Minutt for minutt & NRKbeta

Slik laget vi Saltstraumen minutt for minutt

7. mai sendte NRK direkte fra Saltstraumen i Nordland, minutt for minutt. Over et år med planlegging, testing og utvikling må til for å vise tidevannet fra sin beste side. Foto: Sindre Skrede

Regnet pøser ned. Bakken er våt, utstyret er vått og vi som står ute er våte. Nede på en liten odde ved Saltstraumen utenfor Bodø står fire mennesker og skrur på en sort metallramme. Rammen henger i kilometerlange tau, spent opp mellom to mobilkraner på hver sin side av det trange sundet. Rundt oss er det stille — bortsett fra suset av Saltstraumen som durer forbi like bak oss, og regnet som slår mot våte regnjakker.

— Lyser det nå?, spraker det over radiosambandet.

— Her lyser det, svarer Morten Hugo Hansen, mens han kikker inn under plastposene som beskytter elektronikken mot alt for mye regnvann.

— Merkelig. Det er ikke noe bilde her oppe…, spraker det i radioen igjen.

Wireassistent Remi Haugan ved siden av «krybben» til Cineflex-kameraet. Kamera, batterier og krybbe veier omtrent 45 kilo.Foto: Sindre Skrede
Wireassistent Remi Haugan ved siden av «krybben» til Cineflex-kameraet. Kamera, batterier og krybbe veier omtrent 45 kilo.Foto: Sindre Skrede

Det er fredag ettermiddag. I morgen tidlig klokken tolv begynner sendingen, og da skal helst alt være klart — og alt bør fungere. Cineflex-kameraet, som nå holder på å rigges, er blant «stjernene» under produksjonen, og mye arbeid ligger bak det imponerende taustrekket som er hengt opp. Alt arbeidet er derimot forgjeves hvis elektronikken ikke fungerer.

Jeg løfter blikket og ser meg rundt. Oppe ved hotellet, som ligger på en liten haug med utsikt ned mot Saltstraumen, står det to semitrailere og en lastebil fulle av teknisk utstyr. Ved siden av står en diger mobilkran med armen høyt til værs. Oppe på broen over sundet står to TV-kameraer, og nede langs land står enda flere. Borte i en vik i den roligere delen av straumen står det to kameraer på havbunnen. Flere av trærne rundt oss har fått blader på greinene — men enkelte steder stikker det også en mikrofon frem fra bladverket.

Mellom alle de ulike posisjonene går det flere kilometer kabel for å binde det hele sammen. Bildene fra alle kameraene og mikrofonene sendes til produksjonsbussen, semitraileren merket «NRK HD2» oppe ved hotellet, hvor selve sendingen mikses sammen og sendes videre ved hjelp av satellitt.

Kontrollrommet i NRKs OB-buss ved Saltstraumen
På parkeringsplassen til hotellet over Saltstraumen står «kontrollrommet»: her er én av NRKs «outside broadcast»-busser parkert (midt i bildet, bakerst). Herfra styres TV-sendingen. De andre bilene er en vanlig transportlastebil (venstre) og deretter en følgevogn med ytterligere teknisk utstyr. Bilen til høyre inneholder kontrollrommet og teknisk utstyr for wirekameraet. Foto: Sindre Skrede

Før sendingen kommer i gang er det fortsatt mye som skal på plass. I en hel uke har et stort team vært på jobb for å rigge alt det tekniske utstyret. Planleggingen av prosjektet og alle forberedelsene har dog tatt langt over et år.

Det å forklare hva en havstrøm er for noe, og gjøre det interessant, er en krevende øvelse. Selv om en minutt for minutt-produksjon tilsynelatende kan handle om hva som helst, enten det er togreiser, vedfyring eller båtturer langs kysten, handler det i bunn og grunn om en eller annen form for historie — enten den skapes underveis, finnes fra før av eller må forklares og fortelles. Havet og havstrømmene har enorm betydning for jordens klima og livet i havet — men det er vanskelig å skape engasjerende TV-bilder av — vel: vann som beveger seg. Det stiller store krav til programlederne, gjestene og teknikken.

Både over og under vann har NRK utviklet nye løsninger for produksjonen av tidevannet minutt for minutt. Målet har vært å vise frem både de kjente og de ukjente sidene ved strømmen og området rundt.

Kamera på broen over Saltstraumen
På broen over Saltstraumen stod to kameraer, som kunne følge båttrafikken og strømmen ovenfra. Foto: Sindre Skrede

Hjemmelaget ubåt

Saltstraumen er blant verdens kraftigste og synligste tidevannsstrømmer. Med en fart på opp mot 20 knop, eller 36 kilometer i timen, flyttes enorme vannmasser mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden to ganger i døgnet. På overflaten dannes store strømvirvler, og høydeforskjellen mellom de to fjordene kan bli godt synlig når tidevannet er på sitt kraftigste. Det hele er med andre ord et godt utgangspunkt for en sakte-TV-sending.

På grunn av de sterke strømmene er dykking i Saltstraumen komplisert og utfordrende. Man skal ha lang erfaring og god kontroll før man dykker i området, og det kan uansett bare skje i de rolige periodene mellom hver gang strømmen snur. Strenge krav fra Arbeidstilsynet gjorde det umulig å skaffe levende bilder fra dykkere under vann — så hva var del mer naturlig enn å bygge en liten miniubåt i stedet?

— Vi har testet den i bassenget på Marienlyst skole, og det gikk fint, dét, sier Henrik Lied til meg, da jeg spør om farkosten han har bygget virker.

Vi står på vestbredden av Saltstraumen og pakker ROV-en opp fra en gul koffert merket «OpenROV»: På samme måte som utviklingen av teknikk og elektronikk for fjernstyrte farkoster i luften har gått med sjumilssteg de siste årene, begynner utforsking av verden under vann å gå samme vei. Det blir stadig lettere å skaffe elektronikk og deler til å bygge din egen fjernstyrte ubåt.

OpenROV er et slikt prosjekt. For 1400 dollar får du tilsendt et komplett byggesett i posten, med laserskårne plastdeler som skal limes og skrus sammen, samt all elektronikken som trengs for å styre det hele via en datamaskin.

Den ferdigbyggede ubåten ser nokså spinkel ut, selv om den etter sigende skal kunne dykke til 100 meters dyp: det er tynn plastikk, holdt sammen av litt lim og noen skruer. Under henger to batteripakker, og et lite kamera med noen ynkelige lysdioder skal visstnok gi bilder opp til oss på overflaten. Onde tunger skal ha det til at ROV-en er for billig og for lett, og ikke vil overleve lenge i det røffe miljøet i Saltstraumen. Kanskje har de rett — men det er jo verdt å prøve?

Tidspunktet for prøveturen er ikke tilfeldig valgt: i det vi kommer ned til bredden med alt utstyret ligger Saltstraumen speilblank, og ser til forveksling ut som et helt vanlig sund i en helt vanlig fjord.

U-1337 klar for prøvetur. Foto: Sindre Skrede
U-1337 klar for prøvetur. Foto: Sindre Skrede

Mens Henrik Lied og Jon Ståle Carlsen fra NRKbeta rigger opp datamaskiner og kabler for å kunne styre ubåten under vann, begynner Saltstraumen å bevege på seg. Helgen sendingen skal foregå er ikke tilfeldig valgt: forskjellen på flo og fjære er maksimal, og strømmen holder seg ikke i ro særlig lenge.

Sakte slipper Jon Ståle ROV-en ut i sjøen, mens jeg følger på med kabel og tau. Inne i en gapahuk ved svabergene sitter Henrik og følger med på skjermen, og prøver å styre ubåten utover sundet og nedover i dypet. Èn meter ut fra land blir strømmen for sterk, og «U-1337» (hva ellers?) blir dradd hjelpeløst og ukontrollerbart avgårde. Jon Ståle og jeg ser på hverandre, og tenker nok vårt — men inne fra gapahuken kommer det jubelrop fra Henrik.

Vi løper opp for å se: der, på skjermen, ser vi at ROV-en tydeligvis er midt inne i en diger stim av sei. Fisk på fisk passerer foran kameraet, uten å la seg affisere av å bli beglodd av en liten ubåt. Over NRKs radiosamband kommer det muntre beskjeder fra kontrollrommet, som også har fått signalet fra ROV-en gjennom nettverket. Det virker!

Bilde fra dronen under vann
U-1337 var også på luften under TV-sendingen på lørdagen, og leverte vakre bilder fra livet under vann i Saltstraumen. Foto: Henrik Lied

Uheldige kamera

Litt mer uheldig ble dessverre testen av 360-graderskameraet Jon Ståle bygget forut for prosjektet. Ved hjelp av en hjemmelaget løsning med en plastkuppel, 3D-printet holder og en vanntett pelicase var målet å lage enkel 360 graders video fra havets bunn i Saltstraumen. Ved hjelp av et langt tau og 25 kilo blylodd sendes kuppelen med seks GoPro-kameraer nedover i dypet.

Jon Ståle Carlsen monterer undervannskamera
on Ståle Carlsen klargjør kuppelkameraet før det hele skal senkes ned i sjøen ved Saltstraumen. 6 GoPro-kameraer og et 3D-printet feste i en klar plastkuppel gir muligheter for flotte 360-graders kuppelvideoer. Foto: Sindre Skrede

Brått snur lykken: der ROVen fungerte så bra, sprekker plastkulen rundt de 6 kameraene, og saltvannet fosser inn. På et øyeblikk er plastkulen full av vann, og kameraene sier takk for seg. Vi drar kulen — eller resten av den — opp på land, og studerer skadene.

Ingen av kameraene fungerer lenger, naturlig nok, og kulen er ubrukelig — men stemningen i gjengen er fortsatt god. Bak oss står Rune Møklebust — programsjef i NRK Hordaland, og smiler. Han har betalt for mye av utviklingen gjennom sine budsjetter — men mener det må være lov å feile.

— Learning by failing, sier han, etter å ha filmet hele seansen med mobilen sin.

En besøkende fra Tsjekkisk TV, som studerer slow TV-konseptet er derimot mer forferdet:

— Hadde noe sånt som dette skjedd i Tsjekkia, hadde noen fått sparken! sier hun.

Knust kuppel og GoPro-kameraer
Slik så kuppelen ut etter at den sprakk. De seks GoPro-kameraene likte dårlig det brå møtet med saltvann, og stoppet umiddelbart. Foto: Sindre Skrede

Hvorfor kulen sprakk finner vi ikke ut av. Både kulen og kofferten var testet på forhånd til å tåle langt dypere vann, men et aller annet sted gikk det altså galt.

Strømmåler av avløpsrør

— Kan vi gå litt fortere? spør Jon Ståle Carlsen, mens han snur seg og ser på et hvitt plastrør som slepes etter båten vi sitter i. Det er lørdag morgen, og et par timer til sendingen skal begynne.

Båtføreren skyver gasspaken fremover, og brått suser vi bortover småbølgene på Saltenfjorden. Jon Ståle bøyer seg framover og titter på en liten skjerm innpakket i en plastpose sammen med en del annen elektronikk. «970» sier skjermen. Jon Ståle noterer tallet på en liten papirlapp, mens han kikker på telefonen han har i den andre hånden. 10 knop, står det der. Tallet noteres.

Tallet på skjermen hopper opp og ned, men etter enda en fartsøkning står det brått null. Et lite blikk bakover avslører at det hvite avløpsrøret har vridd seg i vannet, og at impelleren som gir tall og data til skjermen i båten ligger i friluft. Selv om strømmåleren — det er i alle fall det det skal bli til slutt — fungerer, er ikke designet perfeksjonert enda. Men pytt — hva gjør vel det? TV-sendingen begynner jo ikke før om halvannen time.

Men Jon Ståle tar det tilsynelatende med ro. Vi tar en kjapp tur innom bryggen, henter et fiskesøkke og binder det fast bak på avløpsrøret. En ny prøverunde viser at teorien er bra, men at vekten akterut på måleinstrumentet kan være enda større. Jon Ståle er fornøyd, og vi setter kursen mot land. Etter en kjapp omprogrammering og litt ombygging er strømmåleren klar til dyst.

To timer senere sitter jeg på svaberget nede ved Saltstraumen. Rundt meg ligger et virvar av kabler, tau og en lang stang — samt det hvite plastrøret med impelleren på. De skuelystne som har møtt opp for å se på både Saltstraumen og NRKs produksjon kikker nysgjerrig, men det tar lang tid før noen våger seg helt bort til meg for å spørre hva i alle dager det er jeg driver med. Merkelig nok er det ingen av dem som har sett en strømmåler laget av avløpsrør før.

Pip-pip! Det tikker inn en melding på telefonen: «Du har tjue minutter på deg til å få strømmåleren ut i sjøen og koble den til nettverket», kommer det fra kontrollrommet i semitraileren oppe ved hotellet. Strømmåleren skal brukes «på luften» for å vise hvor kraftig strømmen er.

«Det burde gå bra», tenker jeg, og begynner å binde tauet fast i strømmåleren.

Pip-pip!

«Nei, forresten. Du har to minutter!»

Akkurat.

Tidsskjemaet sprekker, naturligvis, men hva gjør vel det? Under en minutt for minutt-produksjon som denne har vi jo et hav (sic) av tid. Selv om strømmåleren ikke kan brukes under sendingen umiddelbart, er det alltids en sjanse senere.

Etter at utstyret ble testet i vann første gang for noen timer siden, har Jon Ståle rukket å bygge den om, og programmert styringsboksen slik at skjermen nå viser et antall knop, i stedet for en litt mer uforståelig verdi basert på impellerens rotasjon.

Jon Ståle Carlsen med en impeller i Saltstraumen
Jon Ståle Carlsen og strømmåleren han har bygget. En magnetbryter koblet til impelleren helt bak til høyre på de hvite plastrørene måler antallet omdreininger hjulet gjør. Etter en liten prøvetur kunne Jon Ståle regne seg frem til hvor mange knop et visst antall omdreininger per sekund tilsvarte. Foto: Sindre Skrede

Etter å ha koblet til strøm og nettverk (og ventet noen nervepirrende minutter) er det brått liv i utstyret, og grafikken på TV-skjermen kan fortelle at det er 4,8 knop strøm der strømmåleren ligger, helt inne ved land. Ikke verst!

NRKs kontrollrom under Saltstraumen
Et glimt fra innsiden av HD2 — kontrollrommet hvor TV-sendingen mikses. Her sitter, fra venstre: redaksjonssjef (som holder styr på tidsplanen for sendingen og kommuniserer med programlederne), produsent (som velger hvilke bilder som skal brukes på luften), bildemikser (som assisterer og utfører produsentens ønsker) og grafikk (som legger på informasjon som navn, twitter-meldinger og annet på skjermen). Lengre bak i «bussen», som det kalles, sitter kamerakontrolløren (som justerer eksponeringen og fargene til alle kameraene) og EVS-operatører (som tar opp alt som sendes, og kan spille av klipp om igjen). Bak fotografen sitter lydteknikerne. Foto: Sindre Skrede

Strømmåling med GPS

Samtidig som jeg monterer strømmåleren, sitter Jon Ståle i en båt midt ute i strømmen. Forsiktig lener han seg over rekken og setter ut flere grå, avlange tuber — også disse laget av avløpsrør.

GPS-trackere på vei ut i straumen
Sammen med programleder Helge Lyngmoe satte Jon Ståle Carlsen ut flere GPS-trackere i løpet av TV-sendingen. Trackene viste hvor fort strømmen går og hvordan den beveger seg. Foto: Sindre Skrede

Inne i rørene skjuler det seg en stor batteripakke, en GPS-sporer (tracker) og en mobiltelefon. Via en nettside kan trackerne spores, og vises på TV-skjermen.

FLytende GPS-tracker i Saltstraumen
FLytende GPS-tracker i Saltstraumen Foto: Sindre Skrede

Hvert tiende sekund rapporterer de om posisjonen sin. Strømmen er snart på sitt sterkeste, og én etter én suser trackerne gjennom det trenge sundet, og samler seg i en liten vik innenfor Saltstraumen.

Innmaten i GPS-trackeren
Dette er innmaten i GPS-trackerne. Til høyre i bildet er GSM og GPS-antennene. Den sorte boksen er GPS-trackeren, som også inneholder et SIM-kort og sender posisjonsoppdateringer via SMS. Til venstre ligger batteripakken. Foto: Sindre Skrede

Etter å ha sjøsatt dem på nytt, går flere av dem ut samme vei som de kom. Én forsvinner dog i en av de mange malstrømmene på veien, og blir borte for godt. En annen tar veien vestover, og forsvinner ut gjennom Sundstraumen, hvor den i skrivende stund fortsatt driver inn og ut med tidevannet (Vi har en avtale med en lokal dykker om å hente opp denne når batteriet er tomt).

GPS-trackernes posisjoner som viser hvordan de beveger seg, slik det så ut på TV-sendingen Foto: NRK
GPS-trackernes posisjoner som viser hvordan de beveger seg, slik det så ut på TV-sendingen Foto: NRK

Avansert 3D-modell

Vi mennesker holder oss stort sett over vann, og ikke mange av oss har tenkt over hvordan havbunnen ser ut. Når vi først skulle vise Saltstraumen minutt for minutt, var det derfor viktig for oss å forsøke å vise frem både oppsiden og undersiden av tidevannsstrømmen og sundet den går gjennom.

Redaktør i NRKbeta, Marius Arnesen, har tidligere forklart hvordan man kan lage flotte 3D-modeller av et område ved hjelp av droner. Dette ville vi også gjøre rundt Saltstraumen, og Marius var derfor en tur til Bodø og Saltstraumen i april for å gjøre unna grunnarbeidet.

Å vise landskapet under vann er derimot en litt mer komplisert affære, som krever langt mer spesialisert utstyr. Her fikk vi heldigvis hjelp av Norges Geologiske Undersøkelse (NGU), som kunne skaffe oss kartdataene vi trengte for å lage en 3D-modell av havbunnen. Ved å kombinere disse to 3D-modellene fikk vi laget et komplett 3D-bilde av Saltstraumen både over og under vann. Det gjør det langt lettere å forstå hvorfor strømmen oppfører seg som den gjør, og hvordan tidens tann har tæret på berget rundt strømmen.

Cineflex på lange tau

Tilbake til cineflex-operatørene: hvordan gikk det egentlig?

Mens jeg sitter ved bredden og studerer de voldsomme strømvirvlene som oppstår i det trange sundet, suser også Cineflex-kameraet forbi. Wire-gjengen fikk det til å virke til slutt, selv om én av forsterkerne som sender videobildet til kontrollrommet har sviktet.

Bruk av wirekamera, som det gjerne kalles, er ikke noe nytt i NRK, men et så langt kabelstrekk som på Saltstraumen har ingen av NRKs wireoperatører vært borti før.

NRKs Cineflex-kamera i Saltstraumen
NRKs Cineflex var med på Saltstraumen-produksjonen. Den sorte rammen bærer det hele, og hviler på det blå tauet øverst. De to tauene i hver endre brukes til å trekke krybben fram og tilbake langs tauet. Foto: Sindre Skrede

Fra hotellet, hvor den ene mobilkranen står, er det 1100 meter over sundet og de frådende vannmassene til den andre mobilkranen. Et «vanlig» strekk er kanskje 600 meter, og det lengste NRK har strukket tidligere er 800 meter, forteller wireassistent Remi Haugan.

Ved hjelp av to spesialtau med enorm slitestyrke og lav vekt, samt to vinsjer, kan kameraet heves og senkes, og «vandre» fra ene enden av Saltstraumen til den andre. Sjef for det hele er NRKs spesialfotograf Jan Benkholt, som styrer både vinsjer og cineflex-kameraet fra en litt spesiell bil, en terrenggående Unimog fra 1990.

Mobilkran med wirestrekk
Mobilkranen til venste er en av to som holder det lange wirestrekket oppe i luften. Foto: Sindre Skrede

Bilen tilhørte tidligere link-gruppen i NRK, men for en mann som sjeldent befinner seg på kontoret — og nesten enda sjeldnere befinner seg på normale veier, kan et terrenggående kjøretøy være greit å ha, sier han.

Tvers over fjorden er det strukket to tau: Det ene tauet er det selve kamerakrybben henger i. Det andre, som er dobbelt så langt, brukes til å trekke krybben frem og tilbake. Både styring av kameraet og overføring av lyd og bilde foregår trådløst.

Selve kameraet er etter hvert velkjent også i NRK-sammenheng: den samme kameratypen har levert fantastiske bilder fra blant annet Hurtigruten, Telemarkskanalen og Sommerbåten minutt for minutt de siste årene. Selve kameraet er gyrostabilisert i 5 akser, som gjør at bildet er rolig selv ved ekstrem zoom. Det er en klar fordel når kameraet henger i en snor, fra et helikopter eller er montert på en gyngende båt.

Etter 12 lange timer går sendingen mot slutten. Saltstraumen skifter atter retning, men denne gang uten at hele Norges befolkning kan følge med. Kameraene skrus av, og trøtte fotografer, programledere og teknikere vandrer mot hotellet. Etter en lang natts søvn begynner arbeidet med å kveile sammen alle kabler, pakke kamera og sule inn kilometervis med tau — men det er i morgen.

Vil du lese mer om hvordan NRK produserer sine sendinger? Ta en kikk bak kameraene på:

5 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *