nrk.no

Hva vi lærte av å sende en brunostskive opp i stratosfæren

Kategori: NRK


Hva får du hvis du tar en luftballong, fyller den med masse helium, legger til tre Gopro-kamera, håndvarmere, hjemmelaget isopor-eske og en brunostskive? Vi fikk den første brunostskiven som sannsynligvis har vært i stratosfæren.

I FlippKlipp prøver vi å underholde 10 til 13-åringer, noe som kan føre til eksperimenter av det mer absurde slaget.

Vi ønsket å spise en brødskive med brunost som har vært (nesten) i verdensrommet ved hjelp av en værballong. Smaken bare måtte være av en annen verden.

Man skulle tro at det ville være vanskelig å sende en ballong 30 kilometer opp i stratosfæren, men det skal egentlig ikke så mye til.

Noen ganger om dagen fra flere steder i Norge sender Meteorologisk institutt opp ballonger med måleutstyr. Dette er små ballonger fylt med helium eller hydrogen. Under dem henger det en liten datachip som sender måleresultater ned til bakken igjen.

Værballongene som Meterologisk institutt sender opp er engangs-produkter. Datachipene er forbruksvare og flyr bare opp én gang. Dermed er det ingen som trenger å gå rundt i skogen og lete for å lese av resultatene. Vi, derimot, ville faktisk finne tilbake til pakken.

Her er Christoffer (venstre) og Victor godt i gang med å fylle ballongen vår ved Tryvannstårnet:

For å sende noe som helst opp i luften, trenger man tillatelser. Vi fikk tillatelse fra Luftfartstilsynet og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet. Hvis en ballong skal sendes opp i nærheten av by eller liknende, må også politi kontaktes med tanke på avsperringer.

Dette sendte vi opp

En 30x30x10 cm isoporboks var stor nok til å gjøre dette eksperimentet til en suksess.

Da fikk vi plass til tre Gopro-kameraer for å filme det hele, en GPS-tracker så vi alltid vet hvor boksen er, en ferdskriver, ekstra strøm og håndvarmere for å hindre at all utstyret fryser og slår seg av mens boksen er høyt oppe i lufta.

I tillegg festet vi brunostskiven utenfor boksen med et av kameraene rettet mot den. Det andre kameraet ble vendt mot ballongen og det siste ble rettet mot bakken. Alt dette endte opp med å veie litt over en kilo.

Opp!

Vi bestemte oss tidlig for å sende opp ballongen fra Tryvannstårnet, siden området byr på en stor og åpen plass med 360 graders sikt til Oslo og omegn.

Boksen ble festet til luftballongen, sammen med en fallskjerm som skulle sørge for at boksens innhold fikk en trygg landing. Vi fylte ballongen med helium, og slo på utstyret inne i boksen. Det var på tide å la den fly:

Vi hadde egentlig et ønske om å komme oss opp til 100 000 meter, som er grensen til verdensrommet, men vi måtte nøye oss med 30 000 meter, som er grensen for hvor høyt en værballong kan fly.

Når ballongen kommer opp i stratosfæren er lufttrykket bare en brøkdel av hva det er på bakken. Det gjør at det ikke er noe luft som holder igjen på ballongen. Den utvider seg mer og mer, før gummien til slutt sprekker.

Ved hjelp av fallskjermen dalte boksen sakte men sikkert ned mot jordens overflate.

Jakten begynner

Før avreise beregnet vi omtrent hvor boksen skulle lande og hadde en kjørerute klar. Samtidig var vi beredt på at vind og andre faktorer kunne endre på luftballongens beregnede rute.

GPS-trackeren gjorde det mulig å følge med på hvilken retning ballongen fløy, og hvor den landet. Trackeren hadde en høydebegrensning på 6500 meter, som gjorde at vi mistet kontakten etter cirka 30 minutter. Da ante vi ingenting om hvor ballongen var før den kom under denne høyden på vei ned igjen.

Da ballongen hadde vært i lufta i to og en halv time, ble vi litt bekymret. Det var to timer siden vi sist hadde fått posisjonsdata fra boksen, og etter våre beregninger skulle boksen ha landet. Vi tok sjansen på å kjøre i retning av det beregnede landingsstedet, og et stykke inn i Oppland begynner vår medbrakte tablet å gi lyd fra seg. Endelig ser vi at brunosten er på vei ned mot landjorda!

15 minutter senere landet brunosten i en skog utenfor Biri. Vi parkerte ved en tilsynelatende forlatt bondegård omringet av beitende sauer. En liten gåtur og en litt mer krevende klatretur opp i et tre, så hadde vi brunosten vår.

Du milde Gauda

På veien opp til stratosfæren ble brunostskiven utsatt for omtrent 40 minusgrader, og lufttrykk som er omtrent en brøkdel av hva den er på bakken.

Den fløy 30.000 meter over bakken og reiste over 160 km før den landet igjen i en skog utenfor Biri i Oppland.

Den smakte svett og klamt, men eventyret var verdt det.

16 kommentarer

  1. » Vi fikk den første brunostskiven som sannsynligvis har vært i atmosfæren.»

    Jeg våger å påstå at samtlige brunostskiver som har vært fortært har vært i atmosfæren. 😉

    Svar på denne kommentaren

    • Tarjei Mo Batalden (NRK) (svar til Magnus Øverli)

      Hei, takk for hyggelig kommentar!

      Vi hadde to GPS-enheter ombord. En SPOT Trace ga oss oppdateringer hvert 5. minutt om posisjon til en mobilapp. Den hjalp oss finne igjen boksen etter landing, men sluttet å sende pga. høydebegrensning etter ca 30 minutter, og startet igjen ca 30 minutter før landing.
      På forhånd hadde vi brukt et webverktøy for å beregne rute og landingssted, så vi kunne med en gang kjøre i den retningen.

      Den andre GPSen målte høyde, posisjon, hastighet, temperatur og lufttrykk hvert 6. sekund og lagret til en tekstfil på et microSD-kort. Det lastet vi ned i ettertid og brukte i videoen. Det var en Eagle Flight computer laget for slik ballongflyvning.

      Jeg prøvde å beregne strømforbruk, men det er ikke akkurat min sterke side, så taktikken ble heller å ha med mer enn nok. Begge GPSene ble drevet av egne lithium-batterier, mens GoPro-kameraene koblet vi til to powerbanks. Kameraet som filmet ut mot horisonten anså vi som det viktigste, så det hadde egen powerbank og minnekort på 128 Gb. De andre delte en powerbank og hadde kort på 64 Gb. Begge disse sluknet underveis, men uten at vi helt skjønner hvorfor. Det var rikelig med strøm og lagring igjen på begge..
      Hadde vi beregnet strømforbruk ordentlig og heller laget egne batteripakker kunne vi nok spart en del vekt og dermed kommet høyere, men det var det ikke tid til. Boksen var også lett nok selv med to powerbanks: omtrent 1200 gram.

      Håper dette svarte på litt spørsmål, hilsen Tarjei

    • Heldar Krogsrud (svar til Magnus Øverli)

      Vil bare korrigere en liten detalj i Tarjeis svar til deg.
      Ballongen ville IKKE ha nådd høyere selv om nyttelasten hadde vært lettere. Den ville ha steget litt fortere, men ville uansett ha sprukket i omtrent samme høyde fordi det er det minkende atmosfæretrykket får ballongen til å utvide seg helt til den sprekker.

Legg igjen en kommentar til Ailo Kemi Gjerpe Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.