Journalistikk & Media

Er norske medier i en tillitskrise?

Sportsfotografer i 1910
Illustrasjonsfoto (ca 1910) av Thorkel Jens Thorkelsen/Nasjonalbiblioteket (ingen opphavsrett)

I etterkant av det amerikanske presidentvalget i 2016 har vi som bryr oss om media brukt mye tid på å bekymre oss for publikums tillit til jobben vi gjør. Men hvordan står det faktisk til?

Denne artikkelen går gjennom det vi har kunnet finne av undersøkelser, i et håp om å bringe på det rene hvorvidt tilliten til norske medier faktisk er i fritt fall.

Vi bør antagelig begynne med hvorfor denne tilliten har en betydning utover eget selvbilde:

Demokratiske behov

Om vi samfunnsborgere skal kunne bruke mesteparten av energien vår på livene våre, vil et stabilt og forutsigbart samfunnssystem med god tillit og legitimitet i befolkningen være et godt sted å starte.

Vi trenger ikke være enige om at de som styrer er de riktigste for oss alle på én gang. Men vi bør være enige om å ha etslags system der alle våre motstridende ønsker er representert av noen som kan komme til en god nok enighet på våre vegne.

Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.
Winston Churchill

Og selv om vi selvsagt ikke alltid er like fornøyd med alt, demokratiet i Norge fungerer godt i verdenssammenheng. I demokrati-indeksen for 2016 er Norge nummer 1 av 167 nasjoner. Der har vi ligget siden 2010.

Hvis demokratiet skal virke, behøver folket noen kontroll- og feedbackmekanismer. Den enkleste og synligste er valg. Hvis vi vil gi noen mandat til å gjøre etellerannet, stemmer vi på dem. Er vi misfornøyde, stemmer vi ikke på dem neste gang.

Transportation Investment Plan Press Conference. by Jay Baker at Annapolis, Maryland CC BY

For at vi skal kunne ha oversikt over hvordan det faktisk går, trenger folket og de som styrer et informasjonssystem man kan stole på.

Det er her media kommer inn i bildet.

For i tillegg til innpakking av fisk, sjekking av hva som er på TV, og å holde rede på hvordan det går med Marcus og Martinus, kan media også brukes til å se hvordan det står til i omverdenen og i lokalsamfunnet vårt.

Totalt er det seks eller syv oppgaver media kan løse for oss som samfunn, mener professor Michael Schudson ved Columbia University. Hans essay Six or seven things news can do for democracy sier et demokratisk samfunn trenger media for å:

  • I. Sikre flyt av kvalitetssikret informasjon vi kan bruke som grunnlag for forståelse og beslutninger
  • II. Holde et øye med makt (den såkalte vaktbikkje-funksjonen)
  • III. Analysere og forklare ting
  • IV. Hjelpe folk å forstå hverandre
  • V. Tilby et offentlig forum
  • VI. Vekke folks engasjement for samfunnstemaer
  • VII. og Tydeliggjøre verdien ved å ha et demokrati

Det krever uavhengige institusjoner med gode metoder og grunnleggende etiske prinsipper.

Hvis vi ikke kan ha tillit til nyhetsmediene for å gi oss felles kunnskap, begynner ideen om allmennheten – et fellesskap med delte anliggender – å falle fra hverandre.

Stephen Coleman i Believing the news: From sinking trust to atrophied efficacy

Før vi går videre: Norge er ikke USA.
Mye av virkelighetsbildet vi får farges av USA, mye av det vi hører og leser om media stammer fra USA, og mange av undersøkelsene vi ser er enten fra USA, eller USA har en stor finger på vektskålen.

USA har svært ulik mediebruk, svært ulike medier, svært ulik befolkning, svært ulik politisk situasjon, svært ulikt samfunnsklima. Om vi ikke har høy bevissthet om dette, ender vi fort med å tro at alt er vesentlig mer dramatisk enn dagens virkelighet i Norge.

Kjersti Thorbjørnsrud i samtale med Sarah Sørheim om mistillit til media, Demokrati og Medierdagen hos NRK Foto: Andreas Grimsæth / NRKbeta (CC) BY-SA 2017

I en samtale med Sarah Sørheim om mistillit til media under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017, formaner Kjersti Thorbjørnsrud både politikere og journalister om å være forsiktige med å referere til tilstandene i USA:

Det vi har felles er selvfølgelig en medierevolusjon, og kanskje også tendenser til polarisering som vi burde være obs på, men ellers er det annerledes her.

Vi tror det viktigste spørsmålet representanter for mediene kan stille seg i møte med undersøkelser som viser lav tillit er: «Hvorfor?»

SINTEF-seniorforskerne Asbjørn Følstad og Petter Bae Brandtzæg i kronikken Hva innebærer «tillit til mediene»? Og hvorfor svarer folk som de gjør når vi spør?

Pressure by Ragnar Jensen on Flickr CC BY

Hva kan føre til at tilliten til media kan være under press?

Mange av enkeltfaktorene som avgjør om mediene har tillit, ser ut som som «harde størrelser»; presisjon, metodikk osv.

Men til syvende og sist handler det om folks følelser: Deres subjektive opplevelse av om de kan stole på det som sies og skrives.

Dels betyr dette at tillit ikke kan måles presist, men også at det ikke er et avgrenset sett faktorer som avgjør.

De er kanskje ikke engang felles på tvers av publikum.

Bakteppet

Sketchpad by Tony Dowler on Flickr CC BY
Alle medier rammes av noen fellesfaktorer: Media opplever dårlige tider uten særlige utsikter for bedring.

  • Inntektene går nedover
  • Det kuttes i antall ansatte
  • Kompetanse, internkultur, arbeidsflyt og inntekter er sterkt koblet til gamle plattformer og aldrende publikum, og vanskeliggjør omstilling
  • Flere plattformer og sosiale kanaler smører de ansatte tynt utover
  • Publikums smak og vaner er i endring
  • Kontrollen over distribusjonen blir stadig svakere
  • Nye konkurrenter om inntekter, folks oppmerksomhet, og verdensbilde dukker opp
  • Eksisterende konkurrenter konkurrerer stadig mer i samme dam

Alt dette svekker enkeltaktørene, og gir et støyende og uoversiktlig totaltilbud med lave marginer og stort utbud av hurtig og billig innhold.

Flere av tingene på listen er det vanskelig å gjøre noe med.

I tillegg til tingene som svekker medias evne til å gjøre en god jobb er det noen mer konkrete utfordringer:

Press Headache by Martha Soukup on Flickr CC BY

Hyppig kritikk: Klikkjag og faktafeil

Media kjemper om sidevisninger og sosiale delinger / interaksjoner. Og om å være først. 24/7-deadline legger press på produksjonshastigheten (og dermed tid til kvalitet), og ofte dyrkes volum foran substans.

Kombinert med de indre utfordringene i mediebransjen, fører det ofte til at hjørner kuttes og har en kostnad i antall feil som passerer.

Både overskrift-innsalget og formen på innholdet preges av fokus på stor og hyppig publisering.

CJR skriver at mange hopper over deler av kvalitetskontrollen på nett på grunn av publiserings- og arbeidspress: Magazines find there’s little time to fact-check online.

Fast, Good, and Cheap – pick any two.

Jay Rosen 16:49

Jeg er på #Newsgeist denne helgen, Aron Pilhofer stilte et veldig godt spørsmål: Hvordan ville en nyhetsorganisasjon operert annerledes om den skulle optimalisert for tillit?

John Reed 16:54

Den ville arbeidet langsommere.

Jay Rosen 16:54

Nettopp. Ett av svarene er: Den kan ikke optimalisere for hastighet.

Men samtidig som presset øker, har redaksjonene fått flere hjelpeverktøy, så det er ikke nødvendigvis gitt at det er flere feil idag enn tidligere.

Men feilene er mye lettere å påvise når hver eneste leser enkelt kan sjekke dypere med dingsen de allerede har i hånden, og når feil enkelt kan deles og snakkes bredt om, og når alt som lages er synlig for alltid. For det er ikke feilene i seg selv som påvirker tilliten; det er å vite om dem.

Vi har jo aldri hatt råd til å gjøre feil, men nå har vi IKKE råd til å gjøre feil; unøyaktigheter blir satt i en sammenheng

Sarah Sørheim i samtale med Kjersti Thorbjørnsrud om mistillit til media under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017

Den vanskeligste: Når noen føler media har en agenda

En britisk medieperson jeg intervjuet ifjor, fortalte at et sentralt punkt for publikums forhold til vedkommendes mediebedrift var opplevelsen av Fairness. Ikke en matematisk balanse mellom ulike syn, eller verdinøytralitet, men at temaer, personer og ulike sider behandles ordentlig og tas på alvor.

På én side ganske enkelt, men samtidig også noe av det vanskeligste – fordi det også handler om hvilke ting man filtrerer bort fordi man anser dem som uvesentlige eller på siden av tema. Dette innebærer også en risiko for å velge vekk tilliten hos enkelte grupper.

Utifra kritikken av media som møter oss i kommentarfelter og sosiale medier, virker den mest høylytte mistilliten å være knyttet til journalisters politiske uavhengighet.

Ikke nødvendigvis uavhengighet fra enkeltpartier, men kanskje like gjerne den imaginære samfunnsgruppen «Eliten», og dens syn på rett og galt. På ett nivå handler det om bil eller miljø eller klima, men dypere sett handler det kanskje også om identitet.

Og mest splittende og tydeligst handler det om synet på innvandring.

I samtalen med Sarah Sørheim om mistillit til media, forteller Thorbjørnsrud at folk er mer skeptiske til media om de er innvandringskritiske. De har også lavere tillit til andre samfunnsinstitusjoner. Og jo lengre ut på høyresiden du kommer, jo lavere tillit har folk til journalistikken.

Minerva-redaktør Nils August Andresen Foto: Andreas Grimsæth / NRKbeta CC BY-SA 2017

Under spørsmålsrunden i etterkant tok Minerva-redaktør Nils August Andresen opp at høyrepopulister ikke opplever seg representert i media, og at det i all hovedsak er innvandringspolitikken som er driveren. Han mener det ligger som en ballast som vil farge deres syn på media i lang tid fremover, selv om kursen skulle bli endret.

Hvis vi skal prøve å finne ut hvor stor denne gruppen er, kan vi gjøre et grovt overslag med utgangspunkt i en undersøkelse Respons Analyse gjorde sist vår om dekningen av flyktningkrisen og flyktningsituasjonen i Europa på oppdrag fra Nordiske Mediedager i Bergen.

I denne var det 13% av de spurte som mente at media dekket saken «ganske» eller «svært dårlig». 64% svarte den var dekket «ganske» eller «svært godt».

Samme undersøkelse spurte om mediene har en mer liberal holdning enn befolkningen generelt i spørsmålet om flyktninger: 32% av publikum mente det var slik. Journalister og redaktører fikk samme spørsmål; nær dobbelt så mange mediefolk trodde de var i utakt med publikum.

Professor Frank Aarebrot sa i en kommentar til undersøkelsen «Dette viser jo at de som i kommentarfelt og andre steder kritiserer mediene for å være i utakt med folket og for liberale, er i et mindretall. De er veldig aktive, og gjør mye ut av seg, men flertallet støtter medienes dekning av flyktningspørsmålet».

Til NRKbeta tilføyer Nils August Andresen at hans påstand ikke er at de store avisene og NRK ikke er sånn nogenlunde på linje med majoriteten; men at det er et problem om en betydelig minoritet – uansett størrelse – permanent er lite representert.

Han utdyper: Under partipressesystemet var Høyre-avisene landets største avisgruppe, og dekket de ~ 20 % som stemte Høyre. Uforsvarlig skjematisk forenklet kan vi si at de ~35 % som stemmer H eller FrP ikke lenger har noen slik avisgruppe, mens de 51 % som stemmer Ap, Sv, V (og tildels KrF) opplever at mediene er sånn tålelig på linje med dem i disse spørsmålene.

Selv om gruppen ikke er veldig stor, kan følelsen av utenforskap i media være en langsiktig demokratisk utfordring.

Press Gaggle by Jay Baker at Annapolis, MD CC BY

Den største endringen: Sosiale medier og måten de virker på

Den største enkeltendringen de siste 5-10 årene, er at sosiale medier har visket ut koblingen mellom informasjon og kilder man stoler på og gjort det mulig for alt å kunne få bred distribusjon. Tidligere fikk innhold distribusjon fordi publikum manuelt oppsøkte en kilde de stolte på. Nå får innhold distribusjon fordi andre har likt eller delt det.

Høstens fake news-bølge viste oss at det er mulig å utnytte dette.

Oppløsningen av det tidligere distribusjonsmonopolet mediene hadde gjør det enkelt og rimelig for nye aktører å etablere seg.

De nye behøver ikke spille etter de gamles regler. En ny aktør kan likne en av de gamle på overflaten, men ha et annet forhold til metoder og etikk. De kan tilby et helt annet verdensbilde og så tvil om de etablerte.

Det kan svekke tillit om det oppstår allmenn usikkerhet rundt sannhetsgehalten i ethvert innhold.

Nykommeren: Nye forretningsmodeller

I kjølvannet av fallende inntekter fra papir-abonnement og nettreklame, er avstanden mellom innhold og innkomst blitt kortere.

Dels har nye formater som «betalt innhold» – der annonsører betaler for noe som likner på redaksjonelt innhold – dukket opp, dels har behovet for å konvertere gratiskunder til pluss-kunder på nett oppstått.

Begge deler bringer medias (i og for seg helt legitime) økonomiske motiver tettere på opplevelsen av enkeltinnholdet.

En kostbar utfordring: Tilstrekkelig dybde

Innenfor nyhetsområdet er mange journalister i større eller mindre grad såkalte generalister: De er ikke dypt spesialiserte. De kan litt om alt, og er trenet i å raskt sette seg tilstrekkelig inn i en sak til å kunne fortelle om den gjennom materialet de finner i researchen og å snakke med kilder som kan mer.

Det gjør det mulig å dekke et bredt felt av nyheter med et begrenset antall journalister, og det gjør også at man kan dekke ting som skjer uavhengig av om det er person A eller B som er på jobb på denne tiden av døgnet. Men det gjør også at det å ha riktig og tilstrekkelig bakgrunnsinformasjon i hver enkelt sak har en kostnad.

Dette kan føre til grunne og tynne saker, og en leser som vet mer om feltet enn journalisten vil ofte bli skuffet.

Humphrey Bogart, Jack Brown, Lauren Bacall interview via Pixabay CC0 PD

En det er vanskelig å gjøre noe med: Brukerfeil

Mye kunne vært bedre i media. Men det er utfordringer også i mottakerenden. Og det skyldes noe så vanskelig reparerbart som oss selv som mennesker og hvordan hodene våre virker: Vi er ikke særlig glad i informasjon som skurrer med vårt eget verdensbilde, og velger den gjerne bort.

Rapporten Information Avoidance (Journal of Economic Literature) ser på ulike årsaker til at vi unngår informasjon vi ikke vil vite om.

Ett av funnene som trekkes frem, er: Jo mer investert man er i ting man tror på eller valg man har gjort, jo mindre vil man ha informasjon som viser at det var feil.

Og jo enigere en gruppe er, jo mindre interessert er den i informasjon som utfordrer konsensusen i gruppen.

Dette rammer oss alle; journalister som lesere.

Kombinerer man dette med en blanco-forakt for ekspertise og en tendens til å stole mer på øverste treff i Google enn faktasjekket informasjon, kan man fort dekke store avstander.

En vitsetegning som svevde rundt på Facebook for en stund siden:

Vi er ombord i et fly. En fyr i bart og T-skjorte har reist seg opp: «Disse selvfornøyde pilotene har mistet kontakten med vanlige passasjerer som oss. Hvem synes jeg skal fly dette flyet?»
Alle rekker opp hånden.

En ytre fiende: Fordi noen vil det

Mange av tillitsutfordringene media har er indre problemer; ting media selv ikke gjør godt nok, eventuelt ikke helt får til i kontakten med eget publikum.

Men i utlandet utfordres tilliten også av angrep og påvirkningsoperasjoner, slik vi skrev om i Falske nyheter, propaganda og påvirkningsoperasjoner – En guide til journalistikk i en ny og mer kaotisk medievirkelighet.

Bergens offentlige Bibliotheks Læsesal for Barn og Ungdom (1906) ukjent fotograf, Nasjonalbiblioteket – ingen copyright

Så…?

Hva vet vi egentlig om tilliten til media i Norge idag? Hvor stor er den? Og faller den som en sten, slik noen gjerne vil vi skal tro?

Her begynner det vanskelige. Det finnes noen undersøkelser, men de er ikke så lette å bli kloke av som man kunne håpet.

Tildels av så enkle grunner som at vi ikke måler det så veldig ofte, og de ulike som måler ikke nødvendigvis stiller makne spørsmål med identiske svaralternativer, så det er litt risikosport å sammenlikne ulike undersøkelser.

Men det er også noen utfordringer ved selve konseptet å analysere tillit til media. Man kan ikke være sikker på hva folk tror de svarer på:

Er det tilliten til alle medier? Noen spesielle? Kun norske, eller også utenlandske?

Tenker folk på det samlede utbudet, eller kun saker hvor de selv har sterke interesser?

Det har nettopp vært et presidentvalg i USA med massiv global mediedekning, der noe av Donald Trumps strategi kan synes å ha vært å svekke tilliten til media. Farger dette oppfatningen også i Norge?

Og hvis noen svarer «terningkast tre»; er det terningkast tre til ALT; etslags gjennomsnitt av medieinnhold, eller er det et lav- eller høyvannsmerke?

I «The trouble with ‘trust’ in news media» beskriver Caroline Fisher utfordringen ved en overforenklet måleenhet for noe som kan være ganske sammensatt (og også ulikt sammensatt) i folks hoder.

Når man ser på de ulike undersøkelsene vi har, er det nyttig å tenke på det hun beskriver som behovet for en dypere og mer nyansert tilnærming til å skjønne publikums oppfattelse om nyhetsinformasjon enn å be dem angi sitt nivå av «tillit» på en skala fra 1 til 5.

Og selvsagt: Hvor mye påvirker det folk svarer i en spørreundersøkelse deres atferd og praktiske hverdag?

Handshake av Aidan Jones på Flickr CC BY-SA 2.0

La oss se hva som finnes av undersøkelser:

Edelman Trust Barometer

Edelman Trust Barometer ser på tillit til ulike samfunnsinstitusjoner; myndigheter, media, organisasjoner og business, og har vært gjennomført årlig i 17 år. Nå dekker den 28 land. Folk som snakker om tillit viser ofte til den.

Det er nødvendig med tre forbehold i bakhodet om vi skal bruke den for å forstå hvordan det står til i Kongeriket: To halvstore og ett massivt:

1) Den er laget av et kommunikasjonsbyrå som har tjenester å selge.

Det kan (men må ikke) bety at de kan se seg mer tjent med en undersøkelse som påviser problemer enn en som sier «alt er bra; slapp av». Dette kan påvirke hvordan det spørres, og hvordan resultatene analyseres og presenteres.

2) Presidentvalget i USA 8. november kan ha påvirket hvordan folk tenkte om media og andre samfunnsinstitusjoner i perioden intervjuene ble gjort; 13. oktober – 16. november 2016.

3) Dette forbeholdet er vanskeligere:

Undersøkelsen er gjort i 28 land, Norge er ikke et av dem.

Om tilliten til media raser i et annet land, er det ikke gitt at forutsetningene er de samme i Norge.

2017-utgaven ser slik ut for media:

Edelman Trust Barometer 2017 slide 12

Landet i barometeret som likner Norge mest demografisk og politisk, er Sverige. Der har tilliten til media økt med to prosentpoeng fra 2016 til 2017. Men det betyr ikke at tilliten til media er høy i Sverige. I undersøkelsen oppgir 33% at de stoler på mediene.

Edelman-undersøkelsen snakker endel om differansen i tillit til institusjoner mellom to grupper:

«The Informed Public»: 25-64 år, høyere utdannelse, topp 25% i inntekt i eget land, høyt forbruk av media og business news; 13% av verdens befolkning
og «Mass Population», som de har kalt resten av oss.

På tvers av de 28 landene de ser på, har «den informerte offentligheten» 15% høyere tillit til institusjoner enn «massene».

I USA er dette gapet i tillit på 21 %, i Storbritannia 19 %, og undersøkelsen problematiserer at dette gapet er stort, og at det øker.

I Sverige er gapet 11 %. Det ER et gap. Men det er halvparten av hva det er i USA.

Det svenske gapet øker såvidt, men kanskje ikke av årsaken som passer best inn i Edelmans fortelling; det økende gapet skyldes at Sveriges Informed Public går 1 pp opp, mens Mass Population er uendret.

Den ferskeste Edelman-undersøkelsen viser altså ikke skremmende endringer i medietillit i vårt naboland Sverige.

Kvinnlig fotograf i mitten av 1900-talet, Tekniska museet på Flickr CC BY

Digital News Report 2016

Reuters Institute for the Study of Journalism ved Universitetet i Oxford publiserer årlig undersøkelsen Digital News Report om folks bruk av nyhetsmedier i 26 land.

I 2016 var Norge inkludert i undersøkelsen for første gang.

Tilliten til media i Norge kommer ut midt på treet blant landene som er med i undersøkelsen:

Digital News Report 2016 – Country Pages – Norway- Trust

«Tillits-trappetrinnene» vi ser – med journalister nederst, nyhetsorganisasjonene i midten, og «Ideen Nyheter» på topp er forresten litt fascinerende. For snakker vi ikke egentlig om de samme menneskene?

Tilliten er noe høyere blant kvinner enn blant menn, den øker med alder, og den er høyere i det politiske sentrum og venstre enn til høyre.

De norske tallene trekkes ned av en minoritet med svært lav tillit.

Tallene for Sverige er noe lavere. Vi tar dem med for å gi et tilleggsperspektiv til Edelman-undersøkelsen, om man vil prøve å kalkulere hvor Norge kunne ligget der.

Digital News Report 2016 – Country Pages – Sweden- Trust

Tillitsundersøkelsen til Trigger

I Tillitsundersøkelsen fra kommunikasjonsbyrået Trigger og TNS Gallup oppgir 27 % at de opplever at journalister er til å stole på.

Når det gjelder mediene, sier 44 % de har stor/meget stor tillit til radio, og så går det nedoverbakke til 28 % som har stor tillit til artikler i nettaviser og innslag på TV.

Noen forbehold når vi leser:
Samme kommunikasjonsbyrå-vaktsomhet behøves for Trigger som for Edelman.

Fomatet på undersøkelsen avviker fra noen andre undersøkelser:
1) I endel av spørsmålene spørres det ikke om hvor stor grad av tillit man har, men hvem man stoler mest på av alternativer.

Det betyr altså ikke nødvendigvis at det er 72% av de spurte som stoler på NRK i ganske stor / meget stor grad, men at det er 72% som har oppgitt NRK som et av alternativene de stoler mest på.

2) Triggers undersøkelse opererer med en tredelt skala med hull i midten:
ingen/liten tillit
hverken-eller
stor/meget stor tillit

Det er altså en ganske stor og nøytral bøtte i midten, og mange av svarene har havnet i denne. Endel andre undersøkelser utelater denne «midtbøtten», og da blir de positive og negative resultatene mer dominerende.

Medietilsynets Falske nyheter-undersøkelse

Denne uken presenterte Medietilsynet en undersøkelse gjennomført i mars 2017.

I denne oppgir 21 % Tradisjonelle medier (som f.eks. NRK, VG, Aftenposten) som ett av stedene de oftest ser usann informasjon presentert som nyheter.

23 % oppgir å ha delt nyhetsinnhold de senere har fått vite var funnet på, 15 % sier det har delt innhold de vet, eller har mistenkt har vært usant.

Og 47 % tror de selv klarer å oppdage at en nyhet er usann. Men kun 22 % tror andre vil klare det…

Det som kanskje – om enn indirekte – sier mest om tillit til media i denne undersøkelsen, er hvem folk mener har ansvar for å hindre spredningen av falske nyheter:

…og hvem som har ansvar for å øke mediekompetansen og kildekritikken:

Disse grafene viser selvsagt et opplevd ansvar for å rydde opp, men også at folk regner med tradisjonelle medier som institusjon.

Hvem føler seg dårligst representert-tallene til Aftenposten

Aftenposten presenterte tidligere iår en undersøkelse om hvordan ulike grupper opplever sitt perspektiv representert i offentligheten: Disse grafene viser hvem som føler seg dårligst representert på Stortinget. Saken ser ikke bare på politisk representasjon, den nevner også hvor representert folk føler seg i mediene.

Det er altså ikke spurt om tillit, men om det å føle seg representert. Dette er nok likevel en delkomponent i tillit, så det kan være interessant å ta med tallene her. Se på grafen til høyre:

Faksimile fra Aftenposten

Noe av det interessante her, kommer frem når tallene brytes ned på partitilhørighet.

Da kan vi se at det er noen forskjeller mellom ulike grupper.

Faksimile fra Aftenposten

Ser vi på følelsen av å være representert, varierer den over det politiske spekteret. Å «i liten grad» føle seg representert i media, ligger i snitt på 23 %, men tallet er satt sammen av alt fra 7 % hos SV-velgerne til 39 % hos Fremskrittspartivelgerne.

Kjersti Thorbjørnsrud, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, er intervjuet om dette i artikkelen, og sier det stemmer godt overens med undersøkelser hun har gjort tidligere.

– Frp er et protestparti, som også rommer mange innvandringskritiske. Derfor er det ikke overraskende at deres velgere ikke føler at deres verdier og meninger er representert i mediene.

At tilliten til media er lavere i ulike grupper bidrar til at snittet er lavt, og dermed handler tildels også utfordringen om hvordan man forholder seg til at misnøyen ikke er jevnt fordelt.

Intensiteten i debatten er sterk for alle som er samfunnsengasjert, man blir dratt inn i heftig, følelsesladd diskusjon veldig fort.

Men de grunnleggende tallene har vi ikke. Det er veldig interessant nå å se om det er statistiske endringer, eller om det er små grupper som kanskje ikke er så mange, men som er flinke til å uttrykke seg høyt og stygt.

Kjersti Thorbjørnsrud under Demokrati og medier-dagen hos NRK 2017

Dette bringer oss inn på et viktig poeng i statistikk: Terningkast tre og terningkast tre er ikke alltid det samme.

Spør du en klasseromfull barn hvor godt de liker pose-tomatsuppe, svarer de kanskje i snitt terningkast tre.

Spør du samme gruppe hvor godt de liker sushi, vil du kanskje også få terningkast tre.

Men det kan godt hende den første treeren i hovedsak er sammensatt av vurderinger i området to til fire, mens den andre inneholder flere enere og seksere. Det kan være mange er ganske enige, men at det finnes enkeltsvar som påvirker snittet mye.

I både Reuters Institute-undersøkelsen og Aftenposten-undersøkelsen ser man dette.

NRKs Profilundersøkelse

Den ferskeste undersøkelsen vi har, er NRKs egen profilundersøkelse, som ble gjennomført i slutten av januar 2017. Den spør ikke om tillit til medier generelt, men den har to spørsmål om NRK der vi faktisk kan se de lengre linjene sammenliknbart:

Hvor troverdige NRKs nyhets, fakta og informasjonsprogrammer er:

Som vi ser er det en liten endring det siste året; to prosentpoeng bevegelse fra «ganske godt» til «ganske dårlig». Men 90 % mener fortsatt NRK får til dette «ganske eller veldig godt», og «veldig dårlig»-scoren ligger fortsatt på 1 %.

To prosentpoeng er ikke en signifikant endring, men vi følger selvsagt nøye med på dette. Men NRK har ingen tillitskrise på nyhets, fakta og informasjonsprogrammer.

Så hvor upartisk og upåvirket NRK er:

Her er det en litt større nedgang, og vi må tilbake til 2013 for å finne liknende tall. 2013 var – som 2017 – et stortingsvalgår, og undersøkelsen ble gjennomført i samme periode som den famøse romkvinne-saken pågikk.

Men likevel: 77 % har svart positivt på at NRK oppfyller målsetningen om å være upartisk og upåvirket, 16 % svarer negativt.

Det er ikke grunnlag i disse tallene for å si at NRK er i en tillitskrise, men det er grunn til å ta uavhengigheten og upåvirketheten på alvor.

Å ta uavhengighet og upåvirkethet på alvor betyr ikke å balansere det som kan noen grupper opplever som bias én vei med noe som kan oppleves som bias den andre veien. For da slutter man jo nettopp å være uavhengig og upåvirket.

Det det betyr, er snarere ting som åpenhet, grundighet, gå dypt nok, ha bred kildebruk – særlig rundt kontroversielle tema –, å skille tydelig mellom fakta og synspunkter … rett og slett å ikke glippe på de grunnleggende etiske prinsippene.

Var Alt Bedre Før?

For å se om det er dramatiske, langsiktige endringer i folks tillit, har vi også tatt en titt litt lengre bakover i tid.

For ca 30 år siden – i desember 1987 – gjorde MMI en meningsmåling der de spurte om tillit til noen ulike samfunnsinstitusjoner.

Den gangen hadde vi ingen nettaviser, og NRK var i relativt ensom majestet på radio og TV. Man spurte om NRK, de tabloide løssalgsavisene VG og Dagbladet, og «de andre avisene».

Vi ser et ganske stort sprik i tillit mellom de tre ulike mediene.

Om folk når de svarer om tillit til media idag hovedsaklig hadde tenkt på VG og Dagbladet, er det ingen nedgang i tillit de siste 30 årene: 32 % hadde ganske eller svært stor tillit til disse to i 1987.

Tilliten til «andre aviser» og NRK er høyere. Hadde folk kun tenkt på disse når de sa «media» ville det vært en større nedgang i medietillit de siste årene.

Men så dypt som jeg tenker det er forsvarlig å gå i å sammenlikne denne undersøkelsen med de nyere, er det vanskelig å si at alt er mye verre idag enn i 1987.

Vi har også tatt med spørsmålet om «tillit til Stortinget», så man sammenlikne den med tallene for hvor mange som ikke føler seg representert av Stortinget i 2017. Spørsmålet er ikke likelydende. Men vi kan se at størrelsen på gruppen ikke er ulik gruppen som ikke føler seg representert på Stortinget i Aftenposten i 2017; ca 1/4.

Hvordan skal vi så tolke dette?

Calculation 22 by Rafael Araujo on Flickr CC BY

Med utgangspunkt i de ulike tallene vi har, synes jeg det er vanskelig å skulle si at jeg i Norge ser brå bevegelser som rammer hele mediebransjen, og som ikke allerede har vært her en stund.

Vi har ikke undersøkelser som kan vise en bred, galopperende tillitskrise hos norske medier generelt.

For NRKs vedkommende har vi ferske tall som viser at det stort sett står svært godt til, men at vi må være grundige med vår uavhengighet og ikke la oss påvirke.

For andre medier er det ikke mulig å si om en tillitskrise finnes eller ikke finnes – den kan ha dukket opp nyligere enn våre ulike løsrevne tall viser, men jeg ville kanskje ikke holdt pusten.

I forskningsmiljøet mitt i Oxford var det enslags stående vits om at alle forskningsrapporter konkluderte med frasen «More Research Is Needed» – enslags vitenskapens «Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur». Når det gjelder mistillit til media ser det ut til å være riktig: Vi vet ikke helt hvordan det står til, og vi må finne ut mer.

Dette betyr ikke at tallene for tillit til mediebransjen er veldig imponerende.

Det betyr ikke at det nødvendigvis er sunt for samfunnet at en del av befolkningen ser ut til å ha lavere tillit til våre felles informasjonssystemer enn resten.

Det betyr ikke at vi er vaksinert mot senere problemer.

Og særlig: Det betyr ikke at mediene ikke burde prøve å gjøre noe for å ta vare på (og helst styrke) tilliten; det er i stor grad den som gjør at de virker.

Hvis vi medier skusler vekk tilliten, risikerer vi å ikke kunne skilte med noe bedre enn øverste treff i Google.

Fra et demokrati-perspektiv ville det vært dårlige nyheter.

57 kommentarer

  1. Det er bare å forvente at mediene havner i en tillitskrise når de alltid skriver fordummende og hatsk om det man vil at samfunnet skal hate, uansett hvor urettferdig det er for de uheldige som blir rammet. Før i tiden var det de homofile dette særlig gikk utover, og nå har dette halvveis snudd til å ramme de pedofile, inkludert de homoseksuelle pedofile. Mediene gir blanke faen i at pedofili er en seksuell orientering mens overgrep nettopp er overgrep, og gjør sitt ytterste for å presentere pedofile – de som er betatt av barn og aldri vil gjøre barn vondt – som overgripere.

    Mediene må snart få hodet ut av rompa og begynne å se realiteten som den er.

    Svar på denne kommentaren

        • Grunnlaget jeg «benekter fenomenet» på, er at jeg har funnet få tegn til krisen du omtaler i de undersøkelsene som finnes.

          Men det at ikke de brede lag av befolkningen ser ut til å ha endret oppfatning om media så veldig i det siste, betyr selvsagt ikke at ikke enkeltindivider (som jeg også skriver i artikkelen) kan endre oppfatning. I NRK-undersøkelsen (som nok er den mest robuste for å se endringer, fordi den gjøres likt fra år til år) ser vi jo nettopp at det er noen prosentpoeng som har gått fra «ganske bra» til «ganske dårlig» det siste året.

          Jeg skjønner at det kan være frustrerende å lese dersom det evt er annerledes fra ditt ståsted. Men jeg er ikke sikker på om jeg faglig sett ville blitt noen bedre journalist om jeg la undersøkelsene til side fordi noen i kommentarfeltet har en annen opplevelse av saken.

          Svar på denne kommentaren

  2. Sigrid Mehren

    Ikke ett ord om eierskap?

    Vi har unntak som Le Monde Diplomatique, men stort sett eies fjernsynskanaler og aviser av profittdrevne selskaper med snevre sosiale og politiske interesser, altså ikke bare direkte inntekt fra annonser og salg, men hva som gavner eierne i det lange og det brede (beskatning, statlige subsidier av privat næring – i det hele tatt: den generelle sosiale orden). Det sier seg selv at oppmerksomhet som er uheldig for eierne unngås. Som regel ikke fordi redaktører og journalister direkte instrukser, men fordi veien til ansettelse, respekt og forfremmelse i den kulturen som er etablert, går gjennom å identifisere seg med samme ideologi som eierne.

    Schibsted kontrolleres for eksempel av Wall street (http://steigan.no/2016/04/28/hvem-eier-schibsted-del-2/). Et faktum enhver avisleser i et opplyst demokrati ville visst. Slik er det dessverre ikke.

    Her er forresten en tabloid rekapitulasjon av et standardverk innen moderne medievitenskap, Chomsky & Herman: Manufacturing consent. https://www.youtube.com/watch?v=34LGPIXvU5M

    Svar på denne kommentaren

    • Erik Sørgaard (svar til Sigrid Mehren)

      Så du vil heller ha statlig styring og innblanding? Det er sikkert gøy å jobbe i NRK, men de må forholde seg til forventinger fra et helt folk. Det er en trang oppgave. En journalist burde være så fri det lar seg gjøre, det private er derfor å foretrekke.

      Svar på denne kommentaren

  3. I Orwells «1984» er ikke Staten til å stole på, overhodet, men siden den styrer all informasjon stoler de aller fleste på den.

    Staten i «1984» ville ha kommet godt ut av en undersøkelse av om folk stolte på den, mest fordi de aller fleste stolte på den.

    Jeg synes derfor det er mer betimelig, av langt større viktighet for folket, og av langt større viktighet og relevans for eventuelle tiltak i NRK, å spørre om NRK og norske media generelt ER til å stole på.

    Mitt inntrykk basert på et vell av konkrete eksempler er at NRK og norske media generelt er til å stole på, men svikter totalt i enkelte saker og spesielle saksområder. Disse sakene og saksområdene har ikke noen spesiell fellesnevner annet enn at vridningen er mot det systemtro. Jeg kan stort sett kjenne lusa på gangen, generelt ikke ut fra hva det handler om men ved at journalistene jevnt over (tydeligvis bevisst) unnlater å ressonnere, bruker assosiative og følelsesmessige beskrivelser, har med vurderinger (uten analyse), unnlater å ha fokus på fakta, og i noen ekstreme tilfeller aktivt UNDERTRYKKER fakta.

    Et eksempel på det siste, undertrykking av fakta hos NRK, var saken om den somaliske damen som ble skutt i magen av politiet. Aftenpostens «Oslo by» rapporterte øyenvitne-skildringer fra naboene, tre damer, som fortalte at politikvinnen brukte pepperspray mot damen. Dette ville naturlig nok ført til agitasjon hos damen, det gjør jo nesten alltid det, men i stedet for å nevne at det ble brukt pepperspray tok NRK og de øvrige mediene, og hennes oppnevnte forsvarsadvokat, ukritisk opp politiets påstand om at damen var agitert fordi hun var mentalt forstyrret og prøvde å angripe politiet. Peppersprayen ble så ikke nevnt, den ble aktivt fortiet av media, inntil den ble nevnt i et sitat fra spesialenhetens rapport som frikjente politimannen som skjøt. Aftenpostens sitat:

    «Da det var 1,5-2 meter avstand fram til X avfyrte A ett skudd som traff X i nedre del av magen. […] X falt fremover og ned i bakken, uten å slippe kniven. Politibetjent E anropte X om å slippe kniven uten at hun etterkom det. E brukte da pepperspray mot X og hun «krøp da sammen».

    Det vil si, forklaringen fra spesialenheten er at etter at damen er skutt i magen og har falt sammen på bakken, skal politikvinnen ha sprayet henne med pepperspray.

    Det står ikke til troende, men ingen journalister har så vidt jeg vet grepet fatt i det.

    Når jeg skriver at journalistene at dette er et eksempel på aktiv undertrykking av fakta så kan det synes som om jeg bare forutsetter at journalistene var klar over at det ble brukt pepperspray. Men det gjør jeg ikke. Jeg varslet damens forsvarer, og den journalisten i NRK som hadde saken, ganske tidlig. Så jeg vet at dette, som ikke passet inn i politiets framstilling, ble undertrykt. Aftenposten var generelt kritisk til politiets framstilling, og gjorde blant annet et poeng av at politiet endret forklaring, men undertrykte likevel informasjonen om pepperspray som de selv hadde rapportert på starten. NRK var totalt ukritiske.

    Det blir for langt å gå inn i andre eksempler, men årsaken til at jeg, som en av publikum, ser NRK som sterkt vridd i systemtro retning i enkelte saker og saksområder, er altså at der er et vell av godt dokumentarbare eksempler.

    Svar på denne kommentaren

    • Josef Bergstein (svar til Alf P. Steinbach)

      Et annet og i min mening viktigere eksempel er hvordan angrepskrigen mot Syria konsekvent beskrives som en «borgerkrig». Angrepene utføres med millitært utstyr levert av Saudia-Arabia»pro bono» og begås i stor grad av utlandske soldater. Assads regjering, som altså forsvarer landet mot angrep, har i denne situasjonen selvfølgelig overveldende støtte i befolkning. Anklagene om bruk av sarin-gass mot sivile, bombing av nødkonvoier osv. er aldri blitt substansiert. Allikevel videreformidles slik amerikansk krigspropaganda av norsk presse, helt ukritisk.

      Påpeker man denne skjevheten, nærmest insinueres det at man står i ledtog med Putin-Russland og mangler nasjonal solidaritet, enn si skriver fra en «trollfabrikk» i St. Petersburg.

      Journalistene selv synes ikke å være sin partiskhet bevisst, deres uvitenhet om hva som foregår i verden rundt, kan være forbløffende: https://www.youtube.com/watch?v=8IIrzJcEWAU

      Kanskje en følge av at de skarpeste sinnene blant oss, i egoistisk interesse, søker karriere innen andre samfunnsområder enn journalistikken; ikke bare er bladsmørerbransjonen en av yrkesgruppene med lavest sosial prestisje, journalister tjener også svært dårlig og har tiltagende dårlige ansettelses- og fremtidsutsikter.

      Svar på denne kommentaren

      • Nå er du ganske langt på siden av tema her, men første del her fortjener et svar. Siste del får andre eventuelt svare på. Du må gjerne debattere hos NRKbeta, men det er etpar av påstandene dine som ikke bør stå uimotsagt, selv i et kommentarfelt:

        Å ikke kalle dette en borgerkrig er det skjære vås:


        Map of the Syrian Civil War, Wikipedia CC BY-SA 4.0

        Jeg tror du vil finne relativt få uavhengige kilder som mener noe annet.

        Jeg har selv snakket med folk som både har bodd i og jobbet journalistisk i Syria, jeg tror de ville sett veldig rart på meg om jeg sa at Assad hadde overveldende støtte i befolkningen. Dette betyr ikke at ingen støtter Assad, og at det ikke også er storpolitikk i dette, men å mene at situasjonen ikke er en borgerkrig er desinformasjon.

        Angående videoen du deler; jeg ville voktet meg for å stille klokken etter Eva Bartlett; les for eksempel Idrees Ahmads gjennomgang: Russia Today and the post-truth virus

        Her er to ulike faktasjekker av påstander i videoen: Snopes
        Channel4
        Spoiler: Hun kommer ikke særlig godt ut av det.

        Hvis du er interessert i å vite mer om situasjonen i Syria, men ønsker deg mer dybde enn du får i brede massemedier, er News Deeply: Syria ganske omfattende.

        Svar på denne kommentaren

        • Jeg tror nok Josef Bergstein troller: at det ikke er noe å ta seriøst. Når han skriver at «ikke bare er bladsmørerbransjonen en av yrkesgruppene med lavest sosial prestisje, journalister tjener også svært dårlig», med nedsettende karakteristikk og åpenbar faktafeil, så ser jeg ingen andre tolkinger. Formålet med trolling er ofte å introdusere STØY der man ønsker å forhindre at en oppfatning eller idé eller kunnskap brer seg, og han skrev dette som replikk til mitt innlegg – som jeg vil påpeke er av et helt annet kaliber og vel verd å lese. 😉

          Svar på denne kommentaren

          • Josef Bergstein (svar til Alf P. Steinbach)

            Det var ikke meningen å tråle; jeg skulle satt «bladsmørerbransjoen [sic]» i anførslelstegn. Grunnen til at jeg brukte uttrykket var å illustrere den generelle forakten for profesjonen, noe som har satt spor i ordforådet. «Dårlig betalt» er relativt til andre muligheter for ambisiøse sjeler. (Dette var konteksten!) «Tiltagende dårlig[ere] ansettelses- og fremtidsutsikter» er knapt mulig å benekte. Ingen faktafeil, og jeg mente ikke å være nedlatende, men søkte en forklaring på hvordan profesjonen kan være dominert av mennesker som i så komisk grad utviser svikt i kritisk sans. Det fascinerer meg hvordan folk kan la sine hjerner manipuleres (gang på gang!) av en så åpenbar poltisk agenda.

            Svar på denne kommentaren

        • Josef Bergstein (svar til Anders Hofseth)

          Utsagnet «selv i et kommentarfelt» er krampaktig insinuant, herlig fornøyelig og setter tonen.

          Det kartet er i denne sammenheng fullstendig intetsigende. Det ville ikke vært noen krig i Syria var det ikke for målrettet subversiv aggresjon fra fiender som Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia, med støtte fra USA. Du kan ikke mene at du benekter dette? Ethvert land kan destabiliseres ved tilstrekkelig støtte til femtekolonner og kollaboratører. «Borgerkrigen» er og blir en stedfortrederkrig. Syria er offer for eksternt fasilitert, støttet og utført aggresjon og forsvarer seg i tråd med folkeretten.

          Kildene du viser til er komplett tendensiøse og uetterettelige, og uansett hva dine subjektive, fordomsfulle erfaringer skulle tilsi, er det et faktum at majoriteten av syriere støtter sin regjering i krigen for å bevare sitt land. Se her, ikke noen subjektiv synsing, men en seriøs undersøkelse gjengitt i The Guardian: https://www.theguardian.com/commentisfree/2012/jan/17/syrians-support-assad-western-propaganda

          Svar på denne kommentaren

          • Det som er fint med metoden faktasjekkene fra Snopes, Channel 4 osv bruker, er at selv om du skulle oppleve disse vanligvis velansette aktørene som «komplett tendensiøse og uetterrettelige», så er de metodeåpne: Du kan gjøre de samme skrittene de har gjort, studere de samme faktaene. Hvis du ikke vil godta at Snopes sier historien til Bartlett er fake, så kan du gjenta skrittene, og se om du klarer å komme til en annen konklusjon med samme metode.

            Jeg anbefaler å gjøre denne øvelsen.

            Guardian-saken du deler som dokumentasjon på ditt syn: Grunnlaget er en YouGov-poll. Originalundersøkelsen det lenkes ser ut til å være borte fra nettet, men jeg regner med at du stoler på BBC ettersom du legger frem en kommentar i The Guardian som sannhetsbevis 😉

            Saken Do 55% of Syrians really want President Assad to stay? graver dypere enn Guardian-kommentaren og finner at:
            Det var 98 respondenter i Syria i undersøkelsen.
            YouGov-undersøkelsen er internettbasert; det var 18% nettdekning i Syria på det tidspunktet. Hvilke grupper i befolkningen som hadde nett ville det kanskje vært litt jobb å finne ut, men at det var et representativt tverrsnitt av befolkningen er ikke veldig sannsynlig.

            Og det sier også de som har gjort undersøkelsen selv: This is why they referred to «respondents from Syria» rather than referring to «Syrians», they say.

            Ikke engang de som har gjort undersøkelsen synes den er spesielt presis.

            Min profesjonelle mening er at jeg ville vært forsiktig med å bruke den (eller videoen med Russia Today-spaltisten) som fundament i min verdensanskuelse, ettersom enkle undersøkelser slår bena under kjernepåstandene.

            Men nok om det.

            Til innledningen din. «Selv i et kommentarfelt» var ikke ment foraktfullt. Det henspiller på at NRKbeta ikke anser det som vår rolle å til enhver tid imøtegå publikums holdninger, feilslutninger etc. i kommentarfeltet vårt; det er et sted med en viss takhøyde for meningsutveksling, utdyping og synsing om saken. Folk må gjerne ta feil for den del, så lenge de bidrar verdifullt og holder seg innenfor rammene av hva vi tilbyr plass for; du kan lese mer om prinsippene i Om NRKbetas kommentarfelt.

            Men som det står der:

            Det er også viktig å være bevisst på at kommentarfeltet ikke er et nettforum. Det er ikke et hvitt lerret, der det er hver manns soleklare rett å si hva han vil om hva han vil. Det er de kommenterendes ansvar å holde seg til tema, og å debattere på en måte som ikke kommer i veien for diskusjonen.

            Tiden er inne for å runde av sidesporet om borgerkrigen i Syria og vende tilbake til tema.

            Svar på denne kommentaren

            • Tor Anders Engen (svar til Anders Hofseth)

              Tar vi din argumentasjon på saken. Kan vi ta med noe som er et mantra i Norsk media: Klimaendring.

              Vi hører at «alle» forskere er enig at vi har en klimaendring. Det viser seg at ‘beviset’ er fra en undersøkelse utført av Doran og Zimmerman. Doran og Zimmerman sendte ut spørreundersøkelse til 10257 forskere. Fikk svar av 3146 forskere. Kun 79 var klimaforskere. Deretter konsentrerte Doran og Zimmerman seg kun på disse 79 forskerne. Fra disse 79 klimaforskere kom Doran og Zimmerman fram til at det er ‘98%’ av ‘alle’ forskere som er enige i klimaendreinger. Vitenskaplig? Neppe.

              Hvorfor er media ikke villig å dokumentere denne fakta?

              Svar på denne kommentaren

            • Josef Bergstein (svar til Anders Hofseth)

              Du har rett i at tema er og burde forbli publikums tillit til media. Norsk medias etterrettelighet i kriger vi støtter, kan knapt avvises som en irrelevant avsporing (særlig i forhold til kommentaren jeg besvarte).

              Jeg er dypt rørt over den sjenerøsitet og toleranse moderasjonen – smak på det ordet! – viser meg (jeg har såvidt forsøkt å skrive USA-skeptiske ting i for eksempel Aftenpostens kommentarfelt og blitt kontant utesteng på livstid), likevel oppfatter jeg – korriger meg gjerne – «så lenge de (..) holder seg innenfor rammene» og snakk om takhøyde som halvskjulte trusler om sensur som en autoritær og feig hersketeknikk.

              Jeg mente ikke at amerikanske Snopes og britiske Channel 4, som du refererer til, som sådanne er uetterrettelige og tendensiøse. USA og Storbritannia er imidlertid dypt involvert i krigen mot Syria, og «faktasjekkene» (i seg selv et besynderlig usofistikert forsøk på retorisk manipulasjon) er selvfølgelig tendensiøse og partiske. Selv om man har generell tillit til toneangivende massemedier, er det naivt og historieløst å ha tillit til krigførende lands medier i saker som gjelder krigene landet fører. Putin-Russland er et forferdelig, autoritært tyranni, men i krigen mot Syria er det nå en engang slik at Putin i tråd med Folkeretten hjelper den legitime regjeringen i forsvaret av eget land.

              Jeg har generell tillit til BBC og The Guardian (og NRK, kanskje det mest objektive av de toneangivende norske mediene, trolig på grunn av ikke-kommersielt eierskap) men i krigen mot Syria er de åpenbart partiske. Grunnen til at jeg linket til The Guardian var å si noe slikt som: Selv i The Guardian transpirer realiteten i denne saken. En bortforklaring av at Syria er under angrep av ytre fiender, må bli kunstferdig og barokk, men likevel mulig. Bare tenk på Afganistan, Irak, Libya, enn si Vietnam og Korea; de krigførende parters presse formidlet ukritisk millitær propaganda, som senere viste seg å være fabrikert). Alle kriminelle angrepskriger (vel å merke mot forferdelige regimer) med nesten ufattelige menneskelige lidelser som konsekvens.

              Svar på denne kommentaren

              • «Så lenge de holder seg innenfor rammene» er en hersketeknikk; det har du helt rett i. Den er brukt med fullt overlegg. Det er en påminnelse om at dette er et kommentarfelt, ikke et forum, og at vi håndhever det.

                NRKbetas kommentarfelt er et redaksjonelt tilbud til leserne våre, det er der ikke for å dekke enkeltpersoners ytringstrang. Folk leser det ikke for å få vite hva en annen leser mener om en annen sak; de gjør det for å bredde ut sin forståelse av temaet artikkelen handler om. Derfor røkter vi det for å holde kvaliteten oppe.

                Det som havner her skal ha interesse for flere enn den som skriver, og det skal bidra til å gjøre oss mer opplyste om temaet – enslags fortsettelse av artikkelen.

                Derfor setter vi strek om ting beveger seg for langt unna tema, om det har en sånn tone at det over tid kan antas å gjøre kommentarfeltet vårt uinteressant for de fleste, eller om det ikke tilfører noen verdi/bringer diskusjonen videre. Og det er ikke en halvskjult trussel om sensur, det er en helt åpen trussel om at ting som ikke hører hjemme i NRKbetas kommentarfelt blir fjernet 😉 Og derfor har vi også klart å beholde et relativt velfungerende, anonymt kommentarfelt, mens de fleste andre medier har gitt opp. Det koster oss som skriver her endel kvelds– og helgearbeid (og er ikke alltid en vinner under familiefrokosten), men vi mener det er verdt å kjempe for å beholde kvaliteten.

                Til dette med faktasjekk:
                Om en faktasjekker skulle ha vært tendensiøs, så gjør ikke det nødvendigvis så mye, så lenge de er etterrettelige, uavhengige og metodeåpne: Du kan ettergå det de finner. Du trenger ikke være enig i sak; de baserer seg på sjekk av tilgjengelige, dokumenterbare fakta, og jobber etter ryddige prinsipper.

                Når en faktasjekker finner at argumentrekken til Eva Bartlett ikke henger på greip med åpent tilgjengelig dokumentasjon på internett, eller at YouGov-undersøkelsen som var grunnlaget for Guardian-kommentarartikkelen* har ca. samme tyngde som en «hva spiste du til frokost idag»-undersøkelse i skoleavisen, så betyr det ikke så mye hva man måtte mene om saken. Enhver som tar de tilgjengelige fakta og legger dem ved siden av hverandre vil få samme resultat. Det er nettopp derfor jeg foreslår at du tar for deg Snopes-sjekken og Eva Bartlett-videoen og ser hva du sitter igjen med etterpå.

                Når det er sagt, så er det nødvendig for faktasjekkerne at de oppleves som uavhengige og saksnøytrale. De lever av tillit og å ikke bli tatt i feil. Derfor ville jeg ikke (når det gjelder de store, uavhengige, seriøse) ligget våken om natten og tenkt at faktasjekkerne var tendensiøse. At man misliker resultatene de legger frem behøver ikke bety at de er utroverdige, det kan også bety at man ikke liker svaret.

                Det betyr ikke at jeg mener at krig er en god ting. Men det betyr at det er lettere å forholde seg til en krig og diskutere den på en fornuftig måte om man kan gjøre det på et grunnlag som tåler å pirkes borti med en pinne uten at det raser sammen.

                Når det gjelder utestengelse fra Aftenposten på livstid forstår jeg at det må være frustrerende. Her er fire ikke-bli-utestengt-på-livstid-tips fra toppen av hodet:

                • Gjør alt du kan for å bidra til å holde kvaliteten oppe
                • Hold deg til tema
                • Behandle andre i k.feltet som om du snakket med dem i levende live på tomannshånd
                • Vær saklig og etterrettelig

                Pluss at det er større sjanse for å bli hørt om du er kort og konsis (avslutter han sin 667 ord lange kommentar 😂)

                *protip: Hvis det står «Comment is free» i URL’en på en Guardiansak, er det meningsstoff, og ikke nødvendigvis skrevet av en ansatt journalist, basert på samme journalistiske metode eller forsøk på fairness overfor parter som en nyhetssak – samme med f.eks. NRK Ytring. Det er noens subjektive mening, og nyhetsmediet som har lånt ut plassen går ikke nødvendigvis god for påstandene.

                Svar på denne kommentaren

                • Tor Anders Engen (svar til Anders Hofseth)

                  Hvorfor har ikke NRK eller annen norsk media informert sine lesere hva som har skjedd hos Snopes.com?

                  Spesielt når journalister er ivrig med å drive personkarakteristikk på folk som ytrer seg.

                  EXCLUSIVE: Facebook ‘fact checker’ who will arbitrate on ‘fake news’ is accused of defrauding website to pay for prostitutes – and its staff includes an escort-porn star and ‘Vice Vixen domme’

                  http://www.dailymail.co.uk/news/article-4042194/Facebook-fact-checker-arbitrate-fake-news-accused-defrauding-website-pay-prostitutes-staff-includes-escort-porn-star-Vice-Vixen-domme.html#ixzz4dY7lWt9g

                  Svar på denne kommentaren

                  • Det er vanskelig å svare for hvorfor ikke andre medier dekker ting, jeg sitter ikke engang på førstehåndskunnskap om hvorfor NRK ikke har dekket en konkret, flere måneder gammel «sak». Men jeg kan komme med etpar gjetninger:

                    Daily Mail regnes ikke som en pålitelig kilde. Jeg vil anta mange norske journalister derfor ikke pløyer nettsiden fra A til Å daglig.

                    Snopes er en utenlandsk faktasjekker, og ikke den største. Hva som måtte sirkulere av skandalerykter om den ligger ikke så veldig høyt i pannebrasken hverken for journalister eller publikum, og saken som den fremstår er kanskje ikke veldig interessant for norsk publikum av medieorganisasjoner som ønsker å være kvalitetsnyhetsformidlere.

                    Artikkelen du lenker til ser ved første blikk ut som et juletre av en drittpakke – det kan kanskje gjøre at en journalist som møter den kaster ett blikk og tenker «dette trenger jeg ikke bruke publikums tid på».

                    Artikkelen kan virke som den ønsker å spre tvil om Snopes’ troverdighet ved å fremsette en serie påstander om Mikkelsons privatliv, og ulike koblinger mellom folk som skal være eskortemodeller / prostituerte og operere med ulike navn. Det virker i utgangspunktet søkt. Men om det så skulle medføre riktighet, så har folk rett til både privatliv og sexliv, og det trenger ikke påvirke jobben de gjør.

                    Jeg tror det blir feil å bruke mer av arbeidsdagen min på å kikke dypere i saken enn et overflateblikk. Om så påstandene ikke skulle vært oppkonstruert utifra et ønske om å tjene en agenda om å diskreditere faktasjekking, men være helt eller delvis sanne, så ser jeg ikke helt hvordan de skal være troverdige brikker i å diskreditere metodisk faktasjekking.

                    Svar på denne kommentaren

                    • Tor Anders Engen (svar til Anders Hofseth)

                      Nå er det slik at det er sant at det er konflikt i Snopes.com. At dette ikke er blitt tatt opp av media. Viser hvordan media «unnlater» å ta med relativt viktig informasjon.

                      Vi kan f.eks. lese om «kaos/konflikt» internt i «soldiers of Odin». Da er media ute ganske raskt. Men er det konflikt internt hos «fakta sjekker», da er det lite vilje å dokumentere det.

                      Har man sagt A så må man si B. Så det er på sin plass å ta med slik informasjon.

                      «eskortemodeller / prostituerte og operere med ulike navn.» som er vanlig blant slike. Ingen oppegående menneske mener at en «pornostjerne» bruker et navn.

                      Breaking: SNOPES Accused of Defrauding Website – Staff Includes Escort & Porn Star
                      http://www.healthnutnews.com/snopes-fraud/

                      Her kan vi lese noe korrespondanse mellom Barbara og David.

                      Ja. Daily Mail er ikke alltid troverdig, på lik linje som The Guardian. Forskjellen er at Guardian tillater at journalister ytret ønske om å drepe Trump, uten å bli straffet for det. Det kan jeg ikke se Daily Mail driver på dem.

                      Svar på denne kommentaren

                      • Jeg har et spørsmål til deg, men la meg først forsøke å svare på det du skriver:

                        Du skriver «Nå er det slik at det er sant at det er konflikt i Snopes.com. At dette ikke er blitt tatt opp av media. Viser hvordan media “unnlater” å ta med relativt viktig informasjon.

                        Vi kan f.eks. lese om “kaos/konflikt” internt i “soldiers of Odin”. Da er media ute ganske raskt. Men er det konflikt internt hos “fakta sjekker”, da er det lite vilje å dokumentere det.»

                        I en verden med uendelige ressurser, og med et publikum med uendelig mye tid; tja, kanskje.

                        I media opererer man med noe man kalles nyhetskriterier; at noe er aktuelt, vesentlig, nært osv – NDLA har en liste her.

                        For et norsk publikum er nok de interne tilstandene i en nordisk nasjonalistisk gruppering med en del fremmedfiendtlige og rasistiske holdninger, som tildels forfekter ekstremistiske holdninger, hvor en av grunnleggerne i Finland er åpen nynazist og hvor tidligere kartlegginger har vist at mange av de sentrale personene er straffedømte noe de er mer interessert i å vite mer om, enn å lese om en litt uklar sex og skilsmisseskandale som angivelig involverer noen som jobber med faktasjekking i USA.

                        Når det gjelder Healthnutnews som du lenker til som kilde: Hvis du er opptatt av kilders troverdighet anbefaler jeg å se litt nærmere på både dette nettstedet og andre kilder som er opptatt av denne Snopes-saken og prøve å bringe på det rene hvilke bakenforliggende agendaer eiere og aktører kan ha for å skrive om denne saken, og hvordan det eventuelt kan farge det som fremkommer.

                        Du kan bruke whois.com for å finne eieren av et nettdomene. Det er ikke alltid at eieren av domenet og den som styrer innholdet er samme person; det kan være mer kompliserte eierskapsstrukturer for større medier, men for Healthnutnews kan det se ut som du treffer rett på med et whois.

                        Du avslutter med å skrive:
                        Ja. Daily Mail er ikke alltid troverdig, på lik linje som The Guardian. Forskjellen er at Guardian tillater at journalister ytret ønske om å drepe Trump, uten å bli straffet for det. Det kan jeg ikke se Daily Mail driver på dem.

                        Jeg regner med du sikter til freelance-reiselivsjournalisten Monisha Rajesh som (såvidt jeg forstår et google-søk) noen russiske og alt-right medier skriver twitret «it’s about time for a presidential assassination» i november 2016, ca et halvt år etter forrige gang The Guardian kjørte en av sakene hennes?

                        Såvidt jeg forstår author page’n hos The Guardian har hun skrevet ialt ca 15 saker som freelancer i løpet av ca 5 år, den siste publisert 1. mars 2016. Mye av det om å reise i India. På hvilken måte tenker du The Guardian er ansvarlige for hva hun tvitrer et halvt år senere, hvilken straff mener du de burde gitt henne (og hvordan), og ikke minst: Nå som du vet litt mer om saken, i hvilken grad tenker du vårt syn på The Guardian fortjener å farges av dette?

                        Det er klasseforskjell i troverdigheten til The Guardian (nyhetsstoffet til The Guardian, ikke automatisk kommentarstoffet), og Daily Mail. Det er ikke noe «på lik linje» her. The Guardian er ikke bannet fra Wikipedia. De har et politisk ståsted i meningsinnholdet, og hva de dekker mye og lite farges av et liberalt ståsted, men journalistisk etterstreber de en høy standard. Sistnevnte gjør dessverre ikke alltid Daily Mail.

                        La meg avslutningsvis zoome litt ut fra alle detaljene og stille deg et spørsmål: Istedenfor å diskutere sak er det endel ganske syltynn «Guilt by association»-retorikk hos enkelte som prøver å diskreditere media eller faktasjekkere. Og ofte tåler ikke disse beskyldningene særlig mye pirking før de detter fra hverandre. Hvordan tenker du om dette?

                        Svar på denne kommentaren

                    • Tor Anders Engen (svar til Anders Hofseth)

                      Jeg glemte å ta med denne saken.

                      For en tid siden ble det laget en liste over «fake news» steder. Listen blir brukt av Twitter, Facebook og andre.

                      Men media har ikke dokumentert hvem som laget listen. Det var Melissa «Mish» Zimdars.

                      Hvilken kompetanse har hun?

                      Tok doktorgradsdisputas i «Weight Watching: The Global Circulation of Fat Television & The ‘Obesity Epidemic’ «.

                      Har også en mastergrad oppgave med tittel’ «Where Can a Man be a Man?»: Television Comedies and Postfeminist Masculinity’.

                      Hvorfor er det ingen i media som har tatt opp dette?

                      Svar på denne kommentaren

                      • Du bruker en diskusjonsteknikk som er litt vanskelig å forholde seg til, og som jeg har sett tidligere i enkelte nettmiljøer:

                        – «Løsrevet faktoid ment for å diskreditere» – hvorfor tar ikke media opp dette

                        – Faktoidet tilbakevises

                        – «Nytt løsrevet faktoid om noe annet» – hvorfor tar ikke media opp dette

                        – Faktoidet tilbakevises

                        Osv.

                        Et forsøk på et grundig svar:

                        Du skriver: For en tid siden ble det laget en liste over «fake news» steder. Listen blir brukt av Twitter, Facebook og andre. Men media har ikke dokumentert hvem som laget listen. Det var Melissa «Mish» Zimdars.

                        Mandag 14. november laget Melissa «Mish» Zimdars (31), som underviser i media på Merrimack College, Massachusetts en liste til sine studenter over «False, Misleading, Clickbait-y, and/or Satirical ‘News’ Sources».

                        Tirsdag 15. november delte hun den på Facebook og de neste 24 timene gikk listen viralt.

                        Allerede samme dag har Nymag saken. Første avsnitt skriver «Melissa Zimdars, a communication and media professor from Merrimack College in Massachusetts»

                        Onsdag 16. november klokken 0700 om morgenen publiserte det velansette medienettstedet Nieman Lab en sak om dette: The fake news wars go viral with Melissa’s List

                        I denne saken navngis Melissa Zimdars. Hun siteres på at listen er ukomplett, trenger å jobbes med, og faktasjekkes. Vi får vite hvem hun er, hvor hun jobber, hva hun jobber med.

                        Samme dag skriver f.eks. britiske Metro en sak Full list of fake news sites to avoid

                        Read more: http://metro.co.uk/2016/11/16/full-list-of-fake-news-sites-to-avoid-6261851/#ixzz4dYsViazj som nevner henne ved navn og undervisningssted.

                        Torsdag 17. november skrives den om hos USA Today So about that viral list of fake news sites …
                        Ord nummer 23 og 24 i saken er «Melissa Zimdars», artikkelen fortsetter med å si hva hun jobber med.

                        Den skrives om hos Quartz: Here’s a handy cheat sheet of false and misleading “news” sites; navn og arbeidssted for Zimdars åpner avsnitt 2.

                        Og the Guardian nevner henne og listen i As fake news takes over Facebook feeds, many are taking satire as fact

                        Fredag 18. november skriver Zimdars selv en lengre sak hos Washington Post: My ‘fake news list’ went viral. But made-up stories are only part of the problem.

                        Samme dag er hun intervjuet av CNN Here’s how to outsmart fake news in your Facebook feed

                        Du skriver Hvilken kompetanse har hun?

                        Tok doktorgradsdisputas i «Weight Watching: The Global Circulation of Fat Television & The ‘Obesity Epidemic’ «.

                        Har også en mastergrad oppgave med tittel’ «Where Can a Man be a Man?»: Television Comedies and Postfeminist Masculinity’.

                        Zimdars doktorgrad er i mediestudier, ikke i weight watching.

                        Hun skrev en doktorgradsavhandling i mediestudier om forholdet mellom fedmeepidemi og TV-fremstilling av fedme. Sett utenfra virker det kanskje som et merkelig tema, men jeg vil vel si det er godt innenfor normalen av medieforskningstemaer på doktorgradsnivå. Ditto med mastergraden.

                        Hun underviser på Merrimack, og jeg vil anta at hun, ettersom hun har en doktorgrad, har en helt grei medieutdannelse.

                        Du skriver Hvorfor er det ingen i media som har tatt opp dette?

                        Som du ser over, er det flere medier som har dokumentert hvem som har laget denne listen (som opprinnelig var tiltenkt et noe snevrere publikum av studenter).

                        Selv har jeg imidlertid frarådet bruk av denne typen lister i en artikkel for en måneds tid siden (punkt 9): Falske nyheter, propaganda og påvirkningsoperasjoner – En guide til journalistikk i en ny og mer kaotisk medievirkelighet, fordi det kan føre til at man tar lettere på faktasjekkingen, og fordi det ikke er gitt at ikke også mindre seriøse nettsteder også kan ha saker som inneholder fakta.

                        Så for å summere opp;

                        Det virker ikke å være særlig hold i den underliggende påstanden om at media (presumptivt av enellerannen konspiratorisk grunn) ikke tar opp hvem Melissa Zimdars er, eller hva hennes bakgrunn er.

                        Det virker å være enslags ta-mannen-ikke-ballen-strategi i flere av eksemplene du presenterer; Zimdars, Snopes, Doran. Det er sunt å være skeptisk til informasjon man får presentert, men det er også sunt å ikke bruke alt for mye tid på marginale «hva hvis»-spørsmål som avleder oppmerksomheten fra viktigere ting.

                        Svar på denne kommentaren

                        • Tor Anders Engen (svar til Anders Hofseth)

                          Takker for tilbakemeldingen.

                          Det jeg sier er hvorfor er ikke slikt tatt opp i NORSK media. Du referer kun til ikke NORSK media. Så din «fakta» er ikke troverdig. Dette er en bortforklaring.

                          Ofte kommer journalister med latterlige unnskyldninger på utenlandsk dokumentasjon som ikke passer inn. «Det kan være virus». Selv om det er en YouTube link.

                          Mens i neste tilfellet sier journalister at dette kan ikke stemme fordi dette er ikke dokumentert i Norsk media.

                          Igjen er det en enøyd oppfatning. Hvis media hadde vært ærlige så hadde dette ikke vært noe problem.

                          Når Zimdars er kjent for å være feminist og aktivist som støtter Hillary. Driver kampanjer mot «ny-media» som ikke er PK. Bør denne personen behandles som den personen hun er, en ikke troverdig person.

                          Det er flere gale radikale feminister som er ansatt på universiteter. Her er en til.

                          CRAZY SJW lecturer threatens student… BACKFIRES SPECTACULARLY!
                          https://www.youtube.com/watch?v=XWnOes3wQiM

                          Vi leser alltid i Norsk media at f.eks. Breitbart er høyreradikale. Men jeg kan ikke lese at NRK får stemplet venstreradikal.

                          Vi hører aldri fra Norsk media at journalister fra Svenske Expressen­ deltar i ekstremvenstreradikale AFA sine aksjoner. Spesielt når NRK og andre norske media har tette bånd til svenske journalister.

                          Så jeg undrer meg på hvorfor er de kritisk til «ta-mannen-ikke-ballen-strategi». Når det er en kjent journalistisk metode brukt av de fleste norske journalister?

                          Svar på denne kommentaren

                          • Du skriver Det jeg sier er hvorfor er ikke slikt tatt opp i NORSK media.

                            Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å gi gode svar på hvorfor noe ikke er tatt opp i norske media. «Fordi du snakker om marginale ting som kan antas å ha nyhetsinteresse for etsted mellom noen hundre og noen tusen personer på landsbasis» er kanskje det mest sannsynlige svaret.

                            Det er også litt uklart hvor viktig en sånn liste er utenfor USA, og nå som det amerikanske valget er over. Det nærmeste jeg ved en kjapp titt kommer at norske medier har forholdt seg til Zimdars liste, er at et obskurt nettsted som skriver om medier og teknologi i ca én setning har sagt at det ikke er noe særlig smart å basere seg på «svartelister» over nettsteder, men uten å nevne Zimdars eller listen hennes ved navn.

                            Du er i øyeblikket la-a-ngt nede i kommentarfeltet på dette nettstedet, og diskuterer med forfatteren av nevnte artikkel 😉: Falske nyheter, propaganda og påvirkningsoperasjoner – En guide til journalistikk i en ny og mer kaotisk medievirkelighet

                            Du skriver at Zimdars Driver kampanjer mot «ny-media» som ikke er PK..

                            Zimdars har såvidt jeg forstår saken ikke drevet en kampanje. Hun har laget en læringsressurs for studenter. Som ikke nødvendigvis er noen unaturlig ting i etterkant av en høst med veldig mye medier som ikke har forholdt seg normalt til fakta (basere seg på fakta, åpenhet i kildebruk, åpent rette feil). Medier som ikke er på ærlig jakt etter sannheten, for å sitere NY Times-redaktør Dean Baquet

                            Det som kvalifiserte mediene til å være på listen var ikke hvorvidt mediene «ikke er PK», men om de er uærlige og upålitelige, som for mange i en viss grad kan dra ned verdien av innholdet de publiserer.

                            Du skriver Zimdars er kjent for å være feminist og aktivist som støtter Hillary

                            Zimdars politiske syn er en ting å ha i bakhodet, men det diskvalifiserer henne ikke så lenge hun har robuste fakta å backe opp ting med. Det gjelder for den del Breitbart. Selv om det å være feminist eller Demokrat-velger er vesentlig bredere og mer midt i det politiske landskapet.

                            Men jeg blir nysgjerrig: på hvilken måte tenker du at å være demokratvelger i USA (halvparten av de som stemte) eller feminist (å være tilhenger av likestilling mellom kjønnene) er en diskvalifiserende egenskap for å bruke anerkjente metoder for faktasjekk? Gjelder det samme andre syn? Sosialdemokrater? Liberalister? Innvandringsmotstandere? Syklister?

                            Du skriver om gale radikale feminister som er ansatt på universiteter, hva er dine kilder til at hun er gal? Tenker du hun fremstår slik?

                            https://youtu.be/SXM8OftQ4os

                            Du skriver Vi leser alltid i Norsk media at f.eks. Breitbart er høyreradikale. Men jeg kan ikke lese at NRK får stemplet venstreradikal.

                            Å gjøre oppmerksom på en bias dersom den kan ha innvirkning på det som formidles kan være journalistfaglig riktig.

                            Hvis du ser på undersøkelsen om NRKs profil oppover i saken her, så vil nok ikke noen veldig stor andel av befolkningen dele din vurdering av NRK som «venstreradikal». Det kan være noe av bakgrunnen.

                            NRK er et relativt etablert medium i Norge etter å ha vært med oss en mannsalder, mens Breitbart er en liten nykommer. På grunn av deres tidvis lemfeldige forhold til sannheten samtidig som de på overflaten kan likne et seriøst medium, er det nok god public service å informere om at de har en plassering i politikkens ytterkant.

                            Men:

                            Når alt dette er sagt. Så er det fullstendig koko å sitte inne på kontoret en solfylt fredag ettermiddag og bruke tid på å forsvare forfatteren av en liste jeg har anbefalt at NRK ikke bruker i kvalitetskontrollen av innhold – fordi jeg mener at det for oss som profesjonelle er innholdet vi må ta kvalitetssjekke, ikke budbringeren.

                            Samtidig tror jeg (og det kan godt hende det oppleves selvmotsigende, men det handler litt om skillet mellom hvordan vi selv bør jobbe og hvor tydelig vi merker ting ut mot publikum) at vi når vi formidler til publikum også må være flinke nok til å (der det er relevant for saken) gi cues om det kan være grunn til å anta underliggende motiver for budskapets form eller innhold.

                            Svar på denne kommentaren

                  • Josef Bergstein (svar til Tor Anders Engen)

                    Det mest fornøyelige, noe jeg faktisk av og til tenker på når jeg trenger å muntre meg selv opp, er at Facebook har satt Bertelsmann, den største leverandør av nazipropaganda under Hitler-Tyskland, en bedrift som konsoliderte sin markedsmakt og posisjon gjennom bruk av jødisk slavearbeidskraft, til å renske ut såkalt «hat-tale» (dvs. hva som helst som i stor nok grad skader deres herskers interesser). Er det noe de kan, så er det det.

                    Svar på denne kommentaren

                • Josef Bergstein (svar til Anders Hofseth)

                  Å bli utestengt på livstid fra Aftenpostens kommentarfelt er ikke frustrerende, det gjør en populær i selskapslivet. Mennesker som ikke går på alle fire, har fått med seg, eller finner det faktum interessant, at Schibsted er kjøpt opp av Wall street (hvor de ikke bare har total kontroll, men sågar såkalt negativt flertall).

                  Jeg har aldri sett en mer ufrivillig ærlig innrømmelse av kaprisiøs sensur:

                  «Det som havner her (…) skal bidra til å gjøre oss mer opplyste om temaet (…) Derfor setter vi strek om ting beveger seg for langt unna tema, om det har en sånn tone at det over tid kan antas å gjøre kommentarfeltet vårt uinteressant for de fleste.»

                  Når jeg gjengir slike formuleringer på fest, er folk nær ved å dø av latter. Den eneste reelle grunnen til å sensurere motforestillinger i en diskusjon, er at man har makt til det, og at det tjener ens sak.

                  Min opprinnelige påstand, som du imøtegikk, var at det er grunn til å finne mistillit til pressen siden den omtaler krigen mot Syria som en «borgerkrig». I uavhengige aviser, som Le Monde Diplomatique, omtales krigen som en «stedfortreder-krig». Landet er under angrep gjennom massiv intervensjon (i størrelsesesorden milliarder av dollar) av Saudi-Arabia, Qatar og USA. (En kjensgjerning du behendig unngår i hvert eneste svar.) Det skuffer meg at NRK, som ikke er under direkte kontroll av sosioøkonomisk involverte parter (i motsetning til for eksempel Aftenposten), har skribenter som i den grad lar seg manipulere av hva som koker ned til å være realpolitisk propaganda.

                  PS: Håper det er OK omjeg publiserer denne meningsutvekslingen i min egen kanal. Hvis ikke, bare si fra.

                  Svar på denne kommentaren

                  • Det står enhver fritt å sitere publisert innhold på NRKbeta sålenge det lenkes tilbake til kilden. Om du klikker på «datostempelet» på en kommentar, kan du hente ut direktelenke til riktig sted i kommentarfeltet. Post gjerne en lenke når du er ferdig; det er alltid lærerikt å se konteksten vi brukes i.

                    Det du kaller «kaprisiøs sensur», kaller vi «redaksjonell røkting av kommentarfeltet for å opprettholde kvaliteten», og ser det som en tjeneste til den delen av vårt publikum som ikke er «Josef Bergstein» (for å bruke dette konkrete eksempelet). Din agenda er å forfekte ditt eget syn, vår agenda er å ha et On Topic kommentarfelt som er interessant for flere enn enkeltpersonene som skriver der, og å ha et langsiktig perspektiv på det.

                    Som også ligger bak det at jeg «unngår behendig» å være med på en tur Off Topic. Og ikke skammer meg over det.

                    Svar på denne kommentaren

  4. Mange fine ord om demokrati og medier, stort sett bullshit og utenfor virkeligheten. Hofseth glemmer at aviser er private bedrifter, de har en egen agenda (som er legitimt), de skal tjene penger, de kan og skal mene hva f… de vil, de skal ikke være objektive.
    Det eneste «påbudet» de har (som kan brytes uten særlige konsekvenser) er at de bør følge Vær Varsom-Plakaten.

    Svar på denne kommentaren

    • Du har helt rett i at journalistikk ofte presser virkeligheten inn i en «historie» som kan overforenkle tingenes tilstand og vri sakens fakta inn i en genser som passer dårlig. Den bakenforliggende utfordringen ligger i at historier er et veldig effektivt format for å strukturere og formidle kunnskap – de passer godt inn i hvordan hjernen vår liker å lære. Historiefortelling gjør det lettere å ta inn informasjon, og man sovner færre ganger underveis. Man kan kanskje si det blir en trade-off mellom presisjon og å nå bredt igjennom.

      Når du snakker om NRKbeta og DAB-dyrkelse, er du nok ikke helt på merket (eventuelt faller du offer for samme problem du beskriver – å ville fortelle en god historie); her er de tre sakene NRKbeta-redaksjonen har skrevet om emnet – «forherligelse» er kanskje ikke den mest dekkende termen:
      Kommentar: Er DAB fremtiden?
      Farvel FM – farvel radio?
      Ja til internett!

      Svar på denne kommentaren

      • Jeg er ikke mot DAB+, sålangt derifra, men jeg er litt likegyldig. Jeg er derimot veldig for FMs fortsatte eksistens, av praktiske årsaker. Til hverdags utvikler jeg en android nettradio og bruker hovedsaklig den teknologien.

        Det hadde vært mye mer spennende om NRK besluttet å starte lossless transmisjon via nettradio tilsvarende Tidal m.fl. Da hadde NRK fått voldsom blest over hele verden. Dessverre tror jeg DAB pushet stenger for alle spennende prosjekter i den hagen. Men dette var en digresjon til din ypperlige artikkel.

        (Mitt tilsvar på egen webside er passordbeskyttet, men kontakt meg dersom man ønsker å lese den).

        Svar på denne kommentaren

        • Siden det synes umulig å redigere et innlegg (burde vært angremulighet i noen minutter, dere er jo betateknologer og slik funksjon er commidity mange steder; Stack Overflow), så må jeg tilføye at min kommentar på DAB er relevant for NRK, jeg siktet ikke til NRK Beta og jeg skal lese meg opp på om Beta er enig med mor eller ikke så snart tiden tillater. God påske litteratur, antar jeg.

          Svar på denne kommentaren

  5. Hvis folk fortsatt har tillit etter de hemningsløse og utilslørte propagandakampanjene rundt Brexit, Trump, Russland og Syria for ikke og snakke om etter Irak-krigen, viser det bare at de er dumme sauer mer enn noe annet, dog er det tvil hvor reell denne tilliten egentlig er når vi vet det store spriket mellom folk og media når det gjelder forholdet til EU, en av de aller største sakene her til lands.

    Selve Brexit og Trump viste at det var tilsvarende sprik i landene det gjaldt også, det er ikke til å komme fra. Dog var den påfølgende desperate og falske ‘fake news’ -kampanjen mot alternativ media nok det endelige beviset for at de store visste at slaget var tapt; ekte påvirkningskraft mistet for alltid..

    Artikler som denne gjør ikke annet enn at de store mediehusene vil fortsette som før, men det er egentlig bra for da kan de grave sin egen grav og vi vil bli kvitt deres maktmisbruk en gang for alle og de kan gå over til å bli livsstil- eller kjendismagasiner eller hva det er på vei til.

    Og det er ingen grunn til at de skal fortsette som før: De ideelle grunnene oppgitt i artikkelen for hva media burde være er jo en utopisk drøm som aldri har eksistert. Internett i opplysningstiden vil derimot være det. Fri for all den påvirkning og de begrensninger som ligger på de store mediehusene.

    George Orwell tok det på kornet: «Journalistikk er å publisere det som noen andre ikke vil ha publisert. Alt annet er PR». Og sånn er det nå og folk skjønner det mer og mer: Alternativ media bedriver journalistikk, mediehusene bedriver PR.

    Svar på denne kommentaren

  6. Tor Anders Engen

    Dette sier ingenting. Spørreundersøkelser er alltid noe man må ta med en klypesalt.

    At man tror at man er demokratisk hvis man har valg. Det er ikke slikt. Siden man vet at hva enn man stemmer på vil nesten ingenting endre seg. Derfor må man fjerne det system vi har i Norge å innføre direkte demokrati.

    Når man vet at norsk media er spesialister på «lie by omission». Der viktige nyheter blankt blir nektet å dokumenteres i norsk media. Siden det ikke passer inn i sin verdensbilde.

    Beste eksemplet på dette er «fake news». Dette ble satt igang av støttespillere til Clinton. Hvorfor er ikke dette tatt opp i Norsk media? Det er en vesentlig og viktig informasjon.

    Journalister definerer kun saker som «enkelt hendelser» aldri satt i en sammenheng. Hvorfor er det oppblomstring av gruppevoldtekter og import av flyktninger.

    Journalister konstruerer saker for å anklage folk. Slik ser vi når folk er kritisk til innvandring, blir definert som høyrevridd selv om mange av disse er venstre liberale. Men i øyne på journalister er dem «fanatikere» og «høyreekstreme», siden det er så veldig «synd på dem».

    Tim Pool «SWEDEN HAS REAL PROBLEMS»
    https://www.youtube.com/watch?v=v0p7Oyvql9s

    Tar opp hvordan svenske, men også norske, journalister jobber. Dem er uærlige og manipulerende.

    Det er ikke så galt som i Sverige, der folk er i fare for å miste jobben hvis man som privatperson dokumenterer fakta.

    CLAES FILMADE SKOLUPPLOPPET I HALLSBERG – RISKERAR ATT FÖRLORA JOBBET
    https://samtiden.nu/2017/03/claes-filmade-skolupploppet-hallsberg-riskerar-att-forlora-jobbet/

    Det er flere som har lav tillit til media og journalister, ikke bare tidligere journalister, men folk flest. Spesielt de som har trodd på media, helt til dem finner ut at man er blitt løyet til. Gang på gang.

    Svar på denne kommentaren

  7. Hans Hermansen

    Problemet er propaganda aspektet. Mediene burde være mindre politiske, det betyr ikke at de ikke burde dekke politikk, men at deres meninger holdes mer tilbake. Det er ikke tvil om at det er en overvekt av journalister og media som er på venstresiden.

    Svar på denne kommentaren

  8. Takk for en usedvanlig grundig og god sak, Anders Hofseth! Denne skal leses flere ganger.

    Kanskje er ikke nordmenns tillit til mediene i dyp krise, slik vi ser i andre land. Likevel har vi journalister alt å tjene på å komme mer i øyehøyde med folk flest, og la folk komme til orde selv om de har synspunkt som er litt på siden.

    I tv-serien Flukt argumenterer Leo Ajkic for å slippe et mangfold av synspunkter frem i offentligheten, og på den måten unngå sinne, vold og aggresjon. Dette bør være til inspirasjon for oss alle.

    Svar på denne kommentaren

  9. Einar N. Eng

    Det er alltid et formål med slike undersøkelser. Når jeg ser spørsmålene det refereres til i artikkelen, minnes jeg ordtaket: «Som du spør, får du svar». Det mest interessante med spørreundersøkelser er ikke svarene, men hvordan spørsmålene blir stilt og ikke minst hvilke spørsmål som ikke blir stilt. Det forteller mye om hvilket svar man ønsker. Hvis man virkelig vil kartlegge holdninger så nytter det ikke å spørre direkte om hvilke holdninger man har.

    Svar på denne kommentaren

  10. Det virker på meg at det finnes knapt en journalist igjen som ikke har venstrepolitiske synspunkter? Kan det være en av grunnene til at tilliten er lav? Jeg ser at det forfektes et annet syn men konklusjonen er feil. Venstresiden er så enerådende representert at retorikken som brukes er motbydelig og frastøtende. Også Aftenposten har avgått med politisk død..

    Svar på denne kommentaren

  11. Det beste eksempelet på hvordan det står til skjedde bare for noen dager siden. USA angrep Syria, en suveren stat. Det var uten beviselig grunn, direkte ulovlig og mot folkeretten. Et vanvittig overtramp. Hva sa media? Harnisk? Kvass kritikk?

    Nei. Det utrolige skjedde at Aftenposten støttet det ulovlige angrepet! De andre store avisene var megetsigende stille.

    Men dette er jo ikke noen enkelttilfelle. De store mediehusene er beviselige propagandakanaler uten rettferdighetssans. At folk sier de har tillit til de viser enten at de er dumme, eller synes det er greit. At de rett og slett stoler på at media driver med den rette propagandaen. Dette er virkeligheten.

    Svar på denne kommentaren

  12. Tror også kanskje medienes klønete overgang til internett har bidratt til dette. Lenge publiserte man bare lettbente småsaker og sitatjournalistikk på nett, mens man beholdt de tyngre artiklene på papir. Ergo lærte man en hel generasjon (som vokste opp med nettaviser som hovednyhetskilde) at de tradisjonelle mediene bare hadde «fjas». Og når man endelig skjønte at det var dødfødt å holde kunstig liv i papirformatet flyttet man den tunge journalistikken bak betalingsmurer, like utilgjengelig.

    En gjennomsnittlig nettavis fremstår fortsatt i dag (for en ikke-abonnent, og det er de fleste av oss) som en samling pressemeldinger og sitatsaker. Det rene volumet på disse gjør at de egenproduserte artiklene ofte drukner.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *