nrk.no

Historietime: Musikkbransjen på ti minutter

Kategori: Musikk og lyd

The_Pirate_Bay_logo som viser et piratskip. Merket i storseilet er home taping is killing music-logoen

NRKbeta ser i en artikkelserie på hva CD’ens død betyr for musikken. For å bedre kunne se hvor musikkbransjen beveger seg, kan det være greit med en gjennomgang av hva som har skjedd i musikkbransjen opp til CD’en – hvilken utvikling som har bragt oss dit vi står idag. Dermed en gjennomgang av den innspilte musikkens historie:

interiør i vinylplatebutikk

amoeba records av FatMandy på Flickr, CC

Hvordan musikk sprer seg

Diffusjonsteori har vi allerede nevnt, så vi går rett i maten: I ordentlig gamle dager, spredte musikk seg som folkeviser eller etter mester- og lærlingprinsippet mellom musikere. Det eneste innspillingsmediet (om man kan si det slik) var rett og slett folks musikalske hukommelse. Senere kom notene som gjorde det mulig å distribuere musikk også til folk som ikke hadde hørt den tidligere. Musikk kunne spres raskere og orkestre kunne raskere endre repertoar. Etterhvert dukket det opp komponister som ikke primært var musikere. Trykkekunsten gjorde det mulig å masseprodusere noter. Og ny teknologi – i form av pianoet, som utover 1800-tallet ble vanligere i folks hjem – skapte etterspørsel etter noter. Snart oppsto en sammensmeltning av miljøer som drev med dette i Tin Pan Alley – egentlig den første større hit-fabrikken i verden.

Tin Pan Alley

Strøket Tin Pan Alley i New York begynte på slutten av 1800-tallet å samle populærmusikkomponister og støttefunksjoner rundt disse; forleggere, agenter, talentspeidere og distribusjon. Den største kundegruppen var privatpersoner som trengte noe enkelt og greit å slite seg igjennom på pianoet, men Tin Pan Alley forsynte også alt fra småbyorkestre til kjente danseorkestre med nyskrevet musikk. Musikken ble markedstestet, komponistene ble dyttet i retning det publikumsvennlige og markedsføringen var aggressiv.

Six musicians pose in front of a backdrop with their instruments, including saxophones, clarinets, a banjo, drums and trumpet with mutes. The drum has been painted with a seascape and the word "Orchestra" in faux Oriental letters.  Ca 1925.

Dance Band, foto: Ephraim Trimpey ca 1925, Wisconsin Historical Images på Flickr, CC

Blant Tin Pan Alley-komponistene finner vi navn som Irving Berlin, George Gershwin og Cole Porter. Mye av produksjonen var av typen Yes, We Have No Bananas – enkle og memorable sanger som korte stive barnefingre eller et hvilketsomhelst småbyorkester kunne bakse seg gjennom. Mange amerikanske standard-låter stammer fra denne perioden.

God butikk

De mest vellykkede kunne absolutt fø seg selv. Charles K. Harris ‘ sang After The Ball (se videoen over) solgte i over 5 mill eksemplarer på slutten av 1800-tallet. For å sette dette tallet i skala: Verdens befolkning er 4-doblet siden den gang, tilgangen er større og folks økonomi er bedre. 2010’s mest solgte album, Eminems Recovery, solgte til sammenlikning 3,4 millioner eksemplarer.

Makten flytter seg

Oppover på 1920-tallet førte radio og innspilt musikk til at artistenes tolkninger og egenart ble viktigere enn selve komposisjonen. Dette gjorde innspillingene viktigere, og noteforlagene i Tin Pan Alley mistet ledertrøyen. Men grunnlaget for musikkbransjen slik vi kjenner den idag, med spesialiserte roller, strømlinjeformet produksjon, markedstenkning og opphavsmenn som overlot rettighetene til firmaer var etablert som standard. Det var oppstått en industri som tiltrakk seg dem som ønsket å slå igjennom og gjøre suksess som populærkomponist.

På slutten av 1920-tallet ble noen av de største forlagene kjøpt av en voksende gigant fra den andre siden av det amerikanske kontinentet; Filmselskapet Warner Bros. og var sånn sett med å danne grunnlaget for en underholdningsindustri med interesser som gikk på tvers av musikk og film. Men noen av forlagene fortsatte som frittstående. Ett Tin Pan Alley-firma som overlevde både depresjonstiden og oppkjøp, Shapiro Bernstein, eier idag publiseringsrettighetene til artister som Louis Armstrong, Glenn Miller, Frank Sinatra, Elvis Presley – og en anseelig mengde av dagens hitliste. Antagelig kunne man gjort en god butikk ut av å eie rettighetene til bare noen få av disse: Shapiro Bernstein – featured artists

La oss spille det inn

Omtrent parallelt med publiseringsindustriens fødsel og vekst, kom innspilling av lyd.

Lyd spilt inn på roterende media av gips, voks, folie osv ble oppfunnet av flere på annen halvdel av 1800-tallet. Thomas Edisons fonograf var den første som brøt gjennom.

maleri av hunden Nipper som lytter til sin avdøde eiers stemme fra en fonografEtter en start som novelty-produkt med skuffende utvalg, ble etterhvert musikk mer tilgjengelig og avspillingsutstyret gradvis bedre.

Egne firmaer som spesialiserte seg på å lage grammofonplater oppsto. Blant de første var Victor (His Master’s Voice) og Columbia – begge er idag overtatt av Sony.

Artisten som arbeidshest

Operasangerinne og tre musikere i studio

Nellie Melba in the studio foto:verylastexcitingmoment på Flickr, CC

Til å begynne med hadde de ikke noe godt system for kopiering, så alle eksemplarene måtte spilles inn samtidig. Dermed ble det rigget opp store rekker av fonografer i studioene og så måtte artistene fremføre samme sang inntil man hadde nok eksemplarer. George Washington Johnson måtte synge The Laughing Song mer enn 50 ganger daglig på det verste, tilsammen spilte han den inn flere tusen ganger tilsammen.

Det var i utgangspunktet ikke noe system i hvilke artister som spilte inn for hvilke selskaper, men de mer vellykkede selskapene sørget for å hyre populære artister og Victor var pionerer på å lage eksklusiv-avtaler med de mest attraktive artistene. Tidvis betalte de artistene mer enn det var mulig å tjene inn på enkeltinnspillingene, men det ble sett som en langtidsinvestering i merkenavnet.

Skiftende formater

Det første musikkformatet, voksrullen, hadde ikke helt oddsene på sin side og bukket etterhvert under for stenkaken – 78-platen, der musikken var gravert som en bølgende rille som begynte ytterst og snirklet seg innover.

I starten var platene innspilt på kun én side og hadde blank bakside. Etterhvert ble det vanlig med en populær sang på den ene siden og et stykke mindre attraktiv musikk på den andre siden. Unntaket fra dette var ved lengre klassiske musikkstykker som strakte seg over flere platesider. De ble solgt i sett med flere plater satt inn i et album.

Fremtiden er elektrisk

De originale grammofonene var helmekaniske. Platen ble drevet rundt av en springfjær som ble trukket opp ved hjelp av en sveiv – derav navnet sveivegrammofon. Dette var enkelt, billig og robust, men var ikke uten problemer. Platerillens vingling fra side til side drev via en nål membranen i lydhornet direkte. Det krevdes endel krefter for dette, og det fikk man til ved at platen roterte raskt og at nålen gjorde store utslag. Slitasjen på både platen og nålen var høy.

En platespiller

Foto: Matthew Topolski på Flickr, CC

Etterhvert som radio grep om seg, fant kloke hoder ut at man kunne bruke radioens forsterkerdel til å forsterke lyden fra platespilleren. I neste omgang kunne man også lage riller med mindre utslag og kjøre platen på lavere hastighet. Dermed ble det plass til mer musikk på en mindre plate. Den nye platen ble laget i plastikk, og de nye vinylplatene ble en populær handelsvare som kunne kjøpes de underligste steder.

Overgangen fra den mekaniske sveivegrammofonen til vinylplaten krevde ny platespiller og et forsterkeranlegg, oftest i form av en radio med platespillerinngang. Imidlertid var fordelene såpass store ved det nye, i form av betydelig bedre lydkvalitet, lengre spilletid, lengre levetid på platene og ikke minst at man fikk volumkontroll (sveivegrammofonens volumkontroll var å stappe en tøyfille i trakten).

LP-albumet

Etterhvert som tiden gikk,måtte selvsagt eventyrlystne folk prøve å stappe flere sanger inn på hver side av en plate. Elvis Presley var en av artistene som relativt tidlig ble utgitt på et helt album.

Kunstneriske muligheter

Der man tidligere hadde gitt publikum en hit og en B-side på platen, kunne man nå gi dem to hits og ti fyll-låter. Dermed kunne artisten vise frem langt flere nyanser enn det som var mulig i et hit-drevet marked. Dette åpnet for større musikalsk bredde på musikken, ettersom ikke alle 12 låter på et album behøvde å kunne stå på egne salgs-ben.

Coveret

En mann i 1978-klær med en klassisk psykedeliaplate i hånden. Han står foran en platehylle.

1978 – Affendaddy at his Record Shop in Mannheim foto:Affendaddy på Flickr, CC

Albumet hadde flere attraktive sider: Det var såpass stort at man fikk plass til detaljrik design, man kunne inkludere tekstene på innerposen, stappe inn plakater, var man ambisiøs kunne man bruke dobbeltalbum som ga enda større areal og … ja. Albumdesign utviklet seg til en egen kunstform oppover på 60-70-tallet.

Dette var kult for platekjøperen som hadde noe vakkert å dykke ned i mens man hørte på platen og det var ikke minst bra for artisten og plateselskapet: Vinylplater sto i enorme bla-reoler i butikken, og der sto kundene og bladde og bladde i 30×30-centimeter store reklameplakater for å finne det de ville ha. Platecovrene var også såpass store at platebutikker kunne stille dem ut i vinduet eller sette dem opp på veggen for ekstra oppmerksomhet.

Og hver gang man satte på en plate hjemme fikk man hele pakka i fleisen igjen. Med rett design var det mulig å få mye oppmerksomhet.

Mer penger

Og selvsagt kunne man ta mer for albumet enn man kunne ta for to hitsingler med to B-sider, samtidig som man kunne distribuere og markedsføre et album mer økonomisk og målrettet enn to singler.

Money talks

Den økonomiske ryggraden var kanskje plateselskapenes viktigste asset. Det å kunne være den som drar frem sjekkheftet og skriver ut et forskudd til en sulten musiker så han klarer seg gjennom vinteren før pengene begynner å tikke inn (om de noensinne gjør det) og som deretter legger pengene på bordet for bra nok sanger, bra nok orkester, bra nok arrangement, bra nok distribusjon og bra nok markedsføring – ikke bare for dem som helt sikkert lykkes, men også for dem som kanskje kan lykkes og for dem som viser seg å mislykkes. Firmaer som velger dette som levevei må nødvendigvis gi artistene en mindre enn fantastisk prosent av inntektene, slik at de har råd til at en stor andel av artistene aldri tar av.

På andre halvdel av 1900-tallet fungerte musikkbransjen som regel slik at plateselskaper ga artister platekontrakter for et visst antall album, de betalte artisten forskudd på salgsinntekter, finansierte musikkinnspillingen og ga artisten en royalty av salget etterpå. Dette ble drevet etter forretningsmessige prinsipper og plateselskapene forventet en avkastning på investeringen i artisten. Hovedsalgsvaren var musikkinnspillingen, som oftest i form av album. Øvrig aktivitet; singleutgivelser, TV-opptreden, og til dels også turneer hadde som hovedfunksjon å promotere albumsalget. Dette var gullalderen, som hjalp folk som platemogulen David Geffen å jobbe seg opp fra postrommet til 154. plass på Forbes-liste over verdens 400 rikeste.

Forbedringspotensiale

Platen hadde imidlertid to svakheter:
Den første var at det var en følsom mekanisk innretning som ikke tålte hump og skump, så bruk i bil var mer eller mindre utelukket.

Det andre var at vinyl var et rent avspillingsformat, man kunne ikke spille inn lyd selv.

Kompaktkassetten – 70-tallets internett

60-tallet bragte redningen i form av kompaktkassetten. Disse ble solgt både uinnspilt og ferdige med musikk på (altså album på kassett). Med kassetten kunne man lytte i bil, spille inn barnas første nølende setninger, redigere vekk Ringo Starr-sangene fra Beatles-album, spille inn bandet sitt, lage mixtapes – og kopiere venners plater.

3 LA-punkere på tur til New York i 1978

Shannon, Trixie Treat and Alice Bag at Revenge, NYC 1978, Foto: alice_bag på Flickr, CC

Kassetten førte til en enorm demokratisering av både musikkpublisering og -lytting. Vinylplateutgivelser krevde kostbart produksjonsutstyr og en kompleks prosess. Det førte til store oppstartkostnader, og selv for rimelige produksjoner var det ikke kostnadssvarende å lage færre enn 1000 eksemplarer av en utgivelse. Med kassetten kunne man i prinsippet gi ut 20 eksemplarer av et opptak og vite at de fleste hadde utstyr til å høre på det.

På publikumssiden var det også glade dager: Bærbare batteridrevne kassettspillere var rimelige i innkjøp og lot ungdom i større grad ha egen musikk på rommet sitt, fremfor å måtte lytte til fars HiFi-anlegg i stuen. Dermed kunne ungdommen også høre på noe annet enn Bert Kaempfert og Roger’n. Uinnspilte kassetter var rimelige og kunne spilles inn på flere ganger. Dermed kunne man gå på besøk til venner med spennende platesamling og kopiere, og når Sonys Walkman kom kunne man til og med høre på musikken allerede på veien hjem.

Kassetten var som sagt kompakt, relativt robust og spillere fantes etterhvert over mye av verden. På 70-tallet ble vestlige rockemusikk-kassetter smuglet inn til østeuropa og var etter sigende en bidragsyter til å ødelegge ungdommens lyst til å marsjere i takt iført tettsittende nylon og heller drømme om vestlig dekadense, og før shah’en ble styrtet ble ayatollah Khomeinis taler spredt via kassetter, ifølge en bok som kom ut i 1992.

På opptil flere vis hadde altså kassetten mange av funksjonene internett har idag.

Når vi snakker om musikkbransjen, er de to mest sentrale tingene ved kompaktkassetten at dette var et nytt format som lot publikum kjøpe sine favoritter på ny og den frykten som oppsto for at kopiering skulle være dårlig for forretningene.

Dette førte til kampanjer som klassiske Home Taping is Killing Music, som fortsatt blir populærkulturelt referert 20 år senere:

The_Pirate_Bay_logo som viser et piratskip. Merket i storseilet er home taping is killing music-logoen

Også parodiert i sinnsykt morsomme videoer (trykk watch later og les videre):

Og i Norge førte det til innføringen av kassettavgiften; en avgift på amatøropptaksmedia som skulle dekke tapet piratkopieringen privatkopieringen påførte artistene.

Digitalalderen

Innspillingsteknologiene opp til hit hadde vært analoge, hvilket vil si at vibrasjonene lyd lager i luften var omgjort til sikksakkspor i plastplater eller magnetismeskiftninger i magnetisk materiale i lydbånd. Alt dette er teknologier som forringes ved kopiering i produksjonsprosessen, ved bruk og over tid. Platerillene slites, blir støvete og får hakk, kassettbåndet avmagnetiseres og blir krøllete. Det ble derfor forsket på hvordan man kunne gjøre lyden digital -gjøre den om til nuller og ett-tall så den skulle kunne bevares perfekt gjennom hele prosessen og leve for alltid.

På 70-tallet ble det eksperimentert med digital audio, først med videospillere som medium, etterhvert med optisk skriving på plater. Mot slutten av 1970-tallet samarbeidet europeiske Philips og japanske Sony med å utvikle Compact Disc, eller CD’en som den ble hetende. Tidlig på 1980-tallet var spillerne og platene i butikkene.

CD – gullfuglen

CD-platen hadde mye av kassettens robusthet og en lydkvalitet som den gangen ble opplevd å være et betydelig skritt videre fra vinylplaten, ettersom den ikke hadde vinylplatens svakheter med sus, hakk og knitring. Dette førte til at den raskt fikk innpass og fra CD’en dukket opp i norsk salgsstatistikk i 1984 tok det bare 6 år før det var det mestselgende musikkmediet. Etter 10 år var LP’en inntil videre utryddet i Norge, mens kassetten klorte seg fast noen år til, antagelig mye på grunn av bilstereo.

CD’ens fødsel, gullalder og død kommer vi tilbake til i neste artikkel.

NRKbeta har skrevet endel om CD’ens død og musikkbransjen:
Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen
Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt
Historietime: Slik fikk CD’en fotfeste
Historietime: Musikkbransjen på ti minutter
Gjesteblogg: I anledning CD’ens død
Overlever musikken CD’ens død? del 1
Nowhere Man (om artister som ikke ønsker å være tilgjengelig på dagens plattformer)
Gratulerer med våte bukser (om The Pirate Bay-dommen)

19 kommentarer

    • Sturle Sunde (svar til Anders Hofseth)

      Privatkopiering er kopiering til privat bruk, jf. åndsverkslova §12:

      Når det ikke skjer i ervervsøyemed, kan enkelte eksemplar av et offentliggjort verk fremstilles til privat bruk.

      Det er ikkje lov til å bruke framand hjelp til kopiering av musikk eller film. (Men med bøker kan du framleis få hjelp av andre.)

      Piratkopiering er når dette skjer i «ervervsøyemed» eller, for musikk og enkelte andre typar åndsverk, med framand hjelp.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Jonings)

      Hehe; sant nok.

      Og det er heller ikke mer enn noen måneder siden Sony sluttet å lage kassettwalkman’en, ettersom det er et praktisk format i den tredje verden.

      Men vi kan nok likevel si at markedet for Rihanna på kassett ikke er hva det var.

  1. Mørke internettskyer over Egypt

    […] I URIX i går kveld hadde Annethe Groth en interessant prat med Odd Karsten Tveit på direkten fra Kairo og Hans Wilhelm Longva som har vært diplomat i en årrekke ved flere av Norges midtøsten-ambassader. Longva trekker noen interessante paralleller mellom hvordan dagens nye teknologi, og hvordan bl.a. Ayatollah Khomeini brukte kassetten som sitt verktøy for propaganda.  En kassett vår egen Anders Hofseth  i forrige uke mente var 70-tallets Internett. […]

    Svar på denne kommentaren

  2. Platebransjen: Festen er over, det er IKKE kake igjen

    […] vi var inne på i Historietime: Musikkbransjen på ti minutter, har de langsiktige rettighetene representert mye av musikkbransjens kapital; den såkalte […]

    Svar på denne kommentaren

  3. Skumle lovforslag fra rettighetsbransjen: Del 1:2

    […] tilby: Forfattere, komponister, artister, filmbransjen. Vi har tidligere hatt denne gjennomgangen: Historietime: Musikkbransjen på ti minutter, om du er interessert i å gå […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.