nrk.no

SØKKRIK i en fei 2:4 – Make ’em pay

Kategorier: Internett,Netthandel,Nettjenester & Rettighetsbransjen


Serien SØKKRIK i en fei handler om en bransje som er moden for revolusjon: Mobil- og nettbetalingsbransjen.

SØKKRIK i en fei 1:4 — Gå og innovér et annet sted! -hvorfor gründere ikke bør bruke krefter på å prøve å bygge opp nye sosiale medier nå
SØKKRIK i en fei 2:4 – Make ’em pay -en bransje med udekte behov: Innholdsbransjen
SØKKRIK i en fei 3:4 – Utviklingstendenser -eksisterende forretningsmodeller på butikksiden
SØKKRIK i en fei 4:4 — Dagens betalingsløsninger – hvordan betalingsbransjen ser ut akkurat nå

Kan jeg virkelig bli søkkrik?

Knekker du nøtten vi presenterer, kan du ende opp med å bli, om ikke verdens rikeste and, så ihvertfall velholden og et naturlig midtpunkt i selskapslivet. Først må vi imidlertid male opp et bakteppe. Idag skal vi snakke om en bransje på jakt etter nye løsninger, innholdsbransjen.

En reporter stående foran et videokamera med bøyd nakke. I bakgrunnen grålys, landskap, noen bolighus. Jordskjelv i California
News Reporter av besfort z på Flickr CC BY NC ND

Den vanskelige innholdsfinansieringen

Internett er løsningen på alt — unntatt hvordan de som lager innhold og tjenester skal få betalt på en god måte.

Mange av de største pengemaskinene på nettet idag har oppstått uten å opprinnelig ha noen tydelig finansieringsmodell; Google, Facebook, YouTube, Twitter. Tjenestene er skapt fordi visjonære enkeltpersoner har sett en mulighet og et behov. Men hvordan brukerne har skullet kunne gi noe tilbake, og gründerne har skullet ta ut investeringene sine i rede penger, se det har de ikke alltid hatt et like klart bilde av.

All den tid man til slutt lykkes på YouTube-nivå, er det ikke noe stort problem; da finner man en modell etterhvert. Om man bare er en fluelort på YouTube-skalaen derimot, da kan det straks være betydelig vanskeligere. Det har vært enormt mannefall i bransjen siden nittitallet.

Betalingsvilje og ikke-fysiske produkter

Inntektssiden er på et vis enklere når man opererer med fysiske varer: Du kan si Gi meg pengene, så får du pølsen, og folk svarer sjelden «Hæ? Seksåtjue kroner for ei pølse???», de betaler, spiser pølsen sin og går. Men lager man produkter som ikke blir borte selv om en, to, ti eller tusen kjøper dem, blir prisen folk er villige til å betale i mye større grad gjenstand for veiing for og imot.

Skjermskudd fra Dagens Næringsliv - side for å kjøpe artikkel. Pris: tekstartikkel 40 kr Hele avisen 60 kr

Dette gjelder for eksempel ting som musikk, film, programvare og nettaviser med betalingsmur — det butter for meg at jeg skulle måtte betale 60 kroner for en pdf av Dagens Næringsliv — på tross av at jeg gladelig betaler det samme for en halvliter som blir borte på ca samme tid. Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om det å møtte kjøpe et månedsabonnementAftenposten for å kunne lese én enkelt artikkel i amagasinet.

Platebransjen-eksempelet

Uenighet mellom selger og kjøper om hva produktet er verdt, og i hvilket format partene ønsker at varen skal leveres, kostet musikkbransjen enorme summer og mye anseelse på 2000-tallet.

foto av knust CD-plate

Platebransjen ønsket å holde fast ved det fysiske CD-albumet. Hele infrastrukturen deres var gearet for det. CD hadde gode marginer og ga et håndfast produkt som kun kunne ha én eier av gangen. CD-albumet hadde også en annen fordel; det gjorde det mulig å pakke de to sangene folk ville ha sammen med ti andre de ikke egentlig hadde bedt om og si «se her, 12 låter, dette burde koste hundreogsøttini kroner».

Ved årtusenskiftet passet ikke lenger denne modellen med publikums musikkonsum, og da platebransjen ikke viste vilje til å levere enkeltlåter i mp3-format, lagde publikum sine egne løsninger, som ikke ga plateselskapet en eneste krone i kassen. Den historien kan du i og for seg lese mer om i Historietime: Fildelerne – musikkbransjens mareritt om du er interessert — du kan lukke den opp i en fane i bakgrunnen, men vi må komme oss videre her:

It Slices. It Dices. But Wait, There’s More!

skjermskudd av menylinje i Microsoft Word

Man kan ofte se det samme når det gjelder programvare for datamaskiner: Du behøver et program for å skrive dokumenter, men på kjøpet er programmet både breddfullt av funksjoner du ikke en gang helt vet hvem som eventuelt bruker, som fletting av adresselister med standardbrev, og ofte får du med regneark, presentasjonssoftware, verktøy for å lage organisasjonskart og mailprogram i samme pakke med den enkle tekstbehandleren du egentlig trengte. Programmene kan gjøre så mange ulike oppgver for så mange ulike mennesker at ikke alle mulighetene får plass i menyene engang — og da er det kanskje ikke annet å vente enn at herligheten koster godt over tusen kroner.

Forundringspakke

koldtbord med reker, akurk, paprika, tomat, 7-8 forskjellige påleggssalater, flere typer majones, kaviar osv. Bredt utvalg, men nøkternt
Smorgasbord av CharlesFred på Flickr CC BY NC SA

Jeg nevnte disse pdf-avisene jeg aldri kjøper, kanhende kommer de til kort samme sted som CD’en gikk på grunn for 15 år siden: De gangene jeg har strandet ved en slik «kjøp den elektroniske avisen her», har jeg vært interessert i å lese én helt spesifikk ting. Mens produktet jeg tilbys, er: Siste nytt om hvor farlig flått er, og hva en kommentator har latt seg opprøre over etter litt for mye rødvin igårkveld, og enellerannen som har gjort etellerannet i syden, og et helt eget bilag fullt av sport, og en artist som har det mye bedre nå. Og den ene lille artikkelen jeg hadde lyst til å lese.

The Times — it is a-changin’

I forgangne tider var papiravisens innholdsblanding en fornuftig modell — rett og slett fordi den var en av de få mulige modellene; det var eksemplarproduksjonen og distribusjonen av disse fysiske eksemplarene som var det vanskelige og dyre. Da ga det mening å pakke sammen litt for enhver smak og satse på at alle kunne finne tilstrekkelig de kunne ha glede av der.

Og så priset man det med en pris som virket relevant for pakken man fikk. Tenker man på at folk var oppe om natten for å lage avis, at den ble budlevert til døren før Fanden hadde fått på sine sko og at den bare kostet noen kroner pr eksemplar (annonser og reklame betalte tross alt en god del av regningen) fungerer modellen flott.

En avis på vei ut av en trykkpresse
Press Room - Topeka Capital Journal - 18 September 2008 av Marion Doss på Flickr CC BY SA

Etterhvert som annonsene flytter seg over til Finn og reklamekronene beveger seg over på nett og mobil (i stigende grad også til Google, Facebook og YouTube som vi snakket om innledningsvis), følger innstramningene avishusene må gjøre for å kompensere for dette. Så blir folk lei av å bære ut en stadig tynnere avis — ulest — i papirsøppelet, og morgenbudet må etterhvert hoppe over flere postkasser enn det stanser ved. Da rakner modellen.

Magrere jord

Reklameplass kaster fortsatt mindre av seg på nett enn på papir, og gjør sannsynligvis at det sitter et stykke inne for mediebedriftene å ta ned teltet og flytte seg med publikum. For mange journalister av den eldre garde er også fortsatt papirjournalist-rollen høyere i hierarkiet enn nettjournalisten.

Leserbetalingen

Men selv om reklame og annonser har båret en del av lasset, har leserens egenandel; abonnements- og løssalgsprisen også gitt kroner i kassen. Det har vært helt uproblematisk for folk å flenge opp en tier eller to for en avis å adspre seg med i lunchen. Hvor er denne tieren nå?

en keramikk-skulptur av et myntinnkast med åpen underside. Tekst:"Insert Coin - Money Back Guarantee"

Det kan godt hende denne lunchleseren vår ville vært villig til å komme med noen kroner for det hun leser på telefonen i lunchpausen også idag, men:
a) hun er vant til at det ikke koster noe
b) nettet er fullt av tilbud, og det er lett å flytte på seg. Om noe blir for dyrt eller for tungvint, går hun et annet sted
c) hun er all over the place — på norske og utenlandske nettsider, hun er ikke lenger trofast mot én eller to, så om hun skulle betalt for innholdet, burde hun kanskje heller betalt en krone her og en krone der enn en klumpsum til ett medium
d) telefonen hennes har ikke noe myntinnkast (og hun bruker også i stadig mindre grad cash)

I praksis betaler hun jo likevel, men indirekte: Knekkebrødet hun spiser, mineralvannet hun drikker; alle produktene hun omgir seg med koster noen kroner ekstra — som går til markedsføring, og som holder liv i Facebook, YouTube og VG Nett.

iPaden ble ingen redningsplanke

Men pengene som skal gi produksjon av den gode og viktige kvalitetsjournalistikken føles ikke like sikre som de var i gårsdagens modell, og vi har også sett at iPad’en, som mange mediehus trodde skulle gi en ny blomstring for betalt innhold, har hatt jevnt dalende betalingsvilje, ifølge TNS Gallups Interbuss-undersøkelse:

Utfordringer som likner disse rammer i større eller mindre grad media, musikere og mange andre som lager innhold til et veldig fragmentert marked. Det er ikke gitt at det ikke eksisterer noen betalingsvilje, men la oss si at jeg hadde hatt lyst til å gi en krone til Aftenposten fordi jeg leste en artikkel der, eller for den del to kroner fordi jeg synes den var velskrevet? Det kan jeg ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal betale pengene, og hvis jeg skal betale to kroner er kanskje transaksjonskostnadene med dagens systemer mer enn to kroner uansett — ihvertfall om man skal begynne å regne tiden det tar å overføre penger på nett.

Ja, det går fort å betale to kroner på nett.
Men nei, det går slett ikke fort nok til at det er verdt min tid å overføre to kroner.
Hadde det vært så enkelt som å trykke på en «Liker-knapp» hadde det vært noe annet.
Men det er det ikke. Hvordan skal man knekke denne?

Det snakker vi videre om imorgen: SØKKRIK i en fei 3:4 – Utviklingstendenser -eksisterende forretningsmodeller på butikksiden

Men først et lite apropos til både gårsdagens mediefinansiering, pølser og myntinnkast:

sensasjon - pølseautomat av andorand på Flickr CC BY

15 kommentarer

  1. Interesting article and a topic I’m also quite interested in. There is an interesting barrier between creating things that people want to see / do on the internet and having those people willing to pay for them. Many people feel the internet should be free and anything found on the internet is free. At the same time, there are lots of people willing to pay for things they enjoy if there is a good (easy) payment solution in place.

    Are you building up to a post about flattr? Is there other options like it?

    I also noticed you used all your photos from CC. Are you not willing to pay for stock photos, could you not find what you wanted or was the $1.00 price too high?

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Tyler Olson)

      The barrier is absolutely there, and I’m really curious as to how firm it is.

      We’ll be touching Flattr in article #4 in the series, but only swiftly. I’m building up to something in that direction, but its starting to look like it isn’t Flattr.

      To your Q about stock photos: In theory we can use a couple of agency photo sources through NRK’s deals with companies like Scanpix and Colourbox (part of the use is covered by flat subscription fees, so it’d cost us the same as using CC pics).

      Still, most photos we use are CC, whether they are our own (we have a couple of quite accomplished photographers among us) or sourced from Flickr. I use Flickr more than the others because I’m not one of our accomplished photographers ;).

      We do this partly because we believe in CC and try to contribute to it, but also because the aesthetics of CC photos found on Flickr often suits our taste in illustration better than a lot of the stock photo we’ve seen. The sheer volume of the Flickr CC base and the chaotic tag use by people both make it easy to find fitting pictures from fuzzy search terms.

      If Flickr had come with some kind of tip button which was easy to use, and which integrated with NRKbeta’s economy (the route through my private credit card is not optimal), we would probably have paid for our picture use, and we’d have no trouble paying a $1 price tag or substancially more.

      I have once or twice gifted a Flickr user a Pro Account (from my own pocket) to credit their photos (because it is the only possible easy path between users), but that can hardly be called a robust business model.

      So the answer to your question is: I find it harder to find relevant stock photos than CC photos, and I’m willing to pay, but it’s not an (easy) option.

    • Thanks for the answer Anders. You seem to be expressing what lots of people are finding recently – that stock photos are simply that.. a little too stocky. Often people are looking for a little more organic, raw footage from the world as apposed to a polished perfect stocky world.

      It’s a shame there isn’t a web-credit currency that anyone could implement on their website and anyone could use that credit on any site they feel deserved it. I guess that’s sort of where you’re going with your post.

      ps. jeg fostar ogsa norsk 🙂

  2. Spennende tema, som jeg har skrevet endel om på bloggen min. Et poeng er at «avis» i en digital verden fungerer svært forskjellig. Bare for å nevne det veldig enkle, linker… man kan linke på nett. Det kunne man ikke før i tida. WebTV… det er ikke lengre nødvendig å bare være tekst/ foto…
    Mitt poeng er at forr.modellen abonement/reklame har gått ut på dato. og at alternative modeller allerede er på plass.
    Mediehusene må reposisjonere seg – og redefinere hvilken hensikt de skal fylle og hvilke behov de skal dekke.

    Svar på denne kommentaren

  3. Det er flere aviser som prøver seg med nettbetaling, a la få leseren på kroken ved å la dem lese f.eks 20 artikler gratis før det koster noe. Problemet med det er at mange har en aversjonen mot norske media der en venstreekstrem ideologi trumfer godt journalistisk arbeid. Uten pressestøtten ville markedet fungert og en rekke aviser gått konkurs, da ville man f.eks ikke sett snøftehistorier hver gang en asylsøker ble sendt ut av landet.

    Svar på denne kommentaren

  4. Forrige uke holdt Ivar Tronsmo en ganske interessant forelesning i et emne jeg har på NTNU.
    Temaet var «Etablerte bedrifter med suksess lykkes ikke med overgangen fra offline til online». Det dreide seg i hovedsak om bokbransjen, men gjelder også andre bransjer, slik som avisbransjen nevnt her.

    Selv om ‘alle’ ser at nettet og teknologi er fremtiden har de etablerte bedriftene det så bra med dagens ordning at de ikke ønsker å satse digitalt. En slik satsning vil jo bli en direkte konkurrent mot deres eksisterende produkt, ofte med mye mindre avkastning per enhet.

    —-

    Jeg er også ikke veldig for proprietære ‘redninger’ som Ipad. Her har en del bedrifter lagt ned mye penger på noe veldig få får glede av. Hadde det blitt gjort i HTML kunne resultatet blitt minst like bra, og jeg kunne brukt det på alle mine enheter. Samtidig skjønner jeg det litt, Ipad har jo nettopp det artikkelen etterspør: lett betaling av noen få kroner.

    Svar på denne kommentaren

  5. Petter T. Bossum

    Jeg liker hvordan kongregate har gjort det med flash-spill. Siden har en mengde forskjellige småspill i browser, med mulighet til å kjøpe kreds. Kreds kan brukes til å kjøpe premium, eller til å legge i et spills «tip jar» for å støtte utvikleren! 🙂

    Svar på denne kommentaren

  6. Betalingsmurene kommer til norske nettaviser

    […] komplekset med betalingsmodeller er vanskelig. Som vi har skrevet om i artikkelserien om mikrobetaling, er ikke dagens betalingssystemer gearet for småsummer, og om man for eksempel skulle betalt 50 […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Anders Hofseth Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.