Journalistikk & Media

Medietrening: Kunsten å svare på noe annet


Du har sikkert vært vitne til følgende situasjon på TV og radio:

Noen intervjues … og så svarer de på noe helt annet enn spørsmålet.

Gjerne flere ganger på rad.

Men de kommer helskinnet fra det.

Hvordan i alle dager gjør de det?

Vel, i et intervju er selvsagt ikke journalisten den eneste rundt bordet som vet hvordan ting virker. Om det å opptre i media er en viktig del av hverdagen din, er det ikke unaturlig at du lærer deg hvordan media fungerer.

Ekstremversjonen er vel det CNN-anker Jake Tapper nevnte under årets SXSW-konferanse. Han henviste til noe den britiske politikeren Boris Johnson har beskrevet som å legge en død katt på bordet:

Du er i ferd med å tape en diskusjon. Faktaene er ikke på din side, og jo mer folk fokuserer på sakens realiteter, jo dårligere står du. Det smarteste du gjør da, er å «legge en død katt på bordet».

Folk vil selvfølgelig bli støtt, skremt, opprørte. Men det er ikke viktig. Hovedpoenget er at alle plutselig er mye mer opptatt av at det er en død katt på spisebordet enn av temaet du vil styre unna.

Tapper mente Donald Trump er en mester i å legge døde katter på bordet.

Men det er en rekke andre ting man kan gjøre som er litt mindre spektakulære, men som likevel fungerer på sitt vis.

Se for eksempel på disse klippene fra norsk offentlighet som NRKs researchavdeling har hjulpet oss å finne:

Når Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen ikke vil snakke om sine tidligere uttalelser etter at han er blitt justisminister.

Eller når Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg ikke vil fortelle når og hvorfor partiet snudde i spørsmålet om etterlønn:

Og det er jo ikke bare politikere. Idrettspresident Tom Tvedt ville for eksempel ikke fortelle Ingerid Stenvold hvorfor han ikke ville ta intitativ til å offentliggjøre reiseregninger.

Det vi ser i disse klippene er ganske lett identifiserbart som forsvarsspill nær eget mål, snarere enn en umerkelig dreining av tema over til noe intervjuobjektene heller vil snakke om. Men de klarer da ihvertfall å holde fortet.

Politiske partier gir sine unge lovende medietrening, og det er også såpass mange som opptrer i media gjennom en dag at det også er et marked for å lære bort strategier til andre grupper som gjerne vil komme best mulig ut av sine møter med media.

Her om dagen lekket noen et opplegg for medietrening til oss. I 7 punkter skisses det opp hvordan du kan underbygge ditt budskap, skape sympati og forsterke troverdighet på TV. Det er langt fra blodferskt, det stammer fra engang på 2000-tallet. Men selv om det nå har noen år på nakken, er nok flere av grunnprinsippene relativt robuste og i slekt med hvordan ting fungerer idag.

Vi tenkte det kunne ha verdi for allmennheten å få se det:

B.I.F.I.L.A.

Verbal og non-verbal forsterkning med B.I.F.I.L.A.

TV gir flere muligheter enn trykte medier til å underbygge ditt budskap, skape sympati og forsterke troverdighet.

Budskap

Budskapet er det viktigste å formidle under intervjuet. Det er viktig at det på forhånd er godt planlagt, og at budskapet formidles godt. For å få til dette er det nødvendig å øve.

Et budskap må gjerne ha tre poenger: » .. vi vil granske saken» – » … vi er i mot slik praksis» – » … det er svært beklagelig dersom ryktene viser seg å være sanne»

Med budskap menes de tingene man mener det er viktig at målgruppene skal huske etter intervjuet.

Budskapet må være passe kort, klart, og ha et enkelt språk, være poengtert, og stå for seg selv, slik at publikum lett får det med seg og husker det. Dette øker også sjansen for at journalisten bruker ditt budskap både i sendingen og i eventuell «teaser». Det er viktig å unngå fagterminologi – snakk folkelig for å vinne sympati hos seerne.

Det må øves i kunsten å «bygge broer» vekk fra ubehagelige eller uønskede spørsmål. eks; » Ja dette er et interessant spørsmål, men det vi ser som viktig nå er … (budskap, budskap, budskap)

Det er viktig å få med hele, eller deler av budskapet i hvert svar, fordi journalisten kun kommer til å ta noen få spørsmål og svar i sin sending. Den beste forsikringen er altså «brobygging».

Ved å prøve, øve og teste intervjuet på forhånd, vil man bli tryggere i intervjusituasjonen. Dette vil øke sjansene for at intervjuet blir vellykket.

Interessevekkende

For å engasjere seerne er det viktig å selv vise engasjement.

Vis at du virkelig vil snakke med journalisten, og at du virkelig ønsker å informere målgruppene. Se på journalisten under hele intervjuet. Ved å være aktiv, åpen og lyttende, vil du virke mer ærlig og oppriktig.

» … om dette viser seg å være riktig, er jeg svært glad for at det er blitt slått alarm ( … ) sterkt imot all slags uetisk praksis ( … ) må i så fall ryddes opp i med en gang.

Fortette

Jo flere svar du avgir, desto mindre kontroll har du på resultatet som vises på TV.

Derfor er det viktig at du fortetter alt du skal si.

Unngå å si noe unødvendig. Si aldri mer enn du faktisk vet. Du må aldri spekulere offfentlig – dette vil kunne bli brukt mot deg senere.

Journalisten vil grave etter noe som kan brukes som en overskrift, få deg til å si noe du kanskje vil angre på eller ikke burde sagt. Avvis høflig og forsøk å «lukke» intervjuet.

Initiativ

Det er svært viktig at du holder deg til det du har planlagt å si.

Journalisten vil lete etter drama og konflikter. Journalisten ønsker å få deg til å avsløre konfidensiell informasjon, at du skal peke på skyld og ansvar.

Sier du noe journalisten finner uinteressant, vil denne sørge for å avbryte deg med et nytt spørsmål. Det er viktig å forsøke å holde deg til din sak med brobygging. Vær offensiv men ikke arrogant, som fort kan få både journalisten og målgruppene mot deg.

Hvis du intervjues stående, må du sørge for å ha god balanse med bena likt vektlagt. En god fysisk holdning gir en mer autoritær stilling.

Unngå å bytte stilling da dette kan tyde på usikkerhet. Alle bevegelser blir mer markante på TV, så om du må bevege deg bør dette skje kontrollert og sakte. Unngå gestikulering.

Bekledningen bør være en blanding av folkelig og forretningsstil, da dette gir inntrykk av menneskelighet, men samtidig med autoritet.

Lukke

Det verste du kan gjøre er å si «ingen kommentar».

Du kan «lukke» uønskede spørsmål uten at det virker som om du ønsker å unngå spørsmålet.

Du kan vise til at du ikke kan ta stilling til spørsmålet før det foreligger et resultat fra en undersøkelse, en granskning, men at du absolutt ikke vil godta ( … ) hvis påstandene er riktige.

Autoritet

På TV oppleves tid annerledes enn ellers. Du kan snakke svært sakte uten at det virker kunstig eller unaturlig. Ved å snakke sakte vil du dessuten virke mer autoritær.

Hvert svar bør ligge på mellom 12 og 20 sekunder – ikke for mye, men heler ikke for knapt.

Bruk styrken på stemmen for å vektlegge viktige poenger. Etter et viktig poeng kan du forsterke dette ved å ta en kort pause. Ved å snakke depet og rolig må alle konsentrere seg. Slik fanger du bedre alles oppmerksomhet.

Husk å se på journalisten når denne stiller spørsmål, og også når du svarer. Dette gir intrykk av å være interessert, fokusert, selvsikker og autoritær. Flakkende blikk gir intrykk av usikkerhet, og kan være tegn på at du lyver.

Så…

Så. Dette er kanskje ikke rakettforskning. Likevel fikk vi selv noen «aaah, DET forklarer…»-øyeblikk når vi leste rådene. Forhåpentligvis står du som leser dette nå bittelitt bedre rustet til å forstå hvordan spillet fungerer. Om du er interessert i å bore dypere i emnet, kan vi anbefale masteroppgaven ”Jøss, det var et ærlig svar!” En analyse av unnvikelsesstrategier i direkteintervju med politikere..

…og om du selv en dag blir intervjuet, og journalisten ikke gir seg selv om du har prøvd alle tricksene i B.I.F.I.L.A., er det alltid mulig å falle tilbake på Ernas legendariske jeg kan ikke høre deg-tricks fra 2013:

Via Dagsrevyen
Via Dagsrevyen

27 kommentarer

  1. Thorleif Grimstvedt

    Takk for at dere tar opp dette temaet. Det er ikke få ganger jeg har irritert meg over folk som ikke svarer på spørsmålet som blir stilt og ofte interjuvere som ikke følger opp og krever et svar eller får bekreftet at de ikke vil svare. Her har dere en jobb å gjøre som journalister. Syne vi var tøffere før på dette feltet. 🙂

    Svar på denne kommentaren

  2. Kjartan Garmager

    Det eksempelet fra Dagsnytt 18 av AP representanten er et skrekkeksempel på hvordan holde seere for narr . Program leder og de andre som blir intervjuet er naive og lar dette passere. Kan lure på om programmet er en arena for opplæring .

    Svar på denne kommentaren

  3. Jeg synes ærlig talt at det er respektløst og feigt av politikerne å ikke svare på det som de blir spurt om. De undervurderer publikum. De tror tilsynelatende at vi som ser på er såpass teite at vi ikke ser hva de holder på med, at vi ikke ser hvordan de prøver å vri seg bort.

    Hva er poenget med dialog og intervju, når de uansett ikke ønsker å ha en ordentlig dialog? De kunne like gjerne ha spilt inn et opptak på forhånd. Det hadde fremstått omtrent like seriøst.

    Er det rart at det oppstår politikerforakt? At folket mister tilliten til de som styrer landet?

    Jeg respekterer mennesker som kan endre mening når fakta stirrer dem rett i øynene. Jeg kan også respektere mennesker som sier rett ut at de ikke vil svare på «X». Det tar seg bedre ut enn gjentatte unnvikelser.

    Jeg ønsker meg ærlige politikere, som kan ha en ærlig samtale, og med ønsker om at de skal klare å forholde seg til fakta, uansett hva fakta er, uansett om fakta går imot partiprogrammet. Tar man feil, så tar man feil.

    På den annen side så merker jeg meg også at media, også NRK, er overdrevent på jakt etter sensasjoner. Relativt ofte føler jeg at journalisten eller intervjueren nærmest spolerer samtalen på jakt etter store overskrifter og avsløringer.
    Det er for eksempel en uting å prøve å få intervjuobjektet til å dele taushetsbelagt informasjon, eller å prøve å tvinge frem kommentarer og meninger utover intervjuobjektets fagområde og kvalifikasjoner, eller å prøve å få intervjuobjektet til å svare for andre. I mange tilfeller er det beste de får ut av dette spekulasjoner, som media kan blåse ut av proporsjoner og lage stormer i vannglass.

    Svar på denne kommentaren

  4. Viktig tema! Håper det er et tema NRK vil følge opp utover valgkampen også. Jeg hadde det ihvertfall funnet det spennende med en akademiker som hjalp oss med å sette ord på hva som skjer i f. eks. debatter, kanskje også bidra med nye perspektiver. Gi gjerne politikere poeng for både innhold (faktasjekk) og utførelse (god debatteknikk) ut fra åpne, begrunnede kriterier.

    Og er man ekstra modig, kan det også ha et selvkritisk perspektiv. I eksemplene i denne artikkelen, gjør jo journalistene så godt de kan, men som det kommenteres, hender det politikere slipper lett unna. Tror ikke det ville skadet medienes integritet om f. eks. debattleder/intervjuer i etterkant fikk fortelle hvordan denne opplevde debatten, på både godt og vondt, og gjerne reflektere over hva som kan gjøres annerledes neste gang. For det gjøres forhåpentligvis allerede? Kanskje ville det å offentlig få gitt rom for slike refleksjoner økt anseelsen for journalistikk som profesjon? Sannsynligvis opplever programledere mye av den samme frustrasjonen som seerne.

    Herlig at dere i NRKbeta er så flinke til å finne og ta opp slike tema på en balansert og profesjonell måte, med gode eksempler uten å latterliggjøre!

    Svar på denne kommentaren

  5. Klarer ikke spille av videoene i Chrome på HTTPS, fordi filene *.m3u8 filene ikke serveres over HTTPS.

    Gir:
    Uncaught TypeError: i.isResolved is not a function: Serum.NativeMediaPlayer.js.map:125

    Chrome 58.0.3029.110

    Svar på denne kommentaren

    • keal (svar til Laat)

      Stikk fingeren et passende sted, f.eks. i jorda, og innse at du ikke vil klare å forandre hele verden til å tilpasse sine websider til din favoritt-nettleser.

      Selv veksler jeg mellom tre ulike for å kunne lese alle de nettsidene jeg ønsker (og å få de systemene som har hooks inn i protokallstakken til å gjøre de rette tingene). Det må du regne med.

      Skal du frakte ungene til barnehagen, eller flytte til ny leilighet, eller få levert fyringsolje, brukes tre ulike biltyper. Selv om det er vanskeligere å se hvilken nettleser som må brukes på et gitt nettsted er likevel sluttresultatet det samme: Hvis kjøretøyet ikke fungerer til en gitt bruk, da skifter du til et annet kjøretøy.

      Such is life, and getting sucher and sucher every year.

      Svar på denne kommentaren

        • keal (svar til Laat)

          Venter du seriøst at NRK skal fikse en bug i Chrome? Stikk fingeren ett egnet sted og lukt hvor det er.

          Naturligvis kan du hevde at hvert eneste nettsted på jorda er ansvarlig for samtlige interne feil i programkoden (av type «Uncaught TypeError: i.isResolved is not a function») i samtlige nettlsere som finnes på markedet. Når en nettleser ikke kan handtere de data som andre nettlesere handterer uten vanskelighet, da må de ikke sende ut slike data – om ikke annet så for å beskytte Chrome sitt gode navn og rykte.

          Sorry, det er ikke slik verden fungerer. En feil i Chrome rapporteres til Chrome-utviklerne. Hadde det vært Microsoft IE som hadde krasjet, ville du neppe forlangt at nettsteder som NRK skulle la være å sende ut HTML-kode son krasjet IE! Du burde ha rapportert problemet til Microsoft – men antagelig ville du bare kastet ut noen spottende kommentarer om hvor elendig IE er. Noe tilsvarende vil du neppe finne på å gjøre om Chrome. Når Chrome går i bøtta er det en helt annen situasjon: Da skjer det i en nettleser du ser opp til og beundrer, ikke en du ønsker å tråkke på. Da blir vurderingen av situasjonen en helt annen.

          Om du liker deteller ikke: «Uncaught TypeError: i.isResolved is not a function» er ikke neo NRK kan gjøre noe med. Det er en sak for Chrome-utviklerne. Det er de som skal ha din hjelpsomme bug-rapport. Buggen befinner seg i Chrome, ikke i NRK, enten du liker det eller ikke.

          Svar på denne kommentaren

  6. Dette handler selvsagt fof om journalistene selv. Det er noe som heter «oppfølgingsspørsmål». Statistisk skjer det mye oftere at journalisten unnlater å følge opp med nye spørsmål, enn at intervjuobjektet unnlater å svare.

    I et mediesamfunn der politikerne i stor grad er utvalgt nettopp på grunnlag av sitt snakkeverktøy, så blir det bare viktigere og viktigere for journalistikken å finne måter å møte dette på. Dessverre ser det ikke ut til at dette prioriteres. En av årsakene til dette er selvsagt at de fleste journalistene definerer seg selv som en del av politikerklassen. Det blir derfor aldri et mål å legge seg for mye ut med maktmenneskene som intervjues. Hvis noen skulle protestere på dette, så er det bare å sjekke ut hvor mange tidligere journalister som bekler stillinger av typen kommunikasjons-sjef rundt om i store selskaper og organisasjoner. Du får ikke sånne jobber hvis du har vært bråkmaker og urokråke i ditt journalistiske liv.

    Svar på denne kommentaren

    • keal (svar til Terje)

      Klippene ovenfor er vel relativt gode eksempler på at journalisten har oppfølgingsspørsmål, og presser på fra den ene kanten etter den andre. Det bare nytter ikke; intervjuobjektet snor seg unna på nytt og på nytt, uansett hva journalisten gjør.

      De som har sett filmen «Blikktrommen»: Kanskje et hestehode kunne vært et egnet redskap … 🙂

      Svar på denne kommentaren

  7. Frode Fredriksen

    Flott at dette temaet blir tatt opp, mest fordi det fører til forakt for både politikere, personer i ledelsen for interesseorganisasjoner og næringsliv.

    Skulle ønske at reporterne satte foten ned en gang for alle og fjernet folk som nektet å svare på spørsmål med makt. Kast dem ut av studio og vis dem den forakten de viser alle andre…

    Svar på denne kommentaren

    • Da ville et ikke bli igjen mange politikere i studio som man kunne intervjue…

      Kanskje man kunne lage et databasert «intervju-system» der politikeren ble satt foran en skjerm og måtte velge det av 3 til 5 alternative formuleringer som ligger nærmest til det svar han ville gi på spørsmålet. Når han gjør sitt valg, får han videre valg der han kan nyansere og utdype etc.

      Problemet er at å lage en slik sti gjennom ulike valg ekstremt lett enten reelt blir ledende, eller at den kan beskyldes for å være ledende. Skulle man faktisk bruke en slik «beslutnings-maaskin» måtte publikum til enhver tid ha tilgang til alle mulige svar og hvor de fører videre, for å avsløre om intervjueren (dvs. den person som har utformet valgene) forsøker å lure intervjuobjektet inn i et bakhold, eller om alle videre svar-alternativer kan forsvares ut fra tidligere valg som ikke-ledende.

      Samtidig: Det er definitivt ikke bare yrkes-politikere som vrir seg unna åpenbare konsekvenser av tidligere uttalelser – det er minst like vanlig (og vel så det) over halvliteren i sosialt lag, dersom du i den situasjonen forsøker å agere målbevisst journalist. Det gjør du selvsagt ikke overfor din svoger, din nabo, din kollega, … De får lov å vri seg unna uten at du løper etter dem med flammekasteren. Og DU får slippe unna med dine høyst diskutable utsagn om skattepolitikk, militære asjoner og innvandring. Usedvanlig få av «oss vanlige folk» ville komme særlig godt ut av et møte med en journalist så steinhard som vi ønsker å se journalisten opptre mot våre politiske motstandere.

      Svar på denne kommentaren

      • Frode Fredriksen (svar til keal)

        Politikerne hadde nok måttet innfinne seg med å svare på spørsmålene etterhvert i stedet for å opptre ukorrekt (les; løgnhalser). Hvis ikke hadde de gått glipp av pr. og dermed stemmer.

        «Usedvanlig få av «oss vanlige folk» ville komme særlig godt ut av et møte med en journalist så steinhard som vi ønsker å se journalisten opptre mot våre politiske motstandere.»

        For det første er det ikke snakk om politiske motstandere. Heller å presse dem til å opptre korrekt. Og neste; ingen vanlige mennesker blir intervjuet til vanlig.

        Svar på denne kommentaren

  8. Nå som det brygger opp til valgkamp, har jeg en liten drøm…

    Det er så mangve ute på gata, «vanlige folk», som vet så inderlig godt hva journalisten burde ha sagt, hvordan han burde presset intervjuobjektet til å komme med klare, entydige svar. Jeg skulle ønske at media kunne først la sin profesjonelle, vel forberedte journalist få kjøre ut mot intervjuobjektet. Deretter, etter at politikeren hadde valset ned all insistering, alle kritiske spørsmål, kunne en eller to representanter for «mannen i gata» få et par minutter til å virkelig fortelle politikeren hvor skapet skal stå.

    Jeg lurer på hvor mange av de som kommenterer i leserbrevspaltene som ville stille seg i kø for å få lov til å demonstrere på direktesendt TV sin dyktighet i å sette politikere på plass …

    Svar på denne kommentaren

  9. Thorleif Grimstvedt

    Takk for at dere tar opp dette temaet. Det er ikke få ganger jeg har irritert meg over folk som ikke svarer på spørsmålet som blir stilt og ofte intervjuere som ikke følger opp og krever et svar eller får bekreftet at de ikke vil svare. Her har dere en jobb å gjøre som journalister. Syne vi var tøffere før på dette feltet. 🙂

    Svar på denne kommentaren

  10. Da jeg så intervjuet med Tom Tvedt så tenkte jeg meg følgende scenario. Hva om mannen fikk to-tre muligheter til å svare. Hvis han fremdeles nektet å svare så kunne Stenvold sagt – Takk Tom Tvedt, du nekter å svare på mine spørsmål så vi avslutter intervjuet.

    Jeg tipper at han (og andre «skolerte» intervjuobjekter) ville tenkt seg om før neste intervju. Poenget er nemlig at ingen vil fremstå som en tulling i slike sammenhenger og da får de en grei beskjed om at det er det som skjer neste gang de lar være å svare.

    Svar på denne kommentaren

  11. Jostein Austvik Jacobsen

    Kan ikke media bare redigere vekk sånne svada-svar? Alt trenger ikke være direkte. For eksempel; klipp ned Dagsnytt 18 til 20 minutter eller deromkring, og lenk til en full versjon på nett for spesielt interesserte. Da får de som kommer med svada-svar mindre taletid i media.

    Svar på denne kommentaren

    • Spesielt nyhetssendinger ER ofte direktesendt. Det kan naturligvis omgjøres, men det vil kreve et større teknisk apparat og mer mannskap. For enkelte typer nyheter kan en halv time forsinkelse være ganske betydningsfullt, f.eks. resultater fra en stor sports-sak, meldigner om ulykker som enda er under oppseiling osv. I kringkasting i USA har det vært tradisjon å holde igjen et par sekunder, slik at det kan settes inn et ‘piiip’ for ulovlige ord, men å lytte etter enkeltord er trivielt i forhold til å gjøre en saklig vurdering av om et intervjuobjekt gir en meningsfylt respons på et ikke-trivielt spørsmål; du kan ikke gjøre det på samme måten.

      En helt annen side er, som illustreres av de tre videoklippene over: Redaksjonen kan bli sittende igjen med svært lite materiell. En del innslag må bare kuttes helt ut, og andre blir det så lite igjen av at folk vil lure på hvorfor i all verden denne personen var invitert til studio. Hvis programleder da skal forkynne noe i retning av at «Xxx var ikke villig til å svare saklig på våre spørsmål, or vi har derfor kuttet ut tre minutter og femti sekunder fra intervjuet», da nærmer det seg grensen for offentlige injurier mot vedkommende.

      Det er i det hele tatt stor risiko for både beskyldninger om politisk sensur – påstander om at de svar redaksjonen ikke liker blir redigert bort, og det kan være reelt at visse politikere som har spesialisert seg på å ikke svare på spørsmål faktisk får svært liten plass i media, fordi de ikke svarer på spørsmål. Hvis dette er mer utpreget i noen partier enn i andre, kan det føre til ganske sterk ubalanse i hvor mye ulike partier eksponeres. Jeg tror at dersom man skal kunne klippe intervjuene slik, må det usensurerte intervjuet også være tilgjengelig, f.eks. i et eget arkiv på nettet, slik at påstander som sensur kan både bevises og motbevises.

      Det ville nok ikke fungere særlig lenge. Politikerne ville omgå det ved f.eks. å åpne sin respons med direkre referanser til spørsmålet, og så liksom skulle «begrunne» sitt svar. Så kommer den samme leksa, som om den skulle underbygge svaret (noe det ikke gjør), og et hvert forsøk på å avbryte «begrunnelsen» og gi konklusjonen kan besvares med «Jeg kommer til det om et øyeblikk». Man kan ikke forby saklige begrunnelser – hvis intervjuene koker ned til spørmål av typen «Har De slutte å slå deres kone?», med kun «ja» og «nei» som lovlige svar, da har vi ødelagt for all politisk debatt. Slipper vi noen argumenter og begrunnelser gjennom, er det svært vanskelig å sette streken for hvor politisk ukorrekt en begrunnelse kan være før den må sensureres.

      Eksempel: Det kan finnes høyst gyldige sammenligninger med hendinger første halvdel av 1940-talle, men på de aller fleste relevante nettfora fører enhver slik referanse til at en ytring blir umiddlebart slettet, uten noen antydning til å vurdere om det kan være forsvarlig å trekke parallellen. Det er åpenbart at dette gir en politisk bias, i den forstand at de parter som representerer de forhold som førte til den famøse parallellen blir skjermet for eb del kritiske blikk, mens de parter som hadde sammenlignbare forhold til utviklingen de påfølgende ti år i et større land lenger øst overhode ikke nyter samme beskyttelse mot trekking av avslørende paralleller.

      Skal vi ha sensur, må den ihvertfall være åpen og offentlig. Hvis f.eks. intervjuer hadde hatt en åpen, synlig knapp for å koble ut mikrofonen til intervjuobjektet når vedkommende svarer med svada, da ville det vært en ærlig sak. Selvsagt måtte det da lyse opp et signal slik at intervjuobjektet ble klar over «munnkurven», og etter å blitt forklart grunnen, kunne få en ny sjanse. Men naturligvis ville de aller fleste politikere oppleve også det som å bli behandlet med sterk arroganse. Hvilket er fullstendig sant – men det ser ut til å være nødvendig!

      Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *