nrk.no

Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt

Kategorier: Fildeling & Musikk og lyd


NRKbetas historie om CD er ikke komplett uten å nevne fildeling.

80 "home taping is killing music"-logoer - en sjablongifisert kassett med korslagte knokler under

100 blandband – manifesta7 av altemark på Flickr CC 2008

I Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste fortalte vi hvordan CD’en kom på banen. Det at lyden var digital gjorde kopiering helt annerledes:

Kopi = original

CD’en var digital, og dermed ble det mulig å lage perfekte kopier – med samme lydkvalitet som originalen. Og ikke bare det, lagde man en kopi av kopien, var den også like god som originalen. Dette var nytt i forhold til i kassettens tid; Dengang skjedde det et generasjonstap, med økt støy og forvrengning fra kopi til kopi.

At CD-kopien var uten kvalitetstap førte til at den klassiske piratbransjen, som i alle år hadde levert kassetter med vinylstøy til reisende på østeuropeiske togstasjoner og thailandske gatemarkeder la om produksjonen til CD.

Men den private kopieringen var ikke noe massivt problem for musikkbransjen, ettersom en CD-brenner som kunne brenne spillbare musikk-CD’er kostet noe i retning av en bruktbil, og påtrykk fra musikkbransjen førte til at prisene på blanke CD’er ble holdt kunstig høy, som Robert forteller i en kommentar:

Ei anna vinkling på CD-en kan ein finne ved å grave opp eit nummer av New Scientist frå 1989. (Åtvaring: masse teknisk info om CD-plater)

I denne over tjue år gamle artikkelen får ein historia om korleis plateindustrien, av frykt for piratkopiering, greide å gjere DAT til eit lite nisjeprodukt. Den same industrien sørga for ein kunstig høg pris på skrivbare CD-R plater og greide å forsinke lanseringen av CD-RW plater som kan overskrives og brukes fleire gonger.

Robert i kommentarfeltet på Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste

Men etterhvert fikk man CD-brennere for PC, og kunne kopiere én og én CD. Om man tålte at den ikke spilte i alle spillere og syntes det var greit med kopimaskin-cover og tusjlabel, var dette en mulighet.

Det var ikke plass til mer enn to-tre CD’er på den tidens harddisker, så noen omfattende flytting av musikkbiblioteket fra CD-hyllen til PC’en skjedde ikke. Ikke før kompresjonsformatet mp3 kom inn som en redning. Det muliggjorde å få plass til flere hundre sanger på PC’en. Dermed stappet de mest eventyrlystne musikksamlingen inn på maskinen og satt og hørte på musikk fra WinAmp derfra. Mp3-filene var også såpass små at de kunne lastes ned via modem på bare 15 minutter pr sang, (ifølge @A_r_n_e).

Frykten for det ukjente

På 2000-tallet brukte bransjen mye tid og store summer på – skulle det vise seg – fruktesløse forsøk på å sikre musikkfiler og CD’er mot kopiering. De skapte ved det en årelang vakuumperiode der musikken på mange CD-utgivelser ble unødvendig tungvint å bruke for menigmann. Enkelte utgivelser var vanskelige å spille av fra PC eller i bilstereoer, og det krevdes masse ekstra tull for å legge musikk man lovlig hadde kjøpt over i mp3-spilleren.

Men kanskje enda mer klønete var det at legalt nedlastbare ferdige musikkfiler i starten av tiåret var så og si utilgjengelige, begrenset til et fåtall avspillere og også skjemmet av uhensiktsmessige vilkår og ulovlig prissamarbeid.

Frykten for å tape kontroll over musikken, gjorde at musikkindustrien så lenge som mulig forsøkte å holde fast på fysiske musikkmedier, slik at det eksisterte et håndfast produkt som kunne bytte eier.

We hurt the ones we love the most

Parallelt brukte musikkbransjen mye av sin taletid i mediene på å demonisere en av sine større kundegrupper dengang og sin viktigste kundegruppe få år senere – musikkintesserte, yngre mennesker som ønsket enkel tilgang på digital musikk.

Bransjens motivasjon var rimelig nok; å beskytte en investering de hadde gjort. Men resultatet var at bransjen fremsto som ute av stand til å tilpasse seg, at den brukte urimelige virkemidler, som å saksøke 12-åringer eller få alenemødre dømt til å betale 222 000 $ for nedlasting av 24 sanger. Rekorden hittil er søksmålet som er reist nå, der bransjen ifølge Olav Torvund fremmer et krav på 75 000 000 000 000 dollar.

OPPDATERING: LimeWire og RIAA har endt opp med et forlik på 105 mill dollar. Det er jo en raus sum, selv om det er 1/714 286 av det opprinnelige kravet.

Men kanskje det største problemet: Musikkbransjen sto i veien for det man ønsket å gjøre, nemlig å lytte til musikk. Dermed fremmedgjorde bransjen seg fra mange av kundene sine, og istedenfor å møte forståelse for utfordringene bransjen sto overfor, klarte bransjen å gjøre seg selv til selve problemet, slik mange yngre folk så det.

Sheriffen av Nottingham

Dermed ble det å dele musikk nærmest som når Robin Hood snappet ting under nesen på den udugelige, overvektige og oppfarende Sheriffen av Nottingham for å gi det til de fattige; en edel handling, snarere enn noe som føltes galt. Det førte til at en stor andel som var vokst opp i CD-alderen brukte Napster, KaZaA, LimeWire og etterhvert The Pirate Bay til å skaffe musikken platebransjen selv ikke hadde klart å lage noen butikk for.

Det var ikke snakk om klassisk handel, ettersom penger ikke byttet hender. Men det var likevel en slags tuskhandel, med investering av tid og krefter og bytte av tjenester; i digitalisering og tilgjengeliggjøring av egen katalog, i tid brukt på å søke og finne frem i uoversiktlige kataloger og dårlig merkede filer, i venting på nedlastinger, desperat håpende at de i den andre enden ikke slo av når 80% av nedlastingen var ferdig – alt dette investeringer mange nok gladelig ville erstattet med å betale en rimelig sum pr låt – om det hadde vært mulig. Men det var det jo ikke.

Hele landet i arbeid

Fildelerne var ikke hyperkriminelle sosiopater med dårlig hud sittende i mørke kjellere blant brukte sprøytespisser og stabler med stjålne bilstereoer, mens de rottet seg sammen i hemmelige nettverk for å velte musikkbransjens hegemoni. De var i stor grad vanlige folk som ikke aktet å sitte på gjerdet og vente på at platebransjen skulle klare å gjøre filbasert musikk alminnelig kjøpbar. Og de tekniske mulighetene, tilgjengeligheten på legalt materiale og lovverket var i ekstrem utakt.

fotografi av et youghurtbeger med to teskjeer oppi

Laglig Fildelning av Jonasⓒⓒ på Flickr CC 2010

Det gjorde at ellers ryddige folk man kjenner, advokater, leger, lærere – og musikere, alle sammen folk som aldri ville nasket en drue i en matbutikk, med den største selvfølgelighet og uten å rødme brøt loven – fordi plateselskapene hadde brutt en annen lov først; NRKbetas egen naturlov :

The only way to control your content is to be the best provider of it.

NRKbeta-doktrinen

At de som delte filer var samme mennesker som plateselskapenes beste kunder, blir underbygget i en canadisk undersøkelse fra 2009, som viste sammenfall mellom å drive fildeling og å kjøpe mye CD’er.

Musikkbransjens frykt for at fildelerne skulle robbe dem, frykten for å forlate det fysiske formatet med sin velprøvde, trygge og tydelige forretningsmodell, og en manglende evne til å omstille seg gjorde at bransjen mistet nesten ti år med utvikling.

Nå har bransjen innsett at musikk som regel spilles av fra noe annet enn CD-spillere i våre dager. Og piratfykten ser ikke ut til å være like altoverskyggende lammende idag, selv om ett av argumentene som er anført mot Amazon Cloud Player nettopp er det gode gamle pirat-kortet.

Er det bedre å bli ignorert?

Men etterhvert er piratene et mindre og mindre problem. Det er nemlig ikke lenger like mange som gidder å laste ned musikk ulovlig i 2011: Ars Technica skriver at av de 10 000 mest populære filene som håndteres av BitTorrent-trackeren PublicBT, er bare 2,9% musikk. Dette bør bekymre musikkbransjen langt mer enn det eventuelt burde bekymret dem da tallet var høyere før.

Det sier nemlig noe om hvor interessant det er for publikum å eie musikk. Hvis fildelere ikke engang gidder dele musikken lenger, hvordan skal det da noensinne bli mulig å bygge en ny forretningsmodell der inntektssiden skal ligge i å betale for et eget eksemplar av musikken, være seg fysisk eller som fil?

Clay Shirky sa ifjor:

Overflod ødelegger flere ting enn knapphet gjør. Samfunnet vet hvordan det skal håndtere knapphet.

Clay Shirky, i keynote på NFAIS

NRKbeta har skrevet endel om CD’ens død og musikkbransjen:
Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen
Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt
Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste
Historietime: Musikkbransjen på ti minutter
Gjesteblogg: I anledning CD’ens død
Overlever musikken CD’ens død? del 1
Nowhere Man (om artister som ikke ønsker å være tilgjengelig på dagens plattformer)
Gratulerer med våte bukser (om The Pirate Bay-dommen)

29 kommentarer

  1. Jeg hadde akkurat svart på en spørreundersøkelse med spørsmålet: «kunne du tenke deg å betale for musikk om det ble tilrettelagt for det.»

    Svaret mitt var å liste opp hvordan jeg idag kjøper kultur. Jeg betaler for Spotify Premium. I tillegg har jeg brukt en del penger på filmer som finansieres gjennom donasjoner på Vodo, og legges ut til nedlasting etterpå. På samme vis har jeg vært med å finansiere albuminspillinger og konsertturneer via kickstarter.

    Felles for disse er at de involverer meg som fan i produksjonen. Ikke nødvendigvis direkte innflytelse, men jeg får sette et spor, og da åpner jeg lommeboka.

    Så da jeg leste siste avsnitt i denne artikkelen ble jeg bevisst noe jeg egentlig har visst lenge. Jeg er ikke lenger så interessert i å eie en musikkfil en gang. Det jeg kunne tenkt meg å betale for derimot, er en Pandora- eller Moodagent-aktig anbefalingsmotor integrert i Spotify.

    Svar på denne kommentaren

    • Ole K (svar til Beining)

      Bare for å ha nevnt det: WiMP støtter også scrobbling mot Last.fm, og de tilbyr i tillegg anbefalinger basert på data fra din Last.fm-konto. Ikke noe jeg har brukt veldig mye, men kjekt av og til når jeg går lei av det jeg vanligvis hører på.

      Så anbefaler å gi WiMP en sjanse. Du får en måned gratis før du må begynne å betale. Og etter det er det vel verdt pengene 🙂

  2. Frank R. Haugen

    Denne likte jeg, den konsist og fullstendig beskrev situsajon, og konklusjoene på slutten var noe jeg innså at jeg burde tenkt på selv, da jeg har ikke lastet ned en sang siden Spotify kom til norge, jeg hørte akkurat 3 reklamepauser, siden har jeg med glede betalt 100,-/mnd for spotify. Det er slike tjenester musikkbransjen burde investere i, når alt fra komfyr, til mobiltelefon har tilgang til internett døgnet rundt er det meningsløst å eie en CD, den tar mer plass enn mobiltelefonen, og nå kommer stereoforsterker med innbygget spotify. Men musikkbransjer har igjen misset poenget og flere har trukket seg fra spotify for de har ikke tjent nok penger, men de ser ikke at noe penger er bedre enn ingen penger. det var som en norsk artist som annslo at hans sang hadde blitt hørt 10000 ganger men han/plateselskapet fikk bare 1400, men istede for å si: «hei, jeg fikk bare 1400,-» så bør man si: «hei jeg fikk 1400,- mer enn jeg ville fått».

    Det skal legges til at plateselskapene taper penger, mens artistene har inntektsøkning grunnet en global økning i konsertgåing blant unge og voksne, og artister tjener på konserter, og plateselskaper tjener på plater.

    Tenk på dette folkens neste gang en talsmann fra tono eller lignende syter om at de tjener så lite.

    Svar på denne kommentaren

    • Før holdt man konserter for å selge musikk, nå tjener man ikke så mye på musikken, men konsertene (og merchandise) gir inntektene.

  3. Tjenester som Spotify vil snart være inkludert i Internett leverandørenes tilbud. Leverandørene som ikke inkluderer dette i sin pakke, vil bli utkonkurrert. Internett leverandørene vil få bra tilbud fra nettbutikkene/tjenestene ettersom de kan sikre seg mange kunder. Dette vil skje innen underholdning (film, musikk, spill osv.) og annen Internett handel. Leverandørpakkene vil ikke bli dyrere enn hva folk betaler for Internett idag.

    Svar på denne kommentaren

  4. Bare for å ha en ting klart, eg é musiker.

    I åresvis har den såkalte musikkbransjen melket artister for penger for å bygge sine dyre lydstudioer og monopolisere rettigheter. I dag er den samme bransjen mest kjent for å spy ut drittmusikk av lav kvalitet (les; mainstream/døgnflueproduksjon/mote-musikk).

    Det bør være klinkende klart at man ikkje gidder å betale i dyre dommer for den samme musikken om og om igjen. Svært lite av dagens musikk bærer et slikt sjølpreg at det é regningssvarende å betale for den. Og siden folkesjela é en smule smakløs (nettopp fordi musikkbransjen har drevet utstrakt hjernevasking over lengre tid) må de regne med at folk blir lei av deres herredømme og finner andre måter å skaffe seg «partymusikken» sin på.

    Bransjen har gjort mote av musikk. Så musikk é ikkje lenger en kunstform, men nokke alle kan bedrive liksom…..

    Svar på denne kommentaren

    • Når du sier den ‘såkalte’ musikkbransjen mener du da musikkbransjen eller noe annet? Jeg vet ikke om du er musiker med platekontrakt eller ikke, men å gi musikkbransjen skylda for at folkesjela er en smule smakløs som du sier er vel å ta litt kraftig i.

      Om du snakker om plateselskap i Norge så er det vel rundt 200 av de og kun 3-4 er store og internasjonalt eid. Resten er stort sett drevet av idealister og disse står bak de fleste norske plateutgivelsene. Av alle 200 selskap kan du vel og telle på en hånd (og i tillegg ha et par fingre ledig til å pelle deg i nesen) de som eier studio (som de vel etter din mening eier fordi de har lurt musikere). Så at bransjen har melket artister med dette som formål virker noe merkelig.

      Jeg er og musiker og har hatt med bransjen å gjøre i 20 år, den er langt fra så farlig som man skulle tro. De aller aller fleste er musikkinteresserte mennesker som rett og slett ønsker å hjelpe artister på best mulig måte, noe annet er bare en myte vi snart må bli ferdige med. Kjipe eksempler på det motsatt finnes selvsagt, men det må man i all rimelighet regne med.

      At bransjen har hatt et problem med å sloss mot et produkt som er gratis (om enn ikke helt lovlig) er forståelig, og de fleste vil se i etterkant at mye kunne vært gjort anderledes, men når produktene bransjen skal foredle og ivareta finnes gratis har det selvsagt vært utfordrende.

      Dagens streamingmodeller er vel og bra, men inntektene står jo ikke i samsvar med arbeidet som blir lagt ned av både artister og bransje og på sikt blir resultatet synkende kvalitet, noe jeg mener vi i Norge allerede har begynnt å se. Men slik er den nye hverdagen og så kan kanskje de originale bandene (som du og etterlyser) stake ut en ny vei.

      Musikk er forøvrig både mote og en kunstform, det har det vel vært i over 50 år nå. Og at ‘alle’ kan bedrive musikk er neppe musikkbransjens feil, men tidligere musikkbransjen vært en slags sil, det er den ikke lenger og dermed overflommes vi av alt på godt og vondt. Det går (desverre) ikke å forby at Jenssen på hjørnet skal få spre eurodancen sin over den vidstrakte verdensveven.

  5. Om jeg finner ett notehefte ifra 1700 tallet som har tilhørt en komponist. Har jeg da rett til å selge lisens av de notene til noen for at de kan tjene penger på det?

    Kan jeg bli straffet om slektningene til den komponisten finner ut at jeg selger lisens av notene?

    Eller er det slik at om jeg lager en låt som blir kjempepopulær at arvingene mine skal tjene penger på royalties uendelig?

    Virker som om plateindustrien tenker at de eier ting uendelig. Men det gjør de praksis ikke. For det er jo ikke sangen i seg selv som gjør den lønnsom. Det er jo de som hører på den.

    Blir det samme som å si til en advokat at han må betale hver gang han åpner opp loven. En eller annen gang er jo alt historie, og da skal man vel ikke ta betalt for det. (?)

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Joachim)

      Det er en såkalt vernetid for åndsverk, i Norge er den 70 år etter komponistens død. Jeg vil anta at komponisten i ditt eksempel har vært død i noen hundre år, og dermed er verkene hans falt i det fri.

    • Einar Stavleik (svar til Joachim)

      Nei. Merk at de 70 årene (denne tiden er ulik for ulike typer verk, dvs om det er snakk om musikkkomposisjon, tekst, fremførelse, billedlig uttrykk, osv — i noen sammenhenger er den bare 50 år) først begynner å løpe *ETTER* at opphavspersonen er død.

      Det har dermed ikke noe å si hvilket år verket ble laget. Og hvis det f.eks er flere opphavspersoner som har laget noe sammen, så regnes tiden ifra sistemanns død.

      Ganske råttent system, ikke sant?

      Litt kunstig at komponister skal tildeles en slik monopolrett som gjelder etter sin egen død, som motivasjon for å produsere mer. Det er et tegn på at strikken er strukket for langt, imho. På tide å revidere åndsverkloven, kanskje?

      Les mer om åndsverkloven på wikipedia eller selve lovteksten på lovdata.no

  6. Jo, jo. Her er det mye som er både riktig og sant, og allikevel ser vi at NRK hiver seg på det samme kjøret og lar TONO og andre rettighetsorgansisasjoner underbygge det viktigste salgsargumentet kunstneren har – å bli spilt eller vist.
    NRK har derfor fjernet all musikk fra sine podcasts, eller fjernet hele podcaster. Selv Mytekalenderen måtte NRK fjerne, fordi det av og til ble spilt 30 sekunder musikk i midten av programmet. Jeg har minst kjøpt 4 CD’er etter først å ha hørt musikken i Mytekalenderen – men aldri kopiert ut musikken fra Podkasten og spilt den alene på telefonen, pc’en eller andre steder. Eller P.I.L.S. – et fantastisk program som har lært meg å kjenne mange band jeg ikke hadde hørt om ført – som i neste omgang har gjort at jeg har kjøpt både vinyl, cd’er og betalt for nedlasting av musikk jeg hadde hørt der.
    Å tro at noen taper på dette, er bullshit! At det finnes flere som produsenen omtalt i Torrentfreak-artikkelen, er det ingen tvil om – og at det står rekker av folkemusikere og annet usalgbart bak Bjørn Edisvåg og VAMP og påstår at de ikke har råd til nytt trekkspill fordi musikken deres lastes ned ulovlig, er vel heller ikke noe nytt. Men, det blir vel ikke mer sant av det?

    Svar på denne kommentaren

  7. Syntes det blir feil å ta alle over en kam her. Platebransjen/plateindustrien. Alle de små selskapene som har jobbet ræva av seg og jobbet nesten gratis for å få folk til å lytte til musikk med ikke noe annet mål enn å nå ut til folk så billig som mulig hører også under disse begrepene.

    Selv eier av en liten label og mener at bransjen er delt i to.
    Den ene: De store svina som ødelegger for alle andre og kun er der for å tjene penger.
    Den andre: Passion before profit gjengen.

    All disse diskusjonene om piratvirksomhet, folk som blir saksøkt av de store selskapene etc etc har aldri gitt kred til passion before profit gjengen.
    Det er sykt mange av oss.

    Syntes det er på tide å skille disse to gruppene en gang for alle!

    Svar på denne kommentaren

    • Joachim (svar til Tom)

      Gir deg all kred i verden, ingenting mer i verden jeg håper på at de store selskapene dør og begraver seg selv. Man ser jo hvilke artister de satser på. Ikke bare musikken er på samlebånd, artisten blir spyttet ut av fabrikkene deres også. Og media serverer skiten så folk blir hekta på den industrielle møkka.

  8. Når det finnes nettsteder som what.cd og applikasjoner som WiMP forsvinner mitt behov for å eie en betalt digital kopi.
    Jeg tar derimot og kjøper de albummene jeg virkelig setter pris på på vinyl fra bandet/artistens respektive plateselskap.

    Svar på denne kommentaren

  9. Platebransjen frir til departementet med gamle tall

    […] – jo mer interessert, jo mer er man villig til å satse. Vi har skrevet om dette tidligere i Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt). Dette bør bety at gårsdagens mest aktive fildelerne er dagens mest aktive streamingabonnenter. […]

    Svar på denne kommentaren

  10. Gjesteblogg: I anledning CD’ens død

    […] endel om CD’ens død og musikkbransjen: Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste Historietime: Musikkbransjen på ti minutter […]

    Svar på denne kommentaren

  11. Platebransjen: Bruddet mellom NRK og IFPI

    […] frir til departementet med gamle tall Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste Historietime: Musikkbransjen på ti minutter […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.