Teknobabbel

Er du gammel nok til å huske personsøkeren?

Foto: Hades2k (CC BY 2.0)


Jeg har strengt tatt aldri holdt en personsøker eller viet dem mange tanker, men da jeg fant ut at britisk helsevesen bruker ti prosent av verdens personsøkere ble jeg nysgjerrig. Har vi personsøkere i Norge og hva bruker vi dem til?

Den gangen jeg kanskje viet teknologien en tanke var da en tv-serie introduserte karakterene gjennom personsøkeren:

POTUS in a bicycle accident

Personsøkermelding fra pilotepisoden av The West Wing

Saken i The Guardian som skulle få meg til å ringe neste 20 stykker for finne ut av om det brukes nesten 4 000 personsøkere bare på Vestlandet:

Gammel teknologi: Britisk helsevesen bruker 10 prosent av verdens personsøkere til en kostnad av 6,6 millioner pund.

Og at de kan spare nesten 28 million norske kroner på å bytte ut de 130 000 personsøkerne med nyere teknologi. Kan man reagere med noe annet enn:

Sam Seaborn (Rob Lowe) fra The West Wing. Via GIPHY

Nyheten blir heller ikke bedre av at det nå er kun én tilbyder av personsøkere i England, ifølge The Guardian. Det gjør at helsevesenet kan bli utsatt for prispress av det eneste gjenværende selskapet.

Legg merke til at Flicker brukes til å framheve mangelen på gode norske bilder av personsøkeren. Foto: Hades2k (CC BY 2.0)

Bruker vi personsøkere i Norge ennå?

Wikipedia er som vanlig hjelpsom, men bare til en viss grad – visstnok skal helsevesenet og brannvesenet være brukere i Norge, men det er ingen kildehenvisninger.

Vi ringer først Helsedepartementet og Direktoratet for e-helse, begge sier at den andre sannsynligvis kan mer eller ber oss ringe en av helseregionene i Norge.

Mannen som har oversikt over det meste som surrer i IT-Norge, Torgeir Waterhouse, vet heller ikke.

Men Anders i redaksjonen hører med en «kirurg-kompis» på Oslo universitetssykehus og får i svar:

Personsøkere ja. Litt eksotisk. Gradvis overgang til vanlige telefonsystemer. Neppe noen som installerer nye personsøkersystemer nå.

Håpet stiger og pressekontakten ved universitetssykehuset henviser oss til Sykehuspartner som har ansvaret for IKT for helseforetaket Helse Sør-Øst som dekker ti fylker.

De kan fortelle at de i dag brukes to typer personsøkere:

  • Kritisk akuttvarsling til spesielle toveis håndsett for alarmer som må bekreftes mottatt.
  • Meldingsformidling som ikke er kritisk for liv og helse til enveis spesielle håndsett.

Men Tor Aske Børresen i Sykehuspartner er utfra vår kontakt ikke en personsøker-evangelist, planen deres er å fase dem ut. Nå har de også startet et forsøksprosjekt på det nye sykehuset i Østfold om å bruke mobiltelefoner med wifi til ikke-akutt meldingsformidling.

Endelig noen positive!

Erik M. Hansen i Helse Vest IKT forteller at det er omtrent 3 900 personsøkere på sykehusene i helseforetaket Helse Vest. Han kjenner seg ikke igjen i de engelske tilstandene som han mener har «ingen relevans her» da de selv driver nettet.

Men hvorfor bruker de personsøkerne ennå, er det av nostalgi eller har de noe for seg?

Erik M. Hansen i Helse vest-IKT var så hyggelig å oversende oss et bilde av personsøkerene som brukes i dag.

Dingsene har utrolig lang batterilevetid sammenliknet med smarttelefoner. De har god dekning på hele sykehuset (som faktisk er et problem for mobiler i ganger og tunneler) og de er bedre hygienisk å bruke enn mobilene.

Samtidig er oppgavefordelingen på et sykehus tydelig inndelt. Ofte trenger man en lege eller den spesifikke overlegen. Personsøkeren er en enkel måte å nå funksjonen uten å ringe opp dem som var på forrige vakt om man ser feil på en ringeliste.

Men utviklingen går også her mot mobiltelefoner, og sannsynligvis vil også disse fases ut.

#Nostalgi

Jeg prøver noen nye innfallsvinkler. Kanskje har teleselskapene oversikt over hvem som eventuelt bruker personsøkere?

Spørsmålet om personsøkere brakte kollegaen min og meg litt nostalgi, men det var aldri en stor greie for oss. Du får høre med Telenor om de har noen artige historier.

Ellen C. Scheen, kommunikasjonsrådgiver i Telia

Telenor hadde på stående fot ingen artige historier, men kommunikasjonssjef i Telenor, Anders Krokan, kunne fortelle at teknologien ble for deres del faset ut allerede 1. september 2003.

Om Telenors beslutning om å legge ned nettet skrev Dagens Næringsliv noe nøkternt at 140 000 nordmenn brukte tjenesten på det meste, og at 7 000 abonnenter nå må finne alternative løsninger.

Det kan bli en kald overraskelse for enkelte hytteeiere når strømmen ikke har blitt påslått på hytta. Anlegg for påslåing av hyttestrøm er noen av de få tekniske løsningene som ennå baserer seg på det 19 år gamle nettverket.

Dagens Næringsliv, 2003

Noen telefoner til brannvesenet i Oslo og Steinkjer var heller ikke oppmuntrende. De hadde skiftet til det digitale nødnettet som ble ferdig for hele landet i 2015. Oslo var litt usikre på om noen i periferien ennå brukte radio-dingsen, men håpet hadde liksom svunnet.

For hvem driver i dag sitt eget radionett for å bruke personsøkere når man har satelittelefoner, Snapchat, og sms?

Noen kan synes det er en trøst at fugletittere i England ennå bruker personsøkere til å varsle om observasjoner, men for Norge ser det ut som toget har forlatt perrongen.


Jeg har ennå ikke forstått hvorfor privatpersoner syntes den hadde noe for seg, så del gjerne en personsøker-historie med meg. Anders i redaksjonen pleide for eksempel å sende kodede meldinger til sin kommende kone på dingsen. Han kan også fortelle at de som ville opp og frem i filmbransjen på første halvdel av 90-tallet var flittige brukere.

44 kommentarer

  1. Eg brukte personsøkar for å vere tilgjengeleg for foreldre og venar då eg gjekk på folkehøgskule langt heimanfrå i Drammen i 1997. Eg kjøpte ein sansen Ericsson 777 året etterpå, så vidt eg hugsar.

    Svar på denne kommentaren

  2. Den «personsøkeren» du har fått oversendt bilde av som henger på uniformen er jo ikke en tradisjonell personsøker i den klassiske forstanden. Man bruker også sånn bl.a. på en omsorgsbolig i Oslo jeg jobbet i frem til 2014 og der brukes de fortsatt. Vi KALLER de «personsøker» selv om de kun er mottaker av beboer-klokke. La oss si du er satt opp til å være hos beboere i leilighet 501 og 708. Når disse beboerne da trykker på sin trygghetsalarm f.eks fordi de trenger hjelp til noe så sier personsøkeren frs og leilighetsnummeret spretter opp i displayet. Det ville være fullstendig dødfødt og utrolig uhygienisk å dytte dette enkle basis-verktøyet over på en mobiltelefon: for det første fordi man jobber med avføring og andre ekstremt skitne ting, samtidig kan ikke f.eks en omsorgsbolig stole på at wifi-nettet er oppe og går 24/7. I 16 årene jeg jobbet i omsorgsboligen var senderen til «personsøkerne» ALDRI nede, det er et sikkert internt alarmsystem. Moderne wifi og data derimot er det verre med. Det virker som artikkelforfatteren ikke har fått med seg at personsøkeren på bildet han fikk ikke er 100% det samme som de gamle man ringte opp med telefon.

    Svar på denne kommentaren

    • Takk Geir, du har helt rett at det er en vesenforskjell mellom personsøkerene fra 80-tallet og de som brukes i dag. Personsøkerne i dag kommuniserer på et eget nett og de er tilkoblet f.eks trygghetsalarmer som du peker på.

      Jeg forstår godt at man ønsker begrenset funksjonalitet som fungerer for kritiske oppgaver, og jeg er heller ikke sikker på at smarttelefoner er den naturlige arvtakeren for personsøkeren.

      Svar på denne kommentaren

      • Jan erik Jensen (svar til Martin Gundersen)

        Da Rikshospitalet sto ferdig i 1998 var det et toveis internt nett for personsøking som dekket hele sykehuset med 18 interne basestasjoner. Mobiltelefoner var da forbudt på sykehuset internt, men dette er endret i ettertid.
        Personsøkerne er ofte knyttet opp til funksjon på sykehuset og ikke til personer som så.
        Derfor er personsøkere fremdeles viktige, selv om mobilttelefoner (med tilknytning til Wifi eller offentlig nett kan brukes dersom det er intern dekning.
        Eksempel på steder som normalt ikke vil ha dekning er kulverter/transportkorridorer/lager og andre sekundære arealer i tillegg til overvåkningsarealer der leger og pleiere må ha hurtig respons.
        Personsøkeren kalles opp enten via egne manøverpulter eller via det interne telefonsystemet.

        Svar på denne kommentaren

  3. Siri Hempel Lindøe

    Jeg brukte en Motorola personsøker som frilans klipper i NRK Dagsrevyen, tror det var 1997-8. Da det pep, måtte jeg finne nærmeste telefonkiosk for å få vite hva det gjaldt. Husker det som litt omstendelig, men også som spennende. Overtok deretter en brukt mobil Bosch 509.

    Svar på denne kommentaren

      • Helt korrekt. GSM i Norge kjøres bare på 900-båndet, der de deler plass med UMTS og LTE. Tidligere ble også 1800-båndet brukt til GSM, men dette båndet er nå overtatt av LTE. Personsøker- og mobilnett har alltid vært separate nett, men det var mulig å «ringe» fra mobil til personsøker.

        Svar på denne kommentaren

    • Man mottar en SMS med max 140 tegn i et lite vindu på beeperen.
      Og kjente man ikke avsenderen, eller de var et annet sted enn sin faste telefon, så la de inn et telefonnummer man kunne ringe tilbake på, om nødvendig.

      Svar på denne kommentaren

    • Erik Svendsen (svar til Simon)

      Nei, de har aldri vært knyttet til GSM-nettet så vidt jeg vet. Personsøkere kom lenge før GSM – her i Norge i 1984 – GSM kom i 93. Brukte også helt andre frekvenser – f.eks 27 MHz og 160 – 170 MHz. På såpass lave frekvenser betyr vegger etc forholdsvis lite.

      Meldingen var helt enkle, f.eks ring 99 99 99 99. Teknologien er forholdsvis ordinær radioteknologi – dvs personsøker er en radiomottaker med i realiteten bare to forskjeller fra f.eks en enkel FM-radio, den er selektiv, dvs den krever en ID for å «reagere» – og den tar i mot «tekst».

      Svar på denne kommentaren

    • Telenor sitt personsøkertilbud brukte FM-nettet for NRK P1 (akkurat som aktivering av Sivilforsvarets tyfoner), og kunne derfor dekke hele landet uten å måtte vedlikeholde et eget nett for det.

      Jeg har det siste året sittet og ventet på at noen skulle bruke som argument mot slukking av NRKs FM-nett at det ville gå ut over personsøker-tjenesten og gi et søppelberg av ubrukelige personsøkere. Det var jo mange som brukte styring av tyfonene som argument mot FM-slukking lenge etter at tyfon-styringen var gått over på andre løsninger.

      Fem år etter at telegram-tjenesten var lagt ned gjorde en av Oslo-avisene en liten gallup på gata, spurte folk om hvordan de stilte seg til forslaget om å legge ned tjenesten. En rekke mennesker mente at det ville være et grovt feilgrep: Samfunnet er avhengig av den tjenesten! Noen nektet å tro at den var lagt ned fem år tidligere. På samme måte kunne man i DAB/FM-debattene sikkert fått en del agitatorer til å tro at personsøkertjenesten fortsatt finnes og er avhengig av FM-nettet. Synd ingen satte igang noe slikt, det kunne muntret opp debatten!

      Svar på denne kommentaren

  4. Kjøpte personsøker i 1985, slik at jeg var lett å få tak på hvis det dukket opp noen ledige vakter. Solgte den videre i 1987, når jeg kjøpte min første NMT900 Simonsen mobiltelefon.
    De første personsøkerne var uten display, men hadde 3 forskjellige vibrasjoner/pipe-signal. Hvordan dette ble konfigurert husker jeg ikke…

    Svar på denne kommentaren

    • Vi bruker fortsatt personsøkere offshore på Ekofisk. De er sikret slik at de kan brukes utendørs hvor all elektronikk må være tennkildesikret.
      Mobiler og slikt er ikke tillatt nettopp fordi det ikke skal være tennkilder utendørs.
      Det står fasttelefoner overalt så de fungerer ganske bra.

      Svar på denne kommentaren

  5. Torstein Solhaug

    I siste halvdel av nittitallet kjøpte jeg en minimink, som var en personsøker uten abonnement. Dette var rundt slutten av barneskolen, og mobiltelefonene var ikke like vanlige ennå. Var et bra alternativ så lenge man hadde telekort med seg.

    Svar på denne kommentaren

  6. Jeg brukte også Minilink på midten av nittitallet, som var et produkt fra telenor rettet mot ungdom, som ikke belastet innehaveren, men den som ringte opp. Husker merket Doro-tutti var det mest populære. Greit for foreldre å ringe inn å melde koder om middagstid/innetid eller når jeg måtte ta kontakt når jeg var langt hjemmefra. Mener å huske det kostet typ 2-5 kr pr slik melding, så billig var det ikke, men billigere enn personsøker og mobiltelefon. så kom heldigvis kontantkort-mobilene med gratis sms første tiden, som ryddet hele markedet. nostalgisk å tenke på dette 20 år etterpå

    Svar på denne kommentaren

  7. Jobber i helsevesenet og i mitt nye helseforetak er det personsøkere all the way! Jeg kommer fra ett sykehus der man brukte dect telefon, då kunne man gå og snakke, ringe og løpe og aldri styr med «finn en telefon og best av alt, er det opptatt er det opptatt! Då må dei ringe på igjen, mens callingen bare legger seg i kø og piper! Akutt alarmer (traume, hjertestans, akutt keisersnitt) ble varslet på egen akutt personsøker på sykehus 1 samtidig som det gikk alarm på decttelefonen. Det må da hovedsakelig vere ett økonomisk spørsmål – men Gud kor mye mer effektiv man kunne vert med telefoner!

    Svar på denne kommentaren

  8. Jeg hadde personsøker på 90-tallet, det syns jeg var veldig stas! På den tiden var mobiltelefoner så dyrt både i innkjøp og abonnement at jeg ikke kunne ta meg råd til det. Men en personsøker ga også følelsen av å være «oppkoblet» og da kunne jeg ringe tilbake om noen ville ha tak i meg.

    Hadde først en personsøker med et ganske dyrt abonnement per måned, men så rundt 96-97 lanserte Telenor en ny modell der abonnementet var bortimot gratis og personsøkeren subsidiert, men det kostet skjorta å ringe til den og legge igjen melding! Veldig smart, førte til eksplosiv vekst i personsøkere i privatmarkedet en stund, før 1-krones mobilene virkelig overtok et par år senere.

    Svar på denne kommentaren

  9. En liten anekdote til: Det som var VIRKELIG status en stund var personsøkere med tekst. Tror det het teletekst. De var større og mer klumpete enn vanlige, og hadde vel plass til omtrent en SMS eller tweet. Du måtte ringe opp med datamaskin eller via datapak for å skrive inn beskjed, eller til et sentralbord som kostet skjorta.
    Mine driftigste hacker-bekjente på blindern greide å lage et script som videresendte utvalgte epost til personsøker, dersom det var et kodeord i subject på eposten. Så da kunne man nå dem ved å sende en epost med et spesielt kodeord, så ville det pipe i lomma deres med det du skrev i subject-feltet. UTROLIG high-tech og gøy helt til universitetet fikk regningen for teletekst-gatewayen sin og oppdaget at den var oppe i millioner…

    Svar på denne kommentaren

  10. Vi bruker personsøkere på (oljefeltet) Ekofisk. EX-sikre mobiltelefoner er ganske store og dyre så en personsøker er praktisk da det finnes mange fast-telefoner overalt. Det er ofte slik at en stilling er knyttet opp mot et spesifikt personsøker-nummer. Ascom 914T.

    Svar på denne kommentaren

  11. Vi brukte personsøker for varsling av feil ved et større industrielt fryseanlegg. Det var mellom 1995 og 2000.
    Var ikke uvanlig å bli vekket opp om natta med en kritisk feil, da var det bare å hoppe i klærne og komme seg til anlegget.
    Veldig greit at den som har vakt har personsøkeren, batteritiden var svært lang i forhold til det vi er vant til i dagens dingser.

    Svar på denne kommentaren

  12. Jeg fikk streng beskjed, ingen mobil før du er 16 år, så når jeg var 14 så kjøpte jeg meg en personsøker, og akkurat som jeg forutså så ble mine foreldre avhengig av å måtte ringe inn en melding for å få meg hjem. Som gav meg ett god argument i diskusjonen om mobil før fylte 16 år. Jeg vant å fikk telefon når jeg var 14 å en halv🙂

    Svar på denne kommentaren

  13. Husker ennå en kampanje som fantes på midten av nittitallet, sannsynligvis for å treffe ungdom. De kom med forslag for hva man skulle taste inn ( i stedet for at telefonnummeret ditt dukka opp). Et forslag var for eksempel 2145. Det skulle bety: «kom hjem, nå begynner X-files!». 21:45 var sendetidspunktet.

    Svar på denne kommentaren

  14. Monterte den første personsøker-senderen i Norge for Televerket i Oslo sentrum i 1983. Irriterte meg grønn over dårlig transport med påfølgende skjevt kabinett, men fikk rettet opp og montert alt pent på plass. Mener å huske jeg fikk skryt for fin montasje også.
    Blir nesten nostalgisk, men det var faktisk like spennende med ny teknologi den gang som nå.

    Svar på denne kommentaren

  15. Liten kuriosa-detalj som mange ikke er klar over:
    På engelsk kalles personsøkere for ‘pagers’, ‘to page someone’ er å få tak i dem via personsøker. Dette kommer av ‘a page’ – en løpegutt, en som i gammel tid kunne løpe med en beskjed fra den ene høye herren til den andre. (Det norske ordet var ‘en pasje’.) Stort sett må man tilbake til middelalderen for å se noe særlig av dette.

    En page (eller pasje) kunne gjøre andre tjenester enn å overbringe meldinger, men det er løpegutt-funksjonen som ligger bak at personsøkere kalles ‘pagers’ på engelsk.

    Svar på denne kommentaren

  16. Jeg jobbet i TBK, en sideorganisasjon av Televerket på 80-tallet. Jeg kjørte Østfold rundt og drev feilretting på telefonsentraler, telefakser og telex(!) og pesonsøkeren var uunnværlig fram til jeg fikk mobiltelefon i 86. Den veide 2,7 kg!
    Feilmottaket sendte meg telefonnummeret jeg skulle ringe, men hvis det hastet sendte de 505=SOS.

    Svar på denne kommentaren

  17. Jeg husker jeg hadde personsøker – jeg tror vel de ble markedsført som «minilink»? – da jeg gikk på ungdomsskolen. For meg førte den til mer frihet, da foreldrene mine hadde en måte å få tak i meg på, uten at jeg måtte si fra om hvor jeg gikk. Jeg husker også at jeg koblet personsøkeren med kort til bruk i telefonkiosker så jeg kunne ringe hjem.

    Jeg holdt vel på med det styret i et års tid før jeg oppgraderte til mobiltelefon – en murstein av en Bosch-sak.

    Svar på denne kommentaren

  18. Hjemmesykepleien i Oslo brukte personsøker engang etter 1987 (usikker tidspunkt). Den jeg brukte var veldig like Minicall på bildet, er ikke sikker på det er den samme. Den pep og viste et telefonnummer man skulle ringe.

    Man tastet en kode på fastnett telefon med «*» og/eller «#» hvis man ville ha kontakt med personen som bar personsøkeren.

    Svar på denne kommentaren

  19. Jeg var vel 8 eller 9 år når jeg fikk en personsøker av foreldrene mine på 90 tallet. Dette var stort sett for at de kunne sende meg kodete meldinger for at nå var middagen klar og at jeg måtte komme hjem. Før mobilen sin tid var jo dette riktig så avansert!

    Svar på denne kommentaren

Vil du kommentere? Svar på en quiz fra saken!

Vi er opptatt av kvaliteten på kommentarfeltet vårt. Derfor ønsker vi å sikre oss at alle som kommenterer, faktisk har lest saken. Svar på spørsmålene nedenfor for å låse opp kommentarfeltet.

Hvor mange prosent av verdens personsøkere bruker britisk helsevesen?

Omtrent hvor mange personsøkere er det i Helse Vest?

Når sluttet Telenor (Televerket) å støtte personsøkere?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *