nrk.no

Om å spå fremtiden

Kategorier: Forskning, Kommentar & Moro

skjermskudd fra YouTube

Fremtidsvisjoner er en herlig ting. Vi snublet over denne lille filmen fra 1967 på jakt etter noe helt annet, og den fikk oss til å tenke litt:

Når vi ser den, tenker vi mange ting på en gang. Se den nå, før vi snakker om den. Den tar under to minutter, og er et godt grunnlag for litt refleksjon.

Hva så vi her?

Først: Dette traff da veldig godt, gjorde det ikke?

En bi-ting dukker opp: Vi morer oss over å se hvordan det tekniske er løst i selve filmen – når han trekker ut arket, foreksempel – det minner om det Sigurd Slembe fortalte oss om hvordan de lagde effektene i Blindpassasjer

Dypere

Så tenker vi litt mer filosofisk: Corny å se hvordan selve ideene de har er ganske på merket, mens tankene om hvordan det skal gjennomføres er basert på teknologien og forståelsen de hadde for 46 år siden. De kalkulerer ikke inn hvordan alle de underliggende elementene også vil endre seg.

Deretter, når vi er ferdig med å tenke på selve de teknologiske nyvinningene de snakker om, tenker vi: De forestiller seg en ny teknologi puttet inn i den 1967-verden de har, med samme samfunnsstruktur, samme kjønnsroller, samme rutiner, alt. Sånn: I fremtiden får man nye maskiner å leve 1967-livet sitt videre med. De tar ikke hensyn til at ikke bare teknologien, men også samfunn og struktur endrer seg.

Dessuten

Innledningsvis ble vi blendet av at denne filmen – tross tidens tann – peker på noe som dukker opp 30-40 år senere. Hvordan klarte de det?: Det vi glemmer, er at det antagelig er vel så mange spådommer vi ikke henter frem igjen til YouTube, fordi de bommet, eller virker irrelevante i vår tid, er blindspor i utviklingen.

Vi kan tenke ting er sannsynlig fra der vi står nå, men plutselig kommer noe inn fra venstre og alt blir annerledes.

You Can’t Get There From Here

NRKbeta tror alle vi som stirrer rastløst inn i fremtiden har godt av å ta et blikk på gamle fremtidsvisjoner i ny og ne for å bedre forstå hvor mye det er mulig å forutse, og hvilke begrensninger spådommene våre har.

Jevnlig bør vi også sjekke om de gamle spådommene vi navigerer etter fortsatt holder stikk – og generelt ha et våkent øye på hvor mange egg vi legger i én kurv basert på fremtidsspådommer.

Men nå skal vi ikke være filosofiske og kjedelige mer – har dere noen saftige fremtidsspådommer fra fortiden å dele?

EDIT: Forresten; om dere har tid til hele filmen, finner dere den her:

Takk til @uutissirkus som tipset oss.

34 kommentarer

  1. Jeg synes ett av de mest interessante, filosofiske aspektene ved den filmen er at man altså fint så for seg at man kunne shoppe på «nettet», bruke nettbank, holde oversikt over ungene med et webcam osv.
    – Men at kvinner skulle ha sin egen bankkonto og tjene egne penger, DET var tross alt for crazy.

    Svar på denne kommentaren

    • Elsa Burkeland (svar til Ola Thoresen)

      Tror ikke du vet nok om hva kvinner jobbet med. Er født i 1939 og tjente mine egne penger fra 1958, Mor født i 1916 tjente sine egne penger mesteparten av livet, enke 43 år gammel i 1959 Tjeente penger i litt mindre grad fra 1939 til 1950 av nokså innlysende grunner. Mormor født 1881 ble enke to ganger og drev sin egen butikk fram til hun var 75. Hadde ingen problem med å styre penger og eiendom. Ingen av disse eksemplene var fra de høyere lag av samfunnet. Mannen min og jeg har alltid hatt separat økonomi, selv om jeg i en kort periode ikke hadde egen inntekt på 60-tallet. Søstrene mine styrte den felles økonomien hos dem. Det er en myte at alle kvinner på 1950-tallet bare var husmødre, det var nok helst legefruer i distriktene og slike tilfeller. Kvinner har alltid hatt ulike livsvilkår etter hvor de boddeo g hva familieinntekten var. Fattige kvinner har alltid jobbet.

    • Elsa, her misforstår du. Det han sier er at videoen impliserer at kvinner ikke kunne ha en egen inntekt, ikke at han selv mener/tror det. Fortellerstemmen i videoen sier jo tydelig at dette elektroniske utstyret blir betalt av mannen.

    • Ranveig Wormstrand (svar til Ola Thoresen)

      Nei, det var slett ingen umulig tanke i 1967, Norge hadde mssevis av utearbeidende kvinner den gang – og en hel ny generasjon – senere kjent som 68-generasjonen 🙂 – var i startgropa. Og de var seg meget bevisst hvilken ny tid som bar i emning; unge kvinner i Norge paa sluten av 60-tallet varklar over hva som kom.

    • Dette blir en veldig merkelig diskusjon.
      Har dere sett videoen?
      «What the wife selects on her console, will be paid for by the husband at his counterpart console» sier fortelleren, og i dette mener jeg det ligger en ganske sterk implikasjon om at kvinnen selv ikke kan betale for det hun kjøper.
      Mannens hoderystende uttrykk når han ser regningen fra butikken kvinnen har handlet i taler også sitt tydelige språk.

      Men for å fôre dere helt med teskje:
      – JEG mener ikke at kvinner ikke kan betale for seg.
      – JEG tror ikke det ikke fantes kvinner som også tjente penger i 1967 (merk den doble nektelsen i denne setningen).
      Alt jeg påpeker er at det FOR DE SOM LAGET DENNE FILMEN åpenbart var enklere å tenke seg hvordan netthandel og nettbank ville funke, enn at kvinnene selv skulle betale for det de handler.
      Og jeg tror ikke de var HELT alene om å ha dette verdensbildet…

  2. En av de klassiske i denne sjangeren er at Jules Verne (og andre) kunne forutse at mennesket en dag ville kunne reise til månen, men ingen kunne forestille seg at hele verden ville følge med på dette på direktesendt TV.

    Ser man på hvoran mange på de tider forestilte seg at fremtidens byer ville se ut, skal vi være glade for at de bommet. Og kanskje for at man ikke hadde penger til å realisere slike planer som å gjøre Karl Johans gt i Oslo og Canal Grande i Venezia til motorveier.

    Svar på denne kommentaren

  3. Morten Andreassen

    Godt poeng at de som laget filmen så fremtiden fra sitt 1967-perspektiv, og dermed forestilte seg en verden hvor kvinner fremdeles er den som shopper, mens mannen tar seg av økonomien. Filmen Blade Runner fra 1982 skyter flere blinker angående fremtidens teknologi. Men at alle røyker overalt, som de gjorde i 1982, var vel skivebom. Men det er kanskje lettere å spå om teknologi enn om sosiale forhold?

    Svar på denne kommentaren

    • Fantastisk innledning på denne fulle versjonen. Den vekker gode minner om hvor heldig man kunne være, den gang det var ganske vanlig å vokse opp med mødre som hadde god tid.

  4. Det jeg finner fasinerende er hvordan de vet hva de skal trykke på. I stedet for å kunne forholde seg til ett GUI som enkelt lar en se hva de gjør og hvorfor noe skjer, så er de nødt til å trykke tallkoder for å åpne en bestemt «applikasjon» og trykke på knapper eller snu på spaker som «plutselig» gjør at det skjer noe annet på skjermene.

    Jeg kan tenke meg at alle disse «applikasjonene» (matprogrammet, læringsprogrammet, netthandelsprogrammet) har en ganske stor manual som følger med.

    For eksempel når Mike vil ha noe mat som er over kalorigrensen, så må hun trykke en tastekombinasjon på skrivemaskinen. Sannsynligvis «400» og deretter ett trykk på en definert «mer kalori»-knapp.

    Ellers er det vel litt betryggende å se at denne ideen om å «konstant» snakke med hverandre via skjermer i huset ikke har slått helt an. Vi oppsøker hverandre fremdeles ansikt til ansikt innenfor husets fire vegger.

    Svar på denne kommentaren

    • Else Fossen (svar til Preben)

      Ja i noen familier er det vel slik -akkurat nå sitter mine to tenåringer foran hver sin skjerm, jeg ved min og når middagen er ferdig sender jeg beskjed på chat. Heldigvis ikke hele tiden det er slik, men vi chatter da med hverandre pr skjerm ganske mye? 🙂

    • Yngvar Følling (svar til Christian K)

      Tror ikke at han ble ledd ut så mye som du sier. Det var nok av fremtidsvyer på den tiden, men få hadde nok regnet med at det skulle bli en realitet i deres egen levealder.

      Noe annet var Robert Goddard og hans raketteksperimenter på 1910- og 20-tallet. *Han* ble utsatt for mye mobbing.

  5. Husker at det var mye snakk om læring i 60-årene, superlæring. Som det er fungerer informasjonen i stor grad som belastende distraksjon. Individuelt velger vi underholdning og rariteter som vårt utbytte av IKT. Kollektivt har verden CERN, genetisk forskning, klimaforskning, oljeboring mm. Men politiet, NAV og helsevesenet er på et nivå når det gjelder IKT som er på 60-talls nivå. Evnen til å løse konflikter og ta beslutninger ligger ubegripelig langt bak det potensialet vi har. I USA ødelegger landets beste mennesker for alle mulige aktiviteter i småindustri, landbruk, turisme osv. – for og kunne holde 31 millioner nede uten mulighet for å komme seg inn i en helsekø. I Norge er det elgjakta, vi-har-snakka-om i badstua og sympatier og antipatier på hønsenivå (hakkeordenen) som holder oss nede. Finnes det noen art som gjør så dårlig bruk av sin mentale kapasitet? Imponerende der evnen til samspill trer i bakgrunnen, nitrist på områder der man må gi og ta. Tilbake til utnyttelsen av den mentale kapasiteten – tror ikke det skjer best ved tilkopling av duppeditter, men tror potensialet vil være større ved mental trening (uten å være scientolog!). Utviklingsoptimismen har slått til på de områdene der vi har hatt fokus.

    Svar på denne kommentaren

  6. Et sidespor: Hvem er ansvarlig for språkvasken i denne artikkelen? Det er tydelig at deler av teksten er mer eller mindre direkte oversatt fra engelsk (uten at kilde er oppgitt), og at tekstforfatteren ikke har tatt seg arbeidet med å oversette f.eks. idiomene: Kanskje en idé å rydde opp i formuleringer som
    «Corny å se hvordan selve ideene de har er ganske på merket»

    «Det vi glemmer, er at det antagelig er vel så mange spådommer vi ikke henter frem igjen til YouTube, fordi de bommet, eller virker irrelevante i vår tid, er blindspor i utviklingen.»

    «Vi kan tenke ting er sannsynlig fra der vi står nå, men plutselig kommer noe inn fra venstre og alt blir annerledes.»

    «[…] og generelt ha et våkent øye på hvor mange egg vi legger i én kurv basert på fremtidsspådommer.»

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Eirin)

      Hahaha

      Ingen oversettelser her, men jeg erkjenner meg skyldig i å skrive som jeg snakker og tenker; i en lapskaus av norsk og engelsk.

      Jeg velger å legge skylden på norsk bokbransje som ikke klarer å gi meg norske ebøker – mesteparten av det jeg har lest de siste årene er engelsk. Det farger sikkert av på setningsformingssenteret i hjernen.

      Siden sommeren har jeg lest seks bøker, fem av dem på engelsk. Kun én av dem hadde engelsk som originalspråk. De øvrige var oversatt fra hhv finsk og svensk. Skulle gjerne lest dem på norsk (eller svensk), men det er så omstendelig / umulig å kjøpe norske ebøker at engelsk vinner gang på gang.

    • Mesteparten av det jeg har lest siden 1970 har vært på engelsk, men jeg klarer fremdeles å ordlegge meg noenlunde korrekt på norsk. Det kan da ikke være SÅ vanskelig, selv om man er NRK-journalist?

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Old Nick)

      Ja, jeg ser jo at du får til det. Og mesteparten av de andre NRK-journalistene ser ut til å klare seg de også, så da er det antagelig meg det er noe galt med 🙁

    • Ikke vær lei deg, du er ikke den eneste. Så å si alle artikler på nrk.no og andre nyhetsnettsteder er gjennomsyret av dårlig språk. Man skulle kanskje tro at journalister hadde en viss språkinteresse, i og med at de lever av å skrive, men slik er det tilsynelatende ikke.

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Fiskehode)

      Kan ikke gå god for den samlede journaliststand, når det gjelder meg selv vil jeg dog gå så langt som til å si at jeg har stor språkinteresse. Men jeg tror ikke den er av den type språkinteresse som her etterlyses – den starter ikke blinkende røde lys om jeg skulle strø om meg med anglisismer, for eksempel. Men jeg kan sitte og file på en håndfull enkeltsetninger i en time, om jeg ikke blir fornøyd. Jeg kan falle i staver over etymologi eller en velturnert passasje i en bok. For eksempel brukte jeg flere minutter på å begeistres over denne lille perlen jeg leste igår – den avsluttet et brev E.B. White skrev til en leser i 1973: «Hang on to your hat. Hang on to your hope. And wind the clock, for tomorrow is another day». Når man får språk til å gli slik, blir jeg glad.

      Så denslags har jeg stor oppmerksomhet til overs for. Men å vite når jeg skal bruke lengre eller lenger, om jeg får lov eller ikke får lov å sammenskrive iår, eller om (eller hvorfor) det ser ut som “Vi kan tenke ting er sannsynlig fra der vi står nå, men plutselig kommer noe inn fra venstre og alt blir annerledes.” er dårlig oversatt fra engelsk – det er jeg ikke så sterk i. Eller forresten; jeg er litt nysgjerrig på hvorfor den setningen ser oversatt ut. Da våkner språknerden 🙂

    • «Vi kan tenke ting er sannsynlig…» ser ut som det er oversatt fra engelsk fordi vi bruker ‘synes’ der engelsktalende bruker ‘think’. Hvis jeg oppfatter riktig hva du ønsker å formidle ville jeg sagt «vi kan synes noe virker sannsynlig…» eller noe sånt.

      Når det gjelder hvorvidt du kan skrive ‘iår’ som ett ord må jeg si jeg blir forbauset (ville du skrevet ‘imorgen’?). Samtidig ser jeg utrolig mange journalister som deler ‘altfor’ i to ord, så jeg skjønner jo at det foregår mye rart i hodene på folk som jeg aldri kommer til å forstå 😉

      Jeg er glad i språk selv, og selv om jeg synes det får være grenser for hva man skal pirke på så mener jeg at journalister flest bør interessere seg hakket mer for hvordan de skriver. Mange interessante saker blir ødelagt av at man som leser blir sittende å lure på hva journalisten prøver å få sagt. Eller at man irriterer seg over at journalisten skriver som om han er 16 og skravler med en kamerat. Hva med å ha som målsetting at du hver uke skal ta for deg noe du er usikker på? Etter et år vil du ha lært deg forskjell på ‘lenger’ og ‘lengre’ og 51 andre vanlige språkfeil.

      Til sist vil jeg bare si at jeg synes saken var interessant, og selv om jeg ser poengene til kritikeren over her, var ikke de språklige krumspringene sjenerende nok til at jeg tenkte på dem mens jeg leste 🙂

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Elisabeth)

      Ah. Ser den når du peker på den. Hadde jeg brukt mer tid på den ville den kanskje blitt mer à la «Noe kan virke sannsynlig for oss der vi står nå, men så kommer det noe inn fra venstre, og alt blir annerledes.»

      Og ja, jeg skriver nok både iår og imorgen. Og frem, hverken og sne :0

      Problemet mitt med lengre / lenger er at jeg ikke synes det er engasjerende nok sett opp mot døgnets knappe timer – lysten til å oppdage rare videoer fra 1967, forstå hvorfor Twitter gjør som de gjør eller lære spansk roper enda høyere. Likevel – et nyttig tips! Og takk for feedback. 🙂

    • Åsmund Voll Tesdal (svar til Elisabeth)

      Jeg er ikke journalist eller noe sånt, og er vel muligens (også) noe over gjennomsnittet farget av engelsk språk innimellom. Men jeg reagerte virkelig ikke på «oversettelsen» av «think» i det eksempelet.
      Tvert imot – inni hodet mitt er «synes» og «tenke» begge gyldige oversettelser av «think», men med noe forskjellig mening. Jeg oppfatter «tenke» i denne sammenhengen som en mer underbevisst «sånn er det»-oppfatning enn «synes». Men det er sikkert bare meg. 🙂

      Åsmund

      (Forresten; full disclosure er vel på sin plass her: Jeg er også NRK-ansatt, men det var ikke behovet for å forsvare en kollega som fikk meg til å poste dette. Jeg lover!)

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Johan)

      Flatskjermen ser ut som en mikrofilmleser for meg; mulig de ikke er så veldig dype. Bildene som vises på skjermen ser uansett ut til å vises optisk og ikke elektronisk.

    • Yngvar Følling (svar til Anders Hofseth)

      Flatskjerm var i alle fall et ønske i mange år før de ble kommersielt tilgjengelige, så det er ikke rart at de ville prøve å fremstille dem som en realitet i filmen. Husker at man på 70-tallet kunne få projeksjons-TVer som var mye smalere i forhold til bredden enn tradisjonelle billedrørs-TVer, men innsynsvinkelen var elendig.

  7. Jeg kan anbefale den første novellesamlingen til Jostein Gaarder, fra 1986. Der skriver han en tekst om en ny type maskin som lar oss se alt som skjer og har skjedd i historien, overalt i universet, på en skjerm.

    Det blir etterhvert sånn at menneskene sitter inne og følger med på hva andre gjør og har gjort istedet for å gjøre ting selv. De blir mer og mer passive og innesluttede, og mindre oppfinnsomme, utadvendte, etc. De bruker også veldig mye tid på å følge med på hva naboene gjør. Skjermen har kommet mellom dem, og samfunnet (og menneskene i det) visner.

    Jeg leste novellen for noen år siden, og tenkte ikke noe særlig over den. Men nå, når alle på tbanen og lesesalen og til og med rundt middagsbordet eller på fester sitter med ansiktet fordypet i hvert sitt blågrå smarttelefon-skimmer – nå tenker jeg at han kanskje var inne på noe allikevel..

    Uansett en god tekst 🙂

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Olav Torvund Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.