nrk.no

Vil gi hele planeten internett – med 40 000 satellitter

Kategorier: Internett & Trådløst

Fra en Starlink-utskytning i november 2019 Foto: Starlink

I USAs teknologihovedstad Silicon Valley er det én utfordring alle de største selskapene har gitt seg i kast med. De vil spre internett til alle mennesker over hele planeten.

Metodene de ulike selskapene har valgt er forskjellige, og ofte banebrytende.

Google har lenge jobbet med enorme ballonger som frakter 4G-antenner.

Facebook har nylig gitt opp sine soldrevne seilfly som sendte internett gjennom laserstråler.

Nå prøver flere selskap satellitter. Siden 2015 har Tesla-eier Elon Musk gjennom selskapet Spacex vært i gang med prosjektet «Starlink». Amazon kunngjorde i fjor sitt «Project kuiper». Begge skal etablere et stort nettverk av satellitter (på fagspråket kalt satellittkonstellasjoner) som skal sveve relativt nært jordens overflate.

Høyt antall satellitter

Amazon har planlagt å sende ut i overkant av 3 500 satellitter. Spacex vil sende ut 40 000 totalt. 1 000 skal skytes opp i løpet av 2020.

Foreløpig blir 60 sendt ut om gangen. Onsdag ettermiddag norsk tid ble 60 nye satellitter sendt ut, noe som bringer totalen opp i 240.

Tradisjonelt plukker en satellitt opp et signal fra jorden og formidler det til et annet punkt på jorden. Et eksempel er en satellitt-telefon og en basestasjon.

Ideen bak Starlink er å ha mange satellitter som kan snakke med hverandre ved hjelp av laser-teknologi. Fordi signalet kan hoppe mellom satellitter, blir dekningen på jorden bedre og hastigheten høyere.

Starlink skal kunne tilby datakommunikasjon opptil 40 ganger raskere enn dagens teknologi er i stand til. For å få til dette uten store forsinkelser trengs det altså et stort antall satellitter.

Romsøppel og koordinering

– Ankepunktene har dels vært knyttet til antallet satellitter, i første omgang med tanke på romskrot, sier Rune Sandbakken som er fagsjef for satellittkommunikasjon ved Norsk Romsenter til NRKbeta.

En mann med kort hår og briller står med armene i kors og smiler til kameraet. I bakgrunnen kan man skimte et større kontorbygg som er ute av fokus.
Rune Sandbakken er fagsjef for satellittkommunikasjon. Foto: Norsk Romsenter

I dag overvåkes en mengde løse deler, inaktive og aktive satellitter fra bakken. Romsøppel er allerede et aktuelt tema, og denne uken ungikk to satellitter såvidt å kollidere. De mange satellittene fra Spacex er, i motsetning til tradisjonelle satellitter, ikke bygget for å vare lenge.

– Starlink-satellittene er masseproduserte, og har en vesentlig antatt kortere levetid per satellitt. De må sannsynligvis erstattes etter 3-4 år, sier Sandbakken.

FLATPAKKET: Satellittene er bygget for å ta opp lite plass, og slår ut et solcellepanel når de er i rommet. Illustrasjon: Spacex/NRKbeta

Til sammenligning er satellittene til det Europeiske navigasjonssystemet Galileo designet for å vare i 10-15 år eller mer.

– Utfordringen vil oppstå den dagen satellittene slutter å fungere, sier Sandbakken.

Satellittene skal i første omgang bevege seg i bane rundt jorda ved rundt 550km høyde, men på et senere tidspunkt er satellitter i bane ved 350 og 1200km planlagt. Til sammenligning befinner den internasjonale romstasjonen seg 408 km over jorda.

Spacex sier selv at satellittene vil fjerne seg langt fra jorda før de slutter å fungere, eller brenne opp i atmosfæren.

Spacex har mistet kontakten med tre satellitter av de 180 som var skutt ut før onsdagens utskytning.

Med samme feilrate på 40 000 satellitter, vil over 650 av dem være ubrukelige kort tid etter de har blitt sendt ut i verdensrommet.

Koordinering

En annen utfordring er hvordan de mange satellittene skal koordineres. Starlink-satellittene kan på egen hånd styre unna andre satellitter og romskrot for å unngå kollisjon.

I september førte likevel en feil hos Spacex til at den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) måtte flytte på sin Aeolus-satellitt for å unngå kollisjon med en av Starlinks første 60 satellitter.

– Regelverk og metodikk for å koordinere satellitter og romstasjoner har ikke vært satt opp for hundre eller tusenvis av satellitter i system, sier Sandbakken som forteller at slik koordinering lenge har vært en utfordring.

ROMSKROT: En illustrasjon av mengden romskrot rundt jorden. Størrelsen er oppskalert for å vises tydeligere. Illustrasjon: European Space Agency

Utfordrende økonomisk regnestykke

Tidligere forsøk med satellittbasert internett har ikke vært vellykkede, noe Elon Musk selv erkjenner.

«Ingen har klart å lage en vellykket satellittkonstellasjon nær jorden på første forsøk. Jeg tror vi vil lykkes, men det er langt fra sikkert» sa Musk i mai 2019.

Et historisk eksempel er Iridium-konstellasjonen på rundt 70 satellitter som ble etablert i 1998. Målet var det samme som Starlinks, men for telefonsamtaler. Selskapet fikk aldri nok kunder til at regnestykket gikk opp, og den resulterende konkursen er en av de største i USAs historie.

Foreløpig ikke Norge

Første generasjon av satellittene går i baner som kun gir dekning opp til rundt 55 grader nord. Norge starter på rundt 57,9, og er dermed foreløpig utenfor dekningsområdet til Starlink.

Starlink har mål om å tilby tjenester i utvalgte områder i løpet av året, og skriver på egne nettsider at ambisjonen er «nær global dekning av den befolkede verden innen 2021».

– Jeg vil tro Starlink prøver å dekke områder hvor det bor og befinner seg mange mennesker. Nærmere 60 grader nord er Norge et unntak i så måte. Til sammenligning bor det 130 000 mennesker nord for 60° i Canada, sier Sandbakken.

DEKNING: Norge ligger foreløpig et stykke fra de fleste Starlink-satellitter. Illustrasjon: Celestrak

Trøbbel for astronomer?

Et ankepunkt mot prosjektet har kommet fra astronomer, som frykter de mange satellittene vil forstyrre observasjoner av rommet. Fordi Starlink-satellittene befinner seg relativt nærme jorden framstår de lyse når de reflekterer sollys. Bilder og video fra like etter oppskytningen av de 60 satellittene i mai dokumenterer fenomenet, og har ført til overskrifter verden over.

– Det har vært skrevet mye om dette i Nature og andre steder, sier Pål Brekke ved norsk romsenter til NRKbeta.

Pål Brekke er fagsjef for romforskning. Foto: Norsk Romsenter

– Bekymringene har dreid seg om to ting. Profesjonelle- og amatørobservatører samt radioastronomer.

Bekymringen blant astrofysikere og amatørastronomer har vært at bilder tatt av verdensrommet med lang eksponering kan påvirkes av det høye antallet lavtsvevende satellitter.

Like etter oppskytning delte astronom Clarae Martínez-Vázquez et bilde av «toget» med Starlink-satellitter som befant seg i bane rundt jorden, og mente det var et deprimerende syn. På det tidspunktet var satellittene fortsatt på vei utover i rommet.

Mindre ruter er satt sammen i et slags puslespill, og viser stjernehimmelen med små stjerner som blir avbrutt av lange hvite striper. Stripene har en kurve, og beveger seg fra en side av bildet til den andre, men i ulik høyde.
STRIPER: «Starlink-toget» satte tydelige spor på denne 5 minutters eksponeringen hos National Science Foundations observatorium Foto: NSFs OIR Lab

– Det som har kommet fra de profesjonelle er likevel at de ikke ser på dette som et stort problem. Det europeiske sørobservatorium (ESO) regnet ut at med 27 000 satellitter ville de miste 0,8 prosent av langeksponeringene sine, og bare de som ble gjort nært daggry og skumring, sier Brekke.

ESO driver La Silla-observatoriet i Chile, og der gjøres det ikke mange eksponeringer i den aktuelle tidsperioden.

La Silla photo
CHILE: La Silla-observatoriet i 2016 Foto: European Southern Observatory/Flickr

Fordi man vet hvor satellittene befinner seg, har likevel observatoriet mulighet til å sette timelange eksponeringer på pause akkurat i de sekundene satellittene passerer over. Dette kan gjøres via programvare som Brekke antar vil bli tilgjengelig også for den gjengse hobby-astronom som har en data-tilkoblet stjernekikkert.

– Blant de 60 satellittene de skjøt opp i november, var en av dem malt sort. Spacex skal se på om dette hjelper på refleksjonen, og om alle framtidige skal males på samme måte for å redusere effekten, sier Brekke.

Radioastronomer, som ved hjelp av store radioantenner lytter etter signal fra fjerne galakser kan også påvirkes.

– Disse satellittene vil sende radiosignaler, og skal sende internettsignaler, så dette kan bli en større utfordring på sikt, sier Brekke.

Tips: Interessert i satellitter?

Den 8. februar skal satellitten Solar Orbiter skytes ut i Florida. Norske forskere har vært med på utviklingen og skal bruke dataene i videre forskning. Satellitten skal undersøke solvinden og polene på sola.

34 kommentarer

  1. 40,000 satellitter med levetid på 3-4 år – da må 10-12,000 må erstattes hvert år. 60 satellitter pr oppskyting betyr opp mot 200 oppskytinger i i året, dvs. annenhver dag, eller litt oftere. Vi snakker om «et visst» driftsbudsjett …

    Jeg undres på hvilken latens («ping») man får i nettverket. Opp/nedtur tar 4 ms; det er ikke ille (sammenlignet med geostasjonære). Gjør signalet diverse hopp ute i rommet kan du ikke bruke optisk forsterking slik du kan på en transatlantisk fiber; signalet må dekodes, rutes og regenereres for hvert hopp. Med lavtflyvende satellitter kan antall hopp bli nevneverdig. Tar prosessen et ms eller to i hver satellitt, merkes det på latensen.

    I prinsippet er det der oppe lettere å rute i en direkte storsirkel, for å få kortest mulig vei. Det betinger at det finnes noen (med ledig kapasitet) i rett retning. Uansett kan en storsirkelbue til motsatt side av jorda være 20.000 km lang, med ren reisetid på 67 ms.

    Med reisetid i rommet på opptil 71 ms, pluss ruting og regnerering for hvert hopp, og reise- og behandlingstid nede på jorda i hver ende, kan nok forsinkelsen én vei komme opp i 1/10 sekund, 100 ms. Tur/retur «ping» på 200 ms er dårlig egnet for interaktiv bruk. Grafiske spill nytter ikke. Selv å få ekko fra motsatt ende på det du skriver på tastaturet fungerer dårlig på trans-kontinentale samband.

    For «lokale» (intra-kontinentale) samband har du ikke den super-lange reiseveien – men den er ikke null: Direkte lys/radio-signaler fra Tromsø til Roma tar over 10 ms, til Lisboa 13-14 ms. Legger vi til 4 ms opp/ned, en håndfull hopp med behandling i satellittene, og behandling på jorda, kan vi selv innenfor Europa få ping-tider på 50-60 ms eller mer, selv under ideelle forhold.

    Fiber har sine styrker, særlig i interaktiv bruk. Tur-retur latens («ping») er implisitt 8 ms lavere (siden du unngår 2 x opp/ned), og optisk forsterking / regenerering skjer uten forsinkelse.

    For ikke-interaktiv bruk, f.eks. striming av film/musikk betyr latens minimalt. Der har satelitt-løsninger adskillig mer for seg.

    Svar på denne kommentaren

    • Jørn Løkken (svar til keal)

      Du må også regne inn at lyshastigheten i vakum er høyere enn i en fiberkabel. Dette gir Starlink en fordel, særlig på lange strekninger.

    • Stefan Christensen (svar til keal)

      Hastigheten i fiberkabel er litt under to tredeler av lysets hastighet i vakuum. Dette er grunnen til en radiolink med repeatere mellom New York og Chicago. Den samme effekten har en satellitt. Repeatere har en latens i noen få microsekund. Så du kan regne med under 1ms på et signal rundt jorda i repeaterdelay. Signalet opp til øverste satellitt bane gir maks 4ms latens. Men det er mer sannsynlig at det blir brukt de to laveste banene. Som gir under 2ms delay hver vei. Totalt vil dette gi lavere latens for all kommunikasjon som er lenger enn 3000km.

    • keal (svar til keal)

      Når det kommer på banen helt nye måter å gjøre ting på, tenderer jeg mot at «The proof of the pudding is the eating» (eller hva vi sier for det samme på norsk). En detaljert beregning, der man tar hensyn til alle relevante faktorer, gir et godt grunnlag. Men den må være komplett, ta hensyn til alle aspekter. Simuleringsmodeller er verdifulle, men kun en praktisk demonstrasjon kan bevise at det reelt fungerer. Kun noen års kommersiell drift viser om det er liv laga, økonomisk sett.

      En ren repeater er naturligvis rask (om ikke like rask som en optisk forsterker). Et nettverk av 40.000 satellitter som stadig skifter posisjon er noe helt annet: Kabel-baserte rutere har et nær 100% statisk og lite sett naboer. Vi kaller dem «rutere»; i realiteten er de ganske nær virtuelt linjesvitsjede: Det er 99,99% sannsynlig at samtlige pakker på en TCP-forbindelse følger nøyaktig samme rute, via de samme svitsjer, særlig i det sentrale, internasjonale stamnettet (som Starlink må sammenlignes med). Det er slett ikke fordi hver enkelt pakke vurderes, og for hver eneste pakke kommer man til samme konklusjon, men fordi det er totalt urealistisk i dagens høyhastighetsnett å vurdere rutingen av hver eneste pakke. Neste pakke til samme subnett sendes til samme utgang som forrige pakke (akkurat slik man ville gjort med virtuell linjesvitsjing, f.eks. ATM, FR eller X.25) – ingen beslutning tas for hver enkelt IP-pakke.

      Er forutsetningene de samme med 40.000 satellitter som stadig endrer posisjon? Neppe. Så lenge neste hopp går til samme nabo-satellitt kan naturligvis rutingen caches, men det holder ikke lenge!

      Hva slags prosessorer vil det stå i ruterne i disse satellittene? Vi vet fra IoT-utstyr at når man er avhengig av batteridrift, velger man logikk på lav klokkefrekvens for å holde strømforbruket nede. Det samme gjelder selvsagt også i solpanel-drevet satellitt-elektronikk. Med strømsparende, langsom logikk tar rutingen lenger tid. Vi kan ikke direkte overføre «noen få mikrosekunder» latens fra jordiske repeatere i et statisk nettverk til lav-energi rutere i et dynamisk nettverk. Ihvertfall ikke før det er demonstrert i praksis – eller mist vist i en kompett simuleringsmodell for hele nettverket.

      Fra New York til Chicago er det rundt 1150 km i luftlinje. En direkte radiooverføring, uten repeatere, har ca. 3,8 ms forsinkelse. En direkte optisk fiber (med optiske repeatere, uten forsinkelse) ligger på 5,9 ms – en forskjell på 1,9 ms. All tid brukt i repeatere må trekkes fra denne tidsgevinsten. Det kan finnes anvnedelser som er så tidskritiske at disse (maksimalt) 1,9 ms er så vesentlig at man må bygge en kjede av radiolinker. Det er ganske spesielt.

      Tradisjonelt for telefoni-samband er grensen for akseptabel latens tur-retur («ping») på 300 ms. Geostasjonære satellitter, med transporttid på over 100 ms hver vei (og det samme for retur) er uakseptabelt, annet enn som siste utvei. Men for telefoni ville man aldri forkaste fiber og velge radiolink mellom New York og Chicago for å redusere latensen fra 5,7 til (minst) 3,8 ms.

      For akseptabelt lav latens er det absolutt nødvendig å velge så lave satellittbaner som mulig. Dette er praktisk talt teknologisk upløyd mark. Dvs. vi har hatt et par forsøk med et ambisjonsnivå mange størrelsesordener under hva det her er snakk om (telefoni-lyd vs. gigant-datavolumer, noen dusin satellitter vs. 40.000, …).

      Både Globalstar og Iridium har vært gjennom konkurser og refinansiering (flere andre stoppet ved konkursen, uten refinansiering). Satellittene til Globalstar går i 1400 km høyde, Iridium sine i rundt 780 km høyde. Skal Starlink ned på 350 km kan det utgjøre en vesentlig forskjell for rutingen: «Naboene» forsvinner langt raskere under horisonten.

      Jeg er slett ikke «negativ» til Starlink, bare nøktern. Det er så mange usikre punkter at jeg foreløpig velger å ikke satse sparepengene mine på prosjektet. Kanskje jeg da går glipp av en gigantisk profittmulighet. Det er sånt vi har nøkternhet til.

    • Kjetil Nesheim (svar til keal)

      Tall forventer for Starlink er:

      Høyde : ca 550 kilometer over jorden
      Hastighet: opp til 1 Gbps per bruker
      Latency : mellom 25 – 35 millisekund

      Du trenger i praksis aldri å rute til noe som er andre siden av jorden. Routing vil i praksis skje mellom Asia – USA – Europa og vil være raskere en for fiber. Noe av poenget her er at siden banen for hver enkelt satelitt er kjent så kan nøyaktige planlagte ruter brukes.
      For første generasjon så oppnås ikke maksimal ytelse siden bakkestasjoner vil være en del av mange ruter, men når distanse mellom de enkelte satelittene synker så kan data rutes direkte. Tur – retur til andre siden av gjorden blir da 30 milisekund pluss «overhead» på 15-20 milisekund. «Last mile»-latency vil nok utgjør større andel av den totale forsinkelsen enn den mellom satelittene.

  2. Hva koster dette i CO2? Hva koster dette i energi? Hva kostet dette i forringet observasjonsevne? Hva koster dette i forsøpling i rommet? Hva koster dette for atmosfæren hvis/når disse faller ned og brenner opp? Hva koster det oss i råvarer som eventuelt brenner opp i atmosfæren?

    Jeg forstår ikke denne blinde beundringen for en karakter som Musk.

    Svar på denne kommentaren

    • Ståle Grut (NRK) (svar til Jo Øiongen)

      Hei Jo. Dette er interessante spørsmål jeg håper vi får bedre og mer tilgjengelige svar på. Starlink er jo etter alle solemerker et svært omfangsrikt prosjekt. Smithsonian skriver litt om miljøregnskapet i artikkelen «Is SpaceX Being Environmentally Responsible?» fra 2018:

      The rocket is reusable, which means cutting down the resources required for the metal body of the rocket. However, the mass of most rockets are more than 95% fuel. Building bigger rockets with bigger payloads means more fuel is used for each launch. The current fuel for Falcon Heavy is RP-1 (a refined kerosene) and liquid oxygen, which creates a lot of carbon dioxide when burnt.

      The amount of kerosene in three Falcon 9 rockets is roughly 440 tonnes and RP-1 has a 34 percent carbon content. This amount of carbon is a drop in the ocean compared to global industrial emissions as a whole, but if the SpaceX’s plan for a rocket launch every two weeks comes to fruition, this amount of carbon (approximately 4,000 tonnes per year) will rapidly become a bigger problem.Is SpaceX Being Environmentally Responsible? | Smithsonian

    • Her må man ta i betraktning at dette er ny eksperimentell teknologi som vil bli bedre med årene. Estimert levetid på 3 til 4 år er nok riktig for første generasjon satellitter, men levetiden vil gå opp, og feilrate ned med tiden etter som Space X får mer erfaring med satellittene.

      Om det er bedre eller verre en alternativene er et spørsmål man ikke vil få svar på før prosjektet har fått mange år på baken. En av effektene som må legges inn i regnskapet er effekten av global internett dekning og hva det kan gjøre for spredning av kunnskap. Et annet moment er hva dette vil bety i økt forbruk i den 3. verden.

      Til slutt kommer vi til rakettene. Disse har pr i dag et veldig negativt klimaregnskap på grunn av drivstoffet, men kan når Space X får starship i drift faktisk få et positivt klimaregnskap. Ikke bare blir lastekapasiteten massivt økt slik at betydelig ferre oppskytninger må til, men drivstoffet er faktisk positivt for klimaet. Starships Raptor motorer vil forbrenne Metan til mindre skadelige forbindelser, og metan er som kjent en mye farligere klimagass enn CO2. Dette avhenger imidlertid av at Metanen tas fra kilder som likevell ville sluppet den til atmosfæren… Men det er uansett en mye bedre løsning enn dagens raketter.

      Summerer man opp bedre levetid på sattelittene, lastekapasitet økt med 10-20 ganger og lavere feilrate så er det i praksis snakk om 2-3 oppskytinger i måneden for å opprettholde en konstellasjon på 30 000 + satellitter…

    • Nå er det altså slikt at atmosfæren brenner allerede opp over 100 ton med romstøv og små asteroider hver eneste dag. Jeg kan ikke begripe hvorfor et par små satellitter ekstra skal være et problem.

    • Hei Jo.
      Hva koster det i CO2 høres litt merkelig!
      Det nytter ikke å betale for seg når en forurenser lufta vi puster i og balansen i atmosfæren (kombinasjoner av gasser og partikler).

    • Kjetil Nesheim (svar til Jo Øiongen)

      Hva tror du kostnaden er ved å etablere et nett på jordoverfalten som kan inkludere over 95% av verdens befolkning?
      Et nettverk i rommet vil totalt bare utgjør noen få prosent av en tilsvarende installasjon på jordoverflaten. Dette gjelder på når du ser på energi som kreves, råstoff, utslipp og kostnader.
      Vi har alt i løpet av de siste 20 årene sett hvor viktig almen tilgang til informasjon og kommunikasjon er. Uten ett satelittnett som starlink så vil i praksis store deler av jorden befolkning i få denne muligheten på svært lenge. For mange områder vil det aldri skje på grunn av manglede økonomiskt grunnlag.

  3. Stein Brohjem

    40.000 satellitter som sender mikrobølger ned på jordoverflaten.. Noen bør kanskje finne ut om dette har konsekvens for livet her nede. Ok, vi kan laste ned porno raskere, men hva med f.eks biene? Om hjernen deres blir grillet, mener jeg dette er en dårlig ide..

    Svar på denne kommentaren

    • Einar Skovly (svar til Stein Brohjem)

      Selv uten å vite de tekniske spesifikasjonene til Starlink tror jeg neppe det er noe å bekymre seg for. Romsøppel er derimot et reelt problem, samt eventuelle konsekvenser av en Musk-eid global infrastruktur, om han lykkes.

    • Tove Jensen (svar til Stein Brohjem)

      Det kan kanskje ha større konsekvenser enn vi tror?
      Fra 5gspaceappeal.org/the-appeal
      Space-based 5G
      At least five companies[5] are proposing to provide 5G from space from a combined 20,000 satellites in low- and medium-Earth orbit that will blanket the Earth with powerful, focused, steerable beams. Each satellite will emit millimetre waves with an effective radiated power of up to 5 million watts[6] from thousands of antennas arranged in a phased array. Although the energy reaching the ground from satellites will be less than that from ground-based antennas, it will irradiate areas of the Earth not reached by other transmitters and will be additional to ground-based 5G transmissions from billions of IoT objects. Even more importantly, the satellites will be located in the Earth’s magnetosphere, which exerts a significant influence over the electrical properties of the atmosphere. The alteration of the Earth’s electromagnetic environment may be an even greater threat to life than the radiation from ground-based antennas (see below).

    • Strømmen til satellittenes radiosendere hentes fra et relativt lite solcellepanel på hver satellitt. Selv om 40 000 satellitter skulle bli sendt opp må radiosignalene fra hver satellitt spres over flere tusen kvadratkilometer for å gi global dekning, og vil således ha forsvinnende liten effekt på bakken, særlig sammenlignet med all annen stråling som allerede virrer rundt.

      Om hjernen din skulle føles grillet ut etter en runde nettporno vil dette mest sannsynlig skyldes andre ting enn radiobølgene.

    • Kjetil Nesheim (svar til Stein Brohjem)

      Tenk litt i praksis.
      All energien vil komme fra et solpanel på et par kvadratmeter. Over en distanse på mer en 500 km kan du bare registere dette med svært nøyaktig instrument slik som en motaker laget for akkurat dette formålet.
      Solen bader oss hvert øyeblikk i mye mer elektromagnetisk stråling. Selv månelys utgjør mer en hva som disse satelittene vil bidra med.

    • Tove Jensen:
      «Each satellite will emit millimetre waves with an effective radiated power of up to 5 million watts»

      Dette drives av solceller; det legges ikke noen kraftkabel opp til satellittene. Utenfor atmosfæren treffes en flate vinkelrett på strålingen av 1300W/kvm solstråling (nede på jordoverflata er det mindre; det absorberes en del i atmosfæren). Dagens solceller har rundt 20% virkningsgrad, så du får et elektrisk utbytte på rundt 250 W/kvm.

      Følgelig må en satellitt ha minimum 20.000 kvadratmeter solceller for å drive en 5 MW sender. Multiplisert med 20.000 sallitter er vi oppe på 400 kvadratkilometer med solceller. Det burde begynne å ringe en liten klokke. Dette kommer ikke fra teknisk kyndige; det er reinspikka skrekkpropaganda.

      Vi kan gjøre litt mer hoderegning: Jordas overflate er noe over 500 millioner kvadratkilometer. En 5 MW sender ville, hvis effekten var fordelt over hele jordoverflaten, bidra med 1/100 watt stråling pr kvkm. Eller 0,000000001 watt pr kvm. Jamfør dette med de 1300 watt/kvm som kommer fra sola; effekten er 130 milliarder ganger høyere. Selv om vi får mange slike satellitter, og selv om strålingen ikke er jamnt fordelt, vil vi ikke grilles av det.

      Dessuten: 5 MW sendereffekt er hinsides det realitistiske.

    • Som jeg skrev i min kommentar tidligere er 3-4 år beregnet for 1. generasjon sattelitter. De kommmer ikke til å stoppe utviklingen selv om 1. generasjon viser seg å fungere… Det 5 -7 år er mer realistisk med tanke på satellittenes størrelse og dagens teknologi. Med morgendagens teknologi kan det fort bli lengre… Ikke minst utviklingen av laveffekts thrustere som forbruker svært lite drivstoff vil være bestemmende for praktisk levetid.

  4. Romsøppel og kollisjoner er de to tingene jeg bekymrer meg over vedr. dette prosjektet.

    Klimaavtrykk er også betydelig.

    Ble ikke beroliget av uttalelsen at de enten brenner opp i atmosfæren eller fjerne seg langt fra Jorda…

    Svar på denne kommentaren

  5. Har spurt om dette før, men hvorfor i denne TECH-beta greia der man «må» svare på spørsmål for å kommentere, så slipper jeg hver gang?

    Fake navn og epostadresse er nok.

    Ikke veldig med denne saken egentlig, men all ny teknilogi har noe ingen har tenkt på.

    Svar på denne kommentaren

    • Hans Hugo (svar til Max)

      Det er ikke Tesla som skyter opp miljøet. Tesla lager elbiler som ikke går på miljøfiendtlig fossilt brennstoff.
      Håper dette klargjorde ting for deg.

  6. Forfatteren bør nok ta med at OneWeb er de som foreløpig har lagt mest penger i dette og er ikke nevnt. I tillegg er tilsvarende planer fra Telesat og Kina etc i gang men usikkert om det blir realisert. Ikke bare Elon som driver med dette.

    Svar på denne kommentaren

  7. Hvordan vil dette påvirke dyrelivet med forstyrrelser og stråling? Og vil vi fremdeles kunne se stjernehimmelen, som før når de ekstra lyse satellittene ligger i forkant?
    Synes 40k høres veldig mye ut, men når alle de andre selskapene også skal ha ut sine blir det vel nærmere 100k…

    Svar på denne kommentaren

    • Mads (svar til Em)

      Forstår folkene i NRK beta er teknologfantaster, men det kan da være greit for dem å vite at blant de 199.000 signaturene til appellen mot 5G og satelittkonstellasjonene (5gspaceappeal.org/the-appeal), befinner seg 6.000 ingeniører. Strålingsmengden er bare en ting – og kommer i tillegg til det vi allarede utsetter oss oss selv og dyrelivet for. I tilegg kommer den mulige innvirkningen i magnetosfæren og videre på den globale elektriske kretsen, og konsekvenser for dyre- og planteliv som er uviklet gjennom millioner av år i denne kretsen.(Les også Den usynlige regnbuen, Firstenberg, 2018).

      Dette eksperimentet, som det jo er, bør ses som en analogi til Elon Musk sin egne advarsler om en annen trussel, kunstig intelligens (AI), som han er og har vært en motstander av. På podkasten The Joe Rogan Experience 7. spetember, 2018,sier han:

      “I tried to convince people to slow down, slow down A.I. To regulate A.I. This was futile. I tried for years. Nobody listened. Nobody listened.”

      Nobody listened.

      Så får han spørsmål om folk er mer tilbøyelig til å lytte i dag:

      «Maybe they will. So far they haven’t. I think people don’t… normally the way that regulation works is very slow, very slow indeed. So, usually there will be something, some new techonology, that will cause damage or death. There will be an outcry. There will be investigation. Years will pass. (…) This timeframe is not relevant for AI. It can’t take ten years from the point of which it’s dangerous. It’s too late.»

      Kilde: youtube.com/watch?v=ycPr5-27vSI&list=TLPQMjIwMTIwMjCjaA4V54gKxg&index=2 (20 min 30 sec)

      Hvorfor advarer han ikke mot sin egen teknologi? Musk er teknolog og kan forstå hvordan satelitter og AI fungerer godt, men han er ingen biolog. På det tidspunktet 5G-appellen hadde 130.000 signsturer (september 2019), hadde blant annet følgende yrkesgrupper signert:

      1,913 medical doctors
      3,525 psychologists, psychotherapists and social workers
      3,052 nurses
      3,381 scientists

      I tillegg til de 5,848 ingeniørene.

    • keal (svar til Em)

      Jeg vandrer stort sett blant ingeniører, tildels andre realfags-folk. En skremmende høy prosentandel som kjenner sitt eget ingeniør-fagfelt er bortimot totalt blanke på andre ingeniør-felter. Eller andre realfag.

      Du møter stadig vekk maskin-ingeniører som er like blank på miljø som betjeningen i skobutikken – og følgelig henger seg like lett på uvitenskapelige teorier og bevegelser. Program-utviklere som ikke aner hvordan radiobølger moduleres. Elektro-ingeniører som må slå opp på Wikipedia for å svare på forskjellen mellom en to-takts og en fire-takts motor. Osv. osv.

      Folk med en tittel bruker den gjerne for å gjøre sin stemme viktigere enn andres, ikke minst på lister og i folkeaksjoner. Det hender jeg går gjennom slike lister og ser om jeg kan finne ut hvilket fag tittelen er tilknyttet. Så godt som alltid kan jeg stryke minst 90% av titlene; de har ingenting å gjøre med det lista/aksjonen arbeider for.

      En doktorgrad i religionshistorie er helt irrelevant når spørsmålet dreier seg om strålingsskader. Eller en siv.ing-tittel i kjemi. Eller du har mekket motorer siden du kom ut av ingeniørutdanningen. De er alle «helt vanlige mennesker». En tittel i et helt annet fag, inkludert et annet ingeniørfag, betyr null og niks. Minst 5900 av de 6000 ingeniørene svarer helt til tilfeldige folk du finner på gata.

      Selvsagt må enhver ha lov til å undertegene listene. Men de gjør det som folk uten faglig peiling. På dette feltet er de amatører, selv om de har fagkunnskap på andre felter.

  8. Forutsatt at jeg har forstått denne artikkelen korrekt så vil altså Elon Musk gi «internett til all», samtidig med at NRK har stengt ned alle kommentarfelt utenom her på Beta. Er det bare jeg som synes det er et paradoks at statsfinansierte NRK som har stengt ned mulighetene for kommentarer nå hyller at Elon Musk gir muligheten for kommentering til andre grupper i verden?

    Svar på denne kommentaren

Vil du kommentere? Svar på en quiz fra saken!

Vi er opptatt av kvaliteten på kommentarfeltet vårt. Derfor ønsker vi å sikre oss at alle som kommenterer, faktisk har lest saken. Svar på spørsmålene nedenfor for å låse opp kommentarfeltet.

Hvor stor var Iridium-konkursen?

Hvem står bak Spacex?

Hva kalles et stort nettverk av satellitter?

Legg igjen en kommentar til Stein Brohjem Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.