nrk.no

Nytt program fargelegger gamle bilder automatisk

Kategorier: Historiefortelling, Nettkultur & Software

Slik kan et svart hvitt-bilde bli kolorert. Opprinnelig foto: Anders Beer Wilse

Datamaskiner som fargelegger svart hvitt-bilder er ikke nytt, men resultatene har ikke vært spesielt gode. Før nå.

En ny versjon av programmet «DeOldify» gir nemlig noen imponerende resultater. Ved hjelp av maskinlæring fargelegges bildene automatisk.

DeOldify er åpent tilgjengelig, men en ny og upublisert versjon har økt kvaliteten på det som også kalles kolorering betraktelig.

NRKbeta ville se hva den nye versjonen var god for, og utfordret derfor utvikler Jason Antic med ulike bilder fra norgeshistorien. Ta en titt på resultatene, og les mer under.


KOLORERT: Dyrskue 22 september 1903 Foto: Anders Beer Wilse (offentlig eie)


KOLORERT: Arne Treholt, Gennadij Titov og Aleksandr Lopatin møttes 20. august 1983 i Wien Foto: Overvåkningspolitiet/Politiets sikkerhetstjeneste


KOLORERT: Statsminister og statsråder fra Gro Harlem Brundtlands andre regjering Foto: Terje Akerhaug/Arbeiderbladet (gjengitt med tillatelse)


KOLORERT: Terje Rollem overtar Akershus fra tyske styrker i 1945. Foto: Johannes Stage/Aftenposten (offentlig eie)


KOLORERT: Kings Bay-debatten i Stortinget Foto: Aage Storløkken/NTB scanpix (kolorert med tillatelse)


KOLORERT: Kongens hjemkomst 7 Juni 1945 Foto: Karl Harstad/Byhistorisk samling (gjengitt med tillatelse)


KOLORERT: Studentersamfundet i Trondheim. Bygget var først gult, så rødt. Foto: Jac Brun (i offentlig eie)


KOLORERT: Bodø fra luften Foto: Mittet & Co. (offentlig eie)


KOLORERT: D/S Donau på vei ut fra Oslo havn. Hovedøya i bakgrunnen, og en gruppe personer på kaia i forgrunnen. Foto: Georg W. Fossum (i offentlig eie)


KOLORERT: Nidarosdomen, «Trondhjem – Domkirke», den 15. mars 1906 Foto: Anders Beer Wilse (i offentlig eie)


KOLORERT: Sonja Henie i Jordal Amfi Foto: Leif Ørnelund/Byhistorisk samling (CC BY-SA)


KOLORERT: Kongefamiliens velkomst på Honnørbryggen den 7. juni 1945. Fotograf: ukjent/Normanns kunstforlag (i offentlig eie)


Startet som et lite prosjekt – ble besettelse

– Det startet bare som et utviklingsprosjekt da jeg tok et kurs i maskinlæring. Det endte med å bli en besettelse som har vart i et og et halvt år, skriver programvareutvikleren som står bak DeOldify, Jason Antic til NRKbeta.

Maskinlæringsmodellen som programmet bruker har blitt trent opp ved å se på millioner av «før og etter»-bilder med hhv. svart hvitt og fargefotografier. Modellen gjetter seg først fram til hvordan svart-hvitt bildet ser ut i farger. Så får den se fasiten i form av fargebildet, og gjør justeringer på bakgrunn av dette.

Utvikler Jason Antic Foto: Privat

Antic ønsker ikke å gå i detaljer på hvilke endringer som har løftet kvaliteten på den nye versjonen.

– De er forretningshemmeligheter på det nåværende stadiet. Det jeg kan si, er at det er jeg som har skrudd på innstillinger i et år, og gjort masse feil. Forbedringene har kommet gradvis.

Ikke historisk korrekt

Arthur Tennøe er seksjonsleder for bilder, trykk og konservering ved Nasjonalbiblioteket. Tennøe har tatt en titt på bildene, og kaller resultatet for en hybrid:

– Utgangspunktet er historisk, men en bit av det produseres i dag. Det blir en ny skapning, rett og slett.

Tennøe forteller om hvordan kolorering, som har pågått gjennom hele fotohistorien, i dag har blitt popularisert. Det fins mange eksempler fra dokumentarer om 1. og 2. verdenskrig. En av de mest kjente er Peter Jacksons dokumentarfilm «They shall not grow old«, som består av kolorerte klipp fra 1. verdenskrig. Tennøe sier likevel at denne teknikken gjør at sannhetsverdien i dokumentetene blir redusert, sammenlignet med originalen.

– Virtual reality og den typen teknologi forsøker å gi folk en så nær som mulig gjengivelse av fortiden. Da brukes bilder og alle mulige medieuttrykk en har for hånden for å bidra til dette. I teorien gjør du litt av det samme her. Du legger på noe nytt i materialet for å øke opplevelsen, sier Tennøe til NRKbeta.

– Gjengivelse av fortidens bilder slik de faktisk så ut i sin samtid vil uansett være det viktigste for oss, selv om man med maskinenes hjelp kan kolorere, sier Tennøe på spørsmål om bruk av teknologien ved Nasjonalbiblioteket.

Arthur Tennøe ved Nasjonalbiblioteket Originalt fargefoto: Nasjonalbiblioteket

DeOldify gjetter kun på hvilke farger som er i bildet. Uavhengig av metoden som brukes, er korrekt historisk kolorering utfordrende. Kolorister som jobber manuelt har likevel mulighet til å oppsøke en rekke historiske kilder for å finne ut hvilke farger det var på flagg, uniformer eller bygninger.

– Målet mitt er ikke å erstatte svart hvitt-bilder, eller gjøre noe bedre enn fotografen. Jeg prøver å bygge en bro mellom nåtiden og fortiden, sa den kjente koloristen Marina Amaral i et intervju med britiske the Spectator i 2018.

Om en stund kan du prøve selv

DeOldify støtter både video og bilder, og er i dag tilgjengelig på ulike måter. Du kan raskt prøve Jasons program med dine egne bilder på nettsidene til DeepAI. Kildekoden kan du finne på prosjektets Github-side, og det fins en kort videoguide for hvordan du selv kan kjøre DeOldify i nettleseren. Da kan du bruke dine egne bilder eller videoer.

På spørsmål om når den nye versjonen vil bli tilgjengelig for publikum, sier Antic en gang i løpet av neste halvår. Om en ønsker å bidra til prosjektet er det mulig å bidra med kode på Github, men også andre innspill er mulig.

– Noen av de kuleste bidragene har kommet fra at folk har laget fantastiske ting, og gjort ting jeg selv ikke har tenkt på. At noen tipset meg om at mennesker har svakere fargesyn i tilknytning til lyst og mørkt ledet til en viktig justering i koden, sier Antic.

Har du bilder du kunne tenke deg å få kolorert ved hjelp av DeOldify?

38 kommentarer

    • Det jeg syns er imponerende er hvordan den skiller mellom objekter som gress, mennesker, klær og hus.

      Det virker som om programmet i utgangspunktet gir bildet en gul tint slik at det ser mer farget ut selv om det fortsatt er ganske monokromt.

  1. Tennø har et interessant syn: «Gjengivelse av fortidens bilder slik de faktisk så ut i sin samtid vil uansett være det viktigste for oss».

    Hvorfor er det viktigere med en riktig gjengivelse av *bildene* av fortiden enn fortiden slik den faktisk var?

    For verden har aldri vært i svart-hvitt, så et kolorert bilde blir dermed nærmere virkeligheten enn et svart-hvitt-bilde. Man legger til noe nytt, men det er noe som skulle ha vært der i utgangspunktet. Man korrigerer en mangel.

    Tennø viser en puristisk holdning til historiske dokumenter som ikke har noe annet for seg enn å formidle de reproduksjonstekniske begrensningene som fantes før. Det har ingen historisk betydning at bildet av kongens hjemkomst var i svart-hvitt. (Kun fotohistorisk betydning, men det er noe annet.)

    Kolorering blir et etisk problem dersom bruken av svart-hvitt-film var et bevisst valg av fotografen, om det var et kunstnerisk grep. Men med de fleste dokumentariske bilder har svart-hvitt vært et resultat av teknologiske og/eller økonomiske begrensninger, og da bør bildet koloreres.

    Kolorering var en kjent teknikk i gamle dager også, for folk ville jo ha bilder som stemte med virkeligheten. Et foto var ikke nødvendigvis et ferdig produkt, men materiale som kunne bearbeides.

    Det er rart om vi skulle ha en mer puristisk holdning til gamle bilder enn samtiden de hadde selv.

    Svar på denne kommentaren

    • Eirik Vågeskar (svar til Dwight)

      Godt skrevet kommentar. Det kan være jeg misforstår deg, men la du merke til at «oss» i Tennøs utsagn viste til «vi ansatte ved Nasjonalbiblioteket»? «Gjengivelse av fortidens bilder slik de faktisk så ut i sin samtid vil uansett være det viktigste for oss, (…) sier Tennøe på spørsmål om bruk av teknologien ved Nasjonalbiblioteket.»

    • Fortidens bilder var aldri i farger. Verden var det, ja (selv om faren til Tommy har en annen forklaring…) men det er noe annet.

      Svart-hvitt bilder, dårlig skarphet og oppløsning, rykkete 8-mm smalfilm… Det er med på å sette meg tilbake i historien. Teknologien var på det nivået; det er en ikke uvesentlig del av det som formidles. Du kunne erstatte 78-plater med 5+1 kanals digital lydkvalitet: Naturligvis kunne vi da få høre hvordan stemmen til Caruso eller Billie Holiday «egentlig» var. Men det var ikke slik mine besteforeldre og oldeforeldre opplevde dem.

      Det de opplevde «in natura» var naturligvis i fulle farger og med lyd uhemmet av dårlig opptakskvalitet. Men du vil aldri kunne komme tilbake til den opplevelsen, uansett hvor mye du pynter på gamle nedtegninger; det er og blir pynting på gamle nedtegninger, ikke «slik det var».

      Det er mye bedre for følelsen av å oppleve det slik det var om en filmskaper bygger en film-historie – dokumentarisk, halvdokumentarisk eller fritt påfunnet – satt i en tidligere tid, med en teknologi som gjør at vi ikke tenker på teknologien. 4K widescreen video, 5+1 lyd, fulle farger. Da kan vi forholde oss til liv og lære i gamle dager.

      Det vi forholder oss til med denne digitale koloreringen er hvor flinke vi er til å gjøre ting med datamaskiner. Det tilfører jo ikke egentlig noen ny informasjon til oss å farge gresset grønt – det visste vi fra før at det var. Og kua rødbrun; slik er norske kuer. I og med at bildet er fra en tid uten fargefoto er det en bløff å late som om det fantes fargefoto den gang.

      Jeg er teknisk imponert, men kan ikke få meg til å se noen «kulturell» verdi i denne koloreringen. Tvert om, den fjerner kulturell verdi ved å få gamle bilder til å framstå som noe de ikke er.

    • Dwight (svar til Dwight)

      Svar til Keal:

      «Teknologien var på det nivået; det er en ikke uvesentlig del av det som formidles.»

      Men hvorfor er det teknologiske nivået på fotoutstyret vesentlig? Du skriver at «det er med på å sette meg tilbake i historien». Det handler jo bare om konvensjoner: Du blir satt tilbake i historien fordi du assosierer gamle dager med svart-hvitt. Poenget med kolorering er nettopp å fjerne dette svart-hvite sløret og vise fortiden slik den faktisk var. Da kan den paradoksalt nok virke mer fremmed, men den er nærmere virkeligheten.

      «Men du vil aldri kunne komme tilbake til den opplevelsen, […]det er og blir pynting på gamle nedtegninger, ikke «slik det var».»

      Det handler om å komme *nærmere* slik det var. Det er en skala, ikke enten eller. «Slik det var» er naturligvis utenfor rekkevidde, men vi kan likevel tilnærme oss det.

      «Det tilfører jo ikke egentlig noen ny informasjon til oss å farge gresset grønt.»

      Fargene gir en vesentlig annen følelse for historien. Den blir nærmere. Ta det kolorerte bildet av Lincoln-attentatsmannen Lewis Powell, for eksempel. Fargene menneskeliggjør ham.

      «I og med at bildet er fra en tid uten fargefoto er det en bløff å late som om det fantes fargefoto den gang.»

      Å kolorere er ikke å late som om det fantes fargefoto den gang. Det vet vi naturligvis. Poenget er å gjøre det som bildet viser mer virkelighetsnært.

      «[Kolorering] fjerner kulturell verdi ved å få gamle bilder til å framstå som noe de ikke er.»

      Det handler til syvende og sist om hva man mener et bilde er. Er et bilde det konkrete historiske dokumentet, eller er det hendelsene som det avbilder? Er det formen eller er det innholdet? Kolorering forsterker innholdet i bildet. Dette er i mine øyne viktigere enn å bevare den opprinnelige formen til enhver pris.

    • Fred. Nielsen (svar til Dwight)

      Men et kolorert bilde blir ikke nødvendigvis nærmere virkeligheten enn et svart-hvitt bilde – som det står i artikkelen gjetter man seg bare til fargene. Kolorerte bilder kan dermed være direkte misvisende.
      Bare se på det norske flagget i bildet av kong haakon, det er nesten svart med røde striper…

      Og et kjapt søk på gro harlem brundtlands andre regjering viser også at fargene på dette bildet er helt feil. Statsrådene har på seg de samme klærne på et fargefoto tatt utenfor slottet, og forskjellen er slående: https://media.snl.no/system/images/17209/standard_Kvinneregjeringen_Brundtland.jpg

      Originalbildene i svart-hvitt vil dermed være mer historisk korrekte. Selv om det mangler farger, viser de i hvertfall ikke noe som er direkte feil. Det er selvfølgelig gøy å leke seg med slike verktøy, men noen historisk verdi har de ikke.

    • Jeg får asossiasjoner til min barndoms kristendoms-timer der læreren forsøkte å få oss til å forstå hvorfor Jesus snakket i lignelser, ved å forklare hva han «egentlig» mente, og vi unger maste om «Jammen hvorfor sa han ikke det, da??»

      Joda, hvis vi slipper å tolke svart-hvitt bildet til at gresset er grønt, kua rød og himmelen blå, da avlastes vi fra å gjøre den koblingen selv. Hvorfor kan vi ikke si hvilken farge gresset, kua og himmelen har, klatte på de «riktige» fargene?

      Såklart vi kan det. For de som ikke vet slikt kan det være en nyttig hjelp til å forstå hvordan verden er. Akkurat som kristendoms-lærerens forsøk på å forklare lignelsene ved å «fargelegge» dem, gjøre dem mer virkelighetsnære, ved å gi konkrete tolkinger, kan vi gjøre bildene mer virkelighetsnære ved å farge gresset grønt, kua rød og himmelen blå.

      Vi snakker kanskje om et «generasjons-problem»: I min barndom var S/H-bilder det vanlige, fargebilder var mye dyrere. Min generasjon er vant med å «tolke» S/H-bilder. Det var ingen hindring for forståelsen av det som skulle formidles at vi mentalt sett måtte farge både gress, ku og himmel. Dagens ungdom stiller en rekke moderne ytre, «formelle» krav til hvordan informasjon skal være utformet for at deres mottaksapparat skal være i stand til å motta den. Hvis ikke de formelle kravene er oppfylt, utgjør det en barriæere for formidling av informasjon.

      Å legge på farger kan bidra til å oppfylle formelle krav. Å gjøre stoffet tilgjengelig fra en smarttelefon er et tilsvarende formelt kriterium. Ingentingg av dette tilfører ikke noen reell informasjon, men kan bidra til å oppfylle formkravene stilt av ungdommelige brukere. Også andre formkrav kan komme inn.

      Du kan si at hvis det å oppfylle ungdommens formkrav vekker deres interesse, da er det bra. Men jo lavere du legger terskelen, jo grunnere er interessen hos de som blir fanget. Jo raskere forsvinner den. Jeg har null tro på at ny-kolorerte bilder, med PC-hjelp, får målbar effekt på interessen for verken slektsforskning, slåtte-tradisjoner eller gamle håndverks-tradisjoner.

      Naturligvis er det «greit» om minner fra gammel tid bare er flykting underholdning og ikke fører til noen som helst interesse for det som ligger bak. Det er vel slik vi i dag må forholde oss til det: Hva disse bildene reelt representerer av kultur og historie er uvesentlig, kun den flyktige interessen i øyeblikket teller. Da er naturligvis fargene viktige, for å fange den flyktige interessen hos flest mulig. Uansett hvor kortvarig den er.

      De som blir fanget til en varig interesse for den historien bildene formidler har neppe behov for å få klattet farger på historiske fotografier.

    • Dwight (svar til Dwight)

      Keal: Jeg tror det er ambisiøst å ha som mål at kolorerte bilder skal vekke interesse for gamle håndverkstradisjoner. Men hvem vet? Og det er ikke nødvendigvis negativt at bildene tilpasses et mer moderne blikk som ikke har samme øvelse i å lese svart-hvitt-bilder.

      Hvis kolorering kan gjøre gamle bilder fengende for et bredere publikum og nye generasjoner, om enn bare for et øyeblikk, er det verdt det. Det kan ha positive, mer subtile følger for den allmenne historiekunnskapen selv om folk ikke sporenstreks begynner med slektsforskning.

      Og du er forresten ikke fri for formkrav selv, du som foretrekker fortiden i svart-hvitt.

  2. Imponerende da. Må teste på min fars gamle fotoalbum.
    Håper det er en mulighet for å fortelle programmet hvilke farger som er de riktige der det er kjent. Sånn som at det norske flagget på bildet fra kongens hjemkomst ikke hadde rødt i midten, men blått, og hva fargen på de norske uniformene under krigen faktisk var.

    Svar på denne kommentaren

    • keal (svar til Matt)

      Hvis ikke dette systemet gir deg mulighet for å fortelle «Der har du gjettet feil, fargen skal være rød, ikke blå, på det flagget», så må det på plass før systemet blir brukbart i praksis.

      Det kan være nødvendig å rette opp feil ikke bare i fargetone, men også i lysstyrke. De virkelig gamle filmene reagerte kun på blått lys; det som hadde andre farger ble mer eller mindre svart. Da det ble utviklet film som reagerte også på grønt var industrien så begeistret at de kalte det «ortokromatisk» («rette farger») film – men stadig ble rødt gjengitt ganske svart. Først med «pankromatisk» («alle farger») film ble det norske flagget sånn rimelig riktig gjengitt.

      Du ser det klart på bilder der norske polfarere planter norske flagg (f.eks. https://www.visitoslo.com/no/artikler/oppdagerne/) ser det ut som om de store rektanglene er blåsvarte og krysset rødt.

      Selv om ortokromatisk film kom før år 1900 var den så mye dyrere at det tok flere tiår før den tok helt over. Også pankromatisk film fantes lenge før den tok over – jeg har bøker om fotografering fra rundt 1950 som jamnfører orto- og pankromatisk som nærmest likeverdige alternativer. På 1970-tallet var fortsatt orto-film i handelen, men da for å oppnå spesielle effekter (tilsvarende IR-følsom film).

      Når kolorerings-programmet kan gjenkjenne en type objekt, kan det brukes til å gjette farge. Alle vet at uansett hvor mørk ei rød ku er på bildet, er den ikke blå. På et flagg er det verre – der sier ikke formen noe sikkert om fargen (om du ikke også gjenkjenner f.eks. stjerner og striper). Så vi får «unnskylde» programvaren litt. Men da må vi også få lov til å be om å få en rettetast!

  3. Helt klart fremdeles en lang vei å gå. For eksempel så har jo både the britiske og det norske flagget i bildet Kongens Hjemkomst 1945 fått reversert fargene slik at rødt er blitt blått og blått blitt rødt. Så rødt og blått er tydeligvis noe den sliter med å skille.

    Og alle bildene har et veldig begrenset dynamisk spenn i fargene: alt og alle så vel ikke like beige ut på Brundtland’s kontor for eksempel…

    Så, joda, interessant, og det blir sikkert unektelig bedre og bedre med tiden, men fremdeles vil en dyktig person gjøre en mye mye bedre jobb

    Svar på denne kommentaren

    • Se på flagget på https://www.visitoslo.com/no/artikler/oppdagerne/ – ville du ut fra gråtonene gjette på at korset er dypblått og de store flatene røde?

      Filmen man brukte på den tiden reagerte ikke på rødt lys, bare på blått (etterhvert også grønt) lys. Du må unnskylde programvaren litt for å ikke gjette riktig på hva som er blått og hva som er rødt i flagget!

    • Bill Brox (svar til GroovingPict)

      Ja, det ser litt rart ut med blått kors i midten på det engelske flagget. Men, hvis man ser på svart hvitt utgaven, så er korset i midten mørkere enn områdene som blir omdannet til rødt. Og leter man opp Union Jack flagg ellers på nettet, og i svart hvitt så vil man se at begge svart hvitt utgavene finnes. Altså mørkt kors i midten, og lysere på trekantene rundt. Eller lysere i midten og mørkere trekanter. Mørkt i midten tolker programmet som at mørkt er marineblått, og litt lysere er rødt. Noe er rart med svart hvitt bildene, så jeg vil ikke klandre programvaren for å gjøre feil.

    • Varierende gråtoner i farger skyldes ganske enkelt at fotografer gjerne brukte fargefiltre da de fotograferte. Et kraftig rødfilter vil gjøre en blå himmel mørk grå og en kraftig blåfarge svart, mens rødtoner slipper gjennom linsa og fremstår som lysere. Et rødfilter øker dermed typisk kontrasten i et landskapsbilde.

      Et blåfilter vil gjøre rødtoner mørkere. I et portrett av en person med fregner vil fregnene forsterkes og kontrasten øke. Ofte ville en fotograf imidlertid bruke et grønnfilter eller blåfilter for å oppnå motsatt effekt, f.eks vil et kraftig grønnfilter (eller blåfilter, avhengig av temperaturen på lyset) på en solskinnsdag med hardt lys/skygger dempe kontrastene mellom lyst og mørkt, men ha den ‘bivirkningen’ at røde farger i flagg fremstår som nærmest svarte. Det er dette som har skjedd i bildet av kongens hjemkomst.

    • Blåfilter for å justere gråtonene i svart-hvitt-blilder har jeg aldri vært borti, verken i praksis eller i omtale i noen av de dusinvis av bøker om fotografi jeg har lest opp gjennom tidene.

      Jeg forstår heller ikke logikken med at det skulle redusere kontrastene: Hvis lyset er blålig (dvs. under mørk blå himmel, særlig i skyggen med bare diffust himmellys) ville du ønske å få fram flere detaljer, bedre tegning, ved å dempe det blå elementet slik at variasjoner i andre farger ble relativt sett sterkere, toner med rød-gult spredd over en større andel av gråtone-spekteret. (Den som ønsket kritthvit himmel og svarte rød-gul-toner kunne like gjerne velge ortokromatisk film istedetfor pankromatisk!)

      Grønnfilter er gjerne et (moderat) gulgrønn-filter, som regel brukt for å skille bedre mellom ulike nyanser i vegetasjon, så den virker mer levende – skog og busker blir lett litt kjedelig mellomgrå. Rent gulfilter (ikke gulgrønt) ble brukt i samme hensikt: Å øke kontrastomfanget for grønntonene, trekke gulgrønne toner mot det lysere, de blågrønne tonene mot det mørkere, for å få mer framtredende tegninger.

      For at himmelen ikke skulle virke utvasket, skyer komme bedre fram, var det vanlige å bruke et «skylight»-filter, lett magenta (så tynt at du måtte legge det på et ark hvitt papir for å se fargetonen). Et kraftig rødfilter kunne få selv en lett dis til å framstå som at det trekker opp til kraftig storm…

      Det er neppe noe «kraftig grønnfilter, eller blåfilter» som har gjort det røde i flagget så mørkt, men at det er brukt ortokromatisk film (som var billigere og lettere tilgjengelig), ikke pankromatisk.

  4. Det gøyale er at vi ser på mye av historien som svart hvit. Og da tenker jeg på det visuelle.
    Det finner relativt mye ekte fargefilm fra f.eks frigjøringen, men folk flest oppfatter de bildene som kunstige og mindre troverdige enn s/h.

    Svar på denne kommentaren

  5. Tennøe tar selvsagt feil. Et foto er ikke annet enn en gjengivelse, som i seg kan være endret i fotoapparat eller mørkerom, og et svathvitttbilde er ikke sannere enn samme bilde som har fått farger.

    Jeg har litt dilla på å fargelegge filmer, bruker noen applikasjoner jeg har funnet på nett.
    En kamerat som er fotograf mente at jeg hadde ødelagt filmene.

    Jeg testet på et par 6-åringer, de mente at fargeversjonen var mye bedre, og morsommere å se på.

    Ingen må innbille seg at primitive daguerrotypier er bedre eller sannere enn en videofisert versjon med lyd og farger.

    Jeg tok noen bilder fra borgerkrigen fra Virginia, en serie på 127 bilder, la på farger, la det inn som en del av et videoprogram der røken sivet og det glimtet fra kanoner og rifler.
    La på litt lyd av skudd og rop.

    Til slutt hadde jeg en 108 sekunders film som hadde bilder som utgangspunkt.

    Svar på denne kommentaren

    • keal (svar til Per)

      Det er selvsagt helt OK å f.eks. lage filmer med handling fra vikingetiden, med vår tids teknologi. Eller for en sangerinne å lage nyinnspillinger av Billie Holidays sanger med moderne multikanals hifi-teknologi.

      Men å tro at man tilfører informasjon om slik det var for hundre år siden ved å klatte noen vannfarger på et gammelt albumbilde er å lure seg selv. Om du klatter farger med en pensel eller med en PC gjør ingen forskjell. Det er å klatte dine farger på noe gammelt.

      Kanskje det blir «finere», akkurat som du kan synes at det blir «finere» om du mikser inn noen moderne synth-klanger og drivende slagverksrytmer på Billie Holidays blues-innspillinger.

      For all del: Gjør det om du har lyst. Bare være 100% klar over at det du som klatter på vannfarger på de gamle bildene, du som legger til synth og slagverk på de gamle blues-låtene. Gjør det, hvis det blir «finere» i dine øyne og ører.

      Stereo-verdenen har i årtier vært full av bokser som lar folk pynte på musikken. I TV-verdenen har folk helt fra de første farge-TVene skrudd opp fargemetningen til maks for å få «finere» farger. Jeg har venner som da TVene gikk over til 16:9-format insisterte hårdnakket på å strekke ut alle gamle 3:4-filmer i bredden; bredformatet var «finere».

      Greit for meg. Men når jeg ser et svart-hvitt-bilde av ei NRF-ku ute på enga, vet jeg at himmelen er blå, kua rød og gresset grønt, selv uten at det er klattet på farge for å fortelle meg det. Jeg vet at når Nansen planter fagget i isen er det innerste korset dyp-blått og de store feltene røde, selv om det ser motsatt ut på bildet.

      Dette er som med hifi-folk: Lytter de til lyden eller til musikken? Hvis du ser etter fargene, klatt på farger. Hvis du ser etter historien, da har du liten grunn til å klatte på dine egne farger på toppen av de gamle overleveringene.

    • Torbjørn Fredriksen (svar til Per)

      Tennøe tar ikke feil. Han svarer på hva som er Nasjonalbibliotekets politikk, og det er naturligvis å bevare kildene slik de ble produsert originalt. Dette for å dokumentere fotohistorien, men å bevare fargelagte versjoner kan være interessant for å bevare hva man kan gjøre med bilder i 2020. Alle kilde forteller om tiden de ble skapt,, både innholdet og materialiteten.

  6. Rett og slett imponerende. Har overtatt et fotoalbum etter mine foreldre, et album spekket med sort/hvitt-bilder fra 50-tallet. Avfotograferte ett av bildene med mobiltelefon, lastet det på nettsidene som beskrevet. Fem sekunder senere hadde jeg fargefoto i ruta. Ikke helt perfekt, men likevel godt nok til at man blir litt satt ut over mulighetene programvaren tilbyr.

    Takk for særdeles nyttig og interessant artikkel NRK Beta :-).

    Svar på denne kommentaren

  7. Erlend Larsen

    Å omtale jøder på vei til gasskammeret som «en gruppe mennesker» og i stedet trekke frem «hovedøya i bakgrunnen» er et strålende eksempel på at å stirre deg blind på teknologi kan gjøre deg en smule historieløs. Bildet av Donau-transporten er så dypt tragiske at å fargelegge de river de ut av en historisk kontekst på en veldig illustrerende måte. Bildet er et tidsvitne, en manipulert versjon en forfalskning.

    Svar på denne kommentaren

    • Det står: «en gruppe personer på kaia i forgrunnen». Det er ikke jødene på båten som omtales.

      Bildet er tragisk med farger eller ei.

    • Ståle Grut (NRK) (svar til Erlend Larsen)

      Hei Erlend. Bildet er en viktig del av norsk historie og det er Nasjonalbibliotekets egen bildetekst som er brukt. Jeg registrerer at du ikke synes noe særlig om å bruke bildet på denne måten, men vil oppfordre deg til å se nærmere på prosjektet «Faces of Auschwitz«. Der samarbeider Auschwitz-museet med blant annet koloristen Marina Amaral, som er nevnt i saken, om å fargelegge fotografier i museets arkiv. De skriver: «It acts as both a memorial to their passing and a warning to the world at a time when the memory of the Holocaust becomes increasingly abstract and remote.»

    • Begge er tilgjengelige, så det er bare å prøve samme bilde på begge tjenestene og sammenligne. Det er massevis av rom for synsing og personlige vurderinger, så det er like godt at du gjør det selv. Men fortell gjerne oss andre om vurderingen dint!

  8. Øystein Jensen

    Heisann, 😊
    Har prøvd en app som heter Colorize.

    Vet ikke hvor stor forskjell d er i den tekniske kvaliteten, men føler resultatet ble akseptabelt.

    Jeg ble overrasket over at personene i bildet trådte klarere fram enn jeg hadde ventet. … en du har kjent for lenge siden føltes nærmere.

    Tenker at jeg ikke vil fake bildet, så jeg synes d er greit at en kan se at det er fargelagt.

    Vil overraske moren min med å fargelegge komfirmasjonsbildet hennes. Har spurt henne om fargen på kjolen. Ble ikke rett så den må jeg ta for hånd. Er det Photoshop som er best egnet?

    😊, Ø.

    Svar på denne kommentaren

Vil du kommentere? Svar på en quiz fra saken!

Vi er opptatt av kvaliteten på kommentarfeltet vårt. Derfor ønsker vi å sikre oss at alle som kommenterer, faktisk har lest saken. Svar på spørsmålene nedenfor for å låse opp kommentarfeltet.

Når blir den nye versjonen av programvaren tilgjengelig?

Hva heter programmet som kolorerer bilder?

I saken intervjues en ansatt ved hvilket bibliotek?

Legg igjen en kommentar til Øystein Jensen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.