nrk.no

Vil lage norsk digitalt folkearkiv

Kategorier: Det sosiale nettet, Fildeling & Internett


Hva skjer med mitt digitale liv den dagen Google gir opp ånden? Eller hva med neste gang maskinen min crasher? Og ikke minst: hva skjer den dagen jeg dør? 

— Vi trenger nok et par fotoknudsen-er til før det går opp for folk, men vi har et sterkt behov for et arkiv som kan ta vare på våre digitale liv for fremtiden, sier professor ved Høyskolen i Østfold, Børre Ludvigsen.

— Da tenker jeg ikke at vi trenger et backupsystem for det norske folk, men at vi trenger en frivillig deponeringsordning for materiale og data som ikke blir omfattet av pliktavleveringsloven, sier han.

Nettopp da Fotoknudsen ble slått konkurs for en tid siden ble det uttrykt bekymring for hva som ville skje med bildene i firmaets digitale database. Fotokjeden gjenoppstod etter kort tid, men nettopp slike saker, hvor folk stoler på at private aktører skal ta vare på innholdet deres er altså en av tingene Ludvigsen frykter — og som han mener vi trenger å løse.

Et gammet bilde sammenlignes med et nyere bilde fra samme sted, som viser utsikten fra en haug ut mot en liten bygd ytterst mot havet.
I 2003 tok jeg bildet til høyre, som viser omtrent det samme utsnittet som bildet til venstre. Det gamle bildet er trolig tatt tidlig på 1900-tallet. På mange måter har dog det snart 100 år gamle bildet til venstre større sjanser til å overleve 100 år til enn mitt digitale bilde. Stedet er Nautnes i Øygarden utenfor Bergen. Arkivfoto: Ukjent/Sindre Skrede

Hjemme i kommodeskuffen har jeg for eksempel en stabel med brev fra en god venn av meg. Vi brevvekslet gjennom flere år, selv om vi stort sett så hverandre i helgene. Selv om det neppe står noe stort og revolusjonerende i brevene, kan de — for alt jeg vet — være interessante å lese for noen i en kommende generasjon.

Da vi begge fikk internett-tilgang og epost, gikk det nedover med brevene. Eposten overtok — og allerede her finnes nok et gapende hull i kommunikasjonen mellom oss. Jeg har ikke tatt vare på epost fra 2006, 2007 eller 2008. Om noen skulle være interessert i den, kan de nok aldri få tak i den. Posten er borte. Den forsvant da jeg byttet epostadresse, og kanskje måtte jeg også slette de digitale brevene for å ha nok plass i innboksen min. Papirbrevene, derimot, er fortsatt der — og kommer nok til å bestå i mange år ennå.

Lagring for fremtiden

Så hva skal jeg gjøre med alt jeg har av digitalt innhold, om jeg ønsker at det skal bevares for fremtidige generasjoner? Per i dag har jeg ikke andre muligheter enn å håpe at mine nærmeste vil ta vare på bilder, filmer, eposter og lignende — hvis de i det hele tatt er interesserte. For min egen del er jeg avhengig av gode rutiner for at data jeg produserer i det hele tatt skal overleve så lenge jeg lever.

På Høyskolen i Østfold har de tenkt litt lengre fram i tid, og har skissert opp en løsning for det de kaller «Norsk digitalt folkearkiv». Prosjektet ledes av Børre Ludvigsen, og har vært grunnlag for to mastergrader.

Professor Børre Ludvigsen på sitt kontor i Halden.
Professor Børre Ludvigsen ved Høyskolen i Østfold. Foto: Sindre Skrede

— Pliktavleveringen sørger bare for at et lite utvalg av det vi gjør på blir bevart — men hva med alt det vi egentlig gjør på? Hva med alle bildene vi tar, eposten vi skriver og nettsidene vi lager? spør Ludvigsen retorisk.

— Som land har vi vært flinke til å ta vare på vår historie, gjennom bilder fra Anders Beer Wilse og Eilert Lund, eller private bildesamlinger og brev gjemt bort på kott og loft. Men det tilsvarende innholdet vi produserer i dag, forsvinner jo i diskcrash, flytting og dårlige backuprutiner, sier han.

— Vi mener at en løsning er å opprette et frivillig arkiv hvor personer med et norsk personnummer skal få lov til å deponere sine data. Det være seg bilder, dokumenter, filmer, dataprogrammer og annet digitalt innhold de måtte ønske å bevare for ettertiden, sier Ludvigsen.

Tanken er at man skal få legge inn de data man ønsker, tagge dem med relevante metadata (så som sted, tid, hvem og hva) og velge hvor lang tid det skal gå før innholdet skal frigis. Her ønsker initiativtagerne å legge opp til en maksgrense på 70 år etter opphavspersonens død, i tråd med opphavsretten, men det skal også være mulig å tilby kortere tidsrammer dersom man ønsker det. Når fristen er ute, vil innholdet falle i det fri, og kan i prinsippet publiseres på internett — eller hva enn vi har av tekniske løsninger i fremtiden.

Et bilde i gråtoner hvor det i forgrunnen er tilskuere og i bakgrunnen en fotballbane hvorpå det spilles fotball
Fotballkamp på Ullevaal stadion i 1935. Hadde bildet overlevd til i dag om Anders Beer Wilse hadde tatt bildene sine digitalt? Foto: Anders Beer Wilse/wikimedia commons

Forvaltning

Det finnes drøssevis med leverandører av online backupløsninger, men de fleste har et stort problem, mener Ludvigsen: de er kommersielle. Selskapene bak skal tjene penger, og er ikke nødvendigvis motivert av å ta vare på dine data for all fremtid. Ei heller har de utleveringsplikt overfor dine etterkommere, og serverene kan befinne seg helt andre steder enn i Norge, med de juridiske konsekvenser det kan ha.

— Politisk har det vært interesse for prosjektet, men noen lovnader har ikke kommet — ennå. Skal et slikt folkearkiv ha noen verdi og stabilitet, må det opprettes og forvaltes av staten, mener Ludvigsen.

— Fotoknudsen-saken viser at folk har dårlige backuprutiner dersom de stoler fullt og fast på at en kommersiell aktør ene og alene skal ta vare på tingene deres for fremtiden. Hvis du ønsker at fremtidige generasjoner skal kunne studere det du har laget, skrevet og opprettet trenger vi mer robuste løsninger. Initiativet til å opprette et digitalt folkearkiv må komme fra politisk hold, sier han.

Fra politisk hold skriver statssekretær Kjersti Stenseng i Kulturdepartementet følgende i en epost til NRKbeta:

«Vi merker oss dette initiativet, og ser positivt på at det jobbes for å bevare også det som ikke omfattes av pliktavleveringsloven. Privatpersoner har ellers muligheten til å ta kontakt med både Arkivverket, Nasjonalbiblioteket og andre arkivdepoter og høre om de er interessert i å få avlevert deres digitale arkiver.»

Det er altså ingen lovnader der ute — ennå. Børre Ludvigsen er ikke så imponert over svaret fra Kulturdepartementet:

— Såvidt jeg ser har ingen av de nevnte institusjonene noe mandat til å ta i mot «folkelige» data, annet enn som spesialprosjekter. Nasjonalbiblioteket har dessuten nok å stri med allerede med sine egne datamengder. Vi trenger noe i tillegg, sier han.

Vil ikke begrense datamengden

Et arkiv hvor alle kan legge inn sitt digitale liv vil naturligvis stå i fare for å inneholde svært mye data — og kan bli kostbart å bygge ut. Nasjonalbiblioteket ser allerede behovet for en revolusjon innen lagringsteknologi, og det kun på grunnlag av mengdene data omfattet av pliktavleveringsloven.

En måte å begrense mengden data på i et folkearkiv er å kreve forholdsvis omfattende metadata for filene som legges inn.

— Hvis noen vil legge inn alle de tusenvis av bildene sine, så skal de få lov til det — forutsatt at de også beskriver dem ordentlig. Slik tror vi mengden data — og kvaliteten på den — vil begrense seg selv, sier Ludvigsen.

Minh Quang Thans ved Høyskolen i Østfold.
Minh Quang Than. Foto: Sindre Skrede

Minh Quang Than jobber ved Høyskolen i Østfold, og har skrevet mastergrad om de tekniske løsningene et digitalt folkearkiv kan bygge på. Som ledd i masterarbeidet har han også kodet en prototype på et slikt system.

— Et mål må kunne være å begrense datamengden til de filene du ville gitt til ditt lokale museum, om du hadde kunnet, sier Minh Quang Than, og forteller videre om hvilke metadata som kan kreves for et bilde:

— Sted, dato, hva det er tatt bilde av, hvem som har tatt det og hvem som er med på bildet er data vi ser på som relevant, og som en bør vurdere å kreve for hvert bilde.

De to ser også for seg at man skal ha muligheten til å samarbeide om å legge inn metadata. Man skal for eksempel kunne dele bilder og dokumenter med sin familie eller venner, slik at også disse kan bidra til å legge inn informasjon.

— Vi ønsker å unngå at kommende generasjoner ser på vår tid som et sort hull i historien. Jeg tror at arbeidet vi gjør med et slikt arkiv kan være med på å gjøre det hullet så lite som mulig — men data forsvinner mens vi snakker nå, og kommer til å fortsette å gjøre det frem til vi oppretter en ordentlig måte å bevare dem på, forteller Ludvigsen.

Trenger vi et arkiv?

Men har vi behov for et digitalt folkearkiv? Eller kommer det bare til å bli fylt opp av instagram-bildene våre av restaurantmiddager, søte valper og gårsdagens outfit?

Vi har uten tvil stor glede av Wilses samling av fotografier, som nå i ferd med å bli digitalisert ved Nasjonalbiblioteket. Er det rimelig å anta at nok av vårt digitale innhold vil overleve inn i fremtiden, uavhengig av et nasjonalt arkiv, eller må vi gjøre noe ekstra for å ta vare på det?

Hva tror du?

Vite mer?Hvis du er interessert i å lese mer om prosjektet fra Høyskolen i Østfold, kan du lese Minh Quang Thans masteroppgave, samt oppgaven til Therese Roksvåg Nielsen. Det finnes også et kortere (men eldre) sammendrag skrevet av Børre Ludvigsen.

7 kommentarer

  1. Fotoknudsens bildearkiv har vel aldri vært ment å være noe mer enn en backup og et utgangspunkt for foto-bestillinger? Det har vel aldri vært ment som noe offentlig tilgjengelig bildearkiv. Så det skulle vel bety at om de hadde lagt ned arkivet så hadde det kun påvirket de som brått hadde fått behov for en restore av bildene sine. Og de burde vel strengt tatt hatt en bedre backupløsning uansett.

    Svar på denne kommentaren

    • Helt sant! Det er nettopp det som er problemet: folk stoler for mye på kommersielle leverandører, og har for dårlige backuprutiner selv. Fotoknudsen har dog annonsert med «trygg og sikker bildelagring», men det hjelper jo ikke så mye når selskapet går konkurs og man ikke har en backup selv.

    • Jeg ser problemstillingen om man kun har bildene et sted, men så vidt jeg har skjønt er ikke FK et bildearkiv men en backup. Og en backup skal man normalt ikke ha bruk for. Nå er det jo litt spesielt i en konkurs-situasjon, for da stenges ting ned fort og kanskje uten at brukerene rekker å få beskjed på forhånd slik at de kan ta backup til et annet sted.
      Det finnes ingen andre enn kommersielle aktører som kan lage en god backup-løsning uten store begrensninger! Det koster nemlig penger.

    • Igjen er jeg helt enig. Problemet er hvordan kundene bruker systemet som blir tilbudt: selvsagt kan man si at FKs tilbud ikke skulle være en sikker lagring for all fremtid, og det var da heller aldri meningen å trekke frem FK som et spesielt dårlig eksempel her. Det var derimot et fint utgangspunkt for å ta opp en viktig sak: hvordan vi kan ta vare på vårt digitale liv for fremtiden, dersom vi ønsker det.

    • Ja, det er jeg jeg helt enig i! 🙂

      Av og til synes jeg litt synd på mine barn som skal arve hundretusenvis av bilder, for ikke å snakke om alt annet digitalt rask vi etterlater oss.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.