Slik lages «Helene sjekker inn»

---

Det høres så enkelt ut: ta med et kamerateam og flytt inn på en institusjon i fem dager. Men det er faktisk ikke så enkelt. «Helene sjekker inn» er det mest omstendelige og etisk utfordrende prosjektet jeg noensinne har jobbet på.

Det er to dager før opptak av episode to i den andre sesongen av «Helene sjekker inn,» og snart skal vi inn på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Stressnivået og temperaturen er høy.

-Hysj, Helene må ikke vite noe!
Folk i redaksjonen ser seg rundt etter programleder Helene Sandvig.
-Hvor er Helene? Puh, hun er ikke her nå!

Intensjonen vår er å vise seerne hvordan det er å bo og jobbe på ulike institusjoner, og målet med dokumentarserien er å bryte ned fordommer gjennom åpenhet og menneskelige møter. Det er derfor litt ironisk at vi i startfasen gjør det ved å snakke bak ryggen på vår egen programleder.

Men det er en god grunn til akkurat det: Helene skal være som TV-seerne – oppdatert i nyhetene og nysgjerrig – og ikke noe mer. Derfor får hun nesten ikke vite noe om stedet hun skal til, eller hvem hun skal møte.

Jeg har hovedregien, og dermed ansvaret for alt innholdet i episoden der Helene sjekker inn på Trandum. Vi er to på regi per episode, som forbereder opptakene, er med under innspilling, og en av oss gjør klippingen i ettertid sammen med en redigerer.

Mange har kontaktet oss om hvordan vi lager serien. Derfor ønsker vi å vise fram arbeidsprosessen vår, og forklare hvordan vi jobber med blant annet den vanskelige etikken i denne serien.

Målet er at programlederen skal stille de umiddelbare spørsmålene. De enkle og direkte spørsmålene både hun og seerne lurer på. Det blir en umulig jobb hvis hun vet for mye. Redaksjonens jobb er å legge arbeidsforholdene mest mulig til rette slik at hun får jobbet godt når hun kommer til institusjonen.

Trygghet og tillit

Selv om Helene ikke er med i arbeidet før vi er på opptak, har vi i redaksjonen gjort et grundig forarbeid over flere måneder.

På Trandum har vi i forkant snakket mye med ledelsen og de ansatte på institusjonen. Vi har hatt mange møter, slik at de ansatte skulle bli trygge på oss og forstå hvordan vi jobber med denne serien.

Som prosjektleder Kjersti Brokhaug i «Helene sjekker inn» sier:

Tillit er et viktig nøkkelord her, og den går begge veier.Kjersti Brokhaug, prosjektleder

Etter hvert begynner vi å være sammen med og snakke med de innsatte. Vi «henger»  på institusjonen for å lære hvordan det er å bo og jobbe der. Det er en intens og krevende opplevelse, men også sterkt og lærerikt.

Noe av det første vi gjør i en slik prosess, er å bli godt kjent med menneskene. Vi jobber for å finne ulike typer folk som representerer forskjellige sider av institusjonen, slik at vi kan vise fram varierte aldersgrupper, personligheter og historier.

På informasjonskanalen på cella til de innsatte ble to tidligere programmer av «Helene sjekker inn» sendt i «loop», slik at alle kunne se tidligere programmer og vite hva de eventuelt ble med på.

Vi har stor respekt for at menneskene vi møter på institusjonene er i en sårbar situasjon, og vi skal være ekstra varsomme. Men vi mener samtidig at disse menneskene også har en rett til å bli hørt.Kjersti Brokhaug, prosjektleder

Planlagt og spontant

Noe av det mest fascinerende og fine under opptak, er nettopp å se samspillet mellom det spontane og planlagte.

Siden vi under researchfasen har jobbet lenge sammen med menneskene på institusjonen, har vi også opparbeidet en gjensidig tillit. Under opptak kan vi derfor henge med på alt som plutselig utfolder seg i deres hverdag, på en naturlig måte.

I løpet av de fem dagene vi gjør opptak på institusjonene vi besøker, er Helene veldig «på».

Hun er klar for opptak 24 timer i døgnet uten pause. Teamet som er sammen med Helene består av én fotograf og én på regi som også har ansvar for å holde mikrofonen (trådløs mikrofon på bom).

På dette tidspunktet i prosessen er vi to team som deler arbeidsdøgnet; ett team har dagvakt og ett har kveldsvakt.

Hovedkamera vi bruker er Sony Fs7, og Helene har på seg en trådløs mygg for å sørge for at vi alltid har god lyd på henne. Helenes lille kamera, det hun filmer med selv på natta når teamet ikke er der, er av typen Sony Handycam HDR CX-560.

I noen av opptakssituasjonene henger vi på Helene og følger det som skjer. Andre ganger har vi en avtale, men Helene vet fremdeles minimalt. Hun har da bare fått noen stikkord for hva samtalen kan handle om.

Ofte trekker slike opptak ut i tid, og det er ikke uvanlig at vi jobber opp til en time i strekk i samme situasjon. Kamera er alltid håndholdt, og fotografene kan bli slitne av denne typen intens jobbing.

Fotografens jobb under disse lange opptakene, er å dekke situasjonene uten å bryte inn og avbryte, og de filmer derfor varierte bildeutsnitt, og veksler mellom enskudd (en person i bildet) og toskudd (to personer i bildet). Slik blir det lettere å klippe sammen de ulike sekvensene av programmet i etterkant.

Vi ber nesten aldri om å gjøre opptak eller situasjoner på nytt. Da mister vi hele effekten av at vi «henger på» og filmer det som faktisk skjer. Vi setter heller ikke på mygg på andre enn Helene. Det er fordi et slikt stopp, selv om det er kort, vil bryte opp de ekte situasjonene, og de som filmes blir mer selvbevisst.

Selv går jeg inn i en «boble», hvor opptaket så å si er det eneste jeg tenker på. Hva må vi følge opp? Hva må vi huske på? Selv om jeg ikke har vakt, tenker jeg på opptaket hele tiden, og det er vanskelig å forholde seg til alt fra forpliktelser til familieliv.

Serieproducer Gry Frimann følger med fra sidelinja. Hun er ikke fysisk tilstede, men hennes jobb er å holde oversikten over de store linjene i innholdet og sørge for at vi holder «malen» – altså at programmene holder seg innenfor en ramme som gjør at de utgjør en serie.

– Vi kaller henne «masa», fordi hun maser om stort og smått som vi må huske på, ler Helene.

Serieproduceren minner teamene på alt fra å ta ekstra bilder til å følge opp nye hendelser som skjer under opptak.

– Og det trenger vi! Det er helt nødvendig at en holder oversikten når vi som er på opptak er dypt nede i detaljene, sier Helene.

Skuldrene senkes

På andre dagen med opptak, skjer det ofte noe på institusjonen vi besøker, og det kan oppleves som nesten magisk for oss som er der. Skuldrene senkes.

Både ansatte og beboere på institusjonen slapper mer av foran kamera, og det gjør at både Helene og teamet også finner roen. Det er ofte da de ekstra gode møtene og situasjonene oppstår.

Da oppleves det som om kamera er glemt, og folk er helt seg selv.

Det er veldig godt når vi opplever denne flyten.Helene Sandvig, programleder

Parallelt med opptakene inne på institusjonene, gjør NRK luftfoto ofte opptak med en drone over institusjonen, og tar samtidig signaturbildet av at Helene går inn i bygningen.

Fotograf Anders Leines kommer også inn på institusjonen og har ansvar for å ta stillbilder og såkalte stocks. Dette er bilder som blir brukt i pausene mellom de ulike situasjonene, hvor vi ser alt fra dagliglivet på institusjonen til bygningene.

270 000 nedskrevne ord

Fra Trandum hadde vi over 37 timer opptak. Det er mer enn hva vi har fra de fleste stedene vi besøker, men uansett hvor vi har vært, oppleves mengden av opptak overveldende i etterkant.

Etter opptak pleier både Helene og teamet å avspasere i et par dager. Deretter begynner fasen hvor vi ser igjennom alt stoffet og logger, noe som betyr at vi skriver ut, absolutt alt som blir sagt. Vi får heldigvis noe hjelp, men logger også mye av dette selv.

For eksempel fylte loggen fra Trandum en hel ringperm og var 762 sider lang – nærmere bestemt over 270 000 ord:

Denne fasen er overveldende og litt tung, men den må til for at vi skal få oversikt og kunne redigere alt materialet. Hva blir sagt hvor, og hvilke bilder har vi?

Fra 37 timer til 59 minutter

Etter at vi har skaffet oss oversikt, begynner jobben for å plukke ut de beste og mest representative opptakene. Vi passer på at hvert opptak tilsammen gir et riktig totalbilde av institusjonen. Hver situasjon skal ha et mål, og vi spør oss selv: hva vil vi med denne situasjonen?

Det er som å legge et enormt puslespill hvor man i tillegg må klippe ut brikkene selv. Her bruker vi post-it-lapper i alle regnbuens farger, samtidig som vi diskuterer hva som er riktig å ta med.

Da tenker vi hele veien journalistisk: Hva vil vi ha med? Hva er viktig? Hva er representativt for det vi filmet og sett på institusjonen?

Og vi tenker på dramaturgien: Hva skal komme hvor? Hva er logisk? Hva må følges opp, og hvor?

Det finnes litt forskjellige metoder for å klippe programmene, men ofte starter vi med en versjon som er rundt fire timer lang. Så klipper vi oss ned.

Selv om vi bare er på opptak i fem døgn, tenker både jeg og de andre i redaksjonen mye på de menneskene vi møter. Det gjelder både beboere og ansatte.

Vi sitter i klipperommet i ukevis. Der ser vi på dem og gjenopplever det vi hadde sammen. Og vi følger dem opp, snakker med dem ved behov på telefon og bryr oss. Men samtidig er det viktig og riktig å ha en profesjonell distanse.

Gjennom hele prosessen er serieproducer Gry innom for å gi tilbakemeldinger. Det gjør vondt å ta bort gode opptak, men til slutt sitter vi igjen med 59 minutter.

Etikk

Du tror kanskje vi nærmer oss slutten, men mye gjenstår fremdeles.

Å jobbe med «Helene sjekker inn» er en vanskelig etisk balansegang. Det er utrolig krevende å jobbe med alle hensyn som skal tas, og vi diskuterer etikk daglig i redaksjonen.Kjersti Brokhaug, prosjektleder

Før sending skal som hovedregel de som er med i episoden få mulighet til å se seg selv. Vi er opptatt av å vise hverdagen på godt og vondt, og at folk kjenner seg igjen. Etter disse visningene gjør vi justeringer. Dette er også en måte for de involverte å mentalt forberede seg på hva som kommer.

Det kan også hende noen personer blir omtalt som ikke er tilstede. Da kontakter vi dem. Hvis det kommer beskyldninger, gir vi dem anledning til samtidig imøtegåelse: de skal få mulighet til å svare på anklagene i episoden dersom det gjelder alvorlige påstander.

Noen ganger henter vi ut informasjon fra for eksempel Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Oslo tingrett for å vite mer om bakgrunnen slik at framstillingen vår blir riktigst mulig. Selvfølgelig skjer det med samtykke fra dem det gjelder.

Vanskelige etiske vurderinger løftes til redaktører i nivåene over.

Etterarbeid

Når vi er ferdig med redigering og har farge- og lydjustert en episode, begynner jobben med å sladde dem som ikke ønsker eller skal være på tv. Her får vi også hjelp fra de ansatte ved institusjonen til å kontrollere at sladdingen er korrekt og god nok.

Tidligere Puls-programleder Helene Sandvig sjekker inn på ulike institusjoner for å se hvordan det er å bo og jobbe der. Hun blir kjent med Leticia på akuttpsykiatrisk avdeling ved Blakstad sykehus. – Hvis jeg ikke hadde gjort noe nå, hadde jeg ikke levd på mandag, sier Leticia. Se sesongpremieren av «Helene sjekker inn» i NRK TV eller på NRK1 klokken 21.30. #nrkhelene #nrk

A post shared by NRK Helene (@nrkhelene) on Nov 6, 2017 at 9:05am PST

Innsatte og ansatte informeres så i god tid før programmet sendes på NRK, og de involveres i nettartikler og innlegg til sosiale medier. Vi gjør alt vi kan for å ivareta dem i prosessen. Vi ringer dem, tekster og sender epost.

Det er viktig for oss at de tas godt vare på, spesielt siden de har vært så modige og åpnet seg opp for oss og for alle som ønsker å se på.

Et ærlig oppdrag

Det å lage «Helene sjekker inn» er altså mye mer tid- og arbeidskrevende enn man kanskje først skulle tro. Men det gir enormt mye tilbake! Det oppleves veldig meningsfylt å ha dukket ordentlig godt ned i tematikken og gjort grundige vurderinger slik at vi speiler hverdagen til institusjonene.

Det som i tillegg oppleves veldig befriende med dette prosjektet, er at det ikke er noen vinkling på saken. Det er ingen som skal «tas».

Oppdraget er ærlig og enkelt:

Vi skal vise hvordan det egentlig er å bo og jobbe på innsiden av institusjonene – på godt og vondt.

Målet med serien er å bryte ned fordommer gjennom å bli kjent med menneskene der. Så er det opp til seerne å vurdere om vi har lykkes.

Ble du inspirert av å lese saken kan du se episodene som ligger tilgjengelig på nett her.