Journalistikk & Media

Her kommer vinteren (2:2) Tiltak amerikansk presse kan iverksette under Trump

Illustrasjon: Mattis Folkestad / NRK P3

Gjesteblogg: Framtidsutsiktene for amerikansk presse er ikke lyse. Men det finnes mulige tiltak, skriver mediekritiker Jay Rosen. Dette er andre del av hans artikkel om trusselen mot amerikansk presse.

I del én beskrev jeg i 17 punkter en dyster situasjon for amerikansk presse som vakthund for styresmaktene, etter at Donald Trump ble valgt til president.

Her er en oppsummering:

Lav tillit på alle kanter. En ivrig og nasjonalistisk høyrefløy som behandler pressen som en naturlig fiende. Regningen for tiår med en politisk reportasje-modell på tomgang som fungerte bra for «nyhetsjunkier», men som ikke engasjerte resten av oss. Det besynderlige og forvirrende faktum at selve virkeligheten synes å ha en svekket stilling i politikken. Appellen til «Den sterke mann» og hans propaganda i en atmosfære av radikal tvil. Vanskene ved å benytte journalistiske standardmetoder på en maktskikkelse som ikke prøver å representere virkeligheten, men opptrer som virkelighetens stedfortreder som en maktdemonstrasjon. Tidligere rutiners uegnethet når profesjonelle journalister prøver å finne ut av disse forvirrende forholdene. Et svekket økonomisk grunnlag. Svak institusjonell struktur og en monokultur i nyhetsredaksjonene som hindrer enhver kreativ respons. Og en gryende erkjennelse av at pressefrihet er en skjør tilstand, og ikke noe som er konstitusjonelt gitt.

Dette er en krise med mange overlappende og dypereliggende årsaker. Ikke et enkeltproblem, men det man i vitenskapen kaller et wicked problem – en infernalsk floke.

Man «løser» ikke slike floker, man nærmer seg dem med ydmykhet og respekt for deres ubehagelighet.

Å prøve ting du vet ikke vil «fikse» problemet kan likevel lære deg mer om hvordan det arter seg. Det tar deg videre. Det hjelper å innse at ingen er ekspert på problemet, for det betyr at gode ideer kan komme fra hvor som helst.

Det er også en fordel om man er villig til å starte på ny. Hvis jeg drev en stor nasjonal redaksjon i Washington DC, ville jeg prøvd å nullstille nyhetsstrukturen. Altså: Hvis man ikke hadde noe eksisterende system for dekning av riksdekkende saker i Donald Trumps Amerika – hvis man måtte bygge det opp helt fra grunnen av – hvordan ville det sett ut?

Ville dette rettet opp det som er gått i stykker i den politiske journalistikken? Niks. Men å gjøre et forsøk på det, vil kunne avdekke muligheter som var vanskeligere å få øye på i forkant. La meg være helt tydelig: Jeg har ikke løsninger på det jeg beskrev i del én. Og jeg påstår ikke at forslagene mine er modne for oppgaven, det er de ikke. Det er snarere at dette er det jeg kommer på. Jeg har en rekke småideer som det kan være verdt å prøve ut, og én større idé jeg skal gjøre rede for. Men jeg skulle ønske jeg hadde bedre svar å gi dere.

Tiltak verdt å innføre (ikke «løsninger»)

27. Frikoble nyhetsagendaen fra Trumps twittermeldinger.
Jeg er uenig med dem som sier pressen bør ignorere Trumps twittermeldinger. Til og med det å kalle dem «tweets» er på en måte en illusjon. Dette er offentlige utsagn fra den påtroppende presidenten. Uttalelser fra maktens tinde. Å navngi dem utifra hvordan de sendes ut (gjennom Twitter) hjelper ikke. De kan ikke ignoreres, på samme måte som man ikke kan avfeie en kunngjøring på whitehouse.gov.

Men det er sant at Trump bruker Twitter-kontoen sin til å avlede, distrahere, skremme, monopolisere og forvirre. Pressen bør finne en måte å håndtere – og faktasjekke – uttalelsene på som krymper dem til et sidefelt, eller vever dem inn i en større sak skrevet av journalister i stedet for Trumps Twitter-finger. (Én mulighet: merknader.) Ikke la twitterkontoen hans sette din dagsorden! Og lær å bli mer forsiktig med overskriftene! Kanskje det er alt han er ute etter: Din late overskrift.

28. Skift til et «utenfra og inn»- (i stedet for et innenfra og ut-)mønster.
Om man antar nær null tilgang til Trump og kretsen rundt ham, eller forestiller seg at «tilgangsspillet» totalt sett slår ut negativt. Hva nå? Dere må fremdeles finne ut hva som foregår, men «tilgangsportalen» er stengt. For meg virker dette som et bedre utgangspunkt – samtidig som dere kjemper for faktisk tilgang, forsvarer den daglige brifingen, og forlanger svar på innsynsbegjæringer til rett tid.

Utenfra og inn betyr at man begynner ytterst og jobber seg inn mot midten, i stedet for omvendt. Innenlands vil det innebære å finne kilder i forvaltningen og blant offentlige tjenestemenn, i stedet for blant dem som regnes som «aktører». (Slik man vanligvis gjør i undersøkende journalistikk.) I utenrikspolitikken vil det bety at det sannsynligvis vil komme mer fra andre lands myndigheter enn fra USA.

Hvem hadde best tilgang under Trumps valgkamp: reporterne i medieinnhegningen eller de som fikk billetter og blandet seg med resten av publikum? Var nyhetsorganisasjonene på svartelisten egentlig dårligere stilt? Jeg kan nærmest høre for meg svaret. Vi trenger begge deler: både innsiden og utsiden. Greit, gjør begge deler.

Poenget mitt er: Utenfra og inn kan bli den nye grunnmetoden, og innenfra og ut kan bli en nyttig variant en gang iblant. Bytt om på dem. Send praktikanter til den daglige briefingen når den utvikler seg til et nyhetsløst kaos. Flytt de erfarne medarbeiderne ut.

29. Mindre forutsigbarhet, takk. Hvis Trump kan bryte med etablerte normer, kan journalistene som dekker ham bruke samme taktikk. Når dere ikke er der han venter at dere skal være, vinner dere. Jeg skal ikke utdype dette, det ville ødelegge poenget med å ha det med.

30. Dropp middagen til Korrespondentforeningen i Det hvite hus. Bare dropp den. Dere vet hvorfor.

31. Sett dere godt inn i Trumps løfter og skryt fra valgkampen, slik at dere kan holde det opp mot hva han gjør. Det er allerede i gang. Mer av dette.

32. Fra en følger på Twitter: (Gode ideer kan komme fra hvor som helst). Oppsøk og ta imot tilbud om å snakke på radio i områdene Trump har flest tilhengere. Dere som jobber med publikumsutvikling: Dette er deres greie. Perfekt å snakke om i debattprogrammer i republikanske delstater: Sammenlikn Trumps valgløfter og det han faktisk har gjort.

33. Gjør felles sak med erfarne vitenskapsfolk. Særlig eksperter på autoritarianisme og land hvor demokratiske prinsipper er blitt undergravd, slik at dere vet hva dere skal se opp for – og rapportere om. (Snikende autoritarianisme er på fremmarsj. Hvem har dere satt på saken?)

34. Hold øye med internasjonaliseringen av disse strømningene, og finn samarbeidsområder med journalister i andre land.

35. Prøv å gjøre en trusselanalyse for tap av pressefrihet eller tapt evne til å stille myndigheter til ansvar.

36. Finn dekningsmønstre på tvers av den store skillelinjen. For eksempel: «Dave Weigel, som brukte sin særegne stemme og brede kunnskap om det ekstreme høyre og det ekstreme venstre i vår dekning av valgkampen i 2016 vil gjøre det samme i Kongressen. Han vil følge med på senatorene Bernie Sanders og Elizabeth Warren i Senatet, og Freedom Caucus-gruppen i Representantenes hus. Han vil se etter nye bevegelser, nye fraksjoner og nye stjerner. Og han vil fortsette å lage reportasjer om det såkalte Alt-Right og falske nyheter-industrien. Han vil spore opp røttene og sette søkelys på forfatterne i sanntid.»

37. Lær av Fahrenthold! Ingenting av det jeg har skrevet så langt tar for seg det vanskeligste problemet i journalistikken akkurat nå: Å gjenvinne tillit mens man gjør en god jobb. Men David Fahrenthold, Washington Post-reporteren som avslørte Donald Trumps fiktive filantropiske donasjoner, er alene om å vise vei. Ikke bare med de viktige, omfattende historiene han graver frem, eller måten de stiller makthaverne til ansvar på, men også ved den sosiale retningen undersøkelsene hans har gått i, og leksjonen i transparens han gir pressen.

Fahrenthold forklarer hva han gjør idet han gjør det. Han viser sluttleserne av arbeidet hans hvor nøyaktig og møysommelig det hele er satt sammen. Han lar folk som kan ha kunnskap hjelpe ham. Folk som følger med, kan se hvor mye arbeid som legges i hver enkelt av historiene hans, som betyr at de lettere får tiltro til dem. (Og mistro til Trumps angrep på dem… ser dere sammenhengen?)

Han er også menneskelig, ydmyk, tilgjengelig, og uendelig standhaftig. Han beveger seg aldri vekk fra fakta, men avslører bullshit når han har faktaene. Resultatene hans er så imponerende at folk forteller meghele tiden at Fahrenthold egenhendig har fått dem til å abonnere.

Han «løser» ikke hele tillitsproblemet, men han bidrar helt klart. Også når det gjelder inntektsproblemet, og sjefspressehater-problemet (nummer 6, 1 og 8 i første del av denne saken). Alt mens han utrettelig pumper ut historier en Pulitzerpris verdig, og beviser overfor amerikanerne hvorfor vi har en fri presse.

Det er slik en «kaotisk situasjon» overvinnes; ved tålmodig innsats. Metodene hans er ikke noe mysterium. De viser vei til gjenopprettelse av tillit og til et lær-underveis-prosjekt som må starte opp så raskt som mulig i journalistikken. Flere team bør gjøre dette på samme måte som han gjør.

Lær av Fahrenthold! Jeg kan ikke si det klarere enn det.

38. Jeg er usikker på hvordan jeg skal formulere dette, men jeg gjør et forsøk. Journalister må tenke politisk om journalistikk, men det betyr ikke å politisere den.

Enten man liker det eller ikke, er pressen en offentlig aktør, for tiden i sitt livs kamp mot krefter (se pkt 5 i del 1) som vil den til livs. Dette er en politisk situasjon par excellence. Men det er ingenting i journalisters opplæring eller temperament som forbereder dem på å utkjempe et slag som det nå står i. De vil helst bare jakte på historier, publisere det de måtte finne, og la politikken leve sitt eget liv. Men det er ikke lenger mulig.

Det jeg mener med «tenk politisk», innbefatter grunnleggende spørsmål: Hva står vi for som andre også har tro på? Hvem er imot oss? Hvor er vi mest sårbare? Hva er våre motstanderes sterke sider? Hvordan kan vi utvide fundamentet vårt? Hvem er våre naturlige allierte? Hva kan vi enes om, til tross for vår indre ulikheter? Hva er de overlappende interessene som kan få oss til å gjøre felles sak med folk som ikke er journalister?

Det er en grunn til at disse (politiske) spørsmålene virker «feil» for de fleste som jobber innen journalistikk. En fri presse må være uavhengig, ellers har den ingen verdi. Dette er fremdeles sant, også i den nødssituasjonen journalister befinner seg i for tiden. Men å forbli uavhengige betyr ikke å måtte stå alene. Kampen kan ikke vinnes på egen hånd.

Amerikanere som fremdeles har tillit til pressen, reagerer på følelsen av nasjonal nødssituasjon ved å betale og abonnere på nyhetskildene de ønsker å støtte. Hva annet er dette enn en form for samfunnsbevisst handling? Det dreier seg ikke om et parti eller en interessegruppe som kjemper om makt, men et offentlig gode som de ønsker skal eksistere: ansvarlig samfunnsjournalistikk. Intet annet kan forklare økningen i abonnementsinntekter etter at Trump vant valget.

Journalister er bare én av kildene amerikanere nå får nyheter fra. De får dem direkte fra nyhetsskapere, som med Trumps Twitter-konto. De får dem fra ideologiske kadre som kaller seg nyhetskilder, som Breitbart. De får dem fra entertainere som Rush Limbaugh (en pressemotstander) eller John Oliver (en av den ansvarlige journalistikkens allierte).

De får dem fra venner og familiemedlemmer som videreformidler en personlig blanding av innhold. De får dem fra folk som er interessert i det samme som dem, og som samler opp informasjon fra nettet. De får dem fra dårlige aktører som publiserer falsk innhold som ligner nyheter, som Alex Jones eller de makedonske tenåringene.

Hvordan man skal overtale flere til å skaffe seg nyheter fra journalistiske kilder – når de har mange andre muligheter tilgjengelig – er det jeg mener med å tenke politisk, men det ville være feil måte å vinne kampen på om man politiserte produktet. Det er her tillitsproblemet i nyhetsmediene støter på praksisproblemer i journalistikken; disse to problemene er egentlig bare ett: Hvordan man skal begynne å praktisere på en måte som kan sørge for større tillit. Det var derfor jeg anbefalte å lære av Fahrenholdt. Han får dette til å funke.

39. Når problemer møter saker: å lytte bedre
Etter presidentvalget hørte vi stadig: Journalister må lytte bedre til folk utenfor sine vanlige kretser, og fange opp signalene de på en eller annen måte gikk glipp av i 2016. Jeff Jarvis formulerte det slik i et dagen derpå-symposium:

Nyhetsbransjen har kjørt seg fast i sitt massemedie-verdensbilde, hvor den prøver å skape ett onesize-produkt for alle. Bransjens verdensbilde er hemmet av skapernes manglende mangfold – etnisk, økonomisk, geografisk, politisk (og la oss nå endelig innrømme at de fleste medier og journalister er liberale).

Vi må lytte mye bedre til flere grupper – afroamerikanere, latinamerikanere, LHBT, selvfølgelig kvinner, og også de sinte hvite mennene (og kvinnene) som skapte trumpismen – slik at vi kan forstå og ha empati med deres behov, arbeide med disse behovene, oppnå deres tillit, og så reflektere og opplyse deres verdensbilde.

Vi må lytte bedre… Det høres bra ut: Hvem er vel ikke for det? Men hva betyr «bedre» i denne sammenhengen? Bedre enn hvem?

Her kommer et abstrakt svar (beklager, det vil bare ta et øyeblikk!) Jeg tror journalister må lytte til folks problemer, og finne punktene hvor de kobles til samfunnets saker. Og de må være bedre til det enn det et ødelagt politisk system er. Derfra kan de begynne å gjenreise tilliten.

Sosiologen C. Wright Mills tok opp skillet mellom «problemer» (troubles) og «saker» (issues) i 1950-årene. Han sa at problemer var vanskelighetene folk er opptatt av sin nære virkelighet. «En sak er et offentlig anliggende, en verdi folk bryr seg om, og som føles truet.» Når sakene som får oppmerksomhet ikke har noen forbindelse med folks problemer, eller når vanlige problemer ikke får oppmerksomhet og ikke formuleres som saker… Det er der journalistikk som lytter kan komme inn og gjenskape tillit.

Et slående eksempel er filmen «Spotlight». Tusener slet med ettervirkningene av overgrep mot barn i den katolske kirke. Men deres private lidelser var ingen offentlig sak før The Boston Globe gjorde dem til det – ved å lytte til historiene deres, sette dem sammen, og konfrontere makthaverne med dem. For The Globe førte det til uvurderlig økning i anseelse: Årevis med godvilje i nærsamfunnet som var umulig å kjøpe på annen måte.

Men Spotlight er en helt unik story. Flere Spotlighter er vel ikke noe særlig godt forslag, eller hva?

Følgende oppfordring ble publisert to uker etter valget, på nyhetssiden til den ideelle medieorganisasjonen The Texas Tribune: «Hjelp oss å høre flere stemmer fra flere teksanere.» Man ber folk om gi økonomisk støtte til en ny stilling:

Stemmer som det politiske etablissementet tidligere ikke lyttet til, blir nå hørt. Det er en god anledning også for pressen til å forbedre sin lytteevne. Dette er, og har alltid vært – eller burde ha vært – en toveiskommunikasjon.

Derfor folkefinansierer vi The Tribunes aller første samfunnsreporterstilling. Denne reporteren vil gå svært langt, bokstavelig talt, for å innlede kontakt med våre lesere over hele delstaten, og omdanne deres tilbakemeldinger til historier skrevet av våre fenomenale reportere. Den nye stillingen vil sikre at stemmene til flere teksanere fra flere steder vil få innpass i i våre reportasjer. Denne reporterens første prioritet vil være teksanere.

Det The Texas Tribune lever av, er nyheter om myndighetene og offentlig politikk. Her vil The Tribune sikre at nyhetssakene de rapporterer om samsvarer med problemene teksanere opplever i dagliglivet. Nøkkelordet er «teksanere», fordi det er én måte å sikre at lyttingen finner sted. Det er en beskjeden start (én person, ett tema), men den underliggende ideen er svært god.

Journalistikk som søker sitt publikum med «innside»-dekning av politikerklassen, er sårbare for å bli avvist av deler av det publikummet som er opptatt av å avvise denne klassen. Dette er et vanskelig problem, der «lytting» kan virke som en bløt, varm og ullen løsning. Men det er ikke det.

Andrew Haeg, administrerende direktør i den nye journalistikk-plattformen Groundsource, prøvde nylig å skissere hvordan en «lyttende modell» ville se ut. Hans fantasibeskrivelse av et lytteteam på to personer var inspirerende for meg:

Oppildnet av diskusjoner i etterkant av valget som oppfordrer til bedre lytting, inspirert av Spotlight, trent på nye verktøy og teknikker, og ivrige etter å bli pionerer for nye former for «lytt først»-undersøkende journalistikk, jobber duoen til langt utpå natten, bøyd over kinesisk takeaway, rødøyde og fulle av adrenalin, skriver de på en ny lærebok bestående av like deler datajournalistikk, appeller til nærsamfunnet, folkefinansiering og undersøkende journalistikk.

De trykker og henger opp håndlagde plakater i matbutikker og veikroer: «Hva bør vi vite?«, med et telefonnummer å tekste eller ringe til. De søker innsyn i data fra kommunen, laster ned tilgjengelige data fra det offentlige, bruker Splunk, IFTTT og andre verktøy for å varsle når viktige sosiale datasett blir oppdatert. De arrangerer fora i rådhuset, har åpne kontortider på lokale kaffebarer og spisesteder, og danner nøkkelpartnerskap med samfunnsorganisasjoner for å invitere til samtaler med neglisjerte grupper. De bygger opp et fellesskap med hundrevis av mennesker som stiller spørsmål og stemmer over hvilke som besvares, får tekstmeldinger med oppdateringer av fremskrittene innen nyhetsinnsamling og aktuelle muligheter til å dele bekymringer og historier. Samfunnskommunikasjonen som utvikles er omfattende, autentisk, og ofte sjokkerende forutseende.

Andrew Haeg, NiemanLab

For fem år siden publiserte jeg saken «Samfunnsborgerens agenda i valgkampdekningen». Den vant ikke gehør i den amerikanske pressen. Den beskriver en lyttemodell for valgjournalistikk der hovedspørsmålet til velgerne ikke er «hvem skal du stemme på?» eller «hvorfor er du så sint?», men «hva vil du kandidatene skal diskutere når de kjemper om stemmene?» (Den er basert på et prosjekt fra 1992 i The Charlotte Observer som gjorde akkurat det.) Et journalistteam som – fordi de har gjort jobben sin riktig – har flere smidige svar på dette, vil ha en mal for valgdekning som kunne bygget tillit.

For hvis man vet hva ulike velgergrupper ønsker at kandidatene skal diskutere (og man har rett!), kan man presse kandidatene til å forholde seg til sakene, enten de vil eller ikke. Da har man også en skisse for egen nyhetsagenda som er uavhengig av kandidatene, men som gir uttrykk for velgernes ønsker. Jeg vet ikke om denne modellen ville ha forhindret katastrofen vi opplevde i 2016, men jeg vet at «hesteveddeløpjournalistikk» ikke har fungert for dem som praktiserer det.

Hver gang problemene ikke er i takt med sakene, kan journalister vinne tillit ved å være bedre til å lytte enn systemene som svikter folk.

På et eller annet vis må denne innsikten kombineres med mer tradisjonelle journalistiske dyder, dersom media skal klare å stå imot angrepene som kommer, og blomstre i en vesentlig farligere verden.


Oversatt fra PressThink | Winter is coming: prospects for the American press under Trump av Bjørn Giertsen for NRKbeta.
Forsideillustrasjon av Mattis Folkestad, NRK P3.
For del én av saken, gå hit.

2 kommentarer

  1. Jan Robert Johnsen

    «hva vil du kandidatene skal diskutere når de kjemper om stemmene?» – kunne NRK fått til noe lignende for årets valg tro? Det ville nok betydd mye for tilliten til politikerne og interessen for valget.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Betalest