NRKbeta

Vårt samfunn har blitt til som et resultat av vitenskap og forskning. Evnen til å formidle ny viten er naturligvis viktig, men hvordan skal det egentlig foregå?

Å formidle forskning kan være utfordrende for en journalist. Et komplekst språk, forsiktige formuleringer og et fag journalisten ikke nødvendigvis kan så mye om, gjør det lett å styre unna akademikere når en ny artikkel skal skrives.

Kontakt med pressen kan på den annen side være vanskelig også for forskerne. De må ofte forholde seg til journalister som ikke kan så mye om det aktuelle fagfeltet, forskning som prosess eller vitenskap generelt. Det evige jaget etter lesere kan føre til sensasjonelle oppslag forskeren ikke kjenner seg igjen i.

Hva er god forskningsjournalistikk? Der forskeren fortviler over unøyaktige oppslag sliter journalisten med kompleks fagterminologi og tidspress. Hvem har rett? På bildet undersøker oseanografer havområdene utenfor Grønland. Foto: Sindre Skrede

Når det ferdige produktet, enten det er en dokumentar, en artikkel eller en film, blir publisert, bør selvsagt begge parter være fornøyde — og aller helst publikum også. Publikum må skjønne hva det er som blir formidlet, hvorfor det blir formidlet, og aller helst sitte igjen med litt mer kunnskap enn da de begynte å lese, se eller lytte. Dessverre er det ikke alltid slik.

Les videre »

Vi snakket nylig om hyperlapse i (Nesten) Alle verdens veier (nesten) minutt for minutt. Her er en annen hyperlapse, denne gangen håndfotografert i stedet for programmert (spandér gjerne tiden det tar å klikke over til Vimeo og se den i full screen):

Hva er forskjellen på hyperlapse og timelapse?

Ifølge Hyperlapse Photography-artikkelen på KnowYourMeme, er forskjellen på gode gamle timelapse og det nymotens hyperlapse det bevegelige kameraet, gjerne låst mot et fast punkt.

En enkel og grei innføring i teknikken finner du i artikkelen Les videre »

Hvis du ser på NRK1, har du nok sett dem: korte klipp med et blått element som forteller deg at du ser på NRK1. Dette kalles en “kanalidentitetsfilm”.

Disse korte filmene er spilt inn på mange forskjellige steder, og med forskjellige elementer og temaer. Noen viser en dame som blåser opp en blå ballong, andre viser vakker natur — felles for dem alle sammen er at de spiller på og rundt et sirkulært element av blått, som er en del av NRK1s logo.

Filmen vi vil trekke frem i dag bruker kontaktsjonglering som tema. Kontaktsjonglering er en form for sjonglering hvor en eller flere baller beveges på en slik måte at kulen(e) later til å være i konstant kontakt med sjongløren.

Kontaktsjonglering kan være svært fascinerende — og har altså blitt brukt i en av NRKs kanalidentitetsfilmer. Sjongløren heter Chris Brown.

Les videre »

RepRap Huxley ferdig bygget på NRKbeta-kontoret. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Vi har tidligere her på NRKbeta omtalt 3D-printing som en såkalt “emerging technology,” eller en teknologi som er på full fart opp og fram. Vi har skrevet om muligheten for å printe sin egen pistol, hvordan stop-motion-bransjen utnytter teknologien, og hvordan man kan tegne i løse luften. 3D-printing har lenge eksistert og er nå for alvor i ferd med å bli voksen.

Men hva er egentlig 3D-printing? Hvordan fungerer det? Hvordan kan man skrive i tre dimensjoner?

De enkle prinsippene

En 3D-printer er i grunnen ikke veldig ulike en tradisjon 2D-printer som bruker blekk eller laser for å skrive. En tradisjonell printer har et skrivehode som kan bevege seg langs en X-akse. Den kan dermed skrive linjer på papiret. For å få flere liner skrevet ut, mates papiret gjennom skriveren i det som blir Y-aksen.

3D-printeren fungerer i grunnen helt likt, men legger i tillegg på en tredje akse, Z-aksen, i høyden. Ulike 3D printere har ulike løsninger på hvilke akser det er som beveger seg. Noen printere lar selve skriveholdet stå i ro, mens det er den såkalte “senga” (“the bed”) som beveger seg. Andre printere lar både senga og skrivehodet bevege seg.

En 3D-printer består altså av noen enkle hoveddeler. De viktigste er som nevnt skrivehodet og sengen, eller “the bed” som det refereres til på engelsk. Skrivehodet er det som smelter plastikk (eller annet materiale) og skriver dette ut på sengen, hvor 3D-modellen så lag for lag skapes.

RepRap Huxley printer en del av seg selv under et svært tidlig printestadium. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Modellen vi har valgt å bygge her i NRKbeta, RepRap Huxley, er konstruert slik at printerhodet kan bevege seg i X og Z-aksen, mens senga flytter seg langs Y-aksen.

RepRap Huxley med X, Y og Z aksen inntegnet. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Lentikulært trykk er en teknikk vi oftest ser i bruk i barnebøker og på diverse gratulasjonskort, men den spanske hjelpeorganisasjonen ANAR har tatt teknologien ett steg videre.

ANAR fokuserer på å få bukt med barnemisbruk og familievold i Spania, og har blant annet et døgnåpent hjelpenummer som barn kan ringe hvis de føler seg utrygge.

For å gjøre barn i Spania klar over dette, har ANAR tidligere kjørt reklamekampanjer både på gata, og på TV. Et av problemene med denne fremgangsmåten var at en voksen barnemishandler som var sammen med barnet ville se at barnet forsøkte å lære seg kontaktnummeret. Så hvordan sørge for at rett budskap treffer den rette? Bruk lentikulært trykk!

Les videre »