Det nettet vi må redde

Kategorier: Det sosiale nettet, Gjestebloggere, Internett, Kommentar & Nettkultur

Star Trails av Mike Lewinski på Flickr CC-BY 2012

For syv måneder siden satte jeg meg ned ved det lille kjøkkenbordet i 60-tallsleiligheten min i øverste etasje av en bygning i en pulserende, sentral bydel i Teheran. Jeg gjorde noe jeg har gjort tusener av ganger før. Jeg åpnet laptopen og postet til den nye bloggen min. Men dette var første gang på seks år, og det var som hjertet mitt skulle briste.

Noen uker tidligere var jeg plutselig blitt benådet og løslatt fra Evin-fengselet nord i Teheran. Jeg hadde forberedt meg på å måtte tilbringe mesteparten av livet mitt innenfor murene: I november 2008 ble jeg dømt til innpå 20 års fengsel, hovedsaklig for ting jeg hadde skrevet på bloggen min.

Evin Prison or Evin House of Detention زندان اوین یا بازداشتگاه اوین av Yaadaavar på Flickr CC BY-NC-SA 2012
Evin Prison or Evin House of Detention زندان اوین یا بازداشتگاه اوین av Yaadaavar på Flickr CC BY-NC-SA 2012

Øyeblikket kom uventet. Jeg hadde delt en sigarett med en medfange på kjøkkenet og var nettopp kommet tilbake til rommet jeg delte med et dusin andre menn. Vi drakk en kopp te da stemmen til kunngjøreren – en annen fange – fylte rommene og korridorene. Med sin tonløse stemme annonserte han på persisk: «Kjære medinnsatte: Lykkens fugl har igjen satt seg på en medfanges skulder. Herr Hossein Derakshan, fra dette øyeblikk er du fri».


Samme kveld gikk jeg for første gang ut dørene der som en fri mann. Alt føltes nytt: Den kjølige høstbrisen, trafikkstøyen fra en bro i nærheten, lukten, fargene til byen jeg hadde bodd i mesteparten av mitt liv.

Rundt meg enset jeg et veldig annerledes Teheran enn det jeg kjente fra før. En bråte nye, skamløst luksuriøse boligkomplekser hadde erstattet de sjarmerende småhusene jeg var vant til. Nye veier, motorveier, horder av invaderende SUVer. Store reklameskilt for sveitsiske armbåndsur og koreanske flatskjerm-TVer. Kvinner i fargerike skjerf. Menn med farget hår og skjegg, og hundrevis av sjarmerende cafeer med hipp vestlig musikk og kvinnelig betjening. Dette var forandringer av typen som sniker seg inn på folk; endringer du bare legger merke til når hverdagen har vært tatt fra deg.

IMG_7875 Tehran Iran av ninara på Flickr CC BY 2012
IMG_7875 Tehran Iran av ninara på Flickr CC BY 2012

To uker senere begynte jeg å skrive igjen. Noen venner lot meg starte en blogg som del av kulturmagasinet deres. Jeg kalte den Ketabkhan – bokleser på persisk.

Seks år er lenge å sitte i fengsel, men på nett er det en hel tidsalder

Seks år er lenge å sitte i fengsel, men på nett er det en hel tidsalder. Det å skrive på internett hadde ikke endret seg i seg selv. Men å lese – ihvertfall å få ting lest – hadde endret seg dramatisk. Jeg hadde blitt fortalt hvor sentralt sosiale medier hadde blitt mens jeg var vekk, så jeg visste én ting: Om jeg ville lokke folk til å se det jeg skrev, måtte jeg bruke sosiale medier nå.

Så jeg prøvde å poste en lenke til en av sakene mine på Facebook. Det viste seg at Facebook ikke var noe videre interessert. Det ble seende ut som en kjedelig rubrikkannonse. Ingen beskrivelse. Ikke noe bilde. Ingenting. Den fikk tre likes, og det var det.

Da ble det klart for meg at ting var forandret. Jeg var ikke utstyrt for å spille på denne nye banen – alt jeg kunne, alt jeg hadde lært, var brent ned til grunnen. Jeg var knust.


Blogger var gull og bloggere var rockestjerner da jeg ble arrestert i 2008. På den tiden – og til tross for at iranske myndigheter blokkerte tilgangen til bloggen min fra Iran, hadde jeg et publikum på 20.000 daglig. De jeg lenket til fikk plutselig voldsomme trafikkhopp. Jeg kunne dele ut makt til – eller henge ut – hvem jeg ville.

Folk pleide å lese postene mine grundig. De la igjen mengder av relevante kommentarer, og selv mange som var dypt uenige med meg kom og leste. Andre blogger lenket til meg for å diskutere det jeg sa. Jeg følte meg som en konge.

Den første iPhonen var kommet for et års tid siden dengang, men smarttelefoner ble fortsatt primært brukt til å ringe, sende SMS, håndtere epost og surfe på nettet. Det var ingen ordentlige apper, ihverfall ikke slik vi tenker på dem idag. Ingen Instagram, ingen SnapChat, ingen Viber, ingen WhatsApp.

Isteden hadde vi nettet, og på nettet var det blogger. De var den beste kilden for alternative tanker, nyheter og analyse. De var livet mitt.

Bush on TV av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005
Bush on TV av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005
Alt startet med 11. september. Jeg var i Toronto, og faren min var nettopp kommet på besøk fra Teheran. Vi satt og spiste frokost da det andre flyet traff World Trade Center. Jeg var forvirret og prøvde å forstå. På jakt etter forklaringer og innsikt oppdaget jeg bloggene. Etter å ha lest noen, tenkte jeg This Is It. Jeg burde starte min egen blogg og oppmuntre alle iranere til å også begynne. Så – i notatblokken i Windows – begynte jeg å eksperimentere. Snart endte jeg opp med å skrive på hoder.com med Bloggers publiseringsplattform før den ble kjøpt av Google.

Den 5. november 2001, publiserte jeg en trinn-for-trinn-veiledning for hvordan man kunne starte egen blogg. Den satte igang noe som senere ble kalt en blogg-revolusjon. Snart gjorde tusener av iranere oss til en av verdens topp 5-bloggnasjoner målt i antall blogger, og jeg var stolt over å ha spilt en rolle i denne historiske demokratiseringen av skriving.

"The Blogfather" in Ottawa Citizen av Hossein Derakhshan på Flickr CC BY NC SA 2007
«The Blogfather» in Ottawa Citizen av Hossein Derakhshan på Flickr CC BY NC SA 2007

På den tiden vedlikeholdt jeg en liste over alle blogger på persisk, og var – en stund – den første personen nye iranske bloggere kontaktet, for å kunne komme på listen. Det var derfor jeg ble kalt The Blogfather da jeg var midt i 20-årene. Et tåpelig kallenavn, men det viste i det minste hvor mye jeg brydde meg.

Hver morgen åpnet jeg datamaskinen i min lille leilighet i Toronto og tok meg av de nye bloggene og hjalp dem å få eksponering og publikum. Det var en sammensatt forsamling: fra eksilforfattere og journalister, kvinnelige dagbokskrivere og teknologieksperter til lokale journalister, politikere, geistlige og krigsveteraner – og jeg oppfordret alltid enda flere til å begynne å skrive. Jeg inviterte flere religiøse og pro-Islamsk Republikk-folk, menn og kvinner, folk som bodde i og utenfor Iran, til å bli med og begynne å skrive.

Den tilgjengelige bredden på den tiden overrasket oss alle. Det var tildels derfor jeg kjempet så hardt for blogging. Jeg hadde forlatt Iran mot slutten av år 2000 for å oppleve å bo i Vesten, og var redd jeg gikk glipp av alle trendene som raskt dukket opp hjemme. Å lese iranske blogger var det nærmeste jeg kunne komme å sitte i en delt taxi i Teheran og lytte til den kollektive samtalen mellom den skravlete sjåføren og tilfeldige passasjerer.

Tehran Taxi av Paul Keller på Flickr CC BY 2007
Tehran Taxi av Paul Keller på Flickr CC BY 2007

Det er en historie i Koranen jeg tenkte mye på de første åtte månedene i ensom isolasjon. I historien er det en gruppe forfulgte kristne som søker tilflukt i en hule. De –og en hund de har med seg – faller i dyp søvn. De våkner, og tror de har duppet av litt: I virkeligheten er det 300 år senere. En versjon av historien forteller om hvordan en av dem går ut for å kjøpe mat – jeg kan bare forestille meg hvor sultne de må ha vært etter 300 år – og oppdager at pengene hans ikke lenger er gyldige, de er blitt museumsgjenstander. Det er da han forstår hvor lenge de faktisk har vært borte.

Lenken var min valuta for seks år siden. Den kom fra ideen om hypertekst, og ga et mangfold og en desentralisering verden savnet. Den representerte den åpne, sammenkoblede ånden til The World Wide Web – en visjon som begynte med nettets oppfinner Tim Berners-Lee. Lenken er et middel til å gi avkall på sentralisering – alle lenkene, linjene og hierarkiene – og erstatte dem med noe mer distribuert – et system av noder og nettverk.

Muni Golden Gate Park line footbridge (1915) av Eric Fischer på Flickr CC BY 2015
Muni Golden Gate Park line footbridge (1915) av Eric Fischer på Flickr CC BY 2015

Blogger ga denne desentraliseringsånden fysisk form: De var vinduer inn i liv du sjelden ville visst noe videre om; broer som bandt ulike liv sammen, og derved forandret dem. Blogger var cafeer hvor folk utvekslet mangslungne ideer om ethvert tema du kunne være interessert i. De var Teherans drosjer legemliggjort.

Etter at jeg ble løslatt har jeg innsett hvor mye lenker har blitt devaluert, nærmest utdatert.

Så og si alle sosiale medier behandler lenker akkurat som de behandler ethvert annet objekt – som et foto eller en tekst – istedenfor å se den som en mulighet for å gjøre teksten rikere. Du oppfordres til å poste én enkelt lenke og utsette den for en kvasi-demokratisk prosess av liking, tomler og hjerter: Å legge til flere lenker i en tekst er stort sett ikke tillatt. Lenkene objektiviseres, isoleres og berøves sin kraft.

Samtidig har disse sosiale mediene en tendens til å behandle tekst og bilder som er postet direkte hos dem med langt større respekt enn når det ligger på eksterne nettsider. En fotografvenn forklarte hvordan bildene han laster opp direkte til Facebook får mange likes, som igjen gjør at de dukker opp i manges feed. Mens når han poster en lenke til samme bilder utenfor Facebook, så er bildene vesentlig mindre synlig for Facebook, og får derved færre likes. Det er en selvforsterkende syklus.

London Oxford 397 av Hossein Derakhshan CC BY-NC_SA 2005
London Oxford 397 av Hossein Derakhshan CC BY-NC_SA 2005

Noen sosiale nettverk, som Twitter, behandler lenker litt bedre. Andre, usikre sosiale tjenester er vesentlig mer paranoide. Instagram – eid av Facebook – tillater ikke publikum å forlate tjenesten i det hele tatt. Du kan legge en nettadresse ved bildene dine, men den tar deg ingensteds. Mange mennesker starter sin online-morgenrutine i blindveien disse sosiale mediene er, og deres reise ender samme sted. Mange forstår ikke engang at de bruker internettets infrastruktur når de liker et bilde på Instagram eller legger igjen en kommentar på en venns facebook-video. Det er bare en app.

Men lenker er ikke bare nettets skjelett. De er også øynene, en vei til dets sjel. Og en blind nettside, en uten lenker, kan ikke se eller ha blikket på en annen nettside. Dette har alvorlige følger for maktdynamikken på nett.

Så å si alle teoretikere har tenkt på blikk i relasjon til makt – som regel i negativ forstand: Den som fester blikket kler av den som blir sett på, og gjør henne til et maktesløst objekt, uten intelligens eller evne til å handle. Men i nettsidenes verden er blikket annerledes. Det virker styrkende. Når en mektig nettside, la oss si Google eller Facebook, fester blikket på, eller lenker til, en annen nettside, så gjør den mer enn å koble den til. Den er livgivende. Metaforisk; uten dette styrkende blikket, puster ikke nettsiden din. Uansett hvor mange lenker du har lagt på din egen side: Medmindre noen ser på den, er den både død og blind, og dermed ute av stand til å overføre kraft til andre, utenforliggende nettsider. Og motsatt: De mektigste nettsidene er dem som har manges blikk på seg. Akkurat som kjendiser henter enslags kraft fra de millionene av øyne som har blikket på dem til enhver tid, kan nettsider fange og videreformidle kraft gjennom lenker.

Men apper som Instagram er blinde. Blikket går ikke noe annet sted enn innover, motvillig til å overføre noe av sin enorme styrke til andre, og leder dem med det inn i sin stille død. Følgen er at nettsider utenfor sosiale medier er døende.

Milan 074 av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005
Milan 074 av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005

Men allerede før jeg ble sendt i fengsel var lenkens kraft i ferd med å bli svekket. Dens største fiende var en filosofi som kombinerte to av de mest dominerende – og mest overvurderte – verdiene i vår tid: nyhet og popularitet – reflektert i hvordan unge kjendiser dominerer den virkelige verden. Filosofien er Strømmen.

Strømmen er blitt det dominerende viset for folk å motta informasjon på nett. Færre brukere sjekker enkeltnettsteder, og lar seg isteden mate med en uendelig strøm av informasjon valgt ut for dem av komplekse – og hemmelighetsfulle – algoritmer.

Subject to flooding av Sergio Ruiz på Flickr CC BY-NC 2012
Subject to flooding av Sergio Ruiz på Flickr CC BY-NC 2012

Strømmen gjør at du ikke trenger åpne så mange nettsteder lenger. Du trenger ikke masse faner i nettleseren. Du trenger ikke engang noen nettleser. Du åpner Twitter eller Facebook på telefonen din og dykker inn. Fjellet har kommet til deg. Algoritmer har plukket alt for deg. Utifra hva du eller vennene dine har lest eller sett før, forutsier de hva du kan ha lyst til å se. Det føles godt å ikke kaste bort tid på å finne interessant innhold på mange ulike nettsteder.

Men mangler vi noe her? Hva er det vi har gitt i bytte mot effektivitet?

Algoritmene bak Strømmen setter nyhet og popularitet til å være lik viktighet

I mange apper er stemmene vi gir – like’ne, plussene, stjernene, hjertene – faktisk mer knyttet til søte avatarer og kjendisstatus enn til substansen i det som er postet. En glitrende setning fra en ordinært utseende person kan bli stående utenfor Strømmen, mens det fjollete våset fra en kjendis kan få umiddelbar nærvær på nettet. Og ikke bare er det slik at algoritmene bak Strømmen setter nyhet og popularitet til å være lik viktighet, de har også en tendens til å vise oss mer av det vi allerede har likt. Disse tjenestene scanner nøye atferden vår og skreddersyr nennsomt nyhetsfeeden vår med postene, bildene og videone de tror det er mest sannsynlig at vil se.

Popularitet er ikke galt i seg selv, men har sine egne fallgruver. I en fri markedsøkonomi, er lavkvalitetsvarer med feil pris dømt til å feile. Ingen blir opprørt over at en stille Brooklyn-café med dårlig latte og uhøflig betjening nedlegges. Men synspunkter er ikke det samme som fysiske produkter og tjenester. De forsvinner ikke selv om de er upopulære, eller til og med dårlige. Tvert imot har historien vist at de fleste store ideer (og mange dårlige) har vært ganske upopulære lenge, og deres marginale status har bare styrket dem. Minoritetsideer radikaliseres når de ikke kan uttrykkes og anerkjennes.

Floods On The Levels - 3 av Mark Robinson på Flickr CC BY-NC 2012
Floods On The Levels – 3 av Mark Robinson på Flickr CC BY-NC 2012

I dag er Strømmen de digitale medienes dominerende vis for å organisere informasjon. Den finnes i alle sosiale nettverk og mobilapper. Siden jeg fikk friheten tilbake, er Strømmen overalt jeg ser. Jeg regner med det ikke vil gå lenge før vi ser nyhetsnettsteder organisere innholdet sitt basert på samme prinsipp. Det at Strømmen er så fremtredende i dag fører ikke bare til at store deler av internett har en kvalitetsfiendtlig bias – det er også et dypt svik mot mangfoldet som lå i den originale visjonen for the World Wide Web.


For meg er det ikke noe spørsmål om at mangfoldet av temaer og synspunkter på nettet er mindre i dag enn tidligere. Nye, annerledes og utfordrende ideer undertrykkes av dagens sosiale medier fordi rangeringsstrategiene prioriterer det populære og vanemessige (ikke å undres over hvorfor Apple ansetter menneskelige redaktører for nyhetsappen sin. Men mangfoldet reduseres på andre måter, og med andre hensikter.

Noe av det er visuelt. Ja, det er riktig at postene mine på Twitter og Facebook ser ut som en personlig blogg: de samles i omvendt kronologisk rekkefølge, på en spesifikk nettside, med direkte nettadresser til hver post. Men jeg har svært lite kontroll over hvordan det ser ut. Jeg kan ikke personalisere det noe videre. Siden min må ha et enhetlig utseende som er valgt for meg av det sosiale mediets designere.

London 134 av Hossein Derakhshan CC BY-NC_SA 2005
London 134 av Hossein Derakhshan CC BY-NC_SA 2005

Sentraliseringen av informasjon bekymrer meg også, fordi den gjør det lettere for ting å forsvinne. Etter at jeg ble arrestert, stengte hostingleverandøren kontoen min, fordi jeg ikke kunne betale den månedlige avgiften. Men jeg hadde i det minste backup av alle postene mine på en egen server. (De fleste bloggplattformene pleide å ha mulighet for å overføre postene og arkivet til ditt eget område, mens de færreste plattformene lar deg gjøre det idag).

Where is the Blogfather av For Hossein Derakhshan på Flickr CC BY 2008
Where is the Blogfather av For Hossein Derakhshan på Flickr CC BY 2008

Men selv om jeg ikke gjorde det selv, ville kanskje internettarkivet ha tatt vare på en kopi. Men hva hvis kontoen min på Facebook eller Twitter stenges av noen grunn? Disse tjenestene i seg selv vil kanskje ikke dø med det første, men det er ikke altfor vanskelig å se for seg en dag der mange amerikanske tjenester stenger kontoene til alle fra Iran, som et resultat av dagens sanksjonsregime. Om det skjedde, kunne jeg kanskje lastet ned postene mine i noen av dem, og la oss forutsette at backupen enkelt kan overføres til en annen plattform. Men hva med den unike nettadressen til min sosiale medier-profil? Kan jeg kreve den tilbake senere etter at noen andre har overtatt den? Domenenavn skifter også eiere, men å håndtere den prosessen er enklere og tydeligere, spesielt siden det er et økonomisk forhold mellom deg og selger, som gjør det mindre utsatt for plutselige og utransparente avgjørelser.

Men den mest skremmende følgen av sentralisering av informasjon i de sosiale medienes tid, er noe annet: Det gjør oss alle betydelig mer maktesløse overfor myndigheter og selskaper.

Overvåking blir i økende grad påtvunget siviliserte liv, og det blir bare verre etterhvert som årene går. Den eneste måten å holde seg utenfor dette enorme overvåkingsapparatet er kanskje å gå inn i en hule og sove – selv om du kanskje ikke klarer 300 år.

Tehran 10 002 av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005
Tehran 10 002 av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005

Å bli holdt øye med er noe vi alle må venne oss til og leve med til slutt og, dessverre, det har ingenting å gjøre med hvilket land vi bor i. Ironisk nok, stater som samarbeider med Facebook og Twitter vet mye mer om innbyggerne sine enn de – som Iran – hvor staten har et stramt grep på internett, men mangler lovlig tilgang til sosiale medier-selskapene.

Det som er mer skremmende enn bare å bli holdt øye med, er dog å bli kontrollert. Når Facebook kan kjenne oss bedre enn foreldrene våre med bare 150 likes og bedre enn ektefellen vår med 300 likes fremstår verden ganske forutsigbar, både for myndigheter og for selskap. Og forutsigbarhet betyr kontroll.


Middelklasse-iranere, som de fleste folk ellers i verden, er besatt av nye trender. Nytte og kvalitet kommer gjerne i annen rekke etter trendyness. Tidlig på 2000 tallet gjorde blogging deg kul og trendy. Så, rundt 2008, kom Facebook, og deretter Twitter. Etter 2014 har hypen vært rundt Instagram, og ingen vet hva det neste blir. Jo mer jeg tenker på disse endringene, dess mer innser jeg at alle mine bekymringer kanskje har vært rettet mot feil ting. Kanskje er det ikke akkurat lenkens død eller sentraliseringen.

London Oxford 005 av Hossein Derakhshan CC BY-NC_SA 2005
London Oxford 005 av Hossein Derakhshan CC BY-NC_SA 2005

Kanskje er det at tekst i seg selv er på vikende front. De første nettbrukerne brukte tiden sin på å lese online-magasiner. Så kom blogger, deretter Facebook, og så Twitter. Nå er det Facebook-video, Instagram og SnapChat folk flest bruker tiden sin på. Det er mindre og mindre tekst å lese på sosiale medier, og mer og mer videoer å se. Flere og flere bilder å se på. Er vi vitne til et fall i lesing på nett, til fordel for å se og høre?

Img_3156 av Hossein Derakhshan © 2008
Img_3156 av Hossein Derakhshan © 2008

Drives denne trenden av endring i folks kulturelle vaner eller følger folk de nye lovene til sosiale medier? jeg vet ikke – det får forskerne finne ut av – men det føles som det vekker til live gamle kulturelle kriger. Tross alt startet nettet med å imitere bøker og i mange år var det dominert av tekst, av hypertekst. Søkemotorer tilla dette verdi og hele firmaer – hele monopoler – ble bygget opp på dette. Men etterhvert som antall scannere, digitalfotografier og videokameraer øker eksponensielt, ser dette ut til å endres. Søkeverktøy begynner å legge til avanserte bildegjenkjenningsalgoritmer og og reklamepenger strømmer dit.

Men Strømmen, mobilapper og bevegelige bilder: alle viser en bevegelse fra bok-nettet i retning et TV-internett. Det virker som vi har gått fra en ikke-lineær kommunikasjonsform – noder, nett, lenker – mot en lineær form, med sentralisering og hierarkier.

Nettet var ikke tenkt som en form for TV da det ble oppfunnet

Nettet var ikke tenkt som en form for TV da det ble oppfunnet. Men – lik det eller ei – det begynner å likne TV: lineært, passivt, programmert og innoverskuende.

London 02 045 av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005
London 02 045 av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005

Når jeg logger meg på Facebook, starter min personlige TV. Alt jeg trenger gjøre er å scrolle. Venners nye profilbilde, korte biter med meninger om aktuelle saker, lenker til nye historier med korte undertekster, reklame og – selvsagt – selvspillende videoer. Det hender jeg klikker på en like- eller deleknapp, leser folks kommentarer eller skriver en selv, eller åpner en artikkel. Men jeg blir værende inne i Facebook, og fortsetter å kringkaste ting jeg kanskje kan like. Dette er ikke det nettet jeg kjente da jeg ble fengslet. Dette er ikke Nettets Fremtid. Dette er TV-fremtiden.


Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje er blitt for streng, etterhvert som jeg eldes. Kanskje er alt dette er en naturlig utvikling for teknologi. Men jeg kan ikke lukke øynene for det som hender: et tap av intellektuell kraft og mangfold, og det store potensialet det kunne hatt for vår vanskelige tid. Tidligere var nettet mektig, og alvorlig nok til å få meg i fengsel. I dag føles det som lite mer enn underholdning. I den grad faktisk, at ikke engang Iran tar endel ting – Instagram, for eksempel – alvorlig nok til å blokkere dem.

Jeg savner tiden da folk tok seg tid til å utsettes for ulike meninger og brydde seg om å lese mer enn én setning eller 140 tegn. Jeg savner tiden da jeg kunne skrive noe på min egen blogg og publisere det på mitt eget domene, uten å måtte bruke en tilsvarende mengde tid på å promotere innholdet på flere sosiale medier; den gang ingen brydde seg om likes og delinger.

Det er det nettet jeg husker fra før fengselet. Det er det nettet vi må redde.

london_oxford 457 av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005
london_oxford 457 av Hossein Derakhshan CC BY-NC-SA 2005

Oversatt fra Matter | The Web We Have To Save med tillatelse fra forfatteren.

19 kommentarer

  1. Takk! Takk for å endelig finne en tekst på internett som det var verdt å lese hver eneste bokstav av.

    Det internett jeg husker fra 93/94 og noen år fremover, før alle disse svar på reality-tv overtok internett, er radikalt annerledes enn det en vokser opp med på nettet i dag. Den gang startet en opp modemet, fant en side som fortalte om siste dagers oppdagede nettsider, og før en viste ordet av det hadde en surfet, lest og chattet seg gjennom brorparten av døgnet. En hoppet nesten umerkelig fra side til side, og fra det ene spennende temaet til det neste. Nettet den gang var mye mer inkludrene, mindre fordømmende, mer åpent, mer fritt og på sitt vis mye mer tilgjengelig.

    Konklusjonen er, slik jeg ser den, at folk flest bryr seg opp brød og sirkus og villig lar seg lede til hva som helst bare en får mat og underholdning. Om vi skal finne noe positivt i den konklusjonen så er det at spredningen av musikk og film (kultur) har blitt mye enklere, og har åpnet muligheter for de som et filmstudio, eller plateselskap, aldri en gang ville vurdert en audiens. jeg savner et alternativ til de store multinasjonale søkemotorene. Jeg savner den delen av Internet som lot en selv bestemme hva en syntes var interessante alternativ.

    Svar på denne kommentaren

    • Jeg vil anbefale å bytte til søkemotoren Duck Duck Go. Denne gjør et poeng av at den ikke bruker tracking cookies, den har ikke et kontosystem, og prøver ikke å gjette seg frem til hvilke søkeresultater som er mest relevant for *deg*. Den har kun en mulighet til å spesifisere land/språksamfunn, med et nøytralt valg som default.

      https://duckduckgo.com/

      Jeg er helt enig i all denne kritikken mot utviklingen på nett de siste ti årene, men å bytte ut Google med Duck Duck Go gir ihvertfall et fristed utenfor ekkokammeret.

    • Morten Dahl (svar til Jo Øiongen)

      Problemet ligger vel innebygd i www og html som stateless protokoll. Hvis Tim B-L bare hadde valgt Ted Nelson som inspirasjonskilde … Eller som Jaron Lanier sa om forskjellen mellom Nelsons Project Xanadu og www: «A core technical difference between a Nelsonian network and what we have become familiar with online is that [Nelson’s] network links were two-way instead of one-way. In a network with two-way links, each node knows what other nodes are linked to it. … Two-way linking would preserve context. It’s a small simple change in how online information should be stored that couldn’t have vaster implications for culture and the economy.»

    • «Decorated directories» sa Ted Nelson (hypertekstens far) foraktfullt om web-en. Men det var «dumme» lenker som gjorde at den vart ein suksess. Tovegs-lenker eller «typed links» ville ganske sikkert gjort dette til nok eit interessant prosjekt, men neppe noko meir. Det geniale ligg i det enkle.

      Blogg-innlegget her støttar eg av fullt hjarte. Eit fritt, distribuert Internett er ikkje ei naturlov, men må kjempast for. Kreftene som arbeider for sentralisering og innelåsing blir stadig sterkare.

  2. Christian Lier

    Det er lenge siden jeg har lest noe som får meg til å tenke og gruble som denne artikkelen gjorde. Et reflektert og god meningsuttrykk som griper deg. Jeg savner også det han nevner her og er og bekymret at Internett nå er i ferd med å bli vår tids Colusseum. En måte for de som styrer å holde massene rolige mens sosiale forskjeller øker…

    Det ironiske er at mye av det som er interessant og meningsfylt å lese nå befinner seg på den delen av nettet som få vet om og som oftest blir assosiert med kriminalitet: The Deep Web. Stedet der ingen kontroll eller reell struktur eksisterer. Det som fortsatt er likt Internetts spede begynnelse.

    Jeg håper det snart kommer en ny revolusjon, som gjør våre barn til fakta søkende og nysgjerrige tenkere igjen. Ikke slik som nå, hvor selfies og kjendis nyheter er viktigere enn at våre grunnleggende rettigheter blir fratatt oss av handelsavtaler og bakromsavtaler. Jeg er redd segmenteringen og isolasjon av internett innenfor steder som Facebook og Instagram gjør det enklere å bli passive. En skummel og særdeles trist utvikling. Kom og hent ditt brød og se din gladiator på Facebook!…oooops…jeg mener Colluseum.

    Svar på denne kommentaren

  3. Sånn går det med alt, ok? Internettet er nå befolket av moral-damer i 40-årene og annet pakk – det som var gøy med mediet før, var jo nettopp å slippe unna sånne folk.

    Trikset da er å finne på noe nytt.

    Svar på denne kommentaren

    • Bjørn Remseth (svar til Anders Hofseth)

      Nett-troll ja. Det er nå en frase som nå omfatter de aller fleste som sier noe som er selv bare det minste kontroversielt. De plasseres dermed kategorisk plasseres sammen med allverdens uartikulerte kranglefanter som ikke har noe å si. «Trolling» er blitt et samlebegrep for alle ytringer alt som er selv litt ubehagelig på nettet , og «troll» er de som ikke kan temmes inn i den rosasøte, husrene og nyvaskede men helt ufarlige nye mediehverdagen.

      Så denne fyren her er definitivt et troll, i likhet med f.eks. Assange, Greenewald og Scahill.

    • Hva ved «anonym»s kommentar tenker du går ut over «kranglefanter som ikke har noe å si»?

      Du trekker frem folk med en agenda som går ganske langt utover å erte igang enellerannen forutsigbar refleksreaksjon på et åte. Tenker du de er gode sammenlikninger med «anonym» utifra hva vi kan lese oss til i kommentaren?

    • Svaret ditt ville gitt mening hvis dagens nettkultur var kameratslig og velmenende (som før) og ikke manipulerende og undertrykkende (som nå: clickbaits, reklame, overvåkning av privatliv med uklart formål). Er du ikke kritisk i et slikt sektlignende miljø, ja hva skjer da?

  4. Marius Bendiksen

    Algoritmene han refererer til er blitt det største ekkokammeret noensinne bygget, og det blir stadig verre. Hvis du er radikal, får du mer radikalt materiale og mindre fakta, for eksempel. Det er en uheldig trend.

    Utover det har jeg lite å si som ikke forfatteren allerede har sagt for meg.

    Svar på denne kommentaren

    • Navn Navnesen (svar til Marius Bendiksen)

      Vi i Norge mistet noe nå som det ikke lenger er like velkomment å skrive anonymt. For det var ikke blogger som var hovedkanal for mannen i gatas meningsbrytning i Norge, men nettavisenes kommentarfelt. (Det kan ha vært anderledes i diktaturer såklart). Ja, det behøves kloakkfiltre, men dette «filtret» har nå blitt at man stort sett må opptre med fullt navn så både mamma og nabokjerringa ser deg. Da blir det så skarp egensensur at de fleste lar være. Da blir det bare scrollerne, likeerne, LOLerne, selgerne, selfierne og de rosa kattefotografene som dominerer.

  5. Thomas Refsdal

    Slik jeg ser det så er det et marked for å ha slike blogs utenom de store sosiale nettverkene. Det finnes sikkert noen der ute som har laget en app hvor man på en bedre måte kan dele og poste bloggs hvor man selv eier inholdet. Hvis det ikke finnes bør noen lage en slik app 🙂

    Svar på denne kommentaren

  6. Anreas Mikkelsen

    Jeg tror forfatter overdriver trend og underdriver menneskers generelle ignoranse. Folk leste for eksempel VG og Dagbladet, før også, selv om det i hovedsak er borgerlig propaganda sauset i tullball. Folk liker tullball.

    Så lenge makthaverne har passe kontroll, og har hovedkanalene for informasjon, er ikke alternative ytringer farlig.

    Iran er spesielt fordi regimet er utsatt for vestlig destabilisering og forsøk på farve-revolusjon. I en sånn kontekst kan informasjon være farlig.

    Her i NATO-Norge er det ingen utsikter til regimeendring, enn så lenge. Våre massemord og vår overvåkning har flinke bein i massemedia, NRK inkludert. Pseudo-demokratiet står forløpig ganske trygt på historiens mest avanserte propaganda.

    Men dersom kapitalistenes system kollapser kan vi se en oppblomstring uavhengige medier også her. Teknologien er klar eller kan fort klargjøres med litt vilje. Hvilket, i tilfelle, vil bli møtt med fascistoide tiltak.

    Hovedproblemet med Facebook/Google/Youtube (osv) er heller at det gir makthaverne utrolig mye informasjon om brukerne. Dette gjør folk sårbare.

    Slett din konto nå!

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.