nrk.no

Mediene er Trumps medspillere

Kategorier: Analyse, Journalistikk & Kommentar

President Donald Trump snakker til pressen Foto: Andrew Harnik / AP

Dette er en kommentar. Den bygger på skribentens egne analyser, meninger og vurderinger.

KOMMENTAR: Donald Trump maler et fiendebilde av mediene. Likevel er de tradisjonelle nyhetsmediene viktige medspillere i å spre falske historier som i ytterste konsekvens kan kortslutte demokratiske valg.

«Jeg tror jeg har sett flere kameraer enn noe annet menneske i historien», forteller Donald Trump til Bob Woodward i boken Rage. «Jeg får det gratis. Det koster meg ingenting. Det kalles earned media

Selv om USAs nåværende president er tatt i over 22.000 usannheter siden han tiltrådte, kan dette med kameraene godt være sant.

Både hans evne til å fange oppmerksomheten og det løse forholdet til sannheten virker å stå sentralt i innspurten av den amerikanske valgkampen.

I årets valgkamp har Trump og hans støttespillere førsøkt å drive frem ulike falske narrativer: To av dem er at det vil bli omfattende valgfusk, og at motkandidat Joe Biden er korrupt. Det er ikke lagt frem substansielt belegg for påstandene.

Både hvor mye temaene har vært i offentligheten og sitatet fra Woodward peker på en ubehagelig sannhet for journalister: Mediene spiller en sentral rolle i å videreformidle og forsterke falske påstander. Og de største sprederne er ikke engang medier som ønsker seg en Trump-seier, men tradisjonelle medier med presumptivt høy yrkesetikk – som Washington Post og New York Times.

Personlig mener jeg at amerikanske velgere selv må velge hvem de ønsker skal styre landet. Det som bekymrer meg er bruken av mediemanipulasjon og uærlige metoder som kan skade demokratiet i USA, og som også kan ha ringvirkninger i andre deler av verden.

Trump er nyhetene

Donald Trumps evne til å «være nyhetene» lekker helt inn i norsk medievirkelighet. Også her i Norge har han hele veien tiltrukket seg vesentlig mer medieomtale enn sine motkandidater. Dette ser vi i statistikken over hvor mange nettartikler per måned hos Aftenposten, Dagbladet, NRK, og VG som inneholder henholdsvis hans navn og de to motkandidatenes fra 2015 til nå.

Dersom vi utvider tidsaksen og sammenlikner med hans forgjenger Barack Obama, ser det ikke ut til at det er presidentrollen som gir dekningen.

Til og med Norges egen statsminister Erna Solberg får lavere dekning enn Trump, også i korona-året 2020.

Å bruke usannheter for å påvirke er ikke noe nytt. Historiebøkene er lastet med eksempler på hvordan det bygges historier som vekker sterke følelser og endrer virkelighetsforståelsen. I vår tid peker imidlertid Donald Trumps evne til å jevnlig si usanne ting som skaper oppstandelse og gir mediedekning seg likevel ut. Om vi ser de tre nivåene av usannhet hos faktasjekkerne Politifact under ett; mostly false, false og Pants on Fire, har 72 prosent av Trump-påstandene de har sjekket vært usanne.

Påvirkning og narrativer

«Et narrativ er en overordnet og samlende fortelling. Den forener individuelle informasjonsbiter til en større, og mer overbevisende, helhet samtidig som den gir målgruppene for en påvirkningsoperasjon en måte å tolke ny informasjon på som kan fordreie fakta.»

– Påvirkningsoperasjoner i sosiale medier – oversikt og utfordringer | Forsvarets Forskningsinstitutt, juni 2020

LES OGSÅ: NRKbeta har tidligere skrevet om hvordan påvirkning bruker medier og informasjonsplattformer til å endre hvordan folk tenker om et tema, en person, eller et land.

«But her emails»

Selvsagt var det ikke én enkelt ting som sikret Donald Trump valgseieren 2016. Men en faktor som har blitt pekt på, er hvordan velgernes entusiasme for motkandidaten Hillary Clinton ble svekket av strategiske lekkasjer gjennom valgkampen. En senatskomité satt sammen av demokrater og republikanere beskriver i sin rapport hvordan lekkasjene var del av en russisk cyberoperasjon.

Donald Trump brukte ulike strategier for å lede oppmerksomheten vekk fra Hillary Clintons valgkamptemaer i 2016 Foto: Rick Wilking / Reuters

Fokuset på epost – både Clintons og senere valgkamplederens – ledet oppmerksomhet vekk fra både Clintons valgkampsaker og ulike skandaler knyttet til Donald Trump. Det kan også ha bidratt til å jevne ut spillebrettet mellom kandidatene ved å få det til å virke som begge er omgitt av skandaler.

Et av Trumps tilbakevendende narrativer om Clinton var å skape et bilde av henne som «Crooked Hillary» – kjeltringen Hillary. 

Epostbehandlingen Clinton ble beskyldt for var i etterpåklokskapens lys antagelig ikke spesielt alvorlig. I 2019 ble det for eksempel avslørt at syv personer i Trumps stab hadde brukt uoffisielle verktøy uten at det ble påtalt. Samtidig har anklagene mot Donald Trump, for eksempel om økonomiske misligheter, fått mer tyngde ved å bli grundigere gransket gjennom presidentperioden.

Donald Trumps strategi virker å ha fungert: En undersøkelse Gallup gjennomførte blant amerikanske velgere i september 2016 viste et tydelig mønster i hva publikum sa de hadde hørt om de ulike kandidatene de siste dagene. Folk husket flere av valgkampsakene til Trump, som innvandring, muren mot Mexico. Om Clinton husket folk klart mest om epost – som var tema i Trumps narrativ.

Grafikk fra «Email» Dominates What Americans Have Heard About Clinton | Gallup, 2016

«Donald Trump lyktes med å forme agendaen i valget», konkluderte forskere ved Berkman Klein Center da de analyserte mediedekningen av valget.

Det de fant ut, var at mediene fokuserte på skandaler knyttet til Hillary Clinton – i hovedsak eposten. Samtidig fikk Trumps valgkampsaker dobbelt så mye omtale som Clintons, mens hans skandaler havnet i skyggen.

Studiens oversikt over hvilke temaer det skrives mest om, viser at at det var samsvar mellom hva Gallups undersøkelse sa folk hadde oppfattet, og hva pressen faktisk skrev om. Epost var temaet som hadde fått størst dekning av alle.

Antall setninger tema og kandidat 1. mai 2015 – 7. november 2016 | Partisanship, Propaganda, and Disinformation: Online Media and the 2016 U.S. Presidential Election, Berkman Klein Center for Internet & Society at Harvard University CC BY 3.0

Mediene sprer den falske fortellingen – også i 2020

Det er tradisjonelle medier som står for den største viderespredningen av desinformasjon om valgfusk også foran årets amerikanske valg. Det viser en fersk studie fra Berkman Klein Center når de ser på valgåret 2020.

Mail-In Voter Fraud fig 1 | Berkman Klein Center for Internet & Society at Harvard University

Studien Mail-In Voter Fraud: Anatomy of a Disinformation Campaign forteller at det er Washington Post, New York Times, og CNN som er de største sprederne, og ikke sosiale medier eller det mer Trump-vennlige Fox News.

Donald Trump bruker narrativet om omfattende valgfusk som en mulig grunn til å ikke godta resultatet om han taper valget 3. november. Trumps narrativ står i sterk kontrast til den brede enigheten blant forskere og granskende journalistikk om at valgfusk i forbindelse med poststemming sjelden forekommer, og at det er ekstremt lite trolig at fusk vil påvirke valget.

I september 2020 mente 43 prosent av republikanske velgere at valgfusk er et stort problem, ifølge en undersøkelse. Det kan tyde på at Trump har lyktes med å plante det usanne narrativet i offentligheten.

Hvorfor sprer mediene presidentens usanne påstander?

Forskerteamet antyder at Donald Trump utnytter tre kjernepraksiser i profesjonell journalistikk. Litt forenklet, slik:

  • Hvis presidenten sier det, så er det nyheter
  • Frykt selger – «if it bleeds, it leads», som det kalles
  • Falsk balanse – å ikke kunne oppfattes som å ta side

De to første gjør det mulig for presidenten å tiltrekke seg dekning når han vil, den siste gjør at mediene nøler med å direkte påpeke usanne utsagn.

Summen er at Donald Trump relativt ufiltrert får bestemme hva mediene skriver.

Professor i journalistikk Jay Rosen er kritisk til at mediene i stor grad har valgt å «normalisere» Donald Trump, istedenfor å endre arbeidsmetoder Rosen mener ikke lenger virker:

«Amerikansk pressepraksis hviler på underliggende antagelser om hvordan presidenter fra begge partier vil oppføre seg. Antagelsene stemmer ikke for Trump», sier han i et foredrag for Reuters Institute.

I prinsippet er mediene opptatt av å søke sannheten. Men det kan virke som de – i frykt for å oppfattes som «ubalanserte» – kan manipuleres til å viderebringe usannheter. Kanskje gis usannheten en utydelig merkelapp som «omstridt» eller «kontroversiell», kanskje i et håp om at det oppfattes som en kode for «dette er ikke sant, men vi føler vi må videreformidle det siden en viktig person har sagt det.»

En følge av dette er at en av verdens fremste autoriteter på folkehelse – uten at det foreligger annen dokumentasjon enn at presidenten har sagt det – kan risikere å bli fremstilt som en katastrofe.

Faksimile fra nrk.no 20. oktober 2020

Epost nå igjen

I 2020 handler et av narrativene på ny om dårlig dokumenterte påstander om at Trumps motkandidat skal være uærlig og korrupt.

Kun få uker foran valget publiseres en oppsiktsvekkende sak hos tabloidavisen New York Post. Avisen eies av Rupert Murdoch, som lenge har vært en støttespiller for Donald Trump. (På tross av navnelikheten må ikke avisen forveksles med konkurrenten New York Times).

NY Post publiserte eposter som angivelig skulle stamme fra harddisken til Joe Bidens sønn. Ifølge nyhetsartikkelen skulle materialet knytte Joe Biden til å ha utnyttet visepresidentrollen til egen vinning.

Eksperter og redaksjoner som gransket artikkelen nærmere kaller saken tvilsom, skriver den bygger på påstander som er tilbakevist, og at man bør være varsom med å omtale historien.

I etterkant skriver New York Times at journalisten som gjorde hovedarbeidet med saken nektet å ha navnet sitt på den fordi han hadde bekymringer om artikkelens troverdighet.

En gjennomgang hos USA Today viser flere svakheter i historien, og peker på ulike ting som antyder at saken kan være plantet for å hjelpe Trumps valgkamp.

NY Post skal ha fått materialet fra presidentens personlige advokat Rudy Giuliani, noe som kan gi ytterligere grunn til mistanke, da Det hvite hus er blitt advart av amerikansk etterretning om at Giuliani har vært mål for en russisk operasjon som skulle plante desinformasjon hos Donald Trump, ifølge Washington Post.

Selv om «debatten om debatten» har tatt endel fokus fra viktigere ting, og bundet opp redaksjonelle krefter som kanskje heller ville dekket Trumps pandemirespons eller gått dypere i økonomiske historier, kan det nå, snart to uker senere se ut som dekningen av NY Post-saken i seriøse medier har vært mer edruelig og varsom enn 2016-dekningen av narrativene om Hillary Clintons epost.

Jeg bekymrer meg over hvordan mediene håndterer sin samfunnsrolle. Og da er det rett og slett en fryd å se Washington Post fokusere på påvirkningsforsøket, og ikke de udokumenterte påstandene som ble forsøkt plantet.

«Tre uker før valgdagen går Trumps allierte etter Hunter – og Joe – Biden» Faksimile fra Washington Posts forside 15 oktober 2020

Både Facebook og Twitter bremset spredningen av den tvilsomme artikkelen relativt tidlig, før de senere løsnet opp, og Twitter endret praksis. Saken endte likevel som ukens mest delte, og støyen rundt blokkeringen kan ha gitt mer oppmerksomhet enn artikkelens påstander ellers ville fått.

Kanskje mest interessant er det å lese NY Times’ mediespaltist Ben Smith fortelle historien om hvordan en variant av Hunter Biden-historien ble forsøkt kjørt gjennom Wall Street Journal av noen av Trumps støttespillere, hvordan Trump lovet den «snart kom», men at journalisten, etter å ha gransket materialet nærmere, skrev noe annet enn de nok hadde ønsket seg.

Smith skriver at gruppens «mislykte forsøk på å påvirke valget tildels bare er enda en historie som avslører det kaotiske, tynnslitte preget til Trump-organisasjonen – langt unna det koordinerte «desinformasjons»-maskineriet liberalere frykter. Men det handler også om et større skifte i amerikanske medier, hvor portvokterne virker å være tilbake etter et langt fravær.»

Spillet er mye enklere om man jukser

At mediene tegner til å ta rollen som portvokter mer alvorlig er et glimt av lys i tunellen, mener jeg.

Det å gi maktpersoner ufiltrert tilgang til offentligheten kan på sett og vis fungere dersom de spiller etter samme spilleregler som alle andre.

Men hvis en maktperson bryter samfunnets underforståtte spilleregler ved å lyve vesentlig mer enn normalt, og så avleder fra faktasjekking eller kritikk gjennom en endeløs rekke nye utspill, risikerer man at de tar over oppmerksomheten og kontrollen, fordreier virkeligheten, og flytter samfunnets fokus til sine egne mål.

En slik strategi gjør at maktpersonen for eksempel ikke trenger å levere en sterk økonomi. Det vil være nok å si at økonomien er historiens sterkeste (selv om både historiepoenget og den påståtte styrken er usann), for innen noen rekker protestere, har de beveget seg videre til neste grandiose påstand.

Dermed blir det mulig å bygge et bilde av at man er godt på vei mot en lovet storhet rett rundt svingen, og ta luften ut av motstand og kritikk. Får man lov å jage offentligheten videre fra tema til tema på denne måten, trenger man ikke bruke tid på å levere politikken man snakker om.

Derfor mener jeg det er viktigere at mediene står imot denne typen manipulasjon, enn at de hjelper mektige og uærlige krefter å få ut budskapet sitt. Med stor makt følger stort ansvar, og som vi har sett forvalter tradisjonelle medier fortsatt stor makt over hva samfunnet ser og snakker om.

Denne artikkelen har ikke kommentarfelt, fordi diskusjonen i kommentarfeltet på NRKbetasaker som berører samfunn, politikk eller medier dessverre sjelden holder nivået vi ønsker å tilby publikum her på NRKbeta. Vi har derfor valgt å ikke tilby den tjenesten her.

Hei!

Er det noe viktig eller veldig gøyalt du mener jeg bør vite om? Ta kontakt!
epostknapp

Her er noen andre saker jeg har skrevet:

Lenkesvindlerne – Mysteriet med de mystiske epostene letter på lokket til en utrolig merkelig bransje.
I Slik virker den nasjonale koronadugnaden tegner og forteller jeg sammen med gode kolleger om virusepidemien i Prikkeby.
BBC i kryssilden forteller om ulike krefter i Storbritannia som har ønsket å kvitte seg med allmennkringkasteren, og i Skaper støy for å så tvil møter du en ekspert på påvirkningsoperasjoner som forklarer hvordan sosiale medier brukes for å ramme demokratier.
Blir det litt mye mørkt, så kan du eventuelt lese Fasit: Slik ser året ut for å la deg fascinere av alle de ulike måtene folk visualiserer tid på.

Kommentarfeltet på denne saken er stengt