Apps, Mobil & Teknologi og forbruker

En stravasiøs ferd


Hei, jeg heter Christine og jeg er sporingsavhengig.

Jeg klarer knapt å bevege meg uten et sterkt behov for å se det på et kart etterpå.

Strava, Endomondo, Movescount, Runkeeper, you name it, jeg har vært innom dem alle. En mobiltelefon eller GPS-klokke er alltid med meg på tur.

Men her om dagen la jeg ut på en strabasiøs, Strava-løs ferd. Jeg tok meg en teknologifri løpetur.

Jeg aner ikke hvor langt det ble eller hvor mange høydemeter jeg klatret. Ikke vet jeg om jeg satte noen nye rekorder heller. Følte jeg hadde uvanlig god fart opp Strava-segmentet «Sørliveien climb».

Jeg klarer ikke engang å se for meg hva slags sjeldent dyr kartresultatet ligner på.

Og ingen kommer noen gang til å «like» turen min.

Turen finnes ikke andre steder enn i mitt eget minne. Det er uvanlig.

Det er sånn jeg liker å se turen min:

Sporer min egen frihet

Stijogging er favoritten. Det er lite som slår den deilige frihetsfølelsen av å sprette rundt i skogen på mykt og krevende underlag. Fargene, luktene og alle de naturlige hinderne. En hjerne i full konsentrasjon og en kropp i full galopp.

Jeg er glad i å trene og nyter følelsen av å bli sprekere og raskere. Samtidig vet jeg at jeg kunne trent mye riktigere.

Men å skulle løpe intervaller hadde ødelagt treningsgleden min. Det samme gjelder rådet om masse turer på jevnt lav intensitet. Så kjedelig da. Jeg vil bare løpe, jeg. Gjerne til jeg stuper. (Ja, det gjorde jeg forresten her om dagen. Første hodelykttur for sesongen endte i to flotte stup og et ribbeinsbrudd).

Markaskilt i Nittedal
På vei opp til Varingskollen. Turene mine finnes ofte både på Endomondo og Strava. Og siden jeg bruker en Suunto-klokke ligger de på Movescount også.

Pulsen har jeg aldri brydd meg om å måle. Hjertet mitt skal få banke så fort det vil. Jeg merker når jeg blir sliten.

Med disse holdningene skulle man tro det var lett for meg å ta en løpetur uten sportsklokke. Men det er det ikke.

Jeg har blitt avhengig av å overvåke min egen frihet. Uansett om det er jogging, sykling, padling eller fjellturer – turen blir alltid logget.

Etter dusjen tar jeg gjerne et ekstra dypdykk i all statistikk som er oppdrive. Hvor gikk det sakte? I hvilke bakker satte jeg nye rekorder? Hva var den forrige rekorden? Hvor mange ganger har jeg løpt akkurat den strekningen? Hvordan ligger jeg an på topp-lista for kvinner? For begge kjønn? Blant alle i sykkelklubben?

Starter rolig, men så …

Sporingen fører også med seg forventningspress. Eller ekstra motivasjon. Kall det hva du vil.

Med sekundene tikkende og satellitter stirrende er det få rom for bærplukking eller skravling med hundeeiere.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt ut på løpetur med en intensjon om å ta det rolig, for så å ende opp med å jakte Strava-rekorder likevel.

Det foregår gjerne på denne måten. Starter rolig. Nyter turen. Føler meg sprek. Ser at snitt-tiden ikke er så verst. Gasser på. Er plutselig rekordsamler igjen.

De få gangene det skjer noe feil under registreringen av turen blir jeg nesten litt lei meg. Ikke at turen var helt bortkasta, men det er søren meg ikke langt unna.

skog
Skogen rundt Nittedal er et sti-eldorado. Dette synet blir jeg aldri lei av.

Jeg liker ikke å føle det sånn. Jeg liker ikke at det som gir meg den beste frihetsfølelsen i verden er så tett koblet opp mot konkurranse- og delingskulturen.

Derfor tvang jeg meg selv ut på denne stravasiøse ferden, strippet for ting som går på batteri. Bare meg, lette klær, joggesko og husnøkkelen.

Og turen var veldig fin, den. Jeg jogget rundt på nydelige stier i nabolaget mitt i Nittedal og følte meg både fri og sprek. Jeg kunne løpe så kort og sakte jeg ville, uten at verken sportsklokke eller venner reagerte. (Ikke at de pleier det asså. Verken klokka eller vennene.)

Jeg kunne ta pustepauser, drikkepauser og tenkepauser. Jeg kunne stoppe helt opp på toppen av en bratt og krevende stigning uten å tenke på hvordan det ville påvirke gjennomsnittsfarten min. Jeg kunne til og med sette meg på en stubbe om jeg ville. (Men det ville jeg ikke).

Det var ekstra lett å nyte de fargesterke skyggeområdene i skogen – der du kan se solas stråler, men de er sjanseløse på å nå deg. Jeg var helt alene. Helt fri. Ikke en eneste GPS-satellitt visste hvor jeg var.

Stoppet plutselig

Jeg løp og løp. Suste over røtter og steiner, balanserte på klopper, lurte meg rundt gjørmeområder, dukket under kvister og hoppet over råtne trestammer.

Jeg trippet opp skråninger jeg ikke trodde man klarte å forsere uten selvpålagt overvåking.

Jeg lot hjernen tenke fortere enn jeg er i stand til å oppfatte. Outsourcet kontrollen over løpske ben ned de bratteste kneikene. Koste meg skikkelig.

Ingen piping for hver kilometer, ingen påminnelser om lav hastighet eller dårlig batteri. Ingenting jeg måtte rekke eller klare. Bare meg og kroppen min. Lette bein, tung pust og lukten av våt skog. En helt fantastisk følelse.

Helt til jeg kom hjem. For der stoppet turen helt plutselig.

Den gode følelsen kunne ikke forlenges gjennom å nyte og analysere turen i etterkant. Jeg kunne ikke studere ruta på kartet. Jeg hadde ingen harde fakta om turen, ingen statistikk å fordøye.

Jeg hadde heller ingen å dele turen med. Annet enn på folkemunne da. Det funker kanskje fortsatt?

Kartmangelen er egentlig ikke et problem. Men sporingshora i meg elsker jo å se gjennom fasiten etter turen.

Og kanskje er det her jeg blir litt forvirra. Jeg er et konkurransemenneske, elsker å konkurrere – hater å tape. Samtidig er frihetsfølelsen livs(gnist)viktig for meg.

For å vekke meg selv fra sporingsavhengigheten har jeg derfor bestemt meg for at jeg i blant skal tvinge meg ut på en treningstur som ikke skal lagres andre steder enn i mitt eget minne. Ut på en ekte frihetstur.

Håper bare ikke jeg er i rekordslag akkurat den dagen …


Høydeprofil Strava
Her ble det noen pauser og litt gåing opp til Brennberget. Ser ikke bra ut. 🙂
Strava-segment
Denne bakken (Tyrihansveien 31 Climb) har jeg løpt 23 ganger. Her vises alle resultatene.

 

48 kommentarer

  1. Nei, helt normalt. Mange som har det sånn. Føles helt tomt om man går ut uten sporing. Dessverre kanskje. Men det har ikke bare med sporingen og delingen å gjøre. Det er først og fremst en kamp mot seg selv og det indre instinktet om å bli bedre gang for gang. Men litt av problemet er jo intervallene da..

    Svar på denne kommentaren

      • Husselang (svar til Are Solberg)

        Jada. Og når noen begynte å springe rundt i verden og tegne kart for tusenvis av år siden så satt sikkert folk og ristet på hodet over disse «syke» menneskene som hadde et absurd behov for å kartlegge naturen.

        Det er rimelig arrogant og sneversynt å klassifisere andres meninger som syke bare fordi du ikke selv deler dem.

        Å kartlegge hvor du løper skader da virkelig ingen, og er en kjempegod motivator for folk som meg som liker å ha statistikk over hvor mye man løper rundt omkring. Når man skal presse trening inn i en travel hverdag er det kjekt å se et umiddelbart, håndfast resultat utover den langsiktige helseeffekten.

        Så får heller noen mene at det er sykt å bruke teknologi for å holde seg sunn og frisk 🙂

        Svar på denne kommentaren

        • Ha-ha!

          Dette handler i liten grad om kart eller ikke. Teknologi eller hikke. Her må vi nok innom et metaplan som syklisten tilsynelatende enda ikke er blitt seg helt bevisst?:

          Hvorfor skrive dikt, når poesi ikke kan deles?

          Svar på denne kommentaren

  2. Herlig lesing, kjenner meg igjen, men ikke i strava jaget, hadde en periode hvor jeg hang meg veldig opp i pulsklokka ha ha har kuttet den au ut.
    Dropp alt av duppe ditter og fortsett å kos deg på sti turene som du så flott beskrev – det er det som er løping – frihet – overskudd – glede 🙂

    Svar på denne kommentaren

  3. Tingen med sporing er jo at det setter treningen i system, selv når man ikke har egen trener. Jeg synes selv en tur hvor sporingen ikke virket er mer eller mindre bortkastet, men jeg ser lite på dataen i etterkant.

    Jeg tror at grunnen til at det er så kjekt å spore er nettopp det at treningen blir systematisert og sosialisert på et vis man bare får til med organisert trening. Det er ikke så mange som gidder å spore fotballtreningen, men individuelle idretter som løping og sykling blir kjekkere med sporing nettopp fordi de blir mindre individuelle. Hypotesen søm følger av dette er mindre «viktig» å spore turen når man er ute med venner.

    Svar på denne kommentaren

  4. Daniel Lillegård

    Jeg synes sporing fører en hel del positivt ved seg. Tror det er samlemanien i meg som slår inn når jeg nå etter mange år baner å få en voksen samling loggene turer i RunKeeper. Det er også gøy å heie på andre, sende likes og kommentere, så lenge det foregår i sitt rette forum, i RunKeeper og ikke på Facebook. En ting som jeg synes et litt negativt med alle loggingen er at jeg ikke tar meg tid til å stoppe opp. Kjenne at pulsen slår, vinden suser og fuglene synger. Alt skal skje så fort som mulig, helst fortere enn sist. Jeg er usikker på om man som mosjonist vinner så mye på det. Jeg er i alle fall helt sikker på at det noe av den mentale gevinsten forsvinner når man stresser etter klokka, selv på joggetur i skogen.

    Svar på denne kommentaren

  5. Verdt å lese dette! Men ukestatistikken blir fort feil, så du må vel legge inn ca km i etterkant 🙂 logger ALT som ikke er styrke sjæl, men har mål om å ha få «segmentstyrte» økter..

    Svar på denne kommentaren

  6. Veldig gjenkjennelig, skulle nesten tro at jeg hadde skrevet mye av teksten selv. 😉 Men min begeistring for Strava handler ikke om å dele og få likes, det er helt likegyldig. Det som er gøy er å se sin egen framgang objektivt og bli motivert av at man løper lengre og raskere. Å sette seg ukesmål for antall km og faktisk gidde å ta noen ekstra turer eller ekstra km for å nå målet sitt. Så jeg er sikkert litt avhengig, men det er det verdt!;-) Keep running!

    Svar på denne kommentaren

  7. Nydelig lesning! Herlig å se jeg ikke er alene:-) Uansett så trives jeg med det. Ikke for å dele, men for å logge all trening for min egen motivasjon. Og for å gjenskape turen i sofaen etterpå.

    Svar på denne kommentaren

  8. Det er ytterst sjeldent at temperamentet når de høyder det gjør når 1) Garmin finner det for godt å logge riktig; 2) når du var for kjapp ut døra og merker etter 10 min at Garmin ikke har fått strøm, stakkar; og 3) når en annen kødd har slått deg i favorittsegmentet.

    Treningsglede kan vel være så mangt – for mange gir nok selve duppeditten og bruken av den mer treningsglede enn mye annet.

    Svar på denne kommentaren

  9. Mandags morgen på jobben har det ingen hensikt å fortelle om naturopplevelsene du har hatt, hvis det ikke kan belegges med verken elektroniske spor, en serie fotografier eller noe tilsvarende. Hensikten med opplevelser er å kunne overgå kollegaene i dokumneterbarhet.

    Så jeg har kuttet ut. Jeg forteller ikke venner og kollegaer verken hva jeg har tenkt å gjøre til helga eller hva jeg gjorde siste helg, uansett hvor mye de maser for å se om de var «bedre» en meg. Jeg velger å ha opplevelsen for meg selv. Og det er like bra. Like ekte.

    Svar på denne kommentaren

  10. Argh! Jeg blir sprø av å se på hvor mye treigere jeg er i år, enn det jeg var for et par år siden. Kurven skal jo stige, ikke synke. Likevel er Strava en av mine aller beste venner, og en av dem jeg aldri kutter ut, uansett!

    Svar på denne kommentaren

  11. Ser ikke noe problem i å bruke teknologi til å forbedre sin egen form og helse. Men deling av hvor mye eller fort du har løpt i sosiale medier er en uting. La det være din personlige greie, og ikke plag andre med selvskryt på Facebook.

    Svar på denne kommentaren

  12. Geir - lat - feit - røyker :-)

    Moro å lese om Christines opplevelser og tanker om bruk eller ikke bruk av sporing og deling av løpeturer.

    Selv løper jeg ikke fordi:

    1) jeg liker det ikke
    2) det er ikke bra for miljø og klima fordi:
    2a) den ekstra maten som man forbrenner ved løping må produseres – matproduksjon gir utslipp til miljøet
    2b) man lever lenger (blir det hevdet) – mer forbruk av mat (se punkt 2)) og mer forbruk av andre ting i de ekstra leveårene – strøm, klær, transport osv og dermed økt utslipp til miljøet
    3) folk som lever lenge medfører større utgifter for staten (de mottar pensjon i flere år)

    Man kan noen ganger fundere om det er etisk forsvarlig å trene 🙂

    Selv synes jeg at de som vil trene skal få lov til det 🙂 og så skal andre få lov til å la vær å trene med god samvittighet 🙂

    Svar på denne kommentaren

  13. //jeg vil bare løpe jeg…//

    – jeg vet om to andre som alltid har trent etter det prinsippet: Grete Waitz og Gunnar Tronsmoen. De ble rimelig gode, begge to. Og hadde/har det veldig artig med,det de driver med 😏

    Svar på denne kommentaren

  14. Herlig artikkel! Den beskriver veldig på kornet hva det er som er fascinasjonen med det å logge treningsturene sine, og det å kunne dele loggene med andre likesinnede i sin omgangskrets.

    Litt filosofisk, så er loggbøkene på en del norske fjelltopper ellers kanskje å se på som en slags analog prekursor til Strava…

    Man noterer ned navnet sitt, og tidspunktet for når man var på fjelltoppen. Jeg tror poenget med å gjøre dette er delvis beslektet med poenget som mange ser i det å logge treningsturene sine på Strava.

    Når man noterer ned navnet sitt på en topp, så ser nestemann som er på toppen at man har vært der. Man deler noe med den neste «likesinnede» som kommer til toppen. Det er vel litt av det samme man gjør i Strava. Man legger igjen spor, som blir sett av nestemann som sykler eller løper segmentet, eller av venner som får turen opp i «feeden» sin i Strava.

    Svar på denne kommentaren

  15. Dette er ikke en «avhengighet.» Jeg tror Christine (med flere) rett og slett synest det er mer moro å trene med GPS/Puls-klokke. De som hisser seg opp og sier at løpegleden blir ødelagt av moderne dupeditter og hjelpemidler er stort sett eldre purister som synest alt var bedre før.

    Og for puristene, så stemmer nok det i stor grad; deres løpe – pg treneopplevelser er best uten teknologi. Min egen er best med teknologi, selv om jeg ikke føler noe «jag» etter å logge runder og konkurrere med meg selv og andre. Men om du synest slikt er helt prima, så er det bare å kjøre på! Hvorfor skal noen føle en slags «skam» over at de ikke finner glede (eventuelt finner mindre glede) av å trene uten puls/GPS-klokke?

    Christine, legg fra deg GPS-klokka i blant hvis du vil og hvis føler dette gir en bedre løpsopplevelse, men ikke gjør det fordi du er i den oppfatning at du MÅ gjøre dette for å komme nærmere naturen, sette løpinga i fokus eller annet svada.

    Svar på denne kommentaren

  16. Kjenner meg godt igjen i mye, spesielt analysene i etterkant, men som syklist tror jeg kanskje det er litt lettere å forholde seg til, eller rettere sagt, ikke forholde seg til sporinga under økta, av flere grunner; først og fremst fordi antallet segmenter man passerer er så enormt, at man blir tvunget til å være veldig selektiv på hvilke man evt. jager, og da er det også enklere å bestemme seg for å ikke jage noen, bare nyte turen og ikke tenke på at man sporer.. I tillegg er pauser på flere timer lange sykkelturer veldig innafor, nesten en forutsetning for de fleste, så det er mindre stress å stoppe opp og sette gps’en på pause, om så bare for å nyte naturen.. Det er «moving time» som gjelder 😉 Dessuten er det et trafikksikkerhetsaspekt der og; fartsmåler må man nesten ha (fullt mulig å bryte fartsgrensa i nedoverbakker), så selvom man ikke trenger å ha gps med kart, så føles det tryggest å i det minste ha en gps-klokke som viser hastighet.. Så kan sporinga være noe man ser på når man kommer hjem..

    Svar på denne kommentaren

  17. Hahahaha….
    Jeg kjenner meg SÅ igjen!

    Jeg vet jo egentlig at jeg ikke er den eneste StravaSlave der ute, men det er godt å ha det dokumentert.

    Forrige uke gikk jeg en kveldstur som «natteravn» og da glemte jeg å slå på Strava.
    Den tur ble egentlig aldri gått.

    Svar på denne kommentaren

  18. Veldig morsom artikkel. Og jeg kjenner meg igjen. Jeg vil ikke si jeg er avhengig av sporing. Men GPSen er jo et flott hjelpemiddel for å finne fram til stadig nye steder. Jeg både planlegger turer på kartet og ser på sporingsdata etter turen. Det er da bare fint at teknologi kan bidra til en enda bedre opplevelse av tur og natur.

    Svar på denne kommentaren

  19. Henning Vestskogen

    Det må jo være greit og loggføre disse treningsrundene, for EGEN del.
    Bare ikke dele det på sosiale medier. Jeg driter vel i hvor langt folk har løpt eller gått, eller hvor mye de flyr på treningsstudioet. Det har jeg INGEN interesse av.
    Og tro meg, oss er det mange av.

    Svar på denne kommentaren

    • Hun deler det ikke på sosiale medier. Det hun snakker om er «delingsfunksjonen» som allerede er innebygget, f.eks. i verktøy som Strava. Når hun tar en tur, så blir turen automatisk delt, ikke nødvendigvis med hele verden, men med de som hun har ført opp som kontakter i Strava, dvs. treningskamerater og venninner som hun har…

      Så, du må ikke oppfatte det som om at hun «skryter» av turene sine. Hun bare bruker Strava på normal måte, slik det er ment å skulle brukes.

      For ordens skyld, så finnes det muligheter for å sette turer som «private» også i Strava, slik at det bare er du selv som ser de. For den saks skyld kan du sågar sette _samtlige_ av turene dine til private, dersom du ønsker det…

      Men, da mister man i tilfellet litt av det som er gøy med Strava. Nemlig det at du kan se hvor andre har vært og trent, og at de kan se hvor du har vært og trent. Det er det «sosiale» aspektet ved Strava. Det blir som et slags virtuelt idrettslag, om du vil. I et vanlig idrettslag ser du jo også ofte hvilke andre medlemmer som er på trening, når de er på trening, og hva de gjør. Det er det samme i Strava… bare at det er digitalt og virtuelt…

      Motivasjonen bak delingen i Strava er ikke «skryting», slik det virker som om du leser det. Motivasjonen er at det skal være sosialt. Digitalt sosialt, på samme måte som Facebook er det for ikke-treningsrelaterte-aktiviteter og deling av GPP.

      Svar på denne kommentaren

      • Veldig bra beskrevet, Bengt. Turene blir bare delt med mine Strava-followers. (Som forøvrig har blitt mange flere det siste døgnet…)

        Jeg blir ofte inspirert av å se mine Strava- og Endomondo-venners treningsøkter. Både til å trene mer og til å prøve nye stier og runder i lokalområdet.

        Svar på denne kommentaren

  20. Har forståelse for gleden og motivasjonseffekten med det å loggføre og registrere treningsøkter og løyper, men når det av noen blir nevnt at «treningen var bortkastet» når den ikke er registrert og loggført, da har det bikket litt over.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *