Gjesteblogg: I anledning CD’ens død
Red. anm.
I forbindelse med NRKbetas pågående serie om CD’ens død, skrev Anders Hofseth dette lille hjertesukket søndag: Nerdefelle #1: Research. I kommentarfeltet skrev Magne nedenstående kommentar, som er såpass interessant at vi har bedt om å få løfte den opp som egen sak. Kommentarene fra jens og Navn er hentet derfra.
Spackly Grave av shoe the Linux Librarian på Flickr CC 2006
Et moment jeg savner de aller fleste stedene der CD-salg og “platebransjens død” diskuteres (men har sett nevnt ved ett eller to tilfeller siden, tja, krangelen starta vel for alvor i 2001), er at CD-salget ikke bare har konkurrert med piratkopiering (og YouTube og etterhvert streaming, samt tidlig lovlig streaming som MySpace og NRK Urørt): CD-salget har også konkurrert med alt annet som det typisk platekjøpende publikummet bruker tid og penger på.
Eksempelvis har salg og bruk av dataspill og spillkonsoller eksplodert de siste ti årene; internett som (stort sett gratis) underholdningskanal har gjort det samme; DVD-bransjen har vokst seg solid (helt åpenbart på CD’ens bekostning, ser man om man går inn på Platekompaniet); etc.
Derfor er det villedende å ensidig sammenholde det synkende CD-salget direkte mot økende (ulovlig) nedlasting. Samvariasjon og/eller kronologi er som kjent ikke ensbetydende med årsakssammenheng.
For å ta DVD- vs. CD-omsetninga:
- Den fysiske varen har i prinsippet vært den samme (ei plate av samme størrelse og utseende, med nær identisk produksjons- og avspillingsteknologi)
- Den “oppfattede verdien” av en film har vært større (ressursene brukt på produksjon er åpenbart langt større for en film enn for et album)
- Det har ikke eksistert en alternativ, like god distribusjonsmodell for film som for musikk (båndbredden tillot lenge ikke nedlasting av film for mange; prosessen med å finne en bra versjon (og ikke håndholdt kamera med teksting på thailandsk) var for mange knotete; etc.)
Resultatet er at når man står i butikken, oppleves en DVD til 200 spenn som en bedre handel enn en CD til 150,-.
Et annet viktig aspekt, er at er at tilbyderne ikke bare konkurrerer om publikums penger – de kappes også om vår tid. Man må engasjere folk der de befinner seg; å prøve å tvinge dem på bussen og ned til butikken er en dårlig strategi, når man har mulighet til å møte dem hjemme foran datamaskina, der etterspørselen åpenbart er stor.
Et tredje aspekt er det moralske ved handelen: Publikum er ikke dumme. Når de vet at det finnes et ultraeffektivt distribusjonssystem for musikkfiler, men at plateselskapene nekter å ta det i bruk utelukkende for sin egen profitts del – og i prosessen i full åpenhet ignorerer sin antatte misjon om å spre musikken til sine artister – så blir det en ubalanse i transaksjonen til plateselskapenes fordel. En ulikeverdig handel – der tilbyderen har monopol på varen og tar ågerpris – er aldri attraktiv, og man forsøker å styre unna om man kan.
Det sier litt at det måtte en tredjepart til (Spotify) for å få en attraktiv løsning på beina. Til tross for at abonnementsmodeller har vært diskutert av fildelere – tunge som mer tilfeldige – omtrent fra torrent-teknologien oppstod, har ikke platebransjen vært interessert i å spørre publikum hvilken vare de har ønsket, eller i hvilken form – og den har dermed åpna døra for at Spotify (og WiMP i Norge) har kunnet dra en Apple på platebransjens bekostning.
Vel fortjent, forsåvidt!
For å runde av: Er det noen som har statistikk for de nevnte underholdningsproduktenes vekst, omsetning og tidsbruk, sett opp mot hverandre? I så fall er jeg lysten til å se nærmere på tallene.
Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen
Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt
Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste
Historietime: Musikkbransjen på ti minutter
Gjesteblogg: I anledning CD’ens død
Overlever musikken CD’ens død? del 1
Nowhere Man (om artister som ikke ønsker å være tilgjengelig på dagens plattformer)
Gratulerer med våte bukser (om The Pirate Bay-dommen)
John for 1 år siden
Ars Technica hadde nylig en artikkel om hvordan kinoenes inntekter har utviklet seg de siste årene.
http://arstechnica.com/tech-policy/news/2011/02/piracy-once-again-fails-to-get-in-way-of-record-box-office.ars
Siste år har antall solgte billetter gått ned med 5% i USA samtidig som inntektene har stått stille, mens inntekten world-wide har økt med 8% fra 2009, og med 25% fra 2006.
Rapporten finnes her:
http://www.mpaa.org/Resources/653b11ee-ee84-4b56-8ef1-3c17de30df1e.pdf
Jo Åse for 1 år siden
Her er i alle fall et bitte lite stykke statistikk: http://www.guardian.co.uk/news/datablog/2009/jun/09/games-dvd-music-downloads-piracy
magne g. for 1 år siden
nettopp. veldig bra statistikk (og underholdende skrevet i tillegg)!
Kristoffer Egil Bonarjee for 1 år siden
Som jens skriver, har tilbyder all mulig rett til å være en drittsekk. Samtidig må tilbyder være smart nok til å skjønne at forbrukerne ikke nødvendigvis ønsker å støtte drittsekken. Det betyr ikke at man piratkopierer av den grunn.
Selv betaler jeg gladelig for Spotify. Det gir meg veldig mye musikk som er ekstremt lett tilgjengelig. Det er en klar forbedring for forbrukeren sammenlignet med å skulle dra til en butikk for å kjøpe musikk.
Samtidig er det tilbydere som ikke ønsker å være med på moroa, men heller trekker sine åndsverk fra Spotify. Selvfølgelig har de all rett til det, men det betyr ikke at jeg som forbruker aksepterer at jeg må dra til butikken og kjøpe musikken deres, rippe den, samt flytte filene over til Squeezebox-serveren før jeg kan lytte til den. De har muligens monopol på sitt eget åndsverk, men da blir det desto mye enklere å heller lytte til noe annet. Vi ser det samme med den bakstreverske norske bokbransjen. Hvorfor skal jeg betale for en norsk bok når jeg kan kjøpe en engelsk bok til en brøkdel av prisen? Det blir for enkelt å skylde på piratkopiering når leverandørene er for navlebeskuende til å innse hva forbrukerne vil ha.
Magne G. for 1 år siden
jens: jeg tror du leser meg feil. det jeg mener er (som kristoffer også sier) at plateselskapene misbruker posisjonen sin ved å i praksis bare tilby en vare som i essens er immatriell pakka inn i et overflødig fysisk format – cden. jeg mener ikke at det “riktige” alternativet er å piratkopiere; men alternativet blir for veldig mange å _ikke kjøpe_, fordi som sagt: andre produkter eller tjenester blir mer attraktive i sammenligning. det er ikke spesielt formildende at musikken er tilgjengelig på itunes for praktisk talt samme pris som det fysiske produktet
(for meg personlig har det utelukkende ført til mindre platekjøp, og at jeg har valgt alternative, men lovlige, kilder – musikkblogger, hovedsakelig. og ellers har jeg smurt meg med tålmodighet, da abonnementstjenester hele veien har vært uungåelig for at bransjen skal overleve.)
suksessen til spotify bekrefter at etterspørselen og betalingsviljen har vært til stede, men at tilbyderne har dummet seg ut ved å ikke forholde seg til publikums ønsker og behov. og det har de, som du sier, all rett til.
navn: dette er i stor grad en annen diskusjon, men jeg er i utganspunktet enig i de linjene du trekker opp. copyright-/åndsverks-/opphavsrettslovene er først og fremst laget for å beskytte artister/opphavspersoner mot at andre tjener penger på deres verk uten samtykke og kompensasjon. men bransjestrukturen har blitt innretta slik at den har tjent plateselskapene bedre enn artistene.
spørsmålet er om det er mulig å innrette et lovverk og kontrollsystemer som håndterer et (tvilsomt) premiss om at opphavspersonen skal ha penger hver gang noen hører en låt de har skrevet/framført. jeg tror personlig at det, analogt med abonnementstjenestenes frammarsj, vil tvinge seg fram en revidering av lovverket, som gjør at opphavspersoner får penger når _noen andre_ tjener penger på verkene deres – og ikke som en forutsetning til å få lytte.
men som sagt – den diskusjonen er lang, og kan kanskje føres i en annen tråd?
Pastor Manders for 1 år siden
“Tilbyderne av musikk, lettøl, biler eller pasta har en udiskutabel rett til å bestemme hvordan deres vare skal selges og til hvilken pris.”
Dette er åpenbart en faktafeil. Dersom alle de store norske plateselskapene bestemmer seg for en fastpris på 500 kroner for CD plater og at de ikke skal konkurrere utover dette så er det ulovlig prissamarbeid og straffbart.
Det riktige er at plateselskapene har rett til å sette priser og tilby varer innenfor de rammene myndighetene setter. Opphavsretten ble i sin tid gitt av statene og statene kan modifisere og fjerne disse som de selv ønsker innenfor de konstitusjonelle rammene.
Et annet poeng: Plateselskapene har heller ikke rett til kreve inn ubegrenset med penger for avspilling eller å begrense forbrukernes rettigheter ved å for eksempel slette elektronisk kjøpt musikk i etterkant (heve kjøp uten at det har forekommet avtalebrudd fra forbrukers side)eller å legge inn software som hindrer konkurranse (dette er dog gråsoner i internasjonal rett.
Det er også åpenbart at det å kopiere musikk uten å betale for det ikke er lovlig og at dette har skapt store problemer for industrien.
Det er imidlertid helt galt å hevde at industrien alene skal bestemme hvordan musikken skal tilbys. Dette er også noe som statene kan regulere. Plateselskaper kan nekte å legge ut musikken sin på spotify men ikke nekte andre å gjøre det, og dersom man bruker markedsmakt for å stenge ute streamingtjenester vil staten gripe inn mot dette. Et plateselskap kan i teorien nekte alle sine artister spilletid i radio, spotify og kun gi ut cd’er med rootkits; men suksessen til slike systemer står og faller på samarbeid mellom aktørene (hvis ikke vil noen aktører tjene seg rike på å betjene etterspørsel etter streaming). Slikt markedssamarbeid har stater i stor grad forbudt for å beskytte forbrukere og dermed virker markedskreftene for forbrukerne på bekostning av aktørene.
Et annet ting er at bransjen er avhengig av at kundene opplever opphavsretten som legitim og tjenelig, i et demokratisk samfunn kan man ikke vedta og håndheve lover som befolkningen er dypt uenig med over tid. Jeg tror opphavsrett har stor oppslutning i befolkningen, men de færreste er villige til å forsvare bransjen uansett hvilken atferd de har i forhold til kundene sine.
Poenget mitt er at opphavsrett er et sammensatt fenomen som av politikere, bransje og befolkningen alle er med på å støtte opp og bryte ned. Ingen av aktørene kan påberope seg å forvalte denne alene.
Glenn for 2 uker siden
“Det er også åpenbart at det å kopiere musikk uten å betale for det ikke er lovlig” – dette er faktafeil. Det er lovlig i Norge å kopiere musikk til eget bruk, så lenge kilden er lovlig. For eksempel kopiere en CD til bruk på Ipoden eller en CDR på hytta, eller for å gi til familie og näre venner. Altså så lenge kilden er lovlig, eksempelvis en kjöpt CD (som gjerne kan väre kjöpt for 10 kr på loppemarked).
Døende format? « Niflheim for 10 måneder siden
[...] I anledning cd’ens død [...]
Platebransjen: Bruddet mellom NRK og IFPI for 5 måneder siden
[...] mareritt Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste Historietime: Musikkbransjen på ti minutter Gjesteblogg: I anledning CD’ens død Overlever musikken CD’ens død? del 1 Nowhere Man (om artister som ikke ønsker å være [...]
jens for 1 år siden
Mye interessant og riktig Magne. Tidsbruk tror jeg er sterkt undervurdert. I det ligger også nedgangen i papiravissalget. Andre plattformer konkurrerer om folks tidsbruk. Da må det før eller siden gå på belkostning av noe. Du kan surfe på nettbrett, lytte på radio og se tv samtidig. Men da blir det vanskelig å samtidig lese en papiravis.
Men jeg synes du går i den klassiske nedlast-fella på slutten. Du skriver”en ulikeverdig handel – der tilbyder har monopol på varen”. Det har da vitterlig tilbyderen all mulig rett til? Er det smart og kundevennlig? Nei, slett ikke. Men det er altså ikke en menneskerett å få kjøpt musikk. Det er tilbyderen som bestemmer om du skal få det. Verken mer eller mindre. Ulovlig nedlasting kan aldri forsvares utfra at bransjen er griske og kundefiendtlig. Det er tilbyders fordømte rett å være bakstreverks, overpriset og generelt drittsekkaktig.
Det er synd at denne debatten ikke har kommet lenger. Så lenge man forsvarer ulovligheter med underholdningsindustriens teknologimotstand, så kommer vi ikke videre. Man er nødt til å ha som utgangspunkt at det er tilbyder som sitter på rettighetene og at tyveri er galt, uansett. Først når opphavsretten er godtatt av alle parter, da kan vi komme videre.
Sorry om jeg har misforstått hva du mente. Ønsker ikke å tillegge deg meninger du eventuelt ikke har
Navn for 1 år siden
“It’s hard to make a man understand something when his livelihood depends on him not understanding it” er ett sitat fra den produktive forfatteren Upton Sinclair
Perspektivet til “tilbydere” som gruppe virker litt påvirket av deres egeninteresse. Av en eller annen grunn er det også påtagelig samvarians mellom perspektivet til “tilbyderne” og de som “tilbyderne” betaler penger.
En viktig grunn til at sitatet kan rettes mot ikke kommersielle fildelere i teorien men ikke i praksis, er at grunnlaget for åndsverksloven er å øke tilgjengeligheten av åndsverk for befolkningen. Loven beskyttet også forfattere bedre mot “tilbydere”. Mellommenneskelig deling av åndsverk var ikke begrenset av åndsverksloven.
“Tilbydere” hevder ofte politikere må vedta lover som favoriserer dem, fordi noe annet ville være “ulovlig”. Kjenner de forfatningen så dårlig?
jens skrev:
“Først når opphavsretten er godtatt av alle parter, da kan vi komme videre.”
Dette er en
argumentasjonsfeil. Å godta hvilke regler som skal ligge til grunn for å kunne få lov til å diskutere hvilke regler som bør ligge til grunn vil alltid gjøre enhver debatt verdiløs.
Det store bildet av Upton Sinclair lar jeg være åpent for undersøkelse for dere alle. Han er ytterst relevant for undersøkende journalistikk, stor produksjon, politikk, begrepsforståelse, med mer. Dig in!
jens for 1 år siden
Selvsagt har tilbydere en egeninteresse å ta vare på. Det har de vel heller aldri lagt skjul på. Kommersielle grunner for standpunkter er faktisk noe av det ærligste som finnes. Det er litt verre å forstå motargumentenet.
Tilbyderne av musikk, lettøl, biler eller pasta har en udiskutabel rett til å bestemme hvordan deres vare skal selges og til hvilken pris. Kundens rett består i om kunden vil akseptere de vilkårene eller ikke. At det er katastrofalt håpløst ut fra et kundebehandlignssynspunkt er en helt annen sak. Bransjen har som sagt full anledning til å opptre som en drittsekk. Hvis jeg vil gi ut tekst på steintavler, så er det min rett å få gjøre det. At ingen vil kjøpe den steintavla er en helt annen diskusjon.
Pr i dag har man ikke funnet en forretningsmodell som sikrer både opphavsretten, inntektsstrømmen og kundenes ønske om å fjerne det fysiske formatet. Spotify er ikke en slik forretningsmodell.
Det er også på dette grunnlag at vi må diskutere med utgangspunkt i at opphavsretten består. Alle alternative distribusjonsforslag innebærer en svekkelse av opphavsretten og da går bransjen selvsagt i lås.
Det tror jeg ærlig talt har vært det største feilgrepet fra de som kjemper for en endring. Mange av de mest fanatiske fildelingsforkjemperne (i mangel av et bedre ord) har brukt et språk og en tone som ikke innbyr til endring. Selvsagt vil ikke musikk/filmbransjen gi slipp på sine inntekter. Like lite som noen andre bransjer vil det.
Og underholdningsindustrien er nettopp industri. De selger en vare. Du som forbruker kan velge å kjøpe varen, med de krav og pris. Eller du kan la være å kjøpe varen og finne deg alternativer. Det siste er helt uproblematisk. Hvis du ikke vil kjøpe et album så kan du lage ditt eget. Du har overhodet ingen rett til å få kjøpt albumet.
Jeg er ikke enig i at det er en argumentasjonsfeil å legge noen premisser for diskusjonen. Det er bare en klargjøring av om vi har grunnlag for å fortsette å diskutere eller ikke.
Hvis utgangspunktet skal være at opphavsretten må bort så kan jeg garantere at det blir en meningsløs debatt. Det er en utopi å fjerne privat eiendomsrett (som er nært beslektet). Og jeg mener sterkt at det er en like stor selvfølge at man betaler for musikk, film, kunst, medier som for bil, båt, hus eller fly. Innhold er ikke gratis å produsere og konsumenten bør selvsagt betale for seg.
Men, og det er et stort MEN: Kulturprodusenten og tilbyderen har like lite krav på å bli kjøpt som alle andre som produserer varer. Dårlig kundebehandling i en matvareforretning gjør at jeg går et annet sted. Nøyaktig det samme er det med kultur. Men det kan aldri forsvares å ta åndsverket fordi jeg er misfornøyd med hvordan de har pakket inn produktet.
Vis meg gjerne alternativet. Et alternativ som
1: ivaretar tilbyderens opphavsrett
2: ivaretar tilbyderens inntjening
3: Gir kunden de kunden ønsker i forhold til innpakning/format
Spotify er i denne forbindelse et dårlig eksempel, selv om det ofte fremstilles annerledes. Verken selskapet eller opphavspersonene til musikken gjør gode penger på dette. Problemet er rett og slett at det er en forferdelig dårlig forretningsidé å gi bort varen din (selv om Chris Andersson i Wired tar seg skrekkelig godt betalt for å reise verden rundt å påstå noe annet)
Magne G. for 1 år siden
jens: dette blir, slik jeg leser det du skriver, mye stråmannsargumentasjon og skyggeboksing.
for å prøve å være enda tydeligere:
- det er ingen som meg bekjent har argumentert for en fjerning av opphavsretten, iallefall ikke i denne tråden.
- hvis ikke inntjening og opphavsrett blir ivaretatt av f.eks. spotify, hvorfor har FONO nå snudd, og anmoder sine medlemmer å inngå avtaler med spotify? (http://ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011022813284330959487)
- faktum er, uansett ideologi, at publikum ønsker å betale for tilgang på “all musikk”, og ikke først og fremst å eie transportformatene for lyden. i hvilken grad platebransjen klarer å tjene penger på denne måten å konsumere på, avgjør hvor lukurativt det blir å være “plate”artist framover. pengene finnes jo fortsatt: flere artister har i det siste rapportert at streaminginntektene har tatt igjen itunes-inntektene; med tanke på at spotify etc. har langt fra full utbredelse, så sier det litt om inntektspotensialet.
men om du ikke lar deg overbevise av meg, så kan du heller låne øre til Universal-sjef Petter Singsaas: http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article3461188.ece
jens for 1 år siden
For meg er mediekanal totalt uinteressant, noe det er for de fleste. Jeg håper eksempelvis at avisredaksjoner snart begynner å snakke mer om innhold enn plattform. En dårlig artikkel blir ikke bedre av at du kan lese den på pad. Det samme med musikk.
Men det er et premiss i argumentasjonen som forvirrer og rett og slett villeder: Spotify er ingen suksess! For kunder og teknologientusiaster er Spotify perfekt. Jeg liker også svært godt abonnementstjenester av denne typen, men det er langtfra noen suksess. Kommersielt er Spotify en latastrofe, på linje med de fleste nettselskap.
Selskapet Spotify tapte 160 millioner kroner i 2009 (2010-tall er ikke klare) http://e24.no/it/priser-spotify-til-6-mrd/20026967
Så hell litt kaldt vann i blodet i hyllesten av Spotify som suksess. Vi kommer nok dit en dag, men det er veldig langt frem. Å kalle Spotify en suksess i dag er ren desinformasjon. Det er rett og slett ikke sant. Jeg beklager igjen at jeg har misforsått deg og kanskje tillagt deg et syn du ikke har Magne. Men i debatten om streamong/abonnementstjenester er det et stort behov for nyanser. De ser jeg desverre alt for lite av hos teknologientusiaste (og sikkert hos oss som er mer opptatt av innhold enn plattformer også)
magne g. for 1 år siden
spotify har vært “live” i to og et halvt år nå. i vanlig business er det normalt å regne tre år med tap fra du starter et foretak til du kan regne med å gå i pluss. tekno- og nettverden er ikke noe unntak; i spotifys tilfelle er det massive investeringeringer som har måttet til – spesielt for å komme gjennom platebransjens red tape.
spotify har over 10 000 000 brukere – _før_ de har kommet seg inn på det amerikanske markedet. de er altså helt ferske, og likevel “omsetter” de mer musikk enn itunes.
en kan jo spørre seg, hvis de ikke er en suksess, hvorfor så mange er villige til å punge ut store penger for aksjer i selskapet? http://techcrunch.com/2011/02/20/dst-about-to-lead-huge-spotify-funding/
spotify har 250 ansatte, og verdsettes til en milliard dollar. hmmmm…
sjekk fakta. og les nå litt god, gammel kevin kelly:
http://www.kk.org/newrules/contents.php