Droneracing: Det er noe med å fly lavt i 100 km/t uten at det er farlig

---

I hallen jeg står høres det ut som det har forvillet seg inn en sverm med veps. Dette er mer spennende og nervepirrende enn noe dataspill jeg har prøvd, og det er noe av det morsomste og rareste jeg har vært med på.

Utøverne flyr om kapp med små, ekstremt raske droner på banen foran en sikkerhetsnetting. Sporten dukket opp i organisert form i Australia i 2014. I Norge har det blitt arrangert drone-race i noen år.

Men fremdeles har de fleste hverken hørt om eller vært og sett på et race.

Pilotene flyr på en måte som kalles FPV – First Person View. Det betyr at de har et kamera og en videosender på dronen og videobriller foran øynene. Da flyr de som om de sitter inne i dronen.

Det gir en fartsfølelse som er helt spesiell og tankene mine trekker i retning podracing-scenene fra Star Wars Episode I.

Der flys det raskt, lavt og i vill konkurranse:

Det å fly FPV er en spesiell opplevelse: litt som et dataspill, men med noe av nerven og frihetsfølelsen til det å faktisk sitte inne i en flygende farkost. I FPV er det den virkelige verden som gir mulighetene, ikke rammene til spillskaperne.

Og du vet at når du krasjer så er det ikke bare å restarte. Her kan du selv se hvordan det ser ut når man driver race:

Men du er jo ikke fysisk ombord. Så du kan dra inn nesten den samme risikoviljen du ellers ville hatt i et dataspill.

Det er vinter og kaldt ute, da foregår konkurransene innendørs. Denne gangen i Skur 13 på Tjovholmen i Oslo. Bak sikkerhetsnettet er det en herlig blanding av mennesker, verktøy, ledninger, ladere, duften av nysmeltet loddetinn og haugevis av små droner.

Folk har med seg sekker, campingbord og masse utstyr. Jeg liker den litt undergrunnsaktige følelsen som fremdeles rår selv om sporten begynner å bli mer populær.

I et hjørne er det rolig, der står utøverne. Foran nettet er det en bane med piler på gulvet, flagg og porter man skal gjennom.

De er klare til start. Svenske Noa Koch kommer rett fra VM i Sør-Korea. En av de sterkeste utfordrerne er 14 år gamle Alexander Fredheim fra Norge.

Kunnskap og ferdigheter

Sporten er i rivende utvikling og skal du bli skikkelig flink trenger du kunnskap om både aerodynamikk, elektronikk, programmering, sendeteknikk, fysikk og mekanikk. For ikke å snakke om lynraske reflekser, tålmodighet og en porsjon konkurranseinstinkt.

De tre viktigste delene i denne sporten er selve dronen, brillene som gir deg bildet foran øynene og fjernkontrollen, eller radioen som den kalles i miljøet.

Ikke om, men når man krasjer

Utøverne bygger farkostene selv. Det er lurt, for da er det enklere å reparere når man krasjer. Konkurransen blir da også en kombinasjon av rene ferdigheter bak spakene på radioen og tidligere nevnte kunnskaper når man bygger. Hvilke motorer skal jeg velge? Hvilke propeller? Og hva er den optimale voltstyrken på batteriet, vinkelen på kamera og andre parametre i programvaren ombord i dronen?

Reglene

Selve konkurransen foregår over flere runder. Hovedpoenget er å fly fortest mulig gjennom banen. Fire piloter flyr mot hverandre i hver runde. De første rundene går ut på at man har 90 sekunder til å fly så mange runder som mulig. Etter flere konkurranser telles poengene opp før semifinaler og finaler. I disse siste konkurransene er det om å gjøre å komme først i mål etter tre runder.

Det er få regler når det gjelder selve dronen. Maks størrelse på propeller og maks sendestyrke på videosender. Det er stort sett det. Så er det bare å bygge og trimme og satse på at du har tatt de beste valgene.

Finalen

Noa Koch og Alexander Fredheim er begge i finalen. Noa har valgt en drone med propeller på tre tommer. En drone han hadde bygget samme dag.

Alexander har valgt en mindre og lettere med propeller på to tommer. Banen er teknisk krevende og har mange veldig krappe svinger. Da kan en lett drone ta seg raskere rundt, mens en større drone vil kunne oppnå høyere hastigheter på langsidene.

De to kniver ekstremt tett hele veien. I de krappe svingene kommer Alexander seg først gjennom, men så tar Noa igjen på langsidene. Og det blir til slutt Noa som klarer å komme seg over målstreken først etter tre runder. Sånn ca. et tredjedels sekund før Alexander.

Primus motor

En av dem som er grunnen til at jeg er her på dette racet er Jannik Kokkvoll. Han startet Rotaro FPV League og jeg kommunmiserte en del med ham før jeg bestemte meg for å dra på race. Når jeg ankommer skjønner jeg fort at han er en av pådriverne.

Alle henviser til ham, et stort smil av en fyr, som sjonglerer mellom å gi beskjeder i en stor ropert, reparere, fly selv og hjelpe andre. Jeg lar kamera i mobiltelefonen rulle og har satt sammen et lite strekk der Jannik viser hvordan dronepilotene arbeider (husk lyd):

Pengepremier

I dagens race på Skur 13 er det kun ære og berømmelse man konkurrerer om. Men sporten er allerede såpass stor at i de største konkurransene på verdensbasis er det pokaler og store pengepremier.

Likevel preges miljøet både nasjonalt og internasjonalt av vennskap, hjelpsomhet og dugnadsånd. Et godt eksempel på det er ordningen med såkalte spottere. I hver konkurranse så har du en av dine motstandere stående bak deg. Som også har briller med video fra din drone. Denne personen er der for å være en slags dommer. Han følger med på at du følger banen og ikke hopper over porter.

Vennskap og dugnadsånd

Men når jeg står der og ser på så merker jeg jo fort at spotterne like gjerne står bak og gir råd. «Den svingen burde du heller tatt fra en annen vinkel», «Her er du bra, men ligg høyere» osv. Trenger du en ekstra del? Mangler du et verktøy? Ikke noe problem.

Alle er her for å hjelpe. Selv om målet er å vinne over hverandre i selve konkurransen.

Jeg rusler hjem etter et særdeles trivelig innblikk i et miljø det folk har det gøy og deler kunnskap, samtidig som de konkurrerer med ferdigheter i verdensklasse.

Det gir mersmak, og jeg har jo en liten tretommers-drone liggende hjemme …