nrk.no

Fasit: Slik ser året ut

Kategorier: Forskning & Langlesning

Kjøkkenklokken Foto: Otto Fearnley 2017

NRKbeta har spurt folk hvordan året ser ut inni hodene deres, og fått et skred av svar. Her er oppsummeringen av over 75 000 plasseringer på en sirkel og innpå 40 000 utfylte spørreskjema.

English version here

En indre modell av året

I hodet har jeg en visuell skisse av året.

Slik, ca:

Året mitt Anders Hofseth NRKbeta

Du som leser dette har antagelig en indre visualisering av året du også. Og selv om det er veldig mange modeller i omløp, vet jeg nå at det er 46 % sjanse for at din likner min.

Alt som bor i folks hoder

For en drøy måneds tid siden spurte jeg leserne våre: Hvis året er en sirkel – hvor er mars og desember i ditt hode?

Nå sitter jeg med titusener av glimt inn i hodene deres. Svarene har gått i såpass mange retninger at jeg har valgt å snakke med ikke bare én, men to professorer i psykologi underveis om hvaiallverden som foregår inni dere.

Karl Halvor Teigen er professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo. Han forklarer hvorfor så mange av oss gir året en fysisk form inni hodet:

Når vi møter abstrakte begreper setter vi gjerne symboler på dem. Klarer vi gjøre ting konkret, er det lettere å tenke.

Det er til og med slik at folk som arbeider med abstrakte begreper i noen sammenhenger prøver å visualisere for å holde fast ved tanken.

Ola: Jeg har et fjell og dal-bilde. Illustrasjon: Ola Hansen / Algkalv CC BY 3.0

Vi skal dykke litt dypere i de psykologiske sidene ved dette straks, men la oss først se litt på håndfaste tall:

Enkle spørsmål, omfattende svar

Det første man oppdager, er at her er det ikke ett svar. Eller fem, eller ti. Eller hundre.

Grafikk: Henrik Lied NRKbeta

Hver eneste linje er et sted folk føler henholdsvis desember og mars ligger, om de skal plassere månedene på en sirkel.

Men selv om dette går i alle retninger tror jeg ikke folk flest finner på. Jeg har snakket med folk som kan fremføre sammenhengende argumenter for at desember er klokken 1, 3, 5, 6, 8, 11, 12, og at året går både med- og motklokks.

Fasiten

Det finnes likevel enslags fasit her; en flertallets årsmodell.

  • 77 % plasserer desember øverst (kl. 11, 12, 1)
  • 72% plasserer mars til høyre (kl. 2, 3, 4)
  • 75 % har modeller der årets gang kan sies å være med klokken
  • 70 % ser året som en jevn sirkel

Setter vi alle disse enkeltfaktorene sammen, finner vi at disse modellene er de dominerende:

Grafikk: Vidar Kvien NRK

«12 – 3» er den vanligste enkeltkombinasjonen. Isolert sett er det flere som plasserer desember på 11 enn på 12, men de klarer ikke enes om mars er på 2 eller 3…

De flestes år roterer med klokken:

Grafikk: Vidar Kvien NRK

Forener vi alle disse dominerende modell-trekkene, får vi en fasit med desember opp, og mars på høyre side av en jevn sirkel.

46 % av oss tenker slik på året.

Etter å ha vurdert litt frem og tilbake på om det er riktigst å si at fasiten skal være så presis at desember skal være på 12 eller 11, har jeg tvilt meg frem til at «desember er opp» er svar-presisjonen jeg velger å gå for.

Endel har nemlig påpekt at det er vanskelig å plassere en 31 dager lang periode – 1/12 av et år – på ett enkelt punkt. Og det er nok ekstra vanskelig med desember, som ikke bare bringer med seg spørsmålet om det er starten, midten, eller slutten av måneden man tenker på, men også punkter som vintersolhverv, jul, og årets siste dag.

En jevn sirkel?

«Året er en jevn sirkel» er en grei nok forklaring for 70 % av oss.

Men 28 % har fylt ut fritekstfeltet.

Folks modeller spenner fra enkle geometriske former…

En rett fuckings linje. Fordi livet går fremover
Høyrehendt mann, 20-29, Østlandet

…til mer komplekse.

Strekker seg over hagen og terrassen til huset besteforeldrene mine hadde for 15 år siden. Året går mot klokken.
Høyrehendt mann, 20-29, Østlandet

Bjørn: Omtrent slik ser jeg året

Slår vi sammen ovaler, ellipser og variasjoner over temaet «flatklemt sirkel» til ellipse, ser dette ut til å være det vanligste alternativet, foran rette og krokete, lodd- og vannrette streker og linjer (hvori ikke opptatt kurver, bølger og grafer).

Det er vanskelig å kategorisere 11 000 fritekstsvar godt nok til at det blir presenterbart, så «annet»-bøtten blir nødvendigvis stor. Den slår sammen alt fra tvilstilfeller av typen «Ofte som en sirkel, noen ganger som et rundet kvadrat», til forklaringer der det har vært vanskelig å finne noe som kan tolkes som linje, ellipse etc, til mer unike modeller, som denne:

Kristins år

«Mitt er ellipseformet (eller vagina-fasong om du vil), går motklokks og begynner både i august/september og ved nyttår. Her med farger. Jeg måtte tegne det rotete for det er ganske rotete i hodet også. Vet ikke hva som egentlig er i midten av ellipsen, det er egentlig ingenting der, hele sirkelen svever i løse lufta (eller verdensrommet). Og her er uka:»

Kristins uke

Årene er en kontinuerlig kurve hvor hvert år danner en liggende omega. Det har bare alltid falt meg naturlig at det ser sånn ut
Høyrehendt mann, 30-39, Vestlandet

Siv er som mange andre inne på at desember er i en særstilling:

Tegning: Siv «Jeg er på en måte alltid i sommeren – resten av året har jeg avstand til»

Hennes juleuke er ca. like stor som mars-mai, dermed er det alltid litt sjokk at juleuken er over så fort.

Den mest detaljrike tegningen har jeg nok fått fra Kristoffer:

Han skriver:

Hausten er lang og med få haldepunkt, spesielt i oktober og november. I saman med september fyller desse månadane fine haustfargar. Desember er fyrste vintermånaden med spanande badna-tv, fyr i peisen og smudlige tjakar [med roser i kjinna] frå leiken ute. Baking og hjartevarme. Det var ei fin tid. Farmor sto å bakte og farfar fann fram Konttor-vatn (Brus).

Desember, tida for venting spesielt frå vetlajulafto til julafto, pakkar og julatre, men også badstova, med feiring av at no går det mot ljosare tider. Ei veka går med høge forventningar til Nyttårs-safto (Det var vel det det heitte når me var små). Å kunna vera oppe så lenge ein ville. Heilt til klokko halv 2.

Så går det stupande bratt ned til eit nytt år. Ein ny start med blanke ark og fargestiftar tel. Så kjem me til ca. 23. januar. Då kan de sjå ut som om tida kjem frå framtida (Det har nok med talrekka mi som også har eit spesielt system)

Februar er snø og vinter, men også min bursdag og snøklokker…

Mars og april er byrjande, yrande vår, med fuglasong.

Mai er potetsetting, ku og kalvaslepp. Syttande mai. 31. mai er ein topp før det flatar ut i juni og me ventar på ein godvèrs periode for å få graset i hus.

Juli er ferie og august byrjar med slått igjen. Før skulestart og min fars bursdag.

Slutten på august og sumaren går bratt opp mot september og hausten.

Hausten går i oppoverbakke fordi det vert mørkare og livet vert tyngre, sjølv om hausten kan vera ei fin tid.

Folks ulike år

Her kan du bla i flere utdypninger vi har fått:

Synestesi er også en faktor

[Jeg opplever året] som et kjede som henger over to knagger, der julaften er knaggen til venstre og nyttårsaften den til høyre. Våren er på vei «ned» til høyre, sommeren i buen i bunnen, og høsten på vei opp mot julaften igjen. Vinteren har av en eller annen grunn ikke plass i min årskurve. (Jeg er synestetiker…😊)

Ble «skapt» i min barndom hvor romjula var nesten like lang som sommerferien 🙂
Høyrehendt kvinne, 40-49, Østlandet

«Jeg er synestetiker», skriver hun.

Hva er egentlig synestesi?

Bruno Laeng, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, forklarer:

Synestesi er en subjektiv opplevelse av et sanseinntrykk som egentlig ikke er der. For eksempel kan bokstaven A som er sort på skjermen i tillegg være den blåfargede A.

Det er ikke en hallusinasjon. Synestetikeren vet det ikke finnes ekstra farger der, men opplever dem likevel.

Det er ikke farlig, eller symptom på noe psykiatrisk eller nevrologisk syndrom – folk med synestesi er ikke gale. Mange berømte og begavede mennesker, som Nobelprisvinner Richard Feynman, er synestetikere.

Richard Feynman via GIPHY

Hvem som helst kan ha det, men folk blir ikke plutselig synestetikere. Det er medfødt og utvikles veldig tidlig (f.eks. når barn begynner å lære å lese).

Vi kjenner ikke det presise nevrale grunnlaget for fenomenet, men en mulig forklaring er at synestetikere beholder noen hjerneforbindelser vi alle har når vi blir født, men som flesteparten mister etterhvert som forbindelsene til de ulike sensoriske områdene i hjernen utvikler seg.

Det har både fordeler og ulemper, men jeg tror fordelene er større.

Synestesi kan virke som en holdeplass for hukommelsen og gjøre ting enklere å finne for oppmerskomheten. Men av og til virker det motsatt, og den ekstra informasjonen kan gjøre at man forveksler et stimulus med bakgrunnen.


Linje og sirkel er vanlige former for å tenke på tid for alle, men synestetikere kan ha veldig komplekse former.

Fordi de har sin egen form for romlig tenkning på kalenderen kan det være spesielt vanskelig for dem å skifte til en annen form. Det er litt som absolutt gehør hos musikere – det er fint å ha så lenge instrumentene er riktig stemt.
 
Likevel. Jeg har stilt samme spørsmål til mange synestetikere jeg har truffet: Ville de tatt en pille som kunne tatt vekk disse illusoriske opplevelsene for alltid? Ingen har svart at de ønsker å bli kvitt det.

Chrichri: Jeg syns det er interessant hvordan jeg fyller konseptet januar 2018 med gamle januarminner samtidig som det er tomt og blått.

De fleste av oss er ikke uvanlige

Det er lett å bli overveldet av alle disse fantastiske, vakre, og underlige modellene av året. At så mange vi ser rundt oss bærer slike finurlige tidskonstruksjoner i hodet i all hemmelighet.

At de er så unike kan gi en følelse av at enhver er bærer av forbløffende indre kunstverk.

Men i vår begeistring skal vi ikke glemme at flertallet har en enkel, sirkulær, litt klokkeaktig modell i hodet.

Hvorfor er vi sånn?

Er det noe som kjennetegner folk som har min modell VS de som har andre modeller?

Tenker vi likt på andre måter også? Er vi like surrete, oppfinnsomme, pirkete, like gamle, er vi vokst opp på et spesifikt sted?

Og hva med de andre? De som ikke tenker som oss? Hvorfor er de sånn?

La oss se hvilke mønstre vi kan finne i dataene fra spørreskjemaet vårt.

For å få oversikt må vi gruppere svarene. Det er veldig mange ulike mulige måter å gjøre det på.

Jeg har valgt å dele folks mentale modeller i disse gruppene:

Grafikk: Vidar Kvien NRK

Standardmodellen

Denne gruppen mener desember er opp (11, 12, eller 1), plasserer mars med klokken (i hovedsak kl 3), og de betrakter året som en jevn sirkel.

Framstillinger i barnebøker, Portveien 2, O-fag etc, med fire årstider i et hjul. Der det er en sektor for hver måned, og tre i hver årstid. Som en klokke. 12 er skillet mellom desember og januar, derfor plasserte jeg desember litt før 12, og mars litt før 15
Venstrehendt kvinne, 30-39, Vestlandet

Motklokks (desember opp)

Denne gruppen plasserer desember opp (1, 12, eller 11). Men de plasserer mars til venstre (9 og 10 er vanligst), så året deres roterer mot klokken. Blant disse er det vanligst å legge desember på 1.

Det finnes andre motklokks-grupper også, blant annet en som legger desember rundt 6-tallet og mars rundt 3-tallet. Men det at desember er nederst i sirkelen deres er nok mer signifikant. Derfor er disse i neste gruppe:

Sommer Opp

Denne gruppen plasserer desember på nedsiden av sirkelen (5, 6, eller 7). 64% av disse har år som går med klokken.

Andre

Dette er en stor sekk med ca 1/4 av de som har svart. Alt fra de som nesten tenker som flertallet til de som tenker helt annerledes.

Mange deler Standard-gruppens månedsposisjoner, men sier de ikke ser året som en jevn sirkel, men for eksempel linjer, ellipser, U-er, D-er, trapper, avrundede trekanter, slanger, eller mer komplekse former. Andre ser året som en jevn sirkel, men har månedene på sirkelens sider. Eller de tilhører gruppen som sier de ikke kan plassere månedene.

Anne: For meg er året fordelt på en rett linje i «nedoverbakke», så det blir feil å plassere noe som helst på en sirkel.

Hva er forskjellene?

Om vi skal prøve å se hva som kjennetegner de som bruker ulike modeller er det flere ulike ting vi kan se på:

Alder

Det er ikke store forskjellene med alder. Men Standardmodellen er noe mer populær hos de midterste aldersgruppene. De eldste er gladere i Sommer Opp, mindre opptatt av motklokksing.

Kjønn

Menn er ørlite gladere i Standardmodellen.

Høyre- og Venstrehendte

Ca 10 % har sagt de er venstrehendte. Noen lanserte en teori om at det vil være en høyere andel motklokks-folk blant venstrehendte, fordi de tegner sirkler «feil vei» (det er derfor S-ene, O-ene og 9-tallene våre ikke alltid er like pene).

Det viser seg å være tvert imot: 11,4 % venstrehendte motklokksere VS 13,5 % høyrehendte.

Oppvekststed


Merk at Standardmodellen står sterkere i Midtnorge og Nordnorge.

Noe endel kommenterer, er at folk som er vokst opp lengre nord i Norge, og som dermed hatt mer kontakt med mørketid og midnattssol, er påvirket av dette. De som er vokst opp lengre nord velger Standardmodellen litt hyppigere.

Hva med personlighetstrekk?

Jeg har stilt noen spørsmål der jeg ber folk si hvordan de tror folk ville beskrevet dem på noen ulike akser:

  • kreativ-logisk (jeg har fått noen klager på at dette ikke var motsetninger, men er du både kreativ og logisk svarer du selvsagt 3)
  • forsiktig-overmodig
  • leken-alvorlig
  • slomsete-pirkete

Her kan du bla deg gjennom hva folk svarte:

Heller ikke her er det de helt store mønstrene. Men som du ser i den fjerde grafen i dette galleriet synes mange av oss at det er langt fra uproblematisk å skulle forestille seg en annen modell.

Tenke på det

Men det er to faktorer som gjør endel forskjell:

Jeg har spurt «Har du tenkt på dette temaet tidligere / snakket med andre om det?»; ca halvparten har det, ca halvparten ikke.

Og her er det ganske store utslag:

De som har tenkt på det / tenkt på det OG snakket om det har oftere de mindre vanlige modellene, og de som ikke har tenkt på dette før vi spør velger standardmodellen.

Den geografiske forskjellen med at Midt- og Nordnorge er litt mer begeistret for Standardmodellen er der, enten du har tenkt på saken før eller ei.

Også det å ha vært i kontakt med årshjul tidligere gjør endel forskjell:

Halvparten av oss har vært i kontakt med denne måten å vise året på.

De som har vært i kontakt med årshjul ser ut til å ha en tendens til å ha «kjøpt Standardmodellen», og vi kan vel også utlede at motklokks-årshjul ikke er så vanlige…

De geografiske forskjellene for Midt- og Nordnorge er persistente på tvers av gruppene her også.

Så hva kan vi konkludere?

Det ser stort sett ut til å ikke være veldig sterke demografiske mønstre for hvilken modell man velger; det er litt større sannsynlighet for å velge standard-modellen om man er eldre, og tilsvarende for folk vokst opp lengre nord.

Noen personlighetsfaktorer kan påvirke hvordan man ser på året littegrann, men ingen av faktorene jeg spurte om er veldig sterke.

OM man har tenkt på året tidligere skiller modellene, ditto om man tidligere har møtt årshjul.

Hva med Norge VS Verden?

Jeg hadde lyst til å sjekke hypotesen om sammenhengen mellom årssyn og solen mot internasjonale tall. Dessverre har jeg foreløpig ikke fått tilstrekkelig data fra folk som er vokst opp lengre syd til å kunne si noe bastant om dette; vi har bare klart å samle noen hundre respondenter fra utenfor Nordeuropa, de fleste fra USA, så det blir for tynt tallgrunnlag.

Det jeg såvidt har tall nok til å kunne si, er at det ser ut som folk som er oppvokst i Oceania eller bor i Australia idag er minst like glade i å plassere desember opp som folk i Norge.

Folk i Nord-Amerika svarer relativt likt som oss i Norge, mens folk i Storbritannia kanskje er litt gladere i å plassere desember ned. Mer detaljerte konklusjoner er det ikke mulig å trekke.

Det er dermed nærliggende å konkludere at folk i hovedsak pragmatisk har skapt seg en modell som gjør jobben, og at en modell som likner et annet konsept for tid; klokken, har vært en inspirasjon.

Men ett spørsmål gjenstår: Hva utløser det å snakke om dette i folk?

Da jeg begynte å grave i dette var jeg ikke forberedt på hvor mye rart og vidunderlig jeg skulle finne.

Også fagfolk lar seg forbløffe, viser det seg. Når jeg møter professor emeritus i psykologi Karl Halvor Teigen på en café på Blindern og legger frem noen av resultatene for ham, er en av de første tingene han sier «Dette var større variasjon enn jeg hadde forestilt meg».

Litt senere sier han «Vi har lett for å tro at alle har det som oss selv, men kanskje vi burde tenkt omvendt: At andre har det på måter som vi ikke begriper.»

Karl Halvor Teigen, professor emeritus i psykologi, Universitetet i Oslo Foto: Anders Hofseth NRKbeta 2017 CC BY 3.0

Jeg har tatt kontakt med Teigen fordi en venninne av meg (som er psykolog) mente han kanskje kunne svare på hennes undringer etter å ha bevitnet en veldig lang diskusjon om årssirkler i et nettforum.

Maries Undring #1: Hvordan så mange tar det som en selvfølge at deres måte å tenke på er den riktige, og mener at de andre må være sprø.

Det som er lett å tenke, er det du tror er riktig. Hadde de tenkt at deres modell var den gale så hadde de vel også gjort noe med det?

Maries Undring #2: Folk blir nesten overraskende engasjerte, meg selv inkludert. Sier kanskje noe om hvor personlig dette oppleves?

Det litt befriende, en av de tingene som gledet meg da jeg så det spørsmålet, var sånn: «Hvorfor ikke?». Nå spør dere om noe som ikke angår politikk og miljøspørsmålene, eller skandaler og sånne ting som man venter, som man vet at media er opptatt av.

Jeg tror man tenker: «Dette angår meg litt personligere enn bare det å få vite om jeg heller i retning av at Norge bør få OL, eller sånne ting man venter å få spørsmål om»

Det er også et lite element av at dere spør som statsinstitusjon; nå føles det som folk bidrar til noe: Deres svar teller. Det er ordentlig. Det er ikke bare å være med på en konkurranse for å vinne etellerannet. Det har en kombinasjon av lek, seriøsitet og fellesskap.

Maries Undring #3: Hvordan det ser ut til å gjøre noe med folk å sette ord på dette, som de kanskje aldri har snakket om, og hvordan endel blir så overrasket. Rene innsiktsterapien.

De fleste skjønner jo at året ikke er et hjul. Men det er litt en oppdagelsesreise i eget sjeleliv. På en ufarlig, og kanskje mer eksakt måte enn om man får spørsmål av typen «hva slags menneske er du, har du et rikt eller fattig indre liv» – som jo er forferdelige spørsmål…

Man liker å snakke om særheter man har, om man ikke risikerer å bli hengt ut for det. Ved ditt spørsmål oppdager de at de har noen særheter de nesten ikke har tenkt på før, eller som de har diskutert med andre som har liknende særheter – noe privat og allmennmenneskelig på én gang.

Alle liker godt å oppdage at andre har det som dem, særlig på områder man ikke har vært så offentlig på. Det er derfor folk bretter ut livet sitt når de oppdager at det er noen som kan skjønne dem.

Det er interessant å ha den opplevelsen av at vi er like hverandre på noen måter, og det er ting vi har til felles med mange mennesker, og så er vi likevel forskjellige på et konkret plan vi ikke visste om.

Han føyer tilslutt til:

Uansett forestillingsbilder er vi alle på samme reise gjennom året, og må forholde oss til årstider, måneder, semestre, ferieplaner, merkedager, avtaler, frister, kommende og passerte datoer etc. omtrent på daglig basis.

Da er det jo ikke så rart at vi utvikler et mentalt kart over dette terrenget og synes det kan være artig å sammenligne våre egne kart med andres. Så hovedårsaken til denne overveldende interesse for årsbilder er selvfølgelig vår alles store, felles interesse for året og hva det inneholder.

Alle er vinnere

For fem uker siden startet dette forskningsprosjektet. Det har blitt vesentlig mer omfattende enn planlagt.

Triggeren for min del, var en diskusjonstråd på Facebook; kollega Iacob hadde nettopp lagt frem sitt kalendersyn:

Skjermskudd fra Facebook

Nå har jeg tilbragt mesteparten av juleferien i Excel for å belegge at Iacobs modell er aparte.

Han er en 12 – 9.

Jeg bare legger denne her:

Takk for meg.

De som tilhører flertallet får gleden av at de tilhører flertallet, og de som tilhører mindretallet får gleden av at de er unike. Så det er en win-win-situasjon tenker jeg.
Karl Halvor Teigen, professor emeritus i psykologi, Universitetet i Oslo