nrk.no

Teknologiverdens mektigste i åpen krangel

Kategorier: Internett, Journalistikk, Mobil & Nettkultur


Jeg står midt i en stor gruppe mennesker på en konferanse. Plutselig skjer det noe lenger ned i folkemengden. Raske bevegelser, noen utbryter skjellsord. Noen utbryter høylytt undring. «What happened?». Så ser jeg en av teknologiverdens mektigste journalister, Mike Arrington fra TechCrunch i full fart vekk.

En sint mann i München

Jeg tar meg selv i å repetere det de andre sier: «what happened?». Og får fort svar. En person spyttet på Mike Arrington. Hæ? Spyttet? Ja.

Vi er dresskledde, oversiviliserte og superstreite. På konferanse med de mektigste av dem alle. Mark Zuckerberg, Marissa Mayer, Sean Parker, Jeff Jarvis, Arianna Huffington, Daniel Ek og Chad Hurley. For å nevne noen. Ikke et sted der man spytter på hverandre.

(Mike Arrington Foto: Eirik Solheim / NRKbeta – CC-BY-SA)

Mike Arrington er utdannet jurist. Han er svært direkte, ærlig, hardtarbeidende og smart. Eller en utpressende bølle med lav moral. Det kommer an på hvem du spør.

Fra hjemmekontor til stor bedrift

Han har bygget opp TechCrunch fra grunnen av. Fra en liten blogg der han skrev alene til en solid mediebedrift. Det har vært interessant å følge med på. Arrington har hele tiden holdt på åpenheten, ærligheten og den personlige stilen fra bloggverden. Og han har ansatt folk som følger den måten å publisere på. Men han har tatt TechCrunch fra å være en liten nisjeblogg for rapportering om gründere og nye selskaper til et nettverk av nettsider, konferanser og tjenester.

(Mike Arrington til venstre. En representant fra «gamle medier» til høyre Foto: Eirik Solheim / NRKbeta – CC-BY-SA)

Historien om TechCrunch kan fortelle deg mye om forskjellen på gamle og nye medier. Når du bygger opp noe såpass stort og mektig får du uvenner. Og det var en av disse Arrington møtte i München tilbake i 2009.

Arrington selger og blir rik

I fjor solgte Mike Arrington TechCrunch til AOL. Med en klausul om at de skulle få beholde sin journalistiske frihet. Det har gått bra. Helt til nå. Mike Arrington har hele tiden vært tydelig på at han også er investor. Men mener han har gjort det helt transparent og svært tydelig for sine lesere at han skiller mellom sine investeringer og sin journalistiske dekning.

Nå ville han ta investeringsbiten et hakk videre og sette opp et skikkelig fond. Som de skulle kalle «the crunchfund». Det var ikke lurt. Da begynte flere å blande seg inn. Arrington kunne si hva han ville, enkelte mente likevel at det var umulig å drive et investeringsfond og fortsatt ha journalistisk uavhengighet. Blant annet Arianna Huffington som kom til AOL da de kjøpte Huffington Post tidligere i år. Og som i praksis er sjefen til Mike Arrington. Hun er en av dem som mener at Arrington ikke kan blande investeringer og journalistikk.

Det hele har blitt uoversiktlig og rotete. Men saken er over middels spennende fra et journalistisk synspunkt. Fordi skribentene på TechCrunch stort sett skriver og oppfører seg annerledes enn tradisjonelle journalister.

New York Times skriver:

The $20 million CrunchFund is the latest example of Mr. Arrington’s casting aside one of traditional journalism’s cardinal rules — that reporters should avoid conflicts of interest by maintaining distance from the people, organizations and issues they cover — and raises questions about whether industry bloggers are journalists.

Bråk

Det blir bråk og en av de mest frittalende skribentene på TechCrunch, Paul Carr prøver å oppklare:

“Despite the name — which in hindsight was a bone-headed choice — it’s important to understand that ‘the CrunchFund’ is a simply an extension of Mike Arrington’s existing angel investing activities. None of the writers and editors of TechCrunch has any influence over, or stake in, the fund and hopefully it goes without saying that it will have absolutely no impact on the day to day editorial independence of TechCrunch.”

That’s what he could have said. What he actually said was this:

“TechCrunch is a different property and they have different standards… we have a traditional understanding of journalism with the exception of TechCrunch.”

For. Fuck’s. Sake.

Han snakker om sjefen for AOL, Tim Armstrong. Og legger som vanlig ikke noe mellom. Heller ikke hvor «knallhardt» han styres av sin nåværende redaktør:

I didn’t speak to Mike before writing this post, although I did send him a copy as a courtesy a few minutes before posting. He is, after all, my editor.

Så kommer en av de andre seniorskribentene, MG Siegler inn: TechCrunch As We Know It May Be Over

This is a post I never thought I’d have to write. Unfortunately, I do. And the worst part about it is that it should be Michael Arrington writing this post, not me.

But he can’t.

TechCrunch is on the precipice. As soon as tomorrow, Mike may be thrown out of the company he founded. Or he may not. No one knows. And if he is, he will be replaced by — well, again, no one knows. No one knows much of anything.

Det er ingen tvil om at det skjer omfattende organisasjonsmessige endringer hos TechCrunch. Men de ansatte vet ikke mye. Og det spesielle her er at de dekker det åpent og ærlig på TechCrunch.

Og kanskje Arrington kunne ha skrevet artikkelen MG Siegler kom med. For Mike Arrington kommer selv inn med sin forklaring og et ultimatum: Editorial Independence

Han gir AOL to valg: gi oss fullstendig uavhengighet eller selg hele greien tilbake til meg. Og avslutter meget tydelig:

If Aol cannot accept either of these options, and no other creative solution can be found, I cannot be a part of TechCrunch going forward.

Skjulte overskrifter

Noen vil kalle dette svært uprofesjonelt. Noen vil kalle det åpent og moderne. Og historien er ikke nær noen konklusjon. Paul Carr gir seg ikke og postet følgende i slutten av forrige uke: Yes, Of Course I’ll Resign Unless Mike Arrington Chooses His Successor. Fremdeles like tydelig:

Arianna Huffington has made clear that she wants Mike gone and TechCrunch to be assimilated into Huffington Post, under her direct control. That means whoever she might pick as “editor” will be little more than an avatar for her; a cardboard cut-out installed to do her bidding. That’s so ridiculously unacceptable a situation that the idea makes me feel physically sick.

(Arianna Huffington Foto: Eirik Solheim / NRKbeta – CC-BY-SA)

Og både denne og noen av de andre sakene inneholder små «hemmelige» meldinger. Paul Carr og MG Siegler bruker linken til saken de skriver ganske kreativt. MG Sieglers sak «TechCrunch As We Know It May Be Over» har URL-tittel: «The End». Og Paul Carrs sak «Yes, Of Course I’ll Resign Unless Mike Arrington Chooses His Successor» har URL-tittel: «Not Leaving Quietly».

En av TechCrunchs (bare delvise) konkurrenter har sin egen konklusjon allerede:

Is there some sort of lesson here?
Yes. Mike Arrington is an asshole. So is Arianna Huffington. This was a power struggle. She won, he lost. That’s all.

Jeg kjenner ikke Mike Arrington personlig, men har møtt ham et par ganger og fulgt med på TechCrunch siden starten. Etter min vurdering er han en ærlig, kompromissløs, temperamentsfull og seriøst smart fyr. Men jeg er usikker på hvordan dette ender. Og den første kommentaren på Paul Carrs siste sak om temaet er fra Mike Arrington selv, og sier sitt:

Sigh

32 kommentarer

  1. Hmm. Er NRK beta litt starstruck her? Saken er sikkkert interessant nok, men Techcrunch har vel bare marginal interesse i Norge og det finnes sikkert parallelle saker som ligger nærmere vår egen sfære.

    Svar på denne kommentaren

    • Helt enig. Skjønner ikke helt hva denne striden skulle ha for interesse her i Norge. Har aldri tidligere hørt om Techcrunch og fungerer helt fint likevel.

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Willy Bergsnov)

      Tar gjerne imot eksempler på tilsvarende saker som ligger oss nærmere.

      Både Forbes og Wired har kåret Mike Arrington til en av teknologiverdens mektigste. Og jeg syntes saken er spesiell fordi personene som omtales utover Mike Arrington også har vesentlig makt i nettbransjen.

      Jeg har rett og slett aldri sett en tilsvarende offentlig oppvask, krasj mellom tradisjonell journalistikk og blogging, samt seriøs forvirring rundt såpass store verdier.

    • Willy Bergsnov (svar til Willy Bergsnov)

      Jeg har ingen ferske eksempler. Det overlater jeg til dere journalister. Men går man noen år tilbake og ser på NRK og HC Andersens skamløse pushing av DAB-standarden i en tid hvor de fleste ikke visste at Andersen hadde økonomiske interesser, men trodde han fremdeles var ansatt i sin nå bissnisspartner NRK, så kan man nok trekke en slags parallell…

      Jeg mener ikke Techcrunchsaken er totalt uinteressant, men å gå så dypt inn i skittkastinga, eller skal jeg si spyttspyttinga, på et forum som NRK beta, mener jeg kanskje er litt bom. Hadde heller ventet å finne denne saken i en Google Translatet versjon på IT avisen eller en annen useriøs klikkgenerator.

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Willy Bergsnov)

      Andersen og DAB-greiene var ikke bra. Men har bare svake paralleller til denne saken. Jeg har ikke tatt med den verste skittkastingen og mitt forsøk på fokus var den delen av saken som handler om nye former for journalistikk. Sitatene er der for å vise hvilken form for formuleringer vi har med å gjøre. Men det er mulig det ikke ble tydelig nok.

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Willy Bergsnov)

      Har fått litt mer info om HC og DAB-saken. Slik jeg forstår det hadde ikke HC noen tilknytning til NRK da han startet DAB-butikken. Da var han heltidskremmer.

    • Willy Bergsnov (svar til Willy Bergsnov)

      Ja, det er sant, men det var nok ikke helt klart for mannen i gata og NRK spilte villig med. Ang. min kritikk av artikkelen, så er ikke det en generell kritikk av Eirik Solheim eller NRK beta. Jeg leker begge – men den man elsker, tukter man…

  2. For meg er TechCrunch et godt eksempel på hvor viktig «the digerati» og store deler av tech startup-scenen ser på seg selv nå som internett påvirker verden mer og mer. Det er ikke mangel hype der i gården.

    Det skorter ikke på amerikansk attitude heller, som Arrington er et levende bevis på.

    Men TechCrunch er uten tvil det beste stedet å følge med på nye spennende startups… Så da får man bare lære seg å leve med oppblåste fyrer som Arrington og MG navnet-jeg-ikke-orker-å-uttale-fordi-det-dukker-opp-overalt. Og huske å skru på hype-filteret 😉

    Vanskelig å si hva som skjer, men jeg håper TC overlever i en eller annen form.

    Svar på denne kommentaren

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Fredrik Stai)

      Hehe. Alle bransjer ser på seg selv som mye viktigere enn de er… Men reklame, film, nett og mediebransje maser om det til andre også. Heldigvis er det ingen som tvinges til å lese hverken Techcrunch eller NRKbeta.

  3. Erik Solheim – skulle ønske du kunne definere hva «Makt i nettbransjen» betyr. Dette er et merkelig fenomen jeg har til gode å forstå. Hvilken makt er det han har og hvordan påvirker han denne lille sfære vi kaller nettet?

    Svar på denne kommentaren

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til M. Akt)

      Makt i nettbransjen betyr at han har muligheten til å påvirke både store og små firma. Om de får suksess eller ikke, hvordan de fokuserer på personvern, hvilke tekniske valg de tar osv.

      Techcrunch hadde i følge ComScore 3,6 millioner besøkende i juli. I følge Alexa er de på plass nummer 199 i listen over de største nettstedene i verden.

      Ikke ekstremt stort, men av de 3,6 millioner er veldig mange entrepenører og investorer. Som lar seg påvirke av det han skriver.

      For et lite oppstartselskap kan det være vinn eller forsvinn om du får din omtale på Techcrunch eller ei.

      Når han så i tillegg har et enormt kontaktnett og også blir invitert på scenen de fleste steder der bransjen er samlet kan han påvirke beslutninger og valg direkte også. Han er smart og folk lytter på rådene hans.

      På toppen av dette er han også økonomisk involvert i en del selskaper som investor. Noe som også gir makt i bransjen.

      Så: han påvirker denne lille sfæren vi kaller nettet ved å gi oppmerksomhet til noen og ikke gi oppmerksomhet til andre. Ved å snakke direkte med ledere og investorer og gi innspill til hvilken retning de bør velge. Og ved å investere kapital direkte i bransjen.

    • Alexa rating er overrated.
      Rating kan kjøpes med reklame, som du kan se at techcrunch har gjort.

      Og rating kan kjøpes med spamsider som lenker inn,
      og jeg skal ikke peke finger å si at de har gjort dette, menneh google noen av adressene til enkeltsaker og se på sidene som lenker inn…

      Hits er enkelt å forfalske via proxies etc,
      men alexa rating er enda lettere å booste.

      199.plass er ikke spesielt imponerende heller.
      Men jah, han har vel en masse followers på twitter og facebook, og det gir han «makt»

      Ikke det jeg ville kalle internet makt, men hver sin definisjon.

      Jeg ville kalle et botnett på 100-200k maskiner nettmakt, ikke 200k followers på twitter.

  4. En tåpelig nisjesak om skittkasting som for NRK beta også burde være en storm i et vannglass. Mikromarginal interesse, skrive-/sladre- kløen ser ut til å være større en oppsøkende journalistikk!

    Svar på denne kommentaren

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Ole Olsen)

      Ny journalistikk og åpenhet eller skittkasting? Kommer nok an på øyet som ser. Og hvor detaljert man leser.

      Men du er inne på kjernen av det jeg har prøvd å titte på her. Blir bloggformen med sin personlige og subjektive form bare uprofesjonell og teit når man prøver å være åpen rundt interne stridigheter?

    • fr.martinsen (svar til Ole Olsen)

      DN kunne sikkert skrevet mange artikler om John Fredriksens fiender, særlig hvis de hadde like gode åpne kilder, og det ville vært interessant.

      Jeg syns denne artikkelen var en over gjennomsnittet interessant nrk-beta-sak. Maktkamp er spennende, det er sjelden vi såpass tydelig får vite hva som foregår når noen kjemper og hvordan åpenhetskulturen ser ut i en slik situasjon er også interessant.

    • Hans-Olav Kalleberg (svar til Pål Wehus)

      Skjønner ikke helt flertallet her som mener dette er uinteressant. Veldig interessant å få en slik grundig innsikt i «teknologijournalistenes elite» synes jeg.

      Og absolutt relevant stoff for NRKBetas lesergruppe mener nå jeg.

      Bra jobbet, Eirik 🙂

    • Vidar Andreassen (svar til Pål Wehus)

      Bare for ordens skyld: Det at noen klager betyr IKKE at flertallet her mener dette er uinteressant!

      Men Eiriks utdypende kommentar om hva han legger i “Makt i nettbransjen” var minst like interessant som selve artikkelen, jeg ser gjerne at NRKbeta streifer innom den type temaer også i framtida.

    • Eirik Solheim (NRK) (svar til Pål Wehus)

      Det er ofte slik at noen få skriker veldig høyt når de er misfornøyde. Trafikktall på denne saken og tid på siden viser at mange fant den verd å lese.

      Men vi tar imot både ris og ros og får dermed også utdypet detaljer som vi ikke tok med da vi skrev saken.

      Så: som alltid anbefaler vi at alle leser kommentarene også. Noen ganger oppdaterer vi selve artikkelen, men generelt sett er det alltid mye bra å finne både fra lesere og skribenter i kommentarfeltet her på NRKbeta.

  5. Må ærlig innrømme at jeg synes slike moderne «nyhetsbyrå» minner meg om en kombinasjon av .com hypen og realityshow. Meget dårlige realityshow….

    Men når det er sagt, så krysser de en farlig linje. For dess mer drittsekker de er (les: fritttalende), dess mer oppmerksomhet (les: realityshow oppmerksomhet). Og når inntjeningen da er avhengig av oppmerksomhet, tar dette tabloid journalistikk til nye høyder. Hvis en i det hele tatt kan kalle det journalistikk. For fakta kommer i siste rekke i forhold til oppmerksomhet og «fritttalende» kommentarer. Vi snakker i prinsippet om ren mating av troll.

    Og hvordan dette kan slå ut? Vel, det var mye snakk om bl.a. Atlasshrugs i forbindelse med Utøya tragedien. Men faktum er at det finnes like ekstreme meninger på Huffington Post. Har fått som vane etter Utøya at jeg gjører en google om «norway» med tidsavgrensing til f.eks. den siste uken. For det skader ikke med litt motvekt til innenlandske medier. Og de ekstreme meningene dukker svært ofte opp på Huffington Post. Spesielt i kommentarene som ser ut til å være totalt uten noen form for redaksjonelt ansvar. Med fare for å ta i bruk stereotyper, så virker det som at de som kommenterer der enten er innavla whitetrash vis eneste informasjonskilde er FoxNews eller en støttegruppe for Israel som av en eller annen grunn absolutt hater Norge og nordmenn. Så innholder på Huffington Post er minst på samme lave nivå som Atlasshrugs og andre hat-sider.

    Og det verste av alt? Blogging selger bedre enn tradisjonell journalistikk. Selv om blogging i praksis er av troll og for troll, uten noen kvalitetskontroll. Men når alt kommer til alt, betyr dette at vi mister den 4. statsmakten. For hvem gidder å bedrive gravende journalistikk når det er bare å komme med noen personangrep eller ekstreme uttalelser i en blogg, og en har plutselig en bedre «karriere» enn dem som virkelig tar journalisme seriøst?

    Personlig så håper jeg dette går samme veien som .com. Vi har alt begynt å se en tendens med rosabloggene (takk og lov!!). Men hva mener NRK om dette? For dere har mer oversikt over medieverdenen enn jeg har. Og hvordan skal en egentlig konkurrere mot f.eks. Huffington Post? Når kvalitet og kildekontroll ikke lenger er det viktigste for å selge?

    Svar på denne kommentaren

    • dette var en litt merkelig og selvmotsigende kommentar. eller: jeg får iallfall ikke helt grep om hva du mener. uansett: nettroll har du i alle større nettmediers kommentarfelt. det er nok best å konsentrere seg om selve sakene/postene; de rabiate kommenterer jo som de vil uansett, og det er nærmest umulig å moderere trådene effektivt når det kommer flere kommentarer i minuttet. (selv om TC faktisk ofte iallfall gjør en innsats for å moderere.)

    • übernerd (svar til übernerd)

      Magne G: Bare å beklage, men jeg får ikke linket svaret til din kommentar. Så jeg må svare på min egen kommentar for at det skal dukke opp. Håper det går bra. 🙂

      Poenget mitt er at når trollene er i kommentarfeltene, så kan en som du sier bedrive preventivt arbeid for å få en ryddig diskusjon. Men når trollene ER «journalistene»? For som du sier en annen plass, så har dem som skriver bloggene stor innflytelse. Minst like mye som tradisjonell media. Men de har ingen «ver varsom» plakat. De har ingen kvalitetskontroll, annet enn dem som evt. kommentatorer bedriver. Og da er «nyheten» alt publisert.

      Nå er kommentaren min mest vektet mot Huffington Post og det jeg har lest der etter Utøya. Derfor er det mulig at problemstillingen jeg tar opp ikke er så kjent for dem som leser TechCrunch. Men en ser fanboy tendenser på TechCrunch, og når de nå blir en del av «familien» til Huffington Post blir det neppe mindre. Jeg anser at dette er en negativ utvikling.

      For som lesere er det i vår egeninteresse at vi har så objektive artikler som mulig. Men hele prinsippet med en blogg er at den er personlig. Så når blogg går til media til «journalistikk», forsvinner objektiviteten og en sitter igjen med ren trolling for eller mot en sak. Jeg bruker definisjonen trolling bevist, for mye at det en ser kan knapt kalles argumentasjon. Ref. Atlasshrugs og dets likesinnede.

      Men hva gjør en når det er denne nyhetsformidlingen som får oppmerksomhet og lesere? Senker en seg ned på samme nivå og angriper mannen i stedet for saken? (Som Arrington opplevde) Håper en at det er en .com hype som til slutt sprekker? Eller må de tradisjonelle media, som NRK, begynne å tilpasse seg den nye trenden? Og kanskje rote bort ver-varsom plakaten?

  6. jeg personlig leser techcrunch fra tid til annen, og må si at jeg synes dette er interessant. jeg var heller ikke klar over før nå at huffpost og TC begge var samlet under AOL-paraplyen, og konflikten det åpenbart medfører mellom to av de aller mest innflytelsesrike i nettsfæren.

    om folk ikke skjønner hvilken innflytelse arrington har på teknoverden – og dermed indirekte på sin egen hverdag – så er det jo bare fordi de ikke følger med/bryr seg; og da er ikke saken for dem.

    for folk som ikke bryr seg katta om foto, så er heller ikke saker om tiltshift-teknikker interessant – en kan jo ikke bruke utelukkende sine egne preferanser som barometer for om en sak er interessant/feil fokus heller – en må se på totaliteten av målgruppa/den øvrige produksjonen.

    bra sak! takk 🙂

    Svar på denne kommentaren

  7. Pussig å bruke tid å kommentere en sak som man ikke syntes var noe interessant. Men positivt for Beta likevel. Det betyr vel at folk har en eierskapsfølelse til bloggen. Hva vet vel jeg. Jeg syntes det var en spennende og annerleder-god sak for Beta.

    Svar på denne kommentaren

  8. Definitivt interessant. Også jeg har fått meg meg noe av maktkampen og stormen rundt TechCrunch, og syntes det var hyggelig å komme over denne oppsummeringen.

    Men det er klart, når vinklingen vektlegger selve skittkastingen måtte det bli noen reaksjoner her.
    Jeg tror det hadde vært bra med en intro til TechCrunch’s historie og betydning for å gi et bakteppe.
    Hva med en oppfølger-artikkel?

    Svar på denne kommentaren

    • Veldig intressant. Jeg har sett Arianna Huffington på Real time med Bill Maher og på the Daily show, men visste ingenting om alt bråket rundt techcrunch. Fant man forresten ut hvem som spyttet på Arrington?

    • @Superman – Inntrykket mitt er at Aranna neppe er en person som vil kommentere maktkampen mellom henne og Arrington hvis hun ikke aboslutt må, og da med minst mulig informasjon utad, hun bruker nok heller et PR-byrå for å få frem sin side. Det er med andre ord to forkjellige kulturer som møtes i krysningen mellom Techcrunch, AOL og Huffington.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.