GJESTEBLOGG: Det var en riktig beslutning av W3C å standardisere tilgang til innholdsbeskyttelse i HTML-standarden.
Som produktsjef i et norsk selskap som årlig leverer HTML-teknologi til rundt 50 millioner TV-er og dingser som viser innhold til en TV-skjerm sitter jeg midt oppi striden rundt Encrypted Media Extensions (EME).
I min verden har de som kontrollerer filmene, TV seriene og musikken vi vil nyte allerede bestemt seg for å bare gjøre dette tilgjengelig med kopibeskyttelse.
To alternativer
Det betyr at vi har to alternativer: Enten lage en standard for hvordan nettleseren kan tilby innholdsbeskyttelse til appen du ønsker å bruke, eller akseptere at dette innholdet bare blir tilgjengelig hvis du bruker programvare og dingser direkte kontrollert av de store aktørene.
Jeg mener EME er den eneste måten en standard HTML-plattform (for eksempel en rimelig Smart-TV) kan konkurrere med dingser som bruker Android og iOS, og den eneste måten selskaper som Opera og Mozilla kan lever nettlesere som fortsatt er relevante for brukerne.
Hvis man ikke kan spille av beskyttet innhold på en Linux PC, Smart-TV, eller i en uavhengig nettleser, vil disse plattformene automatisk tape i kampen mot de store.
HTML vil da tape kampen mot proprietære apper.
Forbrukerrettighetsorganisasjonen Electronic Frontier Foundation (EFF) gjør et poeng ut av at digital rettighetsbeskyttelse (DRM) kan gjøre det vanskeligere å lage verktøy for de med nedsatt funksjonsevne. For eksempel kan det bli vanskeligere for folk med synsproblemer å få spesialprogramvare til å virke.
EFF påpeker også at mangel på åpen kildekode gjør at man ikke har innsyn i, og kan finne sikkerhetshull i programvaren.
Det er nok riktig, men igjen er dette et problem med å bruke innholdsbeskyttelse, ikke et problem med EME. Hvis all videostrømming flyttes til en proprietære apper, vil disse problemene blir enda vanskeligere å håndtere enn med HTML og EME.
W3C er ikke problemet
Vi kan alle være enige i at innholdsbeskyttelse kan knekkes med litt innsats, og vi kan også diskutere hvorvidt det å selge innhold med tekniske begrensninger for bruk er bra.
Men de som eier innholdet har bestemt seg, så det er liten vits i å slakte standardiseringsorganet for internett, World Wide Web Consortium (W3C), for å forsøke holde HTML relevant, og å muliggjøre konkurranse under likere forhold.
Lovverket har skylden
Det det er all grunn til å kritisere er amerikanske og andre myndigheters lovverk som gjør forskning på sikkerhet ulovlig og straffbart.
Men dette er et problem med lovverket, ikke med EME-standarden.
Det ble gjort forsøk på å få inn et mandat i standarden om at selskaper som deltar i arbeidet ikke kunne gå til rettslige skritt for omgåelser av kopisperrer for vennligsinnet virksomhet, som for eksempel sikkerhetsforskning eller arbeid for handikappede.
Dette nådde ikke fram, hovedsakelig fordi sentrale aktører ville trukket seg ut av arbeidsgruppen, noe som ville forsinket standarden uten å redusere bruken av EME. Og fordi de ville trukket seg ut, ville vi også fått en HTML-standard av dårligere kvalitet.
Vi lever i en verden der strømming av beskyttet musikk og video har blitt dagligdags og akseptert av alle.
Det å standardisere hvordan dette kan gjøres i HTML var viktig for å sørge for åpenhet og tilgang for flest mulig, og for å åpne for innovasjon, konkurranse og åpenhet i dette markedet.
Alternativet hadde vært at de store aktørene i enda større grad hadde tatt kontroll over vår hverdag og begrenset våre valg.
«I min verden har de som kontrollerer filmene, TV seriene og musikken vi vil nyte allerede bestemt seg for å bare gjøre dette tilgjengelig med kopibeskyttelse.»
I din rolle som sjef for Vewd, er det forståelig at du bare aksepterer dette som urokkelige «fakta på bakken», en virkelighet etablert med makt som du må tilpasse deg for å kunne tjene penger.
Men, I vår alles rolle som borgere og politiske aktører, er det like viktig at vi IKKE godtar det. Det er et valg de som kontrollerer filmene, TV seriene og musikken har tatt, som de må svare for. Som vi slett ikke trenger å finne oss i, hverken som kjøpere eller velgere. Vi kan sette hardt mot hardt, og få dem til å ombestemme seg.
(Det spørs om avspillere med deres proprietære, ikke-standardiserte «innholdsbeskyttelse» ville blitt populære nok til å true åpne standarder. Jeg tviler.)
Som jeg sa over, – striden om hvorvidt man aksepterer DRM bør skilles fra striden om vi bør kunne ha tilgang til DRM fra nettleseren.
Selvfølgelig er hver og en fri til å «sette hardt mot hardt».
Men, realiteten er at Netflix alene har 110 millioner abonnenter som godtar deres DRM, så det må ganske mange seere til for å få dem til å endre seg.
Netflix bruker allerede en propritær spiller både på Smart-TVer og på iOS og Android, – det er bare på ChromeOS, OS-X og Windows de lar deg bruke en nettleser med EME/MSE
Problemet er jo at DRM ikkje funker. DRM handler om å fråta meg kontroll over media eg har betalt for, ved å styre kva dingser eg kan bruke for å spele det. Det hindrer meg i å ta med meg netflix-filmen på flyet – med mindre eg bruker ein godkjent avspelar.
Det hindrer derimot ikkje piratkopiering. Det er, om ein ser på ymse piratsider, rimeleg god tilgang på netflix exclusives – og då utan dei kunstige avgrensingene netflix legg på media – tvert imot kan dei avspelast der ein måtte ønske.
Det er problemet med DRM!
Der er vi enige, – det finnes mange eksempler på at DRM ikke funker, selv om det kanskje funker bra nok til at «folk flest» ikke gidder å bryte den eller lete etter en illegal kopi, så lenge de kan ha enkel, rimelig og lovlig tilgang.
Men den kampen må du ta med innholdseierene, – de forlanger DRM enten det er gjennom EME eller direkte, og derfor vile det ikke hjelpe å ikke standardisere EME.