nrk.no

Hvorfor går ikke pengene jeg betaler Spotify til artistene jeg hører på?

Kategorier: Gjestebloggere & Streaming

Et headsett i forgrunnen av en Spotify-logo. Foto: Dado Ruvic / Reuters

Kronikk: Bare 65 av 1248 kroner jeg har betalt til Spotify det siste året har gått til de som lager musikken jeg har lyttet på. Er det på tide med en ny fordelingsmodell i strømmeverdenen?

I år har jeg betalt 1248 kroner til Spotify. Først 99 kroner i måneden, så 109 fra juli. Av dette er moms 250 kroner, mens omlag 300 har gått til Spotifys servicegebyr på 30 prosent. Dette betyr at det gjenstår rundt 700 kroner på min Spotify-konto som går til mastereier, altså til artist, opphaver og plateselskap.

Ifølge eposten jeg fikk fra Spotify torsdag 6. desember har jeg spilt 2240 sanger dette året. I en ideell verden skulle man tro at hvert spor jeg spilte genererte 31,25 øre til mastereier. Altså 700 kroner fordelt over 2240 sanger.

Virkeligheten er ganske annerledes. Ifølge Digital Music News betalte Spotify ut 0,0038 dollar per strømming i 2017. Etter dagens kurs utgjør dette 3,2 øre, noe som betyr at for hver eneste sang jeg spilte i 2018 subsidierte jeg noen andre med 28,05 øre.

Hvem er det jeg subsidierer? Jo, de aller mest spilte sangene på Spotify.

Subsidiering forbindes gjerne med å gi litt ekstra til de som har minst. Spotify og lignende strømmetjenester kjører imidlertid en annen variant; De som har mest, får enda litt til. I dagens «Pro Rata»-modell samles alle innbetalinger i én felles pott, og fordeles så ut etter antall strømminger.

Derfor subsidierer brukere som strømmer lite de som spiller mye, eller rettere sagt artistene til sistnevnte.

Jeg tror ikke jeg er en så veldig utypisk kunde hos Spotify. Og selv om jeg er veldig glad i popmusikk, blir det helt feil at 90 prosent av pengene jeg betaler inn går til andre artister og opphavere enn de jeg faktisk hører på.

«Alle» i bransjen synes offentlig å være enig i at en brukersentrert betalingsmodell, altså at pengene følger musikken man lytter til, hadde vært langt mer rettferdig. På kjøpet hadde vi også blitt kvitt rene svindler á la det vi så i Bulgaria sist vinter.

Samtidig er det åpenbart at det jobber mektige krefter imot, for det er veldig lite bevegelse på området. Jeg sliter med å skjønne hvorfor.

Jeg kan forstå at bransjen per i dag er satt opp for Pro Rata, men etter mitt skjønn vil det ikke være et stort problem for bransjen å omstille seg. Det har man gjort mange ganger før.

Det er ikke mange årene siden plateselskapene hadde 70 prosent av årsomsetningen de 5-6 siste ukene før jul.

I sjangeren «store-og-folkelige-balladeplater» kunne man selge hundretusenvis av eksemplarer på veldig kort tid. Da musikkinnkjøpet flyttet seg fra Coop til et strømmeabonnement endret dette seg brått, og ganske raskt var plateselskapene interessert i helt andre artister.

Det hele var ganske uproblematisk for andre enn «jule-artistene» (og meg som hadde produsert mange av disse platene), men det tror jeg den jevne musikk-konsument lever fint med.

Automatisert nyhetsbrev fra NRKbeta

Få et ping i postkassa hver gang vi publiserer noe interessant om teknologi eller medier!

Jeg mener akkurat det samme ville være tilfelle med en overgang til en brukersentrert betalingsmodell. Plateselskap som satser kommersielt ville da signert artister som et stort antall brukere hører på – uavhengig av om disse spiller 10 eller 500 sanger om dagen. Jeg tror det hadde vært bra for oss alle.

Dagens Pro Rata-modell er ikke bare urettferdig, den er også svært skadelig for mangfoldet i populærmusikken. Det gjør oss alle til tapere.

Derfor skulle jeg ønsket flere kunne være med å dra lasset sammen med organisasjoner som FONO, GramArt, Musikkforleggerne og NOPA – som ønsker en overgang til brukersentrert betalingsmodell.

44 kommentarer

  1. Bjørge Bettum olsen

    Hva da med de som har familie abonnement, eller de som strømmer gratis : hvordan skulle de kunne betale rettferdig?

    Anser dette som en ideell tankegang som ikke vil komme artistene til gode, til syvende og sist : administrasjons kostnader kommer til å skyte i været.

    Svar på denne kommentaren

    • Hva er forskjellen på noen av eksemplene dine og et enkelt abbonement? Det er fortsatt en inntekt per bruker, selv med familie og gratis strømming (reklameinntekt per bruker). Dette kan vel fortsatt fordeles etter en annen modell enn det gjøres i dag?

    • Du tar til orde for at de mest spilte artistene skal få enda større andel av utbetalingene enn de mindre artistene – det er akkurat det motsatte av hvordan jeg tolker Antonsen: Han mener at de mest spilte subsidierer de mindre spilte, og at dette bør det bli slutt på.

      Jeg tror ikke at mer penger til super-artistene, og tilsvarende mindre til de som har et snevrere publikum, vil føre til den stimulering av mangfoldet som Antonsen håper på gjennom sine utspill til endret betalingsmodell.

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Kjetil Lønne Nilsen)

      Hei keal.

      Du skriver – «… hvordan jeg tolker Antonsen: Han mener at de mest spilte subsidierer de mindre spilte, og at dette bør det bli slutt på»

      Det er akkurat det motsatte av det jeg sier. De mest spilte blir subsidiert av brukerne som spiller under gjennomsnittet.

    • Min kommentar var basert på utsagnet – som er framhevet i feite typer:

      Derfor subsidierer brukere som strømmer lite de som spiller mye, eller rettere sagt artistene til sistnevnte.

      Jeg forstod deg som at du av kritisk til denne «subsidieringen»: At du mener at «artistene til de som spiller mye» ikke får deres rettmessige del av kaka. At «artistene til de som strømmer lite» burde fått mer.

      OK, jeg kan ha misforstått deg – at utsagnet ditt var ment slik at «artistene til de som spiller mye» burde få en større andel av kaka.

      Det er mulig at du mener at det er forskjell på om enkelte brukere strimer en gitt artist, og om alle gjør det – at for et gitt antall avspillinger bør den som spilles av fæære ulike brukere få bedre betaling enn den som har bred appell hos et stort publikum (gitt samme antall avspillinger totalt).

      Problemet med artikkelen din er at du ikke detaljerer hvilke regler du vil ha for hvem som skal få mer, og hvem som skal få mindre, av kaka. Da risikerer du at du blir feiltolket, slik jeg muligens feiltolket deg her.

      Men jeg forstår fortsatt ikke hvilke regler du vil sette opp for fordeling av inntektene – hvem skal få mindre. Og hvorfor.

  2. Dette er et sammensurium av ufullstendig informasjon og sammenligning av epler med appelsiner.

    Først: «Derfor subsidierer brukere som strømmer lite de som spiller mye». Det følger direkte av en fastpris-modell, og har ingenting å gjøre med at en musiker som selger n ganger så mye også tjener n ganger så mye. Hvorfor velger du fastpris Spotify framfor stykkpris CDer? For at du selv kan ha ubegrenset forbruk uten ekstra kostnad. Du ønsker å bli subsidiert av småforbrukerne!

    Fastpris er «mote»: Folk ønsker ikke «betal etter bruk», de vil ha «fri data» på mobilen, ingen bompenger, ingen stykkpris på verken musikk eller film. Alle betaler det samme. Den som tar ut lite, subsidierer de som tar ut mye, uansett hva musikerne får – det har ingenting med det å gjøre. Som Spotify-kunde signalerer du ønsker det akkurat slik. Jeg er det ikke, og brukte mindre enn 1248 kr på musikk sist år (jeg har stor nok platesamling). Hadde jeg kjøpt 8 CDer til stykkpris 156 kr = 1248 kr, ville da mer enn 65 kr (dvs. 8 kr/CD) havnet hos musikerne? Neppe.

    Å ha fastpris på kunde-siden og stykkpris («pro rata») på musiker-siden er litt problematisk. En alternativ ytterlighet er fastpris også på musiker-siden: Samtlige musikere får samme utbetaling uansett om noen bryr seg om musikken deres – en slags «borgerlønn» for Spotify-musikere. Ikke mange ønsker noe slikt, og det ville ikke stimulere musikere til å produsere musikk folk vil lytte til. Antonsen ønsker tydeligvis en mellomting, f.eks. en «tvungen kvantumsrabatt» der musikere det lyttes lite til skal få bedre betalt pr. avspilling enn de det lyttes mye til. Om jeg forstår ham rett, ser han dette som mindre subsidiering enn betalingsmodellen med lik pris for alle.

    Antonsen linker til en artikkel som forteller at musikerne får 3,2 øre/avspilling – og sier at dette «har gått til de som lager musikken». Hvor mener han de 28,05 ørene har blitt av? I årtier har musikerene sagt akkurat det samme: Du betaler 156 kr for en CD, men hvor mye av det får jeg, som lager musikken for deg? Så starter de sitt eget plateselskap og må betale studioleie og opptaksutstyr og lydingeniører og regnskapbyrå og vaskehjelp, og framfor alt: Reklame og markedsføring. Platene selges for samme pris, men til tross for at det musiker-drevne platesekapet får «alle» pengene, går det ikke rundt, og plateselskapet går raskt konkurs. (Norsk Wikipedia har 163 «Norske plateselskaper»-artikler.)

    Det meste av 156 kr/CD dekker reelle kostnader i musikkproduksjon/distribusjon. Det meste av 28,05 øre/striming går fortsatt til det. Man kan diskutere om en fordeling på 8,8:1 mellom selskap:utøver er riktig, men forholdet har neppe tippet mye i musikernes disfavør etter at striming ble utbredt.

    Reelle kostnader ved å etablere, vedlikeholde og drive Spotify-tjenesten er naturligvis ikke null; det må betales på noen måte. Antonsen kaller det «servicegebyr»; les det som «distribusjonskostnader». Det er en kostnad som erstatter lønn til personalet i platebutikken, transportkostnadene fra CD-pressa til butikken, emballasje, etc. etc. Kanskje 30% er for høyt, at Spotify tjener for mye på tjenesten. Kanskje vi i vinyl- og CD-alderen burde reagert tilsvarende på at eiere av platebutikker hentet ut stor fortjeneste. Prinsippet er uansett at både platebutikk og Spotify utfører nødvendige tjenester for å gi deg muusikken, og vil ha betalt for det. Hvor mye de skal ta seg betalt er en detalj, ikke et prinsippspørsmål.

    Antonsen bare så vidt antyder hvordan hans ideelle betalingsmodell er: Han antyder at plateselskapene burde signere (kontrakt med) musikere «uavhengig av om disse spiller 10 eller 500 sanger om dagen». Selskapene gjør jo det (de bestselgende selger langt mer en 50 ganger de minst vellykkede!). Vi må tolke det som at han vil trekke i retning av fastpris til musikere – men neppe helt ut. Trolig vil han fortsatt at de som lager vellykket, god musikk skal tjene bedre enn de som lager musikk ingen vil ha. En mulig modell er at musikerene mottar en blanding: En basis-utbetaling uansett antall avspillinger, pluss et lavere beløp pr. avspilling, men han sier ingenting om fordelingen.

    Hva dette har å gjøre med «brukersentrert betalingsmodell» er ganske uklart – brukerne betaler samme fastpris til Spotify uansett, og merker ingenting til en endret betalingsmodell til musikerne. Man kan mistenke at betgnelsen er strategisk valgt for å få oss vanlige forbrukere til å kjempe for hans interesser ved å få oss til å tenke at det er våre interesser. Han kan mene at en annen modell vil styrke «mangfoldet i populærmusikken», men det er en svært indirekte effekt. Uten mer detaljer om fordeling av inntekter og utgifter mellom distributør, plateselskap og musikere er det vanskelig å vurdere om vi tror på det. Å kalle det «brukersentrert betalingsmodell» er ikke alene nok til å overbevise oss.

    Slik musikere i årtier har startet plateselskaper for selv å høste overskuddet, kan de etablere egne striming-tjenester med de betalingsmodeller de ønsker. De vil støte på tilsvarende problemer som i vinyl/CD-tiden: Hvordan markedsføre tjenesten, få brukerne til å benytte den? For en generasjon siden var kampen for å bli synlig mellom katalogene til giganter som PolyGram og Apple Records og Deutsche og ECM og EMI og Sony. Og for den saks skyld Kirkelig Kulturverksted og BIS. I dag ville de slåss mot Spotify og Amazon og de andre gigantene.

    Ulempen ved en alternativ tjeneste er at med dagens betalingsmodell (for brukere) må vi betale fastpris både for den nye tjenesten og for Spotify (for den gir vi ikke opp!). Den grøfta har nettavisene gått i: Jeg vil gjerne lese én artikkel her, én der, i mange ulike aviser, men kan ikke betale fullpris abonnement for dem alle! Hadde de samarbeidet om en modell der jeg kunne lese enkelt-artikler for en krone eller to, ville jeg lest mange slike enkelt-artikler, selv om det ikke var til fastpris. Tilsvarende: Fikk jeg «paraply»-avtale for alle striming-tjenester, der jeg kan spille av låter fra samtlige striming-tjenester for f.eks. 50 øre/låt (røfft regnet Antonsens kost), ville jeg benyttet meg av det. Det ville jeg som bruker hatt stor gevinst av. Det ville stimulere til utvikling av alternative tjenester, gjerne nasjonale, med stor variasjon i musikalsk mangfold og med den betalingsmodell til musikerne de ønsker.

    Norske interesseorganisasjoner har minimal mulighet til å velte om på Spotifys betalingsmodell. Det som kanskje kan lykkes, er å etablere en paraply-tjeneste som får avtale om formidling av Spotifys tilbud samt en rekke alternativer, f.eks. de som tilbyr norsk musikk og ulik nisje-musikk som ikke finnes på de store tjenestene. Et slikt samletilbud kan videreformidles til fastpris (slik storforbrukere ønsker) eller stykkpris (som småforbrukere ønsker) – det er ikke prinsipielt viktig. Det viktige er at det vil åpne for de som ønsker en annen modell enn Spotify, både i betalingsmodell og musikktilbud.

    Svar på denne kommentaren

    • Ole Henrik Antonsen (svar til keal)

      Hei keal, her var det mye å ta tak i. Jeg nøyer meg med å utdype begrepet brukersentrert betalingsmodell, eller user centric om du vil. Selv om alle kundene betaler fastpris, betales «mastereier» (den som eier innspillingen, og som videre betaler komponister, tekstforfattere og artister som har skrevet sangen og framfører den) etter hvor mange ganger sangen de eier strømmes. Problemet med dagens «pro rata»-modell er altså at i denne ligningen er det helt likegyldig hvor mange sanger en bruker strømmer.

      I pro rata-modellen kan man regne ut hvor mye en stream er verdt hvert år (som i artikkelen det er linket til), alt etter hvor mye som er betalt inn og betalt ut. I en brukersentrert betalingsmodell vil man ikke kunne det. Da vil din stream-pris avhenge av hvor mange sanger du spiller i måneden. Streamer du én sang går alle pengene du betaler inn, minus moms og Spotifys andel (som vil være helt lik uavhengig om det er brukersentrert eller pro rata modell) til den som eier master til denne sangen. Streamer du 10 000 sanger deles beløpet på 10 000 til hver av disse.

      Hvorfor er dette viktig?

      Jo, fordi det er mange segment av lyttere som ikke hører musikk 24/7. Jeg og mange med meg synes det er urettferdig at mine penger skal gå til artister jeg ikke hører på. Jeg vil støtte mine artister, men med dagens modell går altså kun 65 av de 700 kronene som skulle gått fra meg til mastereier til de jeg faktisk har hørt på. For en bruker som spiller mer enn gjennomsnittet (som ligger ti ganger over det jeg gjorde) vil det går mer enn 700 kroner til mastereierne til musikken han/hun hører på. I en brukersentrert betalingsmodell overføringen til mastereier alltid være 700 av 700.

      Håper dette er litt oppklarende.

  3. Teknisk sett er det fullt mulig å gjennomføre en modell der bare lytterens artister får betalt. Da vil man kunne støtte musikk og artister man liker uten å måtte kjøpe vinyl, f.eks., noe jeg gjør selv for det jeg liker best. Økonomisk sett er brukersentrert betalingsmodell mest rettferdig.

    Svar på denne kommentaren

  4. Tom Fredrik Jansen

    Forfatter kommer her indirekte med en påstand om at de som f.eks kun lytter på Kari Bremnes på spotify lytter i snitt mye mindre på musikk enn de som bare lytter på Katy Perry. Hvor kommer denne statistikken fra? Jeg stiller meg veldig tvilende til at det er signifikant forskjeller her. Ja, det er slik at mesteparten av det jeg betaler inn går til artister jeg ikke lytter på, på den samme måte som en liten del av det den store mengden med Justin Bieber fans betaler inn går til Kari Bremnes som de ikke lytter på. Jeg har til gode å se at noen kan bevise at en slik endring som forfatter ønsker vil gi noe forskjell.

    Svar på denne kommentaren

    • Asbjørn Ulsberg (svar til Tom Fredrik Jansen)

      De som hører på Kari Bremnes hører muligens ikke mindre musikk enn de som hører på Katy Perry, men det er utvilsomt langt færre lyttere til Bremnes’ musikk enn til Perrys. Det gjør at Perry får en mye større del av kaka enn Bremnes etter dagens modell. Etter Antonsens «brukersentrerte» modell vil ikke Bremnes og Perry dele av samme kake overhode.

  5. Erik-André Vik Mamen

    Så hvis jeg bare hører på noen få sanger i måneden så skal «mine artister» tjene bedre enn de min musikkglade venn hører på? Virker merkelig. Det er ikke veldig enkelt å fastslå hvordan denne endringen vil fordele om utbetalinger i utgangspunktet.

    Svar på denne kommentaren

    • Sammenligning med CD halter ganske mye; det blir for store ulikhteter. Hvis du bare kjøpte én eneste CD for 150 kr det året, og kun hørte på den, ville det ikke være 1248 kr å fordele mellom formidler (platebutikk, grossist, transportfolk), plateselskap, studiomusikere og alle andre i produsjons-prosessen, og musikeren. Musikeren ville slett ikke fått 700 kr, slik du antyder at du mener ville være riktig dersom du kun hører på den ene artisten på Spotify.

      Dessuten kan du med en CD høre på samme sang to hundre ganger uten at musikeren får noe som helst mer. Du kan spille musikken i bilen, på hytta, i kahytten på snekka. Du kan til og med (lovlig!) ta kopi av CDen og gi til en venn (åvl §12), så sant det er til privat bruk. Alt uten at musikeren får mer.

      Jeg har aldri vært musiker, og vet ikke hva som var vanlig honorar til musikeren i CD-tiden, men har hørt antytdninger om at det ikke var noe spesielt mange kroner pr skive. Skulle likt å sett konkrete tall i utbetaling til hovedartisten og for hvor mange solgte eksemplarer, for ulike musikk-sjangre og ulike opplagstall!

      Hvor mange Spotify-avspillinger skal til for samme utbetaling? Hvis jeg gjetter rått at musikeren får 3 kr/eks for en CD med 12 spor, 25 øre/spor. Det selges 1000 eks, 250 kr/spor til musikeren. Da tjener musikeren mer ved 7800 Spotify-avspillinger han ville gjort på CDen.

      Hvis hver av de 1000 CDene ble spilt av mer enn 7,8 ganger, da ville betaling pr. avspilling være dårligere med CD enn med Spotify-honoraret: Den åttende, niende og senere avspillinger er «gratis» for brukeren (både CD-eier og Spotify-bruker, siden du betaler flat sats), men på Spotify fortsetter utbetalingene til musikeren.

      For mange norske CDer var et salg på 1000 eks en fjern visjon. Og jeg tror (korriger meg om jeg tar feil) at 3 kr/eks var et høyt honorar, ihvertfall for norsk nisje-musikk. Med opplag 500 og 2 kr/eks – 1000 kr til musikeren – er det tilstrekkelig med 2600 avspillinger for at Spotify skal gi mer penger i kassa enn hva CD-salget ga.

      Uansett om mine rå-gjettinger på opplag og kompensasjon skulle være helt på jordet (jeg mistenker at Antonsen, eller CD-artister som leser dette, kan presentere virkelige tall, om de ønsker det): Det er så mange forskjeller mellom CD-salg til stykkpris / abonnenent til fastpris, og musikerbetaling pr.skive / pr.avspilling, at de ikke enkelt og entydig kan sammenlignes.

      Vi kan sammenligne enkelt-tilfeller, for et gitt antall CD-eksemplarer og gitt utbetaling pr eks, med et gitt antall Spotify-avspillinger. Men det ville ikke gi oss et universelt svar for andre opplag, pr-eks-betalinger og antall Spotify-avspillinger.

  6. Age-Raymond Riise

    De to modellene ville blitt helt like. Derimot om fordelingsnøkkelen var ulineær ville det subsidiere de mindre artistene. For eksempel om potten ble fordelt etter kvadratroten av antall avspillinger.

    En sang som ble spilt 100 ganger får en andel lik 10,
    100 -> 10
    10 000 -> 100
    1 000 000 -> 1 000
    100 000 000 -> 10 000
    Potten deles opp i like mange andeler som summen av kvadratrøttene av alle avspillinger.

    Ulempen kunne bli at artister laster opp samme sangen med litt ulikt navn, eller i versjoner med små variasjoner, siden dette ville belønnes.

    Det er uansett urettferdig at en artist som spiller inn en sang ‘en’ gang skal tjene på den resten av livet, vi skulle hatt en modell der en folkekjær sang gradvis ble public-domain. Samme gjelder for alle åndsverk, det må være en asymptotisk avtakende fordel for originatoren.

    Svar på denne kommentaren

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Age-Raymond Riise)

      Hei Age-Raymond Riise. Det er helt feil at de to modellene ville blitt helt like. Med en brukersentrert betalingsmodell ville alle pengene jeg har betalt inn, minus moms og Spotifys andel på ca 30% gått til de som eier innspillingene jeg har hørt på. I 2018 var det i mitt tilfelle altså 65 kr av 700.

  7. Sverre Colbjørnsen

    Hvis jeg kun hører på Kari Bremnes (som er det gjennomgående eksempelet her) bør hele royaltyandelen min gå til henne. Hvis jeg hører på ti artister vil de ti dele potten min. Folk flest hører på store artister, så de vil fortsatt få mest, men det vil bli mer rettferdig for de minste.

    Svar på denne kommentaren

  8. Tom Fredrik Jansen

    Ref din kommentar om e-post fra Spotify. Den e-posten var unike sanger. F.eks så hadde jeg under 1000 unike sanger , men hadde lyttet ca 45000 minutter. Det blir ca 12000 avspillinger. Har du laget denne bloggen på en misforsåelse?

    Hvorfor tror du at de som lytter mye til musikk og er glad i musikk har så forskjellig smak som de som lytter lite?

    Svar på denne kommentaren

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Tom Fredrik Jansen)

      Hei Tom Fredrik, I følge min Spotify Wrapped hørte jeg 10030 minutter på Spotify i fjor. Det gir et snitt på litt under fire og et halvt minutt per sang. Jeg kan garantere at jeg ikke hørte på en ny sang hver gang jeg hørte på Spotify.

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Tom Fredrik Jansen)

      og det er ikke sikkert de som lytter lite har så forskjellig smak fra de som lytter mye (ei heller at de som lytter lite er så mye mindre glad i musikk – det finnes mange måter å lytte/konsumere musikk). I følge «salgsstatistikken» endret musikksmaken seg dramatisk over natta, akkurat da strømming ble innført i Norge i 2008/2009. Jeg er litt skeptisk nettopp det. Og for eksempel at alle de som kjøpte Vamp- og Bjørn Eidsvåg-plater i hundretusener fra en dag til en annen svitsjet til EDM.

    • Tom Fredrik Jansen (svar til Tom Fredrik Jansen)

      Hvis du som meg mener at Katty Perry fansen hører like mye på Katty Perry i snitt som Kari Bremnes fansen hører på Kari Bremnes så vil en endring av betalingen ikke gi noen endring til artisten. Hvis vi sier at det er 10 Kari Bremnes fan og 990 Katty Perry fan så er det slik at Katty Perry fansen betaler 1% av sine penger til Kari Bremnes mens Kari Bremnes fansen betaler 99% til Katty Perry. Men det gir akkurat samme sum til artistene hvis man endrer det til at at Kari Bremnes fansen bare betaler til Kari Bremnes osv. Eneste måte det ville gitt forskjell var at hvis disse spilte signifikant forskjellig mengde musikk. Og det mener du altså ikke er tilfelle.

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Tom Fredrik Jansen)

      Jeg har ikke sagt noe om verken Katy Perrys eller Kari Bremnes´ fans lyttemønster, og i alle fall ikke at dette er identisk. Men om du ser deg rundt vil det alltid være store forskjeller blant ulike segmenter lyttere. Kidsa på 13 strømmer mer enn far på 43 eller bestemor på 68, men likefult er de kunder på nøyaktig samme vilkår hos strømmetjenestene.

      Er det da riktig at bare artistene til de som strømmer ekstremt mye skal få et økonomisk grunnlag for å utvikle seg videre? Fortjener ikke fansen til andre typer artister, som ikke har «hyperstrømmere», at også deres artister kan holde det gående?

      I den gamle CD-økonomien, der du faktisk tok et valg om å kjøpe en plate i butikken, var bildet signifikant annerledes. Artister som Sivert Høyem, Marit Larsen og Odd Nordstoga sto for en stor andel av platesalget, men har gjort det dårligere i strømmetjenestene til tross for at de er svært populære i live-markedet. Jeg tror dette kunne sett annerledes ut i en brukersentrert modell.

      Siden du bringer opp Kari Bremnes kan det jo nevnes at hennes inntil nylige plateselskap Kirkelig Kulturverksted gjorde det meget skarpt i den gamle «CD-økonomien» og har slitt veldig med overgang til strømming. De har en profil på artister og katalog som ikke favoriseres av tjenesten, og det er noe av kjernen her; at det skal finnes et økonomisk incentiv til å lage, produsere og gi ut ulike typer musikk.

    • Tja… Jeg har levd gjennom et betydelig antall musikkformer som i dag er så godt som døde i media. Heldigvis er en god det av det bevart i min platehylle. Men vil jeg ha flere bidrag til samlingen. er ikke striming-tjenester stedet å gå, for å si det sånn.

      Noen av mine toalt utslitte vinyl-skiver er nyutgitt på CD, hvis artisten var stor nok internasjonalt til at det finnes gamlinger som vil kjøpe det – men det er samme musikk jeg allerede har, bare i teknisk bedre kvalitet. OK, jeg setter på spissen her, men bare litt.

      «Mangfold» er først og fremst ivaretatt ved en finere oppdeling på skalaen: Det som høres likt ut for en «utenforstående» kan av kjennere splittes opp i både seks og åtte stilarter som så nær beslektede at du må være kjenner for å vite hva som er hva.

      Det er ikke noe galt i sans for nyanser – du finner det samme når jazzfolk begynner sin finoppdeling, klassisk-eksperter osv. Det som er mer ødeleggende for «mangfoldet» er i hvor stor grad musikken som lages i dag er basert på en kjerne av rytmikk, instrumentering, melodiføring etc. etc. som er felles for det aller meste. I mangel av et etablert begrep kaller det her en «pop-rock» kjerne (protester gjerne på det), med varianter som jazz-pop-rock, folk-pop-rock, danseband-pop-rock, heavy-pop-rock, metal-pop-rock…

      Et konkret eksempel: I jula sendte NRK en julekonsert med CW fra Nashville. Jeg har periodevis hatt sans for gammel «horseback»-CW /bluegrass. Dajeg lyttet etter den gamle CW-stilen lurte den seg fram innmellom, i sangstilen og gitarbruk og melodiføring. Men utviklingen fra gammel CW er åpenbart i retning av generell pop-rock-stil med tradisjonelle CW-elementer som «krydder». Det samme skjer i praktisk talt alle stilarter: Det er pop-rock med folk-innslag, pop-rock med korsang, pop-rock visesang, pop-rock basert på klassisk-musikk-elementer.

      Nei, man behøver ikke av nostalgi tviholde på det gamle akkurat slik det var. Musikk skal utvikle seg, som all kultur. Problemet er at svært mange sjangre i dag graviterer mot en solid kjerne som er felles for de aller fleste.

      Vi har hatt perioder der det ble utviklet sterke nye elementer i jazzen, som ikke gikk i pop-rock-retning. Det samme med folkemusikken, som hadde genuine egne retninger. I ren vokalmusikk kom det mye spennende. Det var slik i mange stilarter: Du lagde musikk i annent enn 4/4. Musikk i annet enn dur og moll. Du var ikke avhengig av et standard trommesett men hadde masse andre former for rytme. Du trengte ikke masse programmert synth.

      Noe ny musikk fri for det solide pop-rock-fundamentet blir også produsert i dag, men det er i hovedsak musikk for et svært smalsporet publikum. I media må du lete etter sære innslag i sære kanaler. NRK Jazz var et sted der du hørte mye rart, men de la om til å bli en populistisk «alt det du har hørt to hundre ganger tidligere»-kanal, med unntak av enkelte sjeldne programposter. NRK Folkemusikk kan fortsatt presentere enkelte spennende ting, ikke bare «hardingslåtter etter Mosafinn», men det er langt mellom.

      Det som får plass i media i bred forstand er betydelig trengt sammen om det jeg her har kalt pop-rock. Der har du flere subkategorier enn før, men sektoren dekker bare en smal sektor av det totale spekter «mulige» musikk-uttrykk, om du ser på alt som har blitt laget av musikk de siste hundre eller to hundre år. Hele resten av sirkelen ligger på sotteseng, spesielt i «mainstream» media.

      Min påstand er at «mainstream» musikkultur i dag blir mer og mer homogenisert, og tenderer til å oppsluke en lang rekke delkulturer som tidligere hadde et helt selvstendig uttrykk, men som nå bare framtstår som ganske ubetydelige variasjoner på den dominerende pop-rock-baserte kjernen. Det ser jeg på som et vesentlig tap for det kulturelle mangfoldet: Det bestemmes ikke av hvor fin oppdeling vi har innenfor den musikalske sektor som i dag lykkes i markedet, men hvor bred denne sektoren er. Der har vi absolutt ikke sett noen forbedring de siste 20-30-40 år. Tvert om.

  9. Er denne betalingsmodell lik for alle andre strømmetjenester og? Som Applemusic, Youtubemusic, eller Tidal som jeg selv har? Bare lurer siden du har et sterkt fokus på Spotify i denne kommentaren.

    Svar på denne kommentaren

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Jørgen Eide)

      Hei Jørgen,

      Så vidt jeg har oversikt over er betalingsmodellen lik i alle strømmetjenester (kanskje med unntak av YouTube som i praksis betaler så lite at det er umulig å måle). Grunnen til at jeg har fokus på Spotify her er at det er den tjenesten jeg bruker og har statistikk fra.

    • Vidar Hanssen (svar til Jørgen Eide)

      Det er verdt å nevne at tidal betaler ca tre ganger så mye pr stream enn spotify gjør. Selv om de har lavere markedsandel. Så en god måte å støtte sine favoritt-artister, er å høre masse på de på tidal!

  10. Ola Magne Hauge

    Dei store artistene har makt til i kreve høgare betaling. Dei kan jo velge å ikkje vere på Spotify… Og Spotify uten dei store artistane blir eit dårlig strømme alternativ. Eit dårlig abonement vil ferre normenn velge og dermed får Kari Bremnes endå mindre penger.

    Svar på denne kommentaren

  11. Jeg skjønner ikke helt at du kan mene at det er så urettferdig med pro rata-modellen. Sett fra artistenes ståsted, må jo dette være det mest rettferdige!? De selger et produkt, og alle får betalt lik pris for sitt produkt. Hadde jeg vært artist og fått mindre betalt for 1000 avspillinger av min låt enn Kari Bremnes hadde fått for sin låt med kun 10 avspillinger, hadde jeg funnet det dypt urettferdig.

    Men jeg synes det blir feil fokus å hevde at du subsidierer de største artistene i en modell der potten blir delt likt. Til mer du hører på Kari Bremnes, til større andel av potten får hun. Men bare ikke så mye mer avd «dine» penger. Jeg skjønner argumentet ditt, men jeg synes det er mer problematisk med en brukersentrert modell, for der vil de største artistene subsidiere de minste; til mer man hører på en sang, til mindre betalt per avspilling får de. Er ikke det mer urettferdig, da?

    Eller er egentlig hovedargumentet ditt at de største artistene er rike nok og bør subsidiere de mindre artistene, litt som skattesystemet her på berget? At Spotify bør opptre som Robin Hood?

    Som forbruker har jeg overhodet ingen problemer med at den totale potten fordeles likt på antall avspillinger. Det er i alle fall i mine øyne det mest rettferdige!

    Svar på denne kommentaren

    • Jeg synes Antonsens modell er veldig fornuftig og forstår ikke helt all uviljen mot denne modellen. Hvis man tenker på tiden før strømmetjenestene da man handlet musikk i butikk så ville man vel foretrukket at din betaling gikk til de som stod bak musikken du kjøpte og hørte på og ikke til noen andre artister? Poenget da var jo at man hadde ulikt forbruk og derfor betalte forskjellig ettersom hvor mange CD-er eller plater man kjøpte. Nå betaler alle det samme, men forbruket er fortsatt forskjellig. Alternativt kunne man betale per sang man hørte på, men det er nok mindre ønskelig og kanskje en dyrere administrativ kostnad.

  12. Blir ikke modellen Ole Henrik Antonsen foreslår litt som å be om at «mine skattepenger som går til sykehus skal KUN gå til de sykehustilbudene jeg benytter»?

    Eller tilsvarende at NRK-lisensen ‘jeg’ betaler kun skal gå til de programmene jeg ser på!

    Svar på denne kommentaren

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Inge)

      Jeg synes dette er ganske dårlige sammenligninger. Ved skiftet til strømmetjenester har vi gått fra en transaksjonsøkonomi der vi kjøpte fysiske lydbærere (LP, MC, CD) og etterhvert lydfiler, til en lisensøkonomi der man har tilgang på alt mot et fast, månedlig beløp. Oppgjøret til de som eier musikken gjøres likefult etter et forbruksprinsipp (antall spillinger). En brukersentrert modell setter forbruket i sammenheng med den enkelte kunde, og gir et 1:1 forhold mellom fans og artist – slik man hadde i den gamle økonomien. Dagens pro rata-modell er, som mitt eget eksempel viser, ofte svært langt fra det.

    • keal (svar til Inge)

      Så lenge vi har plateselskaper med fellesskaps-løsninger som kapitalkost til studio og infrastruktur, felles markedsføring i en samlet katalog etc. og ikke minst: Felles markedsføring, er det ganske fjernt å diskutere hver enkelt musiker som den «ideelle» mottaker av lytterens bidrag.

      Den dramatisk altoverveiende del av kostnadene ligger på det «sosialistiske» fellesskaps-prosjektet musikerne har gjennom sitt plateselskap. Det har alltid vært slik at hovedtyngden av inntekter går til plateselskapet, ikke til de enkelte musikere.

      Hvis man hadde kjørt et «Hver mann sitt plateselskap» kunne det kanksje blitt slik. Mange som prøvde seg, feilet. Først og fremst fordi de undervurderte plateselskapets verdi som markedsfører. Så du får bare et par kroner pr salg – men du får salget!

      Selvsagt vil ikke 700 kr/år gå til en gitt musiker. For det første vil plateselskapet (med studio, teknikere, studiomusikere,…) forvente en betydelig andel av det. For det andre: Det er totalt urealistisk å tro at en Spotify-lytter vil reelt begrense seg til én, to eller ti artister; det er kun en teoretisk hypotese.

      Når vi først innser at Spotify-lyttere lytter til «alt og ingenting», og dernest at plateselskapet tar den dominerende delen uansett, da er det ikke reelt mye mer for musikerne å hente i alternativ modell

  13. Jeg snur heller på flisa: jeg driver et lite indie-selskap. Etter dagens modell får jeg og mine artister en god del av abonnementinntekter fra folk som utelukkende hører på mainstream-musikk. Det synes jeg er helt greit. Pro rata-modellen er rettferdig fra plateselskap/artist-ståsted – vi får en andel av samlede inntekter ut fra antall streams. Fra et brukerståsted: man betaler for en tjeneste – nemlig tilgang til absolutt all musikk. Man støtter sine favorittartister ved å høre mye på de. Da blir det flere streams, og mere penger til de. Om man ønsker at pengene skal gå direkte til artist, så kan man heller downloade fra bandcamp.

    Svar på denne kommentaren

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Vidar Hanssen)

      Hei Vidar,

      Ditt indie-selskap får betalt etter antall strømminger deres spor oppnår. Det er ikke sånn at du får noen abonnementsinntekter fra folk som utelukkende hører på mainstream-musikk, med mindre selskapet ditt har sanger ute som strømmes ekstremt mye. Nettopp små indie-selskaper med dedikerte fans er de som kunne blitt «vinnerne» (ved å få sin rettmessige betaling) ved en overgang til brukersentrert modell. Det er nok en av grunnene til at FONO, organisasjonen for uavhengige norske plateselskaper, står sammen med NOPA i ønsket om overgang til user centric.

  14. Vidar Ingvaldsen

    Hei,
    som artist selv er en brukersentrert modell interessant.

    Hvordan ser man for seg at dette skal utføres i praksis.

    Salg av fysiske eksemplarer har blitt nevnt i tidligere kommentarer. Da betalte vi for eksempel 150kr for en cd og 1500kr for 10. Som strømmekunder betaler vi samme prisen per måned om vi strømmer en gang eller 1000.
    Satt kraftig på spissen, skal den ene strømmingen (mastereier) da få alle de 700kr du har betalt? Eller om en strømming får fastpris på 1øre, hva skjer da med de resterende 699,99kr du har betalt inn?

    Svar på denne kommentaren

    • Ole Henrik Antonsen (svar til Vidar Ingvaldsen)

      Hei Vidar, satt ekstremt på spissen; om du bare strømmer én sang i året vil alle 700 kronene gå til denne sangen i en brukersentrert modell. Der går dine penger utelukkende til musikken du hører på, uansett om du strømmer én sang eller en million i løpet av året.

  15. Bjarte Aune Olsen

    Takk for interessant kommentar. Jeg klarer ikke å bli helt overbevist av argumentasjonen. Problemet her er vel å finne en rettferdig fordeling når brukerne betaler fastpris, mens musikerne får betalt per avspilling. Da synes jeg det høres ut som dagens modell gir en mer rettferdig fordeling totalt sett enn om hver enkelt bruker skal gi sine 700 kroner til akkurat de artistene de har hørt på. Det er lett å se at det kan gi litt rare utfall ved at det er tilfeller hvor artister som strømmes mye får lite betalt, fordi brukerne som hører på dem er storforbrukere av musikk.

    Denne problemstillingen må jo gjelde alle abonnementstjenester av media, som Netflix eller Amazon Prime, så det hadde vært interessant å vite om noen av de andre har valgt en annen modell enn Spotify.

    Svar på denne kommentaren

    • Harald Korneliussen (svar til Bjarte Aune Olsen)

      Inntil nylig har ingen fått lov til å velge en annen modell enn Spotify. Det er plateselskapene som har bestemt det, og de krevde inntil nå pro rata. Nå er rollene byttet om, plutselig.

      Og jeg tror jeg vet hvorfor, når jeg tenker meg om. Bakgrunnsmusikk er enormt på Spotify.

      Har du hørt om Mayhem? Nei, jeg snakker ikke om metalbandet. Jeg snakker om den anonyme artisten på Spotify som har 10 millioner avspillinger på sitt ene spor – rundt ti ganger mer enn Mayhem metalbandet har.

      Det finnes hundrevis av artister som ham. Og avspillingene er antakelig legitime i det store og hele. De har dukket opp på Spotifys ene bakgrunnsmusikk-playlists (ambient til arbeidet osv.)

      Det var en viss kontrovers over disse artistene. De er vanskelig å spore opp. Noen hevder at det egentlig er musikk produsert på bestilling av Spotify selv, for fast pris.

      Det ville muligens forklart hvorfor Spotify nå vil beholde pro rata. De har tilpasset seg!

      Uansett om det er slik det henger sammen, at det i det hele tatt er en problemstilling, bør vel forklare hvorfor pro rata er urettferdig. Generisk bakgrunnsmusikk har sikkert verdi det også, men når du er likegyldig om du lytter til Arvo Pärt (som også gjør det bra i disse listene, forøvrig!) eller generisk pianomusikk kokt sammen på bestilling på noen timer… så er det neppe det som holder deg abonnert.

  16. Harald Korneliussen

    Det er ikke første gang dette diskuteres på NRKBeta. [Wimp ymtet om at de kunne tenke seg å gå over til en slik modell](https://nrkbeta.no/2014/03/16/musikkstreaming-og-pengefordeling/) i 2014, og det ble publisert en forskningsartikkel om hvordan det ville slå ut. Den gang var det plateselskapene som sa nei. Hvorfor er det nå (i følge musicbusinessworldwide bl.a) Spotify som stritter i mot? Hvordan ble posisjonene snudd 180 grader mellom streamingselskapene og plateselskapene?

    Det burde da være i streamingselskapenes interesse å belønne artistene som faktisk holder abonnentene abonnert? Musikk som spilles døgnet rundt i butikker o.l. reflekterer neppe det. Jeg vet jo selv at ikke all musikk jeg elsker går an å bruke som bakgrunnsmusikk.

    Spotifys økonomisjefs påstand om at det ville bli så dyrt å implementere er også bare tull. Jeg ba om dataene mine fra Spotify under GDPR nylig, da fikk jeg i praksis se databasetabellen deres… å summere opp per bruker burde være null problem.

    Svar på denne kommentaren

    • Harald Korneliussen (svar til Bill Hikker)

      Tidal bruker fortsatt pro rata. Kanye West sitt forsøk på å pumpe lyttetallene til fordel for sine venner ville ikke vært så kontroversielt hvis de ikke hadde hatt det. På grunn av pro rata jukset de seg ikke bare opp på hitlistene – de jukset også til seg penger som ellers ville gått til andre artister.

Vil du kommentere? Svar på en quiz fra saken!

Vi er opptatt av kvaliteten på kommentarfeltet vårt. Derfor ønsker vi å sikre oss at alle som kommenterer, faktisk har lest saken. Svar på spørsmålene nedenfor for å låse opp kommentarfeltet.

Hva er Antonsen kritisk til?

Hva heter det Antonsen ønsker?

Hva er «Pro Rata»-modellen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.