Menn dominerer nyhetsbildet. Flere redaksjoner har nå tatt grep for å få flere kvinnelige kilder – og abonnenter.
Undersøkelsen Global Media Monitoring Project utføres hvert femte år, og i 2015 viste den at det var 24% kvinner totalt i norske nyhetsmedier. Selv om kvinner utgjør halvparten av befolkningen her til lands, gjenspeiles ikke dette hos nyhetsmediene.
Slike tall ville den svenske utvikleren Max Berggren endre på, og arbeidet har begynt å bære frukter.
Etter å ha laget uoffisielle målinger av kvinneandelen i svenske og norske medier har nemlig en rekke redaksjoner latt seg inspirere av verktøy Berggren har utviklet. Det består blant annet av en nettside og Twitter-kontoen @likestillingbot.
– Starten på en samtale om representasjon i mediene vi må ha
Verktøyet Berggren laget består av en nettside og en Twitter-bot i både norsk og svensk versjon.
Med utgangspunkt i offisiell navnestatistikk, sjekker tjenesten hvert femte minutt etter nye artikler i norske og svenske nettaviser og teller antallet ganger kvinne- og mannsnavn nevnes. I tillegg telles pronomen eller andre ord som sier noe om kjønn, som mor og bror.
Dermed er ikke tellingen helt presis, men likevel en brukbar indikator. Berggren skriver at tjenesten kan være med å starte «en samtale vi må ha om representasjon i mediene».
Past 24 hours @bladetnordlys did best with 49 % women in texts. More stats: https://t.co/1YpDvbJ3co #likestilling pic.twitter.com/tiXpygzXcj
— Likestillingbot (@likestillingbot) February 26, 2019
Verktøyet ser ut til å ha effekt.
Allerede i 2016 kunne Berggren fortelle at den svenske avisen Metro gikk fra å ha 30 til 50 prosent kvinnelige kilder på én måned etter å ha tatt tjenesten i bruk.
– Et sitat som vanligvis tilskrives [statistikeren jou.anm.] W. Edwards Deming er at du «ikke kan endre det du ikke måler», sier Berggren til NRKbeta i dag.
– Siden jeg er programmerer og interessert i representasjonsproblemer, ble det ganske naturlig å bygge en teknisk løsning for å undersøke dette. Jeg hadde en følelse av at menn fikk mer plass, men ble ganske overrasket over at andelen menn er mer enn dobbelt så stor som kvinner i mediene, sier Berggren.
I dag er det flere norske, svenske og finske medier som bruker verktøyet. Berggren tilbyr dashboards som vises på skjermer i redaksjonen og sender ut mailer til redaksjonsmedlemmer med sin private statistikk.
Slik så kvinneandelen ut i 2018 for en rekke norske medier:
Nye løsninger
Flere norske og utenlandske redaksjoner har tatt i bruk ulike tekniske løsninger for å øke kvinneandelen i sine spalter, og på sikt blant abonnentene.
Dagens Næringsliv har gjort flere grep. Det ene er noe så enkelt som et varsel lagt inn i stavekontrollen:
– Når ordet «kvinnelig» eller «kvinnelige» skrives, dukker det opp spørsmål fra systemet om det er et viktig poeng at det er en kvinne, skrev DNs redaktør for leserengasjement, Ingeborg Volan i anledning Dagens Næringslivs arrangement i oktober i fjor om hvordan en får flere kvinnelige kilder i mediene.
I anledningen omtalte DNs sjefredaktør mannsdominansen i norsk næringsliv og næringslivsjournalistikk som «et samfunnsproblem».
Interessert i teknologi og samfunn?
Vi følger med på hvordan teknologien endrer mediene og samfunnet. Få et ping i postkassa hver gang vi publiserer noe!
Etter arrangementet omtalte Journalisten hvordan DN løpende måler antall kvinner på forsiden og at Aftenposten daglig måler antallet kvinnelige kilder.
I tillegg har DN invitert sine lesere til dugnad, og bedt sine lesere om å fylle ut et tips-skjema om kvinnelige caser eller ekspert-kilder de kan intervjue i sine saker.
Vi trenger flere kvinnelige kilder: hvem har du lyst til å lese om eller mener vi bør bruke som ekspert?
Financial Times: – Fast bestemt på å tiltrekke oss flere kvinner
En annen næringslivsavis som har tatt kjønnsbalansen alvorlig den siste tiden er Financial Times, som fant at 20% av de som ble sitert i sakene deres var kvinner og at over 80% av leserne var menn.
– Det var ikke bra, sa Renée Kaplan til Nieman journalism lab i fjor, og understreket samtidig at 80% mannlige lesere indikerte en forretningsmulighet.
FT ønsket derfor å bli mer attraktive for kvinnelige abonnenter, og har jobbet målrettet med det. De har laget nyhetsbrev myntet på kvinnelige lesere og utredet hvordan de skriver sakene sine.
Målet har ikke vært å lage nyheter spesielt for kvinner, men de har blant annet hatt fokusgrupper for å forstå inntrykket leserne har av avisen, og nedsatt interne arbeidsgrupper som har jobbet på tvers for å øke andelen kvinnelige abonnenter.
En rekke tekniske løsninger
FT har også tatt i bruk teknologi for å gjøre de ansatte oppmerksomme på den lave kvinneandelen avisen har hatt.
De har bygget inn varslinger i sitt publiseringssystem som tidlig i prosessen med nye artikler påminner redaktørene å tenke på kjønnsbalansen blant kildene.
Bot’en kalt «She said He said» advarer automatisk journalister som siterer en overvekt av menn i sakene sine.
På FTs forside er det «JanetBot» som passer på kvinneandelen.
– Verktøyet er basert på premisset om at vi har for mange menn i dress på hjemmesiden vår, ifølge lesernes tilbakemelding. Det er ikke representativt for leserne våre, og vår hypotese er at kvinnelige lesere vil engasjere seg mer om de får visuelle refleksjoner av seg selv på siden, skriver Financial Times.
FTs sjefredaktør Lionel Barber sa i et internt notat i 2017 at slike verktøy kunne hjelpe «FTs journalister og redaktører å bli mer oppmerksomme på kvinner som et publikum når de skriver, redigerer og gjør valg om markedsføring«, ifølge nettstedet Quartz.
Max Berggren forteller at flere av løsningene for å måle andelen kvinnelige kilder springer ut fra likestillingsboten:
– Dagens Næringsliv, Financial Times og Guardian har valgt å bygge egne løsninger etter å ha sett vår, og det er selvfølgelig er en ære for å kunne påvirke de store mediene, sier Berggren til NRKbeta.
Eksperimenter hos NRK
Blant redaksjonene som har klart å skape en endring i kjønnsbalansen, sier medieforsker Elisabeth Eide til forskning.no at:
Vi ser at de redaksjonene som har høy kjønnsbevissthet og gode rutiner, skårer bedre. Men da snakker jeg om dem som har lagd rutiner i institusjonen. Det vil si redaksjoner som teller nyhetskilder ukentlig og har lister på hvem de skal ringe til for et intervju.
Elisabeth Eide | Færre kvinner i media
NRK har slike rutiner på redaksjonelt nivå.
– Vi måler kvinneandel i dagsnytt 18, Torp og Debatten, forteller redaksjonssjef i NRK Nyheter, Solveig Tvedt til NRKbeta.
I fjor eksperimenterte NRK med ansiktsgjenkjenning på deltagere i ulike TV-programmer. Teknologien åpnet for automatisk registrering av personer, taletid, politisk parti – og kjønnsandel i ulike programmer.
I dag skjer arbeidet Rent praktisk skjer det gjennom logging av navnet til deltagere i NRKs produksjonssystem.
Akkurat nå har NRKs avdeling for metadata et nytt prøveprosjekt gående, hvor redaksjonen selv registrerer programmets deltagere og får tilsendt statistikk med kjønnsfordeling og politisk parti.
– Det vi ønsker og jobber for er at det blir enklere for redaksjoner å få ut og anvende statistikk i programplanlegging og analyse, forteller Danielle Chiosso Liu i NRK Arkiv.
– Deltagernes navn kjøres opp mot en intern database i NRK, som ukentlig genererer en rapport om blant annet kjønn og partitilhørighet, forteller Maja Wettmark som er metadataprosesseier i NRK til NRKbeta.
Wettmark har også vært i kontakt med BBC, som gjennom sitt 50:50-prosjekt har som mål å ha halvparten mannlige kilder i sine nyhets- og aktualitetsprogrammer innen april i år.
– Det startet med ett program som jobbet med å forbedre kvinneandelen fra januar 2017, forteller Wettmark.
I løpet av et års tid gikk BBCs program «Outside Source» fra å ha en kvinneandel på 39 prosent til 52%, viser tall fra BBC.
– Prosjektet har fått stor oppmerksomhet i BBC, og i september hadde 320 program og 2500 journalister i BBC begynt å registrere kvinneandelen i sine produksjoner, sier Wettmark.
– Nå har har prosjektet ekspandert utenfor BBC, og favner nå aviser som New York Times, radiostasjoner som WNYC og nettmedier som Huffington Post, Vox og Vice.
Veldig interessant med ny statistikk og verktøy i mediene, men jeg følger artikkelen her hopper over et par antagelser. «Hva er problemet?», «Hvorfor er det et problem?» og «Hvorfor skjer det?».
Sånn jeg leste det, så er problemet at det nevnes og refereres til mer menn enn kvinner i media. Men det skrives ikke om hvorfor det er et problem, utenom at det ikke er representativt for befolkningen. La oss si at det er flere menn i maktprosisjoner som politikere, eller i yrker som er mer representert i media, som advokater, presserepresentanter, diverse eksperter osv., hvorfor skal avisene da bli bedre av å ikke referere til disse mennene, og heller referere til kvinner i andre posisjoner? Hvis du ender opp med å reflektere befolkningen bedre, men ikke reflektere de som er relevante til saken bedre?
Altså, jeg er helt med på at det sikkert finnes folk som av en eller annen grunn refererer til menn mer enn kvinner uavhengig av rettmessig grunn, men det står det ingen ting om i denne artikkelen. Det står bare «det er ikke 50/50, derfor er det galt».
Det står heller ikke noe om hvilken effekt dette vil ha, hvis noen i det hele tatt. Vi har jo hatt diverse uønskede effekter i blant annet utdanning i forhold til likestillingsparadokset, så jeg synes det ikke er så lurt å anta at likestillingspress nødvendigvis har ønsket effekt. Hvis du for eksempel intervjuer «kvinnelig presserepresentant nr. 2 fra omstridt firma» isteden for «mannlig presserepresentant nr. 1 fra omstridt firma», hvordan har det i det hele tatt påvirket saken? Det at personene som intervjues er fra samme firma er jo mye viktigere enn kjønnet deres.
Også står det ikke noe om hvorfor det skjer. Hvordan kan du «fikse» et problem hvis du ikke vet hvorfor problemet oppstår?
Men interessant verktøy altså. Hadde vært interessant å plotte inn flere variabler, som alder, politisk ståsted osv. for å se hva mer man kan lære av statistikken. Jeg er bare litt skuffet over at det presenteres ukritisk eller uten dypere informasjon.
Det er dessverre ikke plass til alle aspekter av en sak innenfor rammene av en artikkel – selv når den er såpass lang som denne – men det er relativt bred faglig enighet om at systematisk underrepresentasjon av samfunnsgrupper er uheldig.
Tema i denne artikkelen er ulike verktøy som er tatt i bruk for å øke mangfoldet av kilder i mediene – spesielt kjønn, og ikke forskningen og kunnskapen som ligger bak at man prøver å gjøre noe med situasjonen.
I saken siterer jeg DNs sjefredaktør på at en underrepresentasjon av kvinner er et samfunnsproblem. Om du klikker på lenken kan du lese hele kommentaren til Djuve, som blant annet sier:
For en bredere innføring i bakgrunnen (og forhåpentlig svar på spørsmålene dine “Hva er problemet?”, “Hvorfor er det et problem?” og “Hvorfor skjer det?”) kan du f.eks. lese Kjønn i mediene fra NDLA.
Det er jo en del andre dimensjoner som man også skulle kunne benytte i en slik «fordelingsnøkkel».
Noen av de er nevnt ovenfor, men hva med inntekt, yrke, arbeidssituasjon, ufør, syk, frisk?
Det er jo slik allerede at media er ganske fucka med tanke på politisk representasjon vs resten av folket?
Burde man dekke nyhetene mer unøytralt og mer i retning av den faktiske politiske representasjonen for eks? Det er jo faktisk blått flertall og ikke rødt som enkelte ofte beskylder sjornalister for å være.
Så hvilken vei skal dette slå? Skal for eks. den rødeste raddisen i NRK skrive positive artikler om Fremskrittspartiet?
Skal den sure middelklassesjornalisten i NRK begynne å snakke bare med lagerarbeidere for å få noen gode innslag? Det er flere lagerarbeidere enn det er slike sure middelklassesjornalister altså.
Skal vi kanskje bytte ut kommentariatet deres med en og annen overivrig mye påmenende taxi-sjåfør av gode gamle Bauges kaliber?
Og ja, lagerarbeidere, snekkere og ordinære arbeidere får mindre og mindre omtale. Ikke engang NTBs artikkel om samme tema fikk omtale hos NRK!
Og til sist: Hvilken kombo av slike identiteter/dimensjoner trumfer alt? En svart trans-same med ett ben?
Hva skjer’a? Hvordan kan en artikkel som forklarer måter mediebedrifter måler representasjonen blant brukte kilder provosere? I NRK skal vi speile befolkningen og vi prøver å måle dette så godt vi kan. Nå er det «dessverre» slik at retten til personlig integritet hindrer oss fra å registrere seksuell orientering, sykdom, lønn, kulturelt opphav, politisk tilhørighet, funksjonshemming m.m. til våre kilder, derfor har vi ikke mulighet å undersøke om vi representerer befolkningen på de områdene. Det vi kan gjøre er å dekke dette tematisk i journalistikken.
Vi måler partipolitisk tilhørighet til våre gjester i f.eks Politisk kvarter og deler med glede de tallene. Nå er det slik at vi aldri skal skrive «positive artikler» om noe parti, NRKs oppdrag er å rapportere og slippe til alle stemmer. Men vi ønsker alltid åpenhet om journalistikken (både til NRK og andre), og vil gjerne møte mistanker om skjevfordeling med fakta og tall.
Noterer meg at sjornalist-nepene i NRK insisterer på diskriminere de ikke-binært-kjønnede, tvangsplassere de i overfladiske stereotypiske sosialt konstruerte kjønn, og overser glatt det siste skrik innen genus-forskning.
Ooooh the irony…
Kjære asdfdas, det står ingenting om at vi kun setter mann/kvinne på kildene, nå er du bare vanskelig 😉
«– Deltagernes navn kjøres opp mot en intern database i NRK, som ukentlig genererer en rapport om blant annet kjønn og partitilhørighet, forteller Maja Wettmark som er metadataprosesseier i NRK til NRKbeta.»
Hvor mange kjønn operer dere med da?
Har dere da apriori tatt inn selvrapportert kjønn på alle disse navna?
Akkurat ja, det har man altså ikke. Man var altså ikke vanskelig, men har bare avdekket systematisk diskriminering i NRK, hvorpå man forsøker å dekke over det også.
«For en bredere innføring i bakgrunnen (og forhåpentlig svar på spørsmålene dine “Hva er problemet?”, “Hvorfor er det et problem?” og “Hvorfor skjer det?”) kan du f.eks. lese Kjønn i mediene fra NDLA.»
Artikkelen inneholder ingen lenker til kilder til tross for å være markert som «fagartikkel» og avsnittet «Hvorfor er kvinner underrepresentert?» fremstår som en salig blanding av påstander (i flere punkter tilskrives det ene kjønnet egenskaper; «faller lettere inn», har lettere for») og unøyaktige fakta.
«Som journalist er det ofte vanskelig å finne gode kvinnelige kilder» er ikke utdypet.
Her er en 14 år gammel artikkel fra et magasinprosjekt som ble skrinlagt av investorer pga. at det var for feministisk. I artikkelen intervjues eksperter på forskjellige fagfelt om hvorfor de velger/ikke velger å uttale seg i mediene. Siden den gang har sosiale medier eksplodert og nettrollene multiplisert seg, så mediesituasjonen har endret seg, men artikkelen er fortsatt relevant. missbehavemagazine.wordpress.com/2005/06/15/kvinnelige-kilder/
Dette er jo en helt merkelig tilnærming til et uavklart problem.
Hvordan i all verden skal tidskriftet Sykepleien håndtere dette? Skal journalistene virkelig grave og lete etter de få mannlige sykepleierne som finne og bruke de, selv om det kan finnes kvinnelige sykepleier som er mye bedre kvalifisert til å si noe om emnet?
Vil ikke Sykepleien får dårligere innhold og mindre faglig pondus, på bekostning av at de er nødt til å prioritere å bruke mindre kvalifiserte menn for å få dekket opp 50%?
Og når vi er ferdig med likefordeling mellom kjønn, skal vi begynne på alder da?