nrk.no

Kommentar: Kommer DVD’en tilbake fra 90-tallet for å redde svensk filmindustri?

Kategorier: Fildeling, Film, Forbruker, Internett, Kommentar & Lyd

DVD to the rescue! Illustrasjon: Eirik Solheim / NRK

Er det første april i dag?
Har Dagsavisen publisert en artikkel fra 1998?
Hva er DVD?

Spørsmålene dukker opp i hodet mitt når jeg leser tittel og ingress for en sak i dag:

Den største omleggingen på 50 år, kaller svenskene den nye filmpolitikken som blant annet innebærer kortere ventetid før en kinofilm kommer på DVD.

Slik takler svenskene filmkrisen i Dagsavisen 13. mai 2015

Piratproblemet skal løses med å gi ut filmer på DVD litt raskere.

DVD?

Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte en datamaskin med DVD-spiller. Og stasjonær DVD-spiller har jeg aldri hatt. Heldigvis kommer det frem av artikkelen at de skal prøve å få filmene raskere ut på nett også.

Utdatert lanseringsmodell

Det er uforståelig at filmbransjen fremdeles opererer med utdaterte og kunstige lanseringsplaner som innebærer forskjellige tidspunkt for forskjellige plattformer og de forskjellige geografiske soner. Men dette har de altså jobbet med å forbedre siden en gang på slutten av nittitallet. Derfor min første mistanke om at denne artikkelen kunne være fra 1998. Det er pinlig at deler av min tegneserie om millionæren Bob fra det herrens år 2005 fremdeles har et snev av aktualitet.

Straffe og strupe

I samme artikkel melder direktør for Virke Produsentforeningen, Torbjørn Urfjell, at han vil se på hva som kan gjøres med åndsverksloven for å gjøre det lettere å straffe dem som bruker ulovlige tjenester. Samt hindre annonsører å finansiere ulovlig distribuert innhold. Og sist men ikke minst: strupe bredbåndstilgangen til dem som benytter ulovlige tjenester. Jeg sliter med å se at disse forslagene kommer til å løse så mye.

Holdningsarbeid

Mediepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, Arild Grande, kommer inn og nevner noe av det som kan fungere. Han kaller det å «jobbe med holdninger». Det høres ut som en kjip og moralistisk kampanje rettet mot ungdomsskolen. Jeg ville heller kalt det god gammeldags opplæring og informasjon. Det vil ikke løse hele mediebransjens utfordringer, men å lære litt mer om opphavsrett både i retning klassisk copyright og i retning creative commons og public domain vil hjelpe en del. En god del ulovlig bruk av medieinnhold i dag skyldes ren uvitenhet. Dessuten; jeg kunne sagt det selv når han uttaler: «Bransjen må sørge for å tilgjengeliggjøre lovlig innhold, slik de har gjort i musikkbransjen».

Look to music

Netflix og iTunes har hjulpet. Men filmbransjen har et godt stykke å gå før de har noe som er så universelt og samtidig tilgjengelig som Wimp eller Spotify.

Men finansieringsmodellene virker jo ikke? Musikken dør. Vi har ikke råd til å lage storfilmer lengre. Dette hørte vi på 90-tallet også. Og vi har fremdeles musikk. Og film. Ting kan tyde på at megastjernene som faktisk driver med kvalitet kommer til å fortsette å tjene penger. Og at gigantfilmene som faktisk er bra kommer til å lønne seg. Dessuten så sørger billigere produksjonsutstyr og billigere distribusjon for at uavhengige skapere av både film og musikk kommer til å fortsette med sitt.

Dritten i midten

Det vi kan komme til å gå glipp av innen musikk er en gigantisk mengde plateselskap-skapte middelmådige wannabees som aldri nådde opp i toppen og som aldri var bra nok til at hipstere og cred-folk brydde seg om dem. For filmbransjen går vi sikkert glipp av en del alt for dyre og alt for dårlige studioskapte oppfølgere som ble laget bare for å melke et marked som nå ikke finnes lengre.

Not In Kansas anymore?

Det kan virke som om den nye teknologien har en tendens til å polarisere. Mellom det helt gigantisk store og tydelige på den ene siden og det mindre, rare og mer personlige på den andre siden. Jeg har mest erfaring fra det vi arbeider med i NRK. Og her ser vi en tendens til at nettet favoriserer de skikkelig lange fordypningssakene og de skikkelig korte oppdateringene. Det som faller midt i mellom får ikke så mye oppmerksomhet. Kanskje noe av det samme gjelder for film og musikk. Kanskje noe av løsningen bør være å også se på hva som bør produseres. Hva som har livets rett i en ny medievirkelighet – i tillegg til de nevnte tiltakene om opplæring og bedre tilgjengeliggjøring.

1 kommentar

  1. Joakim Thorkildsen

    Hei Eirik!

    Interessant sak, og som (nesten) alltid enig med deg i mye. Løsningen ligger i å tilgjengeliggjøre innhold mye raskere. Det tror jeg egentlig at man i prinsippet er enige om, at det bør være målet.

    Men – hvorfor går denne utviklingen tregere enn det man kunne håpe på? Teknologifrykt? Uvitenhet?

    Kanskje, og helt sikkert det også, men først og fremst handler det jo om økonomiske realiteter. Dette er en gammel forretningsmodell som du ikke kan snu bare fordi du har lyst. Folk må miste jobber først, film må finansieres på en annen måte og av andre aktører. Kanskje må det en kollaps til, men jeg håper ikke det. At Netflix, Yahoo og Amazon går inn for å finansiere film er positivt, men man skulle gjerne sett flere lokale aktører med samme finansielle muskler.

    Selv er jeg ikke så bekymret for storfilmene. De blir produsert så lenge det finnes kinoer (og de har et eksklusivt vindu), og jeg tror folk aksepterer at det tar tre måneder fra de er på kino til de slippes på VOD.

    Jeg er heller ikke så veldig bekymret for mikrobudsjettsfilmene. Kanskje kan de tjene noen kroner på Kickstarter, nettdistribusjon – og hvis man er heldig og aksepterer spottpris kan man kanskje også bli vist på en tv-kanal eller Netflix (men, som du vet, både NRK og Netflix liker å ha ting eksklusivt – det er ikke så himla attraktivt å kjøpe en film som også ligger på Youtube).

    Problemet er at det ligger enormt med kvalitet i det du kaller «dritten i midten» (som viser at sånne enkle powerpointbaserte poenger ikke lar seg overføre til alle medier). Det er den såkalte mellomfilmen som lider i dag – produksjoner som faktisk betaler staben sin, har skuespillere som ikke jobber for knapper og glansbilder. Disse mellomfilmene, rettet mot et mer voksent og utdannet publikum, blir oftere enn før droppet fra kino på grunn av konkurransesituasjonen, og det tar for lang tid før de kommer på VOD eller fysiske formater.

    På den annen side er mange av de såkalte mellomfilmskaperne i full gang med å hoppe fra film til tv-serier, mens et dramainteressert voksent publikum går mindre på kino og bruker timesvis på fråtseseing. Så SÅ farlig er det kanskje ikke likevel.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.