nrk.no

Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen

Kategorier: Fildeling,Forskning & Musikk og lyd

foto av knust CD-plate

2. mai 2011 starter saken der en rekke av de største plateselskapene har saksøkt selskapet bak fildelingssystemet LimeWire for 75 000 000 000 000 dollar.

I underlagsmaterialet som der legges frem, finnes blant annet en graf som skal vise hva som ville skjedd – om det ikke var for fildelingen:

En graf som viser antall solgte album pr person i USA med en hypotetisk videre vekst fra 1999 inntegnet

Det er et fascinerende virkelighetssyn som kommer til syne her. NRKbeta har sett litt nærmere på saken og tror – plumpt sagt – at de er godt og grundig på jordet. For de snakker ikke om årene før fallet begynte. Som i all annen adopsjon, må det nemlig komme en vekst før et fall kan begynne. Å vite hvordan denne veksten ser ut er nødvendig for å forstå hva som skjedde med CD-salget. Når vi ser nærmere på denne historien, forstår vi godt hvorfor plateselskapene ikke nevner den…

Det fallende CD-salget

Musikkbransjen forteller gjerne hvor ille det har gått med dem siden 2000 på grunn av fildelere og streaming – salget er halvert på ti år. Her er en graf basert på tall fra IFPI, sammenslutningen av de store plateselskapenes Norgesavdeling:

En graf som viser jevnt dalende albumsalg fra 2000-2010

Som man ser, har det gått jevnt nedover siden 2000. Nedgangen har skjedd parallelt med fremveksten av fildeling fra årtusenskiftet. Økningen i legal nedlasting begynner å virke på midten av 2000-tallet (den grønne strømmen), men den kompenserer ikke på noen måte fallet i CD-salg. Men dette er mindre enn halvparten av kurven for CD’ens liv og død og langt mindre enn halve historien. Vi skal prøve å fortelle litt mer:

What goes down must have come up

Utviklingskurven for CD’ens vekst og fall krever veiledning. Vi har derfor laget en forklaringsvideo – med selveste Petter Schjervens stemme som sukker på historietimen. Enjoy!

Ta på hodetelefoner og se videoen før du leser videre. Den tar drøye to minutter, og gjør det vesentlig lettere å forstå det som følger.

OK. Nedenfor er utviklingen du så i videoen.

salgskurve for musikk i Norge 1977-2010. LP og kassett daler gradvis utover 1990-tallet, mens CD-salget kommer opp i den doble høyden av de foregående formatene. Fra 1999 daler salget igjen og i 2010 er det på 1984-nivå.

Som du nettopp har sett, var 90-tallet en Perfect Storm for bransjen. Dette nevnes sjelden idag når man diskuterer musikkbransjen, men allerede på midten av nitti-tallet nevntes det i bransjetidsskrift at man tæret hardt på forrådene. Hva var disse forrådene? Det var katalogen.

Katalogen

Som vi var inne på i Historietime: Musikkbransjen på ti minutter, har de langsiktige rettighetene representert mye av musikkbransjens kapital; den såkalte katalogen.

I amerikansk bransjespeak inndeles musikk i tre kategorier:
Current – utgivelser under 18 måneder gamle
Catalog – 1,5 til 3 år gamle utgivelser
Deep Catalog – mer enn tre år gamle utgivelser

Det har for mange artister vært vanlig å gi ut rundt ett album i året. Når dette albumet er blitt utgitt, øker gjerne interessen for forrige og forrige-forrige album også. I tillegg til dette kom 70-80 år med innspilt musikkhistorie. Det var altså ganske MYE katalog å hente fra.

Etter overgangen til CD økte interessen for katalog såpass at mange av de store plateselskapene både opprettet egne katalog-selskap som gravde etter gull i egen deep catalog og kjøpte opp andre, mindre selskaper – kun for katalogen de satt på. Katalogselskapene bygget opp ekspertise på hva folk var interessert i, pakketering og markedsføring. Og det måtte de, for både i hjemmene og butikkene konkurrerte de om samme CD-hylleplass som nyutgivelsene. Heldigvis var CD nytt og saftig og folks kjøpekraft var OK, så både nye og gamle utgivelser gikk unna.

I 1996 sto katalogsalg for 44% av de solgte enhetene i USA, altså nær halvparten. Det er da viktig å huske på at i denne sammenheng betyr katalog at platen er gitt ut med samme tittel og samme innhold tidligere. En ny Greatest Hits eller en ny samleplate er altså IKKE en del av disse 44% – selv om den er basert på resirkulering av gammelt materiale. Sannsynligvis var derfor andelen materiale fra katalogen langt høyere, ettersom stadig nye katalogbaserte produkter kom.

After the goldrush

Etterhvert som de mest åpenbare nyutgivelsene av musikkhistoriens høydepunkter var ute, begynte katalogselskapene å grave dypere i arkivene og å restaurere klassikere som var blitt litt for kjapt CD-fisert på 80-tallet. De mest attraktive titlene ble solgt både to og tre ganger i nye remastringer. Musikk som allerede var blitt hentet ut av arkiver og klargjort for CD gjorde det enkelt å lage samle-CD’er. Både Greatest-utgaver med enkeltartister, tematiserte samlinger av typen Ultimate Power Ballads, hits-samlinger for folk som egentlig ikke brydde seg noe særlig om musikk av typen Absolute Music og såkalte Boxed Sets for entusiasten – bokser med ALT som noensinne er utgitt av en artist.

Vi kan i 1994 lese i bransjetidsskriftet Billboard hvordan gullfeberen nærmest fikk bransjen til å begynne å fyre med møblene:

Billboard 23. april 1994: The Score in ’94

Videre i samme artikkel leser man at de også gikk kortere for å finne gull; 10 år i stedet for 20 år:

Billboard 23. april 1994: The Score in ’94

Selveste garasjerocklegenden The Chocolate Watchband, ja. Akkurat. De har jo til og med vært oppvarmingsband for the Mindbenders. Da burde vel økonomien være sikret… 😉

Samlealbumets tiår

Etterhvert som nyutgivelsene fra katalogen ble mer kreative enn de var substansielle, ble TV-reklame i økende grad brukt som glidemiddel for salget. Ser man på VGs albumliste i CD’ens toppår 1998, ser man at samlealbumene var viktige:

The Very Best of Janis Joplin ligger på første plass, The Best of The Doors på tredje. Det er flere samlealbum nedover på listen.

Noen få ser det komme

Men det var ikke slik at bransjen ikke merket noe som helst. De skarpere observatørene så at det skjedde ting. Billboard’s Chris Morris skrev i 1999:

Billboard 11. desember 1999: Labels search for new ways to jump start catalog sales

Men den samlede bransjen så nok ikke like klart at det som kunne tolkes som en dyp og vedvarende interesse for alt gammelt gull, kanskje vel så mye var en prosess der folk flest gjennom en periode erstattet la oss si 50 vinylplater og kassetter med CD’er. Og dersom dette stemmer, ville man til slutt nå et metningspunkt der det ble nok gammel musikk og der det ikke var ønskelig å sette opp nok en hylle til å ha CD’er i.

Er det faktisk gull?

Musikkbransjen tiltrekker seg musikknerder og entusiaster. Driver man et deep catalog-selskap, er levende opptatt av musikk og bader i kuriosa daglig, føler man kanskje etterhvert at ”alt som er gammelt og lite kjent er gull”. Dette er nok ikke like riktig for det brede publikum. Brorparten av det som utgis er, har vært og vil alltid være bæsj for folk flest. Kim Carnes-låtene som ikke er Bette Davis Eyes blir ikke bedre av at de har ligget på lager og gjæret i femten år. Likevel trodde mange det skulle være mulig å fortsette veksten i et mettet marked – og det med materiale fra stadig skrinnere malmårer i historiens skraphaug.

Så sent som i 1999 sa Michael Omansky i RCA:


Billboard 11. desember 1999: Labels search for new ways to jump start catalog sales

Altså: Etter at man er på runde nummer tre med nyutgivelser mener mannen at man hverken trenger akseptere utflating eller fall i omsetningen. Det er en optimistisk innstilling. Selv for en katalog så stor og så attraktiv som Elvis Presleys, er det usannsynlig å vedlikeholde vekst over tid. Det finnes en entusiast her og der som skal ha komplettsamlinger; men de er ikke mange nok eller rike nok til å kunne bære en hel bransje på sine skuldre.

Nyinvesteringene

Det at katalogen utgjorde en stor del av platebransjens omsetning, betydde at gullalderen var mest lukrativ for etablerte artister, deres arvinger, som The Elvis Presley Estate (selv om flere av dem ble svindlet) – og selvsagt for plateselskapene selv.

CEO i SoundScan (selskapet som teller platesalg i USA) Mike Fine uttalte i januar 1999 til Billboard:

Billboard 16. januar 1999: U.S. Music Industry Marks Strong Rebound in ’98

Altså; salget av eldre katalogutgivelser er stabilt, men 90-tallsartistenes forrige album selger ikke så mye lenger. Mike Fine mener dette skyldes at bransjen ikke har hatt fokus på å bygge opp artister, men på å selge hits.

Hvem er morderen?

Etter å ha sett nærmere på denne utviklingen, er det ikke åpenbart for meg at «den ulovlige piratkopieringen», som IFPIs Roy Funner rettet fingeren mot i Aftenposten 12. januar var den vesentligste årsaken til at CD’ens død.

Utflatingen i CD-salget startet før fildeling ble vanlig. Og ser man på hvordan katalog-delen av businessen var satt sammen, der stadig mer obskurt materiale ble utgitt til en kundegruppe i ferd med å mettes, kan andre hovedårsaker til omsetningsfallet i CD-markedet enn piratkopiering virke like plausible, foreksempel: Bransjen hadde over en kort periode hentet ut alt de hadde investert tidligere i århundret, og fikk derfor en abnorm topp i omsetningen. Til slutt var lageret tomt og publikum lei. Da gikk omsetningen tilbake til det punktet den lå på før CD-rushet.

Etterhvert som CD-formatet syknet hen, klarte ikke bransjen å få til et nytt standardformat eller en forretningsmodell publikum ville ha i tide. Da lovlig nedlastning endelig begynte å fungere i 2008, var allerede utviklingen begynt å bevege seg videre mot streaming. Og ti års utvikling var tapt – kanskje også markedskontrollen.

Vi koster på oss et gjensyn med deLillos-gitarist Lars Lundevall fra saken Overlever musikken CD’ens død? del 1:

Hva nå da?

Hva som har skjedd eller ikke, er til sist uansett vann under broen. Det virker idag ikke sannsynlig at platebransjen skal komme seg tilbake til fordums storhet. Og ettersom tilbudet av musikk er enormt og svært mye av all katalog allerede er utgitt og finnes i offentligheten, er det sannsynligvis ikke en farbar vei å fjerne artistene sine fra streamingtjenester. Er artistene uvesentlige, blir de glemt til fordel for andre. Tilhører de den lille håndfullen uerstattelige artister, finner folk dem andre steder.

NRKbeta spurte en dag en tolvåring hvorfor hun sa «Ingen hører på CD lenger».
Hun svarte:
– Det er fordi det er fullstendig ut, og alt finnes jo på Spotify uansett.
– Men hvis det ikke finnes på Spotify, da?
– Da går jeg på YouTube og alle sanger er der – sannsynligvis. Ihvertfall veldig mange.

Dette er muligens en litt forenklet versjon av virkeligheten. Men vi klarer ikke på stående fot å legge til noe vesentlig.

NRKbeta har skrevet endel om CD’ens død og musikkbransjen:
Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen
Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt
Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste
Historietime: Musikkbransjen på ti minutter
Gjesteblogg: I anledning CD’ens død
Overlever musikken CD’ens død? del 1
Nowhere Man (om artister som ikke ønsker å være tilgjengelig på dagens plattformer)
Gratulerer med våte bukser (om The Pirate Bay-dommen)

176 kommentarer

  1. Finnes det noen statistikk på piratkopiering/fildeling i forhold til sjanger? Jeg er EDM-fan selv, og det virker som at EDM er mye mer utbredt som lovlig digitalsalg. Bare se på dance-tunes.com, beatport etc.

    Det kan virke som at musikken som er vanskeligst å få tak i som lovlig download, er etablerte artister og mainstream…

    Svar på denne kommentaren

  2. Kristoffer Egil Bonarjee

    Velskrevet og spennende artikkel. Det er veldig forfriskende å lese saklige artikler som ikke bare videreformidler tomme påstander.

    Hva med å skrive en artikkel om lisensieringen rundt digital musikk? Selv om Spotify har erstattet cd-kjøp for min del, blir jeg forundret hver gang sanger plutselig i en periode er utilgjengelige i min region.

    Det ble virkelig satt på spissen i helgen da Haba haba forsvant. Ja, Norges bidrag til Eurosong var ikke tilgjengelig i min region. Ikke så farlig for meg personlig, men for en datter på halvannet år som hver morgen stiller seg foran Squeezebox radioen på kjøkkenet og sier «Haba haba» (fra det sterk begrensede ordforrådet hun har) blir ikke morgenstunden den samme…

    Svar på denne kommentaren

    • This! Jeg er også interessert i å høre mer om hvordan dette funker og hvilken vei utviklingen går. Jeg møter daglig på nettsider hvor både video og audio er sperret på grunn av regionsbegrensninger. I DVD-dagene var jo dette irritasjonsmoment nok, men i dag virker det bare helt bakvendt. Raskeste veien til nytt innhold blir ofte piratkopiering.

      Gjøres det noe for å løse dette på en bedre, mer internasjonal måte med nye betalingsmodeller eller må vi holde oss til piratebay for å se «the daily show» eller «top gear»?

  3. Datalagrinsdirektivet, postdirektivet og platebransjen «Tankeløse Plukk

    […] kler, det som eventuelt skulle være igjen, av platebransjens kredibilitet når det gjelder å åpne øynene for hvordan verden ser ut. # Til slutt, en forklaring hva det betyr å ha et åpent sinn: # # […]

    Svar på denne kommentaren

  4. Takk for en veldig interessant og grundig artikkel! Håper det snart kan bli vanlig å fnyse av slike urimelige rettsaker og pengekrav som dukker opp fra tid til annen! 🙂 Det er jo bare tull og fjas og koster samfunnet masse penger.

    Svar på denne kommentaren

  5. Meget velskrevet og informativ artikkel. Flott at det fremdeles er noen som tar seg tid til å sette saker i perspektiv. Musikk er en forbruksvare og publikum har både vett og forstand til å velge det som passer best for dem selv. Husk at mye av piratkopiering fra nettet skyldes behovet for å overfør favorittmusikken til et bedre egnet MP3-format. Det er rett og slett mer praktisk å ha platesamlingen i en liten og hendig avspiller fremfor en bokhylle full av plastikkomslag.

    Svar på denne kommentaren

  6. Fin artikkel, men det er en ting som også har skjedd i det norske musikkmarkedet som dere ikke har fått med. Etter at CD- salget har gått nedover har prisene for å booke band gått oppover. For da å kompansere for tapte inntekter til artistene. Det igjen har resultert i høyere billettpriser på konserter og festivaler. Så ting har snudd ganske brutalt, fra å basere inntektene sine fra CD- salg, må artistene i større grad leve av å gjøre konserter.

    Det som hadde vært spennende å se er hvordan dette inntektsforholdet var før CDen, for det vet jeg ingenting om. Hvis det er slik at artistene stort sett tjente penger på LPer på 70-tallet og ikke nødvendigvis på konserter er kanskje inntektene myemye større idag en da. Selv post CD-døden.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik)

      Jeg har sett endel på det du skriver om, men det er en for kompleks affære til at det ble plass til det i denne saken.

      Den forenklede versjonen er – som en musiker vi snakket med sa – tidligere spilte vi konserter for å selge plater, nå gir vi ut plater for å selge konserter.

      Inntektssiden i detalj er for sammensatt til at man kan lage enkle fremstillinger av det, og det slår også ulikt ut for ulike artist-typer.

      Lars Lillo-Stenberg, som vi har snakket litt med, sa at med noen unntak som Neste Sommer, har det aldri vært mye penger i platesalg for deLillos, inntektene har ligget i konserter og radiospilling.

      Vi kommer nok tilbake med en egen sak om dette etterhvert.

    • Stefan Langfors (svar til Anders Hofseth)

      Jeg skrev en artikkel som i hvert fall berører dette for snart ti år siden i Ballade.

      ballade.no/nmi.nsf/doc/art2002100412502525860379

      «Generasjonen som ble født i 80-tallet lever i nuet og har ikke noe forhold til favorittartister som de har vært lojale til siden 90-tallet.»

      –> Det tror jeg forsåvidt at du har rett i, men det er ikke utenkelig at de vil få det om ti års tid når nostalgi-genene slår ut i full blomst. Det er altså uansett en utfordring med nedlastingen for fremtidige markeder. Den (halve) generasjonen du nevner ignorerer ikke nødvendigvis sine idolers backlist selv om de ikke kjøper den. Svært mange har nok sikret seg katalogen utenfor de konvensjonelle markedene. Jeg syns derfor det virker som en litt bastant konklusjon, som kanskje er fundert på salgstall? Min påstand er at de ikke nødvendigvis er et utslag av manglende lojalitet til artistene, men snarere til salgskanalene.

    • Øyvind Solstad (svar til Erik)

      Erik, dette er vel endel av det Chris Anderson i Wired snakker om i boka «free»:

      wired.com/techbiz/it/magazine/16-03/ff_free

      — som vel har blitt omtalt flere ganger på NRKbeta?

      Interessant utvikling, der man *nesten* får musikken gratis, mens en fet VIP-opplevelse med konsert, mat, suvenirer etc. kommer opp i mange tusen kroner. I sum tjener artistene like mye (eller?), men for forbrukeren betyr det at alle prisnivåer finnes.

      Eller hva tror dere?

    • Erik Honoré (svar til Øyvind Solstad)

      Det er et viktig element som synes utelatt i argumentasjonen, og det er om konsumenter i dag er villige til å betale for (nyproduserte) kulturprodukter eller ikke. Piratkopieringen har utvilsomt medvirket til en oppfatning av at «kulturprodukter er gratis», og dette er noe man ser smitter over også på konsertsektoren. Med unntak av noen gamle dinosaurer, er det vanskelig å prise konsertopplevelser slik at det harmonerer med kostnadene.

      Så det blir for enkelt å hevde at «det musikere og opphavsmenn taper på piratkopiering, tar de igjen på konsertvirksomhet.»

      Dessuten: Fokuset i argumentasjonen er hele tiden på «bransjen», og da først og fremst de store, multinasjonale selskapene. Dette er selvsagt enklere og mer spiselig enn å fokusere på den andre siden av saken: At piratkopiering fratar musikere og opphavsmenn viktige deler av en (gjennomsnittlig) svært lav inntekt (rundt 130.000 i året ifølge BI-undersøkelse), og at det tapper ressurser fra produksjonsbudsjettene.

      Slik blir det da til slutt de multinasjonale som overlever (på sine streaminginntekter av gammelt materiale og at de investerer i Spotify etc.), mens nyskapingen, de mindre selskapene og artistene blir skadelidende.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      Det er ikke så lett å skaffe substansielt grunnlagsmateriale på det du spør om, og det er heller ikke mulig å dekke alle nyanser av komplekset i én enkelt sak. Jeg har noe, som kommer i en senere sak, men om du kan peke meg i retning på troverdige kilder på musikere og opphavsmenns inntekter og inntektskilder over tid, er jeg svært interessert i det!

      Du skriver at piratkopiering (som såvidt jeg har kunnet bringe på det rene er avtagende nå som det eksisterer anvendelige butikker for filbasert musikk og flere bruker streaming) fratar lavtlønte musikere viktige deler av inntektene; har lavtlønte musikere tidligere hatt vesentlige inntekter av platesalg? Min umiddelbare antagelse før jeg har researchet mer, er at om man ligger rundt 130 000 i året, vil man ikke være en som omsetter så mye at produksjonskostnader etc (som per er inne på i en kommentar) dekkes inn tidlig og avkastningen kommer dundrende.

    • Erik Honoré (svar til Anders Hofseth)

      Du spør om «lavtlønte musikere har hatt vesentlige inntekter av platesalg». Det kan selvsagt diskuteres hva «vesentlige inntekter» er, men det har selvsagt vært inntekter, som har variert avhengig av royalty-sats og salg. Dessuten har svært mange musikere finansiert virksomheten ved å utøve andre roller innenfor næringskjeden i tillegg til «kjernevirksomheten» (produsent, tekniker, musiker på andres album, arbeid med konsertarrangering osv). Dette er normalen, ikke unntaket.

      Og det er denne helheten som lider under piratkopieringen og forestillingen om at kulturprodukter skal være gratis. Denne helheten/strukturen bør man kjenne til når man går inn i denne debatten.

      For ordens skyld: Jeg er streaming-tilhenger og forsiktig optimistisk når det gjelder Wimp og Spotify Premium og liknende – men da er det viktig at man ikke gjør den samme feilen en gang til: lar være å beskytte og håndheve opphavsretten, som er fundamentet for hele virksomheten. Om nå mediet er vinyl, CD eller fil.

    • Erik Honoré (svar til Anders Hofseth)

      En ting vedr. research og vinkling av artikler, samt kunnskap om hvordan musikkbransjen (og forsåvidt andre kulturprodusenter som filmbransjen) fungerer:

      Bør man ikke operere med navngitte kilder? Det er vel faktisk et poeng hvem det er som uttaler ting som senere blir brukt som grunnlag for den videre argumentasjonen.

      Et eksempel: I artikkelen «Nowhere man» (en annen artikkel om musikkbransjen på NRKbeta, også denne vinklet utelukkende fra konsumentsynspunktet) gjøres det et forsøk på å balansere det litt, slik:

      «Hvordan ser det ut fra innsiden? Det økonomiske aspektet er nok lett å feilvurdere for en som ikke trenger leve av musikk, så jeg sendte følgende mail til en venn av meg som har levd av musikk de siste 20 årene:»

      Hvem er denne vennen? Hvordan har han levd av musikk – lever han egentlig på sine foreldre eller på trygd, hva er det som får ham til å svare: «For meg er det viktigere å bli hørt enn å tjene penger på plater. Hele den pengegreia – det er jo helt sjukt.» (sic)

      Litt senere: «En annen musiker vi i NRKbeta har snakket med, sa…»

      Hvem er så denne personen? Og hvorfor er han anonym?

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      Prinsipielt sett er jeg tilhenger av åpne kilder.

      Den bakenforliggende årsaken, er at da jeg spurte en venn om en uformell kommentar til Nowhere Man, regnet jeg med å få den ærligste kommentaren om han fikk slippe å stå til rette for musikerkolleger. Han lever ikke på trygd eller foreldre, men av musikk. Ellers ville jeg nok ikke skrevet at han levde av musikk.

      Kilden i «en annen musiker vi har snakket med» er en musiker en av mine NRKbeta-kolleger møtte i forbindelse med etellerannet event. Sitatet ble ikke uttalt i en intervjusituasjon. For meg blir det da feil å sitere vedkommende med fullt navn, men ettersom jeg kjenner til vedkommende musiker og har tillit til min kollega, ser jeg det som relativt uproblematisk å videreformidle sitatet. Jeg mener også å ha sett andre musikere si ting i samme retning, så et så voldsomt kontroversielt standpunkt er det vel ikke.

    • Erik Honoré (svar til Anders Hofseth)

      Jeg vil påstå at det er ganske viktig å vite hvilken musiker som har uttalt “For meg er det viktigere å bli hørt enn å tjene penger på plater. Hele den pengegreia – det er jo helt sjukt.”

      Ikke minst fordi det er interessant å vite hvordan man overlever uten «hele den pengegreia». Det krever i så fall at husverten også har klokkertro på freeconomics. For ikke å snakke om Lånekassa. 🙂

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      Hehe. Jeg vil regne med at «hele den pengegreia» ikke betydde penger i enhver form og enhver inntekt, men at han siktet til musikkbransjen som pengegenerator for store (og tildels pensjonerte eller avdøde) stjerner – sakens tema er jo Beatles, AC/DC, Led Zeppelin osv.

      Vi diskuterer nå en sak som snart er halvannet år gammel, så jeg husker ikke lenger konteksten i detalj, men mener at han svarte på telefon og at sitatene som står er greatest hits fra en lengre samtale.

    • Erik Honoré (svar til Øyvind Solstad)

      … og et lite PS: Er ikke «freeconomics» som det vises til så ofte i denne debatten for lengst diskreditert av seriøse økonomer?

      Når det gjelder musikksalg er jo dette også en teori som er svært «materialistisk»: Man tenker at siden lydfiler er «gratis» å produsere (i forhold til CDer etc), så kan/bør de være gratis for konsumenten. Men da glemmer man (med vilje?) at selve den fysiske vinylen og CD-platen aldri har utgjort mer enn 10% av salgsprisen – resten handler om å finansiere innspillingen og hele næringskjeden som er nødvendig for å produsere musikk (komponister, musikere, teknikere, produsenter, studio etc).

      Et svært godt eksempel som igjen bringes på banen i denne Wired-artikkelen er Radiohead-saken. Dette eksempelet har vært tilbakevist utallige ganger, men igjen: Grunnen til at Radiohead kunne gjøre dette stuntet (å la fansen betale hva de ville for albumet) var at Radiohead allerede var et megaband – bygd opp ved hjelp av millioninvesteringer av et plateselskap. Og like i etterkant av gratis-stuntet kunne de da lansere luksusutgaver på vinyl, i boks etc, og dra på lukrativ turné. Dette er selvsagt ikke noe som fungerer for nye/ukjente artister.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      Men da glemmer man (med vilje?) at selve den fysiske vinylen og CD-platen aldri har utgjort mer enn 10% av salgsprisen – resten handler om å finansiere innspillingen og hele næringskjeden som er nødvendig for å produsere musikk (komponister, musikere, teknikere, produsenter, studio etc).

      Her mangler det vel noe? En anseelig andel av resten handler om avanse i forhandlerleddet, distribusjon, avanse til selskapet, markedsføring osv, samt MVA på dette, deretter er det igjen en bit til næringskjeden. Hele delen knyttet til det fysiske objektet er ute av regnestykket for filbasert musikk og streaming, så for musikere er det potensiale for et større kakestykke i den nye virkeligheten.

      Det som derimot er en utfordring for musikkbransjen med filer, er at albumsalget i stor grad erstattes av singlesalg og at publikum cherrypick’er det de vil ha. I albumæraen kunne man pakke to gode og ti middels låter sammen til en pakke og forlange en pris som virket rimelig for tolv låter. Den modellen virker ikke lenger, og det gjør at mange sitter igjen med ned mot 20% av omsetningen de tidligere hadde.

    • Erik Honoré (svar til Anders Hofseth)

      «Her mangler det vel noe? En anseelig andel av resten handler om avanse i forhandlerleddet, distribusjon, avanse til selskapet, markedsføring osv, samt MVA på dette, deretter er det igjen en bit til næringskjeden.»

      Beklager, her var jeg unøyaktig, jeg skulle ha ramset opp hele næringskjeden – også den biten som plateselskapene, både de store og slemme og de små og innovative, står for. Men det avslørte jo en annen gjennomgående misforståelse: At musikk etter at man byttet format fra CD til filer/streams plutselig oppstår, finansieres og markedsføres av seg selv.

      Finansiering av innspilling (og noe avanse som kompensasjon til hvem det nå er som gjør investeringen, selskap eller artist) samt markedsføring, er vesentlige deler av denne kjeden. Om det nå handler om album eller enkeltlåter.

      Dermed er det grovt sett bare plastikk og porto man sparer inn med filer i forhold til CDer, samt at en digital butikk som iTunes eller Spotify vil kunne ta en mindre avanse enn en fysisk butikk – men dette er det kompensert for i prisen (kr. 99.- for en måned: det er for lavt for storforbruk, for høyt for bare å være innom av og til, prisen bør nok graderes etter bruk).

      Uansett er det prinsippet som er viktig her: Næringskjeden må fremdeles finansieres. Ja – det blir billigere pga. teknologien (derav de halve prisene av en CD på iTunes og den ørlille prisen på Wimp), men det blir ikke gratis!

      To ting til slutt: At vinden har snudd, er tydelig i dette forumet, det er positivt. For et par år siden (før Pirate Bay-dommen og utviklingen av Spotify/Wimp) ville 99,9 % av innleggene vært pro-piratkopiering på et teknologifokusert nettsted som dette. Nå er det mer 60/40.

      Du spør om jeg kan peke deg i retning på troverdige kilder på musikere og opphavsmenns inntekter og inntektskilder over tid. I listen til høyre her finner du flere organisasjoner som vil kunne gi deg den informasjonen: deleikkestjele.no/ . Begynn med GramArt og Musikernes Fellesorganisasjon.

      Men husk: Du er nødt til å ta hensyn til hele næringskjeden for å få et korrekt bilde. De aller fleste musikere driver «vekselbruk» innen denne kjeden (f.eks. er undertegnede musiker, produsent/studiotekniker og kunstnerisk leder for musikkfestival), og dermed blir det for enkelt å bare se på tap av royalties fra plate-/filsalg. Det at ikke plateselskaper har økonomi til å finansiere innspillinger betyr tapte inntekter både for artist, musikere og produsent/tekniker – samt at nyproduksjonen tørker ut mens dinosaurene lever på … dinosaurer.

    • hehe, Men poenget mitt var nå at jeg som er glad i å laste ned gratis musikk og arrangere konserter har pissa meg selv på leggen. Det jeg har tjent på å laste ned musikk har jeg tapt i å booke ett band.

      Videre er denne utviklingen ikke noe å gråte over. Det er platebransjen som taper millioner på dette, ikke nødvendigvis artistene. Artistene kan nå profilere seg i større grad over nettet og finne flere tilhengere. Likledes kan jeg finne flere rare band jeg liker.

      Den omveltningen som nå skjer tror jeg ikke er en kollaps av musikken, men heller å ta det hele til musikk 2.0

    • Ekte, ekte entusiaster hører kun på 78-plater som har ekte, ekte kjærlighet.

      Ekte, ekte, ekte entuasiaster hører kun på voksruller som har ekte, ekte, ekte kjærlighet.

      Ekte, ekte, ekte, ekte entuasiaster hører kun på pianola som har ekte, ekte, ekte, ekte kjærlighet.

      Ekte, ekte, ekte, ekte, ekte entuasiaster hører kun på lirekasser som har ekte, ekte, ekte, ekte, ekte kjærlighet.

      Alle generasjoner har sitt nostalgiske format. CDer for de på 25 i dag. MP3-spillere for de på 5 i dag som kommer til å mimre om den gangen man måtte laste ned musikkfiler (med ekte kjærlighet) i steden for å få dem zappet inn i hjernen av en satelitt… eller no’.

  7. Husk også at digital nedlasting – som format – betyr at jeg ikke lenger trenger å kjøpe en hel CD for å kunne spille den ene låta jeg hadde lyst på. Lanseringen av denne muligheten har garantert en hatt en dramatisk innvirkning på CD-salget.

    Det er trist å se at platebransjen (gjelder jo også tildels filmbransjen) som har så mye ressurser, ikke klarer å realisere potensialet som ligger i det å være innovativ på kundens vegne. Til det er de alt for opptatt av å telle penger…

    Svar på denne kommentaren

    • Ole 2 (svar til Knut)

      Det er mye feilsitering generelt av tallmateriale, jeg husker «tallene» ble sluppet rundt juletider og da var det også «juksing» med tall. Det totale fysiske salget var da 1 000 millioner (digitalt salg kom i tillegg), jeg har senere sett at f.eks aftenposten har aftenposten.no/kul_und/article3984181.ece omtalt dette som at det totale salget (inkludert digitalt salg var 1000 millioner) sannheten er at digitalt salg var med i 2009 tallene fra IFPI men ikke i 2010, hvilket for det til å se ut som at fallet er enda mer dramatisk enn det er, nemlig fra 1,2 til 1,0 milliarder. Når det knapt var noe fall i det hele tatt.

      Hvis man ser litt nøyere etter var det mye positivt å lese i denne statistikken, nemlig at andelen norsk musikk i forhold til totalt salg i Norge hadde steget mye i prosent av totalen (fra 20 – 59% siste 10 år), og faktisk også økt mye nominielt også (dvs i kroner og øre). Det er med andre ord salg av utenlandske plater som faller, og de norske vokser. Hvorfor er dette en krise for norsk musikkbransje?

      Eller for å si det med IFPI sine egne ord:
      (ifpi.no/statistikk/2010/index.htm)

      «2010 ble et av de beste årene for norsk musikk noensinne og trenden fra 2009 fortsetter ved at salgsverdien av norsk musikk er høyere enn internasjonal musikk. Norsk musikk omsatte i fjor for NOK 180 mill. (ut fra lager), internasjonalt omsatte for 165 mill., og klassisk musikk for 1 mill. » -IFPI

      Dette er ett par kjente faktum ingen snakker høyt om. Eller velger å fokusere på når man diskuterer «fallende inntekter for (den norske) musikkbransjen», hvorfor er det sånn?

  8. Flott artikkel! Hele denne artikkelserien er verdt å lese.

    Det blir så vidt implisert i den ene videoen som forklarer grafen som viser omsetningen av musikk, at det i tillegg til at markedet var mettet på slutten av 90-tallet, kom konkurrerende underholdningstilbud som DVDer og spill. DVD var vel for det brede lag av befolkningen nesten for VHS som CD var for vinyl og kassett (dataspill var kanskje mer snevert rettet mot menn under 25 år).

    Selv om denne artikkelen prøver å forklare CDens død med at CDen i seg selv hadde nærest utspilt sin rolle, kan det kanskje være verdt å kanskje skrive en annen artikkel om CDen ikke-musikalske konkurrenter.

    Ellers flott artikkel og artikkelserie!

    Svar på denne kommentaren

  9. Artikkelen har en del poenger, men unngår å snakke om det viktigste, nemlig at svært få er interessert i å betale for noe som de har lært seg til å få gratis. Og det aller verste er at dette går ut over artistene. Mange musikere legger gitaren på hylla for godt noe som igjen går ut over tilgangen på ny og spennende kvalitetsmusikk.

    Grafen som er vist over starter i 1977. Da var jeg 15 år og gikk for første gang inn på en av Ålesunds 5 platesjapper med penger i lommeboka. For en 15 åring var det som å komme til Mekka: lokalet til Aarflot på ca 70 kvm fantes det mange titusener av LP-plater fint linet opp alfabetisk på artist. Her fantes det lite av gårsdagens helter og greatest hits samleplater, derimot masser av ny og spennende musikk. Pris pr LP? ca kr 65,-. Omregnet til dagens verdi er det snakk om ikke så få hundrelapper, men folk kjøpte!

    Hva så med dagens situasjon. Jo, i dag finnes det ikke en eneste platesjappe igjen her i byen! Folk betaler ikke for musikk lenger selv om prisen omregnet til dagens nivå er gått kraftig ned. Du sier at ingen gidder å betale for gammelt oppgulp (musikk utgitt på nytt)…. men hva så med ny musikk?
    På 70-tallet ble det utgitt masser av ny, kreativ og eksperimentell musikk (progressiv rock, symfonisk rock osv). Nå het det seg at dette var antikommersiell musikk, men det er klart at det var nettopp penger og berømmelse som var en viktig motivasjonsfaktor – selv om de kunne gi ut en 5-6 plater før det løsnet så var det en viktig drivkraft. Dette var tiåret for supergrupper som Pink Floyd, Yes, Genesis, Supertramp, Dire Straits osv.
    Hvordan er situasjonen i dag? Det store problemet i dag er at det ikke ligger penger i musikk lenger. Hvorfor betale for noe når man kan få det gratis?
    For artistene koster det å utgi en plate så mye at mange rett og slett ikke ser det økonomisk forsvarlig og derfor heller satser på en karriere som rørlegger eller elektriker. Kanskje gi ut en plate maks, for å prøve å få en hit, men så er det stopp.

    Dette er ikke en ny trend, den har bygget seg opp over de siste 10 årene. Musikkbransjen er døende og dermed blir mange artister med i dragsuget. Synd, for da blir dagens unge sittende der på Spotify og høre på pappas favoritter mens den nye og kreative musikken svinner sakte hen. Musikk er ikke en livsstil lenger….

    Hilsen en med 700 CD’er og 200 LP’er i hylla

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Finn)

      Jeg er enig i at det er synd platebutikker med atmosfære og kompetanse forsvinner, men om ingen er interessert i de fysiske produktene som selges der fordi det finnes mer effektive systemer for levering av musikk, så er det lite vi kan gjøre med den utviklingen.

      Du skriver at dette er en trend som har bygget seg opp de siste 10 årene. Ser du på det Mike Fine uttalte til Billboard i 1999, som er sitert ca midt i saken, vil du se at en bransjespesialist mente platebransjen allerede midt på 90-tallet satset for lite på artistutvikling og for mye på enkelthits.
      Dette ga en dreining fra album- til singlesalg, mer kortsiktige satsninger og påvirket selvsagt både hva slags musikk som ble laget og inntektene. Men dette skjedde altså før mp3-filer ble delt i noen skala, og skyldtes tildels at endel hip hop / R&B har vært mer hit-drevet og mindre artistdrevet. Det er en ganske omfattende sak, så det kommer nok en hel sak om det.

      At ikke det eksisterer kreativitet i musikkbransjen lenger tror jeg er en illusjon, mange vi snakker med mener det er mer kreativitet i bransjen enn noensinne og all den tid antall registrerte enkeltmannsforetak innen musikk er økende, kjøper jeg ikke påstanden om at musikerne legger gitaren på hylla uten litt fyldigere dokumentasjon.

      Det å produsere et album koster ikke nødvendigvis noe særlig lenger. Med en laptop, et audiointerface og noen gode mikrofoner kan man idag spille inn musikk med passabel kvalitet for helt andre summer enn det kostet for 10-20 år siden. En titt på Urørt bør være tilstrekkelig til å dokumentere dette.

    • Du unngår poenget mitt, nemlig at det ikke lenger er penger å tjene for artistene og at dermed få gidder å holde på i lengden. Kunne ha nevnt masser av eksempler på artister her, kan ta to:
      Gå inn på http://www.quinlanroad.com: Den Canadiske artisten Loreena McKennitt har holdt på siden ca 1990 og driver sitt eget plateselskap og selger musikken via sin egen web side. Fra å ha over 20 ansatte for 20 år siden er hun nå nede på 4. Hun slåss en innbitt kamp for å overleve mot piratsider på internett hvor man kan laste ned musikken hennes gratis. Hun har vært rådgivende i forhold til de Canadiske styresmaktene deres høring ang nye lover på dette området (musikk og copyright).

      En annen av mine favorittartister Over The Rhine har også i over 10 år solgt sin musikk fra egen web side. I fjor gikk de til det drastiske skritt å samle inn penger fra fansen for å finansiere sin neste plate. Man kunne betale inn forskjellige beløp, fra kr 500 til kr 10 tusen (!) Betalte man sistnevnte sum fikk man være til stede under innspillingen(!) Kjøper man siste album så vil man se over 200 navn listet opp under Thanks. Navnene sees også nederst på forsiden på: http://www.overtherhine.com

      For å si det sånn: neste gang de gir ut plate vil mitt navn etter all sansynlighet stå der også, det er eneste måte å sikre seg at jeg også i fremtiden vil ha ny og god musikk å høre på. Synd men sant.
      Så får heller de som kun hører musikk via Spotify ol. gå der med skylappene på. For det er faktisk ikke til å unngå at kvalitet koster.

    • per (svar til Finn)

      De største stjernene taper på mindre salg, men for små/lokale artister er mulighetene bedre enn noen gang. Flere musikere jeg kjenner som hadde musikk som hobby for 10-15 år siden driver nå med musikk på heltid. Grunnen til dette er nye distribusjonsformer hvor en større andel av omsetningen tilfaller artister og opphavsmenn. De aller fleste produksjoner i det gamle systemet var bundet i kontrakter som ikke gav noe som helst til artistene før både kostnader og forventet inntjening til plateselskapene var dekket inn først. Personlig vil jeg heller ha en bransje med tusener av små artister enn en bransje hvor alt konsentreres rundt pop-fabrikker og en håndfull idol-stjerner.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Finn)

      At det ikke er penger å tjene for artistene er ikke korrekt. Det er ikke store penger å tjene på salg av musikkinnspillinger lenger, men salg av konserter og merchandise, markedsført av innspillinger, er fortsatt en inntektskilde og kompenserer for mange artister at de ikke tjener samme summer på innspillinger. Airplay-inntekter er der fortsatt, og i Norge er andelen støtte over diverse stipend- og tilskuddsordninger jevnt økende, såvidt jeg vet. Det kommer også en liten strøm fra Spotify og denslags og den vil sannsynligvis være økende, om man skal tro musikkbransjen.

      Anekdotiske beretninger om to enkeltartister er ikke så mye å hverken bygge eller tilbakevise et resonnement på, men at en artist etter å ha holdt på i 21 år tjener mindre enn i starten er nok ikke enestående for vår tidsepoke. Jeg vil gå så langt som til å påstå at jeg tror det har vært normalen siden den innspilte musikkens barndom og at markedets ønske om noe nytt har vært, er og kommer til å fortsette å være nådeløst overfor flesteparten av artistene.

      Fandrevet innspillingsfinansiering, crowdfunding, er ikke nødvendigvis drastisk, men det er en annen finansieringsmodell enn bransjen har vært vant til. Jeg har selv vært med å crowdfund’e et par album og synes det er en god idé som styrker båndet mellom artist og fan og gjør at fansen føler større eierskap til artisten og innspillingen. Jeg er heller ikke sikker på om det gir vesentlig mye mindre penger i artistlommene når totalregnskapet etter salg, airplay, merchandise og konserter gjøres opp – den gamle modellen hadde svært mange ledd som skulle tjene penger på prosessen, så antall kroner i lomme for artist pr solgte album var ikke mange.

      Gårsdagens finansieringsmodell for musikk var ikke spesielt effektiv for artisten, og de nye modellene som vokser frem vil forhåpentligvis krystallisere seg i noe som fungerer bedre for artist og publikum.

    • Khan (svar til Finn)

      Loreena McKennitt skylder også nedgang av konserter på piratkopiering.

      «Some people suggest that artists can make up their losses by touring all the time or hawking T-shirts. But this is viable only in a few specific instances and creates huge challenges for those with family obligations. Even now, parts of the touring industry are also starting to see their business erode.

      As a result, many venues, promoters, local crews and even popcorn sellers are all struggling to stay alive.»

      winnipegfreepress.com/opinion/westview/pirates-are-killing-musicians-composers-lyricists-even-popcor…

    • Fredrik Graver (svar til Finn)

      Loreena McKennitt er en fantastisk artist, og langt i fra den eneste kanadiske musikeren som bedriver egen distribusjon. Jane Siberry har også holdt på med dette siden 90-tallet – janesiberry.com/home/news.html – og legger ut all sin musikk som gratis mp3-nedlasting med en link til PayPal for de som vil betale.

      Men når det gjelder copyright saker i det landet er en av de mest balanserte stemmene Michael Geist (som er verdt å lese også for ikke-kanadiere) michaelgeist.ca/

  10. Kjøpte meg en cd for og høre på litt musikk, men betjeningen kunne ikke hjelpe meg med å putte den inn i min Iphone. Den var for stor og ingen skuff som åpnet seg. Var samme problem med usb minnet mitt. Ingen sier noe om LP og kasettens død. Alt til sin tid.
    Denne rettsaken er bare tull.

    Bra artikkel NRK.

    Svar på denne kommentaren

    • Lp’en er ikke død! Det selges nå mer LP’er enn på slutten av 80-tallet. Til og med på Clas Ohlsson kan det kjøpes platespillere nå! 🙂

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Finn)

      Det selges mer LPer nå enn da CD’en tok over, men LP-salget tilsvarer én prosent av CD-salget i kroner i 2010, så vi kan vel si at det ikke er noen melkeku…

  11. Thorstein Johannessen

    Musikkbransjen kan bare drømme om å komme på gamle høyder. Vel, såklart kan de pushe katalogen via iTunes, men den finnes jo allerede i bøtter og spann hjemme hos folk som CDer. Altså allerede digitalt og totalt unødvendig å grine over. Personlig tror jeg dagens salg representerer et mer normalt nivå.

    Denne gjennomførte saken bare understreker hvor idiotisk platebransjen har oppført seg de siste ti årene. Skyte seg selv i foten med viten og vilje og så legge hele skylda over på andre.

    Svar på denne kommentaren

  12. Platebransjen har vel oppført seg idiotisk ihvertfall i 20 år nå. Men det forklarer ikke hvorfor salget av CD’er er stoppet opp.
    Grunnen er selvsagt at svært få er interessert i å betale for noe som de kan få gratis. Og spesielt om de i tillegg kan leke seg med det på PC eller Ipod.

    For det er det som er hovedpoenget: Å leke seg med Ipod eller Iphone: lykken finnes i å stirre inn i den bittelille skjermen. 🙂 Musikk er i beste fall bare en sekundær interesse.

    Svar på denne kommentaren

  13. Haha….

    Denne artikkelen er et eneste langt forsøk på å klø seg selv på ryggen.

    Jeg tenker kronologien er som følger:

    1) Artikkelforfatteren bestemmer seg for at piratkopiering ikke skader bransjen, og at det tvert om stimulerer bransjen, pga. at «de som piratkopierer mye også kjøper mye». Et populært standpunkt.

    2) Det dukker opp statistikk som indikerer det motsatte.

    3) Artikkelforfatteren er ikke komfortabel med å ha tatt feil.

    4) Han koker opp en teori som tilsier at han selv hadde rett, og at det ikke er piratkopiering som har drept CD-platen.

    Resultat: En seks sider lang artikkel, hvis eneste formål er å forsøke å rettferdiggjøre et tidligere standpunkt, som nå etter alle solemerker viser seg å ha vært feil.

    Jeg mener saken er opplagt… Det som dreper CD-platen er omfattende digital kopiering av musikk. Se bare på hva yngre mennesker har på iPod-ene sine. Er det plater som de har kjøpt selv, og kopiert over til mp3? Nix. Det er platesamlinger som de har kopiert fra kompisens iPod med ett enkelt tastetrykk.

    Det som dreper CD-platen er kopiering, hverken mer eller mindre. Og nei, kopieringen «stimulerer» ikke bransjen, slik mange forståsegpåere har hevdet frem til nå. Kopieringen dreper bransjen.

    Så til konklusjonen: Kan man gjøre noe med det? Nei. Man kan ikke gjøre noe med det. Teknologien for å kopiere 1000 plater i ett tastetrykk er her, og den forsvinner ikke.

    Det fornuftige her, er å ta ett skritt tilbake, og si at man selv var en naiv fjott som trodde at piratkopiering var et gode for bransjen.

    Heller det… enn å forfatte seks sider med mor-lille-logikk for å forsøke å bevise det motsatte.

    Svar på denne kommentaren

    • jonas (svar til McGill)

      Jeg mener og tror at artikkelens mål ikke var å si at piratkopiering ikke har noe å gjøre med dårlig platesalg. Det artikkelen prøver å påpeke er at det kanskje var vel optimistisk av bransjen å tro at man kan øke salget i all evighet. Markedet begynte å bli mettet mot slutten av 90-tallet. Jeg tror ingen nekter for at ulovlig nedlasting har gjort sitt, men kombinert med et mettet marked gjorde fallet muligens enda verre. Når bransjen lot piratene levere det beste produktet på det nye internettet (DRM-frie MP3 filer) kan man jo faktisk si at bransjen ikke maktet å fornye seg.

    • McGill (svar til jonas)

      Det er ikke platebransjen sin skyld at vi har DRM-frie mp3-filer…

      Mp3 er funnet opp av Fraunhofer Insitute, og platebransjen kunne ikke ha hindret oppfinnelsen av dette formatet om de så hadde ønsket.

      Det de kunne ha gjort, var å finne opp sitt eget konkurrerende format, med DRM-styring.

      Men hva tror du publikum velger, når de har valget mellom platebransjens DRM-styrte format, og et åpent ikke-DRM-styrt format som er like bra?

      Jo, de velger den åpne løsningen.

      Og tilsvarende, så kunne platebransjen ha funnet opp sin egen konkurrent til WinAmp, som kun spilte av det DRM-styrte formatet.

      Men igjen, hva tror du publikum hadde valgt?

      Svaret gir jo seg selv…

      Poenget er at bransjen er offer for en teknologisk tsunami, som de a) ikke kunne forutse, og b) ikke kunne motvirke.

      Uansett hvilke krumspring platebransjen hadde funnet på, så hadde man endt opp på det samme stedet: Nemlig i en situasjon hvor folk flest har 500 GB med harddiskplass, og all verdens anledning til å kopiere så mye musikk de vil, hvor de vil, og så ofte de vil.

      Det er i praksis ikke noe de kunne ha gjort for å bevare kontrollen.

    • Kjetil Kjernsmo (svar til McGill)

      Det som er presentert er ikke statistikk, det er en simpel ekstrapolering basert på ønsketekning. Det er ikke logisk gyldig, og det blir også ganske åpenbart at verdensøkonomien rett og slett ikke kan bære musikkøkonomien.

      Poenget om at man har nådd en metning står fjellstøtt.

      Jeg jobbet i en del år med å overtale folk til mer kundevennlige betalingssystemer, men ingen er interessert. Sammen med at man har mettet markedet og kalt sine beste kunder for skurker i et tiår, er mangelen på betalingssystemer hovedproblemet.

    • Poenget med metning står fjellstøtt…

      Men ikke poenget med at dette er hovedårsaken til platebransjens problemer.

      Uten digital kopiering hadde man kanskje sett at salget nådde en topp, og at det flatet ut gradvis.

      Det er ikke tilfeldig at nedgangen i salget sammenfaller med den almenne utbredelsen av a) internett, b) mp3 og c) winamp.

      Ellers, som jeg sier, så er det selve teknologien som legger premissene. Så lenge folk sitter på 500 GB med harddiskplass, så lenger mp3 finnes, og så lenge det finnes kommersielt tilgjengelige spillere som spiller musikk på mp3-format, så vil massekopiering forekomme, og platebransjen vil sitte igjen med det tapet som de ser i dag, og som helt sikkert kommer til å fortsette i årene som kommer.

      De har gått fra å ha kontrollen på distribusjonsmediet (CD-plater), til at alle kan distribuere så mye de vil, uten innblanding av platebransjen.Dette er teknologisk styrt… og har (nesten) ingen ting med mangel på kreativitet hos platebransjen å gjøre. De kunne kanskje ha berget litt av stumpene ved å være litt mer kreative. Men hovedeffekten av den teknologiske tsunamien ville de ikke kunne ha unngått, uansett hva de hadde gjort. Det er saken.

      Derfor synes jeg premissen til artikkelforfatter er litt nissete.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til McGill)

      Det er selvsagt ikke så lett å diskutere hva som kunne ha skjedd dersom… – for det skjedde jo ikke.

      Men jeg tror at dersom platebransjen hadde klart å gjøre i 1998 det de først gjorde i 2008, å åpne for at det var mulig å kjøpe universelt avspillbare musikkfiler via nettbutikker med bredt utvalg, velfungerende betalingsløsning og akseptable priser – og kanskje en dæsj vennlighet, så ville de ikke vært i den suppa de er i nå.

      Det vil i ethvert samfunn være en andel av befolkningen som vil prøve å slippe unna, som vil stjele i butikker, snike på trikken ellerhvadetmåttevære – prøve å få en free ride, men de er ikke majoriteten. Folk flest oppfører seg etter normene. Det er det som gjør at samfunnet fungerer. Når ting ikke virker og folk må improvisere kan det oppstå situasjoner med midlertidig lovløshet, men dersom «en voksen» viser lederskap i slike situasjoner og leder samfunnet i den nye retningen, går det gjerne greit. Det klarte ikke platebransjen på slutten av nitti-tallet.

      Men alt dette er i økende grad en historie-diskusjon.

      Fildelings-epoken for musikk er, slik jeg forstår det, erstattet av en kombinasjon av lovlig kjøp av musikk, primært via iTunes, og streaming, i Norge primært via Spotify og tildels YouTube. Dersom overgangen fra fillkjøp til streaming fortsetter – altså at folk ikke lenger ønsker å ha trøbbelet med å håndtere filene – vil fildeling bli ytterligere uinteressant – når så og si all musikk er tilgjengelig, er det intet poeng å bruke tid på å sortere filer på harddisken sin.

    • «dersom platebransjen hadde klart å gjøre i 1998 det de først gjorde i 2008, å åpne for at det var mulig å kjøpe universelt avspillbare musikkfiler via nettbutikker med bredt utvalg, velfungerende betalingsløsning og akseptable priser»

      Joda, i etterpåklokskapens lys, så ville kanskje vært det beste valget for platebransjen.

      Likevel, jeg tror nesten man måtte ha vært direkte etterkommer av Nostradamus, for å kunne sitte som leder i platebransjen i 1998, og innse at man hadde valget mellom to onder: Enten en total kollaps i musikksalget, eller en begrenset total kollaps gjennom å åpne opp for billig nedlastning av universelt avspillbar musikk via nettet.

      Det er jo menneskelig å holde på det man har, og man ønsker jo ikke en kollaps, hverken total eller begrenset.

      Du nevner «akseptable priser». Dette er vel kjernen i saken. Når du nevner akseptable priser, så mener du lavere priser. Og hvorfor mener du lavere priser? Jo, fordi du sammenligner det med det gratis mp3-alternativet.

      Med andre ord, at du bruker pirat-alternativet som middel til å diktere hva platebransjen burde ha gjort.

      Dermed er det gratis-kopieringen som er «problemet» til platebransjen, selv med din argumentasjon. De kunne ha fulgt ditt råd, og tilbudt musikk online til «akseptable priser». Men selv med dette ville det ha lagt et enormt tap i kortene for bransjen, pga. at de uansett ville ha måtte konkurrert mot det gratis alternativet som du holder frem som riset bak speilet.

      Med andre ord, det er pirat-kopieringen som er kjernen i problemet. Platebransjen kunne kanskje ha begrenset noe av skaden, gjennom «holdningskampanjer» som du foreslår, eller gjennom å tidligere innse at tapet ville komme uansett (og dermed tviholde litt mindre på gammel forretningsmodell enn hva de har gjort).

      Men, tapet ville ha ligget der uansett, som et direkte resultat av piratkopieringen, som igjen er et direkte resultat av det jeg sier: Nemlig fremveksten av allment tilgjengelig teknologi for privat massekopiering av digital musikk.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til McGill)

      Om man måtte være Nostradamus vet jeg ikke, men dette er førstetreffet mitt i Google;
      I 2000 sa CEO i CDnow Jason Olim «Napster is by no means bad news, but it is something that we have to learn a lesson from and move after aggressively. […] It’s our obligation to be those who can create the services around Napster, or around digital subscriptions, or around digital jukeboxes […] We’re all going to have to go there, or we are all going to be obsolete».
      Dette er to år senere enn 1998, men det høres såpass gjennomtenkt ut at det ikke er usannsynlig at andre (Nostradamus?) tenkte i liknende baner allerede i 1998. Har man tid vil man kanskje finne folk som sier ting som dette også tidligere på 90-tallet, jeg har lest endel ting jeg ble forbauset over hvor tidlig folk var klar over i researchen til denne saken.

      Men over til hovedinnholdet: Resonnementene dine er basert på å tillegge meg meninger, motiver og tankerekker og deretter å hoppe til konklusjoner, så beklager om dette blir litt omstendelig:

      Du nevner “akseptable priser”. Dette er vel kjernen i saken. Når du nevner akseptable priser, så mener du lavere priser.

      Når jeg nevner akseptable priser mener jeg priser der man ikke fortsetter å betale for et fysisk produkt og en del av verdikjeden som ikke lenger er der; altså at selger sitter igjen med noenlunde det samme som før, istedet for å vedlikeholde eller jekke opp prisen på tross av at kostnadene i egen ende er redusert, slik det skjedde med f.eks. CD’en. En enkeltlåt i iTunes Store koster 8 kr, et vanlig album 80. Jeg innbiller meg at dette ikke gir vesentlig mindre tilbake til plateselskapet enn en CD til 159 eller 39,90 eller hva nå CD’er koster i våre dager.

      Og hvorfor mener du lavere priser? Jo, fordi du sammenligner det med det gratis mp3-alternativet.

      Øh, nei. Se over.

      Med andre ord, at du bruker pirat-alternativet som middel til å diktere hva platebransjen burde ha gjort.

      Nei.

      Dermed er det gratis-kopieringen som er “problemet” til platebransjen, selv med din argumentasjon. De kunne ha fulgt ditt råd, og tilbudt musikk online til “akseptable priser”. Men selv med dette ville det ha lagt et enormt tap i kortene for bransjen, pga. at de uansett ville ha måtte konkurrert mot det gratis alternativet som du holder frem som riset bak speilet.

      Dersom regnestykket mitt ikke er på trynet, altså at enkeltlåt til 8 / album til 80 gir noe i retning av det CD ga tilbake til plateselskap, forstår jeg ikke hvordan dette kan bli til enorme tap.

      Men la oss for moro skyld si at platebransjen hadde tilpasset seg til utviklingen på 1990-tallet og hadde klart å bidra til at det oppsto gode butikkløsninger med priser som ga samme avkastning tilbake til selskapene, slik at ikke det oppsto noe markedsvakuum. Tror du da at pirat-festen ville oppstått likevel, eller tror du folk ville fortsatt å forholde seg til lover og regler på måten de hadde pleid å gjøre, dersom det ikke oppsto noe vakuum?

      Det som i et slikt kontrafaktiske univers derimot ville gitt en smell for bransjen, eller en korreksjon som det heter i børsspaltene, var det punktet hvor folk ikke lenger var opptatt av å fylle på med katalog. Og det at bransjen nettopp hadde kjørt så aggressivt med katalog ville kanskje ledet til at folk ikke var like opptatt av å bli med på katalogfesten en gang til på fil så kort etter. Dermed ville kanskje ikke filsalget nådd opp til den oppblåste pukkelen du ser i grafen høyere opp, og det at folk kjøper mer enkeltlåter enn album ville også gitt lavere omsetning. Men jeg tror de store gross ville fortsatt å betale for musikk, slik de hadde gjort opp til da, akkurat slik som de aller fleste har fortsatt med å betale for offentlig transport selv om konduktørene stor grad er forsvunnet, ettersom det er slik samfunn gjerne fungerer.

      Med andre ord, det er pirat-kopieringen som er kjernen i problemet.

      Der er vi visst ikke helt enige.

      Platebransjen kunne kanskje ha begrenset noe av skaden, gjennom “holdningskampanjer” som du foreslår, eller gjennom å tidligere innse at tapet ville komme uansett (og dermed tviholde litt mindre på gammel forretningsmodell enn hva de har gjort).

      Har jeg foreslått holdningskampanjer?!?! Det forbauser meg. Holdningskampanjer er stort sett fjollete greier i min bok.

      Men, tapet ville ha ligget der uansett, som et direkte resultat av piratkopieringen, som igjen er et direkte resultat av det jeg sier: Nemlig fremveksten av allment tilgjengelig teknologi for privat massekopiering av digital musikk.

      Eller evt tapet ville ikke ligget der uansett – dersom man ikke godtar argumentasjonsrekken din 😉

    • Joda…

      Argumentene dine holder vann, isolert sett.

      Det du ikke tar med i beregningen er som sagt det fundamentale:

      1987: Man kan kopiere musikk, men man må sitte og vente i 60 minutter for å få en kopi, og kopien er dårligere enn originalen.

      1996: Man kan kopiere musikk, men man må sitte og vente 10 minutter for å få en kopi, pluss at man må kopiere platene en for en.

      2000: Man kan kopiere 1000 album på en halvtime. Kvaliteten er tilnærmet like god som på originalen.

      2011: Man kan kopiere 5000 album på en halvtime. Kvaliteten er tilnærmet like god som på originalen.

      Det er denne fundamentale forandringen som er kjernen i problemene til platebransjen…

      Jeg skjønner at man kan tenke ut andre ting som har gått galt. At markedet har peaket. At de ikke var raske nok med å tilby online salg. At prisnivået på det online salget var for høyt når det først kom. At de ikke var flinke nok til å tilby brukervennlige DRM-løsninger, etc. etc.

      Disse argumentene er vel og bra. Men, det er ikke kjernen i problemstillingen. Kjernen er teknologiforandringen. Det er det man må skjønne for å komme til riktig konklusjon rundt hvorfor ting gikk galt.

      Argumentene du kommer med utgjør bare krusninger på overflaten av den tsunamien som selve teknologiforandringen utgjør. 🙂

      Ang. iTunes og albumsalg til 80 kr stykket, så eksisterer jo det, som du sier. Men, det er jo ikke sånn at forbrukerne er fornøyde med dette, og at de kjøper like mye musikk der som de tidligere gjorde i CD-format. Omsetningen i iTunes er jo bare en brøkdel av det tilsvarende fallet i CD-salget.

      Så… da er argumentet ditt at markedet har peaket. Men for å sjekke om det stemmer, så må man undersøke (på ett eller annet vis) om musikk-konsumet og musikk-interessen har gått ned tilsvarende. Har det det? Og hører folk mindre på musikk nå enn for 10 år siden? Jeg tror ikke nødvendigvis det. Og om det er tilfellet, så er ikke fallet i musikk-interessen i nærheten av å matche det fallet man har sett i omsetningen for musikkbransjen.

      Så, da har man en situasjon hvor folk konsumerer omtrent tilsvarende mye musikk som før, men hvor salget til platebransjen har gått i gulvet. Spørsmålet er da, hvor er «hullet»? Hullet ligger, som jeg sier i den ekstremt utvidede muligheten til å kopiere musikk på en enkel måte.

      Sjekk iPodene eller iPhonene til de du kjenner. Hvor kommer musikken fra? Kommer den fra ting de selv har kjøpt? Eller kommer den fra musikk som de har kopiert fra internett eller fra harddiskene til venner og kjente? Jeg tipper at så mye som 95% av innholdet på alle mp3-spillere er kopiert på den måten som jeg beskriver.

      Det er anledningen til å kopiere som er nøkkelen. Og anledning gjør tyv, som det heter.

      Ang. holdningskampanje, så var det en referanse til utsagnet ditt om behov for «voksne aktører» i bransjen. Altså, formyndere som kunne lede folk i en riktigere retning. Det tolket jeg som at du mente at noen måtte ta ansvar for å skape de «riktige holdningene».

      Uansett… vi er jo uenige her. Men, jeg tror i allefall jeg har forklart mitt synspunkt godt nok. Ikke sikkert man kommer så mye nærmere. Men, som sagt, man bør ikke ignorere kraften som ligger i selve teknologien, og man bør ikke ignorere den anledningen som teknologien gir til å spre musikk fritt. 🙂

    • «1987: Man kan kopiere musikk, men man må sitte og vente i 60 minutter for å få en kopi, og kopien er dårligere enn originalen.

      1996: Man kan kopiere musikk, men man må sitte og vente 10 minutter for å få en kopi, pluss at man må kopiere platene en for en.

      2000: Man kan kopiere 1000 album på en halvtime. Kvaliteten er tilnærmet like god som på originalen.

      2011: Man kan kopiere 5000 album på en halvtime. Kvaliteten er tilnærmet like god som på originalen.»

      Wow! 5000 album på en halvtime! Du må gjerne vise meg steg for steg åssen du klarer å:
      1. søke frem all de 5000 album
      2. starte nedlasting av alle 5000 album en etter en
      3. sjekke at kvaliteten er brukbar på det som er nedlastet
      4. søke opp og finne en ny versjon av all album som er av dårlig kvalitet og lastened de
      5. sync sangene over til MP3 spiller
      6. bruke tid for å finne fram sangene jeg vil ha på spillelisten siden 99% av nedlastet sanger mangler IDTag eller har feil tag.

      Og alt det der innen en halvtime.

    • McGill (svar til Khan)

      Sammenligningen var selvsagt med CD-kopieringen fra 1996…

      Da lånte man en CD-plate fra en venn, som man kopierte over til en blank CD-plate, noe som tok 10 minutter.

      I dag tar vennen med seg en bærbar harddisk, og man kopierer over albumene på en halvtime. 5000 album ganger 50 MB, delt på en halvtime er lik 138 MB/s.

      Kanskje et litt høyt tall, da de fleste harddisker ikke når helt den overføringshastigheten.

      Men, det er uansett ikke poenget…

      Poenget er at prosessen med å kopiere musikk har blitt eksponensielt mye enklere.

      Ang. nedlasting fra nettet, så er jo dette litt mer hassle. Men ikke mer hassle enn at kidsa glatt velger dette fremfor å kjøpe musikken online.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til McGill)

      McGill: Jeg er glad for at du deltar med motforestillinger i diskusjonen, men tror kanskje du svekker din egen gjennomslagskraft ved at du opererer med endel udokumenterte påstander av typen å antyde at ulovlig nedlasting er den vanligste måten å skaffe musikk på for unge mennesker, at 95% av innholdet på iPod’er er ulovlig osv som ikke nødvendigvis rimer med bildet andre ser.

      Ettersom du ikke bruker fullt navn, gjør rede for din bakgrunn og ditt utgangspunkt i diskusjonen eller belegger med kildehenvisninger, gjør du det alt for lett for dine opponenter å avskrive det du sier som frukter av en ivrig fantasi. Et råd om du vil bli tatt alvorlig, er å fortelle hvem du er, hva som er ditt utangspunkt i debatten og å henvise til kilder for materiale om det skal kunne bruke som utgangspunkt for en opplyst diskusjon.

    • Det er jo klokkeklart at ulovlig kopiering er den vanligste måten å skaffe musikk på for unge mennesker…

      Hvordan tror du musikk deles mellom studenter på universitetet? Eller mellom studenter på videregående skoler og høyskoler? Og hvordan tror du musikk deles mellom studenter i et kollektiv? Og hvordan tror du musikk deles mellom familiemedlemmer internt i en husstand?

      Jo, man setter opp nettverks-shares, og deler musikken fritt.

      Evt. at man gjør som jeg beskriver, at man kopierer fra portable harddisker, ipods, minnepinner eller annet.

      Det ligger jo helt oppe i dagen at det er sånn, så jeg så ikke helt det store behovet for å referere til utenforstående kilder…

      Men, man kan jo alltids ta Google til hjelp, om det låner en større kredibilitet til det som blir sagt:

      bloomberg.com/apps/news?pid=newsarchive&sid=aNRl1N_AIy3A

      «The International Federation of Phonographic Industry estimates 95 percent of all downloaded music is pirated, as consumers can get access to files free of charge within minutes, often before commercial release dates.»

      Her er det riktig nok platebransjen selv som uttaler seg… Men, likevel. Det er i allfall en kilde, som vel var det du var ute etter. Jeg regner med påstandene er rimelig godt dokumenterte, siden de tar det med seg i retten.

      Personlig ser jeg ingen som helst grunn til å tvile på et slikt tall. Det stemmer i allefall helt overens med innholdet på musikk-spillerne til de fleste som jeg kjenner.

      Angående anoyme nettkommentarer, så får man ta det for det det er. Signerte kommentarer er en ting, anonyme kommentarer er noe annet. Sistnevnte må som du sier tas med en ørliten klype salt, og man må vurdere kredibiliteten ut fra innholdet og formen på innleggene. Kredibiliteten ligger da utelukkende i det som blir sagt, og ikke i navnet som står bak.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til McGill)

      Jeg tror vi har litt ulik oppfatning av hva klokkeklart betyr.

      Du spør hvordan jeg TROR ulike grupper deler musikk og sier at det ligger oppe i dagen at det er slik det skjer. Jeg antar det er fordi du TROR det er slik det skjer. Vel, for meg fordrer klokkeklart enten at jeg kan observere det selv og at det ikke finnes andre mulige forklaringer eller at uavhengige kilder med høy troverdighet, alternativt med god dokumentasjon, sier det er slik. 

      Jeg aner ikke hvem du er, har ingen muligheter til å sjekke din troverdighet, dine bindinger eller dine forutsetninger for å uttale deg. Jeg har heller ikke klart å finne andre ting du sier på nett under samme pseudonym, så det er ikke mulig å vite om du er informasjonsmedarbeider i IFPI eller professor i medievitenskap. Derfor har jeg – som du påpeker – kun det du sier å forholde meg til. Når det du sier virker dårlig fundert har jeg da lite annet valg enn å avskrive det som tankespinn.

      Lenken til IFPI som «estimerer at 95 prosent er pirater» er dessverre ikke særlig verdifull. IFPI er part i saken og har alt å tjene på å fremstille saken i sitt bilde. De organiserer også plateselskaper som står bak tallmagi-grafen i toppen av saken vi diskuterer. Og om det er samme tenketank som har pønsket ut at alle i verden har latt være å kjøpe 633 album HVER de ellers ville kjøpt, altså alle-alle, ikke bare vi-over-7-under-80-år-bor-i-et-land-med-strøm-og-vann-lever-på-over-to-dollar-pr-dag, så har ikke jeg spesielt høy tillit til den tenketanken.

      Jeg tror derfor jeg inntil videre fortsetter å ta det du sier med de nødvendige klypene salt.

      PS: Slik jeg leser deg er deling av musikk også mellom medlemmene i en husstand ulovlig. Er dette noe nytt dere har funnet på, eller var min lytting på min fars Pink Floyd-plater i mitt barndomshjem også ulovlig?

    • Slik jeg leser deg er deling av musikk også mellom medlemmene i en husstand ulovlig. Er dette noe nytt dere har funnet på, eller var min lytting på min fars Pink Floyd-plater i mitt barndomshjem også ulovlig?

      Neida. Men, det utgjør en mangfoldiggjøring av innholdet.

      Om ett familiemedlem har 2000 album i digital form, gir det til søstrene sine, og søstrene flytter ut, så tar søstrene med seg en «ulovlig» mangfoldiggjort kopi av de 2000 albumene.

      Mens du gikk ut og kjøpte en kopi av Pink Floyd-platene etter at du flyttet ut, så gjør kidsa av i dag ikke det samme.

      Dette er forskjellen som jeg snakker om…

      I tillegg, så har ikke dette ene familiemedlemmet faktisk kjøpt de 2000 albumene. Med høy sannsynlighet stammer en veldig høy andel av det enten fra ting som han eller hun selv har lastet ned fra nettet, eller som han eller hun har kopiert fra venner og kjente.

      Det er dette som er dette «problemet» som jeg snakker om. Nemlig at musikk, med dagens teknologi, flyter UTROLIG mye friere mellom folk enn da du og jeg var unge. Og grunnen til det er at teknologien muliggjør det, på en helt radikalt forskjellig måte enn tidligere.

      Ang. tallet til IFPI, så har jeg ikke de originale undersøkelsene som de baserer tallet på. Og jeg er enig med deg i at de er partiske i forhold til å uttale seg om saken.

      Men, som sagt… ut fra egne erfaringer, og utfra egen forståelse av hvordan musikk per i dag flyter fritt mellom unge mennesker, så har jeg ingen god grunn til å tvile på at akkurat dette tallet er riktig.

      Angående det andre tallet du nevner, så er jeg enig. Der høres det ut som de har røyka sokkene sine.

      Angående meg selv, så jobber jeg ikke for IFPI og jeg er ikke professor. Jeg er glad i å diskutere på nettet, men jeg er ikke glad i å legge igjen en historie om meg selv som gud og hvermann kan søke opp for å skaffe seg en profil over hvem jeg er eller hva jeg mener. Ikke fordi jeg ikke står for det jeg sier. Men… fordi jeg mener en slik online evighetslogg kommer litt for mye i konflikt med mitt behov for et privatliv. Enig i at det blir litt skjevt når du diskuterer under fullt navn… men, jeg tror ikke jeg har noen planer om å endre min politikk på akkurat dette. 🙂

    • McGill (svar til McGill)

      Ok…

      Jeg må korrigere meg selv litt her.

      Jeg har sjekket litt på Google, og det ser ut som om situasjonen ikke er fullt så ille som jeg skisserer.

      Jeg fant f.eks. en undersøkelse fra University of Hertfordshire, som indikerer at bare 50% av innholdet på digitale musikkspillere er ulovlig kopiert. Tallet var dog litt høyere for yngre mennesker med en andel på litt over 60%.

      Så, effekten av det jeg sier er kanskje ikke fullt så drøy som det jeg hevdet.

      Her er et referat fra den ene undersøkelsen:

      thetechherald.com/article.php/200825/1260/Study-digital-music-piracy-is-rampant-amongst-teens

    • McGill (svar til McGill)

      Her er ennå litt mer fra den samme undersøkelsen:

      «86% of respondents have copied a CD for a friend; 75% have sent music by email, Bluetooth, Skype or MSN; 57% have copied a friend’s entire music collection; 39% have downloaded music from an online storage site; and 38% have ripped a TV, radio or internet stream.»

      Spesielt det med at 57% har kopiert hele musikksamlingen til en venn synes jeg er interessant…

      Resultatet av undersøkelsen bekrefter inntrykket mitt av at musikk flyter mer eller mindre fritt blant unge mennesker, selv om utgangspunktet mitt på 95% ulovlig innhold kanskje fortsatt er litt drøyt.

      (Det siste sitatet er hentet fra den oppdaterte undersøkelsen til University of Hertfordshire fra 2009.)

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til McGill)

      Se det, ja 🙂

      Med substansielle tall er det lettere å diskutere på saklig grunnlag. Undersøkelsen du viser til virker ryddig satt opp. Den er tre år gammel, så vi bør være oppmerksomme på at den opererer i en litt annen virkelighet; (What does the MySpace Generation really want?, som de selger den som på sine nettsider). Den er gjennomført før hele iTunes Store ble DRM-fri, og før Spotify rullet ut, så man bør ha i bakhodet at en endel av de “80 percent of [polled] downloaders said they would pay for a legal subscription-based service,” som dermed ikke hadde noe briljant tilbud den gangen ikke nødvendigvis ville vært fildelere i en 2011-undersøkelse.

      En klargjørende ting ved undersøkelsen, er at den tallfester volumet fildelt musikk disse ungdommene hadde i 2008 – det gjør det lettere å holde perspektivet; i snitt 842 ulovlig kopierte sanger er ganske langt fra de 633 albumene pr hvert levende menneske på jorden disse plateselskapene opererer med, eller 2000 album som du opererer med – altså 28,5 ganger så mye som reelt (om vi forutsetter 12-låtersalbum) i 2008. Jeg noterer meg også at de hadde flere lovlige enn ulovlige sanger på ipodene sine, disse unge kjeltringene 😉

      Men altså 2011: kun 2,9% av filene som deles på PublicBT er musikk. Dette er selvsagt bare én kilde, men dersom det er slik at musikk ikke lenger er spesielt interessant å dele, bør ikke det være en vel så stor bekymring, både for bransje og artist? Dersom dette tallet stemmer, hva skyldes det?

    • Ja…

      Noe man imidlertid bør være oppmerksom på, er at publikum i disse undersøkelsene har et incentiv som er omtrent omvendt av det incentivet som IFPI har.

      Mens IFPI kan mistenkes for å ville overdrive antallet ulovlige nedlastninger, så kan respondentene i undersøkelsen mistenkes for å overdrive sin egen lovlydighet, i form av å hevde at de har flere lovlig anskaffede sanger på iPod-en sin enn de i virkeligheten har.

      Så… kanskje må man korrigere for begge deler, og si at sannheten antageligvis ligger et sted midt i mellom.

      Ang. DRM-oppheving så endrer det kanskje litt av bildet. Steve Jobs sa i 2007 at bare 3% av innholdet på iPod-spillere var kjøpt via iTunes. Dette kan ha økt litt nå, med opphevingen av DRM.

      I 2007 var det lastet ned ca. 30 sanger fra iTunes per solgte iPod (3.000.000.000 sanger, ca. 100.000.000 ipods).

      I begynnelsen av 2010 var det tilsvarende tallet ca. 46 sanger per solgte iPod eller iPhone (10.000.000.000 sanger, ca. 215.000.000 ipods + iphones).

      Så… det er mulig forholdstallet er «bedre» nå. Men, andre undersøkelser viser jo også at størrelsen på musikkbiblioteket til unge mennesker har økt drastisk (ca. 8000 sanger i snitt for unge mennesker mellom 14 og 24, i følge den undersøkelsen jeg refererte til).

      Så… jeg vil tro at tallet 3% iTunes-kjøpte sanger per iPod / iPhone holder omtrent stikk fortsatt. Kanskje har det til og med sunket, hvem vet.

      En annen faktor som tyder på økt piratkopiering, er kombinasjonen av at størrelsen på bibliotekene har økt drastisk, og at salget av CD-plater har sunket drastisk i samme perioden. Det betyr at det finnes et slags «hull» i logikken, hvor man ikke rasjonelt kan forklare hvor den økte størrelsen på musikksamlingene har kommet fra, annet enn via piratkopiering.

      Ang. Spotify / Wimp, så tror jeg det har en potensielt mye større effekt enn DRM-fritt nedlastbart innhold (som jeg ikke tror har så stor innvirking).

      Men, det er litt tidlig i leken ennå, til å si eksakt hvor det vil lede hen. Så at Spotify ville begrense den frie bruken nå, fra 1. mai. Man får vel vente på den oppdaterte statistikken på betalende kunder etter at begrensningen har fått virke en stund, og så dra en konklusjon da…

    • Anders Hofseth (svar til McGill)

      Ca 8000 sanger i snitt? På lenken du viser til står det:

      the average consumer’s digital music player is carrying around 1,770 song tracks, which, when gauged against the 842 tracks that are supposedly copied illegally, means around 47.5 percent of each music collection is housed via copyright violation by the user

    • McGill (svar til McGill)

      Forøvrig, man kan ta følgende regnestykke også.

      Da vi var unge:

      Ca. 100 CD-plater per person (et litt høyt estimat)

      Nå:

      Ca. 1000 CD-plater (8000 sanger delt på 8)

      Siden da, har vi hatt en halvering av musikksalget.

      En halvering av 100 kjøpte CD-plater, tilsvarer at unge i dag kjøper ca. 50 CD-plater (evt. streamer eller kjøper det digitalt online).

      Så, da har man 50 kjøpte, kontra 1000 i realiteten (ref. undersøkelsen jeg viste til).

      Det betyr at hver ung person har 95% mer musikk enn det han statistisk sett skulle hatt, ut fra salgstallene.

      Som igjen er det tallet jeg tidligere kom med… men som jeg korrigerte meg på etter å ha googlet litt.

      Ellers, det tar jo et tonn med tid å sitte og krangle om dette… så jeg har full forståelse for om du velger å ikke svare å utfyllende videre. Og du har sikkert forståelse om jeg heller ikke gjør det, antar jeg.

      Uansett, takk for ordskiftet, som det heter. Det er alltid interessant å diskutere… 🙂

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til McGill)

      Vi krangler ikke, vi diskuterer, og forstår sakte men sikkert mer av sakskomplekset.

      Skal kikke litt mer på regnestykket ditt senere, men nå er det tid for å legge barn og begynne å irritere seg over selvangivelsen.

    • Nå har jeg ikke helt «inside knowledge» på åssen «kidsa» piratkopierer musikk, men her er en liten undersøkelse utført av Business Insider. Ifølge den så kjøper 1/3 av dem via iTunes. Det er ennå en stor andel som piratkopierer, men jeg tviler at det er så ille som du mener det er.

      techland.time.com/2011/04/06/study-teens-buy-less-music-want-more-iphones/

      At tenåringer går rundt med portable harddisker høres ikke helt sannsynlig ut. Det ville ha vært mer riktig at de laster det ned fra P2P. Å laste ned fra P2P er ikke like enkelt og med samme kvalitet som å kjøpe via iTunes. Å piratkopiere er som å kjøpe mobiltelefoner i Kina. Det ser nesten ut som ekte vare helt du begynner å bruke det. Kun audiophiles med riktig kunnskap vil GIDDE å bruke den ekstra tid det trengs for å finne MP3 i god «ekte CD» kvalitet.

      Det er forresten ikke mulig å kopierer musikk UT fra en iPod/Phone og bare mulig å kopiere til den via sin «egen» iTunes.

    • Audun Reinaas (svar til Khan)

      Det med det praktiske er et veldig godt poeng. For meg personlig er tidsbruk og frustrasjon et viktig aspekt i hvilke løsninger jeg velger. Man finner alt som piratkopi, men det krever ofte mye innsats om man vil kvalitetssikre og merke alle sanger og album. iTunes gjør dette for meg og derfor får de pengene mine.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til McGill)

      Disse argumentene er vel og bra. Men, det er ikke kjernen i problemstillingen. Kjernen er teknologiforandringen. Det er det man må skjønne for å komme til riktig konklusjon rundt hvorfor ting gikk galt.

      Jeg tror bruken av «riktig» i dette avsnittet og påstanden om hva som er (og dermed ikke er) kjernen kan antyde at du har bestemt deg for hva som er svaret på et relativt tidlig tidspunkt her. Men det er interessant å diskutere likevel 🙂

      Så… da er argumentet ditt at markedet har peaket. Men for å sjekke om det stemmer, så må man undersøke (på ett eller annet vis) om musikk-konsumet og musikk-interessen har gått ned tilsvarende. Har det det? Og hører folk mindre på musikk nå enn for 10 år siden? Jeg tror ikke nødvendigvis det. Og om det er tilfellet, så er ikke fallet i musikk-interessen i nærheten av å matche det fallet man har sett i omsetningen for musikkbransjen.

      Tall for lytting finner du på SSB, det ligger også noen greie oversikter hos medienorge; Lytting til fonogram en gjennomsnittsdag. Denne viser at lyttingen er relativt stabil i de fleste aldersgrupper de siste 20 årene. fonogramlytting fordelt på avspillingssystem. Du vil i sistnevnte se at CD-lyttingen er ca halvert siden 2003, og at «lydfil fra nett» og «lytting via mp3-spillere» er jevnt økende med et solid hopp i 2010. Det kan være nærliggende å tenke at Spotify spiller inn her.

      Jeg har aldri påstått at musikkinteressen er fallende, men har sagt (litt forenklet) at på 90-tallet kjøpte jeg om igjen Neil Youngs Harvest, Pink Floyds Dark Side of The Moon og et hundretalls andre album jeg allerede hadde på vinyl. Da jeg hadde kjøpt dem, var jeg ferdig med det. Jeg har også i eldre utgaver av bransjetidsskriftet Billboard funnet relativt autoritative personer som uttaler at dette har skjedd og at bonanzaen går mot slutten. IFPI’s USA-tall, som er inndelt i current, catalog og deep catalog, kan sikkert gi et fyldigere belegg for dette, men de er dessverre ikke enkelt tilgjengelige, så du får enten stole på de tallene du finner i saken over her eller google deg gjennom gamle Billboard.

      Så, da har man en situasjon hvor folk konsumerer omtrent tilsvarende mye musikk som før, men hvor salget til platebransjen har gått i gulvet. Spørsmålet er da, hvor er “hullet”? Hullet ligger, som jeg sier i den ekstremt utvidede muligheten til å kopiere musikk på en enkel måte.

      Om vi som en utgangshypotese antar at konsumet av ny musikk har vært relativt konstant i førti år, har denne nye musikken krevd anskaffelse av plater/CD’er/filer/etellerannet. Dette er én del av salget. Så har vi katalog-salget oppå dette. La oss da bygge videre på hypotesen og si at det er en del til oppå denne første delen, som er en relativt jevn strøm av folk som på egen hånd har oppdaget noe gammelt gull og gått og kjøpt seg Live&Dangerous, Combat Rock, The White Room eller noe annet flott fra musikkens barndom. Disse to utgjør ryggraden i musikksalget. Den er (frem til streaming kommer) en relativt konstant og formatuavhengig størrelse som kan gå litt opp eller litt ned over tid, men som ikke skulle ha de brå variasjonene. 

      Men så kommer et formatskifte. Da vil på et punkt gammelt gull måtte byttes ut. Min påstand, og kjernen i artikkelen, er at denne utbyttingen fikk unormalt mye fart og mye hjelp fra bransjen. Offentlig tilgjengelige tall sitert i saken underbygger størrelsen på andelen. Dersom denne teorien stemmer, vil den såvidt jeg forstår kunne forklare mye av hullet ditt uten en eneste fildeler. Jeg tror absolutt fildelerne har hjulpet til, men jeg tror en for nærsynt stirring på høyresiden av nittitallspukkelen vil kunne føre folk til forhastede slutninger.

    • «Men så kommer et formatskifte. Da vil på et punkt gammelt gull måtte byttes ut. Min påstand, og kjernen i artikkelen, er at denne utbyttingen fikk unormalt mye fart og mye hjelp fra bransjen. »

      Ja… du mener at DRM-fritt salg av nedlastbart innhold på nettet kunne ha fylt litt av tomrommet.

      Tja…

      Min hovedhypotese er som sagt at effekten av selve teknologiforandringen veier mye, mye tyngre enn effekten av et eventuelt tidligere påbegynt salg av DRM-fritt innhold på nettet ville ha gjort.

      Altså, at denne effekten ville ha kanselert ut brorparten av effekten av det DRM-frie online-salget som du foreslår.

      Med mindre man hadde senket prisene på det DRM-frie innholdet til en brøkdel av prisene for CD-plater. Da hadde man kanskje oppnådd en slags likevekt. Men, som jeg sier, da hadde man på en måte allerede tatt tapet, og situasjoneh hadde ikke nødvendigvis vært så mye bedre for platebransjen likevel.

    • Anders Hofseth (svar til McGill)

      Ja… du mener at DRM-fritt salg av nedlastbart innhold på nettet kunne ha fylt litt av tomrommet.

      Det mener jeg ikke. Jeg mente det om CD’ens avløsning av LP, men når det kom et nytt digitalformat ikke lenge etter, der man selv kunne legge over fra CD om man skulle ha akkurat Radar Love men ikke var like opptatt av resten av albumet, ville dette for enkelte erstattet nykjøp, man ville ikke nødvendigvis kjøpt ting man hadde på CD, man ville i lavere grad kjøpt hele albumet og kanskje var det så kort siden forrige katalogbonanza at gjensynsgleden ikke var like magisk. Men en viss andel ville det nok kunnet dekke, og nye låter kunne det tatt markedet til. Men en 1:1-erstatning ville det neppe blitt.

    • Gunnar (svar til McGill)

      Sluttar meg til McGill.

      Hadde det vært en balanse mellom artiklar om «platebransjen skyt seg sjølv i foten» og «Piratane kjem med enda eit sirkelargument», hadde det ikkje brydd meg så mykje. Men når 95% av alle pirat-artiklane utelukkande gjeld platebransjens inkompetanse kan ein begynne å lure.

      Det hadde vore utruleg interessant om ein endeleg kunne sjå ein artikkel om at gratispassasjerar faktisk må ta ansvar, med oppmoding om å endre holdningane. Mi erfaring er at ein istaden lempar stadig meir utfordringar/ansvar på plate/programvarebransjen for å rettferdiggjere å sleppe ta ansvar sjølv (så lenge eg ikkje får FLAC 743.1 kbit, så er eg tvugne til å piratkopiere, eller «inntil Science har publisert uomtvistelig empiri for at piratkopiering er den _einaste_ årsaken til fallet i musikkinntektene, er det BRANSJEN som har eit forklaringsproblem») .

      Men eg synst eigentleg å merke ei viss holdningsendring allereie; folk virkar bli lei alle dei enkle unnskyldingane jf. for så vidt fleire av kommentarane her.

      Kva med ein artikkel om «tragedy of the commons», eller forskning om kva som leier folk til å bryte lover og reglar (anonymitet, risiko for oppdaging og avstand til offeret er tre store faktorar som opplagt kan bidra forklare pirat-problematikken ut over tilvisingar til motpartens inkompetanse.).

      Platebransjen har vist seg endringsvilleg på mange måtar, men når det fortsatt florerar av norsk musikk på The Pirate Bay, etter at iTunes, Spotify og Wimp blei tilgjengelege i Norge, er det meir interessant å sjå om piratane kan ta seg sjølv i nakken, enn omvendt.

    • André Paulsberg (svar til Gunnar)


      Hadde det vært en balanse mellom artiklar om “platebransjen skyt seg sjølv i foten” og “Piratane kjem med enda eit sirkelargument”, hadde det ikkje brydd meg så mykje. Men når 95% av alle pirat-artiklane utelukkande gjeld platebransjens inkompetanse kan ein begynne å lure.

      Hva mener du her ?

      Er ikke det normalt å tro at når 95% av artikklene beskriver og delvis dokumentere platebransjen inkompetanse at det faktisk ligger noe i det ?


      Det hadde vore utruleg interessant om ein endeleg kunne sjå ein artikkel om at gratispassasjerar faktisk må ta ansvar, med oppmoding om å endre holdningane.

      Jeg synes at i et demokrati bør fleretallet bestemme , ikke de med mest penger . Derfor virker det noe unaturlig og endre holdninger til et lovverk som stammer fra bransjens egen lobbyvirksomhet , fremfor flertallets tanke om at dette burde være tillatt . Jeg ser ikke noen logikk i at det finnes en lov som er så i utakt med folks rettforståelse at man ikke kan håndheve den , hvorfor skal man endre holdningene fremfor å endre loven slik at den er mer i takt med tiden !


      Men eg synst eigentleg å merke ei viss holdningsendring allereie; folk virkar bli lei alle dei enkle unnskyldingane jf. for så vidt fleire av kommentarane her.

      Det er mulig at enkelte har gått lei av arguemntene fra fildelerne , men jeg tviler på at de noen gang har vært eller blir i flertall . Etter mange år som storkonsument og ivrig nedlaster , har jeg sluttet å se på kopiering som et problem ( selv om det fortsatt er et lovbrudd i mange tilfeller ). Jeg synes Ola og Kari Normann burde ha lov å til å dele en god låt med alle i nabolaget , ikke bare sine 5 nærmeste venner .


      Kva med ein artikkel om “tragedy of the commons”, eller forskning om kva som leier folk til å bryte lover og reglar (anonymitet, risiko for oppdaging og avstand til offeret er tre store faktorar som opplagt kan bidra forklare pirat-problematikken ut over tilvisingar til motpartens inkompetanse.).

      Jeg føler vel at koblingen til de 3 faktorene nok er mye mindre enn andre faktorer , enten det er latskap , uvitenhet om loven , lovens urimelighet ( holdninger hos forbruker om du vil ). som forbruker av musikk , film , serier , spill og annen software har man svært få rettigheter , men haugvis med lover og regler som beskytter opphavsmennene og deres nettverk som man må ta hensyn til . Den organiserte kartellvirksomheten som disse industriene faktisk er både dominerer og dikterer alle vilkår knyttet til deres produkter . Loven har faktisk skapt dette markedet på fiktivt vis , nettopp med den hensikt å fremme artistene mens det er kartellene som faktisk har tatt den største kakebiten .


      Platebransjen har vist seg endringsvilleg på mange måtar, men når det fortsatt florerar av norsk musikk på The Pirate Bay, etter at iTunes, Spotify og Wimp blei tilgjengelege i Norge, er det meir interessant å sjå om piratane kan ta seg sjølv i nakken, enn omvendt.

      Det er vel en ganske motsatt inntrykk du beskriver jeg selv sitter med , jeg har vel ikke sett noen endringsvilje «what-so-ever» . De har i min erfaring overreagert når de oppdaget fenomenet med kampanjer og sikkerhetssystemer som bare har skadet den lovlydige forbruker . De endringer som har kommet har nærmest blitt tvunget på dem mot deres egen vilje , det samme gjelder all annen innovasjon som de viste motvilje gjennom historien .

      André

    • Hei André!

      Nå vet jeg ikke hvilken bransje du tjener penger i, men du eier vel ikke plateselskap, katalogtitler eller eventuelle egne musikalske produksjoner slik som du uttaler deg her regner jeg med? 😉
      I alle bransjer er man beskyttet av lovverk og regler, også i musikkbransjen selv om det ikke respekteres.
      Hvorfor skal du i din bransje være beskyttet av loven og ikke plateselskapene?

      Svar mottas med takk.

    • André Paulsberg (svar til Paradoks)


      Nå vet jeg ikke hvilken bransje du tjener penger i, men du eier vel ikke plateselskap, katalogtitler eller eventuelle egne musikalske produksjoner slik som du uttaler deg her regner jeg med? 😉
      I alle bransjer er man beskyttet av lovverk og regler, også i musikkbransjen selv om det ikke respekteres. Hvorfor skal du i din bransje være beskyttet av loven og ikke plateselskapene?

      Jeg jobber i Telecom bransjen , for øyeblikket kun med Internet men som i alle større selskaper så har selskapene jeg jobbet i ( inklusive der jeg jobber nå ) også mobiloperatør under samme eier .
      I dag er som du kanskje vet mobilmarkedet regulert av post og teletilsynet , noe som gjør at monopol situasjoner nærmest er umulig slik platebransjen har . I min bransje har man i prinsippet det samme , selv om utgangspunktet der er at Telenor har «monopol» på alt av lastmile kapasitet for privatmarkedet og store deler av bedriftsmarkedet .
      Mitt selskap som mange andre bygger ut fibernett i Norge som for øyeblikket utgjør for liten andel til at PT har regulert markedet , men allerede nå snakker bransjen om at når det vokser seg større må man regne med at det vil bli regulert på samme måte som dagens Telenor struktur og kanskje også på en lignende måte som mobiloperatørene har per dags dato .

      Det vil vel i praksis si at vår «eiendom» i form av lastmile kapasitet ikke beskyttet i loven slik at vi selv kan velge hvem eller om vi vil selge/leie ut . Og hvis det blir likt det Telenor / mobiloperatørene har idag vil det bety at vi heller ikke kan bestemme pris .
      Da blir det litt lattterlig når man ser en bransje som er så beskyttet at de kan velge HVOR , NÅR og til HVILKEN pris de skal lever sin «eiendom» til sine kunder !

      Jeg håper det er et greit svar …

    • Nja, jeg tror det finnes noen teorier om at folk har svært så vanskelig for å innrømme at de tar feil og må endre mening uten at det er taktil virkelighet inne i bildet, og enda verre for å seriøst vurdere at de opptrer som en skurk, eller til og med er en dårlig person. Folk vil ta utgangspunkt i at meningene de besitter er riktige, og at de er gode mennesker, mens de som er uenige med dem er dårlige, slemme mennesker. Det er nok bare enda sterkere følelser inne i bildet når det handler om inntektskilder—det er jo ikke uvanlig at platebransjefolk reverterer til the Labour Theory of Value som om de var marxister. Samtidig kan det nok hende at det dypt inne i dem sitter en kime av tvil—se bare hvordan de skyver *musikerne* fremfor seg, og prater om *musikk*bransjens snarlige død heller enn *plate*bransjens. Til sammenligning er det artikler å lese i dag om hvordan Rimi- eller Rema-fyren mener at bøndene er for grådige. Kanskje han hadde argumentert for at kjøkkenhager og krydderurter i vinduskarmen dreper livsgrunnlaget til bøndene om det gikk dårligere med butikkene hans?

  14. Strålende artikkel. Hang meg litt opp i Petter Skjerven-videoen. Hvilken variabel spiller folkevekst her? Tenker at hvis salget er likt 1978 nå så har det gått ned. I 1978 var vi 4 millioner. I 2011 er vi 4,9. Forskjellen i USA er 220 millioner i 1978 og 310 millioner i 2010.

    Burde ikke da digitalsalg vært høyere nå enn i 1978?

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Ole)

      Det er ikke korrigert for befolkningsvekst, kun for endring i kroneverdi, så teoretisk sett, jo.

      Ettersom det er snakk om kroner og ikke enheter, vil det imidlertid si at produksjons-, transport- og lagerkostnadene er vekk for filene. Musikkfilomsetning for en krone er dermed ikke direkte sammenliknbart med platesalg for en krone, men representerer mer penger man kan kjøpe pølse med lompe for.

  15. For å sette ting i perspektiv: I påsken skal jeg på en lang busstur av alle ting. Noe jeg heldigvis ikke har gjort de siste årene. Så da tenkte jeg at her må en ha musikk for å overdøve unger som skriker, fjortiser som er fjortiser og fulle menn. Mao. finne frem en cd/mp3 spiller fra studenttiden.

    Så begynner overraskelsen. Først og fremst så har jeg ingen ny musikk. For siden jeg har vært på nett døgnet rundt de siste årene hjemme/kontoret/mobilt bredbånd, har jeg streamet! Så da ble jeg litt satt ut. Men så begynte jeg å tenke: Har jeg egentlig behov for musikk lagret som cd eller fil? For hva er det jeg i dag bruker som «mp3-spiller»? HTCen. Og hva har den? Mobilt bredbånd med minst like god dekning som radio.

    Så situasjonen er at jeg i dag ikke lenger trenger «fysisk» musikk. Jeg trenger heller ikke mp3-spiller. Jeg trenger faktisk ikke engang radio. Jeg kan sitte på nettet med mobilen min og streame fra radiokanaler som spiller akkurat den sjangeren jeg ønsker å høre på. Og om datatrafikken er så lav at det går ut over kvaliteten… Jeg sitter på en fordømt buss med headsett og vekselvis forbanner veien og bråkete medpassasjerer! Krystallklar lyd er ikke akkurat det med høyest prioritet, så lenge en har noe som distraherer.

    Så det platebransjen virkelig må spørrre seg selv, er hvilken begrunnelse brukerne har for å kjøpe deres produkt. Jeg greide ikke å finne noen fornuftig begrunnelse….. Ikke engang for en busstur….

    Svar på denne kommentaren

  16. CD salget var kunstig høyt uansett på 90 tallet. Folk har nye måter å høre musikk på nå. Kjøper ikke så mye samleplater med blandingsmusikk f.eks. absolute music. Man ser uansett på grafen at salget egentlig ikke er så lavt. Det er ikke sånn at bare ting kan vokse uendelig

    Svar på denne kommentaren

  17. Det hadde vært interessant å se CD-salget i perspektiv med salg av DVD, dataspill (PC/konsoll) og ikke minst mobiltelefoner. For markedet for underholdning er ikke begrenset til CD – ‘lommepengene’ mine skal rekke til mer nå som jeg har både BD-spiller og smarttelefon i tillegg til div. CD-spillere, radio og for ikke snakke om internettradio (er det inkludert i statisitkken for streaming?). Utvalget av filmer på DVD har økt veldig de siste årene, samtidig som prisene har falt, og jeg bruker mer penger på film enn musikk – i motsetning til tidligere (men det kan jo også ha sammenheng med at sivilstatusen har endret seg vesentlig – med to små barn er det ikke lenger mye tid til musikklytting…). Poenget er at CD-en har andre konkurrenter enn mp3 og streamingtjenester – og den situasjonen har også endret seg radikalt siden utgangen av 90-tallet…

    Svar på denne kommentaren

  18. Tommy Leonhardsen

    For mitt vedkommende ble vendepunktet da jeg sluttet å kjøpe CD når jeg hadde sett en DVD som hadde bra musikk og gikk for å kjøpe filmmusikken.
    Den kostet 80 kroner *mer* enn DVD’n.

    Da gikk det opp for meg hvor råttende systemet var, og siden da har jeg utelukkende kjøpt CDer (og mp3) direkte fra artistene.

    Skal jeg har «bakgrunnsmusikk» er jeg såre fornøyd med Spotify (evt. Wimp) og last.fm

    Skal jeg *høre* på musikk er det på vinyl; orginalutgaver fra midten av 70tallet noengang 🙂

    Svar på denne kommentaren

  19. Hei – flott artikkel! Det jeg kunne tenkt meg å se statistikk på er evt hvor mange album artister med nyutgivelser selger de første ukene nå kontra før. F.eks, hvor mange solgte album var et «minimum» for å komme inn på Billboard top 100 før kontra nå? Husker ikke tall i hodet, men for å komme inn på top 10 nå holder det med type 20,000 solgte der man før trengte en mill? Gullplatene deles jo ut for færre solgte album nå enn for 20 år siden.. Sier ikke det noe om kjøpevilligheten?

    Svar på denne kommentaren

  20. Meget bra artikkel, det er lenge siden jeg har lest en såpass grundig sak. Var det ikke sånt man kunne komme over i aviser og tidsskrifter tidligere… I gamle dager?

    Vel tusen takk ihvertfall, jeg like dette og skal share på facebook. Morsomt å lese kommentarene også.

    Svar på denne kommentaren

  21. Jeg vil bare avlive myten om at «nerder vil ha alt gratis», og at det noensinne har vært slik.

    Det er nemlig ikke slik. Det vi vil, er å ha alt *enkelt*, og uten noe dill.

    Men så har du «fjortisgjengen» – som også inneholder en del nerder, forsåvidt. *Disse* vil ha alt gratis, og det handler rett og slett om at de ikke *har* pengene.

    Og: Det vil alltid finnes piratkopiering mellom tenåringer som ikke *har* mye penger. Noe annet er å drømme. Hele poenget til platebransjen må være å lage tjenester som gjør det lett for disse å begynne å betale for seg, og *likevel* få det like enkelt som de gjorde i piratkopieringstiden sin.

    Folk vil ha *enkel* nedlasting, ikke nødvendigvis gratis. Det er *derfor* Spotify, Wimp m.m. virker. Det er ikke det at folk er så mye mer ærlige, det har de faktisk hatt potensiale til å være hele tiden. Det er bare det at nå har de fått kommersielle tjenester som gir dem det de vil ha.

    Så enkelt tror *jeg* det er.

    Videre: Jeg tror det hadde vært *mye* penger å tjene for platebransjen i å lage en enkel, fornuftig priset, musikk-nedlastings-tjeneste *uten* DRM. DRM er hassle, folk som har mistet iTMS-samlingen sin fordi backupen ikke virker på den nye maskinen, gjør ikke den tabben *igjen*, de piratkopierer heller, sånn at de får ting med seg hvis ting går galt neste gang.

    Men det koker ned til: Folk – som i folk som i utgangspunktet har penger – vil betale hvis noen gir dem noe de vil ha. Med den teknologiutviklingen vi har, er alternativet at noen *andre* lager noe de vil ha (les: Napster, Limewire, Piratebay), og da får ikke innholdsbransjen være med på leken.

    – Vegard

    Svar på denne kommentaren

    • Mm, jeg får inntrykk av at de som fortsatt laster ned nå er de som har ork til å finne ut av hvordan man laster ned (det er jo verboten, så det kan liksom ikke annonseres så enkelt), og så har ork til å katalogisere og organisere musikken selv—på spotify er det jo bare å søke og trykke og så tyter musikken ut av høyttalerne, uten at man må lete etter en fil på harddisken. Nedlasting av filer tror jeg i stadig større grad er på vei ut på samme måte som store musikksamlinger er på vei ut—det er for mye å holde styr på. Harddisker og platehyller blir fulle og må sorteres om, det migreres mellom datamaskiner og hyller, hus, leiligheter. Streaming lar *noen andre* ta seg av alt sorteringsstyret, og finner automagisk frem det du søker.

      Musikksystemer som baserer seg på at man organiserer selv tar utgangspunkt i at man er en slags audiofil som vil ha diskografier, hele album, kronologisk sortert, sortert etter farge, hva nå enn de finner på, mens den jevne Grandiosa-spisende nordmann bare vil høre på litt Britney Spears og Safety Dance til brus-og-sprit-festen sin.

  22. Takk for en svært god artikkel. I all nærsynthet synes jeg at sånne som meg også burde med i regnestykket. En helt vanlig fyr i slutten av 30-åra med god råd og sans for kultur. jeg betaler nå 99 kroner per måned til WIMP. Det er 1200 kroner per år og sansynligvis minst dobbelt så mye penger som jeg noensinne har brukt på musikk tidligere i mitt liv. Hvorfor bruker jeg mer penger på musikk nå enn før? Fordi Streaming er fantastisk! Kan det hende at dette gjelder bare meg i hele verden? Kanskje, men jeg tror ikke det.

    Bare mine fem cent.

    Svar på denne kommentaren

  23. Helt enig med Vegard. Det er fullt mulig å konkurrere med gratis. Selv betaler jeg en hundrelapp i måneden for Spotify, har gjort det en god stund nå. Før Spotify var det mange år siden jeg brukte såpass mye penger på musikk.

    Og ja, det har hendt at jeg ulovlig lastet ned musikk. Men det er noen år siden sist, og jeg kommer neppe til å gjøre det igjen dersom streamingtjenestene fortsetter å være så bra.

    Den største utfordringen for musikkbransjen fra mitt ståsted er at det er ingen «mainstream» lenger. Radioer spiller «greatest hits» og MTV viser bare reality-shows. All musikk har blitt nisje.

    Svar på denne kommentaren

  24. Behnam Farazollahi

    Veldig bra dette. Endelig noen som klarer å bryte ned oppblåst retorikk til noe konkret og håndfast. Altså fra de store emosjonelle liksomtall til rene fakta. Har som Omdahl heller ikke lest gjennom jungelen av kommentarer…

    Svar på denne kommentaren

  25. Jeg har i mange år kjøpt et par cder i måneden. Men nå er det slutt. Ikke pga. streaming men fordi jeg er lei av kjøpe musikk som er ødelagt av The Loudness War. Siden ca midt på nittitallet har cdene blitt høyere og høyere. Dette på bekostning av dynamikken, som gir liv i musikken. De fleste remasters er stort sett ødelagt og det er bedre med den første cd-utgaven. En standard rock/pop cd av i dag har gjerne 8-10db headrom, mot 18-23db tidligere.
    Folk vet i dag ikke hva de går glipp av. For interesserte søk på The Loudness War.

    Svar på denne kommentaren

  26. Det selges mye musikk ennå, men ingen tjener penger.

    Det gjør at folk ikke lenger kan ta med seg fullt band på turne, hyre produsenter, lønne crew osv.

    musikkopplevelsen som tilbys snevres inn.

    Antagelig legger ikke de som bare hører musikk på iphonen sin merke til det, men det er forskjell på DIY og proft håndverk også innen musikk.

    Svar på denne kommentaren

  27. Benjamin A. Thomas

    Flott artikkel! Veldig godt å se noen utfordre platebransjens tullete skyldfordeling.

    En annen ting som kan trekkes frem er denne fra Steve Albini(Big Black, Rapeman, Shellac):
    negativland.com/albini.html
    Som godt poengterer noen av problemene ved bransjen, kanskje spesielt for mindre artister.

    Det som er en positiv effekt av teknologien noen mener er skyld i «fallet» er at den fører til økt demokratisering av systemet. Artister har nå et svakere behov av bransjen(studio kan mekkes selv/billigere, internett, internett, osv, osv) som gjør at bransjen må ha bedre tilbud for å være attraktive.

    Utviklingen er ene og alene positiv. Negative holdninger i forhold til hvordan musikkmarkedet utvikler seg er bare malplassert nostalgi.

    Svar på denne kommentaren

  28. Espen Andersen

    Og mens vi er i gang:
    – musikkbransjen er ikke døende – det er 28% flere artister i Norge nå enn for 10 år siden
    – de tjener 66% mer i snitt (justert for inflasjon)
    – og det betyr at de har gått opp fra 80000 til 133000, så Erik Honore har helt rett når han sier at dette ikke er til å leve av
    – på den annen side har det aldri vært mange som har levd av musikk – en av mine kolleger på BI forteller at en av assistentene i barnehagen hans har to Spellemannspriser….
    – musikerne får 15% av platesalg, mens andre inntektskilder, der de får mer, har vokst. Derfor inntektsvekst (i gjennomsnitt)
    – lavere transaksjonskostnader betyr mer musikk, spilt av flere, lyttet til av flere. Enkelt og greit.
    – de tradisjonelle plateselskapene blir impresarioer og eventmakers. Helt greit.
    – og musikken dør ikke.

    Forresten, Youtube er både lanserings- og kommunikasjonskanal. Her er to videoer fra Rodrigo y Gabriela, som demonstrerer hvordan man lager konsertopplevelser og holder kontakten med fansen:
    espen.com/norskblogg/archives/2006/10/fingerpickin.html
    espen.com/norskblogg/archives/2006/10/gitarteknikk_ga.html

    Svar på denne kommentaren

  29. Hvordan ser plateselskapene for seg fremtiden? Hva vil de satse på?
    Personlig skjønner jeg ikke hvorfor musikkvideoer ikke har blitt lansert som det nye lovlige nedlastingsproduktet i større grad. Her har vi VIRKELIG en backkatalog å ta av, mye bra kunstneriske uttrykk (og mye dårlig), mulighet for band og artister som kanskje ikke har gitt ut mer enn en singel eller to til å faktisk fortsette å tjene på det om den ene låta var verdt å høre på og hadde en interessant video. I disse dager når MTV har blitt en reality-kanal og You-tube stort sett har dårlig kvalitet og problemer med rettigheter til slike ting, ville jeg være villig til å spytte i litt penger for en video med god bildekvalitet og uten en tv-logo i hjørnet. Kanskje en jeg såvidt husker jeg så på tv som barn? Mange artister og band gir ut DVDer med videoer, hvorfor skal ikke one hit wonders også kunne selge sine videoer? Det er da som oftest brukt mye ressurser på å produsere dem?

    Svar på denne kommentaren

  30. Til journalisten:

    Ser du refererer til «633 album hver»-regnestykket.

    At alle forbrukere skulle latt være å kjøpe 633 album hver er desverre dårlig formulert av en som ikke støtter platebransjen.

    Hva er den totale fildelingen verdt i form av erstatning for tyveri? Selv om forbrukernes gratis omsetningsfest på musikk har økt forbruket enormt, er det fremdeles et forbruk som etter loven skulle vært betalt for.
    At all fildelingen opp igjennom har ført til at vi alle tilsammen har stjålet 633 plater hver er kanskje ikke så vanskelig å forestille seg? Det blir ihvertfall ikke en vill utopi slik det fremstilles her!

    Vi snakker altså om en abnorm mengde filer som er delt bare gjennom Limewire, noe som faktisk står for en verdifull omsetning av musikk. En tilsvarende omsetning i det lovlige markedet ville generert enorme inntekter for bransjen. Om Limewire alene står for et tap på 75.000 milliarder alene får advokatene krangle om. Det er sannsynlig å tro ifølge bevisførselen at plateselskapene her saksøker for den totale historiske ulovlige fildelingen av prinsipielle grunner. De vil i fremtiden ha penger for det de produserer.

    NRK beta fremstår gjennom artikkelen og innlegg som store tilhengere av fildeling og driver en meget subjektiv form for journalistikk. Gleder meg til NRK tar opp lisensbetalingen på samme vis. «NRK: Festen er over. Det er ikke villige lisensbetalere igjen!»

    Til slutt: Hvis man stjeler 633 album så hjelper det ikke å si at man ikke ville kjøpt dem likevel. Det er tyveri uansett. Den steinen kan ikke snus.

    Svar på denne kommentaren

    • Audun Reinaas (svar til 633)

      Det er jo en diskusjon om man skal kunne regne all fildeling som tapt inntekt. Disse regnestykkene representerer jo summer som de ALDRI ville fått uansett utvikling innen piratkopiering. Når noe er gratis tar man gjerne mer enn når det koster noe.

      Verden endrer seg, digitale filer passer ikke inn i verdisystemer basert på fysiske varer, jeg mener hvertfall at det ikke går an å si at en piratkopiert sang tilsvarer 8 kroner* i tapt inntekt når alternativet er at sangen i de fleste tilfeller ikke ville blitt kjøpt.

      *for å bruke iTunes priser.

    • At konsumet av musikk for lengst har passert det folk både kan og er villig til å betale for er en selvfølge. Dette vi snakker om her er en prinsipiell verdidiskusjon.

      Enten betaler man det produktet koster eller så har man stjålet det. Hvis man har 10.000,- ulovlige filer på harddisken sin er det jo tydelig at man har hatt et behov for denne musikken. Om man har råd eller ikke ville kjøpt det likevel er uvesentlig.
      Man har tatt i bruk disse filene og dermed stjålet dem. Kostnaden av en musikkproduksjon er tilstede enten den deles med filer eller trykkes på cd.
      Tyveri kan ikke unnskyldes med at jeg ikke ville ha dem allikevel. Dette kommer av en normativ vrangforestilling om at plateselskapene (og musikere) er unntatt beskyttelse av loven, som eneste bransje i verden.

    • Håkon E (svar til 633)

      Et reelt problem i denne debatten er definisjonen av tyveri. Er det tyveri hvis ingen har mistet noe?

      På platebransje-siden påstår man jo at «Selvfølgelig, vi har jo mistet inntekt!» Men de har jo ikke mistet noe fysisk, de kan fortsatt selge et likt antall sanger/plater som de kunne før det ble stjålet? (I motsetning til bilforetninger eller matbutikker…)

      Hvis du lager og selger gressklippere, og jeg på magisk vis klarer å duplisere det du produserer, og gir ut disse gressklipperne til vennene mine. Er dette tyveri? Nei. Det er ikke dermed sagt at det er lov, men å kalle det tyveri fordummer hele debatten, syns jeg. Det er uansett ikke om det er lov eller ikke det burde handle om på dette planet, men hva som er rettferdig og hensiktsmessig (lover kan endres).

      «Nja, men vi har jo mistet en kunde som faktisk VILLE ha kjøpt musikken hvis han ikke kunne laste ned!» Nei. Nei, nei og atter nei. I fildelingskulturen som oppsto i vakumet fra gode løsninger fra platebransjen både delte og lastet folk ned alt de fant. «Tja, disse hørtes kanskje ålreite ut?» tenkte man, og lastet ned alle albumene til 20 forskjellige artister. Hadde sangene kostet en eneste krone hadde man aldri gjort dette.

      Har fildeling noe av skylda for tap av inntekter? Ja, klart. Men har vi funnet nye og bedre løsninger som er mer rettferdige nå? Ja! Spotify og Wimp er på svært god vei, og vokser stadig. Med Spotify bruker jeg mer penger på musikk enn jeg noen gang ville gjort ellers, men det er slik musikk skal oppleves i vår tid, og jeg støtter fullt opp om denne modellen. Og det er det enormt mange andre i min generasjon (20-ish) som gjør, og tydeligvis også kommende generasjoner (ref. tolvåringen nevnt i artikkelen.)

      Når det er sagt, vil også understreke noe som også tidligere har blitt nevnt: underholdningsbransjen som helhet har endret seg enormt. Film- og spill-bransjene har hatt enorm vekst de 10 siste årene, og dette må jo også ha påvirket CD-salget? Skylappene må av når man diskuterer denne saken, man kan ikke se på kun én ting!

      (Må bare beklage at dette ble mer enn bare et svar til deg, 633, men det hørte mer naturlig med her enn et nytt innlegg)

    • Dette går jo på den prinsipielle diskusjonen om et opphavsbeskyttet åndsverk er en vare eller ei.
      Du klarer tydeligvis ikke å anerkjenne noe annet enn fysiske varer som verdifulle. Merkelig. Heldigvis har jeg loven på min side her og det er vel ikke grunnlag å kalle det latterlig eller fordummende.

      Et eksempel Håkon: -Sniker du på bussen fordi den vil kjøre sin rute allikevel? Det er andre som betaler for seg uansett? Hvis vi skal følge ditt ressonement så vil vi desverre oppleve det glade anarki, akkurat som platebransjen opplever nå. Det er en mengde varer som ikke er fysiske, som har en verdi.
      Du laster ned musikk ulovlig fordi du har behov for den. Du hører på den gratis, men det er altså ingen som har tapt noe?

      Med litt mer innsikt i bransjen ville du også forstått at Spotify er en lovlig løsning for forbrukerne, men ikke en bærekraftig modell for innholdsleverandøren, det være seg musikere eller plateselskap. Jeg må innrømme at jeg leverer musikk til Spotify selv og har med interesse fulgt rapportene de gir fra seg. Inntektene når en bruker streamer musikken min er så lave at det bare kan regnes som «0». Ingenting!
      Til sammenligning får jeg ved salg i Itunes kr 2.50 pr. låt. Jeg velger allikevel å beholde musikken min i Spotify fordi det kan regnes som reklame. Det som er trist er at så å si ingen av pengene du betaler til Spotify faktisk når musikere eller plateselskap. De havner hos et knippe glade svensker, aksjeholdere og serverleverandørene deres. Å starte Spotify har kostet, særlig med tanke på datakraften og programvaren som kreves. Dem som naivt nok tror at det nå er så lett for indiemusikerne å tjene penger på musikken sin langt unna grådige plateselskap, er på bærtur!

      Nedenfor er en link til en fiffig modell som viser hvor mye musikere må selge eller streame for oppnå månedlig minstelønn i USA. Det har seg slik at ikke engang Lady Gaga vil være i nærheten av minstelønn i statene på inntektene fra Spotify. Hvor er alle pengene blitt av?

      informationisbeautiful.net/2010/how-much-do-music-artists-earn-online/

      Som du sier i et annet innlegg lenger nede er det ingen menneskerett å tjene penger på et produkt ingen vil ha. Det er jeg helt enig i. Problemet mitt er at hele verden er sinnsykt interessert i disse produktene, men det er få som er villig til å betale for det, siden tyveriene ikke får noen konsekvens.
      Musikkbransjen har mye å lære av seg selv og cd-formatet er i siste fase. Det er sikkert en kompleks analyse som skal til for å få belyst alle sider av fallet i cd-salg, men at den elendige betalingsviljen hos den jevne forbruker er hovedfaktoren, trenger man ikke doktorgrad i økonomi for å forstå!

      Jeg støtter streaming, fordi det er enkelt og genialt. Problemet er bare at man må finne en modell der pengene faktisk når frem til opphavsmannen.

      Vi har tydeligvis en lang vei å gå…

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til 633)

      Nå vet jeg ikke om du har et plateselskap imellom som vil ha en bit av kaken før du får spise, eller om du er et enmannsorkester, men om du har et selskap, høres 2,50 pr låt på iTunes ikke så gærn’t ut ? Har du CD-inntekter også? Hvor mye er isåfall artist-cut’en pr låt der?

    • Håkon E (svar til 633)

      Jeg sier ikke at ikke-fysiske varer ikke har verdi. Men jeg syns debatten tar en helt feil vending med en gang man begynner å snakke om «tyveri». Hvis noen laster ned filer på harddisken sin, som de så aldri bruker igjen, er dette akkurat det samme som at ingenting, absolutt ingenting egentlig har skjedd. Ingen har merket at noe har blitt stjålet (ikke noe tap av verdi hos noen), og ingen har fått noen nytte av evt. verdi. Dermed blir også platebransjens estimater av tap eller tapt inntekt helt feil. Hvis samfunnet virkelig hadde omfavnet definisjonen av nedlasting som «tyveri» (som i mine øyne er ganske alvorlig) hadde jo også halve Norge vært kriminelle.

      Et eksempel Håkon: -Sniker du på bussen fordi den vil kjøre sin rute allikevel?

      Nei, men 1) på bussen tar jeg jo fysisk plass, det er plass til færre som resultat av at jeg er der, og 2) det brukes (bittelitt) ekstra drivstoff. Adgang til transport er uansett en VELDIG fysisk vare, i og med at jeg jo faktisk blir transport fra et sted til et annet 🙂

      Når det gjelder Spotify som modell tror jeg faktisk veldig på den, og nå strupes jo også gratis-abonnementet. Som sagt bruker jeg nå 100kr måneden på musikk, mye mer enn jeg noensinne har gjort, med eller uten nedlasting. Artikkelen du referer til har en veldig fin visualisering av inntektene (artig!) men den over et år gammel. I media har jeg fått inntrykk av at Spotify i det siste har begynt å betale ut mye mer til artister, er dette noe du kan bekrefte eller avkrefte?

      Uansett må platebransjen innstille seg på at det vil ta litt tid før streaming vil kunne gi mye penger. Og de må også innstille seg på mye lavere tall per enhet, da man i streaming-programmer tross alt registrer antall avspllinger, i motsetning til kun «antall sanger solgt» som i iTunes eller lignende. Selv med tallene på siden du henviser til må noen høre på en sang ca 300 ganger på Spotify før artisten har tjent like mye som å selge én MP3. Hvis dette tallet kommer under 100 eller 50 syns jeg vi begynner å nærme oss noe rettferdig, uten at jeg vet gjennomsnittlig hvor mange ganger jeg har hørt på hver CD jeg tidligere har kjøpt (men mange sanger og album har jeg definitivt hørt over 100 ganger!)

  31. @Espen: Sørboe og Bjerkøes masteroppgave er tilbakevist på de fleste punkter av folk som har innsikt i bransjen. Se f.eks. ballade.no/nmi.nsf/doc/art2010092010052950762645

    Det ville vært merkelig om musikere uten kjennskap til mekanismene som gjelder innenfor f.eks. børsmekling skulle uttale seg bombastisk og autoritativt om dette feltet. Men kommentatorer som mangler helt grunnleggende innsikt i musikkbransjen – som ikke vet hvilke ledd som utgør næringskjeden og hvordan disse leddene fungerer, og som fremdeles tror at det bare var plastikken man betalte for når man kjøpte CDer – uttaler seg gjerne om hvorfor musikk skal og bør være gratis for konsumenten, og om hvor utidig det er av opphavsmenn og rettighetshavere å kreve lønn for arbeidet og investeringene.

    Og når virkeligheten gang på gang viser dokumenterte, enorme tap for opphavsmenn og artister, så imøtegås dette med ensidig demonisering av musikkbransjen (selv fra folk som ellers aksepterer at folk tjener penger på investeringer) og nedlatende, anekdotiske og direkte tåpelige argumenter som: «en av mine kolleger på BI forteller at en av assistentene i barnehagen hans har to Spellemannspriser», eller «jeg sendte følgende mail til en venn av meg som har levd av musikk de siste 20 årene, han sa: For meg er det viktigere å bli hørt enn å tjene penger på plater. Hele den pengegreia – det er jo helt sjukt.”

    Disse «synspunktene» (som da benyttes som underbygging av videre argumentasjon) kommer mistenkelig nok fra ikke navngitte kilder.

    I tillegg til denne slette argumentasjonen og mangelen på grunnleggende kunnskaper om kulturproduksjon, tviler jeg på at disse utopiske ideene man kommer med (om hvordan man skal tjene penger hvis man nektes muligheten til å tjene på hva man faktisk gjør) er noe skribentene er villige til å overføre til sin egen virkelighet. Jeg tror for eksempel ikke at de selv er villige til å avstå fra å motta lønn for jobben de gjør (kjernevirksomheten – det som de kan og brenner for og har utdannet seg til), for istedenfor å finansiere virksomheten ved salg av t-skjorter etter konserter. Et forslag som kommer opp gang på gang, og som er like nedlatende som det er urealistisk.

    Denne respektløse og nedlatende holdningen til andres arbeid, ideer og investeringer er ikke bare kulturfiendtlig, den er også i ferd med å skade mangfoldet i kulturproduksjonen. Det er på tide at man slutter å bruke all denne energien på et såpass uedelt mål: å tilegne seg gratis produkter som noen faktisk har hatt ideen til, produsert og finansiert. For det er jo i bunn og grunn det – og bare det – dette handler om.

    Det finnes ett eneste unntak, en gruppe mennesker som man delvis kan respektere for slike holdninger, og det er de som bekjenner seg til (den venstre fløyen av) Rødt – og som altså ikke anerkjenner eiendomsretten. Men selv de er tilhengere av at folk skal få betalt for arbeidet de gjør.

    Retten til lønn for arbeidet, retten til å bli kompensert økonomisk for innovasjon og kreativitet, ja, til og med retten til å jobbe inn igjen investeringer ved å selge det produktet man har fremstilt og finansiert – den gjelder også musikere, artister, filmskapere og forfattere. Vanskeligere er det ikke.

    Svar på denne kommentaren

    • Louis Holbrook (svar til Erik Honoré)

      Erik, det virker som du anklager journalisten for å prøve å forklare hvorfor musikk bør være gratis, og hvorfor du helst ikke bør få lønn for det du gjør. Men greier ikke helt å finne det igjen i det han skriver? Han peker vel først og fremst på en boble der bransjen har utarmet sine egne ressurser, og får blåmandag når det er tomt?

      I min erfaring er det forøvrig ikke de «normalt lønnede» artistene som står for det store mangfoldet i musikken. Og mye av mangfoldet blir heller ikke produsert i studioer som koster millioner av kroner.

      Veldig bra artikkel, forøvrig!

    • Erik Honoré (svar til Louis Holbrook)

      Louis, denne artikkelen er enda et forsøk på å bevise, med en kombinasjon av grafer, løse påstander og anonymt anekdotisk materiale, at piratkopieringen og den generelle motviljen mot å betale for kultur ikke har noen innvirkning på nedgangen i inntektsmuligheter for artister, rettighetshavere, bransje og hele «den kulturelle næringskjeden».

      Vær på vakt: Dette er kun tallmagi fra BI-studenter og teknologiromantikere, virkeligheten er en helt annen.

      Betalingsvegringen når det gjelder kulturprodukter smitter over på hele kulturbransjen: Konsertarrangører blir anklaget for å ta for høye billettpriser, selv om billettinntektene ikke engang dekker lyd, lys, reise og opphold på det nivået de befinner seg nå. Dette er delvis overkommelig i Kristiansand der du og jeg holder til, Louis, hvor det (enn så lenge!) finnes subsidieringsinstanser som Cultiva. Men holdningen som sier at konsertbilletten skal koste mindre enn en halvliter øl (!) og at man i tillegg ikke skal betale for produktene artistene produserer, er ikke bærekraftig. Ikke hvis man skal opprettholde kvaliteten både på det kunstneriske og produksjonsmessige (lyd, lys, lokaler, produksjon når det gjelder plater, osv. osv.).

      Som nevnt ovenfor: Jeg er streaming-fan, og jeg er optimist. Men man må huske på at når musikere uansett sjanger og popularitet nå diskuterer sin kompensasjon med musikkbutikkene Spotify og Wimp, så er det den nye storkapitalen man diskuterer med (gründermilliardærene) – i kompani med den gamle (Spotify er deleid av de fire store multinasjonale plateselskapene).

      Så det er viktig å orientere seg om realitetene, og ikke la seg villede av Märtha Louise-inspirerte økonomiske modeller som «crowdfunding», «the long tail principle» eller «freeconomics». Tidligere ble musikere screwed ved hjelp av rå markedsmakt, nå skjer det ved hjelp av nye språkkonstruksjoner og manglende kunnskaper.

      Bakgrunnen for mitt engasjement i saken er ca. denne: Kultursfæren er under angrep fra flere kanter: Ap ønsker å frata kulturlivet tippemidler og har generelt vist lunkenhet til alt som ikke er massekultur, Frp (som når som helst kan sitte i regjering) ønsker å kutte all støtte til kultur, og sterke konsumentkrefter med støtte fra teknologikommentatorer som her på NRKbeta ønsker å innføre en «økonomi» der opphavsmenn ikke får betalt for produkter folk beviselig vil ha.

    • Erik Honoré (svar til Anders Hofseth)

      Takk for referansen til Arne Næss’ normer for saklig diskusjon. Snakk om å lage ris til egen bak! 🙂

      Jeg nevner bare to av normene som gjennomgående er brutt her:

      «Unngå tendensiøse originalfremstillinger. Informasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon.»

      Hva med å referere de utallige seriøse og vitenskapelig etterprøvbare undersøkelsene som viser piratkopieringens effekt på musikksalget – selv i en periode da musikk-konsumet er det samme, eller til og med har økt?

      Tendensiøs fremstilling = å foreta et selektivt og ikke representativt/etterprøvbart utvalg av kilder for å underbygge et ønsket utfall. Dette er metoden som gjennomgående er benyttet i artikkelen.

      «Unngå tendensiøse gjengivelser
      Gjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål.»

      Hva med å referere synspunktene til samtlige norske interesseorganisasjoner som representerer artister, forfattere, filmskapere, journalister, fotografer og andre kulturprodusenter? (Se http://www.deleikkestjele.no, oversikten finnes i høyre marg.)

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      Jeg siktet primært til det å tillegge sine motdebattanter synspunkter og utgangspunkter de ikke har, du har stort sett holdt høyere standard i innleggene dine enn når du kommer med merkelige påstander om Märtha Louise, motiver man måtte ha for å diskutere her eller at man skal ha påstått at konserter bør koste mindre enn en halvliter. Du har tilført debatten mer verdifulle ting i andre innlegg.

      Når det gjelder dette med piratkopiering, er ikke tema for artikkelen fildeling, men en fremleggelse av en alternativ teori for at kurven for salget av CD-plater ser ut som den ser ut, belagt etter beste evne med materiale som underbygger teorien. En artikkel kan ikke ta opp alle ting på en gang. Vi kan selvsagt også diskutere fildeling i kommentarfeltet, og har gjort det en god stund, men det er ikke nødvendigvis uredelig debatt å ikke snakke om alt på en gang. Om du ønsker å skyte ned teorien om at abnormt katalogsalg kan ha gitt kurven vi ser, gjør du det aller best om du finner harde fakta som viser at det jeg påstår ikke stemmer, for eksempel tall som viser andelen current/catalog/deep catalog gjennom de siste 40-50 årene. De finnes antageligvis hos IFPI eller hos Nielsen SoundScan, men jeg har ikke klart å få fatt i dem.

      Du sier det er gjort et gjennomgående tendensiøst utvalg av kilder i artikkelen. Det har ikke vært min mening, om du kan peke på hvilke kilder du ser på som dårlige og kan bidra med kilder som uttaler seg om temaet, altså hvor mye katalogsalg som foregikk i CD’ens glansdager VS før og etter, og som sier noe annet enn det jeg fremlegger, vil det være svært verdifullt for å etterprøve påstandene og gjøre oss alle klokere.

    • Erik Honoré (svar til Anders Hofseth)

      Når det gjelder det du sier om «merkelige påstander om Märtha Louise», så må jeg da forklare at dette var en (ikke så morsom, men heller ikke så veldig kryptisk) hentydning til de useriøse – og til det kjedsommelig tilbakeviste – teoriene som at «crowdfunding» skal finansiere kunstnerisk nyskaping, at «freeconomics» faktisk virker, osv.

      Jeg er ikke alene om å mene at dette er illusjoner.

      Siden du ikke svarer på spørsmålene jeg stiller (og disse spørsmålene er stilt helt uten ironi eller andre forvanskninger!), her er de igjen:

      Hva med å referere de utallige seriøse og vitenskapelig etterprøvbare undersøkelsene som viser piratkopieringens effekt på musikksalget – selv i en periode da musikk-konsumet er det samme, eller til og med har økt?

      Hva med å referere synspunktene til samtlige norske interesseorganisasjoner som representerer artister, forfattere, filmskapere, journalister, fotografer og andre kulturprodusenter? (Se http://www.deleikkestjele.no, oversikten finnes i høyre marg.)

      … og innhente dokumentasjon derfra. Den finnes.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      Sorry, trodde jeg svarte. Prøver igjen:

      Spørsmål

      Hva med å referere de utallige seriøse og vitenskapelig etterprøvbare undersøkelsene som viser piratkopieringens effekt på musikksalget – selv i en periode da musikk-konsumet er det samme, eller til og med har økt?

      Svar

      Når det gjelder dette med piratkopiering, er ikke tema for artikkelen fildeling, men en fremleggelse av en alternativ teori for at kurven for salget av CD-plater ser ut som den ser ut, belagt etter beste evne med materiale som underbygger teorien. En artikkel kan ikke ta opp alle ting på en gang. Vi kan selvsagt også diskutere fildeling i kommentarfeltet, og har gjort det en god stund, men det er ikke nødvendigvis uredelig debatt å ikke snakke om alt på en gang.

      Tallmaterialet jeg har tatt utgangspunkt i er fra IFPI, Nielsen SoundScan og SSB; på hvilken måte er dette ikke seriøst eller vitenskapelig etterprøvbart?

      Spørsmål

      Hva med å referere synspunktene til samtlige norske interesseorganisasjoner som representerer artister, forfattere, filmskapere, journalister, fotografer og andre kulturprodusenter? (Se http://www.deleikkestjele.no, oversikten finnes i høyre marg.)

      … og innhente dokumentasjon derfra. Den finnes.

      Svar

      [tema for artikkelen er] en fremleggelse av en alternativ teori for at kurven for salget av CD-plater ser ut som den ser ut, belagt etter beste evne med materiale som underbygger teorien. En artikkel kan ikke ta opp alle ting på en gang.

      En gang over påske har jeg tenkt å skrive en artikkel om artisters økonomi, og da vil jeg innhente opplysninger fra noen av organisasjonene du refererer til som kilde.

    • Erik Honoré (svar til Anders Hofseth)

      Flott! Da forventer jeg at samtlige kilder siteres med fullt navn (og ikke «en jeg kjenner som har levd av musikk sier at …»), at musikere og filmskapere og organisasjonene deres siteres korrekt og uten unnlatelser, og viktigst: At utgangspunktet og motivasjonen for å skrive artikkelen er å finne ut av hva som er virkeligheten – ikke å finne fantasifulle forklaringer på hvorfor ikke rettighetshaverne får den kompensasjonen de har rett på.

      Dette er tross alt et offentlig finansiert forum, ikke en hvilken som helst privat blogg.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      Utgangspunktet og motivasjonen for å skrive artikkelen er nettopp å finne ut av hva som er virkeligheten – ikke å finne fantasifulle forklaringer.

      Eller mener du at grafen fra rettsdokumentene i toppen her viser noe som ser ut som sunn forskning og ikke bare en drømmekurve tegnet på frihånd?

      At vi er uenige behøver ikke bety at noen av oss har ondsinnede motiver, det kan rett og slett skyldes at vi ser ulike ting og tolker dem på ulik måte fra våre ulike ståsted.

      Ellers: Du vender stadig tilbake til dette med anonyme kilder. Hvilke anonyme kilder er det du oppfatter som problematiske i saken vi diskuterer, og på hvilket vis brukes de for å underbygge resonnementet?

      Sitatet du legger frem stammer fra Nowhere Man fra desember 2009, og er såvidt jeg forstår ikke en del av resonnementet bak innholdet i denne saken, selv om det selvsagt utgjør en del av min forståelseshorisont. Jeg er klar over problematikk rundt bruk av anonyme kilder, men som tidligere redegjort for, var min vurdering den gang jeg skrev denne kommentaren og skulle innhente synspunkter at artisten kunne føle seg i en ubehagelig situasjon med både sitt plateselskap og sine kolleger og justere utsagnene deretter. Dermed vurderte jeg det som viktigere å få frem sannheten enn at utsagnet var etterprøvbart.

    • Morten Irgens (svar til Erik Honoré)

      Erik skriver

      «Louis, denne artikkelen er enda et forsøk på å bevise, med en kombinasjon av grafer, løse påstander og anonymt anekdotisk materiale, at piratkopieringen og den generelle motviljen mot å betale for kultur ikke har noen innvirkning på nedgangen i inntektsmuligheter for artister, rettighetshavere, bransje og hele “den kulturelle næringskjeden”.

      Jeg finner det svært interessant at Erik tolker artikkelen som han gjør. Jeg kjenner ikke dette igjen i artikkelen. Artikkelen går til rette med plateselskapenes bruk av statistikk. Artikkelen sier ikke at piratkopiering ikke også har hatt innvirkning på platesalget. Men artikkelen sier at piratkopiering ikke kan ha hatt den innvirkningen plateselskapene sier. Og det ser vi jo lett fra det tallet plateselskapene har kommet fram til, vi vet alle at det er et meningsløst tall. Vi kan bygge en koloni på Mars for den summen.

      Det er leit for musikere og musikkbransjen at plateselskapene ikke er mer edruelige i sin argumentasjon. Platebransjen er ikke nødvendigvis musikernes venner, og piratbransjen er ikke nødvendigvis platebransjens kritikeres venner.

    • Retten til lønn for arbeidet, retten til å bli kompensert økonomisk for innovasjon og kreativitet, ja, til og med retten til å jobbe inn igjen investeringer ved å selge det produktet man har fremstilt og finansiert – den gjelder også musikere, artister, filmskapere og forfattere. Vanskeligere er det ikke.

      Det er faktisk ingen menneskerett å få lønn eller økonomisk kompensasjon for hverken arbeid, kreativitet, innovasjon eller investeringer (!). Og dette gjelder alle bransjer, selv om musikere, artister, filmskapere og forfattere kanskje kjenner dette ekstra godt på kroppen! Vanlige arbeidstakere i et selskap får lønn for arbeidet sitt basert på vilkår i en kontrakt de har underskrevet. Det er i kraft av den kontrakten de har rett på lønn; ikke i kraft at «alle har rett på lønn».

      Når man så snakker om bedrifter eller selvstendig næringsdrivende er det også her kun (salgs)kontrakter som kan gi noen «rett» til å få penger. Hvis bedriften eller den selvstendig næringsdrivende produserer et produkt eller tilbyr en tjeneste ingen vil ha, får de ingen kunder, og ingen penger! Man har altså ikke rett til å få penger uansett hva man gjør. Og dette gjelder OGSÅ musikere, artister, filmskapere og forfattere. Dette betyr også at ingen bransjer eller bedrifter har noen «rett» til å tjene like mye som de gjorde før, noe folk gjerne glemmer.

      Titt gjerne på antall konkurser i Brønnøysund-registeret, og si igjen at alle har rett på økonomisk kompensasjon 🙂

    • Erik Honoré (svar til Håkon E)

      @Håkon E, du skriver: «Hvis bedriften eller den selvstendig næringsdrivende produserer et produkt eller tilbyr en tjeneste ingen vil ha, får de ingen kunder, og ingen penger!»

      Det burde være unødvendig å si det, men jeg snakker her om at den som har skapt og finansiert musikken som folk vil ha (noe som de viser ved å laste den ned fra eller streame den fra lovlige og ulovlige nettsteder), har rett på å få betalt for det.

      Hadde ingen ønsket musikk lenger, hadde vi jo ikke hatt denne diskusjonen. Problemet er at alle ønsker musikk (og film), men en del ønsker ikke å betale for det.

    • Det burde være unødvendig å si det, men jeg snakker her om at den som har skapt og finansiert musikken som folk vil ha (noe som de viser ved å laste den ned fra eller streame den fra lovlige og ulovlige nettsteder), har rett på å få betalt for det.

      Men vi betaler jo ikke bare for musikken, vi betaler jo også for mediumet, måten denne musikken overføres til oss. Mediumet er en del av produktet vi kjøper, og nettopp dette produktet, som helhet, kan være noe forbrukere ikke vil ha. Men vi vil jo fortsatt ha selve musikken. Og der stod platebransjen seg fast i ti år, og slo seg i hodet med en pinne mens folk fant et bedre medium, en bedre (les: enklere, mer praktisk) måte å få tak i musikk på 🙂

    • Jeg ble fristet til å skrive +1 på denne, men endret mening: Vil ikke dette forringe diskusjonen litt? Ser for meg at mange vil gi poeng til de man er enig med, og ikke nødvendigvis de beste innleggene i debatten. Akkurat denne debatten ble jo veldig lang, men som regel pleier debattfeltet å være av overkommelig størrelse uansett? 🙂

  32. CD’en er ikke død, og Vinyl på vei inn igjen. Det er bransjen som er død og Indy som vokser. Hurra for det. Indy fører pengene til de som har laget musikken, ikkje alle snylterne rundt.

    Svar på denne kommentaren

  33. Opp / ned med kommentarene!

    […] skriver i Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen-debatten: Har NRKbeta vurdert et rating-system på kommentarene? Jeg savner å kunne promotere gode […]

    Svar på denne kommentaren

  34. Godt jobba – dette er NRKBeta på sitt beste! Har god tid (ekspressbåten Bergen – Sogndal, fantastisk reise) og har lese/skumma gjennom alle kommentarane ogsaå. Og eg er imponert over nivået, lite usakleg sjølv om ein er ueinige i sak.

    Eg har stor sans for argumenta som blir framsette i artikkelen – platebransjen har i stor grad seg sjølv å takka. Javisst finst det ein god del piratkopiering, men for dei kjøpesterke gruppen er det først og fremst gode og enkle løysingar som har mangla. Og det må bransjen ta heile ansvaret for.

    Svar på denne kommentaren

  35. Morten Irgens

    Artikkelens hovedpoeng er vel at tall må brukes korrekt, at man må gå bak grafene for å forstå årsaker. Det er derfor viktig at tallene fra år til år er meningsfullt sammenlignbare, og at grafene er justert . Artikkelen justerer tallene i forhold til inflasjon. Det er ikke nok. Man bør også justere tallene på andre måter:

    (1) Befolkningsstørrelse: Man bør se på musikkomsetning per kapita. Norges befolkning har jo økt en god del i denne perioden, og grafene er meningsløse om dette ikke tas hensyn til.
    (2) Demografi: På grunn av store demografiske endringer, bør ma se på den musikkjøpende aldersgruppen alene, altså 15 – 35 årssegmentet.
    (3) Kjøpekraft: La oss si at kjøpekraften doblet seg fra 1980 til 2000, da kan man forvente en økning i musikksalget.
    (4) Fritid: Hvis man etter finanskrisen i 1999-2000 har sett en økning i hvor mye folk jobber, så må man forvente lavere musikksalg.
    (5) Andre aktiviteter: Har spill overtatt en del av tiden vi bruker på fritidssysler?

    La oss ta et eksempel, utviklingen fra 2000 til i dag. Hvis vi bruker mer tid på jobben (og mindre på fritid, og dermed på musikk), bruker mer tid på browsing, texting, sosiale nettverk og spill, og den aldersgruppa som kjøper mest musikk er mindre og har lavere kjøpekraft enn før, da er det ikke så rart at kurven ser ut som den gjør og plateselskapet har ingen sak å komme med. Hvis derimot disse parametrene har hatt omvendt utvikling, så har plateselskapenen en sterkere sak.

    La oss ta et annet eksempel, utviklingen fram til 2000, som beskrevet i artikkelen her. Hvis befolkningsveksten i perioden var stor, hvis kjøpekraften økte, hvis arbeidstiden sank (og man fikk mer tid til å høre på musikk), da spiller ikke katalogen en så viktig rolle for vekstutviklingen i musikkbransjen, og poenget til denne artikkelen er mindre. Hvis derimot disse parametrene har hatt omvendt utvikling, så har plateselskapenen en sterkere sak.

    Bruk av statistikk skal man være forsiktig med 🙂 Plateselskapene (og deres advokater) har vist at de ikke skjønner mye, inkludert tall, statistikk og samfunnsfag.

    Svar på denne kommentaren

  36. Siste ytringer fra min side:

    1. Siden dette er et NRK-forum, ikke en privat blogg, bør man forvente en viss balanse. Denne balansen finnes i kommentarfeltet, men ikke i artiklene. Det er kritikkverdig.

    2. Om det nøyaktige tallet for piratkopieringens kostnader er 75 000 000 000 000 dollar, vet jeg ikke, og det vet neppe du heller. Det kan være bare 75 000 000 000 dollar, og tall med mange nuller har en tendens til å virke større enn de er … men dette er da heller ikke poenget. Poenget er at de som skaper og finansierer musikk, film, bøker, spill, software – alt som kan kopieres digitalt – skal få betalt for produktene.

    Og jeg tenker ikke på tapt CD-salg, siden jeg selv får 90% av musikken og filmene jeg konsumerer via streaming. Dette og liknende løsninger er fremtiden – hvis den økonomiske modellen fungerer. Og da er det dessverre nødvendig å gå til rettslige skritt mot de profesjonelle og organiserte piratkopierings-fasilitatorene.

    3. Anonymitet: Du sier selv til McGill over her: «Ettersom du ikke bruker fullt navn, gjør rede for din bakgrunn og ditt utgangspunkt i diskusjonen eller belegger med kildehenvisninger, gjør du det alt for lett for dine opponenter å avskrive det du sier som frukter av en ivrig fantasi.»

    Det er nettopp dette jeg påpeker når jeg henviser til at det i dine artikler opptrer anonyme kilder innen musikkbransjen. Det er rett og slett ikke troverdig. At du ikke kan få tak i kilder fordi de er redde for reaksjoner fra plateselskap eller kolleger er bare tøys. På deleikkestjele.no er det flere tusen kunstnere i forskjellige sjangere som har skrevet under, undertegnede er for så vidt også et eksempel.

    Til slutt: Det er ikke det å være tilhenger av at digitale kulturprodukter skal betales for som er «gammeldags» eller «reaksjonært», tvert imot, det betyr at man tar den digitale nåtiden og fremtiden på alvor. Det som derimot er svært gammeldags, er å anse kun fysiske objekter som verdier.

    CDen er snart død, men filene som er lagret på den er de samme som kan kopieres på nettet, og noen må fremdeles skape og finansiere dem, uansett medium.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      1) Om vi forutsetter at denne sakens budskap er å formidle en konkurrerende / utfyllende teori til piratteorien som forklaring på CD-salgets forløp, hvilke ting som relaterer til teorien mener du bør være med for at den skal være balansert?

      2) Hvorvidt det nøyaktige tallet er 400 ganger det norske statsbudsjettet eller ikke vet ikke jeg, og ikke du heller, som du sier. Det vet ingen, for tallet er basert på en hypotese om hva som kunne skjedd i en alternativ virkelighet. Derfor eksisterer ikke tallet, men er beregnet utifra en virkelighetsforståelse.

      Denne saken forsøker ikke primært å belegge at den fremlagte hypotesen er svak (selv om jeg ikke legger skjul på at den ikke virker troverdig), men å presentere en konkurrerende faktabasert hypotese som jeg mener overlever Occams Kniv bedre enn pirathypotesen. Jeg sier ikke at fildeling ikke finnes, og jeg sier ikke at fildeling ikke har ført til inntektsbortfall, men jeg tror ikke volumet – og det tilhørende inntektsbortfallet – er i nærheten av det antydede, fordi jeg mener bransjens tallgrunnlag er svært uvitenskapelig. Jeg er klar over at det står mye på spill for mange mennesker i dette og at den usikre situasjonen for bransjen vekker sterke følelser, men det opphever likevel ikke tyngdeloven.

      Generelt opplever jeg deg gjennom det du skriver som om du tror jeg har brennende agendaer i forhold til fildeling. Sannheten er at jeg aldri har vært noen svært aktiv fildeler. Og frem til jeg begynte å betale 99 kr mnd for Spotify for meg selv og 99 kr mnd for datteren min (jeg ville betalt 250 kr mnd for meg selv om det hadde vært en opsjon, for det er det verdt) brukte jeg ganske mange tusen i året på musikkjøp hos iTunes. Før det igjen kjøpte jeg 1-3 CD’er i måneden, og før det igjen så mange LP’er jeg hadde råd til. Den eneste musikkfilen jeg kan erindre å ha lastet ned de siste fem årene, er Red Guitars – National Avenue, Sunday Afternoon, ettersom den dessverre er umulig å få fatt i på LP, MC, CD og fil. Jeg er muligens naiv, men jeg rettferdiggjør det overfor meg selv ved å tenke at artisten sikkert synes dette er like greit som at sangen ikke blir hørt, så lenge jeg har lett grundig men ikke har klart å finne noe medium der de kan få noe tilbake for at jeg kan høre på dem.

      3) Du vender tilbake til anomyme enkeltsitat i en sak fra 2009. Er det anonyme sitater i denne konkrete artikkelen som utgjør et problem, og på hvilket vis forsøker de å forlede leseren?

      Flere tusen kunstnere som underskriver på deleikkestjele.no har muligens et mindre kontroversielt budskap blant sine egne enn en som måtte mene noe som avviker fra dette?

      «Til slutt»: hvor i teksten sier jeg at kun fysiske objekter er verdier? Det høres ikke helt kjent ut. Er dette et standpunkt du mener jeg har, eller har jeg skrevet noe som kan misforstås i den retningen? Det er uansett ikke noe jeg mener eller kan huske å ha ment.

      Vi er enige om at musikk må skapes og distribueres også i fremtiden og at artister må ha noe å leve av (og at dette burde vært mer enn 130 000 i året). Og vi er enige om at CD’en snart er død. Det vi er uenige om – når det gjelder denne saken – er om den ene eller den andre matematikken stemmer og om hovedårsaken til nedgangen i CD-salg i større eller mindre grad skyldes pirater og oversalg av katalog – slik jeg fortolker det.

  37. Espen Andersen

    Det slitsomme med denne debatten er at det kvernes og kvernes på de samme gamle diskusjonene:
    1. Er piratkopiering ulovlig/umoralsk (min mening: Ja og ja. Men det hjelper ikke hva jeg mener, folk gjør det likevel.)
    2. Er piratkopiering skyld i nedgangen i platesalg (min mening: Ja, men ikke alene, og platebransjens egen respons hjelper i alle fall ikke)
    3. Har musikere noe å leve av (min mening: For lite, men det var ikke bedre før)
    4. Kommer musikken til å dø ut hvis platebransjen blir borte (min mening: Nei, men det passer bransjen å fremstille det slik.)

    Dette redegjorde jeg for i 2005, her: espen.com/musikk.pdf

    Det som mangler, er diskusjonen om hva man skal gjøre, gitt at all verdens lover og regler og privat politi på jakt etter ulovlig nedlasting ikke ser ut til å hjelpe. Platebransjens respons så langt har (av svært naturlige årsaker) i alle fall ikke hjulpet.

    Tiden er inne for å se fremover, folkens. Piratkopiering er f.eks. et mindre problem for Microsoft nå som man er mer og mer avhengig av kontinuerlige oppdateringer for at softwaren skal virke – hvis du ikke er registrert som lovlig kunde, får du kun sikkerhetsoppdateringer. Samtidig endrer man prismodeller så de er tilpasset lommeboken til identifiserbare kundegrupper. Har ikke sett mye av den tankegangen innad i platebransjen, nei….

    Svar på denne kommentaren

  38. En ting er katalog – da snakker vi i hvert fall om ordentlige plater med ordentlige artister fra den gangen da musikken var god og holdt bedre kvalitet.

    Langt verre var det de gjorde på 90-tallet med hitsamlingene. Takket være «Absolute Music» og liknende oppdro man en hel generasjoner med kids til å slutte å ha favorittartister og i stedet begynne å ha kun favorittlåter. Dette ødela helt fundamentet under albumformatet, og ødela dessuten mye av muligheten til å bygge opp store artister med karrierer som kunne vare og vare i tiår etter tiår – og dermed utvide katalogfundamentet.

    «Absolute Music» o.l. var en gullgruve uten bunn for plateselskapene på 90-tallet – faktisk i mye større grad enn «Best Of» var. Inntil kidsa begynte å laste ned låter og brenne sine egne CD’er. Da laget de sine egne hitsamlinger, og salget stupte naturlig nok. Tilbake sto platebransjen med en generasjon som var fullstendig ulydige og hadde null og niks lojalitet til sin generasjons artister. Det finnes katalognavn som selger av nye artister fra 90-tallet også (bl.a. Nirvana, Oasis o.l.), men disse appellerer stort sett til generasjonen som ble født på 70-tallet. Generasjonen som ble født i 80-tallet lever i nuet og har ikke noe forhold til favorittartister som de har vært lojale til siden 90-tallet.

    Svar på denne kommentaren

    • Snorre (svar til Geir H)

      > Generasjonen som ble født i 80-tallet lever i nuet og har ikke noe forhold til favorittartister som de har vært lojale til siden 90-tallet.

      Disse fordømrade ungene! Nei, altså, det er nok en del folk i den aldersgruppen som har funnet ‘sine’ artister, og holdt på dem i, si, ti år iallfall? (I dette millenniet altså.) Problemet med å finne seg favorittartister er jo at det er noe som trer frem først over tid. Og om de nå ikke beholder artistene som sine, så er det iallfall en del der ute med *tatoveringer* relatert til bandene.

  39. Stefan A. Martinsen

    Jeg må bare si at dette er den beste artikkelen jeg har lest på lenge 😀 Ikke pga «resultatet» , men hele oppbyggingen 🙂 Alt var så gjennomført . Jeg har inntrykk av at de fleste artikler nå til dags bare er oppleste og vedtatte sannheter som kopieres . Eks øl er godt for deg punktum . Øl er usunt punktum . Ingen inngående forklaringer om hvorfor det er sånn. Evt en forklaring på hvilken av disse som egentlig er sann 😛 Og evt i hvilke kvantum osv .
    Du setter virkelig en egen standard for hvordan en artikkel bør skrives. Keep up the good work 🙂

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Stefan A. Martinsen)

      En utrolig hyggelig tilbakemelding, Stefan. Det er sånt man får lyst til å putte i CV’en sin, eller gå med i snor rundt halsen. Takk skal du ha 🙂

      Det er dessverre langt fra hver gang man har tid til å gå såpass grundig inn i en sak, og det er nok også årsaken til at man ser mye av «oppleste og vedtatte sannheter som kopieres». Men vi skal fortsette å sette av tid til lengre, gjennomarbeidede artikler også i fremtiden. Stay tuned!

  40. Denne artikkelen er ganske håpløs, og egner seg kun for menigheten.

    Den bygger på et premiss om at CD-salget i et gitt år var en kunstig topp, og at dagens situasjon egentlig er «normalt».

    I stedet for å undersøke om dette premisset stemmer, fortsetter artikkelen å spinne ganske mye på dette tynt dokumenterte faktumet.

    Den tar f.eks. ikke for seg hvordan et rikt samfunn som norge normalt sett ville brukt langt mer på musikk i 2011 enn i 1999.

    Musikkbransjen er ødelagt, og det finnes ikke lenger plass til små nisjeaktører som spiller smale musikksjangre. En lang rekke geniale musikere vil oppdage at det ikke er plass til de i fremtidens musikkmarked. Men det var plass til de på 90-tallet.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Øyvind S)

      Har du innspill til hvordan premisset etter ditt syn bedre kunne undersøkes?

      Eller hvordan faktumet du sier er tynt dokumentert eventuelt kunne dokumenteres fyldigere?

    • Ja, du må starte med å undersøke premisset, finne motforestillinger, og gi disse plass og tilsvar. Det gjør du ikke, du har bare hengt deg på en kurve som kan leses på veldig mange alternative måter.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Øyvind S)

      Sånn å forstå. Utifra det du skrev, oppfattet jeg deg som at du satt på konkret informasjon eller infallsvinkler til hvordan teorien kunne falsifiseres / forbedres etc.

      Jeg er helt enig med deg i at å se på kurver som disse isolert og bruke det som kilde for konklusjoner fort blir dårlig vitenskap.

      Enten man nå skulle bruke kurven som bevis for at platebransjen har tapt spesifikke summer på pirater, eller som bevis for at platebransjen har reist sin egen galge gjennom ellevilt katalogsalg på nittitallet.

      Om du ser på sitatene fra bransjemagasinet Billboard som du finner noen av av oppover her, vil du se at det som her blir presentert ikke er noe NRKbeta har «spunnet ut av en graf», men betraktninger som ble gjort at bransjefolk da CD’ens gullalder var på hell, og som vi har børstet støvet av. Det kan godt hende Chris Morris og Mike Fine ikke visste hva de drev med, men såvidt jeg vet ble de ikke avslørt av sine arbeidsgivere (den amerikanske platebransjen) og sin samtid, og jeg vurderer ikke det de sier som usannsynlig idag heller.

      Når du nevner tilsvar er jeg ikke helt sikker på hva du sikter til; mener du tilsvar i journalistisk forstand? Hvem burde vært gitt dette? Den som har laget grafen fra LimeWire-saken? Vi vurderte denne saken dithen at den ikke utløste samtidig tilsvar. All den tid NRKbetas kommentarfelt er åpent, leses av mange som leser saken og vi gjerne legger nye vesentlige opplysninger fra kommentarfeltet opp i saken, opplever jeg heller ikke tilsvar i egen sak som påkrevd, men vi har stor takhøyde for gjestebloggere, så om du eller andre ønsker å låne spalteplass for å mene noe annet enn oss, er det bare å ta kontakt!

      Angående plass til motforestillingene. Det du ser her er ikke et vitenskapelig arbeide med på-den-ene-side-på-den-annen-side. Det er en bloggpost, der jeg presenterer er en konkurrerende teori til bransjeaksiomet at «nedgang i platesalg i perioden 2000-2011 skyldes pirater», og som jeg forsøker å belegge tilstrekkelig til at den kan vurderes. Jeg sier ikke at fildeling ikke har funnet sted, eller at noen utvilsomt har tapt penger på det, men jeg tror det bare er en av tre faktorer, og at det kanskje ikke er den viktigste av de tre.

      Burde jeg likevel brukt plass på å si «det kan godt hende de har rett mht fildeling fordi så-og-så»? Etter min journalistiske vurdering; nei. Bransjen har stått og bjeffet opp pirat-treet i svært mange år, så jeg ser ikke helt at en allerede godt gjennomdrøftet teori behøver drøftes i en sak som handler om noe annet, dersom det er det du etterlyser.

      Men noe som gjorde meg veldig nysgjerrig: Du skriver «det finnes ikke lenger plass til små nisjeaktører som spiller smale musikksjangre. En lang rekke geniale musikere vil oppdage at det ikke er plass til de i fremtidens musikkmarked. Men det var plass til de på 90-tallet.» Dette er noe vi er nysgjerrige på å vite mer om, og det virker utifra utsagnet ditt som du sitter på noe tallmateriale eller annet håndfast her. Det hadde det absolutt vært spennende å få vite mer om.

    • Hallvor Engen (svar til Øyvind S)

      Norge er sant nok et rikt land, og det var det i 1999 også. Jeg har problemer med å se at det nødvendigvis må bety at vi bruker mer penger på musikk, i et perfekt økonomisk marked skulle vi ha brukt 20% mer på musikk hvis underholdningsbudsjettet her økt med det over de siste 10 år. Problemet tror jeg er at i det markedet har det skjedd mye. Mye mer har kommet på DVD, dataspill har blitt mye mer utbredt og internett har blitt en underholdningkanal.

      Så når musikkselskapene lager en kurve som viser at musikksalget bare skulle ha fortsatt å stige uavhengig av økt konkurranse så blir jeg forferdelig skeptisk.

      Nå betyr ikke det at ikke piratkopiering betyr noe, det gjør nok at nedgangen blir en del brattere og verre enn den burde vært, men ingenting stiger inn i himmelen. Heller ikke musikksalg.

    • Geir H (svar til Øyvind S)

      I prinsippet er det vel bedre plass idag, men det er blitt vanskeligere for dem å bli oppdaget og nå ut til et stort publikum enn før. Jeg har selv egen musikk på Wimp som nesten aldri spilles av noen i det hele tatt, så det er ikke noe problem å komme ut med musikken sin idag – faktisk veldig enkelt – men å få den markedsført til et større publikum er nok blitt vanskeligere.

  41. Flott artikkel!
    Men jeg savner noen tanker.
    Antall utgivelser pr. plateselskap i f.eks 1986 kontra 1996 og 2006. Jeg har inntrykk av at de forskjellige selskap gir ut flere cd’er pr. å i dag enn for 5-10-15-20 år siden. Og da tenker jeg ikke på nyutgivelser av gamle ting, ikke-utgitt matreiale etc. men at de har flere artister som releases pr. år enn før. Og prisene har ikke akkurat blitt lavere. Når det gjelder pris registrerer jeg at Cd’er koster like mye i England og Tyskland som her hjemme (valutakurs påvirker). Med tanke på at gjennomsnittslønnen er særs lavere der, gagner det ikke akkurat salget.

    Noe som heller ikke nevnes er boomen av samleplater som kom tidlig 90-tallet med NOW music, absolut music, Mr. Music etc. Etterhvert kom alskens utgivelser med «Se & Hør hits», «P4-hits» etc. Og i Tyskland var/er slike utgivelser kriminelt mange. Dog lovlige. Som ung tenkte man: Hvorfor skal jeg kjøpe plata til Spice Girls, Michael Jackson, Dr.Alban etc. Når jeg kan få alle hits på en plate. Ergo blir det solgt en plate med 15 hits i stedet for kanskje 4-5 plater med «original utgivelser av artistene. Eller kanskje enda mer. Også den gang da disse samleplatene kom, var platene dyre. Min påstand er at dette var en begynnelse av nedgang på platesalg. Men på den tiden kom en del nyutgivelser i tillegg. Så da merket man det kanskje ikke så godt. Men tydelig er det at bransjen så kortsiktig profit her.
    Men ALDRI underveis har man sett platebransjen vært nytenkende! TV og radioreklamespotene har vært like utviklende som spotene for vaskepulver de siste 50 årene. Ikke et pøkk forsøk på å prøve andre veier.

    I stedet for nytenking har de vært for opptatte med å synes synd på seg selv fordi de taper penger. Brukt masse energi på å finne ut hvordan man kan stoppe et ustoppelig tog, istedet for å gå andre og nye veier. Og det har vært alt for lite prat fra bransjen sin side om artistene til syvende og sist.
    Artistene har vel heller ikke vært for nytenkende. MEN siden selskapene får brorparten av inntektene skulle det bare mangle at de også er sitt ansvar bevisst på nyutvikling. Og husk: Dance With a Stranger brukte 800.000,- på å spille inn sin første plate. Kan love at det ikke er i nærheten av de utgiftene i dag. Så at selskapene ska ha tilbake for sin «innsats» er lengre fra sannheten i dag enn før.

    Heller ikke uten grunn at artister som Prince og George Michael røyk uklar med selskapene sine på 90-tallet. De var av de få som turte å si at nok er nok.

    Og så lenge selskapene fortsetter med å grave sin egen grav, er vel oppfordringen til artistene: ta grep selv. Tenk nytt. Dann eget selskap, finn nye veier. Og spill på lag med kundene/lytterne/fansen.

    Og med dette fortsetter jeg å kjøpe CD’er. Gleder meg til å sitte med den musikksamlingen min på gamlehjemmet, bla i coveret på plata, mimre om konserter, drikke whiskey og flørte med søstrene:-)
    Rock on:-)

    Svar på denne kommentaren

  42. Steffen Andre Longva

    flott artikkel – brukt en stund på å lese alle kommentarer, linker osv! mye bra innspill fra alle kanter..

    en ting som er verdt å merke seg i problemstillingen plateselskap står ovenfor er at de ikke lenger har totalkontroll over mediumet som distribuerer musikken (cd-platene)

    idag er det internett som regjerer distribusjonstronen og artister/band/kids/jeg kan sende eget materiale til hele verden uten større problem.

    «musikkbransjen» burde kanskje tenke tenke over sin rolle i musikken, er de fortsatt distributører? produsenter? eller er det heller deres rolle å markedsføre artistene og hjelpe dem opp på det nivået der artistene bør være for å være «store i sin tid»

    kanskje derfor man også ser endringer i platekontrakter, slik at det ikke lenger kun omhandler kun innspilling, salg og distribusjon av plater, men også merch, konserter, reklame og heller kjøp av artistene som merkevare?

    i tillegg så har man jo en annen del av bransjen som ikke eksisterte for ti år siden, nemlig «sms-artistene» fra feks idol, talenter osv – som trykkes verden rundt – er det kanskje feilprioriteringer av industrien å satse på en og en artist istedet for i bredden?

    sporer noe av… men fin artikkel, det var igrunn poenget 🙂

    Svar på denne kommentaren

  43. Google Music – gigantenes inntogsmarsj

    […] NRKbeta har skrevet om i artikkelserien om CD’ens død, har bransjen tidligere hatt gode inntekter på å selge samme musikk til samme publikum om igjen, […]

    Svar på denne kommentaren

  44. Erik Honoré

    Et enkelt spørsmål som jeg ikke har sett har blitt besvart i denne debatten: Hva er argumentasjonen for at kulturprodukter og kulturarbeid skal tas ut av den generelle økonomien? Altså at intellektuelle, praktiske og finansielle investeringer (ideer, arbeidstimer, produksjonsbudsjetter, tekniske forutsetninger) som muliggjør musikkinnspillinger, filmproduksjoner osv. ikke skal betales for av konsumenten?

    Selvsagt er det forskjell på investeringsnivået — fra titusener eller hundretusener (samt hundrevis av arbeidstimer) bak en lavbudsjetts plateproduksjon, til titalls eller hundretalls millioner og en mengde årsverk for en større filmproduksjon. Men prinsippet er hele tiden det samme: Kulturproduksjon avhenger av inntjening på produktet, hvis produksjonen skal kunne fortsette.

    Om denne inntjeningen kommer fra salg av fysiske eksemplarer, fra nedlastninger eller streams, er likegyldig.

    Jeg etterlyser altså, ganske enkelt, gode argumenter for at det ikke skal være legitimt å be om betaling for kulturprodukter.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Erik Honoré)

      Jeg etterlyser altså, ganske enkelt, gode argumenter for at det ikke skal være legitimt å be om betaling for kulturprodukter.

      Er dette noe som står i saken, en påstand noen har kommet med i debatten, eller er det noe du lurer på på generelt grunnlag?

      Har prøvd å finne det i både saken og kommentarfeltet uten hell, men det er jo et visst volum å gå gjennom 😉

    • Erik Honoré (svar til Anders Hofseth)

      @Anders: Dette spørsmålet – om folk skal betale for musikken, filmene, TV-seriene og bøkene de konsumerer – ligger jo bak hele debatten, det er selve fundamentet for diskusjonen.

      Alt annet (om platebransjen har gjort feil, om tallene på nedgangen i musikksalg er 100% korrekte, om teleoperatører skal kunne pålegges å blokkere Pirate Bay og andre som tjener penger på å formidle rettighetsbeskyttet materiale, osv. osv.) er utelukkende tåkelegging av det grunnleggende spørsmålet:

      Er det en menneskerett å konsumere kulturprodukter gratis? Når ble det i så fall det? Jeg tror det er på tide å gå tilbake til disse grunnleggende spørsmålene igjen, isteden for å slå hverandre i hodet med mer eller mindre etterprøvbare tall og teorier.

    • Noen mener jo at det kun er tømrere, rørleggere, elektrikere o.l. som gjør ordentlige jobber, og sånne folk er naturligvis like imot at kunstnere skal tjene på «hobbyen» sin som at folk skal tjene penger på å sitte på kontor.

  45. Platebransjen frir til departementet med gamle tall

    […] borte, og folk gikk over til å fylle på med det som var nytt. (Beskrivelsen minnet endel om Platebransjen: Festen er over det er IKKE kake igjen.) Tallene deres viser at det var en peak i musikkopieringen i 2006 og det er perioden frem til da […]

    Svar på denne kommentaren

  46. Kristoffer Berntzen

    Flott lesning, det er i høyeste grad interessant å lese om fallende platesalg satt i et slik lys som her. Mens jeg lytter til en av verdens penest innspilte rockplater på vinyl på en spiller fra slutten av 70-tallet.

    Svar på denne kommentaren

  47. Stupende platesalg – hørt det før? | bortne

    […] gammelt nytt at salget av fysiske enheter med musikk på går ned. Årsakene til dette er mange, og NRKBeta har en god gjennomgang av det som skjedde. Forleden kom jeg imidlertid over en artig historie fra […]

    Svar på denne kommentaren

  48. Brave New Digital World, lizzom « annelandet

    […] har grunnet en del over artikkelen til NRKBeta om utviklingen i musikk-markedet, der hovepoenget er at det høye CD-salget gjennom 90-tallet er en […]

    Svar på denne kommentaren

  49. Per Gunnar Hansø

    Fantastisk bra artikkel!

    Tema, bakgrunnsinformasjon, formidling, ja alt!

    Det eneste som kunne blitt bedre må være at dere burde fått bredere dekning. Dette burde vært folkekunnskap.

    Mvh
    Per Gunnar Hansø

    Svar på denne kommentaren

  50. Hei.
    Jeg bare lurer på hvor radioen kommer inn i dette bildet jeg.
    Når jeg var yngre så hadde vi 1 eller 2 radiokanaler som virket og et par radiokanaler på langbølgen. vi hadde 3 tv kanaler og kasetter.
    jeg hadde råd til en kasett i mnd
    Nå har jeg radio med 10k kanaler+
    Tv med 100 kanaler
    Spotify og wimp og bruker 1000 kr mnd på alt.
    Jeg har xboks som trekker penger
    Og leste akkurat i dag på IFPI sine sider at de taper ett sted mellom 8-16 milliarder pr år
    Hvis 1 million i norge laster ned sanger så er det ett tap pr person på 8000 til 16000?
    Hvor er logikken?
    Tror ikke en vanlig person i dette landet bruker mer enn 1000 kr pr år.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Jan Langedahl)

      8-16 milliarder høres mye ut; sikker på at ikke det er et internasjonalt tall? I 2009 lå totalomsetningen på ca 1,2 milliarder norske kroner iflg IFPI Norge; da høres et tap på 8-16 mrd ut som det er i feil størrelsesorden. Har du en lenke til saken du leste?

  51. Ny musikkteknologi = ny musikkøkonomi?

    […] deg som ønsker litt bakgrunnsinformasjon, har NRKbetas Anders har tidligere skrevet om temaet her, her, her, her, her, her, her, her og […]

    Svar på denne kommentaren

  52. Det er på tide å droppe boligalarmen og spare tusener

    […] endrer av og til hele bransjer og snur opp ned på forretningsmodeller. Musikkindustrien og overgangen fra CD og fysiske medier til strømming er kanskje det fremste eksempelet. Nå står alarmbransjen for […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.