Badeender og Brillebjørn i kamp i åpent kontorlandskap

Kategori: Samfunn


«Den, som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt.» skrev danske Piet Hein.

I de fleste miljøer jeg har ferdes i hvor folk ristes sammen – helt fra ungdomsskolens klasserom frem til dagens åpne kontorlandskap – har det over tid oppstått spontan leking og underlig og superlokal internhumor.

Og kanskje oftest ikke hahaha-morsomt, men mer underfundig, selvrefererende og dadaistisk.

Så også her i bygningen vi i NRKbeta sitter i.

Plutselig er det f.eks. noen som har funnet en ny og bedre måte å bruke post-it-lapper på:

It’s me, Luigi!

Og så er det denne samlingen av badeender i første etasje som har hopet seg opp over mange år.

Badeendene i seg selv er jo harmløse nok.

Men folk som står og venter på å snakke med noen fikler gjerne litt. Og av og til blir dermed endene omorganisert i ulike formasjoner.

Tidligere i år dukket en ny karakter opp, og sterke scener utspilte seg:

Brillebjørn er blitt omringet av badeendene

Spiser han én om dagen, har han mat i 80 dager

Som på barne-TV ender det udramatisk og mildt pedagogisk: Brillebjørn omvendes og blir misjonær

Litt lengre bort i lokalene har de ikke noe badeand-diorama som holder skapoverflaten ren, og dermed har noen prøvd seg på en «mora di jobber ikke her»-aktig lapp (det begynte med den rosa).

Og så er lappekrigen igang.

En av de ivrigste lappeskriverne vil i sin tur antagelig få seg en overraskelse når han kommer tilbake fra TV-messe i utlandet og ser at at alt som lå på pulten hans nå er sirlig pakket inn, og stolen ikke lenger er ledig.

Der sitter nemlig …Brillebjørn.

Slik går nu dagan.

Hva sier fagfolk?

Karl Halvor Teigen, professor emeritus i psykologi, Universitetet i Oslo Foto: Anders Hofseth NRKbeta 2017 CC BY 3.0

NRKbeta spør Karl Halvor Teigen, professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo hva som skjer her. Han svarer:

Det minner meg om den klassiske artikkelen om “Banana Time”, selv om settingen og virkemidlene er nokså forskjellige. Dette blir enslags langsom-moro, der alle bidrar – både som «kunstnere/oppfinnere» og som «publikum» – til en månedslang happening.

Et tema begynner på én måte, baller på seg, og fører spontant til noe annet, en uventet vri.

Han fortsetter: I tillegg til underholdningen, der meningen ligger i det absurde, bidrar det til samhørigheten hvis alle har noe å komme med og er omtrent like sære. En som kommer utenfra vil riste på hodet, men dere som har knekket koden vet bedre. Vennskapelig erting kan befeste vennskap og vise at vi er trygge på hverandre.

– Det blir først skummelt hvis det er noen få det går ut over hver gang. Ikke alle blir like begeistret over å få sine eiendeler innpakket i gråpapir hver gang de har vært ute og reist.

Så kanskje kollegene våre i første etasje ikke er fullstendig uvanlige likevel, og ting som dette skjer hos flere enn oss. Har dere også løpende interne greier på jobb / skole? Isåfall; hva?

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.