nrk.no

Gjesteblogg: I anledning CD’ens død

Kategorier: Fildeling, Gjestebloggere, Musikk og lyd & Netthandel

diorama av gravsted

diorama av gravsted

Spackly Grave av shoe the Linux Librarian på Flickr CC 2006

Et moment jeg savner de aller fleste stedene der CD-salg og «platebransjens død» diskuteres (men har sett nevnt ved ett eller to tilfeller siden, tja, krangelen starta vel for alvor i 2001), er at CD-salget ikke bare har konkurrert med piratkopiering (og YouTube og etterhvert streaming, samt tidlig lovlig streaming som MySpace og NRK Urørt): CD-salget har også konkurrert med alt annet som det typisk platekjøpende publikummet bruker tid og penger på.

Eksempelvis har salg og bruk av dataspill og spillkonsoller eksplodert de siste ti årene; internett som (stort sett gratis) underholdningskanal har gjort det samme; DVD-bransjen har vokst seg solid (helt åpenbart på CD’ens bekostning, ser man om man går inn på Platekompaniet); etc.

Derfor er det villedende å ensidig sammenholde det synkende CD-salget direkte mot økende (ulovlig) nedlasting. Samvariasjon og/eller kronologi er som kjent ikke ensbetydende med årsakssammenheng.

For å ta DVD- vs. CD-omsetninga:
– Den fysiske varen har i prinsippet vært den samme (ei plate av samme størrelse og utseende, med nær identisk produksjons- og avspillingsteknologi)
– Den “oppfattede verdien” av en film har vært større (ressursene brukt på produksjon er åpenbart langt større for en film enn for et album)
– Det har ikke eksistert en alternativ, like god distribusjonsmodell for film som for musikk (båndbredden tillot lenge ikke nedlasting av film for mange; prosessen med å finne en bra versjon (og ikke håndholdt kamera med teksting på thailandsk) var for mange knotete; etc.)

Resultatet er at når man står i butikken, oppleves en DVD til 200 spenn som en bedre handel enn en CD til 150,-.

Et annet viktig aspekt, er at er at tilbyderne ikke bare konkurrerer om publikums penger – de kappes også om vår tid. Man må engasjere folk der de befinner seg; å prøve å tvinge dem på bussen og ned til butikken er en dårlig strategi, når man har mulighet til å møte dem hjemme foran datamaskina, der etterspørselen åpenbart er stor.

Et tredje aspekt er det moralske ved handelen: Publikum er ikke dumme. Når de vet at det finnes et ultraeffektivt distribusjonssystem for musikkfiler, men at plateselskapene nekter å ta det i bruk utelukkende for sin egen profitts del – og i prosessen i full åpenhet ignorerer sin antatte misjon om å spre musikken til sine artister – så blir det en ubalanse i transaksjonen til plateselskapenes fordel. En ulikeverdig handel – der tilbyderen har monopol på varen og tar ågerpris – er aldri attraktiv, og man forsøker å styre unna om man kan.

Det sier litt at det måtte en tredjepart til (Spotify) for å få en attraktiv løsning på beina. Til tross for at abonnementsmodeller har vært diskutert av fildelere – tunge som mer tilfeldige – omtrent fra torrent-teknologien oppstod, har ikke platebransjen vært interessert i å spørre publikum hvilken vare de har ønsket, eller i hvilken form – og den har dermed åpna døra for at Spotify (og WiMP i Norge) har kunnet dra en Apple på platebransjens bekostning.

Vel fortjent, forsåvidt!

For å runde av: Er det noen som har statistikk for de nevnte underholdningsproduktenes vekst, omsetning og tidsbruk, sett opp mot hverandre? I så fall er jeg lysten til å se nærmere på tallene.

NRKbeta har skrevet endel om CD’ens død og musikkbransjen:
Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen
Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt
Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste
Historietime: Musikkbransjen på ti minutter
Gjesteblogg: I anledning CD’ens død
Overlever musikken CD’ens død? del 1
Nowhere Man (om artister som ikke ønsker å være tilgjengelig på dagens plattformer)
Gratulerer med våte bukser (om The Pirate Bay-dommen)

15 kommentarer

  1. Ars Technica hadde nylig en artikkel om hvordan kinoenes inntekter har utviklet seg de siste årene.

    http://arstechnica.com/tech-policy/news/2011/02/piracy-once-again-fails-to-get-in-way-of-record-box-office.ars

    Siste år har antall solgte billetter gått ned med 5% i USA samtidig som inntektene har stått stille, mens inntekten world-wide har økt med 8% fra 2009, og med 25% fra 2006.

    Rapporten finnes her:
    http://www.mpaa.org/Resources/653b11ee-ee84-4b56-8ef1-3c17de30df1e.pdf

    Svar på denne kommentaren

  2. Kristoffer Egil Bonarjee

    Som jens skriver, har tilbyder all mulig rett til å være en drittsekk. Samtidig må tilbyder være smart nok til å skjønne at forbrukerne ikke nødvendigvis ønsker å støtte drittsekken. Det betyr ikke at man piratkopierer av den grunn.

    Selv betaler jeg gladelig for Spotify. Det gir meg veldig mye musikk som er ekstremt lett tilgjengelig. Det er en klar forbedring for forbrukeren sammenlignet med å skulle dra til en butikk for å kjøpe musikk.

    Samtidig er det tilbydere som ikke ønsker å være med på moroa, men heller trekker sine åndsverk fra Spotify. Selvfølgelig har de all rett til det, men det betyr ikke at jeg som forbruker aksepterer at jeg må dra til butikken og kjøpe musikken deres, rippe den, samt flytte filene over til Squeezebox-serveren før jeg kan lytte til den. De har muligens monopol på sitt eget åndsverk, men da blir det desto mye enklere å heller lytte til noe annet. Vi ser det samme med den bakstreverske norske bokbransjen. Hvorfor skal jeg betale for en norsk bok når jeg kan kjøpe en engelsk bok til en brøkdel av prisen? Det blir for enkelt å skylde på piratkopiering når leverandørene er for navlebeskuende til å innse hva forbrukerne vil ha.

    Svar på denne kommentaren

  3. jens: jeg tror du leser meg feil. det jeg mener er (som kristoffer også sier) at plateselskapene misbruker posisjonen sin ved å i praksis bare tilby en vare som i essens er immatriell pakka inn i et overflødig fysisk format – cden. jeg mener ikke at det «riktige» alternativet er å piratkopiere; men alternativet blir for veldig mange å _ikke kjøpe_, fordi som sagt: andre produkter eller tjenester blir mer attraktive i sammenligning. det er ikke spesielt formildende at musikken er tilgjengelig på itunes for praktisk talt samme pris som det fysiske produktet

    (for meg personlig har det utelukkende ført til mindre platekjøp, og at jeg har valgt alternative, men lovlige, kilder – musikkblogger, hovedsakelig. og ellers har jeg smurt meg med tålmodighet, da abonnementstjenester hele veien har vært uungåelig for at bransjen skal overleve.)

    suksessen til spotify bekrefter at etterspørselen og betalingsviljen har vært til stede, men at tilbyderne har dummet seg ut ved å ikke forholde seg til publikums ønsker og behov. og det har de, som du sier, all rett til.

    navn: dette er i stor grad en annen diskusjon, men jeg er i utganspunktet enig i de linjene du trekker opp. copyright-/åndsverks-/opphavsrettslovene er først og fremst laget for å beskytte artister/opphavspersoner mot at andre tjener penger på deres verk uten samtykke og kompensasjon. men bransjestrukturen har blitt innretta slik at den har tjent plateselskapene bedre enn artistene.

    spørsmålet er om det er mulig å innrette et lovverk og kontrollsystemer som håndterer et (tvilsomt) premiss om at opphavspersonen skal ha penger hver gang noen hører en låt de har skrevet/framført. jeg tror personlig at det, analogt med abonnementstjenestenes frammarsj, vil tvinge seg fram en revidering av lovverket, som gjør at opphavspersoner får penger når _noen andre_ tjener penger på verkene deres – og ikke som en forutsetning til å få lytte.

    men som sagt – den diskusjonen er lang, og kan kanskje føres i en annen tråd?

    Svar på denne kommentaren

  4. Pastor Manders

    «Tilbyderne av musikk, lettøl, biler eller pasta har en udiskutabel rett til å bestemme hvordan deres vare skal selges og til hvilken pris.»

    Dette er åpenbart en faktafeil. Dersom alle de store norske plateselskapene bestemmer seg for en fastpris på 500 kroner for CD plater og at de ikke skal konkurrere utover dette så er det ulovlig prissamarbeid og straffbart.

    Det riktige er at plateselskapene har rett til å sette priser og tilby varer innenfor de rammene myndighetene setter. Opphavsretten ble i sin tid gitt av statene og statene kan modifisere og fjerne disse som de selv ønsker innenfor de konstitusjonelle rammene.

    Et annet poeng: Plateselskapene har heller ikke rett til kreve inn ubegrenset med penger for avspilling eller å begrense forbrukernes rettigheter ved å for eksempel slette elektronisk kjøpt musikk i etterkant (heve kjøp uten at det har forekommet avtalebrudd fra forbrukers side)eller å legge inn software som hindrer konkurranse (dette er dog gråsoner i internasjonal rett.

    Det er også åpenbart at det å kopiere musikk uten å betale for det ikke er lovlig og at dette har skapt store problemer for industrien.

    Det er imidlertid helt galt å hevde at industrien alene skal bestemme hvordan musikken skal tilbys. Dette er også noe som statene kan regulere. Plateselskaper kan nekte å legge ut musikken sin på spotify men ikke nekte andre å gjøre det, og dersom man bruker markedsmakt for å stenge ute streamingtjenester vil staten gripe inn mot dette. Et plateselskap kan i teorien nekte alle sine artister spilletid i radio, spotify og kun gi ut cd’er med rootkits; men suksessen til slike systemer står og faller på samarbeid mellom aktørene (hvis ikke vil noen aktører tjene seg rike på å betjene etterspørsel etter streaming). Slikt markedssamarbeid har stater i stor grad forbudt for å beskytte forbrukere og dermed virker markedskreftene for forbrukerne på bekostning av aktørene.

    Et annet ting er at bransjen er avhengig av at kundene opplever opphavsretten som legitim og tjenelig, i et demokratisk samfunn kan man ikke vedta og håndheve lover som befolkningen er dypt uenig med over tid. Jeg tror opphavsrett har stor oppslutning i befolkningen, men de færreste er villige til å forsvare bransjen uansett hvilken atferd de har i forhold til kundene sine.

    Poenget mitt er at opphavsrett er et sammensatt fenomen som av politikere, bransje og befolkningen alle er med på å støtte opp og bryte ned. Ingen av aktørene kan påberope seg å forvalte denne alene.

    Svar på denne kommentaren

    • «Det er også åpenbart at det å kopiere musikk uten å betale for det ikke er lovlig» – dette er faktafeil. Det er lovlig i Norge å kopiere musikk til eget bruk, så lenge kilden er lovlig. For eksempel kopiere en CD til bruk på Ipoden eller en CDR på hytta, eller for å gi til familie og näre venner. Altså så lenge kilden er lovlig, eksempelvis en kjöpt CD (som gjerne kan väre kjöpt for 10 kr på loppemarked).

  5. Platebransjen: Bruddet mellom NRK og IFPI

    […] mareritt Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste Historietime: Musikkbransjen på ti minutter Gjesteblogg: I anledning CD’ens død Overlever musikken CD’ens død? del 1 Nowhere Man (om artister som ikke ønsker å være […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Jo Åse Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.