nrk.no

Blir Norge mer polarisert?

Kategorier: Analyse & Samfunn

Illustrasjon: Joakim Nordström, NRK

Står nordmenn stadig lengre fra hverandre politisk?

Utsagn av typen «samfunnet blir stadig mer polarisert» har vært ganske vanlig på kommentarplass og rundt lunsjbordene de siste årene. Og følger man samfunnsdebatten synes det ganske tydelig at den har blitt hardere. Videre er det liten tvil om at polarisering ser ut til å være et dominerende trekk ved samfunnsutviklingen i mange av de landene vi gjerne følger i nyhetene, med Brexit i Storbritannia og 2016-valget i USA der Donald Trump ble valgt, som de tydeligste markørene.

Ordet «Polarisering» i norske medier

Søker man etter varianter av ordet «polarisering» i norske medier, ser man at begrepet brukes stadig mer også hos oss:

Søkefrase «polariser*» hos Retriever

Nå trenger ikke alt dette handle om politisk polarisering, men etter å ha tatt noen stikkprøver i artiklene som kommer opp i søket, virker det rimelig å legge til grunn at mye av dette handler om tegn på polarisering av samfunnet, slik de fleste av oss forstår begrepet.

Hvorfor har jeg gransket dette?

Som offentlig finansiert allmennkringkaster er det viktig for NRK å forstå utviklingen i samfunnet omkring oss. Som en del av et strategiarbeid satt jeg derfor i en gruppe som fikk i oppdrag å undersøke hvordan og på hvilken måte det norske samfunnet er mer polarisert enn før. Det vi fant er interessant nok til at jeg mener det bør deles med et større publikum.

Hva prøver vi å finne ut?

Før jeg diskuterer resultatene vil jeg gjerne kort vise hvilke avgrensninger og definisjoner de hviler på.

Definisjon av polarisering

Et godt sted å begynne, er å avklare hva vi mener med ‘polarisering’ slik at vi har noe å analysere.

For å gjøre det dette enkelt, uten noen lang teoretisk begrepsavklaring, gikk vi til Store norske leksikon. Der defineres polarisering slik:

Polarisering, betegnelse på en prosess hvor avstanden mellom de viktigste aktørene i et politisk system, for eksempel partiene, øker, eller hvor aktører (partier) som står langt fra hverandre, styrkes.

Polarisering – politikk | Store norske leksikon

Vi valgte å bruke denne, og da særlig første ledd. Men i stedet for å se på partier, som det foreslås her, valgte vi å se på velgerne, siden det er velgerne – i form av publikum – NRK forholder seg til i det daglige.

Periode

For å kunne se etter endringer må vi velge en periode å analysere. Her valgte vi perioden 2007 til 2017.

Om man skal undersøke endringer i samfunnet er kanskje ti år relativt kort tid, men samtidig handlet dette prosjektet nettopp om en samfunnsutvikling mange opplever går ganske fort.

I en norsk mediekontekst var 2007 et fint år å starte. Det var året det digitale bakkenettet åpnet, det var året Facebook gjorde sitt inntog, og det var året hvor smarttelefonen med iPhone i spissen så smått begynte å få en viss utbredelse.

Vi ville således undersøke hvorvidt norske borgere står lengre fra hverandre nå enn for ti år siden.

Men her er det viktig å presisere hva vi undersøkte; vi var ikke opptatt av å avdekke hva befolkningen mener om ulike temaer, som for eksempel om befolkningen var blitt mer eller mindre positivt innstilt til privatisering eller innvandring i løpet av perioden.

Det vi ønsket å undersøke var om befolkningen er blitt mer delt i spørsmål som dette. Altså om vi kunne se at det var en større grad av uenighet i 2017 enn i 2007. Vi ønsket å gjøre dette i et representativt utvalg, slik at funnene var gyldige for hele befolkningen.

Datagrunnlag

Vi brukte totalt 22 forskjellige påstander fra Kantars undersøkelse Forbruker og Media og Ipsos’ sosiokulturelle undersøkelse Norsk Monitor. Undersøkelsene er gjennomført på et representativt utvalg på henholdsvis ca. 9000 og 4000 over hele landet.

Dette er kriteriene påstandene ble valgt utifra:

  1. Variasjon i temaer
  2. Standardisert svarskala
  3. Identiske formuleringer i 2007 og 2017*

* Noen av spørsmålene fra Norsk Monitor er fra 2015, siden nyere tall ikke var tilgjengelige da grunnanalysen ble gjort. Vi har senere kjøpt flestparten av svarene i 2017-versjon. Ingenting tyder på at hovedfunn ville vært vesentlig annerledes dersom vi kun hadde kjørt på 2015 eller 2017.

Mulige metodesvakheter

Man kan selvfølgelig være uenig i utvalget av påstander, men siden det vi ønsket å undersøke var en generell polariseringsprosess, lot vi først og fremst variasjon være viktigste premiss.

Og man kan mene at enkelte av påstandene er dårlig formulert, upresise eller ha andre ankepunkter ved flere av dem, men så lenge påstandene var identiske før og nå, og gir noenlunde uttrykk for politiske posisjoner, vil jeg hevde at de i sum kan brukes til å måle grad av overordnet uenighet.

Videre kan de underliggende undersøkelsene ha metodiske svakheter eller utvalgsskjevheter. Men så lenge de enten er stabile, eller ikke påvirker en eventuell trend, vil heller ikke det svekke analysen nevneverdig.

Det ovenstående er generelle problemer med utvalgsbaserte spørreundersøkelser, og jeg ser uansett ikke helt hvordan vi eventuelt skulle unngått dem med valgte metode.

Og for ordens skyld, vi valgte spørsmålene/påstandene før vi visste resultatene av dem.

Hvordan måler vi

For å måle uenighet sammenlignet vi spredningen av svarene over de ulike svaralternativene ved hjelp av det man i statistikkfaget kaller standardavviket. Standardavvik er et statistisk mål for spredning – et utrykk for det gjennomsnittlige avviket fra gjennomsnittet:

Enkelt forklart er det slik at stor grad uenighet om en påstand vil komme til uttrykk i stort standardavvik.

For at polarisering skal ha funnet sted, må standardavviket ha økt i løpet av perioden; vi må ha blitt mer uenige enn før.

Så la meg oppsummere premissene før vi ser på resultatene:

  1. Polarisering betyr at (aktører) befolkningen står lengre fra hverandre enn før
  2. Vi definerer polarisering som økt uenighet om politiske posisjoner og påstander
  3. For at polarisering skal ha funnet sted, må uenigheten uttrykt i standardavvik øke fra før til nå

Så hva viser dataene?

La oss bare slippe katta ut av sekken med én gang: Det er lite eller ingenting som tyder på at perioden 2007 – 2017 er preget av polarisering slik vi har definert det over i form av økt uenighet.

Den gjennomsnittlige endringen av standardavviket er marginal og negativ for begge datasettene. I snitt er uenigheten stabil over tiårsperioden. Så selv om enkelte spørsmål (som jeg kommer tilbake til) har fått en økning i standardavvik, er det overordnede funnet at polarisering målt på denne måten ikke har skjedd.

La oss se på et par eksempler fra datasettet:

«Er høy skatt OK for å beholde fellesgoder?»

Vi starter med et spørsmål som kartlegger vilje til å betale skatt. Dette er et spørsmål som kan hevdes å ligge nært grunnlaget for den tradisjonelle høyre-venstreaksen i politikken.

Som vi ser i diagrammet er det i løpet av perioden blitt noe større aksept for et høyt skattenivå. Altså en moderat meningsendring. Men for å vurdere om vi er blitt mer eller mindre uenige om dette oss imellom, er det enklere å se på standardavviket. Det har gått ned:

Et lavere standardavvik innebærer at vi er blitt mer samstemte om dette enn for ti år siden. For selv om noen har endret mening i perioden, har de i hovedsak endret mening i samme retning. Bevegelsen er ikke stor, men peker i alle fall ikke i retning av at vi er blitt mer polarisert i spørsmålet om beskatning satt opp mot fellesgoder.

Et annet politisk konfliktområde som ofte kommer opp når man diskuterer polarisering, er spørsmål om innvandring og integrering. Så man kunne kanskje tenke seg at det ville skille seg ut.

«Bør innvandrere leve som nordmenn?»

La oss se på en påstand om hvordan utlendinger som bosetter seg i Norge bør leve.

Det er blitt færre som er helt enige i at utlendinger som bosetter seg i Norge bør leve som nordmenn. Men som nevnt over er det standardavviket vi er ute etter i denne sammenheng.

Og standardavviket er stabilt.

Befolkningen er altså blitt noe mer kritiske til påstanden om at utlendinger bør leve som nordmenn, men graden av uenighet er like stor som for 10 år siden.

«Bør bistand reduseres?»

Hvordan er det med synet på bistand?

Som vi kan se av diagrammet er det en bevegelse mot enighet i påstanden, men først og fremst fra Helt uenig til Verken enig eller uenig. Altså en bevegelse mot midten og usikkerhet om påstanden. Og det kan vi også lese i standardavviket som har gått ned:

Så selv om det er til dels tydelig bevegelse i svarene, er standardavviket gått ned, siden bevegelsen er mot midten i stedet for ytterkantene. Igjen: Ingen tegn til polarisering på dette spørsmålet.

Men rett skal være rett. Det er som nevnt også påstander hvor standardavviket har økt. Her er et par av dem.

«Hindrer motvilje mot å kritisere minoriteter samfunnsdebatten?»

La oss se på en påstand om kritikk av minoriteter og svake grupper:

Vi må riktignok åpne for to desimaler i standardavviket, men på spørsmålet om ytringsrom når det gjelder minoriteter og svake grupper, har standardavviket økt. Befolkningen er blitt mindre samstemte om dette spørsmålet – og følgelig mer polarisert. Men som vi kan lese av den forsiktige økningen i standardavviket og av tabellen under, er bevegelsen beskjeden:

Som det går frem av diagrammet er det en bevegelse på samlet sett tre prosentpoeng mot ytterpunktene. Tyngdepunktet ligger fortsatt i midten og mot enighet i påstanden, men det er nå ni istedenfor sju prosent som er helt uenige, og et snaut prosentpoeng flere som er enige. Sistnevnte er dog innenfor feilmarginen.

«Hvor fornøyd er du med demokratiet i Norge?»

På et annet, og ganske overordnet spørsmål ser vi også at standardavviket har beveget seg opp:

Vi er altså blitt mer (om enn marginalt) splittet i vårt syn på hvor godt demokratiet fungerer i Norge i dag, enn vi var for ti år siden:

Men som diagrammet viser er det fordi andelen som er meget fornøyd med hvordan demokratiet fungerer har økt. Så det er kanskje ikke noe godt argument for polarisering.

Og som den observante leser vil legge merke til var standardavviket uansett svært lavt på dette spørsmålet. Vi er altså både samstemte, og i all hovedsak fornøyd med hvordan demokratiet fungerer i Norge.

Om vi lister opp alle spørsmålene vi hentet fra Norsk Monitor, så er faktisk dette spørsmålet om demokratiet det respondentene er mest samstemte om, uttrykt gjennom det laveste standardavviket – selv etter den svake økningen fra 2007.

Dette er spørsmålene fra Norsk Monitor:

Norsk monitor – standardavvik 2007 2017
I det store og det hele, er du meget fornøyd, ganske fornøyd, ikke særlig fornøyd eller ikke fornøyd i det hele tatt med hvordan demokratiet fungerer i Norge? 0,58 0,61
Hvor stor tiltro har du til følgende institusjoner som finnes i vårt samfunn? Helse- og sosialvesenet 0,71 0,67
Menn og kvinner bør dele ansvaret for husarbeid og barneoppdragelse likt* 0,69 0,69
Hvor stor tiltro har du til følgende institusjoner som finnes i vårt samfunn? Stortinget 0,73 0,70
Hvor stor tiltro har du til følgende institusjoner som finnes i vårt samfunn? Politiet 0,74 0,73
Hvor stor tiltro har du til følgende institusjoner som finnes i vårt samfunn? Domstolene 0,75 0,73
Hvor fornøyd er du med forholdene i det norske samfunnet i dag? 0,81 0,79
Alt må gjøres for å hindre at ulike distrikters særpreg, f.eks. når det gjelder dialekter og mat, forsvinner 0,88 0,90
Motvilje mot å kritisere minoriteter og svake grupper hindrer debatt om viktige samfunnspørsmål 0,86 0,90
For å trygge økonomisk vekst, trenger vi fortsatt industriutbygging, selv om dette skulle komme i strid med naturverninteressene* 0,97 0,95
En bør kunne kreve at utlendinger som kommer for å bosette seg i Norge lever som nordmenn 0,97 0,96
Mange oppgaver ville bli bedre og billigere løst, dersom de ble overført fra det offentlige til private selskaper* 0,98 0,96
Vi bør øke prisen på all energi for å redusere forbruket og dermed miljøforurensningen 1,05 1,00
Det finnes mange meninger som aldri burde bli tillatt fremført i radio og fjernsyn 1,11 1,00
Det er fint med private skoler eller sykehus. Dermed kan de som ønsker det få bedre utdannelse og helsestell ved å betale noe ekstra 1,08 1,04

* 2015-tall Kilde: Ipsos Norsk Monitor

Og som jeg har nevnt over er det ingen av spørsmålene som viser en betydelig økning i standardavvik, og ergo heller ikke polarisering i perioden – hvis vi forutsetter at det lar seg måle på denne måten.

Om vi beregner gjennomsnittlig endring i standardavvik fra 2007 til 2017 for alle påstandene, får vi -0,02 for tallene fra Ipsos, og -0,03 for tallene fra TNS Kantar.

Ser vi på tallene fra Ipsos i tabellen over, er det også verdt å merke seg at spørsmålene om tillit til institusjoner alle er blant dem med minst avvik, og at de samlet har mindre avvik enn i 2007.

Polarisering og Stortinget

Blant institusjonene det er spurt om finner vi Stortinget, som burde være et egnet sted å se etter tegn på politisk polarisering. Men som det går frem av tabellen har standardavviket falt.

I løpet av de siste årene har tiltroen til Stortinget økt og standardavviket blitt lavere:

Dersom vi levde i et samfunn preget av skarpere fronter og polarisering, burde vel heller det motsatte skjedd?

Valgresultat

Og når vi først er inne på dette med Stortinget, så finnes det et datasett til som kan brukes til å undersøke om Norge er mer eller mindre polarisert enn før: Hvert fjerde år arrangeres det stortingsvalg.

Om de siste ti årene hadde vært preget av polarisering, så burde dette kunne spores i valgresultatene. Da burde (som 2. ledd i definisjonen av polarisering tilsier) aktører som allerede står langt fra hverandre fått mer makt.

Og med aktører som allerede står langt fra hverandre forstår vi i denne sammenhengen fløypartiene. Men det er jo heller ikke tilfelle at de har fått mer makt i form av økt oppslutning. Tradisjonelle fløypartier som Rødt, SV, FrP og «Andre» har fått mindre oppslutning de siste årene. Og selv om vi er rause og definerer inn MDG og SP som en form for fløypartier, så er likevel utviklingen ikke mer enn stabil.

Alternative hypoteser

Som vist over er det lite (om noe) som peker i retning av noen tydelig politisk polarisering i Norge de siste årene, gitt at det kan forstås som økende grad av politisk uenighet og måles på denne måten.

Det kan sikkert argumenteres for at det finnes andre metoder og andre datakilder som kan gi andre utfall. Men så langt jeg har klart å finne ut er det gjort lite forskning med polarisering som tema i Norge.

Et hederlig unntak er Erik Knudsen som skriver om affektiv polarisering med utgangspunkt i data fra Medborgerpanelet. Affektiv polarisering innebærer antipatier mot folk som mener noe annet enn en selv. Og Knudsen argumenterer for at befolkningen er polarisert på denne måten og at dette kommer til uttrykk i motvilje mot at barn skal gifte seg med folk som stemmer på partier som står langt fra respondentens foretrukne. Men Knudsen har dessverre ikke trenddata slik at han kan måle om polariseringen har økt, slik vi legger til grunn her.

For vårt anliggende var trend sentralt siden vi ser på polarisering som en prosess og ikke en tilstand. Men vi har jo heller ikke klart å avdekke noen trend i den retning.

Så hva kan da være årsaken til denne fornemmelsen av at vi som samfunn er i ferd med å gå litt opp i liminga? De lett tilgjengelige resultatene fra Stortingsvalg burde jo alene bære vitne om at Norge først og fremst er preget av betydelig politisk stabilitet, og analysen jeg har gjort over er ikke spesielt raffinert eller vanskelig gjennomførbar.

Todelt

Jeg tror årsaken er todelt. For det første preges nok vår forståelse av ting som rapporteres fra andre deler av verden. Og selv om det sikkert er elementer av overrapportering av polarisering i land vi identifiserer oss med og lar oss engasjere av, er det ingen tvil om at noen av dem har blitt ytterligere polarisert de siste årene. I Storbritannia har Brexit preget både politisk og sosialt liv i flere år nå. Og det er vel heller ingen tvil om at det politiske klimaet i USA har hardnet betydelig til de siste ti årene, og i særdeleshet etter valget av Trump i 2016. Også i deler av Europa er nok frontene blitt tydeligere med fremveksten og oppslutningen om mer populistiske partier.

Men selv om ikke vi ser samme tendensen her hjemme, så ligner nok den norske offentligheten stadig mer på den vi ser i utlandet. Og det er i endringer i offentligheten jeg tror vi finner den andre årsaken. Årsaken til disse endringene kommer også fra utlandet. Men handler om teknologi, mediebruk og hvordan dette har forandret rammene for norsk politisk debatt og offentligheten som sådan. Før måtte man lese kronikker, leserinnlegg og følge debattprogrammer på tv og radio for å henge med. Det behøver man ikke lenger.

EDIT: En tidligere versjon av artikkelen hadde «daglig bruk» i overskriften i denne grafen, det korrekte er ukentlig bruk.

Vi har nå fått sosiale medier, og særlig Facebook har tatt en dominerende plass i folks mediebruk.

Nå blir det for enkelt å legge alt ansvar på sosiale medier. De lever i en symbiose med de tradisjonelle mediene, hvor konfliktorientert journalistikk er godt stoff, som ofte prioriteres. Men jeg vil likevel foreslå tre overlappende årsaker til at bruk av sosiale medier kan gi et vrangbilde av meningsmangfoldet og etterlate et inntrykk av at vi er mer polarisert enn før:

  1. De som mener mest er mest ivrige
  2. Algoritmer som prioriterer følelser, engasjement og kontrovers
  3. Forskjellen på «mange» og mange

Jeg vil avslutningsvis kort gjennomgå disse punktene:

1. De som mener mest

Det er forsket ganske mye på hvem som deltar i politisk debatt i sosiale medier. Og det er godt dokumentert at de som mener mest også er de som deltar mest. Dette, kombinert med algoritmene i punkt 2, fører til at den debatten vi blir eksponert for blir enda mer preget av ytterpunktene og dem som kan formulere seg mest kontroversielt og splittende.

2. Algoritmer for uenighet

Om det er noe sosiale medier er gode på, så er det å eksponere uenighet. Uenighet driver engasjement, og algoritmene som styrer vår bruk av sosiale medier peker oss derfor dit uenigheten er størst og fremhever innlegg som engasjerer andre. Vi ser således flere innlegg som er kontroversielle og provoserende enn de som ikke vekker de samme følelsene. Utvalget av innlegg som presenteres for oss er dermed ikke representative for det som skrives i sosiale medier, men er utvalgt etter kriterier som prioriterer det oppsiktsvekkende og engasjerer andre. Da er det lett å tro at det er sånn. Og kanskje legge seg til en lignende form selv for å oppnå den samme oppmerksomheten. Vi vil jo gjerne ha den.

3. Forskjellen på «mange» og mange

Til slutt et fenomen jeg pleier å kalle forskjellen på «mange» og mange. Dette handler om vår manglende evne til å vurdere størrelser i forhold til hverandre og hvordan dette ofte kan føre til misforståelser.

Da Høyres Tina Bru uttalte på Facebook at den varme sommeren kunne ha noen med klimaendringer å gjøre, fikk hun høre det. Det kom over 500 innlegg – mange av dem fra folk som ble provosert av den unge høyrepolitikerens klimaengasjement. Retorikken var såpass hard og opplevdes så massiv at Bru sa hun ble motløs og mistet litt av lysten på å engasjere seg i debatten.

Og hundrevis er jo mange. Og det er lett å forstå at det kan være til stor belastning når krass kritikk eller ren hets tikker inn som notifications på telefonen. Men så er det viktig å huske at hundrevis, som et uttrykk for hva befolkningen måtte mene om det du har sagt, er stusselig få, om de mot formodning ikke er trukket ut i et representativt utvalg.

Når ledende og mer eller mindre ytterliggående stemmer treffer med et innlegg i sosiale medier, kan de få mange tusen likes. Titusener. Og flere hundre kommentarer. Det ser massivt ut. Da er det lett å ta for gitt at her har vedkommende truffet en nerve. Det er dette folket egentlig mener.

Men 50 000 likes er én prosent av den norske befolkningen. Eller omtrent like mange som bor i Skedsmo kommune. Dette kan det være litt vanskelig å huske i det daglige. Respons i sosiale medier kan, men trenger ikke, ha noen sammenheng med hva befolkningen mener om det som sies. Det eneste det forteller oss er at det finnes noen tiltalls tusen som mener nok om det som sies til at de klikker på like-knappen.

Summen av dette er at kontrære stemmer, som er overrepresentert blant de mest aktive på sosiale medier, prioriteres i strømmen av poster og tilsynelatende får massiv oppmerksomhet. Da kan det være lett å tro at det er sånn.

Konklusjon

Som nevnt er analysen jeg har gjort over ikke særlig komplisert å gjennomføre. Og statistikk over hva folk mener i politiske spørsmål finnes det mye av.

Men slike statistikker er likevel mye mindre tilgjengelige enn det vi ser til daglig hver gang vi flipper telefonen opp av lomma og blar gjennom nettaviser, Twitter eller Facebook, og i all hovedsak blir eksponert for konfliktorientert journalistikk, krasse debatter, og nyheter fra land hvor polarisering faktisk er et faktum.

Dermed er det kanskje ikke så rart om vi overvurderer utbredelsen av uenigheten vi ser i sosiale medier, og i samfunnet forøvrig?

31 kommentarer

    • Meget interssant analyse, som gjør meg litt mer optimistisk om Norges politiske framtid.

      Den viser også klart hvor ubrukelige sosiale medier og avisenes kommentarfelt er som kilde for å forstå samfunns- og politiske trender. Dette var sikkert en lærepenge for flere enn meg.

      For de om fant denne artikkelen interessant kan jeg sterkt anbefale Hans Roslings bok «Factfulness», som viser noe av det samme, men gjeldende økonomisk og politisk utvikling i global skala.

  1. Interessant analyse. Som det nevnes mot slutten av artikkelen, sier definisjonen som er lagt til grunn ikke noe om graden av affektiv polarisering. Analysen undersøker altså i hvilken grad vi ER uenige (og om dette har endret seg mellom 2007 og 2017), men den sier ikke noe om hvordan vi affektivt forholder oss til uenigheten. Kan det være at våre antipatier for meningsmotstandere vokser? Eller minsker den? Jeg skulle derfor gjerne sett en analyse av hvordan vi FORHOLDER oss til meningsforskjeller (selv om meningsspennet er noenlunde stabilt). Finnes det data for dette?

    Svar på denne kommentaren

    • Iacob Christian Prebensen (NRK) (svar til Jørgen Rafn)

      Hei, Jørgen!
      Hyggelig at du fant det interessant.
      Jeg vet dessverre ikke om noe sånt. Vi har det iallfall ikke i våre data. Og som jeg er inne på over så er man avhengig av trend for å avdekke om det i så fall er noe nytt. Det spørs om noen har det for en forholdsvis ny problemstilling.

  2. Interessant analyse. Jeg har selv inntrykk av at det meste som skrives i kommentarfelt i beste fall er lite konstruktivt. Det blir ofte til at man scroller fort igjennom for å se om det kanskje er noen som har noen gode synspunkt å komme med, men ofte skremmes de bort hvis det er et kontroversielt tema.

    Synd disse algoritmene du nevner først og fremst er laget for å selge reklame. Hadde vært kult om de også fungerte som et slags filter for å bryte opp ekkokammer og løfte frem saklig diskusjon. Kanskje automatisk begrave eller hets også, så ferre vegret seg for å delta.

    Vet ikke helt om det er det de forsøker å gjøre der borte i USA nå, men Trump begynte plutselig å prate om at myndighetene må gå inn og regulere sosiale medier.

    Svar på denne kommentaren

  3. Ingvard Frøyland

    Interessant tema, men hvem er med i undersøkelsen? Etniske eller ‘hummer og kanari’? Kan ha innflytelse på alle svarene gitt her om skatt, flere innvandrere. Dessuten har vel stemmegivning de senere årene blitt mer taktisk for å oppnå ønsket effekt, klaneffekten. I og med den markante innvandringsøkning de senere årene burde de vært holdt utenfor. Det er vel etniske nordmenns holdninger som er interessant å få frem.

    Svar på denne kommentaren

  4. Interessant lesning. Likevel mener jeg analysen har en ganske åpenbar svakhet: Skalaen som er brukt er relativ til holdningene det året undersøkelsen ble utført i. En 5 punkts «veldig enig» til «veldig uenig» skala vil ikke klare å fange opp om hva ytterpunktene faktisk representerer. Bare hvor vedkommende står relativt til dagens debatt. Sett med dagens øyne kan to rake motsetninger rundt et tema i 2007 begge falle inn under «hverken enig eller uenig» i dag. Hvis ytterpunktene refererer til mer ekstreme holdninger i 2017 vil man ikke fange det opp her. Bare hvordan befolkningen plasserer seg selv mellom ytterpunktene. Men hvis ytterpunktene øker og holdningene i samfunnet «strekkes» fra hverandre, er ikke det også polarisering?

    Kan man f.eks. sammenligne avstanden mellom en klimaforkjemper og en klimafornekter i 2007 og 2017? Hva med holdninger rundt feminisme? Her mener jeg at forskjellen på hva en person som er «veldig enig» og en som er «veldig uenig» har økt betraktelig i denne perioden, men det kan selvfølgelig hende jeg tar feil.

    Men uansett var resultatet ganske overraskende, så kommer nok til å være mer kritisk til ordet polarisering framover.

    Svar på denne kommentaren

    • Haakon Aasprong (svar til Aleksander Rem)

      Jeg tenkte mye av det samme og skulle gjerne sett en undersøkelse basert på spørsmål der respondenten i større grad aktivt må ta stilling selv heller enn å vurdere abstrakte utsagn. I spørsmål om skattenivå kunne f.eks respondenten bes angi en rettferdig skatteprosent for en person med snittinntekt.

      Med fem svaralternativer vil man ikke fange opp evt outliers der konsensus har beveget seg mot en av polene. Vi kan være enige om at høy skatt er bra, men hva innebærer høy skatt?

  5. Rune Chr. Tollefsen

    Som så mange andre analyser og statistikker så viser denne akkurat det man ønsker å få frem.
    Utvalg av hvem som er spurt er ikke nevnt med ett eneste ord. Og da faller hele undersøkelsen på sin egen urimelighet.
    Norge er blitt mere polarisert. Det er ikke til å stikke under en stol. Inntoget av innvandring, deres rettigheter til sosiale ytelser framfor hva nordmenn må stå i kø for å få er bare ett eksempel på hva som fremmer polariseringen. Det er økt kriminalitet av ikke vestlige innvandrere,, økonomiske imigranter, og såkalte flyktninger som ikke har rettigheter til beskyttelse. Men alikevel får det. Dette er saker som igjen har vist seg i den politiske debatten og fremmer polariseringen. Man kan bare ta et enkelt eksempel. FrP i regjering i 2. perioden. Hetsen mot Sylvi Listhaug. Dette er saker som var utenkelig for menig mann og kvinne i gaten for få år tilbake. Saker som Karl I. Hagen tok opp på slutten av 70 tallet har vist seg å treffe. Men ble den gang ledd av av et samlet storting. Sylvis konfrontasjon i Rinkeby og den slakten hun fikk etter den turen. Kontra hva vi nå ser i avisene om Svenske tilstander. Voldtekt, ran, mord og tyverier. En forbryterbølge som kommer etter vi fikk åpne grenser. Dette er tema forfatteren ikke tar opp eller velger å ikke se på, kommentere. Ei heller ta med i sin analyse. Så denne saken er som forventet utarbeidet av NRK og med NRK sine politiske holdninger og standpunkt.
    Det er ikke rart at folk slutter å se på en kanal som har et klart politisk ståsted. Forvrenger sannheter og unnlater å være upartisk.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Rune Chr. Tollefsen)

      Leser du saken du kommenterer på, vil du se at utvalg og metode er behandlet. Det er ikke NRK som har utført undersøkelsene, de er gjort av hhv. Norsk Monitor og TNS Kantar i 2007, 2015 og 2017 på representative utvalg, og som det står er spørsmålene valgt ut uten å kjenne svarene.

      Hvis NRK skulle gjort dette for å drive gjennom en agenda, måtte vi gått ti år tilbake i tid for å påvirke undersøkelser gjort av uavhengige kommersielle aktører, og som i hovedsak gjør undersøkelsene for å løse helt andre oppgaver enn dette.

      Som nevnt innledningsvis er ikke analysen opprinnelig gjort for publikum, men for å internt forstå en prosess det har vært hevdet har skjedd og dermed se hvordan NRK bedre kunne løse sine oppgaver i et polarisert samfunn. Da vi fant ut at denne ideen om et samfunn som går opp i limingen ikke stemmer, så vi det som god folkeopplysning å formidle at bildet ikke faktisk er slik som man kan få inntrykk av gjennom sosiale medier, sjokkoverskrifter eller kommentarfelt, fordi vi alle er tjent med å ha et godt faktagrunnlag for å forstå verden.

      Ser man nøyere i grafene over vil man finne folk som representerer mange ulike syn, også sannsynligvis mange av sine egne. Men man vil også se dem i perspektiv av hvor resten av befolkningen står, og det har altså ikke endret seg så mye i retning ytterpunktene fra slik sammenliknbare mennesker følte for 10 år siden.

    • Per Christopher Prebensen (svar til Rune Chr. Tollefsen)

      For en ubrukelig kommentar! Det står jo tydelig i artikkelen at undersøkelsene er basert på et representativt utvalg av hhv 9000 og 4000 nordmenn fra hele landet. Videre at det ikke er en analyse av affektpolarisering og diskuterer også at oppfattelsen av polarisering sannsynligvis kan stamme fra både typen mennesker som er mye på SoMe og måten algoritmene fremmer aggresiv diskurs.

      Det eneste du viser med din kommentar er jo at du har bestemt deg hvordan samfunnet er i dag. Du understøtter ikke synspunktene dine med en eneste kilde, men støtter deg istedet på subjektive anekdoter. Man kan jo nesten betvile om du i det hele tatt har lest artikkelen.

      Lykke til videre!

    • Hva er vel fakta og statistikk når du allerede har bestemt deg? Jeg stoler hvertfall mer på en gjennomarbeidet empirisk basert analyse enn dine anekdotiske «bevis»…

  6. «Om de siste ti årene hadde vært preget av polarisering, så burde dette kunne spores i valgresultatene. Da burde (som 2. ledd i definisjonen av polarisering tilsier) aktører som allerede står langt fra hverandre fått mer makt.»
    Litt lettvint å berre sjå på valresultat og ikkje ta med i vurderinga at eit ekstremt høgreparti sit i regjering.

    Svar på denne kommentaren

  7. Dette er ei interessant undersøking. Opplegg og tolking er det mest interessante, ikkje resultata. Dei er som forventa med dette opplegget. Viss denne undersøkinga hadde vist ei klar aukande polarisering, hadde det verkeleg vore grunn til pessimisme.

    Eg stiller difor store spørsmål ved at både forfattaren og andre synest vera overraska over resultata i denne undersøkinga.

    Når så mange avgjerande faktorar blir utelatne i undersøkinga, kan ein ikkje venta å finna eit godt svar på om den politiske polariseringa i samfunnet har auka eller minka.

    Det er opplagt ein stor mangel ved undersøkinga at svara ikkje er relatert til faste data, men berre relatert til før og no. Det vil ikkje kunna gi sannferdige svar på det som var oppgåva.

    Svara på spørsmåla er kort og godt ikkje adekvate for det forfattaren ønskjer å framstilla. Det godt mogleg at polariseringa i samfunnet ikkje er så stor som enkelte vil ha det til. Poenget er at denne undersøkinga ikkje er eigna til å gi svar på dette.

    Svar på denne kommentaren

  8. Hei

    Lurte på hvor mange som svarte for hvert år, siden det ikke er nevnt i grafene. Er det 9000 for 2007 og 4000 for 2017? Kunne du oppdatert grafene med det? Du skrev:

    «Undersøkelsene er gjennomført på et representativt utvalg på henholdsvis ca. 9000 og 4000 over hele landet.»

    En ting til: Kan du fortelle om dere fikk hele datasettet da dere betalte, eller får dere bare oppsummert standardavvik og totalrespons av TNS Kantar?

    Mvh Tobias

    Svar på denne kommentaren

    • Iacob Christian Prebensen (NRK) (svar til Tobias M)

      Hei, Tobias!
      Henholdsvis peker på at det er to forskjellige undersøkelser i bruk. Vi bruker både Kantars Forbruker og media og Ipsos’ Norsk monitor. I førstnevnte er utvalget ca på 9000 alle årene, mens for Norsk monitor er det ca 4000. Jeg skriver ca fordi det varierer litt fra år til år.
      Forbruker og media abonnerer vi på og har følgelig tilgang til hele basen, mens fra Norsk monitor kjøpte vi et utvalg spørsmål etter kriteriene vi har listet opp over. Fra dem fikk vi ferdige tabeller, men alle utregningene er gjort med utgangspunkt i en spss-fil vi også fikk.

  9. De tre punktene du kommer avslutningsvis bør være obligatorisk lesning for alle nyhetsredaksjoner, og de burde ikke bare lese dem, men også ta dem til etterretning.

    Spesielt NRK har blitt stadig mer tabloid de siste årene, og baserer saker på at «mange» har sagt eller reagert, når sannheten at det egentlig er ubetydelig få som har det.

    En hake ved undersøkelsen dere har gjort mht. å finne ut om folket har blitt mer polarisert er at dere har stilt dem saklige spørsmål. Man avslører polariseringen bedre dersom man knytter saker til grupper/personer – fordi det er hovedsakelig da denne polariseringen kommer frem.

    F.eks. spørsmålet om man godtar et høyt skattenivå: hvis man knytter dette til Ap eller Frp, så vil en del folk svare annerledes bare fordi man hekter inn disse partiene.

    «Ap mener skattenivået bør økes. Er du enig?» eller «Frp mener skattenivået bør senkes. Er du enig?» vil teste hvorvidt folk har fått en polarisering mht. hvordan de svarer basert på hvem som foreslår hva.

    Svarene vil uansett bli mer polarisert ved å stille det på denne måten, da kan man teste hvorvidt folks følelser om Ap og Frp har blitt mer polariserte over tid. Når man stiller folk mer saklige spørsmål frakoblet ting som setter følelsene i sving, er det mer sannsynlig at de svarer nøkternt og saklig.

    En variant av dette er å stille spørsmålet vha. retorikken som er et kjennetegn ved en polariserende part. F.eks.»lik og del» knyttes til Listhaug, «salg av Norge» knyttes til Senterpartiet, osv. Folk har da en latent kobling mellom disse frasene til grupper de er for/imot, og vil da gi polariserende utslag.

    Grunnen til at man må teste det sånn fremfor de saklige spørsmålene dere har stilt, er (dessverre) fordi det er slik pressen pleier å fremstille ting, nettopp for å gjøre som dere er inne på: å skape blest, engasjement, konflikt.

    Først da vil dere avdekke om folket har blitt mer polariserte i hvordan de opplever sakene til daglig, og hvorvidt pressen har vært med på å polarisere dem ved å fremstille ting på måten de gjør.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til George Gooding)

      For ordens skyld: Spørsmålene er ikke stilt av NRK, eller for denne spesifikke analysen. Svarene er hentet fra løpende undersøkelser som utføres av TNS Kantar og Norsk Monitor, og som er brukt for å ha robuste spørsmål med lang historikk bakover og identiske formuleringer over tid.

      Så vi har null innflytelse over formuleringer, og det er nok også en (logisk fundert) motstand mot endring av formuleringer / metode etc.

  10. Torbjørn Lindahl

    Hei, har du noen formening om hvor sterke vridninger det måtte ha vært før det synes i standardavviket?

    Kan det være at en økning fra f.eks 0,55 til 0,6 faktisk representerer en ganske markant endring i befolkningen?

    Svar på denne kommentaren

  11. Takk for interessant analyse!

    Men – fungerer demokratiet bedre for tiden, siden uenigheten er mindre? Eller – er det større likegyldighet? Internasjonalt viser forskningen at man stemmer på tvers av egne interesser, hvordan er det i Norge? Noen føler de ikke blir hørt, er de sintere enn før, har de grunn til å være oppgitt? Journalistikken lager ugjenkjennelige konfliktlinjer, men journalistene har liten interesse for hva partene egentlig strides om. Rassister og nazister har mange tanker, men de får jo bare formidlet grimassene sine. Det gjelder langt på vei Speidere og fotballspillere også.

    Mindre polarisering betyr vel færre økonomiske bekymringer? Men jeg ser ikke at det kan bety en friskmelding av demokratiet.

    Svar på denne kommentaren

  12. De økonomiske forskjellene er blitt større – men uenighetene mindre. Kanskje er det færre som føler at de er ulykkelige eller uheldige eller har en uholdbar situasjon?

    Jeg mener det skjuler seg mange paradokser bak resultatet som presenteres her.

    Ser ut som om mange ikke har fått med seg boken om forskningen på hvorfor vi har stemt som vi har de siste hundre år: Democrcay for Realists: amazon.com/Democracy-Realists-Elections-Responsive-Government/dp/0691178240

    Svar på denne kommentaren

  13. Hei, spennende lesning, selv i 2020. Har du tenkt å gjennomføre en ny analyse, basert på siste runde av disse spørreundersøkelsene Norsk Monitor og TNS Kantar? Har du analysert muligheten for selvseleksjonseffektrer knyttet til hvem som svarer på disse undersøkelsene? Spørreundersøkelsene er grøsserfilmene lange (det legges inn forslag til pauser underveis) og svarsprosenten av bruttoutvalget er under 10 %. Kan bruk av supplerende metoder baser på stordata gi et annet bilde?

    Svar på denne kommentaren

  14. Bør vi bekymre oss for økende polarisering?

    […] analytiker, Iacob Christian Prebensen, forsket på nordmenn sitt forhold til polarisering i 2018. Prebensen utførte en meningsmåling for perioden 2007-2017 som kartla graden av uenighet om tre […]

    Svar på denne kommentaren

Vil du kommentere? Svar på en quiz fra saken!

Vi er opptatt av kvaliteten på kommentarfeltet vårt. Derfor ønsker vi å sikre oss at alle som kommenterer, faktisk har lest saken. Svar på spørsmålene nedenfor for å låse opp kommentarfeltet.

Hva var målet med analysen?

Hvilken metode er brukt i analysen

Hvilke undersøkelser bygger analysen på

Legg igjen en kommentar til Jonatan Paz Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.