Selda Ekiz: – Verden er full av raringer. Oppsøk dem!

Selda Ekiz retter en flamme mot en hydrogenballong. Det smeller så høyt at støv drysser fra taket. Den velkjente programlederen står i en røyksky på scenen og demonstrerer fysikk og kjemi i praksis.

Mellom smell, damp og flammer forklarer den lekne damen nøyaktig hvilke reaksjoner vi er vitner til, og hvorfor verden rundt henne reagerer som den gjør.

Soleklar nerdekandidat

Både hun og jeg er på jobb på en konferanse i Tromsø. Hun som programleder og jeg som foredragsholder. Ved middagen om kvelden havner jeg ved siden av en kar med doktorgrad i antenneteori. I årevis har jeg slitt med å skjønne nøyaktig hvordan sendesystemene på dronene mine egentlig fungerer.

Endelig skal jeg få svar. Men doktoren greier ikke å gjøre meg klokere. Mens antenneeksperten er dypt nede i detaljene rundt elektromagnetiske bølger lener Selda seg over bordet med en passe oppgitt mine og bryter ut: “Nå skal du høre …”

Deretter forteller hun om elektromagnetiske bølger bedre enn jeg noen gang har hørt. Doktoren hiver seg inn i diskusjonen, og til slutt sitter vi i en av disse interessante nerdete samtalene som er så mye mer spennende enn den vanlige praten om vær, sport og kjendiser.

Der og da ble Selda en soleklar intervjukandidat til min serie om nerder.

Annerledes

Men 34-åringen holder et tempo som du kan bli svimmel av. Så en avtale er ikke bare enkelt å få til. Og hun vet selv at det går unna:

– En lege sa en gang at jeg burde utredes for ADHD, men en sånn test trenger jeg ikke. Jeg har jo alltid visst at jeg ikke er helt som andre.

Når vi endelig møtes skjer det i en sky av pudder og makeup-duft. To sminkører svirrer rundt med sakser, kammer og kremer. Tatoveringer forsvinner og hår fønes.

Det slår meg at absolutt ingenting i dette rommet minner om det vi skal snakke om. Selda skal være skuespiller i en ny dramaserie i NRK. En jobb hun ikke har gjort før, men gleder seg til.

Ville ha fugler som venner

– Så lenge jeg kan huske har jeg følt meg rar og utenfor.

Å vokse opp i en tyrkisk familie i Sande i Vestfold på slutten av 80-tallet var ikke bare enkelt. Med en mamma som var analfabet og en pappa som kom til Norge som arbeidsinnvandrer på 70-tallet, ble det meste annerledes hjemme hos Selda og de to søstrene. Penger var det lite av, og ikke hadde hun de samme interessene som jevnaldrende.

Men hun levde for prosjektene sine. Som tiåring planla hun å bygge et digert duehus, for hun var så glad i fugler.

– Det var nok litt for at duene kunne bli vennene mine.

Det store dueprosjektet ble aldri fullført, men hun synes fortsatt det er viktig å ha mange planer og idéer.

Som teknisk interessert var det alltid Selda som ble tilkalt hvis noe skulle fikses hjemme.

– Jeg fikk raskt tillit og lov til å prøve meg frem, noe jeg lærte mye av.

Særlig VHS-spilleren husker hun godt. Familien hadde jo ikke tyrkiske TV-kanaler, så etter utallige kvelder med videofilmer brøt maskinen sammen. Men Selda visste råd. Hun åpnet og reparerte spilleren, og vips, så var den like god som ny.

I klassisk Selda-stil får jeg hele forklaringen på hvordan det roterende videoavspillingshodet i en VHS-spiller fungerer.

Hun understreker:

– Når du skjønner at du faller litt utenfor kan du like gjerne omfavne det!

Vil ikke være en død fisk

På barneskolen begynte hun å spille trommer fordi ingen andre jenter gjorde det. Det førte henne videre til korps, hvor hun følte seg hjemme med en gang. Her traff hun andre som også hadde lidenskaper litt utenom det vanlige.

Underveis i samtalen slår det meg at i motsetning til mange andre særinger og nerder har Selda alltid hatt en grunnleggende tro på seg selv. Hun har vært fast bestemt på å gå sine egne veier og har hatt en beundringsverdig evne til å gi blaffen i alle andre.

Der mange av oss ser tilbake på ungdomstiden og sier at vi angrer på at vi fulgte strømmen og prøvde å være som de andre, kan Selda med hånden på hjertet si at hun fulgte sine egne veier. Det var til tider ensomt, men det var slik hun ville ha det.

– Heter det ikke det da – at død fisk følger strømmen?

Allerede som sekstenåring flytter Selda hjemmefra. Et stipend fører henne til Skagerak international school i Sandefjord.

Her treffer hun mange likesinnede og det blir lettere å bli en del av gjengen.

Hovedoppgaven var et blindspor

Ferden går videre til universitetet i Bergen og hovedfag i fysikk. Der stortrives hun blant eksperter og det hun beskriver som «andre raringer». Og det er ingen tvil om at Selda bruker ordet raring som en hedersbetegnelse.

– Fysikkstudiene var nydelige. Mye av det jeg hadde lurt på hele livet falt på plass, og jeg skjønte hvordan verden kunne henge sammen. Når du er nysgjerrig på absolutt alt rundt deg er fysikk et glimrende fag.

Hennes avsluttende hovedoppgave ble å lage en universell gassdetektor som involverte store mengder matematikk, kjemi og fysikk. Men også mye jobbing med loddebolt, etsing av printkort og til slutt eksperiment med maskinen hun bygget og kalte FiDO. En field ionization detector.

– Det ble en fantastisk reise i grunnforskningens verden som ledet fram til det de fleste grunnforskninger gjør: Dette er et blindspor.

Blir gjenkjent

Etter studiene ville Selda bli lærer. Men en venn anbefalte henne henne å søke jobben som programleder for «Newton» i NRK. Den fikk hun og dette førte til flere programlederjobber. Blant annet «Barn ingen adgang», «Anno» og «Alle mot en».

Dermed ble hun et kjent ansikt i Norge, som ikke lenger kunne velge å bare snakke med andre nerder.

– De fleste som kjenner meg igjen er barn og unge, og det er bare hyggelig at de kommer bort til meg. Ekstra spesielt er det når noen med minoritetsbakgrunn gjør det. Det savnet jeg selv da jeg var liten. På den tiden identifiserte jeg meg med hvilken som helst kjendis som lignet på meg selv.

Viktig å leke

Selda har alltid likt oppmerksomhet, noe som skiller henne fra mer introverte nerder som trives best utenfor søkelyset.

– Jeg elsker å leke. Og late som. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli 100 % voksen og slutte å leke.

Og akkurat det er felles for alle nerdene jeg snakker med. De leker. Og det er ofte leken som har ført dem frem. Men de driver gjerne med lek som er litt utenom det vanlige.

Selda fikk jobben som dramaskuespiller etter audition, og i konkurranse med flere andre. Hun innrømmer at det er vanskelig, men god regi og dyktige medarbeidere rundt gjør det enklere. Hun liker å ta sjanser og gripe utfordringer.

Tatoveringene er borte, håret er stelt, og mens jeg har tatt bilder har Selda også lest en del replikker. Før hun løper videre vil hun dele noen råd til ungdom som kanskje føler seg litt rar og alene.

– Verden er full av raringer. Oppsøk dem! Det kan være vanskelig en periode, men det blir bedre. Heng med smarte folk og spør om hjelp. Flinke folk hjelper andre, det er derfor de blir smarte.

Hun forsvinner ut på filmsettet. Og jeg tenker tilbake på seansen rundt middagsbordet med Selda og antenneeksperten på konferansen. Ja, smarte folk hjelper andre.