Gjestebloggere, Journalistikk & Media

Her kommer vinteren (1:2): Utsikter for amerikansk presse under Trump

llustrasjon: Mattis Folkestad 2017
llustrasjon: Mattis Folkestad 2017

Gjesteblogg: Framtidsutsiktene for den amerikanske pressen er ikke lyse, men det finnes tiltak som kan iversettes, skriver mediekritiker Jay Rosen. Dette er første del av hans artikkel om trusselen mot amerikansk presse. Del to handler om hva som kan gjøres.

Hvor ille er det? Det er ille. Jeg skal forklare hvorfor. Finnes det lyspunkter? Noen få.

Dette begynte som en Twitter-tråd om «ting å være oppmerksomme på» de neste 6-8 månedene. Lesere har spurt hvordan media kan respondere. Jeg skal prøve å gi et svar på det i del 2. Men først må vi forstå hvor dype og innbyrdes sammenbundet disse problemene er.

Hvor ille er det? Temmelig ille.

For en fri presse som skal være en «motmakt» overfor myndighetene, er dette den mørkeste perioden i amerikansk historie siden første verdenskrig. Da var det massiv sensur og undertrykkelse av dissens. Jeg sier dette fordi det nå skjer så mye samtidig for å avvæpne og hemme seriøs journalistikk, eller skyve den ut på sidelinjen. Mye av det som foregår, er kjent, men det hjelper å sette opp en oversikt over det. Dette er listen min:

1. En økonomisk krise i (de fleste) mediebedrifter, som svekker journalistyrket, særlig på delstats- og lokalnivå, der nyhetsredaksjoner er nedbemannet på grunn av tilbakegangen i avisbransjen. De digitale inntektene går til Google og Facebook, men de har ikke nyhetsredaksjoner.

2. Et miljø med lav tillit til de fleste institusjoner og lederne deres, som er de samme som regelmessig opptrer i nyhetene.

3. En ødelagt og utdatert modell i den politiske journalistikken, som prøver å nå ut til publikum gjennom «innsidereportasjer». Reportasjene handler om en samfunnsklasse med en legitimitet som i seg selv er i ferd med å smuldre opp. Og siden nesten alle tok feil med hensyn til resultatet i 2016, er ansvaret for denne enorme feiltakelsen jevnt fordelt innen pressen, som igjen betyr at ingen er ansvarlig for å rette opp det som har gått galt.

4. En organisert bevegelse på den politiske høyresiden som tar sikte på å diskreditere konvensjonell mainstreamjournalistikk. Den strekker seg fra Steve Bannon i Det hvite hus til Trumps hær av nettroll. Bindeleddene er Breitbart, Drudge Report, debattradio og Fox-verter, mens «alternativ virkelighet»-utgruppen har fått fornyet kraft.

Den ferskeste taktikken er å rope ut om «falske nyheter» hver gang det dukker opp reportasjer som ikke samsvarer med deres verdensbilde, noe som gjør begrepet ubrukelig for å advare om juks. «I årevis har vi effektivt hjernevasket kjernen av vårt publikum til å mistro alt de er uenige i«, sa den konservative radioverten John Ziegler til en reporter fra New York Times. Videre: «Siden portvokterne har mistet all kredibilitet i forbrukernes øyne, ser jeg ikke hvordan man kan reversere det.» Faktisk er det ingen som vet hvordan dette kan rettes opp.

5. Den raske eskaleringen av diskrediteringsprosessen etter hvert som Trumps fremgang vokste blant velgerne. Siden 1970 har den vokst. Visepresident Spiro Agnew reiste da tvil om folks motiver under dekningen av en republikansk president. Så kom Fox News-medarbeidere som motarbeider liberal vinkling og Rush Limbaughs mistro til alle mainstream- (eller skandalesøkende «drive-by»-) medier. Nå har det utviklet seg forbi dette.

Sean Hannity – som antagelig står Trump nærmere enn noen annen mediepersonlighet – sa nylig i en sending at: «Inntil mediene innrømmer å ha konspirert med Clinton-kampanjen og vedgår at de bevisst brøt alle etiske regler de er ment å opprettholde, bør de ikke få privilegiet og det ansvaret det er å dekke presidentens handlinger på vegne av dere, det amerikanske folk.» Med andre ord, mainstreampressen bør ikke ha tillatelse til å dekke Trump. For noen få år siden ville dette vært et solid overtramp. Nå er det et plausibelt signal om en forgiftet atmosfære.

6. Det føles som om tilliten til nyhetsmediene som institusjon er svakere enn noen gang i manns minne etter katastrofen i 2016, mens folkelig raseri når nye høyder. Misnøyen finner vi både på høyresiden, venstresiden og det som fremdeles gjenstår av sentrum. Pew Research Center: «Bare omtrent to av ti amerikanere (22 %) har høy tiltro til informasjonen de får fra lokale nyhetsorganisasjoner, både på og utenom Internett, og 18 % sier det samme om riksdekkende organisasjoner.»

Gallup i september: «Gruppen republikanere som sier de stoler på mediene, har stupt til 14 % – fra 32 % for et år siden. Dette er helt klart den laveste tilliten blant republikanere de siste 20 årene.»

7. En ensretting og amerikanske nyhetsredaksjoners konsentrasjon langs kystene. Den kan beskrives på mange måter – det vanligste er mangel på mangfold, med uenighet om hvilken type mangfold som er mest ønskelig – noe som setter pressen dårlig i stand til å handle kreativt på tvers av kulturelle skillelinjer. Situasjonen ble oppsummert i det mest siterbare utsagnet skrevet av en journalist om Trumps kandidatur:

Pressen tar ham bokstavelig, men ikke seriøst; tilhengerne hans tar ham seriøst, men ikke bokstavelig.

Salena Zito i The Atlantic

8. En maktfigur som til dels er kommet dit ved å piske opp hat mot pressen uten å vise tegn til å slutte med denne grove oppførselen… i tillegg til et foruroligende mønster der Trump publiserer grovt usanne meldinger på Twitter, pressen reagerer ved å prøve å faktasjekke dem, og det påfølgende raseriet er til hans fordel. Journalister blir fremstilt som smålige og hatefulle motstandere, og Trump som mannen som står imot dem og «sier det som det er».

9. Fremveksten av en autoritær politisk stil der skroting av det amerikanske demokratiets normer (som da han sådde tvil om valgets legitimitet eller antydet at hans motstander kunne bli tiltalt) virker til Trumps fordel hos en stor andel av hans tilhengere, mens resten ikke lar seg opprøre. Dette er spesielt foruroligende fordi det er de demokratiske spillereglene som definerer pressens plass i det offentlige liv og representativt styresett. Hvis disse spillereglene blir brutt uten straffetiltak, betyr det at pressen kan bli skjøvet til side uten noen særlige konsekvenser.

10. De stadig synkende utsiktene til at vi vil få en faktabasert debatt hvor journalister kan bidra konstruktivt når den frie verdens leder føler seg berettiget til å publisere påstander som er åpent feilaktige eller bygger på uvitenhet. I tillegg slår «vi skaper vår egen virkelighet»-holdningen ut i full blomst (det startet rundt 2004) til en slags performance-kunst. Den fører samtidig til hat mot enhver som prøver å bidra med faktabaserte ytringer, og fritar mektige aktørers utsagn fra selv minimumskrav om fakta.

11. En langt fremskreden kulturkrig, politisk polarisering og asymmetrisk mistillit til pressen gjør at (i stedet for å føre til større bevissthet blant folk og en gradvis utvikling i retning av reform), får vi sensasjonelle avsløringer, hardtslående undersøkelser og avsløring av korrupsjon brukt som drivstoff i en akselererende politisk splittelse.

Med andre ord, journalistikk i Watergate-stil vil hisse opp stadig flere og føre til mer og mer polarisering, i stedet for å informere og varsle offentligheten. Jo mer fellende og ubestridelige disse funnene er, jo større sannsynlighet er det for denne rasende reaksjonen. Særlig når Trump går til angrep på journalistene og nyhetsorganisasjonene som utfører gravingen.

12. Suksess for «omvendt verifisering». Det er en metode i framvekst, der en informert politisk aktør tar for seg aksepterte fakta og sår tvil om dem. Det utløser energi (kontroverser, motstand, nyhetsdekning med hatefull vinkling), som deretter fremmer en bevegelse blant dem som måtte ønske at de etablerte faktaene ble trukket tilbake, så å si.

Det var slik Trump innledet sin politiske karriere. Han bidro til å så tvil om Barack Obamas fødested. Overalt der det lykkes, er omvendt verifisering en triumf over journalistisk håndverk, som nå er nødt til å være for verifisering, ellers kan den like godt pakke sammen.

13. Vi morer oss til døde, slik Neil Postmans bok fra 1985 formulerer det. Her innhenter underholdningens logikk tilstøtende, men formelt avgrensede sfærer som er regnet for å bli styrt av sin egen logikk. Som når nyhetsverdi og betingelsene for politisk debatt blir underlagt underholdningsverdi av medieselskaper som adlyder kommersielle imperativer. Mens de hevder å høre innunder offentlige tjenester. For journalister er det dette som er følgen av Jeff Zuckers styring av CNN, og en av leksjonene fra Donald Trumps karriere som «realitystjerne».

14. Et skifte i makten til å informere, i retning én enkeltplattform og oppmerksomhetsøkonomi-koloss: Facebook – skapt av teknoindustrien, som ikke føler noen iboende solidaritet overfor journalistikken. Facebook ønsker å unngå ansvar for redigering, siden redigering ikke kan skalere. Dette gjør det lett å innfri etterspørselen etter falske historier om virkelige hendelser. Og Facebook overtar gradvis den daglige kommunikasjonen med brukere av nyhets-økosystemet, særlig på mobil, der veksten skjer.

15. En dokumentert metode – demonstrert av milliardæren Peter Thiel – for å slå nyhetsselskaper konkurs og få dem nedlagt ved bruk av rettssystemet og jury-rettssaker. Det kan utnytte folkelig avsky for mediene (se punkt 6) med kostnader tiltalte ikke har mulighet til å betale. Foreløpig finnes det ikke noe kjent mottrekk overfor denne strategien. Det faktum at det har lyktes én gang, har nedkjølende effekt.

16. En representasjonskrise i pressedekningen av Trump, der det ikke er opplagt at noen kan fortelle oss sikkert hva han står for, eller forklare oss grunnlaget for hans meninger. Han motsier fritt sine egne rådgivere, talspersoner, stedfortredere og sine egne tidligere uttalelser. Som Charles Pierce i Esquire formulerte det overfor meg:

Ingen taler på vegne av den nyvalgte presidenten, ikke engang han selv.

Charles Pierce

Jeg inkluderer dette i listen fordi pressen ikke er gode til å gi avkall på ritualer og rutiner når de ikke lenger gir mening. Premisset for alle intervjuer med Kellyanne Conway eller Reince Priebus er at de hevder å representere lederen. Den påstanden kan være usann. Men journalister trenger folk de kan intervjue! Så de vil fortsette å gjøre det, selv om det fører til at de feilinformerer publikum. De kan til og med være klar over dette, og likevel ikke være i stand til å endre kurs.

Det jeg prøver å påpeke, er at eksisterende metoder for «å stille makten til ansvar» er basert på antagelser om hvordan makten vil opptre. En mann i maktposisjon som ikke har problemer med selvmotsigelser og som har et avslappet forhold til forvirringen han skaper, kan ikke holdes ansvarlig med normale metoder.

17. Svakt lederskap og en tynn institusjonell struktur i den amerikanske pressen, som ikke er vant til å organisere seg for å slå tilbake eller vise koordinert handlekraft. Et eksempel er Korrespondentforeningen i Det hvite hus, som foreløpig ikke engang har klart å få til et møte med Trumps overgangsteam, men som fremdeles planlegger å klovne rundt med ham på deres årlige middag denne våren.

På mange måter minner pressen om «en flokk selvstendige sjeler», der ingen er ansvarlig for dyret som helhet, uten enkle muligheter for å reparere ødelagte metoder, eller å skifte fokus. Samarbeid er på fremmarsj i journalistikken, og det er bra. Men selv om det er lett å angripe pressen, er det nesten umulig for pressen i fellesskap å drøfte og sette inn mottiltak.

Og selv om pressen på mirakuløst vis skulle oppdage en vilje til dette, ville det antagelig gi pressens politiske fiender ny ammunisjon. Å forbli en «flokk selvstendige sjeler», politisk svake, er dermed den tryggeste kursen å følge. Men det betyr ikke at det vil fungere.

Så det er dette jeg mener med at «vinteren er i anmarsj». Alt dette, fra punkt 1 til 17, foregår samtidig, og punktene forsterker hverandre. Den samlede virkningen er iskald.

Felleselementene: Lav tillit på alle kanter. En ivrig og nasjonalistisk høyrefløy som behandler pressen som en naturlig fiende. Regningen for tiår med en politisk reportasje-modell på tomgang som fungerte bra for «nyhetsjunkier», men som ikke engasjerte resten av oss. Det besynderlige og forvirrende faktum at selve virkeligheten synes å ha en svekket stilling i politikken. Appellen til «Den sterke mann» og hans propaganda i en atmosfære av radikal tvil. Vanskene ved å benytte journalistiske standardmetoder på en maktskikkelse som ikke prøver å representere virkeligheten, men opptrer som virkelighetens stedfortreder som en maktdemonstrasjon. Tidligere rutiners uegnethet når profesjonelle journalister prøver å finne ut av disse forvirrende forholdene. Et svekket økonomisk grunnlag. Svak institusjonell struktur og en monokultur i nyhetsredaksjonene som hindrer enhver kreativ respons. Og en gryende erkjennelse av at pressefrihet er en skjør tilstand, og ikke noe som er konstitusjonelt grunngitt.

Finnes det noen lyspunkter? Ja, noen få.

18. Når man spør om spesifikke nyhetsleverandører (til forskjell fra «mediene» generelt), ser det ut som om tilliten er større.

19. Jeg siterer New York Times-kommentator Jim Rutenberg: «I ukene etter valget har magasiner som The New Yorker, The Atlantic og Vanity Fair, aviser som The New York Times, The Wall Street Journal, The Los Angeles Times og The Washington Post, og ideelle organisasjoner som NPR og ProPublica rapportert om sterk økning i abonnementsinntekter eller donasjoner.» The Guardian og Mother Jones har også oppgang.

20. Ifølge nyhetsbransjeanalytiker Ken Doctor vil The Washington Post utvide med over 60 journalister kommende år. The Post tjener penger igjen. Og avisens ledelse mener at «undersøkende og mer dyptpløyende historier er positivt både for varemerket og for bransjen» – ikke en utgift som må subsidieres av lettere stoff, men et middel til bærekraft i seg selv. Dette er betydningsfullt.

21. Etter hvert som omfanget av nødssituasjonen trer klarere frem, er det mulig at journalister i USA vil bli inspirert til å gjøre en bedre jobb, og endre det som må endres. Talent (og tips) kan begynne å strømme inn når et slumrende publikum for seriøse nyheter våkner.

22. Siden man er stilt overfor tilsvarende fiendtlighet i mange land med liknende tilstander, vil journalister kanskje oppdage et nytt nivå av internasjonalt samarbeid som vil hjelpe dem å takle trusselen mot yrket deres. Det finnes allerede en global faktasjekk-bevegelse i journalistikken. Kanskje det vil dannes enda en bevegelse når man erkjenner at faktasjekking ikke er tilstrekkelig.

23. I USA står Grunnloven sterkt, og er vanskelig å endre. Vernet om det første grunnlovstillegget (som sikrer ytringsfriheten red.anm.) er reelt og blant de sterkeste i verden. Det er ingen tegn til at tidligere begrensninger eller utilslørt sensur fra myndighetenes side vil finne sted – selv om selvsensur er en helt annen sak.

Hva vi ikke bør gjøre…

24. Ikke rekruttér Trump-lojalister til nyhets- og kommentarfeltene (Jeffrey Lord i CNN er et klassisk eksempel) for å demonstrere at dere er balanserte. Det vil ikke redde dere. Konservative, folk fra republikanske delstater, arbeiderklassen og amerikanske stemmer fra landsbygda fortjener kanskje spesiell rekruttering, men hvis de har integritet, er det like sannsynlig at de er kritiske til Trump.

25. Ikke vær tilfreds med beskyldningsbaserte historier fremfor faktabasert arbeid, bare for å unngå angrep fra Trumps pressehatende tilhengere eller for å demonstrere hvor balanserte dere er.

26. Ikke la alt handle om tilgang til presidenten og hans medhjelpere, eller om å bevare rutinene for reportasjer fra Det hvite hus, slik pressekorpset gjør i øyeblikket – for det meste av gammel vane.

Trumps presidentskap vil sannsynligvis bygge på en propagandamodell der provoserende forvirring ikke er en svakhet ved administrasjonens agenda, men et tegn på at den fungerer. Tilgang til et slikt maskineri kan ende opp med å blande inn pressen i en desinformasjonskampanje. Her foregriper jeg historiens gang, for vi vet egentlig ikke hvordan Det hvite hus vil arte seg under Trump. Og jeg sier ikke at tilgang til presidenten og hans topprådgivere ikke er viktig, eller et stygt ord. Men det bør ikke være hovedprinsippet for journalister som forbereder seg på å dekke Trump.

I del to av denne saken, som du kan lese her, diskuterer jeg «tiltak det er verdt å gjennomføre» i lys av det jeg har skrevet i del én. Jeg har flere små ideer, og én større idé. Det innbefatter å lytte bedre enn det politiske systemet idag gjør til hva som bekymrer amerikanere, og så utforme en skikkelig nyhetsagenda ut ifra det. Dette er ingen ny idé, men den har fått fornyet relevans nå som vinteren er her for den samfunnstjenende pressen.

Del to av saken – om hva som kan gjøres – er her.


Oversatt fra PressThink | Winter is coming: prospects for the American press under Trump av Bjørn Giertsen for NRKbeta.
Forsideillustrasjon av Mattis Folkestad, NRK P3.
For del to av saken, gå hit.

2 kommentarer

  1. Håvard Pedersen

    Punkt 24 ga meg (som for ordens skyld er Trump-motstander) en flau smak i munnen. Å unngå den ene politiske siden er nødvendigvis å prioritere den andre. Skal man rapportere nøytralt eller være et politisk redskap?

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *