5 gode grunner til å ikke ta din partners etternavn

Kategori: Åpen post

Du forlater ekteskapet uten din digitale identitet. Illustrasjon: Christoffer Holm


Du har møtt den du vil gifte deg med. For noen blir det da spørsmål om en av dere skal ta den andres etternavn. Mitt råd: Tenk dere grundig om!

For å forstå hvorfor det ikke er bare-bare å ta en annens navn må jeg fortelle min egen historie.

Jeg giftet meg for første gang tidlig på 2000-tallet. Å ta min kjærestes navn, var egentlig aldri et tema. I alle fall ikke noe krav fra min partner.

Det var fullstendig av egen fri vilje. Det var en romantisk innskytelse. Det var statement på at jeg mente alvor. Det var et ønske om å bli en del av den andre. Det var en bekreftelse på en konservativ tradisjon, og at vi inngikk i den.

Et løfte om livslang kjærlighet.

Å bytte fra mitt opprinnelige navn til mitt nye etternavn gikk egentlig ganske lett. Det var dessuten litt mer «swung» over mitt nye navn, enn mitt gamle «Hansen». Det ble en slags fornyelse: En ny identitet og en ny start.

Å bestille nytt pass, nye bankkort, og nytt førerkort gikk også greit. Alt går greit når man skal tilhøre noen for evig. Når jobben er gjort en gang, er den gjort for alltid.

Det virkelige trøbbelet meldte seg først når jeg og min «evige» partner skilte lag.

1. Du har flere digitale «identiteter» enn du tror

Det er i dag ikke lenger bare pass, førerkort og bankkort du skal bytte nå, det er absolutt alle dine digitale identiteter. Nevnte jeg nettbank, epostadresse(r), Facebook, og LinkedIn? I tillegg kommer alskens nyhetsbrev og kundekort.

De siste årene har det blitt stadig flere tjenester som absolutt skal ha navnet ditt, og det er lett å glemme at de finnes før det blir et problem.

For eksempel: Den dag i dag, snart 10 år etter skilsmissen, ønskes jeg fortsatt velkommen med min ex sitt etternavn i nettbanken. Etter alle steder hvor det har vært viktig med navneendringer orker jeg ikke engang tanken på å bytte brukeridentitet en gang til, og det kan jo egentlig være det samme, siden det kun er du som ser det. Eller?

2. Flere år av livet ditt blir digitalt borte

Din digitale historie er så å si utslettet i perioden du var gift og brukte din ex sitt etternavn. For min del er ti år med digitalt søkbar historie ikke-eksisterende på internett fordi ingen som googler meg kommer på å søke etter mitt tidligere navn.

For meg har det betydd at folk har lurt på hva jeg egentlig har gjort i mellomtiden.

Du må altså spørre deg om det er greit at alt du har skrevet, alle omtaler av deg, alt du har gjort, alt som vitner om at du faktisk har levd i en perioden ikke finnes for folk flest.

3. Folk kjenner deg med «feil» navn

Alle du jobber med kjenner deg med din partners etternavn. Når du da bytter tilbake til ditt gamle navn, som ingen kjenner, blir veldig mange forvirret.

Videre vil mange bli beklemt når du må gjøre dem oppmerksom på at du nå heter noe annet etter at de har spurt etter deg med «feil» navn. Det er ikke gøy å være den som gjør at andre føler seg kleine, og dette er noe du må leve med en lang stund.

Nevnte jeg at du selvfølgelig må bytte epostadresse på jobben, men at det gamle fortsatt dukker opp i alle mulige felles-lister i lang tid fremover?

For min egen del fortalte en kollega at hun i mange år hadde mitt gamle navn i telefonlisten sin. Hvor mange har det ikke fortsatt, mon tro? Det er forsåvidt ikke mitt problem, men litt awkward er det jo – det er på en måte ikke er meg lenger.

4. Folk gratulerer deg på feil grunnlag

Når du endrer navn tilbake vil alle som har blitt kjent med deg de siste årene automatisk tro at du har giftet deg: De gratulerer. Til du ser skamfullt ned.

«Nei vel du er skilt ja, huff da, vil du snakke om det», sier de kanskje, eller dere står der begge i beklemt taushet. Alt det private du ikke har lyst til at noen egentlig skal mene noe om, spesielt ikke på jobb, blir plutselig og ofte et samtaletema.

5. Du må bestemme deg for et nytt navn

Du må ta stilling til hvilket navn du skal bytte tilbake til om det går skeis, skal du ta ditt gamle eller gå for noe helt nytt?

For min del, som hadde to etternavn, gikk jeg for en ny vri da jeg først skulle bytte; bindestrek mellom mine to gamle «etternavn», navnet fra faren min og moren min. Da begynte nye problemer.

Min glipp var å glemme mellomnavnet da jeg registrerte nytt navn i Folkeregisteret. Alle mine søstre har dette mellomnavnet som begynner på M, og jeg glemte det!

Da jeg ble oppmerksom på det, orket jeg ikke tanken på å registrere nytt navn, igjen. Og dette føles fortsatt så ubeskrivelig ubetenksomt at jeg ikke engang har turt å fortelle mora mi om det.

Hvis du har møtt den rette og går med giftetanker, og fortsatt ønsker å bytte navn etter å ha lest dette, da ønsker jeg deg lykke til: Måtte etternavnet vare evig!

56 kommentarer

    • Helt enig. Så slitsomt det må være å gå rundt å tenke på hva andre mener hele dagen.

      – «Hvorfor nytt etternavn? Gifta deg?»
      – «Fordi mora di, derfor.» Hadde vært mitt svar ihvertfall. Alle oppfølgingsspørsmål pareres elegant med å si «faren din» og «mora di» annenhver gang

      – Case Closed

    • «Navnet vårt er vår identitet, og hvorfor endre det?»

      Et viktig poeng. Men…

      En av mine studenter (den suverent dyktigste i sitt kull) var iransk-født, med etternavn ‘Mohammadi’, selv om deres familie var aktive kristne. Hans eldre bror kom aldri så langt som til jobbintervju … helt til han endret sitt etternavn til et ‘vestlig’ navn. Min student mente hans etternavn var en vesentlig del av hans person, han ville ikke endre det.

      Til tross for strålende eksamesresultater (samt min usedvanlig sterke anbefaling) fikk han ingen jobbtilbud i Norge. Han ble ansatt i Schlumberger og fikk en strålende karriære, langt utenfor det Norge som hadde gitt ham utdannelsen.

      Han hodt på at hans identitet var knyttet til hans navn – og hadde muligheten for å holde på det. Hans eldre bror gav opp sitt navn, og «måtte» brukt sin kunnskap innen det norske samfunnet.

      Tross Shakespeares «What’s in a name? That which we call a rose by any other name would smell as sweet», betyr navnet mye, i praksis. Det er vel også det Shakespeare vil ha oss til å tenke over.

      Hvis du mener ditt navn – for- og etternavn – er en vesentlig de av din personalitet, da må du ta konsekvensene av det. For min student var konsekvensen at han måtte forlate Norge for å finne jobb. For hans storebror var det å kunne forbli med sin familie i Norge viktigere, selv om han da måtte ta et nytt familienavn.

      YMMV, som man sier på nynorsk.

    • Enig med deg, artikkelen er for meg sensasjonsjournalistikk.. Se og hør i nytt design.

      Gifter man seg, velger man selv om en vil endre etternavn. For meg ville det ikke blitt riktig med å ta partnerens etternavn i mitt. Men vi er alle forskjellig.= Så bra…

  1. Annika Caspersen

    Tja. Når først navnet mitt var byttet bort, og slik blitt til min families etternavn (og ikke bare «min partners navn»), så tenker jeg at jeg bare beholder det selv om vi er skilt. Jeg ser ikke lengre på etternavnet som «hans navn». Det er mitt navn også, og våre barns navn. Jeg kommer ikke til å bytte tilbake, jeg vil beholde tilhørigheten til barnas etternavn. Jeg tar det ikke så tungt at min eks heter det samme.

    Svar på denne kommentaren

    • Støttter dette. «Jeg tar det ikke så tungt at min eks heter det samme» – det burde være helt greit, det er mange som har samme etternavn. Hvis bruddet er så brutalt at du bare ta så sterk avstand fra alt eksen sto for, da må du vel sky unna alle parner-kandidater med samme fornavn også 🙂

      Det er naturligvis hvis dere har hatt felles etternavn. Det er enklere å beholde hvert sitt. Det er kanskje romantisk å si at «Vi skal vise båndene mellom oss ved å ha felles etternavn», men det finnes tusenvis av minst like gode måter å vise fellesskap på. Det var annerledes for femti år siden, men i dag vil ingen tro at dere egentlig ikke er et skikkelig par, selv om dere har ulike etternavn.

      Da er det eneste gjenstående problem hvilken etternavn ungene skal ha. Det unngår dere ved å ta felles etternavn – men bare fram til dere skiller lag og finner dere en ny partner!

    • Men hvorfor er det ingen som synger klagesanger over akkurat det samme når de skal gifte seg og ta samme navn?

      Det er ikke flere navneendringer når du skifter tilbake fra felles-etternavnet til ditt gutte/pike-navn enn det var da du skiftet ut gutte/pike-navnet med felles-etternavnet. Har det gått lang tid, kan du naturligvis ha opprettet flere avtaler etc, men gifter du deg sent har du også med deg flere slike. Gifter du deg på nytt, har du med deg alle sammen, og må endre dem.

      Navnet er én måte å få tak i deg – adressen er en annen. Bare det å flytte kan gi deg masse arbeide. Jeg har et liste over alle jeg har kommet på som bør få melding om adresseendring om jeg flytter. Jeg burde ha en liste over alle som baserer seg på eposten min – for fjorten dager siden holdt jeg på å gå glipp av en mimre-samling fordi invitasjonen ble sendt til min jobb-epost i 2003! Og kanskje jeg burde ha en tilsvarende liste med hvem som bør vite det om jeg skifter navn. Men skifter jeg epost og navn, er det vel helst for å slippe unna en del støy, så de listene blir ganske korte 🙂

    • I Nederland (og sikkert en del andre land) er det den normale måten å gjøre det på. Har hun etternavn Åker og han Bakken, tar hun etternavn Åker-Bakken. Men han bruker kun Bakken-navnet, tar ikke inn hennes. Og når ungene gifter seg, tar de med seg farens etternavn, ikke moras. Så tradisjonen er slett ikke kjønns-nøytral!

      Det ville bli litt mer nøytralt om også han tok det doble navnet. Men når Åker-Bakken gifter seg med Fjell-Åsen, skal de ta navnet Åker-Bakken-Fjell-Åsen, eller…?

      Med dine unger, mine unger og våre unger blir det jo etternavn-kaos, uansett. Du kan ikke regne med at alle ungene i huset har samme etternavn, i slike situasjoner.

      For unger har du jo et «etternavn-problem» også om du beholder ditt etternavn fra fødselen: At ungene alltid får mors etternavn er jo heller ikke spesielt kjønnsnøytralt.

    • Da vi giftet oss så tok begge det samme doble etternavnet og våre barn skal få det samme. For oss var dette viktig fordi vi begge ble en del av den andres familie og vi ville ta med oss noe av den arven inn i vår nye familie.

      Personlig synes jeg også det blir for dumt å ha forskjellige etternavn når man er gift. Hvis man allerede ved inngåelse av ekteskap skal planlegge for å gjøre det lettere ved en evt skilsmisse, bør man kanskje droppe ekteskapet med en gang og heller bli samboere.

  2. Kanskje alle som har en så sterk mening om det burde tenke to ganger før de lover at de skal elske den andre livet ut i gode og onde dager forran alle de kjenner. Viktig å tenke seg om hva man skal gjøre når mann skiller seg når mann gifter seg? Jeg foreslår å ikke gifte deg når du tydeligvis er så usikker.

    Svar på denne kommentaren

    • Annamona (svar til Trofast)

      Hva om det er mannen som bryter ut av ekteskapet? Likestilling … 🙂 Hvorfor så dømmende? Jeg har mitt pikenavn som etternavn, men er gift på det 41.-året. Våre sønner har mitt etternavn som mellomnavn, og farens’ som etternavn. Ifm. slektsgransking er vi langt enklere å finne enn om en av oss to tok den andres etternavn. Kjærlighet er ikke betinget av navnebytte eller symbiose med partneren. Identitet er langt viktigere. 😉

    • En betydelig andel (om ikke alle) av de som hevder livslangt monogamt ekteskap hevder også at sex hører ekteskapet til. Er du ikke gift, har du ingen rett til erotiske gleder.

      For femti år siden var dette gjengs holdning. I dag aksepterer de fleste samboerskap, ihvertfall så lenge det har en viss lengde og er monogamt – «seriemonogami».

      Selv kirken aksepterer at de fleste andre kontakter vi har, ikke varer evig: Du synger et kor i noen år, så melder du deg ut. Du skifter jobb og får andre kollegaer. Du flytter, og får nye naboer. Din sønn får «fast følge», og du får en hel «svigerfamilie» inntil gutten skifter til en annen jente.

      En god del slike forhold er regulert av avtaler, både for tiden det varer og hva som skjer når det avsluttes. Og ingen forventer at det skal vare evig, verken medlemsskap i foreninger, bosted, jobb eller fast følge.

      Vi aksepterer midlertidige forelskelser og «forhold» før ekteskap/samboerskap, også med erotiske elementer – forsvinnende få i Norge er jomfruelige bryllupsnatta. De aller fleste har også vært sammen med andre enn den de gifter seg med. Om ikke alle aksepterer dette, synes de fleste i dag at midlertidige forhold er OK. Og at det kan utvides til å gjelde ekteskap.

      Sett at du og en annen blir enige om i studietiden dele på leilighet, matlaging og soverom, vel vitende om at når studiet er fullført kan dere flytte til hver deres by. Dere har felles gleder, inkludert erotiske, felles aktiviteter og opplevelser mens det varer. Det blir akseptert av de fleste.

      Kanskje forholdet fortsetter, kanskje dere får barn. Kanskje dere glir fra hverandre men fortsetter i et «fornuftsekteskap» til barna flytter ut, og skille som venner: Ingen ventet noe livslangt forhold, men et svært tett vennskap, med felles aktiviteter og felles økonomi så lenge dere trives sammen.

      Fordi dere deler på mye (ikke minst barn) ønsker dere å ha formelle ting på plass så lenge dere holder sammen, og til den dagen dere skiller lag. I «gamle dager» var ekteskap den eneste praktiske måten å gjøre det på. Enda i dag er det den mest komplette «ferdigsydde» avtalepakken. Et par som ønsker å leve sammen en periode, kanskje livslangt, bør kunne bruke «standardpakken» ekteskap til å regulere formelle forhold dem imellom, selv om det bare kanskje blir livslangt.

      Formelle samboeravtaler har ikke blitt vanlig før de siste 10-15 år. Selv om en slik avtale kan skreddersyes, er det lett å glemme bort å få med alt et ekteskap regulerer. Dessuten er ikke tredjepart bundet av en samboeravtale, og kan gi ektefeller fordeler og rettigheter som samboere ikke får.

      Det er jo kjempeflott om noen treffer innertier på bryllupsnatta, og femti år senere aldri har tenkt at det kunne vært bedre alternativer. Men vi kan ikke kreve elelr forvente at det skal gjelde alle.

      Vi forandrer oss opp gjennom livet, og dessuten: I våre dager er forelskelses-perioden tildels svært langt fra «hverdagen». De sider vi ser av hverandre som syttenåringer er milevidt fra det vi opplever som trettifemåringer: Nyforelskede krangler ikke om barneoppdragelse og økonomi og om å få vinterdekkene på bilen. Vi kjenner svært få sider av hverandre når vi gifter oss. Da må det være rom for å kunne gjøre en revurdering og si at det dessverre ikke ble slik du ventet. Og ta følgene av det.

  3. Problemene med å bytte navn handler mye om manglende respekt fra de rundt seg. Jeg har byttet ut hele navnet mitt, og det er fortsatt folk som insisterer på å bruke fornavnet som nå ikke har vært i bruk på 15 år. «For meg vil du alltid være …» duger ikke folkens. Man bytter ikke navn for moro skyld, særlig ikke fornavn. Og om man ikke respekterer et navnebytte er man gjerne en del av problemet, ikke løsningen og veien videre i livet!

    Svar på denne kommentaren

  4. Kvifor ikkje bere taka etternamnet til mannen/kona di som mellomnamn? Det pleier folk å forstå. Og etternamnet ditt døyr framleis ut (men mindre borna tek namnet til båe foreldrane, men då utsettar ein berre det uungålige i ein generasjon). Mor mi tok aldri far min sitt namn, og det var ikkje nokre vanskar med det! Mormor mi tok morfars namn, var ikkje nokre vanskar med det! Men om det er så slittsomt å bruka ein time på å endra e—posten, nettbanken og eit par andre sider du treng å endra…

    Svar på denne kommentaren

  5. Må være mentalt slitsomt å se så mange issues ved å bytte tilbake til opprinnelig navn. Du har din ex sitt etternavn i nettbanken 10 år etter skillsmissen? Hvorfor? Nettbanken henter navn fra folkereg. Én telefon til banken, så har du fått fikset evt. feil. Men du er på 10. året?

    Svar på denne kommentaren

    • Etter rundt femten år fikk jeg en opprigning der jeg måtte forklare: Nei, beklager, hun har ikke hatt dette telefonnummeret på mange år…

      Jeg hjalp oppringeren til å finne det riktige nummeret for å få tak i henne. Jeg håper oppringeren lyktes.

  6. Er det ikke litt rart å bytte etternavn fordi man gifter seg, nå i 2018? Såvidt jeg har sett var ikke dette noen tradisjon i Norge i tdligere tider. Var en kvinne døpt Anne Halvorsdatter Bakke så het hun det resten av livet, hun ble jo ingen annens datter av å gifte seg. Stedet der hun var født forandret seg ikke heller. Alternativt byttet man navn etter stedet man flyttet til, men det gjaldt både kvinner og menn. Å ta mannens etternavn er noe man har drevet med relativt kort tid, lett å legge den perioden bak seg. Jeg har prøvd begge varianter: Det er noe tull at man føler seg mer som famile/ektefelle/i et fellesskap fordi man har samme etternavn. Det er noe veldig galt med et ekteskap om det er etternavnet som gjør at man føler fellesskap.

    Og jeg har samme erfaring som Karoline; det er nesten ufattelig hvor lang tid det kan gå at man fremdeles får post/henvendelser til det «gamle» navnet. Selv med grundig gjennomgang av alle tenkelige kontakter.

    Svar på denne kommentaren

    • Jeg må si meg helt enig med deg, bortsett fra det med «døpt». Dåpen er en hellig handling og har ingen ting med barnets navn å gjøre. Navnet får barnet av de foresatte og det meldes inn til Folkeregisteret. Alle har navn, også de som ikke døpes … Presten spør: «Hva heter barnet?» … 😊

    • Ja, i dag er dåp og navngiving skilt. Før Folkeregisteret ble opprettet (1905), fortalte kirkebøkene hva ditt offisielle navn var. Der ble du innført ved dåpen.

      Du kan si at «bokføringen» og handlingen var to separate handlinger, men de var knyttet direkte sammen: Sto du i kirkebøkene, da var du døpt. Sto du ikke der, da var du ikke døpt.

      Folkeregisteret ble opprettet på grunnlag av kirkebøkene. For slekta til en kamerat ble det avskrevet – Nilssen ble til Nilsen. Slekta kranglet på dette i årevis, men myndighetene var steile: Folkeregisterets ord er Det Sanne Navnet, uansett hvilken annen dokumentasjon som legges fram! — Så ble det brann i Folkeregisteret; den gang var det på papir (og handtert av kommunen), det ble til aske, og måtte gjenoppbygges. Da slo Nilssen-slekta kirkebøkene i bordet. Etter all kranglingen visste alle at det nedbrente registeret hadde sagt Nilsen, men ingen kunne bevise det. De som hadde avvist klagene gang på gang ble tvunget til å godta at Nilssen-slekta i fortid og framtid var Nilssen-slekta, ikke Nilsen-slekta. Kirkebøkene trumfet et nedbrent folkeregister.

    • Nina Kristine (svar til Nina Kristine)

      Ok, det kan like gjerne skrives …»kvinne gitt navnet Anna»… På den tiden jeg henviser til ble stort sett alle døpt, og dåpen var den offisielle registreringen av navnet. Folkeregisteret er en nyere oppfinnelse.

      Da mitt barn ble døpt i 1984 spurte presten «Hva skal barnet hete?»

    • Hvis presten stilte det spørsmålet i 1984 fulgte han ikke den offisielle liturgien. Jeg tillater meg å gjette på at det var en «godt voksen» prest! Det skjedde en del endringer i 1946, med overføring av oppgaver fra kirken til et statlig folkeregister; det kan være da endringen kom.

      Men selv i gammel tid ble dåpsbarna innført i kirkeboka før selve dåpsseremonien. Selv om det gamle ritualet lød «Hva skal barnet hete?» (hvis det da var slik!), så var allerede navnet bestemt og nedskrevet på det tidspunkt. (Les gjerne Bjørnsons novelle «Faderen», f.eks. på https://www.norsksidene.no/web/PageND.aspx?id=99841 – en av hans fineste fortellinger.)

  7. Tor Arne Tangen

    Norsken burde ihvertfall vært bedre. «,,,5 gode grunner til å ikke ta,,.» Hvordan bøyer man «å ikke»? Infinitivsmerket «å» må og skal alltid stå foran et verb. Setningen blir da: «5 gode grunner til ikke å ta din partners etternavn». Lykke til med digitale etternavn.

    Svar på denne kommentaren

    • Kjell Edvard Medhaug (svar til Tor Arne Tangen)

      Ifølgje Språkrådet er splitta infinitiv heilt greit på norsk.
      https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/a-ikke-vare-eller-ikke-a-vare–det-er-sporsmalet/
      Det språklege snobberiet om at «splitta infinitiv er dårleg språk» har kanskje rot i den gamle latinskulen. I latin eksisterer ikkje infinitivsmerket, infinitiven er eitt ord, og splitting er difor ikkje ei problemstilling.
      Dersom du skal kritisere andre sitt skriftspråk, bør du kanskje òg sjå nærmare på ditt eige: Ellipse er tre punkt (du kan bruke tre punktum, men ikkje to eller tre komma). Den blir brukt for å vise at her er noko utelate, men det står ingenting før 5-talet i overskrifta. Når ellipse erstattar heile ord, skal du skilje den frå forrige/neste ord med mellomrom.

    • Her har du en skrivefeil selv. Det skal være … med mellomrom først, ikke kommaer, når du skal vise at forsettende tekst mangler. Det skal ikke markeres manglende tekst (…) i overskriften der det ikke er tekst foran. Kun der teksten fortsetter uten å bli sitert videre.

      Så hvis du skal trolle eller kverulere på andres språk, bør du først være sikker på at det du selv skriver er feilfritt.

  8. Å si at det er tull at man føler seg mer i familie om man tar samme navn som ektefelle blir vel litt for dumt…vi føler som kjent forskjellig. Jeg tok min manns etternavn fordi det føltes riktig for meg, men beholdt mitt eget som mellomnavn. Det er nå 10 år siden, og har ikke opplevd noen problemer med det.

    Svar på denne kommentaren

  9. Bjørnar Munkerud

    Å ta en annens navn i forventning av livslang kjærlighet, så er det bare hyggelig, men da må man jaggu meg tåle å bytte navn tilbake om man allikevel ender opp med å skille lag.

    Og har man gifta seg til og fra navn så mange ganger at det blir ordentlig trøblete å søke opp netthistorikken sin, ja da tror jeg heller man bør fokusere på å rydde opp i kjærlighetslivet sitt, ikke selve navnebyttet.

    Svar på denne kommentaren

  10. Jeg hadde ingen krav til min kone om at hun skulle velge mitt etternavn, men hun valgte å gjøre det, noe jeg ble utrolig glad for.

    *For meg er det slektsnavnet mitt med historien sin som hun eventuelt tar vare på om jeg dør for tidlig i dette livet.
    *Barna våre fikk etternavnet mitt, som i slekta alltid har vært ført videre på mannens side. Jeg krevde som sagt ikke dette.

    Hadde noe skjedd i ekteskapet vårt som har ført til en skilsmisse, har jeg nok aldri krevd at hun har endret slektsnavnet sitt, det har nok vært hennes valg og hadde hun i en slik situasjon følt at det var det riktige å gjøre med tanke på henne selv og barna hadde jeg støttet henne der.

    At nettsteder og byråkrati gjør ting vanskelig når ting endrer seg og man ønsker et bytte er ikke noe jeg mener man bør henge seg opp i, det er jo tross alt en engangshendelse i livet ( med mindre du driver og gifter deg og skiller deg for å ta en ny rekord ) eller i verste fall to, men såpass sterke og oppegående tror jeg nok de fleste er.

    Og er man virkelig bekymret for sånne bagateller som at man kanskje går fra hverandre så behold ditt eget etternavn når du eventuelt gifter deg.

    Svar på denne kommentaren

  11. Jeg beholdt etternavnet da vi giftet oss, men så fikk vi barn. Da oppdaget jeg at det var viktig for meg å ha samme etternavn som mine barn og min mann, så jeg byttet. Det er tretti år siden og jeg har ikke angret.

    Svar på denne kommentaren

  12. Berit Danielsen

    Det er ikke mye problemer i livet når dette blir et stort problem.
    For meg blir det et større problem når Anker-Pedersen gifter seg med Kløver-Hansen og deres barn skal ha begges etternavn. For ikke å snakke om når deres barn igjen skal ha begges etternavn

    Svar på denne kommentaren

    • Iris Tangen Falla (svar til Berit Danielsen)

      I en slik situasjon kunne man jo velge å være litt praktisk og videreføre ett navn fra hver av foreldrene, slik at barna f.eks. heter Anker Kløver eller Pedersen Hansen.

  13. Kirsten Hove Tveito

    Skiftet navn da jeg giftet meg i 1970. Ville ikke gjort det nå. Praktiske problemer oppstod fordi venner som jeg ikke hadde så ofte kontakt med, ikke fant meg. Barndomsvenner kom heldigvis på å spørre mine foreldre i hjembyen hva jeg hett nå og hvor jeg bodde.
    Men ikke alle foreldre er like enkle å få tak i, og nyere venner kjente dem ikke.
    Og så er det dette med slekt og med identitet. Min slekt falt på en måte ut av bildet da jeg skiftet navn. Jeg blir stadig spurt om hvor etternavnet mitt kommer fra etc. Men jeg vil jo heller fortelle om min slekt og mitt hjemsted enn om min manns. Barna og barnebarna, som har min manns navn, blir også helst forbundet med hans slekt. For eksempel.
    Og så lurer jeg på, de som gjerne vil hete det samme som ektefellen, hvorfor er det oftest kvinnen som skifter navn? Hvorfor tar ikke begge f.eks. dobbelt etternavn? (Ev. i motsatt rekkefølge, der Kari Solberg ville bli hetende Kari Solberg Bryn og mannen Per Bryn Solberg.) Da ville jo også barna få samme navn som foreldrene.

    Svar på denne kommentaren

  14. «ti år med digitalt søkbar historie ikke-eksisterende på internett fordi ingen som googler meg kommer på å søke etter mitt tidligere navn.

    For meg har det betydd at folk har lurt på hva jeg egentlig har gjort i mellomtiden.»

    Er dette ett reellt problem?
    Og hva slags folk lager en tidslinje av resultatene hos Google?

    Svar på denne kommentaren

    • Og i disse tider, med «storebror ser deg»-tendenser og der alt du gjør lagres på Google, er det sikkert noen flere enn jeg som hadde applaudert det å miste 10 år av sin «tidslinje» på nett. Så befriende!

  15. Det er ein god ting for ho at ho har ikkje å gjøre innvandring papirarbeid (for ikkje EU folk), liker som meg. Glemt mellomnavnet, ikkje bytte nettbanken namn… Kan ikkje feil så mykje med innvandring papirarbeid. Men nordmenn sier det er for lett.

    Svar på denne kommentaren

  16. Sivert Sæterbø

    Dette er med respekt å melde bare tull og oppkonstrurte ikke eksisterende problem.

    Må minst være medlem av kvinnegruppen Ottar for finne på alle disse såkalte identitetsproblemene.

    Personlig har jeg flyttet ca 50 ganger over hele verden og innen Norge… Null problem, bare en liten utfordring noen ganger..

    Svar på denne kommentaren

  17. Ei av mine venninner tok namnet til mannen sin då ho gifta seg. Etter nokre år blei dei skilde, men ho heldt på namnet til eksmannen for å unngå alle forviklingene med å bytte namn igjen. Men så trefte ho ein ny mann som ho gifta seg med. Kva så med namnet? Ny identitet? Tja. Ho heldt på namnet til eksmannen. Venner og kollegaer kjende henne berre under det namnet, og det var og namnet som var oppgitt i offentlege registre….

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.