nrk.no

«Først tok de journalistene. Etter det vet vi ikke hva som skjedde.»

Kategorier: Journalistikk & Kommentar

Taksim Olayları – Uro i Istanbul. Foto: Eser Karadağ (CC-BY-ND)

Hvis verden ikke får vite om det, er det lettere for et diktatur å gjøre overgrep mot befolkningen. Men orker vi å lese enda en historie om at «noen er døde i et angrep» som ser akkurat ut som den forrige?

– Nyheter er mer enn eksplosjoner og terrorangrep, sier min egyptiske journalistkollega Dahlia.

– Det den arabiske verden trenger mest, er ytringsfrihet

Demonstrasjon foran det saudiarabiske generalkonsulatet i Istanbul etter mordet på Jamal Khashoggi Foto Hilmi Hacaloğlu (VOA) PD 2018

2. oktober 2018 ble Jamal Khashoggi myrdet og partert inne i den saudiske ambassaden i Istanbul, Tyrkia.

Den siste setningen han rakk å skrive for Washington Post før han døde sier: Hvis man skaper et uavhengig, internasjonalt forum som er isolert fra de nasjonalistiske regimenes hatpropaganda, så vil vanlige folk i den arabiske verden kunne ta tak i problemene samfunnene deres står overfor.

Drapet på den saudiske journalisten fikk stor oppmerksomhet verden over – som man kanskje kan forvente når noen velger å myrde og partere mennesker på den internasjonale scenen.

Dessverre var ikke dette drapet en så uvanlig hendelse som man kunne håpet. I verden drepes flere enn en journalist i uken i snitt.

De fleste i media som dør på jobb dør imidlertid ikke like sensasjonelt som Khashoggi. De er ikke spaltister i Washington Post, og jobber ikke i verdenspolitikkens orkanøye. Dermed forsvinner de i stillhet, globalt sett.

Det blir også stillere etter dem – ofte er nettopp det mye av poenget.

Først tok de journalistene.
Etter det vet vi ikke hva som skjedde.
Ukjent kilde – inspirert av Niemöllers dikt Likegyldighet

Å være norsk i verden

I internasjonale journalistsammenhenger føler jeg meg ofte litt beklemt over å være norsk. Det er som å sitte på en skadestue i et krigsområde med en flis i fingeren. Norge topper den internasjonale statistikken for pressefrihet, og både samfunnet og demokratiet vårt regnes som verdens mest velfungerende i globale undersøkelser.

Men akkurat som jeg ikke tenker på frisk luft i hverdagen pleide jeg ikke tenke så mye på pressefrihet. Det endret seg i 2016. I et halvt års tid fordypet jeg meg i medias rolle i demokratiet ved Reuters Institute for the Study of Journalism.

Radcliffe Observatory, Green Templeton College Oxford. Foto: Anders Hofseth (CC-BY)

Jeg lærte mye om media og demokrati i Oxford. Men den mest verdifulle lærdommen jeg kom hjem med var et endret perspektiv på verden og våre egne selvsagtheter:

Daglig møtte jeg journalister fra land der mediene på få år hadde gått fra å være relativt frie til å bli kontrollert av stadig mer despotiske myndigheter. Jeg møtte journalister som ble truet på jobb, hadde måttet flykte fra hjemlandet, som hadde kolleger som ble fengslet og drept.

Mange av historiene de har fortalt meg kan jeg ikke engang skrive om, av hensyn til jobbene, sikkerheten og familiene deres.

Selv er jeg født i et land med frie valg, drikkevann i springen og lite korrupsjon. Jeg er aldri redd for å være ute etter at det er mørkt, og jeg kan skrive kritisk om hva jeg vil.

Men ingenting av dette er selvsagt. Det er friheter man må være oppmerksomme på og forsvare i hverdagen.

Selvsagt er det ting å fikse på også i Norge. Men i en helt annen grad enn i resten av verden er det faktisk slik at ting stort sett virker her. Gir det oss etslags ansvar for folk i land som virker dårligere enn vårt?

På en reunion i september fortalte journalister om truslene de levde under og kolleger som mistet livet. Etter sesjonen sa den egyptiske journalisten Dahlia Kholaif hun ønsket seg mer solidaritet fra journalister i resten av verden.

Dahlia Kholaif. Foto: Anders Hofseth NRKbeta (CC-BY)

Dette berørte meg. Kanskje fordi det pirket i maktesløsheten jeg ofte kjenner sammen med journalistvenner som har måttet flykte. Jeg vil jo gjerne gjøre noe for dem, men hva? Hvordan kan en norsk journalist bidra? Hvor interessert er for eksempel publikum i en historie om at «noen er døde i et angrep» som ser akkurat ut som de forrige historiene de har hørt?

Kan vi bidra på noen måte?

Jeg har spurt Kholaif og noen andre journalister fra Midtøsten – som er regionen der flest journalister fengsles og drepes – hvordan de ser utenverdenens mediers rolle:

– Internasjonale medier kan dekke situasjonen langt bedre enn de lokale. De er objektive, profesjonelle og upartiske, og kan skrive om regimets menneskerettsbrudd, sier hun, og fortsetter:

Politisk, diplomatisk og økonomisk press fra utenverden er livsnødvendig for å hjelpe folk i diktaturer. Det er det eneste som kan få et regime til å bry seg om menneskerettigheter.

Hun bruker Khashoggi-drapet som eksempel: Det saudiske regimet nektet først å ha hatt noe med det å gjøre. Etter internasjonalt press viser regimet etterhvert tegn til å påta seg ansvaret. For Egypts del håper hun at trykket blir stort nok til at regimets våpenavtaler kan ryke.

Men utenlandske mediers appetitt på historier fra hjemlandet hennes er dalende. Hun mener Egypt utviklet seg til et antiklimaks for utenriksredaktørene, og at det som skjer nå oppleves repetitivt, og er mindre dramatisk enn hendelsene i Jemen, Syria og Saudi-Arabia.

Ser vi på norsk dekning av landene hun nevner i de største mediene ser det ut som hun har rett:

Men vi ser at selv dekningen av Syria har dabbet av siden toppen i 2015.

For henne virker det som det kun er Breaking News fra Egypt som når opp.

– Nyheter er mer enn eksplosjoner og terrorangrep. De vanskelige tidene reflekteres også i det kulturelle og sosiale, i folks hverdagskamp og motstand.

Egypt: Etter den arabiske våren

Under den arabiske våren i 2011 skjedde en demokratisk revolusjon i Egypt. En kort stund kunne befolkningen nyte pressefrihet og frie valg, men optimismen snudde raskt, forteller Dahlia:

– Etter militærkuppet i 2013 finnes ikke lenger spenningen ved å ikke vite hva valgresultatet blir. Håpet og meningsmangfoldet som drev revolusjonen er dødt for lenge siden. Nå er folket splittet, inflasjonen tosifret, og militærregimet slår ned protester med jernhånd. De engang håpefulle ungdommene er enten i fengsel eller har flyktet landet.

Dahlia Kholaif har jobbet 12 år som journalist. Nå er hun i London, der hun studerer.

Egypt er på 3. plass i verden i antall fengslede journalister, og terskelen for å få problemer med regimet er lav: Journalister har blitt arrestert for å filme en trikk, og redaktøren for den mest populære avisen ble fjernet etter å ha publisert at myndighetene mobiliserte folk til å stemme på regjeringspartiet.

– De som er igjen sensurerer seg selv effektivt. Dermed mangler journalistikken som kunne tøylet makthaverne, gitt oversikt over hva som ikke virker i samfunnet, og avslørt korrupsjon og maktmisbruk.

Veien til diktaturet

Taksim Olayları – Uro i Istanbul. Foto: Eser Karadağ (CC-BY-ND)

Det er langt fra tilfeldig at nedoverbakken mot diktatur i land som Russland, Tyrkia, Polen eller Ungarn ledsages av stadig vanskeligere forhold for journalister.

I Russland er 38 journalister myrdet siden 1993.

Tyrkia har den tvilsomme æren av å være landet i verden med flest fengslede journalister. 27 % av journalistene i verden som er fengslet sitter i tyrkiske fengsler.

Statistikk over fengslede journalister fra Committee to Protect Journalists

Det siste tiåret har president Recep Erdoğans regime sakte men sikkert overtatt kontrollen over mediene. Kritiske journalister har blitt sparket eller fengslet. De som er igjen er blitt mye forsiktigere med hva de sier.

Taksim Olayları – Uro i Istanbul. Foto: Eser Karadağ (CC-BY-ND)

Å få misbruke makten uforstyrret

Men tallet på drepte eller fengslede journalister i et land er ikke nødvendigvis et mål på hvor dårlig det står til med informasjonsfriheten. I land der lyset allerede er skrudd av, og der det har vært mørkt over tid, finnes ofte ikke uavhengig journalistikk i det hele tatt.

Media er der redusert til «Kjære Leder får blomsterbuketter av barn» – gjerne krydret med historier om hvor dårlig det står til på Utsiden.

Faksimile av Pyongyang Times. Foto: Yanita Dwi Chairnani

Mangelen på frie medier gjør det vanskelig å utfordre påstanden om at folket står samlet bak regimet.

Medienes rolle som kontrollfunksjon for makten kan også slukkes mer subtilt: I Ungarn er hundrevis av private medier i ferd med å overføres til ett enkelt selskap med tette bånd til statsminister Viktor Orbán, som har festet jerngrepet stadig fastere siden 2010.

Polen har siden 2015 brukt mange av de samme metodene for å kvele uavhengige medier.

Washington Posts slagord Democracy dies in darkness kan lyde pompøst i norske ører. Men dessverre er det mye sannhet i det: Med et samfunn som ikke får vite hva som skjer, og ikke har mulighet til å reise alternativer til regimet kan man gjøre hva man vil, ifølge totalitarisme-forskeren Hannah Arendt.

Syria: Vanlige mennesker som risikerer livet for samfunnet

Det var lett å dra ut og formidle bilder og lyd, men umulig å formidle lukten på stedet idet man ankommer: Lukten av brent blod og grønnsaker. Lukten av lik og våpen og 50 års undertrykkelse og smerte brent inn i hukommelsen min. Foto: Raed Fares (fra YouTube-video)

Når frie medier ikke finnes, hender det folk tar saken i egne hender. For eksempel ble det her i Norge laget illegale aviser som hjalp folk å vite hva som skjedde under den tyske okkupasjonen. Ikke bare de som laget avisene, men også de som spredte dem risikerte straff. I moderne tid gjør mobil og sosial medier det lettere å spre informasjon. Men noen må fortsatt samle inn nyhetene.

Tilfeldighetene gjorde en modig eiendomsmegler til borgerjournalist i Syria i 2011:

– Siden det ikke var noen frie medier i Syria, trengtes aktivist-journalister som kunne dekke protestene og gjøre stemmene våre hørt verden over. I Kafr Nabl var det jeg som gjorde det – med en Nokia Slide 6700, sa Raed Fares i sesjonen «Building a Free Syria One Town at a Time» under Oslo Freedom Forum.

Har man sett serien Le Bureau, der noen av operasjonene foregår i Syria har man kanskje etslags bilde av forholdene på bakken i det krigsherjede landet.

Fares fortsatte å formidle hendelsene, og sammen med andre i hjembyen dannet han en organisasjon som fokuserte på å lære opp barn og tenåringer og styrke kvinners posisjon. De ville skape et fungerende sivilsamfunn som kunne holde dem unna terrorisme og diktatur.

Fares utvidet sin ikke-voldelige motstand med radiostasjonen Radio Fresh, som var kritisk mot både Assad-regimet, IS og Al Qaida.

Det er selvsagt ikke ufarlig å utfordre de ulike væpnede gruppene som sloss om makten i området.

– I januar 2014, rundt kl 1 om natten var jeg på vei hjem fra kontoret. Jeg parkerte og gikk ut av bilen. Tre meter fra meg åpnet to bevæpnede menn ild, og skjøt 50 skudd. Tre av dem traff meg i brystet.

Fares var nær å miste livet, men etter fire måneders rekonvalens var han tilbake igjen. I årene som fulgte ble han bortført og torturert av Al Qaida fire ganger.

– I januar 2016 lot Al Qaida meg gå etter påtrykk fra befolkningen og media. De sa også skriftlig at de hadde gjort en feil da de arresterte meg. Sivilsamfunnet vant mot volden.

Raed Fares på Oslo Freedom Forum 2017 (fra YouTube-video)

Ett år senere sto han på scenen i Oslo og fortalte om sin ikke-voldelige motstand mot Assad-regimet, IS og ekstremistene.

Men det skulle ikke vare. Om morgenen fredag 23. november 2018 ble Raed Fares skutt og drept i hjembyen sammen med sin venn og medaktivist Hamoud Jneed.

Den som introduserer meg for Raed Fares’ historie er Rana Riziq, som jeg snakker med noen dager etter at Fares døde. Hun er freelancejournalist fra Syria. Idag bor hun i Paris.

– Jeg hadde planlagt å ringe ham denne uken. Raed var en av de få som var igjen i Syria, og nå er han drept.

Mediene i verden utenfor er viktige for folk i Syria, mener Riziq. Hun sier folk i Syria setter sin lit til at media vil vise urettferdighetene som skjer i Syria, så verden kan reagere og hjelpe.

– Jeg skulle ønske vestlige medier fokuserte mer på russiske fly som velger leger og sivile som mål – de bomber tilfeldig uten å bry seg om de treffer kvinner, barn eller gamle. Som journalist forstår jeg at mediene ikke er interessert i å høre de samme historiene igjen. Derfor håper jeg på mer og annerledes dekning også.

Libanon: Medfølelse og hat er det eneste vi får

Libanon er et land som skiller seg fra mange av de andre landene i Midtøsten. Revolusjonen skjedde tidligere der enn i mange av landene rundt. Nå har de et flerpartisystem, og mediene er relativt fri til å skrive om politikk.

Libanesisk-amerikanske Habib Battah har base i Beirut og er redaktør for Beirut Report. Fra et lite møterom i NRK tar jeg en Skype-samtale med ham om forholdene for journalistikk fra Libanon.

Battah forteller at han aldri har blitt truet når han har skrevet om politikk, men når han skriver om byggeprosjekter som berører kulturminner har han både blitt truet og angrepet.

Faksimile fra sak i Beirut Report om et kamerateam som er angrepet

Midtøsten er big business, sier han. Multinasjonale selskaper er inne i alle historiene han skriver for tiden.

«Vi finner ut hvor du bor», ropte en vaktmann etter meg da jeg tok bilder av historiske ruiner på byggeplassen hans.
Will Renzo Piano’s new tower demolish an ancient city buried under Beirut? | Beirut Report

Det viser seg at Battah ikke er spesielt imponert over vestlige mediers dekning av Midtøsten.

– Medfølelse og hat er det eneste vi får – jeg synes ikke det er særlig god dekning, eller hjelper noen. Historiene de ønsker seg fra Libanon er om Hizbollah og terrorisme. Ikke ødeleggelser av arkeologi, miljø, eller korrupsjon. Eller om det faktisk skulle skje noe bra i landet.

Han forsøker å forklare meg hvordan vestlig Midtøsten-dekning ser ut fra hans ende:

– Ofte har enellerannen reporter kommet inn på en hest eller kamel eller noe. Han snakker om hvordan han har kommet inn alene. Hvor vanskelig det var, og hvor mange mennesker som lider og ikke har noe mat. Hjelper det noen?

Battah ser lite verdi i å vise hvordan mennesker lider. Han mener det er viktigere å vise hvorfor.

– Istedenfor å spørre seg selv «hva er galt med disse folkene i Midtøsten, hvorfor sloss de» skulle man heller spørre hvilken rolle man selv har i regionen: Hvilke våpen har vi gitt disse crazy regimene? Hvor mye har vi tjent? Hvordan har vi bidratt til å forme disse regimene de siste par generasjonene?»

Han mener folk ikke tenker spesielt kritisk når det gjelder utenrikspolitikk, og fortsetter:

– Bombene i Midtøsten produseres i små byer i Europa, USA og Russland. «Hvorfor ble de laget? De ga oss penger, som skapte jobber. Vår jobb er knyttet til krigen som skjer der». Gå og intervju fabrikkarbeideren i den lille byen din og spør hva han tenker om dette. Hvis du er arkitekt, ingeniør, entreprenør eller bygningsarbeider er du del av forsyningskjeden og verdikjeden, og bør vite hvordan det du gjør blir brukt. Istedenfor å bare tenke på Midtøsten som et sted man skal synes synd på eller hate, kanskje det vil hjelpe å følge pengesporet og å følge makten.

Vindu mot verden

For å oppsummere: Jeg tror det er viktig at vi nordmenn har et vindu mot verden. Ikke bare for verdens skyld, men også for oss selv:

For verdens skyld

Det enkleste er at ulike former for sensur kan gjøre det vanskelig eller umulig for lokale media å dekke det som skjer, dermed er medier utenfra viktige bidragsytere for å hjelpe befolkningen å være bedre informert. Det blir også vanskeligere å gjøre overgrep mot befolkningen når verden utenfor ser det, snakker om det, og reagerer. Utenlandsk press kan gi endringer, og høyere bevissthet om forholdene i land, våpenhandel, turisme, næringsinteresser og andre ting som understøtter autoritære regimer kan påvirke både den direkte og den indirekte utenrikspolitikken.

For oss selv

Men det er også viktig for oss selv å se hva som skjer i andre land. Når vi kan se verden utenfor så setter det oss selv, vårt liv og våre alternativer i perspektiv. Det gjør det mulig for oss å lære og gjøre bedre informerte valg – enten det er for å forstå mennesker i andre land og vår utenrikspolitikk bedre, for å få praktisk lærdom om hvordan en politiske endring virker, eller for å kunne se de langsiktige følgene av tukling med demokratiet og dets mekanismer.

Men det er nå engang slik at det stort sett er lyst, og ikke plikt som styrer hva publikum ser, hører og leser: For at dette skal virke må vi journalister klare å fortelle historier som er interessante nok og nyanserte nok til at publikum vil følge med og engasjere seg i livet utenfor vinduet.

10 kommentarer

    • Rhett Terrence Richwell (svar til Elisabeth Kristiansen)

      Norge elsker jo også å fremstå som fredsnasjon Norge, mens vi ifølge FN faktisk er den fjerde største eksportøren av våpen i verden.

      Norges forsøk på å skape fred under borgerkrigen i Sri Lanka endte i et blodbad på tamiler øya aldri tidligere hadde sett maken til. Etter Erik Solheoms udugelige innsats der ble han for pokker FNs miljøsjef før han fikk sparken.

      At tosker som Erik Solheim skader sitt eget omdømme både gjennom regelbrudd og uttalelser som tyder på et svært oppblåst selvbilde, får så være. Verre er det at dette også skader Norges anseelse. Norge får selvfølge ikke tunge verv i internasjonale organisasjoner fordi vi har de flinkeste folkene, men for disse idiotene har med seg sjekkheftet.

      Etter en tredjeplass i 2015, havnet Norge året etter helt øverst på lista av giverland målt etter bruttonasjonalinntekten (BNI). Norge ga 1,11 prosent av BNI i bistand, og summen var 36,6 milliarder kroner.

      Både moralsk og økonomisk er vi rammet av hybris, av overmot: vi har kompensert for den ufattelige rikdommen med å lage en myte om oss selv som den store velgjører. De som sitter nær toppen er blitt beruset.

      Årevis med mangelfull eller helt fravær av kontroll med norsk bistand gjør at det aldri vil bli klart hvor omfattende den korruptive delen av pengesløsingen har vært. Hadde man hatt kontroll med bruk av midlene fra begynnelsen av, ville norsk bistand trolig blitt innstilt for lenge siden, eller fått en annen form enn har hatt.

      De hundrevis av milliarder kronene som Norge med rund hånd gjennom årene har sprøytet inn i en hærskare av utviklingsprosjekter eller gitt i direkte budsjettstøtte til land i den tredje verden, har lagt grunnlaget for en storstilt korrupsjon i mottakerlandene og styrket de «onde» kreftene. Tanzania, et av verdens mest korrupte land, mottok i 2013 ca 585 mill. i bistand fra Norge.

      I fjor ga Norge Kina 83.3 millioner i bistand. Samlet bistanden til Kina fra 1980 til 2011 utgjør cirka 2,5 milliarder kroner. Kina er et land med solid økonomi og betydelig vekst, så hvorfor gir vi disse penger? Pakistan ga vi noe tilsvarende til i fjor. UD gir 5-6 millioner kroner til omstridte religiøse skoler i Pakistan, men stiller ingen krav til skolens innhold selv om forskere mener skolene utgjør en betydelig fare for internasjonal sikkerhet.

      Pakistan har tatt seg råd til 130 atom stridshoder. Årlig benytter de 2,5 milliarder dollar på atomvåpen programmet sitt og disse gir vi penger. Hva pokker feiler oss?

      I dag bruker Norge 1,9 milliarder kroner i året på bare administrasjon av bistand. Sammenlagt gir vi 34,1 milliarder kroner i offisiell bistand.

      NTNU er Norges største universitet og har et årlig og et årlig budsjett på 6 milliarder kroner.

      Landene med størst kapasitet har størst ansvar. Kapasitet handler ikke bare om økonomi, men også om godt eller dårlig styresett. Ansvaret må også omfatte en rett og plikt til å gripe inn overfor land som ikke gjør sin del av jobben, kanskje fordi de er vanstyrte og korrupte. Det er et fellesgode som ødelegges, og det som skjer i hvert enkelt land får globale konsekvenser.

      Derfor er jeg av den oppfatning at Norge burde kutte i sine dødfødte bistandsprosjekter, og heller allokere midlene til prosjekter vi har kontroll over og derav bidra til å finne løsninger som er nødvendige for vår jords overlevelse.

      La oss etablere et ledende maritimt forskermiljø som kan levere konkrete løsninger for utfordringene verden står over for. I samme slengen er det heller ikke noe galt at dette kan danne grunnlag for nye industrier når oljeinntektene våre forsvinner.

  1. Hendrik Halsne

    En interessant og informativ artikkel. Takk for det. Men husk også, det har vært en lang og blodig vei for å komme dit mange vestlige land er i dag. En fransk revolusjon, flere blodige kriger og to verdenskriger. I den kristne kirke har vi en gud vi kan fornekte. Muslimer kan ikke fornekte Allah. Kanskje ligger de så mye som 700 til 800 år bak oss i sin samfunnsutvikling.

    Svar på denne kommentaren

  2. Hva mener du egentlig med «medienes rolle som kontrollfunksjon for makten»?

    Mener du at dere bruker stavekontroll etter å ha kjørt Google Translate av artikler fra Washington Post? I så fall er jeg enig i at dette er prisverdig.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Fredrik)

      Mediene har en sentral funksjon i et samfunn i å skrive om kritikkverdige ting og misbruk av makt. Noen ferske eksempler fra toppen av hodet; VGs sak om Tolga kommunes behandling av brødrene Holøyen eller NRKs avsløring av at Helge André Njåstad hadde en tendens til å la Stortinget betale familiereiser. Det er heller ikke mer en et års tid siden flere måtte forlate sine verv i bakkant av #metoo her i Norge.

      Norge er et relativt velfungerende og transparent samfunn, så vi er heldigvis forskånet for det mest blatante misbruket av makt, men i USA har f.eks. korrupsjon og lokalt misbruk av makt økt i takt med bortfallet av lokale medier.

      Og – som jeg er inne på i artikkelen – ting har blitt vesentlig verre i endel land de siste årene, systematiske angrep på mediene og deres kontrollfunksjon er medvirkende til dette.

      Her er en enkel og grei innføring i hvordan det virker.

    • Fredrik (svar til Fredrik)

      Greit, jeg skal ta deg på alvor:

      * Hvor mange prosent av de Obama-relaterte artiklene til norske journalister hadde en kritisk vinkling på Obamas regjering?

      * Hvor mange prosent av de Trump-relaterte artiklene til norske journalister har en kritisk vinkling på Trump-regjeringen?

      Vi vet at disse to tallene er mildt sagt svært ulike. Vi kan dermed, om du er enig, konkludere at dere er selektive når det gjelder hvilken «makt» dere «kontrollerer».

      Denne selektiviteten oppfattes gjerne som politisk aktivisme mer enn som objektiv og rettmessig «kontroll av makten».

      At det sistnevnte er journalisters hovedfunksjon, altså at journalistikk formidler en slags objektiv sannhet som i sin tur fremmer alt det som er objektivt godt her i verden, er uansett en myte som dukket opp etter at partipressen forsvant. Og det er jo uansett relativt dristig å påberope seg en slik glorie rundt hodet?

      Men for all del, tapetser gjerne nrk.no med bilder av døde barn neste gang dere vil ha oss med på israelhat, en NATO-ledet angrepskrig, invasjon av fremmede folkeslag inn i Oslo, eller et IS-opprør mot en arabisk regjering. Vi biter nok på igjen!

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Fredrik)

      At frie medier har en vesentlig funksjon i demokratiet, og at fravær av frie medier har negative konsekvenser for samfunnet er relativt veldokumentert. Jeg ser ikke at eksempelet ditt endrer noe ved det.

      Medienes kontrollfunksjon her i Norge handler i svært liten grad om å kontrollere den amerikanske presidenten. Det handler oftere om kommuner, fylker, næringsliv, fotballtrenere, mer prosaiske ting.

      Jeg kan ikke huske å ha skrevet noe om glorie rundt hodet; så det tror jeg må være noe du har funnet på selv. Jeg innbiller meg ikke at journalister er perfekt objektive, men de er vesentlig bedre enn alternativet fravær av journalistikk.

      Obama/Trump-eksempelet ditt er i hovedsak en avledning fra diskusjonen, men det er såpass underlig at det fortjener en kort gjennomgang:

      Dersom du har fulgt med på amerikansk politikk de siste par årene har du muligens lagt merke til at det er noen ting som skiller den sittende presidenten fra den foregående, for eksempel:
      · regjeringen hans har løpende store utskiftninger og en del støy
      · kampanjen hans er under etterforskning
      · kampanjelederen og advokaten hans er dømt
      · listen over falske påstander han har kommet med har passert 4000 og øker med – i snitt – 5,7 pr. dag

      Jeg vil anta du ikke mener det ville vært riktigere av media å ikke belyse dette med utgangspunkt i at den forrige presidenten ikke rotet seg opp i disse tingene, dermed ble dekket mindre, og regnestykket tilsier at enhver president skal ha samme antall artikler uansett atferd?

      Forøvrig en fascinerende mengde agendaer du klarer å tillegge allmennkringkasteren i siste avsnitt 🙂.

    • asdfdfas (svar til Fredrik)

      Ta en dagsaktuell sak da. Om mørkemannen Ropstad og den uendelig alvorlige endringen av abortloven som vil gjøre kvinner til fødemaskiner etc. Hvor mange avisartikler finner du omtale av antallet slike aborter? det var 8 elns i fjor.

      Hvor er artiklene som problematiserer de ukjente langtidsvirkninger av abortert tvilling?

      Hvor er de etiske/moralske analysene for og i mot?

      Nope? Ingen utenfor Dagen elns sier du?

      Men nok omtale av Handmaids tale og tulleaksjoner…

      Om man forsetter listen kan man se på hvor mange artikler som omtaler folk utenfor journalistenes omgangskrets. Hvor kan jeg lese NTBs artikkel om at vanlige arbeidsfolk er mindre synlig i norske medier?

      Sitatet fra denne NTB artikkelen er mer en hardtslående:

      – Det er lett å tenke at mange avisredaksjoner har et typisk «middelklasseblikk» på verden, og da er det naturlig at det påvirker hva journalistene ser på som viktig, mener Figenschou.

      Kombiner dette med medieundersøkelsen og se den totale politiske slagsiden.

      Det er ikke rart at sleske bilselgere og sjornalister nevnes i samme åndedrag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.