Erfaringer etter skifte av beite fra iPhone OS til Android

Nå har jeg lekt med HTC Desire i to ukers tid, en telefon som kjører Android 2.1 i bunnen. Det har ikke vært lett å la min gamle iPhone 3G ligge i ro. Eneste løsningen var å flytte SIM-kortet over, og siden da har iPhone-en stort sett ligget og støvet ned.

Bilde av HTC Desire og iPhone 3G side om side

HTC Desire og iPhone 3G side om side

Forandring gir savn

Når man bytter ut en «dings» med en annen vil det alltid være noe man savner. Da jeg byttet ut Windows med Linux var det applikasjoner jeg savnet fra Windows, og dual-booting etter en uke resulterte alltid med at jeg valgte Windows. Det var gjerne spill og videoredigeringsprogrammer som holdt meg tilbake. Overgangen ble aldri 100% før jeg kvittet meg med Windows-installasjonen og erkjente tapet av det kjente.

Da jeg byttet til Android savnet jeg umiddelbart den enkle og snappy nettleseren til iPhone – Safari. I Safari var det enkelt å åpne og stenge tabs, skrive inn og endre nettadresse og gjøre søk. Den hadde riktignok en god del mangler, men de hadde jeg lært å leve med.

Jeg fant fort en ny nettleser som var tilfredsstillende nok, Dolphin Browser HD. Den har også sine feil og mangler. Menyene kommer av og til frem hvis man scroller for fort fram og tilbake, noen av knappene er så små at man bommer lett med fingeren, og kanskje den særeste feilen – det hender den starter i løpet av natta av ukjent årsak og krasjer brutalt når jeg forsøker å lukke den. Til gjengjeld så digger jeg måten nettleserne på Android håndterer tekstflyt når man zoomer inn på en seksjon, så slipper man sideveis scrolling på brede nettsider.

Bilde av HTC Desire med Dolphin Browser HD

HTC Desire med Dolphin Browser HD

Vi har tidligere her på NRKbeta vist dere våre favorittapplikasjoner. Mange applikasjoner finnes for både iPhone og Android, for eksempel Spotify og Gowalla. Det finnes mange applikasjoner mot sosiale nettjenester som Facebook og Twitter, og noen integrerer godt med funksjoner som kontaktliste og kamera på telefonen.

Det er en annen liten, men betydelig funksjon jeg savner fra iPhone, noe man kanskje ikke tenker så mye på – lydløsbryteren. Det var noe jeg ikke skjønte hva var til da jeg tok i bruk iPhone for første gang, en funksjon jeg ikke visste jeg trengte. På Android installerte jeg et program som heter SilentMode OnOff, en Widget som jeg plasserte på hovedskjermen, ikke en fullverdig erstatter, men greit nok.

Brukerfølelse

Maskinvaremessig er HTC Desire langt bedre enn iPhone 3G. Navigering mellom skrivebordene og scrolling virker mye mer responsiv i Android enn på iPhone. Det skal sies at multitaskingen på Android av og til senker hastigheten på systemet, så i korte øyeblikk kan Android virke treg, noe jeg antar har med minnebruk å gjøre.

iPhone-en var kanskje rask da den var ny, minimalt med applikasjoner og uten brukerdata, men i det siste har den vært irriterende treg, og hvis det er noe jeg må vente på så merker jeg stressnivået koke opp.

Vi har testet iPhone 4, som har raskere prosessor, bedre kamera og bedre skjerm, men den var ikke aktuell for min del. Jeg har lenge lengtet etter noe som kan erstatte iPhone.

Årsaken bak byttet

Jeg er en utvikler. For en utvikler er Android mye bedre tilrettelagt og tilbyr en mer åpen plattform enn iPhone, ihvertfall for mitt tilfelle. Dette er hovedsakelig årsaken til at jeg byttet ut iPhone med Android. Jeg er mer tilfreds med å gjøre utvikling i Linux og kan Java godt. Terskelen for å starte utvikling på iPhone er såpass høy at jeg har latt være, først og fremst fordi jeg ikke har Mac.

Noe av det jeg liker veldig godt med Android-plattformen er det som kalles «intent». Det kan sees på som en identifikator til en applikasjon og brukes til å starte opp disse applikasjonene. Dette tillater applikasjoner å snakke med hverandre og utveksle små mengder data. For eksempel så har kartapplikasjonen en intent som kan ta imot GPS-koordinater eller et stedsnavn, og telefonapplikasjonen har en intent for å ringe opp et nummer.

Alle applikasjoner har intents. Faktisk så har alle skjermbilder i en applikasjon en intent, som gjør at man kan hoppe inn i et skjermbilde med noen velvalgte argumenter. Det kan også brukes for å lage en favorittfunksjon, for eksempel å hoppe rett inn til fotballaget man heier på for å se terminlista.

Åpent kontra lukket

Det har vært mye sammenlikning og krangling om forskjellene mellom Android Market og iTunes App Store. Mye av kritikken mot Android Market har gått på at hvem som helst kan lage hva som helst, for eksempel et program som gjør tulleringing til dyre betalingsnummere. iTunes App Store har fått kritikk for å ikke være åpen nok, som å nekte andre nettlesere og pornografisk innhold. To ytterpunkter. Finnes det ingen middelvei?

Android Market fungerer greit, men med søkemotorgiganten Google i bakhånd har det et potensiale langt over hva vi har sett til nå. Jeg kunne tenke meg at istedenfor å lete etter applikasjoner i en valgt kategori, så ønsker jeg heller å filtrere bort uønsket innhold. Jeg ønsker å filtrere vekk applikasjoner med pornografisk innhold, applikasjoner med færre enn tre stjerner og applikasjoner som benytter seg av oppringing til dyre betalingsnummere. Bare en tanke.

Konklusjon etter to ukers bruk

Jeg er foreløpig godt fornøyd med Android og HTC Desire. Jeg kan fortsette med å sjekke inn på steder med Gowalla, skrive meldinger på Twitter, holde kontakten med venner på Facebook, sjekke tabellen før neste runde av Tippeligaen – og når kvelden nærmer seg åpner jeg TV-guiden for å planlegge hvilken film jeg skal se.

Har du positive eller negative erfaringer ved å gå fra iPhone til Android, eller kanskje har du gjort motsatt og byttet ut Android med iPhone?

Slik får du tilgang til internett på ferie

I vår diskusjon om den optimale feriehuskeliste var det tydelig at en del mente at skikkelig ferie også betydde fravær av internett og datamaskiner. Jeg for min del kan kose meg med innhold fra nettet på samme måten som jeg kan kose meg med en god avis eller god bok. Også i ferien. Kanskje spesielt i ferien. Jeg har bedre tid og får lest ting jeg ikke hadde rukket på en vanlig hverdag.

Men da må du jo også ha tilgang til internett når du er på ferie. Der finnes det mange muligheter. Men det vanligste er å stole på en dertil egnet mobilleverandør og tilgang til datatrafikk gjennom mobilabonnementet.

Er du i utlandet kan det bli latterlig dyrt og blant NRKbetas lesere finnes det sikkert mange som har sett den litt kjipe men likevel høfflige tekstmeldingen du får når mobilleverandøren gjør deg oppmerksom på at “du har nå brukt kr. 1000,- i datatrafikk så langt i dag”.

Nok om det. La oss si at du er i Norge og vil ha tilgang til nett. Du har et mobilabonnement med tilgang til datatrafikk og et SIM-kort. Er du hyppig bruker av datatrafikk kan det være lurt å skaffe et ekstra SIM-kort til databruk. To av løsningene jeg skisserer her fungerer absolutt best med eget data-SIM.

1. Bruk mobiltelefonen alene

Mange klarer seg sikkert med internett på mobilskjermen. Moderne mobilnettlesere fungerer så bra at den raske titten innom yr.no, noen nyhetsnettsteder, Twitter, Facebook og sjekking av mail går helt greit.

2. Gi datamaskinen tilgang til nett via mobiltelefonen

Såkalt “tethering”. Du kobler telefonen til datamaskinen med en USB-kabel eller via bluetooth. Litt avhengig av hvilken telefon og hvilket operativsystem du har vil dette fungere bra for de fleste.

Har du full 3G-dekning kan faktisk forbindelse via bluetooth være en flaskehals. Så ved god mobildekning er USB-kabel best for denne metoden.

Personlig må jeg innrømme at jeg har fiklet mye med innstillinger både på telefon og på datamaskin for å få denne formen for sammenkobling til å fungere. Jeg har brukt denne metoden for å få tilgang til nett via mobil på både windowsmaskiner, macintoshmaskiner, via bluetooth og via USB. Og med telefoner fra Nokia, Ericsson og Apple. Ingen av kombinasjonene har vært fullstendig intuitive og 100% enkle. Når du tror at du endelig har en stabil kombinasjon finner et eller annet ledd i kjeden ut at det skal begynne å oppføre seg annerledes.

Men når det virker: en glimrende måte å få tilgang til nett. Og metoden krever ikke ekstra dingser eller ekstra SIM-kort.

3. USB-pinne

Telenor, Netcom og mange av de andre tilbyr egne løsninger med tilgang til mobilt internett via en egen USB-pinn. I realiteten en liten mobiltelefon bygget inn i en USB-enhet som du setter et SIM-kort i og kobler i datamaskinen. Her er det absolutt best med et eget SIM-kort for bruk i USB-pinnen.

Denne løsningen krever som oftest egen programvare i datamaskinen. Og jeg har ikke spesielt god erfaring med hvor ofte teleselskapene oppdaterer programvaren. Med andre ord risikerer du for eksempel å sitte uten internett etter oppgradering av operativsystemet ditt.

En annen ulempe er at med mindre du har en veldig lang USB-kabel er du avhengig av god mobildekning akkurat der du sitter. Og som du kan lese om i vår artikkel om Joikuspot er ikke dette alltid situasjonen der ute blant fjord og fjell.

4. La mobiltelefonen koble seg til internett og så dele forbindelsen via WLAN

Ved hjelp av programvare i mobiltelefonen kan du få den til å fungere som et trådløst nett omtrent som det du har hjemme. Jeg har erfaring med Joikuspot på Nokia og MyWi på hacket iPhone.

IMG_4875

Joikuspot har fungert strålende. Noe vi skrev om her på NRKbeta i fjor. Min erfaring med MyWi på iPhone har vært blandet. MyWi har rett og slett vært for usabilt. Men dette kan ha blitt rettet opp av programvareoppdateringer etter at jeg testet det sist.

siste versjon av Androidplattformen er WLAN-deling av nettilgang innebygget. Det liker vi!

For når denne formen for internettdeling er ferdig konfigurert fungerer den veldig bra. Den krever ingen installasjon av ekstra programvare i datamaskinen. Og gir de fleste former for dingser som kan snakke med et trådløst nett tilgang til internett via mobil. I motsetning til metode 2 og 3 vil du med denne metoden få tilgang til nettet på for eksempel iPod Touch og andre bærbare dingser som trives godt med et WLAN i nærheten.

Men vær klar over at de fleste telefoner deler et såkalt “ad hoc”-nett. Noe du stort sett ikke merker noe til om du kobler deg opp fra en datamaskin. Men for spesielle dingser som for eksempe Eye-Fi sine WLAN-minnekort er det bare spesielle modeller som kan koble seg til denne typen nett.

Siden denne løsningen fremdeles krever ekstra installasjon av programvare på de fleste telefoner kan vi likevel ikke skryte av 100% brukervennlighet. Så langt har vi hatt best erfaring med Nokia og Joikuspot. Men har stor tro på Android i nyeste versjon og innebygget deling av internett via WLAN.

5. Bruk et trådløst modem

Det finnes en del spesialiserte små bokser som gjør omtrent det samme som en mobiltelefon med Joikuspot eller en av de andre forslagene fra punkt 4. En boks som du setter et SIM-kort i og slår på. Så kobler den seg opp på det beste den finner av mobilnett og begynner å dele det via et trådløst datanett. Her anbefaler jeg også å ha et eget SIM-kort til denne boksen.

Denne løsningen er den jeg bruker selv for tiden. Det er den absolutt mest stabile og enkle løsningen jeg har testet. Det krever en ekstra boks, men denne boksen gjør det den skal veldig bra. Og gir deg et helt vanlig WLAN som både laptop, Nintendo DS, Eye-Fi og iPad kan koble seg til.

Det finnes flere modeller. Den som har vært min følgesvenn de siste månedene er en Huawei E5830. Batteriet varer i ca. 5 timer, den har et fint grensesnitt for administrasjon som du får tilgang til når du har koblet deg opp mot boksen. Og den har akkurat det du trenger av knapper: av/på, en knapp for å aktivere WLAN igjen dersom boksen har “gått i dvale” og en knapp for å aktivere mobiltilkobling manuelt når du er utenfor Norge og bare vil koble deg opp når det er strengt nødvendig på grunn av høye datakostnader i utlandet.

Min erfaring med Huawei E5830 er at den har relativt god antenne og gir minst like bra dekning som en god mobiltelefon. Med andre ord generelt bedre dekning enn min iPhone men omtrent det samme som min gode gamle Nokia N95. Likevel skulle jeg gjerne hatt mulighet for å koble til en ekstern antenne på Huawei. For å få enda bedre dekning i avsidesliggende strøk.

Jeg befinner meg for tiden på Justøya på sørlandet. Et sted som Telenor tydeligvis ikke finner spesielt viktig. Komplett fravær av 3G og svært ustabilt mobilnett generelt. Hele denne artikkelen er skrevet og publisert mens Huawei har gitt meg tilgang til nett. Jeg sitter i en hytte som knapt gir en skarve liten strek av utslag på mobilen. Men hengende i en litt improvisert flaggstang på taket nådde Huawei opp i full EDGE-dekning. Noe den så deler villig vekk som et trådløst nett ned i hytten. Hva gjør man ikke for å få sendt noen bits og bytes over til NRKbeta-serveren…

Aktivt diskuterte innlegg

Siste fra kategorien ‘Nettjenester’

Helgemoro: Min stemme er lysere enn din!

Talking Carl er en liten fjolle-sak for iPhone (kommer snart for Android) som gjentar det som sies, men med lysere stemme. Hva skjer når to Talking Carl’er settes opp til en duell?

Denne videoen er ikke spesielt ny. Og ikke er den spesielt viktig. Den får likevel bli med under helgemoro-fanen fordi hovedrolleinnehaveren er et godt eksempel på et lite program som ikke har umiddelbar nytte, men kan være en øvings-lekegrind for programmerere, kan brukes som arbeidsprøve av produsenter og kanskje kan Carl til og med hjelpe den glade kjøper å komme i kontakt med likesinnede?

Hva er de mest fjollete småprogrammene dere vet om?

5 minutt med iPhone 4 – og antenna

Når Steve Jobs gjekk på scena under WWDC i år, visste alle at vi kunne forvente ein ny iPhone (med venleg helsing, Gizmodo). Telefonen vart veldig godt motteke, både på grunn av skjermen, designet og den ganske så kjappe prosessoren. Det verka for å bli den beste produktlanseringa i føretakets historie.

Kollega Kim Erlandsen prøver å presse dekninga ut av telefonen

Men så kom Gizmodo på bana igjen, og lenkja til ein post på MacRumors, kor ein brukar visstnok mista dekninga ved å halde telefonen på ein ganske normal måte. Og det viste seg å ikkje vere eit isolert tilfelle. Problemet var lett reproduserbart for folk flest. Consumer Reports seier at dei på ingen måte kan anbefale telefonen på grunn av antenneproblemet.

Stille i fjøset

Er Apple óg i feriemodus? Når det kjem til rutiner rundt krisehandsaming, er dei nok ikkje så veldig drevne. Dei har fortsatt ikkje gjeve kundane eit klart svar på korleis dette vert løyst. Det enklaste grepet ein kan ta som brukar, er å kle telefonen med ein “bumper”, som i tillegg til å reparere dekningsproblematikken beskyttar telefonen mot støt og fall, så lenge den landar på sida. Vi meinar likevel at dette ikkje er ei tilstrekkeleg løysing. Kjøper du ein telefon til fleirfoldige tusen, bør ein ikkje trenge å kjøpe eit gummistrekk til $30 for å ha god dekning.

Det skal seiast at Apple har kalla inn til ein iPhone-relatert pressekonferanse i morgon, fredag den 16. juli, og folk flest går ut i frå at dei vil gje nokre svar på kva som kan gjerast for å fikse antenneproblemet. Det er likevel veldig seint å halde denne no, tre veker etter at problemet først dukka opp.

5 minutt med iPhone

Kollega Rashid Akrim i NRK P3 har vore på tur til Frankrike, og kom sjølvsagt tilbake med ein iPhone 4. Vi fekk fem minutt med den nye duppeditten.

Estetikk

Telefonens utforming er rett og slett nydeleg. Designet er veldig industrielt, og nesten som “eit kjærleiksbrev til Dieter Rams”, viss eg får sitere John Gruber. iPhone 3G(S) ser ut som eit leikety i forhold. Likevel ligg dei tidlegare utgåvane av iPhone litt betre i handa, på grunn av den avrunda baksida.

Min tre år gamle iPhone mot nye iPhone 4

At både for- og baksida no er i glass, er for meg bekymringsverdig. Tidlegare hadde du omtrent 50% sjanse for at telefonen overlevde eit fall på badegolvet. Min tre år gamle, førstegenerasjons iPhone har overlevd fleire fall i ulike murgolv, utan å nokon sinne vore bekledd i eit stygt gummietui. No er sannsynet for at telefonen kjem uskada frå fallet nært ikkje-eksisterande.

Men frå ein estetisk ståstad er iPhone 4 utan tvil noko av det flottaste som nokon sinne har kome ut i frå mobilbransjen.

Skjermen


…er rett og slett i ei klasse for seg sjølv. Eg har aldri sett ein klarare skjerm. Sjølv om du tek fram lupa klarer du ikkje å tyde fram ein piksel. Den er skarp, lyssterk, klar, og har ekstrem pikseltettleik.

Samsung har kome med sin Galaxy S, som visstnok óg skal ha ein heilt rå skjerm, men vi har ikkje klart å oppdrive eit eksempel for å samanlikne. Viss vi samanliknar med eit par andre telefonar, som førstegenerasjons iPhone, iPhone 3GS og HTC Desire, er iPhone 4 sin skjerm utan tvil den beste.

Kamera


Den nye iPhone-en har endeleg fått eit oppgradert kamera på baksida, og det var absolutt på tide. Det førre kameraet er ikkje dugande til stort. Det nye kameraet har fått ein brikke på fem megapixler i stillbiletemodus, samt støtte for videoopptak i 720P. I tillegg har dei kasta på ein ganske OK LED-blitz.

Kamera på framsida er óg på plass, og dette duger til småpinlege sjølvportrett eller videosamtalar via FaceTime. Ikkje eit must i mine auge, men det kan kanskje vere nyttig for mange.

Prosessoren

Som innehavar av ein førstegenerasjons iPhone, verkar iPhone 4 langt, langt kjappare. SMS-innboksen opnar seg med ein gong. Applikasjonar opnar og avsluttar mykje kjappare. Kameraet tek bilete når du trykkjer på knappen, og ikkje eitt sekund eller to seinare.

Alt i alt er telefonen rask. Og det er nok på grunn av den nye A4-prosessoren, samt oppgraderinga til 512 MB minne.

Konklusjon etter kjapp bruk

iPhone 4 er eit smykke. Designmessig er den i ei klasse for seg sjølv. Den verkar frå utsida av som velbygd, solid og gjennomtenkt. Ingen knirking her, nei. Skjermen og pikseltettleiken er rett og slett heilt rå. Og no kan ein endeleg knipse gode bilete utan å ta med kompaktkameraet. Eller skyte finfine kortfilmar. Den nye prosessoren vert óg teke godt i mot – det skadar aldri med litt meir hastigheit. Utvida batteritid er vi heller ikkje negativ til.

At eit estetisk mesterverk som iPhone 4 skal slite med noko så elementært som dekning, er veldig synd. Vi har prøvd å reprodusere problemet, og sjølv om vi ikkje klarte å få telefonen til å miste dekninga heilt ved normal halding, fekk vi den ned frå full dekning til to strekar. Det er ikkje bra, spesielt om du oppheld deg i ei sone som frå før av har dårleg dekning. Om du likevel er veldig hypp på å kjøpe telefonen, er den enklaste løysinga på dette problemet å kjøpe ein “bumper”. Eller eit Livestrong-armband. :)

Anbefaling: HTML5 for Web Designers


HTML5 gjer sitt inntog med ganske høg hastigheit. Nettlesarutviklarane implementerar, nesten over heile linja, ny funksjonalitet i kvar oppdatering. Det går fint an å bruke mykje av det nye i HTML5-spesifikasjonen den dag i dag, som strukturering av innhald med SECTION, ARTICLE, HEADER, FOOTER og liknande element.

Bruk av VIDEO-elementet

VIDEO og AUDIO-elementa har óg fått støtte i mesteparten av  dagens nettlesarar (Internet Explorer er unntaket).

Det største problemet er derimot å setje seg inn i spesifikasjonen. HTML5-spesifikasjonen er massiv. Og ikkje nok med det: Den eksisterar i ulike versjonar, ut i frå kva rolle du har som utviklar (den mest relevante for folk flest er HTML5 (Edition for Web Authors)).

Ein sniktitt frå boka om Web Forms 2.0

Det er difor veldig flott at Jeremy Keith har tatt seg bryet med å komprimere denne enorme spesifikasjonen ned til 85 lettleste sider. Boka er delt opp i seks korte kapittel, kor ein går frå HTMLs historie og fram til korleis ein kan bruke HTML5 i dag.

Den tek blant anna for seg bruk av strukturelle element, Web Forms 2.0, semantikk og bruk av medieelementa. Til tross for at eg held meg ganske oppdatert på HTML5s utvikling, lærte eg fleire småting som eg ikkje tidlegare har fått med meg. Som blant anna at STYLE-elementet no har støtte for attributten scoped.

Om du jobbar med nettutvikling, og er interessert i kva som virkar for å bli “The Next Big Thing”, vil eg på det sterkaste anbefale å plukke opp denne boka! :)

Slipp hackerne til!

Ordet hacker forbindes av folk flest mest med ulovlig virksomhet og innbrudd på nettet. Men i teknologiverden brukes det ofte generelt for å beskrive mennesker som driver med over middels avansert programmering og gjerne komplisert justering av eksisterende programvare.

Dersom den nyinnkjøpte dingsen ikke virker akkurat slik de vil plukker de fra hverandre både maskinvare og programvare for å tilpasse den og gjøre den perfekt.

På nettet har denne kulturen ført til at de fleste moderne tjenester tilbyr et såkalt API. Et grensesnitt som gjør at programmerere kan bygge nye tjenester oppå den eksisterende. Billeddelingstjenesten Flickr er et godt eksempel på dette. Der har folk bygget masse ny funksjonalitet rundt de grunnleggende funksjonene som ligger i tjenesten. Og hva hadde Twitter vært uten all den ekstra programvaren og de ekstra tjenestene folk har bygget rundt? Eller enda mer åpenbart: hva hadde iPhone, Android, Windows, Linux og Mac vært uten all programvaren?

Men det er ikke alle som legger til rette for at publikum skal hjelpe til med videreutviklingen. Og et område som står for fall er fotoapparatene. Digitale fotoapparat begynner å bli ganske avanserte datamaskiner. Men de er fullstendig kontrollert av leverandøren. Vi kan ikke lage utvidelser eller nye funksjoner på kameraene våre.

Det er da hackerne kommer inn. De gir seg ikke så lett. De plukker programvaren ut av kamera og bygger videre på den. De gir både speilreflekser og kompaktkamera nye funksjoner.

Jeg er selv på utkikk etter et ekstra kamera. Noe som jeg kan ha med meg når det blir litt mye å dra på den store speilrefleksen. Jeg har vurdert Olympus PEN EP-2 og Panasonic GF1. Og hadde mer eller mindre bestemt meg for Olympus.

Men så kom nyheten om at noen hadde hacket Panasonic GF1 og fått den til å gjøre helt nye ting. De har blant annet klart å få kameraet til å levere mye bedre videokvalitet enn det kommer med i utgangspunktet. Hacket ble i utgangspunktet gjort for et annet panasonickamera, men modifikasjonen fungerer også på GF1.

Vips. Ut med Olympus, inn med Panasonic. Uten noe verktøykasse fra Panasonic har flinke folk klart å tyne en videokvalitet som tangerer det jeg får fra min speilrefleks ut av dette relativt rimelige kameraet. For meg er dette et stort kjøpsargument.

Jeg tror at den første leverandøren som åpner programvaren i kameraet sitt vil kunne se økt salg og en blomstrende kreativitet. For folk flest har kanskje ikke dette så mye å si, men for oss avanserte brukere ville det vært meget spennende med et kamera som kunne tukles med og bygges på uten avansert hacking.

Og det er avanserte brukere som oss som gir råd til andre. Derfor ville salget generelt ha økt.

Et annet eksempel er Sonys nye NEX-kamera. Disse har jeg også fulgt nøye med på. Anmeldelsene er ganske enstemmige: glimrende billedkvalitet, nydelig bygget og avanserte muligheter. Men veldig irriterende og til tider nesten ubrukelig grensesnitt. Altså dårlig og lite brukervennlig programvare i kamera.

Hadde kameraet vært åpent slik at avanserte brukere kunne programmert det om selv ville de ha fikset det fortere enn Sony selv klarer å levere programvareoppdateringer.

Siden det ikke er lagt til rette for omprogrammering av vanlige kamera er dette fremdeles en aktivitet for de mer avanserte. Men jeg benytter selv både MagicLantern på min Canon 5D MarkII for å få skikkelig VU-meter og CHDK på min SX200IS for å kunne skyte RAW. Og ser vi på populariteten til applikasjoner som ikke gjør annet enn å gi kamera i mobiltelefonen nye funksjoner og effekter kan vi uten tvil konkludere med et behov.

Kom igjen! Sony, Panasonic, Olympus, Nikon, Canon og alle dere andre: hvem lager det første åpne kamera som brukerne selv kan utvide?

Det nærmeste vi kommer nå er The Frankencamera fra Stanford University eller overvåkningskameraet de åpne og fleksible kameraene fra Elphel. Men vi kunne tenke oss et litt enklere åpent kamera mer i retning standard speilrefleks eller kompaktkamera også!

Hva er vitsen med Gowalla?

Sånn bortsett fra å sette ekteskapet i fare, altså.

”Hege Øygaren checked in at NRKbeta”.  På tross av at jeg passerer gutta i NRKbeta hver dag, har jeg faktisk bare sjekket inn hos dem én eneste gang. Mine private Gowallaregler forbyr meg nemlig å sjekke inn på steder jeg bare passerer…

Innloging på Gowalla

Når jeg nå sjekker inn på NRKbeta i dag igjen, er det ikke Gowalla, men fordi jeg skal skrive om Gowalla, denne lille applikasjonen for mobiltelefoner med GPS som gjør at du kan opprette innsjekkingssteder for plasser og parker, butikker og restauranter, offentlige kontor, treningssentre og campingplasser. Den som kommer etter deg kan sjekke inn på samme sted, og etter hvert vil du kunne se alle som har besøkt dette stedet og lagt igjen kommentarer og bilder.

Gowalla er kanskje et sosialt nettsted, eller et spill eller et eldorado for stalkers. Eller det komplette nonsens, som mannen min hevder. Les videre »

Last ned spennende amerikansk serie via BitTorrent

I en verden og bransje der ordet “nedlasting” snart bare forbindes med ulovligheter og copyrightbrudd er det fint å kunne komme med noen unntak.

Pioneer One er en lavbudsjettserie som produseres for nett og distribueres via nedlasting og streaming. Du kan se hele første episode på for eksempel YouTube. Eller laste den ned i HD via BitTorrent. Og de av oss i NRKbetaredaksjonen som har sett første episode er imponert.

Pioneer One har en Creative Common-lisens og første episode ble produsert for 6000 dollar. De tre neste episodene er allerede sikret finansiering ved at folk som har sett den første har donert penger.

Pioneer One kan ikke sammenlignes med store amerikanske serier som 24, Heroes, Lost og andre greier som produseres med millionbudsjett. Og det kreves mye av fiksjon og drama for at det ikke bare skal virke teit og billig. Men både historien og dialogen i Pioneer One er bra. Jeg ble revet med og så hele første episode uten avbrudd. Og gleder meg stort til de neste episodene. Du kan selvfølgelig se at de ikke har hatt budsjett til de fete effektene, store lysriggene og de aller dyreste skuespillerne, men det savner du ikke fordi historie, dialog og det meste annet sitter som et skudd.

Du kan laste ned og donere via Pioneer Ones hovednettsted. Eller følge bakomfilmer og informasjon via Pioneerone.tv.

Og om du ikke har tid til å laste ned i HD kan du se hele første episode på YouTube.

Oppdatering:
Som jeg nevner i artikkelen: man kan se at episoden er billig, men jeg likte den. Og som vanlig kommer det mye fornuftig frem i kommentarene her på NRKbeta. Paul K. Egell-Johnsen er sterkt uenig i at Pioneer One fungerer spesielt bra. Og for å gjenspeile mangfoldigheten løfter jeg likegodt hele hans kommentar opp hit. Egentlig enda en grunn til å ta en titt på Pioneer One:

Kommentar av Paul K. Egell-Johnsen
Jeg må dissentere sterkt i lovprisningen av denne pilotepisoden.

Først kom en ulidelig lang voiceover lest av en uinspirert voiceover-artist, hvis beste kvaliteter er at han var tydelig og lett å forstå.

Episoden er preget av mye prat som hverken bygde rollepersonene eller driver handlingen fremover.

Dialogen skjemmes av selvfølgeligheter, slik som når en blir overrasket over at den i andre enden har skjønt seg på Caller ID…

Det mest positive med serien er at den foregår i kontorlokaler som er gjenkjennelig norske, ikke store luftige kontorlandskap og store hjørnekontor, det løfter troverdigheten.

Konflikten mellom hovedpersonen og hans overordnede virker veldig tilspisset på et tidlig stadium i etterforskningen, når man vanligvis skal være åpen og følge alle spor til de stopper.

Lydmessig kunne det gjort seg med en del arbeid, en foley artist anbefales sterkt.

Kameraføringen er håndholdt flere steder, uten at det bringer nerve eller nærhet til rollepersonene. Noen ganger var den heller forstyrrende.

Klippingen var slapp og nærmest ikke eksisterende; noe som kunne vært flott om det hadde vært en kunstnerisk mening i å lage scenene sammenhengende. Slik det utarter seg er det mer preg av å fylle tiden enn av å bruke den til å bringe handlingen framover.

Lyssettingen er faktisk okay.

Pilotepisoden bærer preg av å være billig, og det lave målet de har satt seg i dollarverdi for å lage tre episoder til lover ikke godt.

Det merkelige er at produsentene også har stått bak en annen serie som er sluppet på web, og som har fått mye god omtale. Jeg er heller skeptisk til å prøve meg på den.

Gratis duppeditter og en glimrende ferieaktivitet

Det gikk mot slutten av sommerferien da vi skrev om geocaching i fjor. En form for elektronisk skattejakt som egner seg perfekt som aktivitet når man er på ferie. Derfor tillater vi oss å komme med en liten påminnelse og henvisning til fjorårets artikkel.

I anledning fjorårets begeistring la vi også ut en stor og fin skatt i nærheten av selveste NRKbetaredaksjonen på Marienlyst. Tanken var at folk kunne bruke denne til å bytte duppeditter de ikke lenger hadde bruk for. Og dette har fungert over all forventning. Mange dingser har byttet eier via denne bytteboksen.

Vi var nettopp ute og ryddet litt og kan melde at følgende dingser ligger i boksen og venter på nye eiere:

Et SpeedTouch ADSL-modem, et PCMCIA-til-ethernet ISDN adapter, ekte iPod-hodetelefoner, Griffinboks som gir iPod (ikke iPhone) ekstra strøm vha. et nivoltsbatteri, en bluetooth-USB-pinn, et hullkort, handfree til Siemens, billader til Ericsson, sportsklokke, nøkkelhank-lykt og to vifter.

Dere kan oppsøke cachen selv om dere har funnet den fra før. Og dere trenger IKKE å legge i noe nytt selv om dere tar ut noe elektronikk fra boksen. Problemet så langt har heller vært at boksen blir for full.

Og legg gjerne igjen et notat på geocaching.com når dere har vært innom. Det er gjennom meldingene der at vi får vite om boksen er full, om vi bør gå ut og legge i litt mer stash osv…