nrk.no

Kristopher Schau: Folk er ikke bare tilfeldigvis innom en podcast

Kategorier: Langlesning & Podcast

Kristopher Schau Foto: Kim Erlandsen, NRK

Underholdningslegende Kristopher Schaus nyeste stunt er å forsøke å leve av å lage sakte-podcast foran publikum. Utrolig nok ser det ut til å virke.

Utenfor vinduet er mediestøyen økende, og verden føles som den går stadig raskere. Inne sitter noen hundre mennesker i en oase av langsom undring over hvordan det var å være barn i gamle dager. Kristopher Schau og en ekspert på kveldens tema sitter vaglet opp på hver sin krakk, og holder på til det ikke er mer å snakke om. Denne kvelden tar det 1 time og 10 minutter.

Kristopher Schau i samtale med Cecilie Winger til Rekommandert # 32,5
Foto: Kim Erlandsen, NRK

Ut av dette kommer en dyptpløyende podcast fullstendig blottet for mord fra virkeligheten eller andre av virkemidlene som har bidratt til å skape de siste årenes podcastbølge.

Det var kanskje ikke dette vi ventet av mannen som har levd i et glassbur på Karl Johan og spist sin egen forhud på en strand i Tel Aviv. Likevel er denne litt uventede podcasten Rekommandert noe av det fineste han har skapt så langt synes jeg – og det er tilstrekkelig mange som setter pris på dette lille økosystemet til at Schau nå kan leve av det.

For det brede publikum er han nok mest kjent fra Team Antonsen.

Kristopher Schau som Nederlenderen i Team Antonsen 21. januar 2004

Men enten det har vært som musiker, eller radio- og TV-personlighet har Kristopher Schau oftest gått sine egne veier. Jeg har sett ham spille konsert iført hockeyhjelm så han har kunnet slå hodet i hvitevarer igjen og igjen mens blodet spruter, jeg har sett ham tilberede tranmarinerte knekkebrød med suketter og spise dem.

Kontroversene har vært mange nok til at de har et eget punkt i Wikipedia-artikkelen om ham.

Men fra samme hånd strømmer også et dypt drag av humanisme i boken På vegne av venner. Han har en mangefasettert musikkatalog, og er medforfatter til TV-serier som Dag og En natt.

Nå har hans mangslungne karriere tatt atter en sving: Han har bestemt seg for å leve av billettinntektene fra sin månedlige podcast om vitenskap Rekommandert, og Krisemøte, som han har sammen med Kyrre Holm Johannessen.

I en tid der det kan virke som medieinnhold helst skal være 15 sekunder langt, livnærer Kristopher Schau seg på å dykke langt, langt, langt ned i kunnskapsbrønnen, og publikum ser ut til å elske det. Jeg har tatt en lang prat med ham om hvordan han kom hit:

Det er jo gammeldags radio

Kan du beskrive for en idiot hva Rekommandert er?

Det er en samtale mellom meg og en ekspert, hvor målet er å tømme tema. Vi snakker til det ikke er noe igjen å lure på.

Fra «Dette er Norsk Rikskringkasting», Arthur Klæbo, 1953

I ordentlig gamle dager hadde NRK radioprogrammer som var sånn ‘eldre mann står ved talerstol og holder foredrag’. Det var en sentral del av radioprogrammet frem til tidlig 60-tall kanskje. Jeg tenker at det du holder på med er jo egentlig…

Ja! Ja, det er akkurat sånn det er. Det er jo gammeldags radio. Forelesning, liksom.

Foto: Kim Erlandsen, NRK

Første kvelden handlet om bananer

Rekommandert spilles inn den siste mandagen hver måned på et utested i lokalet som tidligere huset Tøyen postkontor i Oslo foran et live-publikum på inntil 200 betalende gjester. De betaler i overkant av 200 kroner hver for å komme inn.

Hvordan oppstod ideen til Rekommandert?

Jeg har hatt Kvegpels-sending hver onsdag på Radio Nova i femogtjue år nå. Etterpå pleier teknikeren og jeg å gå hjem – en tre kvarters gåtur. Da har det alltid vært vitenskapsprat. Han er en veldig nerdete fyr, så jeg har alltid spurt Frode hvis det er noe jeg ikke helt har skjønt. For eksempel da Stephen Hawking døde; hva var de store tankene hans?

Så slo det meg: Jeg kunne egentlig hatt en egen kveld hvor vi bare gjør de greiene der.

Vi testa det da Kvegpels hadde 25-årsjubileum med to punkband. Så tenkte jeg, hadde det vært gøy å hatt en samtale om sopp i midten mellom de to punkbandene? – for jeg lurte på ganske mye om sopp. Det var to av mine favorittband som spilte, men jeg koste meg mest med den sopp-praten.

Så sjekket jeg med Postkontoret – for jeg kjente de som hadde åpnet det – om jeg kunne låne lokalet på mandager og prøve og se…

Kristopher Schau
Foto: Kim Erlandsen, NRK

Første kvelden handlet om bananer. Jeg kjente en fyr som jobba i Bama. Hver gang jeg har møtt ham har jeg plaga ham med spørsmål om bananer.

Så kom jeg på et rykte en taxisjåfør hadde fortalt meg en gang om at Oslo-trikken kunne kjøre 140 kilometer i timen. Så tenkte jeg; faen, det er egentlig jævla lite jeg veit om Oslo-trikken.

Sånn rant det på med kvelder, og sakte men sikkert har det begynt å komme folk.

Temaene spenner fra edderkopper og flaggermus til gamle dagers barneoppdragelse og bunader. Tips om gjester kommer både fra tidligere gjester og fra publikumsønsker. Det har vært mange ønsker om en dinosaurepisode, så dagen jeg møter ham har Schau strevd hele dagen med å prøve å få ja fra en dinosaurekspert.

Er dette en bøtte som aldri blir tom?

Nei, den blir fullere og fullere. Jeg har booket syv av tolv i 2019.

Jeg la ut september-eventet i sted og så skal jeg legge ut oktober 2019 i morgen tenkte jeg. Da skal jeg ha om gjemte og glemte steder i Oslo.

Opptak av Rekommandert # 32,5 – De onde gamle dager på Postkontoret
Foto: Kim Erlandsen, NRK

Man må være forsiktig i research

Et kompakt tema som Oddvar Brå kan godt ta lengre tid å forberede enn slottet i Versailles, fordi man må lese en bok sakte og grundig og notere underveis.
Schau forbereder flere temaer om hverandre, lager mange spørsmål og stokker om på rekkefølgen i et Word-dokument mens han prøver å se for seg hvordan kvelden blir.

Hvordan forbereder du deg?

Jeg pleier å forberede meg med at jeg først ikke gjør noe research i det hele tatt. Jeg bare finner frem et ark og skriver ned alt jeg lurer på om temaet med tomt hode.

Så prøver jeg å gjøre litt forsiktig research, sånn at jeg ikke lærer for mye, men at jeg i hvert fall skjønner litt mer.

Fase tre er å sende spørsmålene til gjesten. Da kommer de gjerne på: «Spør meg om det også. Det der er ikke så interessant, det kan du kanskje droppe».

Man må være forsiktig i research. Du åpner noen sider på internett, og så bare: «Åh nei nei nei nei». Ikke gå inn på fun facts-sider. Jeg skriver «okay, jeg kommer til å spørre om dette, men vær så snill, ikke svar på det i e-posten, jeg vil gjerne høre det på scena». Det er best om vi alle oppdager det på likt.

…og så jobbet du ti timer med å forberede deg cirka?

…ti timer, kanskje det er litt lite? Er det et tall jeg bare har trekt ut av hatten eller? Jeg sitter jo foran den jævla pc’en fra jeg står opp klokken åtte, til det er middagstid i fire-draget, og det er tredve dager. Kanskje jeg er helt ute?

Når jeg hadde om matte for eksempel, da ble jeg jo sittende å se på timesvis av Youtube-kanalen Numberphile. Men jeg regner ikke det som jobb, for det er så gøy på en måte.

Når jeg tenker jobb, da mener jeg å sitte og skrive spørsmål. Alt det som ikke er så gøy. Det blir jo mye mer, hvis man tar med alt det der fjollet.

Hvis det er enogtjue arbeidsdager i måneden, så bruker jeg en tredjedel på Rekommandert, en på Krisemøte og en på Dogs, bandet.

Foto: Kim Erlandsen, NRK

Folk er ikke bare tilfeldigvis innom en podcast

Rekommandert var først tenkt som et live-event, før Schau kom på at han også kunne slippe det som podcast. Forskere som var gjester kunne bruke opptakene for å vise at de drev formidling i søknader om forskningsmidler.

Jeg leste et intervju med deg i E24, hvor du sa at nå skal du bare leve av podcast?

Ja, og det gjør jeg nå. I 2018 går det, men 2019 blir bra liksom!

Hva kan du gjøre i en podcast, som du ikke kunne gjøre i radio?

Holde på til det er tomt – du trenger ikke forholde deg til klokka. Som jeg sier til gjestene: Det blir mellom femogførti minutter og en og en halv time.

Har man lasta ned en podcast om fonter, så vet man at det skal handle om fonter. Så du trenger ikke pusse på det på noe vis. Du kan nerde så hardt du bare vil. Folk er ikke bare tilfeldigvis innom en podcast. Hvis du har en sending på P1, må du være greiere.

Podcasten surra og gikk i halvannet år og jeg sjekka aldri, før jeg spurte Rubicon, har vi noe tall på hvor mange som hører på?

Totalt antall nedlastninger fra første sending til nå: 983 256
Nedlastninger siste måned (alle episoder): 50 345

Det er jo folk det?

Det er kjempemye folk. Det sitter to hundre personer i rommet, men det er femti tusen som hører på, og kurven går oppover etterhvert som nye kommer til og hører fra starten. Det var jo den leksa jeg måtte lære via mail. Det var først da jeg skjønte at jeg må skjerpe meg litt på lydbiten.

Kristopher Schau
Foto: Kim Erlandsen, NRK

Versailles-episoden var det reklame for Aftenposten Forklart…

Rekommandert?

Ja, det mener jeg det var.

For hva for noe? Aftenposten Forklart?

Ja, den nye nyhetspodcasten til Aftenposten.

For en konkurrerende podcast i tillegg? Dette er helt ett hundre prosent nytt for meg. Men i alle herrans land og rike da.

Nå skal jeg sende melding med en gang, til sjefen min oppe på Rubicon.

Kristopher taster med Rubicon
Mobilfoto: Anders Hofseth NRKbeta

…det hadde jo vært helt topp, jeg ønsker jo at det skal være en eller annen form for sponsor. «Det ligger spons på Rekommandert hører jeg. Noe jeg kan fakturere for?», spør jeg. Så får vi se om det blir noe. Det er jo bra hvis du kan få beskjed her og nå, hvor mye penger jeg får for det…

I etterkant av intervjuet skriver Kristopher Schau til meg:

Her er mailen:

For generisk spons på Rekommandert kan du fakturere:
Februar – NOK 157,59
Mars – NOK 293, 45
April – NOK 233,12
Mai – NOK 301,22
Juni – NOK 711, 53
Juli – NOK 703,6
August – NOK 728, 2

Glad jeg ikke fikk beskjed før nå egentlig. Morsommere å fakturere 3000 kroner én gang, enn hundrelapper 7 ganger.

Kristopher Schau og Cecilie Winger snakker om barneoppdragelse
Foto: Kim Erlandsen, NRK

Her gjelder det å konsentrere seg litt

Du ser veldig casual ut når du gjør dette. Hvor mye er du på jobb inni hodet mens du holder på?

På dagen har jeg mest panikk på at det tekniske skal konke. Men jeg leser igjennom notatene et par ganger, og så liker jeg å gå opp til Postkontoret, sånn at jeg er litt fysisk sliten når jeg kommer. Jeg må ikke være der så lenge før at jeg blir nervøs av det. Og så liker jeg å bli kjent med gjesten der og da i sånn ti minutter, og bare tusle opp på scenen og fortsette praten der.

Når du spiller konsert så skal du spre energien mest mulig utover rommet, men her skal du bare sentrere den ett sted: Det gjesten sier. Hvis man prøver å spille på publikum går det utover kjemien mellom oss som prater.

Og når du spiller konsert gjelder det egentlig å ikke ha med hodet. Her gjelder det å konsentrere seg litt.

Du er rett og slett på jobb?

Ja og du skylder gjesten det. Han har tatt seg fri til å være med på et arrangement jeg skal tjene penger på. Det er jo helt urimelig. Da må du faen meg være grei ass. Ikke møte slapp.

Hvorfor tror du folk har lyst til å sitte og ha en dobbeltime i historie på Postkontoret?

Jeg vet da søren – jeg synes alltid det er rart at noen vil ha noe å gjøre med det jeg lager… Kanskje fordi det skjer akkurat der og da, i det rommet. Du kan dra dit, spise litt først og så begynner det klokka åtte. Halv ti er det ferdig, så du kommer deg hjem og kan dra på jobb dagen etterpå.

Foto: Kim Erlandsen, NRK

Jeg tror folk først ikke helt visste hva de skulle se. Nå har det vart noen år, så publikum har blitt litt dressert. Nå kommer de for å høre – for å lære noe først og fremst, tror jeg. Jeg ser at det er mye stamfolk, jeg kan tenke meg førti prosent er faste.

Det gøyeste er som når vi hadde om flaggermus. Flaggermusmannen var helt rå. Når jeg er ferdig og sier takk for nå, kommer masse folk opp til scenen og skal snakke. Men de skal snakke med eksperten. Da tenkte jeg; Yes! Da har jeg gjort noe riktig.

Da jeg sto og skulle ta taxi hjem, så jeg ham med en entourage av femogtjue av gjestene fra Postkontoret, i retning Botanisk Hage for å lete etter flaggermus i nærområdet.

Kristopher Schau i samtale med Cecilie Winger til Rekommandert # 32,5
Foto: Kim Erlandsen, NRK

Liker veldig dårlig at ideer blir borte

Jeg bladde gjennom Wikipedia-artikkelen om deg for å se hva du har gjort. «Radio, Musikk, Fjernsyn, Tegneserieskaper, Skribent» Du har vært innom helt sinnsykt masse greier. Finnes det noen rød tråd?

Ideer er egentlig det eneste, og så i ny og ne noe gjennomføring.

Jeg får det for meg at dette må gjøres, og så finner jeg bare en eller annen måte å gjøre det på.

Et eksempel: Vi hadde møte med bandet her i høst. Omslagsbildet på coveret er tatt med fisheye, så det er rundt. Så tenkte jeg, hva annet er rundt? Jo, kumlokk er rundt …skal vi ikke bare lage noen kumlokk, ‘a?

Kristopher Schau
Foto: Kim Erlandsen, NRK

To dager etterpå var vi i gang. Vi skal trykke ett tonn med band merchandise – som da er tjue Dogs kumlokk.

Hadde vi latt ideen sylte i to uker, hadde det kokt bort. Men nå skal jeg til Ulefos, ta et sikkerhetskurs på støpeverket og støpe masse jern. Det skjer ting.

Vi har fått mye respons på det. Vi har fått med både Porsgrunn og Horten, og Raufoss nå sist. Vi skal ha offisiell kumlokknedlegging – med ordfører og korps.

Så det er idédrevet, og så finne mediet som passer til det.

Lydprøve før opptak
Foto: Kim Erlandsen, NRK

Som begravelsesboka jeg skreiv. Jeg hadde lyst til å gjøre noe på det, og da ble det bok, fordi det var det eneste rette mediet å gjøre det i.

Og podcasten: Lyd føltes som det beste mediet, siden det er en samtale der og da i rommet. Det er kjedelige bilder, så TV hadde vært kjedelig.

Det beste jeg vet er å bli invitert til et møte hvor det skal kommes opp med ideer til noe, men slippe å gjennomføre. Deilig! Deilig! Det er det gøyeste jeg veit egentlig.

Jeg liker veldig dårlig at ideer blir borte, så jeg har veldig mye dokumenter på PC-en og små notatbøker med sånne ting, jeg må i hvert fall skrive det ned.

Men du gjennomfører tydeligvis nok ideer til å ha noe leve av?

Det er mest fordi det er så mange av disse tinga. Mesteparten blir bare værende på papiret, men det roer liksom bråket i huet. Det er så mye man skulle ha gjort.

Foto: Kim Erlandsen, NRK

Jeg har hørt mange si at jeg husker så dårlig, men jeg har skjønt at det er en stor del av hvordan jeg fungerer. Jeg husker dårlig hva jeg har gjort, og har ikke brydd meg noe særlig om det heller. Hele tilværelsen min handler egentlig bare om de tinga som jeg ikke har gjort. Jeg tror det er det som gjør at det blir gjort litt …eller ganske mye ting da. Fordi det føles hele tiden som det haster.

Det er i intervjuer som dette at jeg blir minna på at jeg har jo faktisk lagd noe da. Men det betyr ingenting for meg egentlig. Alt som betyr noe er det som skal skje.

Sånn som i dag. Jeg var inne på nettsida til han ene dinosaurfyren jeg snakka med. Det ble helt livsviktig, for han solgte en helt rå dinosaurtann. Den kosta to og et halvt tusen, men driitfet. Og da er det det som står i huet på meg, nå haster det for meg å få den jævla tanna i hus. Sånn. Nå er tanna i hus. Bra! Nå må vi videre til neste ting.

Når Rekommandert kom opp prata jeg bare om det to onsdager, tusla hjem og så: Nei, bare gjør det. Det er en veldig god følelse: «Sånn, da gjør vi det. Flott.»

Forskjellen på meg nå og i 1994 er nesten ikke tilstede. Det er radio og band, og kun det. Det er akkurat det samme jeg gjorde i 1994.

Foto: Kim Erlandsen, NRK

Ingen som kan sparke meg

Rekommandert-redaksjonen består av …deg?

Den består av meg, ja. Booking og alt. Så det blir en gang i måneden. Det kan ikke bli oftere.

Det er skjørt økonomisk. Så hvis du ikke legger noe krefter i å pushe det, kommer ikke folk, og da får du ikke betalt husleia. Det er litt digg det og, på en eller annen rar måte.

Og så er det ingen som kan sparke meg. I min verden er jo det magi, med tanke på hvordan det har vært opp igjennom årene.

I 2004 ba kringkastingssjef John G. Bernander om at radioprogrammet Et Norge i krig skulle tas av?

Da gikk vi rett ut og lagde De syv dødssyndene på TV2. Vi regna med at om det var noe som kom til å provosere Bernander, var det at vi laget et program som gikk rett i strupen på alt han var glad i, og som ville gjøre det bra på TV2. Det var tufta på rein aggresjon. Det funka som ei kule katarsis-messig.

Foto: Kim Erlandsen, NRK

Mer gammal gubbe enn noe annet

Er du akkurat den samme?

Nei nei nei. Jeg begynner å bli gammel, så du merker jo det på alt. Jeg ser dårlig og, ja, alle gammalmannsskavankene kommer jo. Ellers føler jeg meg nokså lik. Treigere.

Er det en god eller en dårlig ting?

Nei, det tenker jeg ikke noe på, ass. Jeg synes det er bra at tida går.

Jeg føler ikke at jeg er mentalt yngre. Hvis det er noe, så er det mentalt eldre. Jeg liker mine rutiner og har blitt glad i pleddet. Hadde det vært 1950, hadde jeg gått med hatt.

Kristopher Schau
Foto: Kim Erlandsen, NRK

Det var derfor jeg lurte på om du egentlig var litt …eldre

Jeg er nok mer gammal gubbe enn noe annet. Hadde jeg vært singel hadde jeg vært så gubbe at det hadde vært helt åndssvakt. Jeg vil jo egentlig ha inn middagsluren fra fire til fem. Men jeg får ikke lov enn så lenge.

Fordelen med å styre livet sjøl, er at jeg i større og større utstrekning nærmer meg den tilværelsen jeg ønsker.

Det er ganske nærme nå altså. Det som mangler er et bibliotek. Og en veldig god stol, som er en sånn vippestol. Et sterkere leselys. Mer bokhyller.

Kristopher Schau
Foto: Kim Erlandsen, NRK

«Jeg skal ri norsk kulturliv som en mare»

Min kollega Ståle fortalte meg at du ble intervjuet til en medstudents skoledokumentar i 1995 og sa noe som brente seg fast hos ham – sånn cirka: «Jeg skal ri norsk kulturliv som en mare – langt inn i neste årtusen»

Ungdommelig iver, høres det ut som. Det jeg skammer meg over, er at jeg kjenner igjen ordlyden. Så det er helt åpenbart at det er jeg som har sagt det.

Jeg føler at jeg er mindre plagsom nå. Nå må du oppsøke meg for å få greie på hva jeg holder på med. Du må kjøpe konsertbillett, eller oppsøke podcastene mine. Så jeg er ikke noen mare lenger, dessverre. Det føler jeg ikke.

Kristopher Schau
Foto: Kim Erlandsen, NRK

24 kommentarer

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Andreas Mosti)

      Hyggelig å høre! Takk 🙂 Jeg skal viderebringe til fotograf Kim (det var
      a) veldig fint å ha ham med på jobb, og
      b) litt flaut å bruke sitt eget mobilfoto i samme sak).

  1. Kristoffer Schau har alltid vært en utrolig interessant person for meg. Jeg liker måten hodet hans fungerer på – eller hvert fall slik jeg tror hodet hans fungerer.

    Noe av det han har gjort som han burde få mer skryt for er stemmen til «Kronk» i Disney-filmen «Et Kongerike for en Lama», der gjør han virkelig en ypperlig jobb.

    Tusen takk for et godt intervju. Det var en fin flyt i det. Det var inspirerende å lese.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Eirik)

      Takk; hyggelig å høre 🙂

      Jeg har en stund hatt lyst til å eksperimentere med denne formen, veldig gøy at det falt i smak.

      Klarer du sette fingeren på hva som gjør at det funker?

  2. Likte «laidback» feelingen man fikk av intervjuet, og at det var langt uten noen «dødperioder», føltes nesten som jeg var tilstede der dere satt å drodlet. Kristoffer er jo et unikum av et menneske.

    Svar på denne kommentaren

  3. Bjørn Tore Karlsen

    Hei Kristoffer, hva skjedde med Hildi Kringle og alle de andre figurene fra Herreavdelingen på slutten av 90 tallet, har Hildi foretatt sin siste amputasjon eller kan du blåse liv i denne «Tare Mare» lignende landsby tilværelsen???

    Hilsen Bjørn Tore

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til André)

      30 minutter! Seriøst? Hjelpes. Men takk 🙂 Veldig hyggelig å høre at man har truffet ettellerannet.

  4. ida eline p.wagner

    Veldig godt og interessant intervju! Spennende å høre Kristopher Schau fortelle om hvordan han forbereder seg for podcasten.
    – Og nydelige bilder/portretter!

    Flere intervjuer av denne type er ønskelig 🙂

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til ida eline p.wagner)

      Takk 🙂.
      Jeg har lest gjennom det en gang til med litt avstand til å ha skrevet det, og tror kanskje det som gjør det godt er Kristopher selv, mer enn intervjuet. Så jeg vet ikke om det hjelper med «flere intervjuer av denne typen» med mindre de er med Kristopher, eller en tilsvarende mangslungen og åpenhjertig (og visuell) person. Vet ikke om så mange andre i samme klasse?

Legg igjen en kommentar til Jørgen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.