Å fylle en verden med stemmer – arbeidet med voiceover i Age of Conan

---

For en stund siden var NRKbeta på et seminar der Ellen Lyse Einarsen touchet innom hvordan det var å styre prosessen med å legge dialog på et dataspill. Innblikket var såpass interessant at vi har bedt henne dele med NRKbetas lesere.

Kunsten å jukse seg unna faktasjekken

Før Robert E. Howard på 1930-tallet skapte sine historier om Conan Barbaren, drømte han om å skrive historiske romaner. Men snart innså han hvilken enorm mengde med research som måtte til for å få alt faktisk korrekt, og valgte isteden å skape sin egen tidsalder; en svunnen tid mellom Atlantis og vår tid; Hyboria. Her var land og kart rimelig likt våre, og folk og kulturer fra de forskjellige landene var også ganske like slik vi kjenner dem – bare med andre navn. Altså en lur måte å snike seg unna faktasjekk på – og samtidig skape et udødelig fantasy-univers.

Massiv planlegging

Dette var mitt utgangspunkt da jeg i mai 2007 begynte arbeidet med å planlegge voiceoverprosessen for Funcoms MMORPG (Massively Multiplayer Online Role-Playing Game) «Age of Conan – Hyborian Adventures». Over 200 unike karakterer skulle få stemmer i løpet av de neste månedene og skape personligheter som over en million spillere skulle oppleve bare et år senere. Bare en håndfull av karakterene fantes som 3D-modeller, så det jeg hadde av verktøy var forfatternes karakterbibel; et tykt dokument fullt av informasjon om den enkelte karakter som kjønn, alder, etnisitet, relasjoner og egenskaper. I tillegg et referansebilde fra den virkelige verden om hvordan designerne forestilte seg at vedkommende kunne se ut – alt fra Jack Sparrow til Kate Winslet.

Fra fantasi til geografi

Det første jeg gjorde var å definere hvilke land de forskjellige områdene i Hyboria tilsvarte i vår verden, både gjennom sammenlikning av kart og ved å lese Howards beskrivelser av innbyggerne der. Khitai ble Kina, Cimmeria Skottland, Stygia Nord-Afrika, Asgard ble Norge osv. Fordelen ved å jobbe i et multinasjonalt selskap som Funcom ble åpenbar da jeg ønsket å spille inn uttalen av forskjellige navn og steder på de korresponderende språkene, som en ordbok i lydform – i løpet av en dag hadde medarbeidere fra samtlige land meldt seg i studio. Dermed ble grunnlaget for uttalen av flere viktige ord bestemt; som at startområdet Tortage skulle uttales på portugisisk (Tårta:ge) og ikke på amerikansk (Tårtidge) slik man kanskje skulle anta. Deretter castet vi skuespillere som behersket de forskjellige karakterenes aksenter, for å understøtte deres hyboriske nasjonaliteter.

Selveste Conan

Den eneste som ikke fikk aksent i forhold til sin etniske bakgrunn var Conan selv. Der kom det ordre fra høyere hold om at han skulle snakke amerikansk – og dermed falt valget på Troy Baker fra Texas.

I likhet med de andre skuespillerne vi vurderte, hadde han også kun sendt inn en stemmeprøve med noen av Conans replikker, så i lydstudioet i Los Angeles ble vi overrasket da denne tynne, hengslete fyren som så ut som han spilte i et boyband dukket opp.

Han sa han selv ikke hadde trodd agenten sin da han sa at han hadde fått rollen, men Troy leverte og ga barbaren en mørk og autoritær vokal som passer perfekt til karakteren.

Tunga rett i munnen

Den primære opptaksprosessen foregikk i Side UKs studioer i London i løpet av syv uker sommeren 2007, og med over 70 skuespillere fordelt på om lag 200 karakterer, var det om å gjøre å ha tunga rett i munnen. Sammen med tekniker Ant Hales og co-regissør Kate Saxon lagde jeg et karakterkart som skulle gi oss en oversikt over dette enorme – og ennå ikke ferdig skapte – universet. Ved å tegne små, lettfattelige tegninger over steder (for eksempel et hundehode til å representere vertshuset «The Thirsty Dog Inn») og skrive navn på de karakterene som hørte hjemme der, ble de lettere å huske.

Alle som tilhørte okkupasjonshæren The Red Hand fikk en rød R ved navnet sitt, narkomane Genzio fikk en sprøyte og gjenferdet av Latharias ektemann fikk et lite Pacman-spøkelse ved siden av navnet sitt. Enkelt – og overraskende effektivt.

Vi lot karakterkartet henge på studioveggen, og snart merket vi at skuespillerne også fattet interesse for kråkestrekene våre. De ville gjerne fargelegge sine egne karakterer og plasseringer, og til slutt ble vi revet med selv også, og tegnet oss inn – sånn oppe blant gudene et sted…

Karakterkart

Da den første opptaksrunden var over, bar det hjem igjen til Oslo for å få lyden inn i spillet. For meg som var relativt ny både på prosjektet og i spillbransjen føltes det som et enormt ansvar å ta disse karakterene teamet hadde jobbet med i årevis og bestemme hvordan de skulle høres ut. Det er ingen underdrivelse å si at jeg ble både glad og veldig lettet da jeg så quest designer Andreas Öjerfors’ ansikt etter hans første møte med den gamle trollkvinnen Nadini. Det hadde gått bra. Veldig bra.

Forglemmelser blir kostbare

Etter runder med testing dukker det i alle spill opp «bugs» – ting som ikke fungerer som de skal, og det rammet selvfølgelig også dialogen. Plutselig mangler det noen replikker, en karakter sier øst når hun vil at du skal gå vest, en annen sier at han gir deg en stridsøks som belønning, men det du får er et par sko. Det å endre tekst i et MMO som er nesten ferdig er verken enkelt eller billig. Ikke bare skal man oversette teksten til alle lokaliserte utgivelser (i AoCs tilfelle ved lansering tysk, fransk og spansk – senere også polsk, russisk og koreansk), men skuespillere skal bookes på tilsvarende mange språk. Når de blir betalt per påbegynte time sier det seg selv at det koster å spille inn et glemt «Thank you, here is your reward». Alle dialogbugs ble derfor samlet i bolker, og nye uker ble tilbrakt i studio, spredt over det siste halve året før lanseringen av spillet.

Sebulba på besøk

Kjente skuespillere øker tradisjonelt ikke salgstallene av et spill i nevneverdig grad, og derfor uteblir ofte de store navnene på rollelisten. Men ofte er det også slik at de beste stemmeskuespillerne ikke er de som har store filmkarrierer bak seg, da heller de som har spesialisert seg i dubbing – det være seg for film, tv eller spill.

En av mine favoritter fra denne perioden var Lewis McLeod (kanskje mest kjent for å ha gitt stemme til Sebulba i «Star Wars») – han gjorde rundt ti forskjellige karakterer i spillet med ulike aksenter, i forskjellige aldre – og nesten alltid til latterkrampe for oss som satt på den andre siden av studioveggen.

I Tortage kan du høre McLeod blant annet som pubeieren Padraig på The Rum N’ Rumble, og den eldre fiskeren Skeggi.

Senere dukker han om som General Zarathus i Wild Lands of Zelata og som Bodhrann i Field of the Dead.

Den overordnede visjonen min for «Age of Conan» var å skape et voiceover-univers i stil med Howards originalhistorier – rimelig historisk og geografisk korrekt, litt «pulp» og tegneserie, men med sjel.

I de fleste tilfellene korresponderte mine tanker med karakterdesignerne også, slik at NPC‘ene så ut slik de hørtes, men et par glipper hadde vi – ta for eksempel en prat med Captain Royo fra Vendhya på kaia i Tortage – han høres ut som en inder, men ser ut som en nordmann.

Gamle venner

Fire år etter lanseringen av «Age of Conan» er det både hyggelig og litt vemodig å av og til «stikke innom» det som kjennes som gamle venner og kjente i Hyboria. Og helt glemt dem har jeg ikke – karakterkartet er laminert og fungerer som skrivebordsunderlag.