nrk.no

– Jeg var livredd for å stå foran klassen

Kategorier: Nerder, Nettkultur & Utvikling

Playfishgründer Kim Daniel Arthur mimrer: «Her er jeg og mine beste venner Commodore 64 og Karo. Sola er stengt ute naturligvis.» Foto: Privat

Serien «Eirik møter nerd». Det kan være ensomt og vanskelig å ha spesielle lidenskaper og interesser utenom det vanlige. Men det kan også være en fordel. I denne artikkelserien møter jeg nerder som forteller sine historier og gir råd og motivasjon til likesinnede. Jeg har også møtt droneentusiast og verdensrekordholder Henning Pedersen og programledernerd Selda Ekiz.

Jeg vil slå et slag for nerdene. De som ikke hadde de kuleste klærne. De som ikke var flinkest i gym og skammet seg over toppkarakteren i matte. Søndagskveldene brukte de på å pønske ut unnskyldninger for hvorfor de ikke hadde vært på fest i helgen.

«Du må skrive ned disse historiene!» Ordene kommer fra en kollega i et redaksjonsmøte da jeg fortalte om en herlig sær og kunnskapsrik person jeg nylig hadde møtt. Det slo meg at det er de rareste og mest nerdete menneskene jeg havner i samtale med når jeg skal prøve å mingle.

Og jeg kjenner meg ofte igjen. Tro meg. Det var ensomt å være datanerd på åttitallet. Før internett, før multiplayerspill og før sosiale medier. Det ville hjulpet meg om jeg hadde fått noen av historiene jeg nå får høre fra andre nerder. Jeg ville sett at andre sliter med det samme, men at det blir bedre.

Kim Daniel Arthur kom høyt opp på listen da jeg satte meg ned for å finne ut hvem jeg ville snakke med først. Som guttunge satt han alene foran datamaskinen og var liten, spinkel og sjenert. I dag er firebarnsfaren programmerer, spilldesigner, entreprenør, IT-millionær og møbelsnekker.

Jeg drar til Tromsø og møter ham i et hektisk verksted fylt av musikk, maskiner, og duften av nyhøvlet spon.

Tidligere IT-leder i sitt ess. Foto: Eirik Solheim / NRK

Skrev inn datakode som femåring

– Jeg ville ha Nintendo men moder’n sa jeg måtte ha maskin med tastatur.

Som femåring satt Kim og skrev inn basic-kode som søsteren leste høyt fra datablader. Når koden virket laget datamaskinen blomster og figurer. Det de hadde endt med var en Amstrad CPC464. En av de såkalte hjemmedatamaskinene som ble populære på 80-tallet.

Femåringen visste lite om at dette 15 år senere skulle føre ham til Londons finansdistrikt. Der han dresskledd og nervøs kom til å vandre frem og tilbake mens han ventet på et viktig jobbintervju som ville bety mye for livet hans.

Hjemmedatamaskinen Amstrad CPC464. Foto: Frédéric Bisson / Creative Commons

Datainteressen utviklet seg fort videre, og som trettenåring programmerte han både grafikk, animasjon og musikk.

– Det gir mestringsfølelse og kontroll. Nesten en form for makt. En verden som du behersker og styrer alle rammene på.

Kim ble fullstendig hektet.

– Det er mye snakk om skjermtid nå. Jeg tror det var viktig at moder’n lot meg få holde på så mye jeg ville.

Moren er billedkunstner og keramiker. Å sitte foran datamaskinen kan virke lite fysisk og kanskje skuffende for en utøvende kunstner. Men hun skjønte at Kim fikk utløp for en skapertrang gjennom datamaskinen.

Kims fire barn får holde på så mye de vil. De tegner og er kreative, men det går også mye i dataspill.

– Jeg tror ikke det er et stort problem. Veien fra å spille til å skape er kort.

Snek seg unna presentasjon

Da Kim i åttende klasse skulle holde foredrag om hobbyen sin ble han vettskremt av tanken på å stå foran klassen. Han laget hele foredraget på datamaskinen og gjorde opptak av det han skulle si. Den gangen var det en Commodore Amiga som stod på gutterommet.

Commodore Amiga 1200 Foto: Alexander Haselbacher / Public domain

Han tok med maskinen på skolen og spilte av hele foredraget fra den. Læreren og de andre elevene syntes det var nyskapende. Selv om Kims egentlige motivasjon for denne løsningen bare var redsel.

Etter ungdomsskolen valgte den skoleflinke nerden elektrofag fremfor studiekompetanse slik de fleste hadde trodd. Han ville være nær datamaskinen og det praktiske. Parallellt med skole og jobb fortsetter han å lage grafikk og små spill på fritiden. Vennene var oppgitt over at han aldri ble med til Syden, men heller valgte å sitte alene hjemme og lage enda et spill.

Det var ensomt, men Kim gjorde det han likte aller best.

Oppdaget av London

Da Nokia 3410 ble lansert kastet han seg over den og laget et spill for den også. Glu, et datafirma i London oppdager den unge entusiasten via et nettforum. De gir ham spesifikasjoner for et mobilspill med beskjed om at dersom han klarer å lage dette på en uke kan han komme på jobbintervju.

En uke senere sitter han på flyet til London. Han har ikke peiling på hva han begir seg ut på. Moren ba ham stille i dress.

Nokia 3410, den første mobiltelefonen Kim laget spill på. Foto: Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons)

– Dagen før intervjuet vandret jeg nervøst frem og tilbake i gaten der firmaet holdt til. Jeg stirret på døren der jeg skulle inn. Det var et skikkelig fancy strøk som bare gjorde meg enda mer nervøs.

Neste morgen kommer en sjef ikledd joggebukse og T-skjorte ut og møter den 20 år gamle tromsøværingen.

– Jeg følte meg flau i den jævla dressen.

Nervene forsvant da han skjønte at intervjuet gikk ut på at de skulle spille Unreal Tournament. Kim forsto fort at selve testen var å lage spillet, og at intervjuet handlet om å bli kjent. En lærdom han tar med seg videre når han senere blir leder og skal ansette folk.

Fra mobilspillselskapet Glu i London. Kim Daniel i blå T-skjorte som nummer tre fra høyre. Foto: Privat

Så gikk det slag i slag. Han fikk aksjer i selskapet selv om han ikke visste hva aksjer var. De ble 30 ansatte og da spurte de om Kim ville bli leder for utviklingsavdelingen.

For en person som trives best alene foran datamaskinene er det ikke nødvendigvis enkelt å ha personalansvar.

– Det gikk greit, de var jo en introvert gjeng som ikke likte å snakke for mye med folk. De foretrakk ICQ, som det kuleste chatverktøyet het den gangen.

Det ble skumlere et par år etter, da denne e-posten kom fra ledelsen: «Kim, kan du flytte til Beijing og starte en utviklingsavdeling der?» Han skrev da et langt svar med alle grunnene til at han ikke var den riktige. Før han trykket send lot han en kompis få se det han hadde skrevet.

Kompisen spurte rett ut om Kim egentlig ville dra til Kina. Svaret på det var ja. Kommandoen fra vennen var klar: Slett alt du har skrevet, skriv «ja» og trykk send.

– I ettertid har jeg skjønt at når du får en sånn redselsfølelse står du overfor et valg som du må takke ja til. Det er da du vet at du er i en viktig brytningsfase. Når du er pissnervøs og ikke føler deg egna eller trygg. Akkurat den avgjørelsen var viktig for min videre utvikling.

Fra kontoret i Kina i 2007. Foto: Privat

I Beijing bygget han opp en avdeling med 90 personer. Størstedelen av jobben var å intervjue folk. Han brukte samme teknikk som han ble utsatt for selv. Kandidatene fikk oppgaver, men de fikk bare 24 timer på å løse dem.

– Da kan du se mye på koden, og spill handler om følelse i opplevelsen. Folk som har ryddig kode og et spill med bra følelse etter 24 timer med programmering er flinke.

Så stuper det

I 2007 skjedde det viktige ting i mobilbransjen. Steve Jobs introduserer iPhone, og markedet for selskaper som har spesialisert seg på fabrikkproduksjon av spill for datidens telefoner endrer seg fort.

Glu klarer ikke å snu. Fire av gründerne vil starte noe nytt i London. De spør om Kim vil bli med. Men han svarer nei. Kim har etablert familie og bestemt seg for å flytte tilbake til Tromsø.

Men gründerne gir seg ikke. De kommer med et nytt forslag: «Hva med å sette opp en utviklingsavdeling i Tromsø?» Da blir svaret ja.

Den gangen var Facebook i kraftig vekst og hadde åpnet for at eksterne kunne bygge spill på deres plattform. Kim og hans partnere bestemte seg for å satse. Slik ble selskapet Playfish født. Firmaet gjør stor suksess, også i Tromsø.

De gjør det så bra at spillgiganten Electronic Arts kjøper selskapet for over 2 milliarder kroner.

Pet Society, et av spillene Kim var med å utvikle for Playfish. Foto: Skjermbilde

Salget gjør Kim til millionær, men han velger å bli med videre som sjef for utviklingsavdelingene rundt i verden.

Starten på en slitsom periode.

Det er knallhard fokus på inntjening samtidig som Facebook stadig endrer reglene sine slik at økonomien for Playfish blir presset.

– Jeg gjorde en del dårlige valg som leder i den perioden. Vi hadde over 100 millioner brukere og jeg fikk rett og slett primadonnanykker. Jeg mente vi hadde gjort alt riktig og at spill skulle lages akkurat slik jeg bestemte.

Kim hang seg opp i nøyaktige prosesser og sjekklister. Han begynte å lede det hele ovenfra og ned. Det fjernet det menneskelige og kreative ved å lage spill.

Crazy Planets fra Playfish. Foto: Skjermbilde

Samtidig som Kim får millionbeløp fra salget legger Electronic Arts ned tromsøkontoret. Det føltes vondt for ham å få penger mens venner og kolleger i hjembyen får sparken.

Kim velger likevel å bli med videre og får spørsmål om å reise ut i verden igjen. Denne gangen til Japan for et år.

– Det var også en syk avgjørelse. Vi hadde tre barn og yngstemann var bare seks uker gammel.

For Kim var perioden i Japan lærerik og det ryddige landet tiltrakk ham.

– Men jeg ble lei av ledelsesgreia. Jeg ville skape noe igjen.

Kim følte at Playfish var blitt for kyniske. Alt handlet om å få folk til å bruke mest mulig penger. Vel hjemme i Tromsø sa han opp for å finne noe annet å gjøre.

Ustoppelig skapertrang

Han får flere styreverv og jobber for diverse oppstartselskap. Men savner det å bygge. På et tidspunkt tar han en uke fri og bygger en stol. Det er fjernt fra programmering og spilldesign. Men for Kim var det fantastisk.

Duften av nyhøvlet spon. Det lyser lang vei at Kim trives på verkstedet. Foto: Eirik Solheim / NRK

– Det å fort omsette en idé til noe du kan ta, føle og lukte på var som å være seks år igjen. Verden stoppet opp. Det var helt vakkert.

Kim legger ut et bilde av stolen på Facebook. Folk elsker den.

Det tar ikke lang tid før folk ønsker å bestille stoler. Foto: Skjermbilde fra Facebook

Det går ikke lang tid før en kompis spør om han kan bygge bordene til en restaurant.

– Jeg har tydeligvis problemer med å si nei til store utfordringer.

Det ble sene kvelder og en bratt læringskurve foran Youtube og forum på nett. Men bordene ble klare og nye oppdrag dukket opp. Kim må utvide og ansette og etablerer møbelverkstedet Ekte.

Kim arbeider med deler til scenedekorasjonen for en stor konferanse. Foto: Eirik Solheim / NRK

Igjen startet det med lidenskap. Men har nå blitt et verksted som går i pluss. De har en stor leveranse dagen etter at jeg er på besøk. Det er likevel god stemning. Det strømmer musikk ut av et støvete stereoanlegg i en krok og jeg får ingen følelse av budsjettjag eller detaljstyring fra IT-gründeren som er sjefen her.

Kim Daniel Arthur foran restene etter hans tidligere karriere. Foto: Eirik Solheim / NRK

I et hjørne står en gammel arkademaskin. Den er like støvete som stereoanlegget, men ser ikke ut til å være i bruk. For meg blir den et symbol på deler av Kims reise. Og en påminnelse om noe han sa tidligere: At det kan være kort vei mellom det å spille og det å skape.

Om kvelden tar Kim meg med på en runde i Tromsø. Uansett hvor vi kommer vil alle snakke med ham. Jeg føler at jeg er ute med den kuleste gutten i klassen.

Dette er veldig fjernt fra den spinkle karen som satt alene foran datamaskinen og ikke ville være med til Syden. Kim trenger ikke kule klær eller unnskyldninger for hvorfor han ikke har vært på fest. Han har fulgt lidenskapen og er seg selv. Det er derfor folk liker ham.

Kom gjerne med innspill til nerder vi kan intervjue i denne serien. Send forslag på mail til eirik.solheim@nrk.no

41 kommentarer

  1. Jeg satte pris på å lese artikkelen Eirik. En flott hyllest til alle verdens introverter gjennom Kim Daniels historie. Genialt tenkt hvordan han løste oppgaven med fremføringen på ungdomsskolen for å unngå redselen! Det krever kreativ sans. Det er ikke ofte vi får leser forbeholdne positive saker om introverter. Men jeg kjenner meg igjen. Intenst kreativ. Ikke redd for å jobbe konsentrert alene. Tar sjanser. Leker og tester ut nye oppgaver gjennom hele livet. Ofte i det stille. Og ofte usett.

    Svar på denne kommentaren

    • Det er riktig observert. Jeg elsker jo egentlig komplette tidslinjer over hvilke datamaskiner folk har hatt gjennom livet, men tok ikke med alle detaljene her. Kims første maskin var en Amstrad, men på bildet har han kommet videre og er på maskin nummer to. Som var en C64.

  2. En av de gamle gutta som står frem, dette var sjeldent bra stoff.

    Neste case MÅ bare bli: Hvor ble det av Olav Mørkrid, en av de virkelig store på koding i det tidlige C64 miljøet.

    Hilsen oss som heller dro på copyparty i Stockholm i påska… 😀

    Svar på denne kommentaren

    • Eller for den saks skyld gruppene i Norge på 80-90 tallet.

      f.eks Crusaders, Razor 1911, Shadows (som Omega var en del av) og Raw Deal (RDI).

      Mye som skjedde blant Nerder på den tiden..

      info på csdb.dk

  3. Takk for en flott artikkel, og særlig at det legges vekt på at det ikke trenger å være så stor forskjell mellom å spille og skape. Jeg har ingen peiling på det som skrives om i artikkelen (selv om jeg vokste opp i samme periode), men jeg er mamma til en gutt som ligner veldig på beskrivelsene av Kim. Da er det lett å bli bekymret og det var kanskje hans foreldre også? Det er også godt å lese fortsettelsen og innse at det er mye læring og kreativitet i det barna gjør foran skjermen. Jeg, som har problemer med å håndtere en smarttelefon, har det siste året satt meg inn i det barnet mitt driver med slik at jeg kan forstå hva han holder på med og for å oversette (han er bare 7 år og vil gjerne ha noen til å oversette fra engelsk enda). I det siste har jeg blitt mer og mer sikker på at sønnen min har gode muligheter i livet (han må bare komme seg gjennom noen år med fotballpress, sydenturpress og pubertet først)…

    Svar på denne kommentaren

  4. Terje D. Sætervik

    Herlig lesning, for oss som foretrekker skyggen. Jeg vil nevne en som var i kulissene, i fall Eirik er på jakt etter skjulte skatter fra IT-historien.

    Jeg tenkte ikke på ham som en nerd, bare på en som kunne noe magisk. Hans sideprosjekt var «Mike’s BBS» (https://enacademic.com/dic.nsf/enwiki/714594) og for oss som hadde 300-56k bauds modemer lot han oss skape våre egne virtuelle rom.

    Mike Robertson er en irsk programmerer, bosatt i Oslo. https://upclosed.com/people/mike-robertson-2/

    Til daglig laget han og kumpanen Gallagher en terminalemulator for Bull, UNIX, og IBM.

    Svar på denne kommentaren

  5. Roger Hansen

    Uttales nerd som nærd, eller nøørd? Det er ikke akkurat sånn at alle som sitter pal foran en kjip skjerm blir millionærer. Nei, jeg liker å være ute jeg. Har innføringen av IT gitt oss noen særlige innsparinger? Flere byråkrater enn noen gang, ingen gevinster hentes ut. Får vi noe utav dette? Vi får en masse troll,da. I hvert fall.

    Svar på denne kommentaren

  6. Henrik Grotle

    Utrulig vittig å lese historien siden min egen er så og si identisk heilt fram til og med videregående. Begynte sjølv med Amstrad CPC464, skippa Commodore64 og gikk direkte til Amiga 500 og deretter 1200. Lærte å kode litt seinere enn Kim (begynte når eg var 13). Men framgangsmåten var den samme, å skrive av kode fra datablader. Gikk elektro og elektronikk på VGS fordi eg ikkje orka akademia. Men Kim var nok heldigere enn meg med karrierestigen etter det, eg er ikkje IT-millionær, men har en god jobb som senior utvikler i et av landets store Telecom selskap.

    Svar på denne kommentaren

  7. Ingen slår meg når det gjelder bruken av hjemmedata. Med VIC20 og CBM64 ble televerket i Steinkjer hacket på 80-tallet, hvor brukernavn og passord ble endret. Da telesjefen fikk vite at det var «hjemmedata» som hadde gjort det, var svaret «Det er umulig for en datamaskin til noen tusenlapper å komme seg inn i et dataanlegg til flere millioner kroner». Han ble vist hvordan det ble gjort og da ble beskjeden «ikke gjør det igjen». Det var nå før ordet «hacking» ble kjent og det fantes ingen lover mot hacking den gangen. Sto forresten 4 hele sider i Trønderavisa om dette for ett par år siden 🙂

    Svar på denne kommentaren

  8. «Kim følte at Playfish var blitt for kyniske. Alt handlet om å få folk til å bruke mest mulig penger. Vel hjemme i Tromsø sa han opp for å finne noe annet å gjøre.»

    Jobbet en periode for et spillselskap i Beijing kun for erfaringens skyld, og dette var grunnen til at jeg ikke hadde samvittighet til å fortsette lenger. Det hele var et jag om å få brukerne til å legge igjen mest mulig penger. Det ble ansatt atferdspsykolog som utarbeidet planer for hvordan man kunne lure brukerne uten at de merket det selv. Ekstremt kynisk bransje. De tjente millioner av dollar om dagen, og betalte arbeiderne sine 20 kroner timen.

    Svar på denne kommentaren

  9. Meget bra artikkel, tusen takk.
    Det er ekstremt viktig at slike historier kjem fram i lyset, slik at barn/ungdom/foreldre og samfunn kan lære. Vi må slutte å skulle skvise alle inni samme bås. Det er ikkje alle som vil spele fotball eller gå på ballet, og det må vere greit.
    Eg har så utrulig gode minner frå tida med først C64, så Amiga 500. Lage demoar. Musikk i soundtracker. Har mang en gang tenkt at eg skulle ønske eg var tøffare, og fylte «drømmen» min.. Men men, det er aldri for seint.. 😀

    Svar på denne kommentaren

  10. Harald Korneliussen

    Jeg ser frem til denne serien!

    Men om du vil fortelle historiene til oss som vokste opp med 8-bitsmaskiner, kanskje du skal ta med historiene til noen det ikke gikk så bra med også. Når jeg har søkt på navnene (eller handlene) til mine gamle Commodore-helter har jeg funnet mye inspirerende, men også mye trist. Det var ikke akkurat alle som klarte å forvandle utenforskap til karriere.

    Svar på denne kommentaren

Vil du kommentere? Svar på en quiz fra saken!

Vi er opptatt av kvaliteten på kommentarfeltet vårt. Derfor ønsker vi å sikre oss at alle som kommenterer, faktisk har lest saken. Svar på spørsmålene nedenfor for å låse opp kommentarfeltet.

Hva het den første datamaskinen til Kim?

Hvilket spill ble brukt under intervjuet i London?

Hva heter møbelverkstedet til Kim?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.