Belsebub-plast

Kategorier: Gadgets & Moro


Det var en gang en liten gutt som het… Nei, skal ikke avsløre hva han het. Men han hadde en vanskelig barndom. Han ble mobbet nesten hver dag. Noen ganger ble han regelrett banket opp. Hadde nesten ingen venner. En barndom så fryktelig som du bare leser om i bøker. Hver dag var en lidelse.

Da han ble større, fikk han jobb på et lager. Og jobbet seg opp til en ledende stilling. Etterhvert fikk han ansvar for emballasjen for firmaets produkter.

Det var da han fikk idéen: Hevn! Nå skal jeg ta hevn på verden!! Alle skal få svi!!!

Han begynte å pakke produktene i den hardeste plasten han fant. Plasten var så hard at selv den skarpeste skalpell knapt satte et merke i den. Hver kveld brukte han timesvis i laboratoriet på å perfeksjonere blandingen til plasten tilslutt var som stål. Helt ugjennomtrengelig. Sømmene ble sveiset så det var klin umulig å lirke inn så mye som en tynn saks.

Fikk han hevn? Ja, så til de grader! Hver dag sitter forbrukere rundt om i verden med plastemballasjene hans. Og skal prøve å få ut innholdet. Som oftest en liten minnepinne. Eller en spillkontroller, en laserpeker eller en strømforsyning. For idéen hans spredde seg til nær sagt alle firmaer som selger små dingser. Alle ville pakke inn sakene sine i den samme forferdelige plasten.

Plasten fra helvete 1

Hvert eneste minutt sitter en eller flere og banner høyt. Skjærer seg til blods. Drar fram det ene verktøyet etter det andre fra skuffa for å få hull på plasten. Bruker en halv time på å åpne en enkel pakke.

Hevnen er søt.

Plasten fra helvete 2

13 kommentarer

  1. Lillebroren valgte en alternativ strategi. Han fant den tynneste plastfilmen som var mulig å oppdrive og fikk pakka alle verdens cd-er i den.

    Plastfilmen er så tynn at om du ikke har Florence Griffith Joyner-negler er det køl umulig å åpna dritten.

    Svar på denne kommentaren

  2. For ikke å snakke om den gangen jeg kjøpte et ekstra batteri som skulle gi min iPod strøm under en lang flyreise. Problemet var bare at jeg kjøpte det etter å ha gått igjennom sikkerhetskontrollen.

    Da har man som kjent blitt fratatt alt som kan minne om skarpe gjenstander. Batteriet var pakket i Beelsebub-plast. Mao. fysisk umulig å åpne uten tyngre verktøy.

    Tom for strøm, sittende og se på et batteri som jeg hadde betalt for men ikke kunne bruke fordi det ikke gikk an å få det ut av pakken…

    Svar på denne kommentaren

  3. Haha, jeg brukte en time på å få åpna en sånn pakke med internasjonal lader i London nettopp, halve hotellet var med på jakten etter en skarp n-o-k gjenstand å åpne pakken med. Etter at resepsjonisten skar seg grovt i forsøket, kom kokken med nyslipt kniv på banen. Da funka det omsider. Diverse diagnoser seinere 🙂

    Svar på denne kommentaren

  4. Jeg synes det i alle emballasje-diskusjoner er betimelig og henvise til Finn Bjelkes fantastiske «Emballasje fra helvete» på NRK Nett-TV:

    http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/10155

    «Em-Ba-Lasje! Hva rimer det på? Jo, Adolf Hitler!» Jeg er selvfølgelig helt med på denne emballasjeforbannelsen. Nesten all type emballasje er til å hate som mygg på hete sommernetter, noe Finn Bjelke gir godt uttrykk for i ovennevnte video. Anbefales! 🙂

    Svar på denne kommentaren

  5. Mitt triks; bruk en bokseåpner med sveiv. Og det må være en slik som tar av lokket vertikalt, og ikke horisontalt. Da går plasten av lett – men hvorfor i all verden pakker de plasten så hardt uansett? Jeg tror det er for å forhindre tyveri, men hvor mange tyverier foregår ved at folk fjerner varen fra plasten før den har forlatt butikken? _INGEN_.

    Slutt med det, fabrikker.

    Svar på denne kommentaren

  6. @Vages: Jobber i butikk og kan bekrefte at det er utrolig mange som river av plasten å så stjeler produktet. Minnebrikker, mobilladere, stressballer, fjernes fra emballasjen og tyver tar med seg produktet og spaserer ut.

    Svar på denne kommentaren

  7. @Trond: Bra å få klarnet opp i det; jeg lot aggresjonen og irritasjonen skinne igjennom der, og jeg har egentlig ikke noe erfaring på området. Smålig tyveri er noe av det verste som finnes.

    Forresten har jeg også en irritasjon å komme med; jeg jobber i en matvarebutikk, og det er ekstremt mange varer som blir ødelagt av at kunder ikke vil ha dem. For eksempel, en kunde vil ikke ha et meieriprodukt, men har ikke lyst til å gå tjue ekstra skritt bort til melkehylla. Hva gjør man? Jo, man setter den fra seg i armhøyde, og regner med at butikkansatte ikke har noe bedre å gjøre enn å saumfare butikken etter anomalier. Realiteten er at en jobb i en matvarebutikk er mer stressende enn man skulle tro, og at vi ikke kan selge melka – uansett om vi finner den fem minutter etterpå. Vi må alltid anta at den har stått ute for lenge.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.