nrk.no

Var alle feriebildene du så på sosiale medier i sommer ekte?

Kategorier: Foto & Mobil

Syklist både før og etter solnedgang. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta 2019 (CC4.0 BY SA)
Syklist både før og etter solnedgang. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta 2019 (CC4.0 BY SA)

Årets sommer har som vanlig flommet over av folks feriebilder i sosiale medier. Solnedganger, høye fjell, blikkstille hav, regnbuer og knallblå-himmel. Sånn har det blitt.

Men har egentlig alt vi har sett av feriebilder på nettet vært helt ekte? For hvor går grensen på sosiale medier i 2019?

Fiksing på selfier, kroppsfasonger og smil har lenge vært en het potet blant alt fra influensere til motebransjen som sådan, og vi har sågar også skrevet om apper som svært enkelt gjør deg litt penere(?).

Men hvor enkelt er det å sørge for at feriebildene alltid inneholder sol, blå himmel og endeløst med sommerlykke?

Mange hakk enklere og raskere

Fordi mange her i NRKbeta-redaksjonen har tilbrakt sine timer bak spakene i Adobe Photoshop og video-søskenbarnet After Effects, har latt oss tidvis både sjokkere og imponere av appene som nå kan ha en finger med i spillet hos likes-hungrige sommerfotografer.

For bare få år siden måtte man ha tilgang til en datamaskin og Adobe Photoshop for å trikse med bilder slik at de så sånn nogenlunde realistisk ut. Nå begynner imidlertid appene til mobiltelefon å bli såpass gode at det kan lure de fleste av oss.

I sommer har vi spesielt lagt merke til to apper til mobiltelefonen som leverer på oppgaven med å fikse på naturbilder svært raskt, enkelt og overbevisende. Teknologien og brukervennligheten på denne typen manipulasjon har nå blitt så bra, at både tiden man bruker og resultatet man sitter igjen med, rett og slett imponerer oss.

Å tegne med lys

Ordet fotografi betyr oversatt fra gresk «å tegne med lys». Og det er akkurat det appen Lens Distortions hjelper deg med. Den gir deg litt ekstra tegnesaker for å tegne med lyset.

Vi lot oss rett og slett imponere over hvor godt denne appen lar deg endre lyssettingen i et bilde, etter å ha sett Reddit-brukeren Unknown404Error.

My daughter asked for a magical battle with her dad! My computer is forever dead so this is what I came up with using my phone. from r/pics


Her er det spesielt sol, refleksjoner, regn og snø som er hovedingrediensene, og appen gjør dette svært overbevisende.

Den andre appen som er flittig brukt i eksempelet over er Enlight Quickshot. Også her er det utallige muligheter med filtre og effekter, men den egenskapen som stikker seg ut hos Quickshot er «Sky», eller deres automatikk for å bytte ut himmelen i et bilde.

Klarer du å se hvilket av disse bildene som er det orginale? (Svaret finner du nederst i saken)

Fire ulike himler over Hardangerjøkulen. Ser du hvilke som er den ekte? Foto/Manipulasjon: Marius Arnesen/NRKbeta 2019 (CC40 BY SA)
Fire ulike himler over Hardangerjøkulen. Ser du hvilke som er den ekte? Foto/Manipulasjon: Marius Arnesen/NRKbeta 2019 (CC40 BY SA)

Videoen nedenfor viser hvor enkelt Quickshot bytter ut himmelen. Legg også merke til at den også bytter ut refleksjonene i vannet.

via Gfycat

Både Lens Distortions og Quickshot er ganske dyre apper. Quickshot tilbyr både en abonnementsmodell og muligheten for å kjøpe full tilgang til alle effektene en gang for alle for 640 NOK. Hos Lens Distortions kan man kjøpe de ulike filterpakkene for mellom 33 og 55 NOK.

Den vanskelige etikken og estetikken

De fleste er enige i at alt for mye av noe sjelden er bra. Sånn er det også med bilder.

For mye lens-flare, for mye farge eller for mye kontrast. Fallgrubene er mange. Og her finnes det ikke noen fasit. Du er din egen lykkes bilde-smed, og det er til syvende og sist kun du og ditt etiske kompass som avgjør hva du synes er at fint bilde.

En grei tommelfingerregel kan uansett være å oppgi om bildet er blitt etterbehandlet i bildeteksten/deleteksten. Har du endret svært mye på bildet, lagt til eller tatt vekk elementer, skrudd hardt på farger og kontraster, er det ryddig å si ifra om det.

Bildet under viser hvordan en gråværsdag utenfor Operaen i Oslo, etter to minutter med litt mobilfikling, blir til et helt annet bilde.

Det er i så måte interessant å merke seg at det vanlige når det kommer til sosiale medier er å si i fra når noe ikke er trikset med. Emneknaggen #nofilter er flittig brukt for å vise at det faktisk var så fint som bildet viser, og at ingen har gjort noe for å jukse.

Her er det altså både estetiske og etiske hensyn å ta.

Det store spørsmålet blir på et tidspunkt rett og slett om de bildene man velger å dele skal speile virkeligheten slik kamera så den (i den grad det også er virkeligheten), eller hvilken grad av virkelighet bildet skal gjengi.

Er det greit å dra i fargene for å gjøre himmelen litt blåere? Eller går det en slags grense når man starter å legge til elementer som for eksempel en måne, sol eller regnbue?

Her strekker skalaen seg fra 100% ubehandlet virkelighet på den ene siden, til 100% fiksjon på den andre.

Fra full kunstnerisk frihet til streng presseetikk

For de som jobber profesjonelt med bilder finnes det flere sett med både skrevne og uskrevne regler når det kommer til bilder. Men også her er det stor forskjell på om man jobber med reklame, fiksjonsfilm eller nyheter.

Innen sjangeren fiksjonsfilm og reklame er det egentlig ingen regler for hvor mye et bilde eller film kan manipuleres for å skape det uttrykket man er på jakt etter. Under parolen kunstnerisk frihet er det meste lov.

«Compositing» kalles teknikken med å legge flere ting oppå hverandre i lag, og med det skape en ny virkelighet, og denne brukes flittig både på stillbilder og levendebilder, for å skape den virkeligheten man er på jakt etter, og å fortelle den historien man ønsker.

Når det kommer til pressefotografiet er det imidlertid strenge regler for hvor mye et bilde kan etterbehandles, og det er nok av eksempler på fotografer som har brutt disse i vår digitale tidsalder, blitt ferska, og fått alle bildene sine fjernet fra store bildebyråer. For å ikke snakke om å samtidig ha fått renomeet sitt lagt i grus.

«Reutersgate», hvor fotografen Adnan Hajj ble avslørt i å ha manipulert flere av bildene han leverte til bildebyrået, er kanskje den største i moderne tid.

Skandalen førte også til at Reuters innførte et sett med regler for hvordan bilder de mottar skal være behandlet.

Sammenligning av det orginale bildet, og den endrede versjonen . (Adnan Hajj/Reuters).
Sammenligning av det orginale bildet, og den endrede versjonen . (Adnan Hajj/Reuters).

I Norge er medienes bruk av bilder omfattet av «Vær Varsom-plakaten». VVPs punkt 4.11 sier følgende om bruk av bilder:

Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.

I 2013 skapte utdeling av Sørlandets pressepris i klassen «Årets foto» litt av et rabalder her hjemme. Da ble det nemlig under prisutdelingen kjent, at bildet som vant var manipulert. Fotograf Erik Holand fra Agderposten hadde behandlet bildet i Photoshop, og gjort vinduene på bussen uskarpe, slik at det så ut som om bussen var i fart, selv om den egentlig stod stille.

Det fikk daværende leder for Pressefotografens klubb, Sveinung Uddu Ystad, til kalle bildet for juks i et intervju med Dagbladet.

I 2018 omtalte NRK et spektakulært bilde av et lynnedslag tatt over Norsjø i Telemark. Etter hvert ble det avslørt at dette bildet også var fikset på, noe som førte til at NRK trakk sin opprinnelige sak, og skrev denne saken i stedet.

Faksimile NRK.no
Faksimile NRK.no

Nå er det vel ingen som forventer at bildene du poster til instagram-storyen din skal være i samsvar med Reuters eller presse-Norges regler, men det kan være greit å vite og ha i bakhodet – også når det kommer til feriebildene.

Vi hører gjerne fra deg i kommentarfelten om hvilke apper du bruker for å behandle mobilbildene dine, hva du synes er greit, og hvor grensen din går når det kommer til manipulasjon.

(PS: Riktig svar på sammenligningen var at bilde nummer fire er det orginale.)

15 kommentarer

  1. Jeg tror mange hadde skodd seg på å lære seg mer om å ta gode naturlige bilder før de begynner å legge på filtere. Mange gode bilder er blitt ødelagt av overdreven filterbruk.

    Svar på denne kommentaren

    • Mitt første kamera var en Kodak Instamatic Model 50 (i den aller første serien Instamatic 126-format kameraer), så jeg har vært med en stund. Hvor mange effekt-motebølger har jeg vært gjennom? Cross-screen-filtere, IR-foto, solariserings-effekt, raster- og korn-effekter, pola-filter, panorerings-uskarphet, zooming på lange lukkertider, estremt-lang eksponering i kveldsmørke, grafiske poster-effekter … Massevis av motebølger der «alle» måtte benytte seg av de riktige teknikkene for å være med i det gode selskap.

      I moteperioden blir alle effekter misbrukt og overdrevet. Vi har hatt en periode nå der det at noe avbildes ovenfra (med drone) har gitt bildet to hundre ekstra poeng, uansett om det er totalt dødskjedelig når du har set et par tusen dronebilder som ikke har noe annet ved seg enn at de er tatt ovenfra. Disse digitale effektene er likedan: Når du har sett et par tusen bilder med dem, begynner det å bli direkte anmasende.

      Effekt-utviklerene tilbyr hele tiden nye effekter, så du ikke skal se den samme tusen ganger. Det er som ulike sceneoverganger på videofronten på 1990-tallet: Det gikk totalt inflasjon i ulike måter å skifte fra en scene til den neste; enhver video-editor med respekt for seg selv tilbød minst et par hundre ulike. Det var ikke spennende når hvert eneste sceneskifte ble gjort på en «ny» måte, det var bare anmasende, slik at man begynte å lengte tilbake til 60-tallets lavmælte overblending…

      Alle effekter går av moten etter en viss tid. Så kommer nye inn. Men det vil alltid ligge en solid understrøm av det du etterlyser: Bilder som har kvaliteter uavhengig av effektene. Kanksje det er forsiktig bruk av enkelte effekter, men bare for å forsterke, ikke for å dominere, som en demonstrasjon av Effekten.

      De som i sin billedskaping er «avhengig» av å bruke visse effekter, vil forsvinne ut. All erfaring viser at de fotografer og fotografier som blir stående igjen som dominerende er de som gjør beskjeden bruk av ulike effekter som et forsterkende virkemiddel, ikke som et mål i seg selv.

  2. Anne Marie Meyer

    Et bilde skal vise virkeligheten. Derfor gjør jeg bildet mest mulig ferdig i kameraet, og justerer bare lys og farge, hvis det er nødvendig, og fjerne smårusk som kan forstyrre bildet. Legger aldri noe til i et bilde. Filter kan av og til være nødvendig i et naturfoto, men
    overdreven filterbruk ødelegger ofte bildet, noe man ofte ser på landskapsfoto. Dokumentar, reisefoto, portretter skal være «ekte»

    Svar på denne kommentaren

    • Jeg aksepterer din holdning, at kameraets funksjon er å formidle «Slik ser det ut. Punktum.» Ingenting mer. Kameraet skal ikke brukes til noen ikke-konkret, ikke-«dokumentarisk» formidling av inntrykk, opplevelser, ideer, abstraksjoner, … Det må være høyst nøytralt, absolutt og udiskutabelt. Det er ihvertfall det inntrykk jeg får av det du sier.

      «I beg to differ», som det heter på nynorsk. Av to grunner: Illusjonen om det nøytrale kamera er intet annet enn en illusjon. Å tro at et umodifisert fotografi er «objekivt» eller «nøytralt» er naivt. Kameraposisjon, utsnitt, belysning, fokusering… Alt kan være ekstremt «manipulerende» på det som presenteres som om det var en «nøytral, objektiv» gjengivelse av den såkalte «virkeligheten».

      Hvis en fotokunstner skal «ha lov til» å bruke slike teknikker for å skape et bilde som framstår slik han/hun ønsker, formidler et gitt, men kanskje sterkt manipulerende, bilde av «virkeligheten», hvorfor skal det stoppe akkurat der? Hvis det var en avistegner med tusjpenn og blokk på stedet, ville du legge akkurat samme begrensinger på avistegneren? Hvis hendelsen ble historiske, og en maler fem år senere ville skildre hva som skjedde (f.eks. under Alexander Kielland, eller mer moderne: Helge Ingstad) – har da en maler en frihet som en kunstner med fotoapparat ikke under noen omstendighet har? Eller er også maleren forpliktet til å korrekt gjengi «virkeligheten»?

      Dersom fotografier skal eksplisitt brukes som bevis eller som «nøytral» dokumentasjon, da bør vi være svært skeptiske til etterbehandling. Og vi bør være svært kritiske til posisjon og perspektiv, bruk av lys, bruk av fokuspunkt osv. – langt fra alle ikke-manipulerte bilder er ikke-manipulerende!

      Når vi ikke har noe absolutt bevis- eller dokumentasjon-krav til fotografiet, da er det en mekanisme der fotografen kan formidle «noe» – liksom en maler kan formidle noe, en forfatter kan formidle noe, en komponist eller musikkutøver kan formidle noe.

      Når er det riktig å stille absolutte bevis- eller dokumentasjons-krav til fotografier? Når kan du slakke litt av, og si at bildet skal formidle noe, noe som ikke gjør krav på å være objektiv, nøytral «virkelighet» (men som like fullt kan være virkelighet!)? Hvilke krav stiller du til bevis-styrken i dine venners fotografier? Til fotografier, av ulike karakterer, i avisene? Når du vet hvor manipulerende de kan være selv uten manipulasjon, stoler du likevel på et fotografi bare fordi det ikke har vært gjennom effekt-programvare?

      I utgangspunktet tar jeg ikke noe fotografi for å være en nøytral, objektiv, ikke-manipulerende gjengivelse av virkeligheteten. Om det er brukt ingen, enkel eller avansert etterbehandling betyr svært lite: Jeg er like kildekritisk til fotografier som jeg er til tekst.

      Og jeg er like åpen for fotografiske uttrykk som verken er objektive eller nøytrale, men som formidler ideer og holdnigner, som jeg er når jeg leser en roman, eller en kronikk i en avis. Det er helt legitimt å ha noe man ønsker å formidle. Også i fotografi. Da er det også legitimt å bruke andre virkemidler enn kameraposisjon, lys, utsnitt og fokuspunkt.

  3. Det er umulig å gjøre fotografier tilstrekkelig intellektuelle. Derfor ender de opp med å bare bli åndelig nedbrytende.

    Når vi nå heller ikke kan stole på at fotografier er sannheter som vi selv står fritt til å tolke – da er det bare å anta at fotografiets gullalder (som vel i realiteten var en steinalder) går mot slutten.

    Vi vet alle at vi har stirret nok inn i skjermer de siste 50 årene. Kanskje det nå er tid for å dyrke sjelen heller enn fargebilder.

    Svar på denne kommentaren

  4. Takk for interessant sak. Jeg tar mange bilder og har i alle år redigert friskt i Photoshop, både i jobbsammenheng og privat. I dag elsker jeg Snapseed på mobilen.

    Så lenge bildet blir bedre (subjektiv vurdering, selvsagt) synes jeg dette er greit. Men jeg vil ikke publisere et bilde umerket dersom det direkte forvrenger den sammenheng det skal brukes i. Men det er mange øyne og noen munner jeg har transplantert i årenes løp … På et gruppebilde med flere enn tre personer er det av en eller annen merkelig grunn ALLTID noen som blunker eller tygger tyggegummi …

    Bør føye til at jeg ikke jobber i den redaksjonelle presse og således er underlagt Vær Varsom-plakaten. Har jo diskutert dette med mange av medias fotografer gjennom årene, og har skjønt «hvor strengt» de har det. Og det kan nok på sin side være bra, det.

    Svar på denne kommentaren

  5. Berit Torgersen

    Bør informere om manipulasjon! Da tenker jeg på st elementer er lagt til eller tatt bort. Eller at farger er vesentlig endret, ikke bare justert for å ligne mer på sånn man så det, men som kameraet ikke klarte å fange direkte. Hvis enkle justeringer skal kalles manipulasjon må vel kun raw bilder publiseres? Eller skal man oppgi at man har trykket på skjermen for å endre hvordan bildet blir eksponert eller legger skarphet? 😎

    Svar på denne kommentaren

    • Hvis fotografiet fyller en funksjon som dokumentasjon eller semi-«juridisk» bevis for noe (inkludert å bevise «jeg fikk hilse på kongen» og denslags): Greit. Men når vi er ferdige med det…

      For å ta «farger er vesentlig endret»: Etter sist sommer viste jeg til venner og kjente et svært vellykket nattebilde, tatt en time etter midnatt. Kameraet står alltid i automatisk hvitbalanse, og må ha justert seg så langt ut som det klarte. Likevel er himmelen og sjøen i så klar-blå sjatteringer at om du skulle male det, ville du klart deg med dypsvart og maks to ulike blåfarger…

      Slå av automatisk hvitbalanse på kameraet ditt og prøv det ut i alt fra midt på dagen sommerstrand til innendørs i lys fra peisen til nattelys i juli i Nord-Norge. Da mister du fullstendig trua på at det finnes noe slikt som «nøytral fargegjengivelse».

      Ang. «raw»: Det finnes ikke noe entydig «raw»-format. Hver produsent (Nikon, Canon, Olympus, Fuji, Sony, …) har sitt eget – og hver produsent kan ha ulike varianter for ulike kameraserier. Nå har vi ikke like mange DSLR-produsenter som vi hadde SLR-produsenter for en generasjon siden, så f.eks. Photoshop kan vel handtere de fleste leverandørenes formater. Men like fullt er det ulike formater. Å forvente at den som skal se på bildene har programvare for å tolke samtlige formater er ikke realistisk.

      Dessuten: Det er fullstendig «legitimt» å tolke raw-informasjonen når du konverterer den til f.eks. .jpg – hvilken gamma-funksjon du vil bruke i konverteringen.

      Hvis det «må» informeres om hvordan raw-til-jpg-konvertering er gjort, da er det også rimelig å fortelle om hva lå utenfor den billedruta som presenteres (om det er med i det originale bildet eller ligger utenfor også der er uten prinsipiell betydning), en redegjørelse for kameraplassering, for valg av fokuspunkt osv.

      For dokumentariske bilder med bevis-tyngde er slike ting vesentlig. Snakker vi om bilder der fotografen ønsker å formidle noe mer enn bare hva som befant seg foran objektivet hans, og da begynner å legge strenge begrensinger på de virkemidler vi tillater, da får jeg asossiasjoner til malerkunstens kroki, der alt må males spontant der og da, på stedet, uten mulighet for refleksjon, uten mulighet for etterbehandling.

      Kroki er flott som drilling i det å se, bruke blikket, raskt oppfange visuelle detaljer. En ørliten del av de kunstnere som har tegnet kroki presenterer dem som sine kunstneriske arbeider, det er først og fremst øvelser, som de selv vil studere og lære av. Slik bør også fotograf-spirer øve seg selv i rask, sponan bruk av kameraet, og gå hjem og lære av sine umanipulerte bilder for å bli dyktigere til å fange det vesentlige. Det de senere kommer opp med er ingen spontan kroki, det er adskillig grundigere bearbeidede verk – enten det gjelder tegning/maling eller fotografi.

  6. Vi har i flere tiår akseptert at det i varehandelen brukes «tullebilder» i reklame og på innpakning som har fint lite å gjøre med utseendet til produktet – særlig for mat som skal tilberedes. De som er på boligjakt lærer seg raskt å kompensere for den tildels groteske forvrengignen fotografier i prospektet gir. Osv. osv.

    Alle vet at det er slik, alle kompenserer for det. Vi kjenner det også fra tekst/tale: Noen ganger når venner forteller om festen siste helg i ovasjoner som overgår det meste, men du var der og vet at det var en under middels fest… Eller folks FB-beskrivelser av sine suksesser, eller sine barns suksesser. Det har blitt en språkform, som må leses på det språket det er skrevet, enten det gjelder bilder eller tekst.

    Foto faller i to hovekategorier: Enten tar du bilder for å vise hvordan ting ser ut. Dokumentariske bilder. Du bruker bildet «pedagogisk»: Slik ser Eiffeltårnet ut. Eller som bevismateriale: Her kan du se meg hilse på kongen, om du ikke tror det!

    Slike bilder bør ikke endres på noen måte som i vesentlig grad påvirker det du vil vise fram hvordan ser ut, eller det du vil bevise.

    Den andre kategorien er der du lager bilder som en kunstner lager et maleri, etter filosofien «Et bilde skal ikke vise noe, det skal være noe!». Hvis du hadde latt kameraet være hjemme, og i stedet tatt med staffeli og malerpensler, hvilken frihet har du da til å formidle opplevelser gjennom maleriet slik du finner riktig, selv om det ikke blir 100% «sant»? Er du forpliktet til å male de forstyrrende kraftledningene i bakgrunnen? Kan du tegne den gamle fiskerens ansikt med litt mer rynker enn det han egentlig hadde, for å understreke karakteren hans? Kan tordenskyene gjøres enda mørkere enn hva de var? … når du maler dem?

    Hvis målet ditt er å formidle en stemning, et minne, skape noe som er et selvstendig uttrykk i seg selv, uansett hvilken opplevelse det er basert på… Har da en kunstner med pensel og palett en frihet til å fravike «virkeligheten» som en person med kamera ikke har? Gir valget av verktøy – kamera istedetfor pensel – deg et pålegg om gjengi alt 100% naturtro, ikke velge virkemidler som ville understreket det du ønsker å formidle? Eller er det «lov» å behandle det som havner på kameraets sensor mer eller mindre som malingsklattene på paletten – som råmateriale for et endelig resultat?

    Når venner og andre som «driver med fotografering» viser meg bilder vil jeg helst ikke høre noe som helst om hvor vanskelig det var å få tatt bildet, hvem som er avbildet, alle omstendighetene rundt selve fotograferingen. Jeg prøver å overhøre slikt, og ser på maleriet / fotografiet – hva som kom ut av det, hvor godt sluttresultatet formidler noe.

    Jo mer amatørmessig fotograf, jo viktigere pleier det være hva som skjedde foran kamera, hvor spesielt det var, uansett hvordan resultatet ble. Da legger jeg til side alle meninger om bildet, og penser praten over på opplevelsen. Hvis fotografen insisterer på at bildet beviser det han/hun forteller – greit nok. Men beretningen om opplevelsen er det vesentlige, med eller uten fotografiske «bevis». (Og da er det, for meg, uvesentlig om bildene er «pyntet på».)

    Noen bilder kan havne i begge kategorier. Jeg følger regelmessig med på yourshot.nationalgeographic.com/daily-dozen/ (en fantastisk kilde til inspirasjon): Der ser du også bilder av typen «Slik ser Fujiyama ut fra vest». Ikke noe mer. Men ofte er ganske dokumentariske bilder gjort slik at du glemmer bort det som var foran kameraet – det er fanget på en så fantastisk måte at resultatet alene er sånn at du får lyst til å henge det på veggen, som et maleri. (Daily Dozen har strikte grenser for tillatt manipulasjon, men bidragsyterene viser at det likevel er fullt mulig å skape stor fotokunst!)

    I pedagogiske og «juridiske» sammenhenger (inkludert «jeg var der!»-bevis) er meningsendrende manipulasjon fy-fy. Men skal bildet formidle en opplevelse, en stemning eller noe annet «kunstnerisk», da har en skaper med kamera samme frihet til å velge sine teknikker som en skaper med palett og pensel.

    Svar på denne kommentaren

  7. Beskjærer de fleste bilder jeg legger ut og «retter» mye opp eksponering av bilder tatt på mye snø og isbreer siden kameraet ofte undereksponerer når det blir så mye lys. Forsøker vel mer å få bildet til å ligne slik det så ut (og føltes) med det blotte øyet siden en stemning kan oppleves og ses veldig anderledes ut enn slik bildet ble.
    Igjen blir det «ekte» selvopplevde tillagt mer subjektivt enn det objektive. (Eks:tar du bilde av noe du opplever som en stor lysende fullmåne vil den se ganske annerledes ut (liten og stusselu) om du tar et ordinært bilde med et «vanlig» kamera. Jeg benytter også mye å justere kontraster for å få frem detaljer som ikke kommer like godt frem på bildet som i virkeligheten.
    Bruker helt ordinære programmer på pc’en som «bilder».

    Svar på denne kommentaren

  8. Bruker Snapseed dersom eg skal hente fram litt farger eller få fram detaljer i skygger slik at det representerer slik eg ser virkeligheten.

    Eg tagger ikke bildene mine med #nofilter, men med det lille eg gjør av arbeid digitalt på bildene mine så anser eg det ikke som manipulering heller.

    Eg bruker heller mer tid på komposisjon og naturlig lys for å lage et bilde eg selv liker.

    Svar på denne kommentaren

  9. Finn Arne Nystad

    jeg tar mange bilder på konserter, og etterpå må man alltid inn i Lightroom for å justere lyset. Har man tatt et bilde som ser forferdelig ut på rødt lys, kan det hende bildet blir fantastisk hvis du gjør det om til svart/hvitt. Kjenner mange konsert fotografer, og alle redigerer bildene før de legges ut. Når jeg ikke har med mitt EOS Mk III kamera bruker jeg telefonen, og der kan også bildene reddes med filtere. Jeg legger aldri til noe som helst. Kun justering av, lys, kontrast og farger.
    Synes ikke dette er juks. Det som skjer på bildet er jo akkurat det du ser.

    Svar på denne kommentaren

Vil du kommentere? Svar på en quiz fra saken!

Vi er opptatt av kvaliteten på kommentarfeltet vårt. Derfor ønsker vi å sikre oss at alle som kommenterer, faktisk har lest saken. Svar på spørsmålene nedenfor for å låse opp kommentarfeltet.

Pressens bruk av bilder er omtalt i

Hvilket år vant et manipulert fotografi prisen Årets bilde under Sørlandets pressepris?

Ordet fotografi betyr...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.