nrk.no

Når katastrofen blir for pen

Kategorier: Media & TV

Dan Chung på jobb i Amazonas for The Guardian
Dan Chung på jobb i Amazonas for The Guardian

Da jordskjelvet med den påfølgende tsunamien rammet Japan 11. mars 2011, tok det ikke lang tid før journalister, fotografer og TV-team fra hele verden valfartet til solens rike. Målet var å kjappest, og på best mulig måte sende hjem historiene fra katastrofen i Japan.

Screen shot fra Aftermath - The Japanese Tsunami av Dan Chung, Reuters
Screen shot fra Aftermath - The Japanese Tsunami av Dan Chung, Reuters

I nyhetsjournalistikken, og spesielt i TV-nyhetsreportasjen, har det opp gjennom tidene utviklet seg en egen fortellerform som de aller fleste kjenner igjen, og er fortrolige med. Det fortelles mindre med bilder enn vi er vant med fra dokumentaren og fiksjonsfilmen, og mye av innholdsverdien ligger i «voice-overen».

Det er med andre ord i mindre grad bildene som forteller historien, og heller reporteren og intervjuobjektene som gjennom lydsporet gir deg informasjon.

Denne fortellerformen er svært effektiv rent produksjonsmessig. Det går raskt å produsere, og man får «sagt» mye på de tilmålte 1-2 minuttene man har til rådighet i en moderne nyhetsreportasje på TV. Men å påstå at man forteller en historie ved hjelp av bilder vil være å lyve. De aller fleste nyhetsreportasjer på de store TV-kanalene i Norge i dag gir like mye mening på radio som de gjør på TV.

Show, don’t tell!

Med inntreden av speilreflekskameraer som skyter HD-video og lettere og enklere produksjonsutstyr generelt, har mulighetene til å lage anderledes TV-reportasjer aldri vært bedre. Der hvor man ofte, og forsåvidt også fortsatt, sendte 3-4 manns TV-team, kan en videojournalist nå med relativt lett og enkelt utstyr, produsere bilder vi sjelden har sett tidligere i nyhetssammenheng.

Den gamle fortellerteknikk-klisjeen «Show, don’t tell» har aldri vært enklere å få gjennomført enn i dag. Så også i nyhets-sjangeren.

En av de som gjør dette bedre enn de aller fleste, er The Guardians fotojournalist Dan Chung. Chung er en av The Guardians fast ansatte fotojournalister og har jobbet med de fleste større og mindre naturkatastrofer og kriger de siste ti årene.

Dan Chung på jobb i Amazonas for The Guardian
Dan Chung på jobb i Amazonas for The Guardian

Chung driver i tillegg nettstedet dslrnewsshooter.com. Et nettsted med fokus på akkurat det å skyte nyheter med DSLR-kamera, og de mulighetene og utfordringene som ligger innen dette fagfeltet.

Han var også en av de mange journalistene og fotografene som tok seg til Japan rett etter at jordskjelv og tsunami hadde omgjort området til et katastrofeområde. Vel på plass ville Chung forsøke å formidle den merkelige og forferdelige stemningen han opplevede ved å rusle rundt i ruinene, og lagde en noe utradisjonell video for Reuters nettsider.

It was not frantic – it had a strange sense of calm. When faced with a scene of devastation like this, as I have been many times, you feel dazed, like you are not really there. It feels like it’s all a bad dream. Watching the survivors I think a lot of them feel the same – it’s shock. I felt the use of camera movement with a slider conveyed this sense of displacement.

Videoen fra Chung er svært utradisjonell i nyhetssammenheng. Fraværet av voice-overen, bevegelige bilder, musikk og et vesentlig smalere fokusplan enn hva vi er vant med fra den klassiske tv-reportasjen, gjør at opplevelsen ligger tettere opp mot dokumentariske stilgrep, og fiksjonsfilmen.

Reaksjonene uteble da heller ikke i kommentarfeltet på Vimeo, hvor filmen ble postet i tillegg til å være embedded på Reuters sider. En stor andel mente at Chung gikk over streken når han brukte disse virkemidlene i nyhetsbilder fra en katatstrofe.

Screen shot fra kommentarene på Vimeo
Screen shot fra kommentarene på Vimeo

På sin egen blogg gikk da også Chung ut og forsvarte og forklarte hvordan han hadde tenkt og jobbet med videoen fra Japan.

Some of the commenters seem to think I am using news as an opportunity to make art. It is the opposite. I have been covering news for a long time and it frustrates me that people do not respond to it. I am trying to use cinematic techniques to make people connect to and care about news, not using news as an opportunity to make cinematic pieces.

Kan nyhetsreportasjen endres?

Chungs video og etterfølgende debatt reiser noen viktige spørsmål rundt måten vi formidler nyheter på, og ikke minst rundt måten vi er blitt vant til å konsumere dem på.

Er det slik at det er forbudt å bruke musikk i et nyhetsinnslag for å skildre en stemning? Er det slik at endeløse stand-ups og voice-overs fra nyhetsreportere verden over, er den beste måten å kjapt og effektivt fortelle en nyhetshistorie på?

Spørsmålene Chung pirker borti i debatten rundt dette er viktige og vanskelige. En samlet nyhetsverden har «blitt enige» om at en nyhetsreportasje ser ut som den gjør. Nesten uten unntak. Det er riktignok variasjoner mellom en reportasje laget av en norsk tv-stasjon og en amerikansk eller kinesisk stasjon, men det er i grove trekk den samme oppskriften som følges.

Mye tyder på at vi bare har sett starten av dette. I takt med at en ny generasjon fotojournalister får innpass i nyhetsredaksjonene verden over, blir også utstyret som DSLR-kameraer og redigeringsutstyr enda billigere og lettere både i vekt og tilgjengelighet, noe som åpner opp for muligheter. Det er også en viss risiko for at det utfordrer etablerte fortellertekniske domener.

At Chung kan publisere sine videoer på internettet frigjør ham også fra TV-mediets noe låste tidsregime, og om innslaget hans trenger 3 minutter, i stedet for 1:30, så kan han ta seg råd til det.

The Guardian har også forsøkt seg på en slags «mellomløsning» for sine nettsider, hvor musikken er erstattet med utsagn fra de overlevende fra katastrofen.

Spørsmålet bli til syvende og sist hva som er den beste måten å formidle nyheter som katastrofen i Japan på.


Er Chungs orginalvideo den som best får deg som seer til å forstå situasjonen, ligger sannheten et sted i midten med The Guardians «utsagns-versjon» eller foretrekker vi den tradisjonelle nyhetsreportasjen?

13 kommentarer

  1. Det er interessant med nye virkemiddel i en sjanger med så sterke konvensjonar som nyheitsreportasjen. Nyheitskanalen euronews prøvd noko lignande med konseptet ‘no comment’ som består av et ca. et minutt video uten kommentar og med relativt lav klipperytme. Resultatet er interessant og tvingar sjåaren til å forholde direkte til bilda uten en tolkande voice-over.

    Svar på denne kommentaren

  2. Av alle reportasjene jeg har sett fra Japans tsunami, var det akkurat denne som fikk meg til å gråte. Og som fikk meg til å SE hva folket som bor der ser og må forholde seg til. Standard-nyhets-formen gjør at man beskytter seg selv mer (vi er så vant med den nyhetsformen… «Nyhets-brillene» våre).

    Svar på denne kommentaren

  3. Jeg tror grunnen til at folk reagerer, er at denne videosnutten er mye sterkere enn alt annet vi har fått servert. Kanskje for sterkt for enkelte. Så i så måte virker den jo glimrende.

    Svar på denne kommentaren

  4. Anders Hofseth

    Jeg synes det fungerer bra. Og jeg tror at en like vesentlig effekt som billedstilen er kombinasjonen fravær av kommentar, fravær av nesten all originallyd og valget av musikk.

    Idet man velger å ikke ha kommentar, tvinges vi i mye større grad til å selv ta stilling til det vi ser gjennom de gjenlevende elementene lyd og bilde. Da blir den emosjonelle musikken styrende for hva vi opplever, den gir oss cues for hvilken følelse vi skal lete etter. Hadde Wagners Walkürenritt blitt valgt istedet, ville vi kanskje følt at soldatene som gjorde opprydningsarbeidet var heroiske, men kjent mindre på tragedien. Hadde det ligget dødsmetall oppå, hadde det kanskje virket som en litt tøff naturen-mennesket 1-0-musikkvideo, med Americas Funniest Home Accidents-musikk hadde det kanskje til og med kunnet blitt komisk og med en Breaking News-bed under ville det virket relativt kjent.

    Noe jeg har sett som av og til kan virke enda sterkere, er å ikke bruke musikk i det hele tatt, bare bruke et naturlig (men godt) lydbilde. Da er man ikke bare nødt til å lage fortellingen om hva klippet handler om uten kommentarhjelp, men man må også bestemme seg for hva man føler uten hjelp av musikken. Dersom man ikke ser med et halvt øye, men følger oppmerksomt med, kan dette være enda mer hjerteskjærende enn med musikk.

    Man kan teste de ulike effektene selv ved å plukke noen ulike låter og spille dem av mens man ser videoen med lyden mutet.

    Svar på denne kommentaren

  5. «I am trying to use cinematic techniques to make people connect to and care about news» – Spennende og ikke minst utrolig viktig forsøk og mål. Ellers veldig enig med Anders i at musikken blir ledende for hvordan vi skal føle det. Det merker man blant annet også særlig godt dersom man ser en horrofilm uten lyd..
    Etter min mening er bottom line at dersom man ikke går over streken når det gjelder å dramatisere/sensasjonalisere nyheten, er alt som kan få publikum mer engasjert veldig positivt.

    Svar på denne kommentaren

  6. Spennende med forsøk på andre fortellerteknikker. Jeg vil nok likevel mene at det er skummelt med musikk i slike sammenhenger – hva slags musikk velger man og hva vil man med den?

    Jeg er enig med dem som mener at musikken farger opplevelsen og styrer opplevelsen. I denne videoen tror jeg kun naturlig lyd hadde gitt en sterkere (og sannere) opplevelse av tragedien. Kanskje med bruk av de utsagnene som The Guardian-versjonen har med.

    Svar på denne kommentaren

  7. Vil si at foto-/billedarbeidet er veldig godt og gir et sterkt inntrykk. Gode håndverkere bør ikke skamme seg for å gjøre en god jobb selv om omstendighetene er ekstreme. Hvis man skal kritisere filmingen må man i så fall kritisere alle tilreisende journalister som dekket katastrofen.
    Musikken, derimot, må være soundtrackenes versjon av et soft-filter, og virker direkte motsatt av det jeg vil tippe var hensikten. Synes ikke voice-over versjonen var noen ideell løsning heller, men ville lett etter/bestilt noe musikk som ikke var så vattert, eller droppet den helt.

    Svar på denne kommentaren

  8. Selv om dette muligens er plukket opp fra en nettside, synes jeg dere i nrk beta publiserer mye bra og innsiktsfullt, og det er godt skrevet/oversatt. En velsignelse i forhold til alt det intetsigende pjattet en del mediehus serverer.

    Umiddelbart tror jeg slike reportasjer vil komme til en viss grad. Libya-oppstanden er hyperinteressant, men du får ikke så mye at en langr rekke med nærmest samme innhold. En eller annen form for dokumentarisk reportasje som kunne gi innblikk i situasjonen til opprørerne ville vært interessant. Kunstneriske virkemidler er ok, men ikke om det gjør om nyhetene til underholdning, bare om det er et virkemiddel for å formidle virkeligheten enda bedre.

    Svar på denne kommentaren

  9. Jeff Buckley ville vært 45 år i år om han fortsatt var i live. Kanskje er han fremdeles i live gjennom musikken sin. I så fall er det et definisjonsspørsmål om han er 30 eller 45. Når jeg hører musikken hans igjen etter mange år er han mer 30 enn 45 for meg. Samtidig hadde det vært fantastisk å oppleve ham som 45-åring. Eller vært vitne til og fått glede av kreativiteten hans og hans likesinnede, som har forlatt oss så alt for unge. Jeg tenker på Jokke, St. Thomas, Bjørneboe og deres like. Hvorfor er det ikke oss forunt å ta del i deres visdom lenger enn til et visst punkt, hvor disse menneskene sier takk og farvel hver på sin måte og etterlater oss andre til å prøve og gjøre deres kunst etter, eller å drømme om hva de kunne ha sagt oss om de var i live.

    Det er noe evig og universelt ved kunsten, i alle sine former, som treffer oss mennesker. Noen har kjent på følelsene som vi alle har før oss, og beskrevet dem på en måte som gir gjenklang, og vi trøster oss med og ved dem. Som ved graven til Jimi Hendrix eller Oscar Wilde. Hva var det disse menneskene ville oss? Hva ville de si? De fortalte oss om sannheten og kjærligheten. Intensiteten ved det å erkjenne og føle eksistensens alle store og små viderverdigheter. De følte det så sterkt på våre alles vegne. De turte og måtte gå den ekstra milen for å dra forhenget til side og prøve å skimte noe evig som lå bak det hele. Noen ville sågar kle samfunnet nakent for å vise og blotte virkeligheten som den virkelig var og er. Slik sett kan man si at kunstnere og journalister har noe til felles.

    Hva var og er så vitsen ved det hele og hva er det disse menneskene har til felles? Hva er poenget med denne avisen du holder i hånden? Dette høres ut som eksistensielle spørsmål. Og kanskje det er det? Men om det er eksistensielt vil det også si at det finnes en eksistens og slik er det like nødvendig å lese denne avisen og holde seg oppdatert og kjempe for det man tror på som noe annet. Leser vi avisen passivt og som underholdning, eller leser vi den for at den skal og vil si oss noe? Eller snur vi oss mot kunsten og de evige ungdommer for å finne svarene og gåtene på de egentlige spørsmålene, og lar dagens nyheter forbli flyktig underholdning? Noe som både gjentar og fornyer seg hver dag. Som livet selv. Misforstår vi nyheter for livet og lar livet dø en ungdommelig og intens død?

    Pål E. Andersen
    Student

    Svar på denne kommentaren

  10. Nareas Sae-Khow

    Dan Chung er en mester i å ramme inn følelser, mennesker og hendelser gjennom bruken av DSLR-kamera, og jeg har latt meg imponere i lengre tid over hans skarpe bilder og nakne uttrykk – brukt i nettopp nyhetssammenheng.

    Husker godt denne, en fin historie om de gamle leilighetene i Shanghai: http://vimeo.com/5388120

    (engelsk voiceover: http://vimeo.com/5385390)

    Men når det er sagt, så er det vel begrenset med _facts_ man får av denne stilistiske videosnutten fra katastrofen i Japan med musikk. Og det er jo nettopp facts (bakgrunn, hendelsesforløp, konsekvens og kontekst) en stand-up + voiceover skal gi oss i den tradisjonelle nyhetsreportasjen på TV. Det videoen hans gir oss er jo egentlig kun _følelsen_ av katastrofen, og bildene som selvsagt dokumenterer konsekvensene. Resten må vi konstruere selv i våre hoder.

    Det kule med Dans videosnutt er jo nettopp at den kan kombineres med tekst/lyd/bilder i en nettartikkel som tilsammen forteller både hjertet og hjernen en historie.

    Den tradisjonelle TV-reportasjen med sine begrensninger hører selvsagt best hjemme på TV, slik som radioreportasjen gjør på radio. På nettet er det jo duket for historier som er konstruert og fortalt på en annen måte! Her finnes jo som vi vet i realiteten ingen begrensninger på tid og plass.

    Slik jeg ser det så er det viktigste kriteriet som må oppfylles for nyhetsfortellingen her faktisk at den er interessant nok til at folk faktisk gidder å sjekke den ut.

    Jeg venter i spenning på at alt fler soundslides og DSLR-snutter i nyhetsartiklene fremover.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.