Kommentar

Misforstå! Føl! Lik! Del! …men eier egentlig 8 menn mer enn halve verden?

Nyhetsoppslag om Oxfams pressemelding fra Dagbladet, ABC nyheter, NRK, DN, Nettavisen, New York Times og Independent Illustrasjon: NRKbeta

En veldedig organisasjon skaper jevnlig oppmerksomhet verden rundt med tilsynelatende dramatiske tall, nå sist formulert slik: 8 menn eier like mye som halve verden. Denne tilsynelatende enkle oppstillingen vekker følelser som skaper mye oppmerksomhet og påvirker oss, om ikke alltid på like solid grunnlag. For hva betyr det egentlig? Og er det ting media eller vi lesere kunne gjort bedre? Hent deg en kopp kaffe, så går vi litt dypere.

Fakta og følelser

Mange har snakket om «post fact»-samfunnet – at vi ikke lenger bryr oss om fakta. Likevel: Ting som ser ut som noe så enkelt som gode gammeldagse fakta – ihvertfall ved første blikk – brukes fortsatt stadig for å påvirke samfunnsagendaen vår. Det er ganske enkelt å overvelde og påvirke oss med oppsiktsvekkende «fakta».

Den siste tiden har du kanskje sett folk dele saker som sier noe i retning 8 milliardærer er like rike som den fattigste halvparten av verden.

Det kan også hende du har latt deg opprøre, og tenkt «noe må gjøres».

Hadde du vært britisk ville du kanskje gått til nettsiden til originalkilden for saken, hjelpeorganisasjonen Oxfam, og støttet arbeidet deres. Og om dét skulle bli litt for forpliktende, så kan du ihvertfall vise hvor hjertet ditt ligger: Du kan like og dele og hjelpe med å spre budskapet.

Og det varmer da litt det også, gjør det ikke?

Åååå! Det MÅ jeg dele!

I anledning riking-treffet WEF i Davos presenterte Oxfam rapporten An economy for the 99 percent.

Oxfam har brukt samme metode for å skape oppmerksomhet siden 2014: De publiserer en pressemelding om at et bittelite antall mangemilliardærer eier like mye som den halvdelen av jordens befolkning som eier minst. «Eight men own the same wealth as the 3.6 billion people who make up the poorest half of humanity», som de skriver i årets pressemelding. Og det høres jo enkelt nok ut.

Det som er fascinerende, er hvor lett det er å gå seg bort i et poeng som ser så enkelt og håndfast ut.

Test deg selv!

La oss tegne en kake

Om du har lyst til å teste hvor godt du selv har klart å gripe denne sakens hovedfakta, ta en lapp og en penn og tegn en sirkel.

Så leser du denne setningen:

«Eight men own the same wealth as the 3.6 billion people who make up the poorest half of humanity».

Del opp sirkelen din i et kakediagram som viser hvor mye av verdens samlede rikdom du tror henholdsvis disse 8 rikeste milliardærene og verdens fattigste eier. Under tegningen kan du skrive hva dette får deg til å føle.

Så kan du legge tegningen til side og lese videre. Vi kommer tilbake til diagrammet ditt straks, men først behøves litt bakgrunn:

Økonomen som liker å sjekke ting

Tim Harford står bak spalten Undercover Economist i Financial Times og deltar i det faktaettergående BBC-programmet More or Less. I etterkant av at Oxfam la frem frem tilsvarende statistikk ifjor, brukte Harford mediedekningen som eksempel i seminaret Bad Statistics på University of Oxford. Flere av poengene i denne artikkelen er hentet herfra.

David Levy, Tim Harford, og et sitat av Frankfurt foto Anders Hofseth NRKbeta 2016
David Levy i samtale med Tim Harford foto Anders Hofseth NRKbeta 2016

La oss kjapt ta det praktiske

Metoden bak Oxfams statistikk er i grove trekk:

  • Legg sammen det verdens enkeltpersoner eier etter å ha trukket fra alt de skylder
  • Finn halvdelen av jordens befolkning som eier minst, summér hvor mange dollar de eier tilsammen
  • Gå til motsatt ende av skalaen; Forbes’ milliardærliste, og legg sammen milliardærformuer til du er oppe i samme sum

Forankringen i den store enden av oppstillingen er dermed halvdelen av verdens befolkning som har minst målbar formue. I hodet vårt forenkler vi kanskje disse til «verdens fattigste».

Ser du et norsk barn hoppe ut av familiens Tesla ved skoleporten, med nebbet ned i en ny mobiltelefon og med en god matpakke i sekken, tenker du nok ikke umiddelbart at du nettopp har fått et glimt inn i hverdagen til en av «verdens 3,6 milliarder fattigste». Men om barnet ikke har egen formue har du visst det.

Og det er ikke bare at metoden i seg selv er litt rar. Det er også mulig den bjeffer opp feil tre. Om vi skal tro Charles Kenny fra Center for Global development i Washington DC, som intervjues i en episode av More or Less, er det store bildet slik: Global ulikhet er langsomt fallende, og andelen mennesker i verden som lever i ekstrem fattigdom minker stadig – i januar 2016 lå tallet rundt 10 %.

Kilde: THE WORLD DISTRIBUTION OF INCOME AND ITS INEQUALITY, 1970-2009, Paolo Liberati, p.60
The World Distribution Of Income And Its Inequality, 1970-2009, Paolo Liberati, p.60

Det betyr ikke at ikke ulikheter er svært store. Og ulikheter er økende innenfor enkeltland. Men det antyder at om man vil forstå situasjonen eller eventuelt gjøre noe for å endre den, er ikke Oxfams sammenstilling særlig verdifull. Kanskje er den primært egnet til å skape oppmerksomhet rundt Oxfam og deres mål.

Sammenstillingen gir oss ikke det litt større bildet, men det er bare noe av problemet med denne presentasjonsmetoden. I videreformidlingen legges det gjerne til flere feil på veien. For dette er ikke så enkelt som det virker på overflaten.

En stor feil gjør vi kanskje fort i vårt eget hode mens vi leser:

Hele kaken-feilen og fasit i tegnekonkurransen

Ta frem det lille kakediagrammet du nettopp tegnet – det som viser hvor stor del av verdens formue henholdsvis disse 8 milliardærene og den fattigste halvdelen eier.

Ser kakediagrammet ditt ca slik ut?

Kakediagramfasit
Kakediagramfasit

Hadde du fått med deg at de 8 rikeste og den «fattigste» halvparten tilsammen kun eide ~0,4 % av verdens formue?

Om du hadde gått dypere i bakgrunnsmaterialet fra Oxfam kunne du lest deg til det. Alt dette er summer det er vanskelig å brette hodet rundt. Men hvis alle disse 8 rikeste ga bort hele formuen sin, ville det gitt litt under 60 dollar ekstra til hver av oss på planeten.

Resten eies av en gruppe som ikke nevnes; den «rikeste» halvparten av jordens befolkning; 3,6 millarder mennesker (minus disse 8 milliardærene, da). Det er der nesten all formuen ligger.

Så kan vi godt synes at det er urettferdig, men det var jo slett ikke det poenget Oxfam holdt høyest? Fordi den største delen av kaken aldri nevnes, er det vanskelig å forestille seg hva disse gruppene i hver ende av skalaen faktisk eier. Men vi prøver så godt vi kan å begripe.

I grafikken under kan du se britiske The Independent gjøre flere feil på en gang i etterkant av statistikken ble lagt frem for første gang i 2014.

Man snakker ofte om de 1 % rikeste i samfunnet. Oxfam-rapporten henviser indirekte til dem i tittelen på rapporten sin, «En økonomi for de 99 prosentene». Denne ene prosenten er ikke identisk med den lille listen over rike milliardærer som eier det samme som disse fattige. Likevel får den forseggjorte grafikken de har laget det hele til å se troverdig og gjennomarbeidet ut:

Grafikk fra The Independent, 2014
Grafikk fra The Independent, 2014

Her blir altså 85 rikinger til 1 % av verdens befolkning, mens 99 % av jordens befolkning eier den andre halvparten. De tar med andre ord utgangspunkt i at vi tilsammen er 8 500 personer på planeten.

Hvordan ble det slik?

At det er så lett å trå feil betyr ikke at Oxfam er ondsinnede, eller har gjort noe galt. Og dette er teknikker de langt fra er alene om å bruke. De formidler ting som kan tjene deres sak, og som isolert sett og hver for seg er presist – hvis man holder tunga VELDIG rett i munnen. Oxfam har bare vært heldige og funnet en vinkel som ser ut til å falle inn i hverdagsforståelsen vår og subtilt påvirke hvordan folk tenker og snakker.

Feilene som gjøres skjer hos oss amatørmessige lesere, og i våre feilbarlige medier.

Skal ikke media hjelpe oss å finne sannheten?

Hvorfor slipper saker som dette gjennom i media, gjerne tilsatt noen ekstra feil på veien?

Mediebedriftene er under stadig økende press. Færre journalister må gjøre mer, og mange drives av et tankesett der «antall sidevisninger» fortsatt er økonomimodellen og gullstandarden.

Så mye som skjer, så lite tid

Pressemeldinger er lette å publisere. Og har de med tall virker de på et vis sannere. Alle jakter de samme interessante historiene, og alle har dårlig tid.

I dette utdraget har for eksempel «eier» blitt til «tjener» i oversettelsen. Dermed forlater saken hele sitt premiss:

fra nrk.no

Åtte milliardærer eier mer enn halve verden | NRK

Jeg kontakter journalisten, han svarer «Hei, takk for beskjeden, endret nå 🙂 Måtte hoppe fort over på en annen sak så rakk ikke å korrekturlese noe særlig.»

Dette er nok en del av hverdagen for svært mange journalister.

Kostnaden for denne omløpshastigheten er kvalitetskontrollen. Kanskje er man for ivrige i adrenalinrushet etter å melde en sak før andre. Man sjekker det åpenbare, men ikke hvor relevant det er i det litt større bildet – eller hva som kan være de underliggende motivene.

Vi skal også være oppmerksomme på at media – på tross av gode intensjoner – er feilbarlige, og har noen metoder og praksiser som gjør dem sårbare for folk som ønsker å utnytte dem.

Tross alt bedre enn alternativene

Likevel. Selv om vi skal være årvåkne når vi leser medier. De er tross alle sine svakheter i hovedsak bedre enn de tilfeldige synspunktene til folk man kjenner eller hva man måtte finne på Google.

Du vil sikkert finne noen i kommentarfeltene som påstår noe annet, og at det finnes en mer eller mindre bevisst konspirasjon i media. Men oftere kan det nok tilskrives det jeg her om dagen forsøkte å beskrive som enslags medie-variant av Hanlon’s Razor:

Ikke tilskriv underligheter i media til skjulte agendaer om de kan forklares tilstrekkelig med slurv, latskap, utilstrekkelig kunnskap eller for lite plass / tid til presisjon.

«Hofseths Razor» i kommentar på NRKbeta

Ha tillit til medias gode intensjoner, men bruk dømmekraften din, og forutsett at det vil forekomme feil, og at folk som ønsker å påvirke deg innimellom vil lure seg forbi redaktørens kvalitetskontroll.

Hvorfor er dette viktig, og hva kan vi gjøre?

Dette er viktig fordi vår forståelse av omverdenen langsomt kan farges av det vi hører. Det vi fokuserer på vokser større. Hva vi tenker på og måten vi tenker på rammes inn og påvirkes av virkeligheten vi ser. Langsomt blir det en del av beslutningsgrunnlaget for våre vurderinger, prioriteringer og valg.

Dette eksemplet stammer fra en veldedig organisasjon, men vi ser mange av de samme mekanismene i spill i pressemelding-baserte nyhetssaker, fra kommersielle aktører og i politiske spørsmål.

Over tid får dette lov å forme samfunnet vårt. Derfor er det vår fordømte plikt som samfunnsborgere å etterstrebe å ikke være dummere enn vi må være.

Hva kan vi som lesere gjøre?

Vel, vi bør være sunt skeptiske (uten å gå helt Leif i Valkyrien og tro alt er et komplott styrt av en skjult agenda).

Vi bør stille kontrollspørsmål til informasjonen vi møter. Vi bør være kildekritiske, og ikke ta ting for god fisk bare fordi det er formidlet av en vanligvis troverdig kilde.

Når vi ser et fascinerende tall blir vi muligens for ukritiske til hva som ligger under.

Dette er noen spørsmål du bør stille et tall

  • Får tallet deg til å føle? Det er ofte et faresignal
  • Er tallet stort eller lite?
  • Går det opp, ned, eller opp og ned?
  • Måler tallet det du tror det måler?
  • Hvis du ikke vet hva det betyr, eller det er vanskelig å forklare, bør alarmklokken ringe

Saker har gjerne flere aspekter, og dermed ulike fakta knyttet til seg. Vi må være flinkere til å identifisere hvilke fakta som faktisk er vesentlige, og hvordan de kan hjelpe oss å bedre forstå.

«Er det sant?» er ikke det eneste spørsmålet du bør stille. Det er vel så viktig å spørre seg «Hvilket spill er det som spilles her?».

I engelsk har vi begrepet framing; nærmest å definere spillebrettet diskusjonen skal foregå på. Å komme trekkende med statistikk som ser tilforlatelig ut kan være en snikete metode for å frame debatten, påvirke den, eller for å få ting til å virke sant.

Vi bør langt oftere spørre oss selv: hvor kan det se ut som denne historien originalt kommer fra; hva ønsker den som opprinnelig forteller dette å oppnå?

Og hvis det kan virke som noen prøver å gjøre oss til et instrument for etellerannet, skal vi tenke veldig nøye gjennom om det er dét vi ønsker å være.

63 kommentarer

  1. Takk for denne artikkelen. Men jeg føler ikke at den hjelper meg så veldig, i annet enn å bli ergelig over at jeg så lett blir lurt. Det eneste jeg kan om statistikk, er at den kan misbrukes noe veldig. Jeg har lite tid eller ork til å sjekke kilder i en sak. Det MÅ noen andre ta seg av. Og det hjelper ikke så mye at vi sitter på hver vår lille tue og roper HEI, dette er feil! fordi vi når ikke » folk flest» . Dessuten handler det også om troverdighet.
    Jeg kan ikke sjekke om Hans Rosling snakker sant i sine pedagogiske forelesninger. Jeg må bare tro det, utfra hans renommé og andre som går god for ham.

    Svar på denne kommentaren

    • Dette tror jeg du har rett i; vi trenger noen institusjoner vi kan være rimelig sikre på at vi kan stole på (og veldig synd at vi mistet Hans Rosling – vi trengte ham mer enn noen gang). Men det er også viktig å ha et blikk for at vi – liten som stor – har en hjerne det av og til er litt for lett å lure. Dermed noen av mental verktøykasse-forslagene i slutten av artikkelen.

      Svar på denne kommentaren

      • hva er feil med å fjerne sjournalister som ikke er i stand til å gjøre en seriøs faktasjekk?

        for det er jo det du argumenterer med at man skal overlate til leseren?

        ikke eksplisitt, men det er det som er konklusjonen.

        at man roper på Rosling etter hans død, hvis livsoppgave mer eller mindre var å bevise hvor idiotisk sjournalister og media var, er jo en ganske trist innrømmelse.

        fortsatt implisitt. men ganske trist.

        er det noen ganger dere skjønner selv hor dumt dette blir?

        her er litt av konklusjonene til avdøde oppsummert med linker til videoer og anna moro hvor godeste Rosling sier at sjornalister er verre en sjimpanser…
        (ok da, click bait, fake/alternate title whatever, men NESTEN sant!)

        http://forskning.no/meninger/kommentar/2017/02/hans-rosling-hadde-rett-journalister-tar-mye-feil

        Svar på denne kommentaren

  2. Du har mange gode poenger her, og det er nok dessverre lett å servere utvalgte fakta som ikke blir satt i riktig perspektiv.

    Et av dine eksempler synes jeg du tolker feil. «How wealth is divided», der skriver du «Her blir altså 85 rikinger til 1 % av verdens befolkning, mens 99 % av jordens befolkning eier den andre halvparten. De tar med andre ord utgangspunkt i at vi tilsammen er 8 500 personer på planeten.»
    Det er da ganske åpenbart at prosentene er om verdier og ikke befolkning, altså at 85 personer eier 1 % av verdiene.

    Svar på denne kommentaren

    • Takk for at du leser med kritisk blikk; er dog ikke sikker på at du har rett i dette. Artikkelen grafikken er hentet fra skriver:

      Oxfam calculated that almost half the world’s wealth – $110trn – is owned by just 1 per cent of its population.

      Jeg tolker dette som at det ikke er jeg som har gjort feilslutningen.

      Dette understøttes i og for seg også i at det planet-inspirererte kakediagrammet viser en 50/50-deling, mens 1% står under illustrasjonen av 85 menneskefigurer.

      Svar på denne kommentaren

      • Owe Krolmanis (svar til Anders Hofseth)

        Forklaringen din er forsåvidt grei, men du refererer i svaret ditt til tekst du ikke har gjengitt, og inviterer til misforståelse.Du skriver selv » hvis man holder tunga VELDIG rett i munnen.» 🙂
        Likte artikkelen veldig godt!

        Svar på denne kommentaren

        • Takk, Owe 🙂

          Det er samme poeng som står i den gjengitte grafikken; jeg viser til teksten for å sannsynliggjøre at det ikke er meg som misforstår grafikken, men illustratøren som har basert seg på en tekst fra en journalist som har misforstått pressemeldingen.

          Artikkelen er innpå 2100 ord – jeg har kuttet den ned fra nærmere 2800 for å ikke drepe publikum mer enn nødvendig 😉 Jeg er ikke sikker på om flertallet av publikum ville ønsket seg enda mer detaljer…

          Svar på denne kommentaren

      • erny sætrum (svar til Anders Hofseth)

        Jeg er 100% sikker på at du tar feil her. Som Kruse påpeker, sier teksten helt tydelig: «Hvordan er verdens verdier fordelt:» de 85 rikeste personene på kloden eier 1% av jordens verdier, mens de resterende 99% fordeles på 7 komma ettellerannet milliarder mennesker. Dette var så lett å forstå at selv jeg, med bare videregående skole og et håndverkerfagbrev, uten problem forstod grafikken, og konkluderte med at journalisten hadde gått seg litt vill i sine egne tankerekker….. Artikkelen var absolutt intressant allikevel, og på et vis illustrerte den jo sin egen agenda…. 🙂

        Svar på denne kommentaren

        • Bjørn Krogstad (svar til erny sætrum)

          Det fremgår tydelig av bare fargebruken i grafikken at det er 1% som eier halvparten av jordens formuer, og videre at disse 1% utgjør 85 personer. Halve jorda er rød sammen med 1%, og den andre halvparten svart med 99%. Hvis de 85 rikeste personer liksom skal eie 1% av rikdommen stemmer grafikken eksepsjonelt dårlig med det budskapet. Alt dette er selvfølgelig en grovt misvisende fremstilling i henhold til det samme datamaterialet Oxfam baserer seg på, men det er den grafiske fremstillingen jeg først og fremst kritiserer her.

          Svar på denne kommentaren

    • Kronisk hukommelse...;) (svar til Kruse)

      Korrekt tall er 0,00000000000246….
      246 er mitt tilfeldig valgt nmr.
      Men den rike 1% av 1% tilsvarer ca det.
      11stk 0 etter komma.
      Forfatter har ikke gjort regnestykket eller «fakta skjekka» sifferet.

      Forfatter avleder med halvsannheter.

      Svar på denne kommentaren

  3. Gode poeng, men du villeder også kraftig i denne framstillingen. Du unngår å si at faktum er at 1% av verdens befolkning eier like mye som 99%. Riktignok består denne ene prosenten av mer enn 85 mennesker, men likevel.
    Og, det at halvparten av verdens befolkning eier like mye som de 8 rikeste er ikke nødvendigvis bedre selv om det de eier kun er 0.2% av verdens totale formue, spør du meg er det på mange måter verre.
    Og ungen som hopper ut av en Tesla? Nei, den er ikke en av de fattigste. Formue måles på husholdningsnivå, ikke på individnivå.

    Svar på denne kommentaren

    • Det kan godt være du har rett i dette og (som jeg skriver): «Så kan vi godt synes at det er urettferdig, men det var jo slett ikke det poenget Oxfam holdt høyest?». Denne artikkelen handler ikke primært om hvordan verdens gode fordeler seg, men om hvordan vi lar oss lede av løsrevne tall vi tror vi har forstått og som vekker følelser.

      Jeg vet at formue måles på husholdningsnivå i Norge, men den publikumsvennlige vinkelen fra Oxfam handler om individer, ikke om «husstanden Gates» osv. Det underliggende datamaterialet deres fra Credit Suisse Global Wealth Databook 2016 ser (etter litt skumlesing) ut som det snakker om både husstands- og individnivå. Jeg antar at Oxfam (ettersom de ser ut til å snakke om individer og ikke husstander) bygger på omregning til enellerannen form for individnivå.

      Etter norsk målemåte vil ungen som hopper ut av en Tesla være blant de fattigste så lenge familien ikke har positiv nettoformue (dette gjelder vel ca 1 av 5 norske husstander), men slik jeg (og, vil jeg anta, Felix Salmon, som ble intervjuet i More or Less) forsto saken, er Oxfam-historien fortalt på individnivå.

      Svar på denne kommentaren

      • Credit Suisse-rapporten baserer seg stort sett på husholdningsdata som de bruker for å estimere formuesfordelingen blant voksne individer.

        Når det gjelder husholdninger med gjeld har du helt rett i at de norske dataene er litt rare, og vi har nok litt for mange med null formue i Norge i forhold til hva som er reelt. Men dette handler mye om hvordan man verdsetter bolig. Dette er et problem også for noen andre land, men på langt nær alle – og rapporten er likevel den beste kilden vi har til fordelingen av formue.

        Nyere forskning (av bla Gabriel Zucman) har dessuten vist hvordan disse tallene tvert i mot kan være undervurderte på grunn av hemmelighold og skatteundragelse (som er formue som ikke kommer med i statistikken).

        Det at 1% av verdens befolkning eier ca like mye som resten (altså 99%) er så vidt meg bekjent ikke videre bestridt. Selv om vi alle kan være enig i at 1% er mye mer enn 85 mennesker. Noe annet har heller ikke Oxfam påstått, selv om the Independent framstiller det annerledes – kanskje fordi illustratøren, journalisten (eller kommunikasjonen dem i mellom) har misforstått en ganske klar pressemelding.

        8 menn eier sannsynligvis like mye som halvparten av verdens befolkning. Dette er det beste estimatet vi har. Det er ikke til å kimse av. Disse tallene sprer seg fort på grunn av at de sier noe forferdelig om verden vi lever i. Så må vi nyansere, og sørge for at alle er inneforstått med at den minst formuede halvparten av verdens befolkning har veldig liten samlet formue. Og at banken eier huset ditt om du har høyt boliglån (husk at minst en av disse mennene sannsynligvis eier en del av banken din, og dermed huset ditt).

        1% av verdens befolkning eier like mye som ALLE andre. Igjen, dette er vårt beste estimat. Det kan være mer, det kan være mindre, men det er i nærheten. Dette blir med god grunn framhevet av Oxfam.

        For å være i denne 1% må man ha i overkant av seks millioner kroner i formue. Norge har mange i denne kategorien, på tross av undervurderte boligverdier. Den fattigste blant denne ene prosenten, kan med sin formue ansette en gjennomsnittlig arbeider i Kongo i 150 år. Jeg gjentar: dette er den fattigste blant den ene prosenten.

        Den på toppen, Bill Gates, kan med sine 75 milliarder dollar, ansette 100 000 gjennomsnittlige kongolesiske arbeidere, i 150 år.

        Dette siste er tall som sier noe viktig om verden vi lever i. Det er også ubestridte tall. Da kan man kanskje rette fokuset sitt et litt annet sted, enn mot det at noen journalister har misforstått en pressemelding fra en organisasjon som forsøker å sette søkelyset på helt reelle urettferdigheter i verden.

        Svar på denne kommentaren

  4. Bjarte Rundereim

    «Hadde du fått med deg at de 8 rikeste og den «fattigste» halvparten tilsammen kun eide ~0,4 % av verdens formue?»

    En må vel helst ha en kalkulator til hjerne for å synes at akkurat dette skulle gjøre saken mye bedre.

    Svar på denne kommentaren

  5. Ulikheten i de enkelte land er økende. Samtidig er det fallende ulikhet på verdens basis.

    Det betyr at for hver krone mer i produksjon, utført av de med minst, så får de rikeste en stadig større andel.

    Dette er forsøkt skjult i stykket.

    Svar på denne kommentaren

  6. endelig journalistikk som man kan lære noe av. Ønsker mer av denne type «belærende» eller «opplysende» artikler. Jeg bryr meg nemlig svært lite om hvilken sminke sophie elise bruker på en eller annen fest.
    Keep it up.

    Svar på denne kommentaren

  7. Jeg skulle gjerne sett nrk og andre nyhetsformidlere legge til en liten «flagg artikkel» knapp for alle (eller noen av oss), med forhåndsdefinerte begrunnelser (slik som facebook bruker for å flagge innhold), kunne være for «feil bruk av statistikk», «upålitelig kilde», «overskrift lover noe som ikke stemmer med innhold» etc… og at feil ble så sjekket umiddelbart, er en feil sjekket så kan flagging knappen «miste» mulighet for å flagge for det samme igjen… ?

    Ville noe slikt være en bra ting? eller skal heller lesere læres opp i kildekritikk i større grad?

    Svar på denne kommentaren

    • Det er en idé som har noen positive ting ved seg! Og jeg tror den «er en feil sjekket så blir knappen passiv»-løsningen er en viktig ting ved den. For man ser ofte at folk stiller spørsmål ved informasjon de ikke liker, uavhengig av om fakta er sånn eller slik. Utfordringen er jo at du fort (med et publikumsvolum som større medier har) antagelig da må ta høyde for at folk som er uenige i sakens fakta vil trykke på alle de mulige flaggingene i en sak, og at den dermed må sjekkes fra 6 vinkler (eller hvor mange ankemuligheter du har). Så man vil da få en høyere kvalitetssjekkstandard, men man vil også flytte mer av de journalistiske ressursene over til å håndtere dobbeltsjekking og sinte mennesker, og mindre på å skape innhold.

      Svar på denne kommentaren

  8. Kjetil Bugge Kristoffersen

    Selv om jeg er helt enig i meningsinnholdet i denne artikkelen («ikke bit på faktatrolla»), merket jeg meg også at det er en bias i favør meningene som kildene dere har basert dere på har.

    Dere skriver: «Pressemeldinger er lette å publisere. Og har de med tall virker de på et vis sannere. Alle jakter de samme interessante historiene, og alle har dårlig tid.»

    Det samme gjelder artikler som dette, som fremstiller seg selv om grundigere og mer opplysende enn en typisk avissak. Da er det synd at dere for eksempel bare kaster inn en graf (den fra The World Distribution Of Income And Its Inequality, 1970-2009, Paolo Liberati, p.60) uten at den egentlig sier særlig mye uten relevant kontekst, annet enn kanskje et inntrykk av at «denne grafen understreker poenget vårt, vi lover». Hva er det y-aksen der illustrerer? Er det gini-koeffisienten? Jeg antar kanskje det, siden den er ganske typisk brukt i ulikhetssammenheng. Hva er det «between inequality», «within inequality» og «total inequality» egentlig betyr? Ga grafen noe mer info enn den ga forvirring, egentlig? Er det i så fall riktig bruk av tallmateriale?

    Klart man får troverdighet av å understreke poengene sine med kilder og grafer, men jeg synes nesten det blir uærlig når innholdet egentlig er tilnærmet umulig å forholde seg til for leseren, uten å gjøre mye ekstra research.

    Det var ett eksempel, men jeg er også ganske kritisk til cherry-pickinga av kilder og vinklinga av saken, som kan hende er uintendert:

    Magefølelsen man sitter igjen med etter å ha lest denne artikkelen er for første halvdelen av den «ah, så ulikhet er egentlig ikke et problem», i og med at dere påpeker at «Global ulikhet er langsomt fallende, og andelen mennesker i verden som lever i ekstrem fattigdom minker stadig – i januar 2016 lå tallet rundt 10 %.»

    Og det stemmer at verden sakte men sikkert er i ferd med å nå milleniumsmålet om å utrydde ekstrem fattigdom. Men ulikhet er litt mer komplekst enn som så. Piketty (2014) deler for eksempel ulikhet opp i inntektsulikhet og formueulikhet, og påpeker (ja, med flotte grafer!) at ulikheten for både formue og inntekt for både Europa og USA siden 1980 har steget. Selvfølgelig er det flott at ulikheten globalt går ned som resultat av kampen mot ekstrem fattigdom, men det er viktig at inntrykket til leseren ikke blir feil fordi man sauser sammen to forskjellige perspektiver.

    Svar på denne kommentaren

    • Kjetil Bugge Kristoffersen (svar til Kjetil Bugge Kristoffersen)

      Og jeg er klar over at poenget deres ikke var å gå inn i en diskusjon om global fordeling av ressurser, men nå endte dere nå opp med å gå et stykke inn i den debatten utover det som var nødvendig for å hamre hjem poenget, og da får dere svar på det og 😉

      Svar på denne kommentaren

    • Godt poeng, Kjetil. I stand corrected.

      Jeg har forkortet en ganske mye lengre historie om dette Oxfam-eksempelet for å illustrere et poeng, og så har jeg vel kanskje latt meg rive litt med til å gå litt for dypt i dette sidesporet, men samtidig ikke dypt nok.

      Grafen fra Paolo Liberati er en søster-graf til en Tim Harford brukte for å gi oss journalister litt mer økonomi-forståelse på seminaret i Oxford. Du har forstått riktig at grafen viser gini. «Within inequality» er ulikhet innad i nasjoner osv. Paperet jeg hentet grafen fra forklarer det slik:

      as reported in figure 5 where all series are normalised to the corresponding means, the declining trend of total inequality (the bold line) is the outcome of two different behaviours. On the one hand, between inequality pushes total inequality down, especially since 2000 onwards, an issue already discussed in section 117; on the other hand, within inequality (sGO in column (2)) partially compensates this decline, pushing inequality upward. In absolute values, it is confirmed that the decline of between inequality is larger than the increase of within inequality including the impact of the overlapping term. This is the reason why total inequality declines; yet, it is clear from figure 5 that the mounting distance of within inequality from its mean is larger than the negative distance of between inequality from its mean, which implies that within inequality grows at a faster pace than how between inequality declines.
      The World Distribution Of Income And Its Inequality, 1970-2009, Paolo Liberati, p.24

      Forskjeller mellom mennesker på planeten er absolutt noe det er verdt å diskutere, men det er best å diskutere dem på et godt faktagrunnlag, og det er denne overskriftmagneten fra Oxfam ikke.

      Men mulig jeg skulle gitt caset mindre plass; det er der for å vise hvordan vi blir tatt med på tur, og at dette går verden rundt, men det er bare ett av drøssevis mulige, og kanskje et av de mer velmente.

      Svar på denne kommentaren

  9. Francois Hoffmann

    Veldig bra artikkel. Kakkediagramet med de 2 tynne streker er veldig god. Og den egentlige kommentar er:
    Jeg bry meg egentlig lite om disse 8 rikeste, men det er blodig urettferdig at halvparten av kloden eier en så liten andel av hele kakka.

    Svar på denne kommentaren

    • Sverre Gylseth (svar til Francois Hoffmann)

      Meget bra artikkel og godt poeng av Francois.
      Om overskriften var «Halvparten av verdens befolkning eier ikke mer en det de åtte rikeste kan raske sammen av verdier» føler jeg at Oxfam hadde sine ord i behold. Det er jo da også de fattigste Oxfam er opptatt av.

      Svar på denne kommentaren

  10. Stian Nicolajsen

    Merkelig artikkel. Selv om den handler om journalistisk redelighet er paradoksalt nok kommentaren veldig uredelig i seg selv. Det store bildet og overskriften latterliggjør Oxfam og anerkjente medier for å skrive at åtte menn eier mer enn den fattigste halvdelen av menneskeheten. Men etter å ha lest hele den lange artikkelen viser det seg at dere aldri prøver å svare på om dette stemmer eller ikke. Det nærmeste er en referanse til global inntektsulikhet, som ikke er det samme som formuesulikhet, og som det uansett er svært omdiskutert om øker eller minker. Det totale inntrykket er altså at Oxfam driver med lureri, selv om dere ikke engang gjør et forsøk på å besvare om de har rett eller feil. Inntrykket fra artikkelen er også at «alle» har misforstått statistikken, men det eneste som kan vises til er en misvisende grafikk og en setning på nrk.no.

    I disse tider er det ekstra viktig å skille mellom fakta og løgn, og da syns jeg det er rart å diskreditere Oxfam funn uten å tørre å hevde at det påstanden deres er usann. Og hele den analysen av at dette skal «lure» folk til å reagere på urettferdig er bare komisk. Påstanden er jo sann, og viser hvor vanvittig høy ulikheten i verden er. Det er bare de kalde fakta som skaper følelser rundt dette temaet, ikke store stygge Oxfams «spin».

    Svar på denne kommentaren

    • At 8 mennesker eier ca 0,2 % av jordens formue og at de beste tallene Credit Suisse har sier at halve jordens befokning også eier ca 0,2 % av jordens formue bestrider jeg ikke.

      Det jeg stillet spørsmål ved, er om det faktisk er denne historien man som oftest sitter igjen med, eller om bildet lett forvrenges til å si noe annet på veien, enten gjennom vår egen feilbarlige hjerne, eller gjennom mediers misforståelser av komplekse fakta, som kanskje ikke er sakens «mest sentrale fakta». Etter å ha testet påstanden på endel ulike mennesker, har jeg sett såpass mange mistforståelser i hva det egentlig betyr at jeg mener det er betimelig å påpeke dette.

      Artikkelen du leser var ca 30% lengre og inneholdt flere eksempler på medier som hadde misforstått, og på flere ulike vis, men ettersom dette er et eksempel og hovedpoenget ikke er akkurat Oxfam, åkte de ut da jeg kortet den ned for å ikke drepe publikum med detaljer.

      For hovedpoenget er at milliardær-regnestykket er et interessant eksempel på noe som vi kjenner igjen også fra andre arenaer, for eksempel innen politikk, hvor vi gjerne vil tro at noe er slik eller sånn, og så kommer det et tall som får oss til å føle erre mulig!, og så er vi plutselig med på noe hvor sakens faktiske kjerne godt kan være riktig eller gal, men premisset vi går inn på har lite med den å gjøre.

      Svar på denne kommentaren

      • Stian Nicolajsen (svar til Anders Hofseth)

        Jeg ser ikke hvordan man kan sitte igjen med et annet bilde enn det korrekte, at verdens formue er ekstremt ulikt fordelt, etter å ha blitt presentert denne setningen.

        Det til side, når man lokker folk til artikkelen med spørsmålet «Eier egentlig 8 menn mer enn halve jo verden?» gis det inntrykk av at påstanden er feil. Det syns jeg er uredelig, og da bør man i hvertfall bli presentert et svar på dette spørsmålet. Jeg forstår på deg at du mener at svaret er «Ja, Oxfam har rett» og da burde det vært skrevet tydelig i artikkelen.

        I det generelle er jeg enig og skjønner hva du mener, og at enkelte fremstiller statistikk og fakta på en måte som gjør at folk subjektive tolkning ikke stemmer overens med virkelighet. Men som sagt ser jeg ikke at Oxfam er skyldig i dette her. Hva er de sentrale fakta i denne saken, om ikke det er verden er ekstremt ulik? At verden egentlig er mye likere enn folk tror?

        Svar på denne kommentaren

        • Før vi falt ned på formuleringen i tittelen testet vi overskriften Åtte milliardærer eier mer enn halve verden på endel ulike folk og ba dem forklare hva det betydde:

          «Halve verden» ble oftere opplevd å bety ting à la «halvparten av det som kan eies på planeten», «halvparten av verdens firmaer», «halvparten av jordens areal» enn «den halvdelen av jordens befolkning som har minst nettoformue». Ser du på mediedekningen og formuleringer der vil du gjenfinne samme mønster.

          Jeg vil også gjette at om du utsetter folk som ikke jobber med feltet til daglig for kakediagramtesten vil du få utslag som ikke er i nærheten av en 0,4 %/99,6 %-splitt mellom de to gruppene oppstillingen handler om.

          Det er mulig å hevde at 8 milliardærer eier like mye som den halvdelen av befolkningen med lavest netto formue, og ha rett. Men min påstand er at idet du begynner å forenkle det for å få plass til det i hodet, vil de fleste menneskers indre visualiseringer av hva dette betyr ha lite kontakt med de faktiske fakta, og det mener jeg er unødvendig.

          Avsnittet du etterlyser står ca midt i saken. Det lyder:

          At det er så lett å trå feil betyr ikke at Oxfam er ondsinnede, eller har gjort noe galt. Og dette er teknikker de langt fra er alene om å bruke. De formidler ting som kan tjene deres sak, og som isolert sett og hver for seg er presist – hvis man holder tunga VELDIG rett i munnen.

          Verden er ekstremt ulik. Det er vanskelig å bestride. Men om man ønsker å gjøre ting for å endre det har jeg en mistanke om at Oxfams rapport inneholder ting som ligger nærmere en mulig løsning enn det 8 milliardærer-poenget gjør…

          Svar på denne kommentaren

  11. Godt å se at en journalist ser at kampen om klikkene forverrer jobben med å bringe riktige nyheter til torgs.

    Om tallene du refererer til kan forståes på andre måter, er nettopp det du forøker å fortelle. De som da kommenterer her og korrigerer din forståelse av det, skjønner det ikke selv, men er med på å understreke poenget ditt vil jeg tro.

    Journalismen har møtt på en tid hvor respekten og integriteten er vanskelig å opprettholde mot et krav om lønnsomhet. At du som NRK-ansatt er bevisst dette håper jeg blir verdsatt internt. Den tabloide pressens fremtid går mot å bli sirkus. Og veldig mange ser det. Vi er sultefôret på god journalistikk. NRK må gi oss journalister som ønsker å finne svarene og sannheten.

    Politikken er kanskje den aller største utfordringen i så måte. Og der er pressen sin egen fiende. Etablerte sannheter forsvares av journalister med egen politisk agenda. De som evner hva en god journalist skal gjøre, å se saker med objektiv innfallsvinkel, blir kneblet og latterliggjort av sine egne. Dette gjør at dere er i utakt med Norges, Europas og verdens befolkning i politisk overbevisning. Vi som ser dette utenfra oppfatter at de fleste medier ønsker å påvirke folk i en eller annen politisk retning. Og klarer det i stor grad.
    Pressens utakt med flertallet i vår del av verden har nettopp fått en sterk fanebærer. Slik jeg ser det så erklærer president Trump krig mot pressens etablerte sannheter. Om det er riktig eller feil av han er ikke noe jeg ønsker å spekulere i her. Men sannheten er at det er et resultat av en dagsorden pressen har satt og jobbet for. Og «krigserklæringen» kom fordi Trump møter pressens motstand. Altså, ikke pressens ønske om å formidle sannheter fra et objektivt standpunkt.

    Statlig presse med rom for sannhetssøkende gode journalister med ærefrykt og ingen personlig politisk agenda er vårt håp for fremtiden. For å opprettholde ro i riket er sannheten den eneste plattform hvor folket kan forenes.

    Svar på denne kommentaren

  12. Er vel også sånn at kvalitet koster. Vil vi ha gode og kvalitetssikrede artikler/ nyhetssaker må vi være villig til å betale og ikke forvente at alt på nett er gratis. Du er inne på pressede journalister, mediehusene er avhengig av å tjene penger for å ha folk ansatt.
    Betalingsvilje er dessverre ikke en fremtredende egenskap hos folk.

    Svar på denne kommentaren

  13. Hvis man er ute etter å korrigere fakta, kan man starte med å påpeke at disse 8 rikingene, langt i fra er verdens rikeste.

    Selv om man legger til side utvilsomt rike familier som Rockefeller og Rothschild, som det ligger veldig mye konsiprasjonsteorier omkring, så tar ikke Oxfam eller Forbes for seg kongelige eller diktatorer. For eksempel ble det estimert at Gaddafi hadde verdier rundt 200 milliarder dollar. 2,5 ganger så mye som Bill Gates. Al Nahyan familien, som blant annet eier Manchester City, har en estimert verdi på en trillion dollar. Fem ganger så mye som Gaddafi. Nå er riktignok denne formuen fordelt utover en stor familie, men det er rimelig å anta at syvende far i huset har ganske romslig økonomi. Uten at jeg har noen tall å vise til, er de neppe den rikeste familien.

    Svar på denne kommentaren

  14. Kudos Mr Hofstadter, nei Hofseth!

    Jeg synes du får godt fram poenget med at vår oppfatning ofte skiller seg noe fra hva som egentlig presenteres. Ofte blir budskapet nesten det samme. Men i dette «nesten» ligger muligheten til å få inn egen agenda og evt manipulere sakte men sikkert.

    Vil forøvrig anbdfale «Thinking fast and slow» av nobelprisvinner i økonomi Daniel Kahneman. Den går rett inn på denne diskusjonen og er brennaktuell for tiden.

    Svar på denne kommentaren

  15. Likte også artikkelen, men likte ikke måten den blir fremstilt på. Misforstå meg rett; Fremstillingen er grei, men gir intetanende «mat» fordi de tolker overskriften ( det er ofte kun den de leser ) som at det «stemte ikke likevel nei, visste vi vel.» Hele fordelingen av verdens verdier er skjevt fordelt og hovedproblemet er ikke kakestykkeinndelingen eller hvem som eier hva, men at forskjellene blir stadig større selv om vi har fått færre som lever i ekstrem fattighet. De har «rykket opp» og lever kun i fattighet nå, men hva betyr det ? De har det jævlig der og.

    Svar på denne kommentaren

  16. Disse 8 blir smågutter mot hvem som egentlig eier og forslaver jordens befolkning…Nemlig Rotschild/Rockefeller/Bauer/Kennedy/Hapsburg/Romanof/Warburg/Windsor etc..Så en helt feil bilde av hvem som eier Jorda….Det er nemlig skremmende nok vi som bor på den som vil fjerne de utyskene vekk fra dette jordplan..

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Pedersen (svar til Thor Fornes)

      Jeg skjønner ikke helt hva du mener er skremmende, at vi vanlige dødelige ønsker å fjerne noen rikinger fra jordeplanet, eller at de er så rike?
      Problemet er jo egentlig ikke disse rikingene.. om tilfeldighetene hadde villet det kunne det like gjerne vært oss. Jeg har lite tro på at disse menneskene som har karret til seg store deler av verdens økonomiske resurser er så spessielle. Dem må hatt en god posjon flaks, høyst sansynlig blandet med en god posjon inteligens og kløkt, eller smartness og kløkt. Inteligens er egentlig ikke helt nødvendig da den kan erstattes av nettopp smartness og kløkt… eller kunnskap om buisiness. I tillegg er det selvfølgelig eiendomsretten og det økonomiske kapitalistiske systemet… den beste og sikreste måten og hindre disse store foskjellene hadde vært å fjerne eiendomsretten helt. For det er jo egentlig ikke slik at disse få rike menneskene eier halve jorda.. ingen eide den i utgangspunktet.. det at noen kunne eie eiendom er bare tekst på et papir.. penger er også bare tekst og bilder på papir, og de har kun den verdien fordi samfunnet har tilagt den verdien.. nå er det altså slik at gjennom kapitalismens sytem så er det altså fult mulig gjennom tidens løp at enkeltpersoner som disponerer større deler av den arbeidende kapital og forsovdt annen kapital at intjeningen kan bli så stor at de kan etterhvert kjøpe opp resten. Om det er sansynlig vet jeg ikke. Men det ser ut til å være mulig… at en person eller familie en gang i fremtiden. Kan ende med å eie alt. Dette er selvølgelig en helt annen diskusjon.

      Interesant artikkel/lesning dette. Nytt for meg at forskjellene faktisk er minkende på globalt nivå… jeg mener åbha lest det motsatte for bare få år siden… og er fortsatt litt skeptisk til påstanden… kan dette være noe som forandrer seg litt med en del svingninger… det at det blir mindre ekstrem fattigdom er jo noe som går i retur i noen land. F.eks hører jeg stadig om problemer i Brasil, der det nå er nærmest lovløse tilstander i en landsdel. Og hvor hele landets økonomi går dårlig pga feilslåtte innvesteringer, O.L. og korrupsjon.

      Svar på denne kommentaren

  17. Geirmund Oltedal

    Takkar for interessant artikkel. Vi må berre innsjå at vi rett ofte blir forsøkt manipulert. Oppfordrar deg til å skrive fleire artiklar om koreis manipulering kan skje for å skape eit bestemt inntrykk hos mottaker.
    Eit tema er siling av informasjon. Det kan vere alt frå total fortielse til at vesentlige fakta i ei sak ikkje blir formidla.
    Eit anna tema er begrensinger i ytringsfrihet som blir trent altfor langt både i private og offentlige verksemder.

    Svar på denne kommentaren

  18. Geirmund Oltedal

    Eit tredje tema er adjektiv som fargelegg ei framstilling. Nokon få døme: velrenommert, høgreekstrem, venstreekstrem, populistisk, høgreorientert, venstreorientert, rasistisk, xenofobisk, fiendtlleg.
    Er slike ord uttrykk for objektiv sanning ? Nei, det er oftast ei personleg vurdering farga av ståstaden og perspektivet til den som kjem med utsegna.

    Svar på denne kommentaren

  19. Jeg forstår av dette:
    De 8 rikeste personer eier en noe omtrentlig regnet en formue som tilsvarer halvparten av oljefondet, som er på omtrentlig 7000 milliarder kroner.
    Verdens fattigste er omtrent 0,7 milliarder mennesker.
    Og spør:
    La oss for anledningen glemme og vise til de 8 rikeste i verden og “booste” verdensøkonomien bare med Norges oljefond: Hvor meget vil hver enkelt fattig verdensborger (i teorien) kunne få som gave? Det er ikke lite.
    Jeg overlater regnskapet til de med kuleramme.

    Svar på denne kommentaren

  20. Er det noen som husker «faktabøkene»? De bøkene på bibliotekets barneavdeling med opplysniger fra den virkelige verden?

    Jeg må ha vært rundt 8 år da jeg og to venner tok turen innom biblioteket for å gjøre grundige studier om den avskylige snømannen. Det ryktes nemlig at noen en gang hadde funnet en faktabok om dette. Boken fantes og den inneholdt opplysninger fra ekspedisjoner, bilder av fotspor og skildringer fra vitner. Bevisene var overveldende, den avskylige snømannen var virkelig, vi hadde lest det i en «faktabok».

    Så hva er egentlig det postfaktuelle samfunnet? Kan det være livet utenfor barneavdelingen på bibliotekene? Når Dagbladet skriver om Donald Trump vekker det frem minnene om den avskylige snømannen. Det er ikke noe ukorrekt med Dagbladets påminnelser om at noe er «faktasjekket», det er heller det at ordbruken minner mer om et barns argumentasjonsform en det man forbinner med voksenlivet.

    Verden består av nyanser hvor størrelser som mye, eller ofte ikke er meningsfulle begreper. Virkeligheten er for omfattende til å fanges i et menneskesinn. Sannhet er derfor noe som eksisterer utenfor oss. Vi kan bare tolke og bearbeide våre sanseintrykk. Derfor vil det alltid finnes ulike oppfatninger.

    Jeg tror at journalister, som alle mennesker, har en tilbøyelighet til å akseptere vinklinger som bekrefter deres virkeligehetsoppfattelse. Det er først i de tilfellene hvor våre oppfatninger utfordres at «faktasjekken» tas i bruk.

    Svar på denne kommentaren

    • Haha. Jeg husker de bøkene! Folk som «uforklarlig brant opp på gaten», Atlantis osv.

      Sammenlikningen med Dagbladet er imidlertid ikke særlig god. Du må skille mellom historier forfatteren antagelig ikke tror på selv engang, og som ikke baserer seg på journalistisk arbeide, tilrettelegger for kildekritisk ettersjekk og formidling med eventuelle slurvefeil, mindre biasproblemer osv. Hvis ikke er veien kort til konspiranoia-land 😉

      Svar på denne kommentaren

      • Sammenligningen handlet ikke først of fremst om metode, men bruken av ordet «faktasjekk». Språkbruken minnet meg om disse bøkene og om min barndoms argumentasjonsform; «jeg har lest det i en faktabok». Det sier noe om hvilket forhold man har til sannhet, og hvor man plasserer seg selv i det bildet. Barn forvalter ikke sannheten, tror de. For dem er sannhet noe man kan slå opp og finne i en bok. Den sammenligningen synes jeg er ganske god.

        Svar på denne kommentaren

  21. Viktig å fokusere på falske fakta, men synes ikke dette er et godt eksempel. Tvert imot. Mitt diagram så ut slik du selv tegner det. En liten strek. Synes poenget til Oxfam var klart. Dersom fakta i artikkelen du kritiserer er riktig, men kan misforstås, da er ikke dette et eksempel på fabrikasjon av falske fakta, slik overskriften får leseren til å tro. Kanskje din egen overskrift er villedende av samme grunn som Oxfam’s artikkel, nemlig tabloidisering av et vanskelig innhold?

    Svar på denne kommentaren

  22. Dag Sverre Seljebotn

    Alle avisoverskriftene i faksimilen er jo helt riktige! Det oxfam sier er jo helt riktig!

    Det eneste jeg fikk ut av dette er at nrkbetas journalist sliter med leseforståelsen / å lage kakediagrammer.

    Ganske ironisk at en artikkel som tar for seg fake news er det som ender opp med å være feil og bli spredd som fake news på Facebook.

    (OK, diagrammet fra 2014 var dårlig, men det var ikke hovedoppslaget her. Om barn regnes med er det også hårreisende men det virker som om dette er noe nrkbeta har funnet på og at rapporten regner på husholdningsnivå.

    Svar på denne kommentaren

  23. Dag Sverre Seljebotn

    Anbefaler denne for å rette opp det skeive inntrykket som skapes her:

    http://observer.com/2017/01/do-eight-men-really-control-the-same-wealth-as-the-poorest-half-of-the-population/

    Dersom Anders Hofseth har noen kilder på at norske barn er regnet med i fattigste halvpart så hadde det vært bra om de kom frem — rapporten selv snakker om «households», sånn at norske barn IKKE vil være med. Studenter med gjeld er med men rapporten argumenterer for hvorfor dette ikke påvirket resultatet nevneverdig.

    Av de impliserte ser det ut til at Anders Hofseth er den eneste som faktisk kommer med falske fakta. Å i samme åndedrag kritisere Oxfam for valg av vinkling blir da ganske drøyt.. og kanskje litt ironisk.

    Svar på denne kommentaren

    • Artikkelen du kommenterer handler ikke primært om rapporten, og hva som eventuelt fremkommer om du går i dypet av den, men om den spin’en som legges på toppen av en sak for å skape oppmerksomhet – den biten vi vanlige mennesker møter daglig gjennom media – ofte snappy ferdigformulert i pressemeldinger eller sitérbare soundbites i den offentlige sfære. Og Oxfam er ikke valgt som eksempel fordi de er unike i å gjøre dette, men fordi de har funnet en formel som har gått verden rundt såpass mange år på rad. Eller som det står i saken:

      At det er så lett å trå feil betyr ikke at Oxfam er ondsinnede, eller har gjort noe galt. Og dette er teknikker de langt fra er alene om å bruke. De formidler ting som kan tjene deres sak, og som isolert sett og hver for seg er presist – hvis man holder tunga VELDIG rett i munnen. Oxfam har bare vært heldige og funnet en vinkel som ser ut til å falle inn i hverdagsforståelsen vår og subtilt påvirke hvordan folk tenker og snakker.

      Feilene som gjøres skjer hos oss amatørmessige lesere, og i våre feilbarlige medier.

      Spesifikt til din påstand om husholdninger:
      Oxfams pressemelding starter slik:

      Eight men own the same wealth as the 3.6 billion people who make up the poorest half of humanity […].

      På hvilken måte mener du Oxfam her er tydelige i å formidle at dette handler om husholdninger og ikke individer?

      Nå er det noen uker siden jeg leste gjennom alle nyhetssakene som kom ut av dette, men kan ikke umiddelbart huske at noen hadde gått dypt nok i rapporten til at de snakket om annet enn individer. Hvis det er viktig for forståelsen at dette er individer og ikke husholdninger, er det ikke gjort noen imponerende innsats for å få frem dette i kommunikasjonsmaterialet.

      Men om vi skal snakke husholdninger;
      I 2015 hadde knapt 19 prosent av norske husholdninger null eller negativ nettoformue (nettoformue er summen av realkapital (boliger og annen fast eiendom) + finanskapital (bankinnskudd, aksjer o.l.) minus gjeld.

      http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/statistikker/ifhus/aar/2016-12-16?fane=tabell&sort=nummer&tabell=288292

      Barn (og voksne) i disse ~ én av fem husholdningene bør da tilhøre «den fattigste halvparten av verdens befolkning» om Oxfam-regnemåten skulle ta utgangspunkt i husstander og ikke individer.

      Svar på denne kommentaren

Vil du kommentere? Svar på en quiz fra saken!

Vi er opptatt av kvaliteten på kommentarfeltet vårt. Derfor ønsker vi å sikre oss at alle som kommenterer, faktisk har lest saken. Svar på spørsmålene nedenfor for å låse opp kommentarfeltet.

Hva het Tim Harfords seminar ved University of Oxford

Hvem står bak tall-innsamlingen for den ene halvdelen av regnestykket

Hvor stor andel av verdens befolkning anslås å leve i ekstrem fattigdom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *