12 skrivetips som funker

Kategori: Tips & Tricks


Jeg har gjennom årene samlet opp noen triks som gjør det litt lettere å skrive. Kanskje kan de også hjelpe deg med å skrive en tekst på rekordtid når det behøves.

Tilsammen utgjør disse 12 skrivetipsene ca. 2000 ord. Kladden skrev jeg på 45 minutter ved hjelp av 72-500-trikset og 4 til. Deretter brukte jeg en times tid (og 4 triks til) på å redigere den. Så var saken klar til en siste finpuss.

Om jeg kunne holdt samme farten med en roman, kunne jeg skrevet Harry Potter and the Philosopher’s Stone på etpar uker …ihvertfall hvis jeg ikke trengte levere samme kvalitet og dybde som JK Rowling.

Men det er ikke bare om man skal skrive bok at man trenger gode råd for å komme seg rundt skrivevegring og prokrastinering:

Tekst må produseres og leveres enten du er en journalist som skal ha en sak ute imorgen formiddag, om du går på skole og skal levere fordypningsoppgave / særemne før helgen, eller om du studerer og semesteroppgaven begynner å tårne seg opp. Jeg håper disse 12 triksene kan gjøre skrivelivet ditt akkurat litt enklere:

1. TK-trikset

NRKbeta-redaksjonens triks Numero Uno er TK. Kollega Ståle Grut kaller det en Life Changer.

I all korthet er TK-trikset at hver gang man skriver og mangler en detalj, så skriver man TK, istedenfor å fyke avgårde til Wikipedia.

TK sier et tydelig NEI til den lille stemmen inni oss som sier: «Men… vi skal jo bare bort fra teksten bittelittegrann, værsåsnill? For å gjøre noe Veldig Nyttig? Slippe smerten ved å vrenge tekst ut av den blanke skjermen?»

Og det er bra å si nei. For det er nettopp slik skrivetiden langsomt renner vekk, mens vi pådrar oss stadig mer løsrevet research som kompliserer historien vi prøver å feste til skjermen.

Skriver man TK isteden får man ikke lov til å miste tråden. Man må isteden slite videre helt til man er ferdig. Og da. Da får man lov å søke gjennom teksten etter den uvanlige bokstavkombinasjonen TK i etterkant og fylle inn den manglende presisjonen.

Her beskriver jeg metoden mer i detalj: Aldri mer distrahert! (ja jeg skrev opprinnelig TK her for å komme meg videre).

2. MINDNODE-trikset

Neste triks – som jeg også bruker i det daglige – er å ikke begynne å skrive før jeg vet sånn ca. hvor jeg skal.

Da er det lettere å holde en stø kurs gjennom teksten. Om det er en mer kompleks tekst løser jeg det ved å bruke programmet MindNode til å tegne et hjernekart over de ulike tingene jeg mener bør med.

MindNode fra Falske nyheter, propaganda og påvirkningsoperasjoner – En guide til journalistikk i en ny og mer kaotisk medievirkelighet

Deretter trekker og drar jeg i elementene, og sorterer inntil jeg har noe som likner enslags struktur. Det er vesentlig mer lavkost og oversiktlig å gjøre dette før man skriver. Hjernekart kan også lages for hånd på papir eller whiteboard, men det kompliserer redigeringen.

3. STIKKORD-trikset

For enklere tekster (som den du leser nå) pleier jeg ofte klare meg med å skrive ned noen stikkord på et ark så jeg har en grov idé om hvor jeg skal og hva som må med.

Stikkord er en litt slaskete forenkling av disposisjonen norsklæreren på ungdomsskolen mente vi burde lage, men som jeg tenkte jeg ikke trengte. Etter mange år har jeg skjønt at læreren hadde rett hele tiden. Hvem skulle trodd… Unnskyld, Østberg. Jeg tok feil.

Dette er stikkordene til saken du leser nå (beklager håndskriften):

4. NOTEPAD-trikset

Når vi lager artikler på NRKbeta, følger det med endel husarbeid – overskrifter må lages og markeres, kilder må lenkes, kursiveringer må inn, sitater må lages – alt dette er ulike koder som må legges inn.

via GIPHY

For å ikke forkludre skriveprosessen lar jeg formatering vente til senere, og skriver rett frem uten detaljer i første omgang. Så løser jeg heller husarbeidet når teksten er ferdig.

Og for å ikke la meg forlede av muligheten for å forsvinne ned i formatering istedenfor ord-produksjon pleier jeg oftest å skrive i Notepad, der alt er med samme stygge Courier-font. Og hvis jeg virkelig trenger skjermes fra alle digitale distraksjoner, skriver jeg på A4-ark med penn.

Enellerannen (jeg har glemt hvem, og har allerede gått meg bort én gang på Twitter i letingen) har sagt noe i retning av «førsteutkastets rolle er ikke å være en tekst som virker, men å overføre ideen fra noe formløst inni hodet til noe som kan redigeres til noe brukbart.»

5. 72-500-trikset

it gets me to stop tinkering. It keeps me from worrying about the quality of what’s come before
Daniel Torday på LitHub

En annen teknikk (som inspirerte denne saken) ble delt på Twitter her om dagen.

Hemmeligheten er å skrive i Word, skru opp fontstørrelsen til 72pt og zoomen til 500 %.

Du ser bare noen få bokstaver av gangen, og kan ikke henge deg opp i redigering.

Dette er den lengre fortellingen om metoden: This is a truly bizarre way to write a novel | LitHub, som jeg nå prøver for første gang. Jepp, denne teksten er skrevet slik – vi må jo smake på ting før vi deler.

Konsentrasjonsmessig vil jeg faktisk si at 72-500 er ørlite bedre enn Notepad-trikset– ihvertfall mens jeg skriver. Men skrivestilen blir mer skravlete (eller krever mer redigering) når jeg ikke kan redigere meg selv underveis.

Og jeg tror en forutsetning for å bruke metoden er at du vet ca. hvor du skal før du åpner munnen. Den virker dermed antagelig dårlig for folk som ikke har gjort grunnarbeidet før de setter seg ned for å skrive.

6. TID-PÅ-DAGEN-trikset

Ikke helt i slekt med de andre mer skrivetekniske triksene, men det må med. Det er ulike tider på dagen (og ulike typer arbeidsdager) der man er bedre eller dårligere til å skrive.

For meg er morgenen klart best. Jeg pleier å prøve å blokke kalenderen før lunch til å være produktiv, og heller ta møter på slutten av dagen, når sjansene til å få gjort noe fornuftig likevel er ødelagt. Daniel Pink skriver om dette i boken When. Her sier han noe i retning av at forskjellen på ulike tider av dagen tilsvarer å ha tatt etpar halvlitre med øl.

Men det betyr selvsagt ikke at man ikke kan skrive når som helst. Denne saken skrev jeg rundt middagstider, og den kom da ut av fingrene likevel. Jeg måtte bare skru musikken i hodetelefonene litt høyere og være litt ekstra streng med å ikke la meg vippe ut.

7. FOKUS-trikset

Context switching tapper raskt hjernen min for evnen til å forme setninger. Derfor legger jeg telefonen et annet sted når jeg skal skrive, setter jobb- og privatchatter på mute, lukker epost og kalender, og setter på en spilleliste som passer for den fasen av jobben jeg skal gjøre. For en lettdistrahert hjerne som min er nemlig kostnaden for å 3-4 ganger hoppe ut og inn av det jeg driver med, bare for å svare på etellerannet som kunne ventet etpar timer, at hjernen tørker inn en time foran skjema. Konsentrasjonsklassikeren Deep Work av Cal Newport kan lære deg mye.

Fokus-trikset hjelper deg også å fullføre i færre runder, og både for deg og teksten i seg selv har det klare fordeler. Temperatur og tone kan ofte variere litt fra dag til dag, og du bruker som regel litt tid på å skrive deg varm og komme inn i flyten. Dermed produserer du fort noen avsnitt daukjøtt i starten av hver økt. Ligger det mange økter bak teksten, blir det mye redigering og mye svinn som ligger igjen på gulvet i redigeringsrommet (eller – om du slurver med redigeringen – du sitter igjen med en tekst som stopper og starter flere ganger)

8. ENVEIS-trikset

Et redigeringstriks jeg har lært fra enellerannen filmmanus-bok (eller kanskje det var musikkredigering?), er at det bare er lov å lese én vei når man redigerer. Hvis man begynner å bla frem og tilbake, hoppe tilbake tre setninger osv i redigeringen, så roter man til ting som gir forskyvninger, ødelegger rytmen et annet sted osv. Og det er også lett å aldri bli ferdig.

Så man leser én vei, redigerer utifra det, og kommer man på noe lenger tilbake, fikser man det heller neste runde om det fortsatt er et problem.

Slik holder man på til man er fornøyd.

9. PRINTER-trikset

Når jeg jobber med lengre tekster liker jeg å skrive ut artikkelen etterhvert som den grøvste formateringen og bildene er på plass.

Så fester jeg sammen alle arkene til én lang schmala som jeg legger utover gulvet og leser gjennom fra topp til bunn på kne, og gjør endringer på arket.

Her er utskriften av The Daily: Et vannskille i nyhetsformidling.

Når jeg jobber slik, klarer jeg å ta skrittet tilbake fra den lille brevsprekken man ser på datamaskinskjermen til å se hvordan rytmen ser ut i helhet; hvordan innledningen er altfor lang, hvilke avsnitt som er for trange, hvor det mangler mellomtitler, hvor det burde være en illustrasjon eller for den del et sitat for å fange blikket til lesere som jukser og har begynt å scrolle, og dessuten få inn litt lys og luft.

…eller for den del et sitat for å fange blikket til lesere som jukser og har begynt å scrolle

I The Daily-teksten gikk jeg også gjennom og prøvde å sette meg noen strykningsmål pr. del for å komme ned i lengde.

Det er lettere å stryke når man kan se visuelt at et avsnitt er for langt, fremfor når man er nede på setningsnivå. Jeg klarte å høvle vekk kanskje 15%. Så dro det seg på igjen litt i redigeringen, men jeg prøvde å trøste meg selv med at det likevel lettet leseflyten og løste opp i noen klumpete passasjer.

10. KOMPISLESING-trikset

I NRKbeta har vi en regel om at kolleger skal lese gjennom teksten før den går ut. Da klarer vi fange opp passasjer som virket logiske i gjerningsøyeblikket, men som ikke får frem budskapet. Forfatteren selv har vent seg til dem, og ser dem ikke lenger klart.

For eksempel har min gode kollega Martin lest gjennom denne teksten og sagt «denne biten funker ikke», «du burde si noe i starten om hva man får», og slike ting. Og så har jeg tatt de tingene som ikke funket og flettet dem inn i en bit i starten etter å ha brukt noen minutter på å prate med Martin.

Og som en passelig byttehandel leste jeg en sak han hadde skrevet og foreslo noen justeringer der.

For mer omfattende tekster vi investerer mye ressurser i, som f.eks. perlen «Blir Norge mer polarisert?» fra kollega Iacob, er vi flere som leser. Vi fordeler lesingen, slik at vi sparer noens førstelesning til senere i redigeringsprosessen for å stadig ha et par friske øyne i bakhånd etter en ny redigering.

EDIT: I kommentarfeltet foreslår Andreas LESE HØYT-trikset, som han kaller enslags énmanns kompislesning. Bra triks. Mer detaljert forklaring i Andreas’ kommentar.

11. MOBIL-trikset

Når alt er ganske klart (og det er gjerne midt på natten) er det fint å gi teksten en pause til dagen etter. Morgenen etter leser jeg den i sammenheng fra topp til bunn på mobilen (som er der de fleste leserne vil møte teksten uansett), tar bilde av eventuelle ting som trenger fikses og tegner inn rettelsene:

Det å gjøre dette i en lesesituasjon, og å ha begrensede muligheter for å gå inn på detaljnivå sikrer at fokus er riktig. Det blir etslags 72-500 for sluttredigeringen.

12. EXPERT MODE-trikset

Og tilslutt bør jeg nevne verktøyet Scrivener, som jeg liker å bruke når jeg skriver veldig langt.

Det er et komplekst maskineri som nok er litt mye å sparke igang for småoppgaver, men nytteverdien slår inn etsteds rundt 2500-ordsmerket eller så – der hjernen begynner å glippe på hvilke deler som er hvor i saken.

Scrivener lar deg behandle saken som små deler du kan dra rundt omkring (litt som når du redigerer video i et videoredigeringsprogram).

Tildels gjør det det mye lettere og mer oversiktlig å stokke rundt på avsnitt enn om man skal klikke og dra tekstblokker innenfor ett kjempelangt word-dokument.

Men det har også en annen styrke: Man kan «remikse» teksten sin uten å kaste noe. Det gjør det psykologisk mye lettere å fortelle seg selv «jeg har ikke nettopp kastet fire dagers arbeid, jeg har bare lagt det til side til senere for å se om teksten flyter lettere om jeg sparer det til en annen sak». Og så kaster man det selvsagt til slutt. Men man har lurt seg selv lenge nok til at man klarer å redigere så det monner.

For meg har Scrivener vært uvurderlig i kampen mot lange tekster.


Dette var de 12 triksene jeg klarte komme på at jeg bruker, men det finnes antagelig mange flere.

Hvilke triks bruker dere for å lette skrivingen?

33 kommentarer

    • Godt å høre jeg ikke er eneste Scrivener-bruker i Norge ;). Hvor dypt bruker du det? Lager du arkivkort med beskrivelser og alt sånt, eller er det mest for å sortere biter i mapper og ha researchen på ett sted?

    • Pål Ødegård (svar til Tristan Ersdal)

      Jeg har skrevet en hundretusenords roman i Scrivener, med utallige scener, kapitler og redigeringsrunder. Scrivener var også prima for å holde styr på all researchen jeg måtte organisere og ha for hånden mens jeg skrev. Hadde aldri klart å holde oversikt over alt materialet uten Scrivener, merker jeg.

    • Endelig noen andre som også bruker Scrivener til å skrive tekst på norsk. Jeg er helt enig i at dette er et uvurderlig verktøy for tekster som er litt lenger enn et blogginnlegg. Uten Scrivener ingen ferdig bok (Immun kom i fjor). I scrivener kan man også skrive ut alle tekstblokker som nevner et bestemt ord eller navn. Og alt man vil slette kan spares på inne i dokumentet.

    • Tristan Ersdal (svar til Tristan Ersdal)

      Bruker det til det meste, skriver stikkord i notatkortene om hva jeg skal ha med i den aktuelle delen av teksten, lagrer pdf artikler og nettsider, osv. så jeg har alt av materiale jeg skal bruke i den aktuelle oppgaven samlet på en plass, fremfor og ha utallige pdf filer og andre program oppe samtidig

    • Jeg bruker også Scrivener på lengre tekster, men det er én vesentlig ulempe: Om du har fulgt trikset om kompislesing, har du måttet kompilere teksten og gi den fra deg som word (fordi ingen andre har Scrivener…), og får kommentarer tilbake i Spor endring i word… Derfra er det umulig å komme tilbake til Scrivener igjen (uten masse klipp & lim om du vil beholde hele strukturen) – eller fins det flere lure triks jeg ikke vet om??
      PS: takk for fin tipssamling – nyttig!

    • Heh. Godt spørsmål…
      Det finnes forhåpentligvis en klok løsning, men min dumme løsning er å koble macen til en bred ekstern skjerm, legge to vinduer ved siden av hverandre og scrolle.

      Ofte (gjelder kanskje ikke bøker på 300 sider, men funker på artikler på 20 sider) liker jeg å gjøre endringer og korrektur på papir, og da er det rød kulepenn og papirene i hånden som gjelder. At rettelsene skjer for hånd gjør dem ofte litt mer gjennomtenkte, har jeg følelsen av.

  1. Så det er frå NRKbeta eg har TK-trikset (som eg av ein eller anna grunn har mutert til TK1-trikset)!

    Som ein med nokre år innan radio, så kan eg jo også anbefale LESE HØGT-trikset – det er utruleg kor lett det er å røske ut feilsamansatte og kronglete setningar når du må lese dei høgt (og du må lese dei høgt, det er ikkje lov til å «lese det høgt inni seg» eller liknande).

    Det er ein slags kompislesning for éin person.

    Svar på denne kommentaren

  2. Som forsker brukte jeg LaTeX (og etter hvert LyX) for å skrive vitenskapelig artikler. Da slipper man å tenke på og bli distrahert av formattering. Kollegaer som brukte Word strevde til stadighet med at Word gjorde besynderlige ting med teksten.

    Svar på denne kommentaren

  3. TK-trikset, eller hvilken bokstavkombinasjon man bruker, kan sikkert være greit når det er noe som er ganske enkelt å sjekke. Men til litt mer kompliserte sier jeg til de jeg veileder: Få referansen på plass med en gang. Jeg har selv brukt unødvendig mye tid, etter å notert noe som jeg har lest et sted, når jeg før dead line skal lete opp igjen den referansen. Hvis du er masterstudent og har et par dager igjen til fristen for å levere, bør du bruke tiden til noe bedre enn å lete etter referanser som du ikke tok deg tid til å sjekke da du skrev det.

    Svar på denne kommentaren

    • Nesten enig med deg Olav. Å holde rede på referanser er viktig. For leseflyten tror jeg likevel det er best at man skriver sånn ca det man husker referansen sa, skriver TK for å markere hvor den skal inn, og så legger inn presisjonen etterpå. Om man hopper mellom eksakte-detaljer-modus og få-teksten-på-arket-modus blir tekstflyten fort skadelidende, og hjernen (ihvertfall min) takker for seg tidligere.

      Men gode systemer for å holde referansene er kritisk. Selv bruker jeg en metode for enklere tekster som bare er å sende lenker og sitater jeg plukker opp på mail til meg selv med et litt forklarende emnefelt, og så ligger de der i min (relativt ryddige) innboks og minner meg på at de finnes, kryper inn i underbevisstheten, og fletter seg inn i teksten på TK-nivå – er de mange, og sentrale for fortellingen kan de få sin egen mindnode-overskrift.

      For mer komplekse tekster er Scriveners referansemappe (der du kan putte omtrent all slags innhold) og splitscreen-moduset når du kommer til redigering en fin løsning.

  4. Erlend Vold Enget

    Eg held på med ein artikkel nå, utan å seie nok om tema.

    Det starta med at eg sende inn ein idé til redaktøren, fekk klårsignal, og nokre avgrensingar. Så krota eg ned dette ned på eit A4-ark.

    Eg hadde alt ein ingress, men er usikker på om eg skal bruke denne nå. Vanlegvis har storparten av skrivetida gått med til nett det å lage ein god ingress, og ein god tittel, sjølv om eg ofte har justert begge undervegs. Ankepunktet nå er at ingressen kom alt for lett.

    Hjernen min jobbar frykteleg visuelt, så eg ser for meg korleis alt skal sjå ut til slutt. Difor har eg brukt mykje tid nå på å teste ut, i hovudet, ulike veger mot målet, lese meg opp litt (research), og hatt det eg føler er gjennombrotet.

    Enkelte gonger har eg berre hatt ein idé, satt meg ned, og skrive alt, utan å måtte gjere andre ting enn å rette skrivefeil. Slik er det som oftast ikkje, og eg jobbar mykje med tekstene mine.

    Eg brukar word, og formatterar ofte undervegs, fordi eg må. Utfordringa mi er vanlegvis å skrive for mykje, så eg er god på slakting.

    Fin artikkel og gode tips!

    Svar på denne kommentaren

  5. Genialt! 72-500-trikset skal garantert prøves ut. Jeg har sittet med en litt ukonvensjonell variant som fungerer litt på samme måte, men som kanskje ikke tar seg like godt ut på offentlige steder som f.eks bibliotek eller kaféer: sovemaske. Med en sovemaske og en pomodoro-timer, får jeg heller ikke gått tilbake og redigert. Men 72-500 høres jo ut som en ganske mye mer brukervennlig måte å jobbe på.

    Svar på denne kommentaren

  6. Janne Gry Lunde

    Hmm for min del funker det veldig bra å tenke på temaet, undersøke litt ifht det jeg trenger osv. Så virrer jeg rundt og gjør alt mulig annet. Deretter er det bare å skrive teksten ned fra start til slutt og det meste er faktisk på plass i en grei rekkefølge når jeg og/eller andre leser gjennom. Gjelder alt fra oppgaver og artikler til notater og saksfremlegg.

    Svar på denne kommentaren

    • Dette er selvsagt idealmodellen, og nok den som gir den beste opplevelsen for både forfatter og leser.

      En sjelden gang får jeg det til på denne måten, men som regel må jeg begynne å skrive før teksten er ferdig fermentert, eller det er litt for mange distraksjoner, eller teksten er lengre / mer kompleks enn det som får plass i én økt.

  7. Fin artikkel og mange gode skrivetips her.
    Bra formatering og avsnittsdeling også.

    Jeg skumleser som regel mye av det jeg leser, og spesielt artikler. Avsnitt og formatering slik det er brukt her gjør at jeg enkelt kan velge ut det som må gies mer tid og innsats, og fly over resten.

    Takk for nok en god artikkel på NRKBeta! 🙂

    Svar på denne kommentaren

  8. Dette var virkelig gode tips! Anbefaler også boken On Writing av Stephen King. Ved siden av å være en biografi er det også en beskrivelse av hans metoder. Her legger han for eksempel fra seg manus i 3-4 uker før han leser det. Er som å lese noe som noen andre har skrevet!

    Svar på denne kommentaren

  9. En ting jeg tror mange ikke er klar over er «outline view» i Word. Dette kan du bruke i stedet for notepad for å unngå fokus på formatering, og du kan bruke det i stedet for scrivener for å organisere teksten, og i noen grad også i stedet for mind maps.

    Jeg pleier å begynne der med en liste stikkord, som så bearbeides til en struktur med overskrifter som følges av avsnitt med stikkord. Flytter rundt på dette til flyten kjennes sånn passe, og så er det bare å sette igang med å bytte ut stikkord med full tekst.

    Etter det er det fremdeles enkelt å flytte rundt på overskrifter og avsnitt, all redigering foregår her til teksten er helt ferdig. Så kan man flytte seg til den gode gamle «print layout» (som er den eneste modusen det ser ut som alle bruker i Word) for å gjøre formatering og layout.

    Du har også nå et dokument som er formatert med overskrifter og brødtekst og så videre, det du skal gjøre nå er ikke å merke hver overskrift og forandre font og størrelse, slik jeg har sett mange gjøre, men heller forandre «style» for «Heading 1», «Heading 2» og sånt avhengig av hva som er i bruk. Dette gir deg konsistent formatering for hele dokumentet, og du kan også lagre dette som (eller bruke ferdige) «styles» for samme formatering hver gang.

    Har Word med engelsk språkdrakt så det ble noen engelske ord her, regner med det skal være greit å finne tilsvarende i norsk utgave.

    Svar på denne kommentaren

    • Caroline Nesbø Baker (svar til J.I. Hansen)

      Ja! På norsk velger du «Navigasjonsrute» under «visning»-menyen. Da får du oversikt over tekstbolkene i teksten, og kan flytte de omkring som du måtte ønske.

  10. Det er noe ganske annet å skrive bok enn artikkel, men jeg måtte være rimelig hard med meg selv og jobbe med ett kapittel om gangen da jeg jobba med min. Holdt dem i hvert sitt dokument, slik at jeg ikke på lettvint måte kunne hoppe mellom for å «bare gjøre en liten ting». Notater i Notepad, skriving i Google Docs (for tilgjengelighetens skyld både på PC, mobil og tablet). Fikk da trøkka ut over to hundre sider, uten at det var for avskrekkende å prøve igjen!

    Svar på denne kommentaren

  11. Smak og behag, men Ommwriter.com er et skriveverktøy som rydder vekk alle distraksjoner og søker å skape en slags zen-aktig atmosfære. Litt som det notepad-trikset ditt. Brukte det mer for en del år siden, så har ikke helt koll på utviklingen av verktøyet.

    Svar på denne kommentaren

  12. Bjørn Sandåker

    Takk for mange fine tips!

    Jeg vil foreslå å bruke en korrekturleser til slutt, enten menneske eller i skriveprogrammet. Sistnenvte er dog ikke så god som mennesket, fordi programmene er dårlig på logiske feil. Men et feilrettingsprogram hadde tatt «endel» og «etpar» m.fl.

    Svar på denne kommentaren

    • Finner du fram en gammel bokmåls-ordbok (ikke riksmål), ser du at en rekke ord som i dag sær skrives ble samskrivet dengang. Sær skriving er definitivt på vei inn. En periode er sær skriving «også» tillatt, ved siden av den gamle formen, men etter noen få år blir det den eneste godkjente formen.

      Jeg irriteres over det først og fremst der et begrep uttales som ett sammenhengende ord. Sier jeg «en» «del» bruker jeg tallordet én, evt ubestemt artikkel foran substantivet «del». Sider jeg «endel», er det verken tallord, artikkel eller substantiv: Betydningen er beslektet med «noe» (men litt mer enn «noe»). «En del smør og en del sukker røres hvitt» er noe annet enn «endel smør og endel sukker røres hvitt»! «Endel» er et selvstendig begrep som uttales som ett ord. Da er det feil å skrive det som et tallord (/en artikkel) og et substantiv!

      Det blir som når du leser en «feil melding» – det er noe annet enn en «feilmelding». «Sær skriving» er noe annet enn «særskriving». «Et par» er to, «etpar» er noen få: to, tre, kanskje fire, men eksplisitt upresist. («Et par» er ikke upresist, det er ett par!)

      Hvis det høres galt ut å lese ordene ett for ett, med en liten kunstpause mellom hvert ord, men det høres riktig ut å lese det som en sammenhengende lydrekke, da sier min språkfølelse at det er ett ord og bør skrives som det.

      Kan du bytte ut «en» med «to», uten at meningen endrer seg («En del smør og to deler sukker»), da er sær skriving riktig. Kan du bøye der første ordet («særere skriving»), da er sær skriving riktig. Kan du bytte ut artiken med et annet kjønn, og substantiv-delen om nødvendig («ei skje» sukker), stadig vekk uten endret betydning, da er sær skriving riktig. Men endrer betydningen seg, og særlig hvis den kan misforstås («feil melding»), da er det fristende å samskrive.

      Men jeg er fullt klar over at språkutviklingen ikke er enig med meg. Heller ikke anglofile. (Jeg har diskutert hissig med folk som argumenterer med at «Det heter jo ‘error message’ i to ord på engelsk, da må det jo hete ‘feil melding’ i to ord på norsk også! … Jeg burde jo ikke diskutere mot slike argumenter i det hele tatt; jeg burde gi opp!)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.