Åpen post

Snakker bare barn og bønder i bilder?

En fransk bonde med sine kuer. Montasj: Martin Gundersen; Foto: Damien Kühn/Agence Producteurs Locaux

Hvorfor skriver og snakker jeg halv-akademisk, halv-psykologisk, og abstrakt?

I NRK holdes det jevnlig faglige foredrag, noen om historiefortelling, andre om teknisk utstyr. For noen uker siden holdt en av legendene innen radio i NRK, Berit Hedemann, et foredrag om intervjuteknikk.

Foran omtrent hundre mennesker avskriver hun at virkeligheten er en god historie – virkeligheten må omgjøres til en fortelling med en start, et høydepunkt, og en punchline til slutt.

Men det jeg virkelig bet meg merke i var spissformuleringen «det er nesten bare barn og bønder som snakker konkret» på en måte som gir oss lyttere sterke bilder i hodet. Hun fortalte at man bruker mye tid i radio på å spørre folk om å være mer jordnære, å gå i detalj, å forklare hva de luktet, smakte, og så.

Ellers får ingen bilder i hodet, og fortellingen slutter å være engasjerende.

Det fikk meg til å tenke på farsotten for noen år tilbake hvor alle sa «i forhold til» i tide og utide. Alt kunne bindes sammen med en halvakademisk ordrekke som egentlig betyr sammenliknet med.

For meg er i forhold til erkeeksempelet på at jeg og de rundt meg snakker halvabstrakt. Vi klarer knapt å uttrykke våre egne følelser eller meninger uten å legge på ord som trekker oss unna det konkrete, nære, og billedlige.

Det er mulig det ligger presitsje i å snakke slik. Selv sliter jeg med å forstå akkurat hvorfor det skulle være sånn.

Hjelp meg gjerne her, hvorfor snakker mange av oss som vi har et årstudium i psykologi eller filosofi? Og er det noen som har forslag til en måte å finne ut om dette er blitt mer vanlig?

7 kommentarer

  1. Interessant! Jeg tror vi er lærevillige og hermende som barn store deler av livet. Når politikerene intervjuet på TV begynte å bytte ut preposisjonene med «i forhold til», var det antagelig et PR-skjold der man formidlet en binding uten for mye forpliktelse. «Jeg skal jobbe med saken» blir «jeg skal jobbe i forhold til saken» for at man skal kunne ha gode unnskyldinger til at man ikke jobbet direkte eller utelukkende med saken. Men de som sitter og ser på, inkludert de som senere blir intervjuet på TV, blir opplært til å tro at hvis du skal høres formell og profesjonell ut på TV, da må du si «i forhold til». «Aha, så det er sånn man sier når man er skikkelig business». Vips så hører man det på alle møterom på alle arbeidsplasser, inntil det blir såpass latterliggjort at man slutter igjen. Sånne trender kommer og går, drevet av hva man hører i media. Det er ikke nødvendigvis enkeltord og spesielle fraser, men uttrykk som er formet på en spesiell måte av en eller annen spesiell grunn og som så tolkes som den korrekte måten å snakke på. Ganske fascinerende.

    Svar på denne kommentaren

    • Hei! Dette var tenkt som et lite startskudd og en liten undringsgreie mer enn det definitive svaret. Håper at andre kan utdype med flere eksempler.

      For eksempel bruker flere mange passive setninger.

      Aktivt: Martin klipte hekken
      Passivt: Hekken ble klipt

      Det fjerner personen fra handlingen. Vi blir mindre investert i en handling om den ikke har noen konsekvens for noen.

      Et annet eksempel er at man bruker fremmedord og abstrakte ord som man må være fagperson for å virkelig forstå. Inflasjon, produktutvikling, bunnlinje, og emosjoner er alle ord som ikke er beskrivende, og folk flest blir uengasjerte av å høre.

  2. Jeg har et årsstudium i psykologi, og det har sikkert _noe_ å si for hvordan jeg tenker og ordlegger meg (sammen med masse annet).

    Tror mange legger seg til en slags Blindern-sosiolekt hvis de havner der. Jeg synes ofte det er ubegripelig hva selgere og BI-folk sier. Det vil si, jeg skjønner ordene, men også at de bruker dem på en annen måte enn meg. Konstruert eksempel: «kvalitativ» kan bety noe om kvalitet (faktisk også én ordboksdefinisjon, ser jeg), men også «metode som vektlegger subjektive oppfatninger og tolkningen av disse».

    Moteord kan bli irriterende hvis de overbrukes, men de kan være helt greie oppsummeringer i seg selv. «Synergi» for eksempel. Andre ganger kan de være greie å skyte ned, når de brukes til å tilsløre. «Effektivisering» vs. «oppsigelser».

    Jeg klarte aldri å gremme meg så mye over «i forhold til», men har tenkt på «interessant» som vårs halvstudertes svar på «lissom». Det er ikke alt som egentlig er så interessant, sånn subjektivt sett.

    En del abstrakte emner, for eksempel betraktninger om kommunikasjon, gjøres også lettere av abstraksjoner. Ihvertfall når man har et felles begrepsapparat. Man kan kalle en spade en spade, men ordtaket har nytte kun som metafor, ikke tautologi.

    Men dette ble vel jævla abstrakt. For å lage et bilde:

    Av og til må man gå rundt grøten for å få oversikt over grøten, men det krever en munnfull å oppleve den.

    Og sånn rent tekst-håndverksmessig er det fortsatt en god idé å skrive klart og tydelig, og gjerne levende/morsomt. Men det er forskjell på å skrive en studie i astrofysikk for astrofysikere (uleselig for meg), og å skrive en tabloid nyhetsartikkel hvem som helst skal kunne lese og forstå (sjangeren jeg benytter hyppigst).

    Svar på denne kommentaren

  3. Bjørn Einar Bjartnes

    Jeg sporer litt av fra historiefortellingen… Innen softwareutvikling har det lenge vært et problem. Det kan virke som mange tror at generalisering og vaghet gir mer fleksibilitet. Kanskje noen tror det høres klokere ut og. Mye av min hverdag handler om å stille spørsmål og presse frem avgrensinger i kontekst, et mer presist språk og konkrete eksempler. Vi løser konkrete problemer, og de løses best med et konkret språk.

    Kanskje handler det litt om at bare vi er vage nok er alt rett? Det er lett å nikke, lett å være enige, når påstandene er åpne. Når påstander er åpne for tolking kan vi lett flytte oss rundt mens vi diskuterer. Det konkrete er langt mer bindende og kanskje derfor litt skummelt. Nettopp derfor er det også, i mine øyne, nyttigere.

    Det sies at spesifikasjoner er akkurat vage nok til at de klarer å glatte over uenighetene som ligger og ulmer. Jeg tror det ligger mye der.

    Svar på denne kommentaren

  4. Det du påpeker er én side, som jeg kjenner godt igjen.

    En annen side er betydningen som stammespråk og sjibolett: Ved å bruke akademiske formuleringer, «faguttrykk» osv definerer du deg selv som medlem i en viss gruppe. Og du antyder hvem du ønsker at skal lese og forholde seg til det du skriver: De som ikke fullt ut behersker ditt språk, stempler du som uinteressante, mennesker du ikke bryr deg om.

    Språk er makt. Å bruke akademisk språk er å plassere seg selv på et «høyere» akademisk nivå, enn de som ikke skjønner hva du snakker om. Det behøver strengt tatt ikke være akademiserende, indirekte, abstrakt… Det kan være ren fag-sjargong: Sier du «Windows update» forstår selv gamletante hva du snakker om, sier du «sudo apt-get -f -q», da både plasserer du seg selv i en helt annen klasse programutviklere, og du retter deg mot lyttere/lesere innenfor en ganske snever krets.

    Revirkamper har ridd IT-verdenen som en mare i minst 30-40 år. Språkbruk har vært et essensielt våpen i kampen. Jeg vil tro det samme gjelder i en del andre fag, om enn i mindre grad i veletablerte fag. (Dagsaktuelt eksempel: Om du vil ha Pluto tilbake til planet-status, eller ikke, bestemmer hvilken astronom-leir du befinner deg i.)

    Jeg har gjort det til en kjepphest å forsøke å dra «nye konsepter» ned på jorda, spørre om det betyr , helt ned på det konkrete planet: En «sikkerhetsoppdatering», hva ved den gjør det sikrere for meg (og ikke bare større sikkerhet for at myndighetene kan spore meg og at de som vil loppe meg for penger kan være sikker på at jeg ikke kan lure meg unna)? «Optimal», en av mine favorittord: Hvilke sider har man sett på i vurderingen? Når en professor uttaler seg om et emne: Er han professor på samme felt, eller noe helt annet?

    Innen mitt fag, IT, liker jeg å trivialisere ting: Jeg lærte å programmere før «objektorientering» kom til, men skrev funksjoner med en struct (aka record) som første argument. Så mens vi ville skrive Kjør(bil, 123) skriver vi i OO-språk bil.Kjør(123). Det er det hele, ikke sant? … Ikke helt. Ta overloading: Hvis biler og fly kjøres på ulik måte, måtte vi skrive KjørBil(minbil, 123) eller KjørFly(mittfly, 987); i dag kan vi skrive Kjør for begge, og kompilatoren ser på hva slags kjøretøy vi snakker om og bytter ut Kjør med KjørBil eller KjørFly, akkurat slik som vi gjorde det før OO.

    Da blir endel IT-folk fornærmet: Som at det liksom ikke skulle være oe mer enn det. Jeg haler ut av dem hva mer det er, og punkt for punkt forklarer jeg hvordan det ble gjort i tidligere tider, plukker fra hverandre disse avanaserte «konseptene». Men jeg blir ikke populær av det: Jeg plukker fra hverandre de «konseptene» som hever OO opp til noe noe mer «intellektuelt høyverdig» og mer «moderne» enn det vi den gang gjorde på helt konkret nivå – men engentlig gjorde vi akkurat det samme.

    Vi har utrolig mange eksempler på «bipe» (Business Innovation Process Engineering) – et floskel-begrep presentert i radio-dokumentaren «D.S.F – Den Store Forandringen», som er like aktuell i dag som da den første gang ble sendt for 20 år siden! radio.nrk.no/serie/radiodokumentaren/MDUP01003914/11-07-2014 – anbefales på det sterkeste! Divere andre tanker i dette programmet er også relatert til konseptualiseringen og abstraheringen, satt opp mot konkretisering.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *