2017: Kampen om de gode VR-opplevelsene

---

Takket være billig og tilgjengelig teknologi er det mange som planlegger sine første 360°-videoer og VR-prosjekter. Men er det riktig valg for alle – og alt mulig – til enhver tid?

De siste årene har innovasjon i journalistikken gjentatt seg selv med små endringer: et nytt medium, funksjon eller teknologi dukker opp, og vi eksperimenterer villig. VR og 360°-video er intet unntak.

Google, Facebook og Samsung er store teknologiselskap som ivrig holder fram VR som det neste store. Medieselskapene lokkes til å fylle teknologien med innholdet den er avhengig av. New York Times er en av aktørene som har latt seg friste. De produserer nå en 360°-video hver dag, i samarbeid med Samsung.

Men bare fordi teknologien gir publikum muligheten til å føle seg som vannfontenen kunstneren Ai Weiwei drikker fra – slik de kan i en av de ferskeste videoene – bør du la dem gjøre det?

Kanskje det er riktig valg hvis du filmer Gullivers reiser. Men husk at et 360°-kamera også kan gi deg 359 flere muligheter til å gjøre tabber.

Mike Isaac skriver om teknologi i New York Times, og han peker på en interessant problemstilling: teknologisk innovasjon skjer med svært lav risiko for teknologiselskapene. De kan lansere, endre og legge ned ulike funksjoner. Men medieselskapene føler endringene på kroppen umiddelbart, og tar dermed en langt større risiko.

Likevel eksperimenteres det nærmest desperat.

Bare erstatt dagens teknologiske nyvinning og ordene til den legendariske mediespaltisten i samme avis, David Carr, gir like mye mening som da han fikk den første iPaden i 2010 som når vi snakker om VR i 2017:

Er dette vår bro til framtiden? Eller, vent! Det er en galge!
David Carr i 2010

La oss være ærlige: VR og 360°-video er et svært krevende format. Og når nå alle prøver å mestre det nye mediet avdekker det en del åpenbare svakheter. Både hos oss journalister og det nye mediet. Er det egentlig bare bortkasta tid? Hva skal egentlig til for å lage god VR?

Etter å ha brukt utallige timer på å finne se VR og 360°-innhold de siste årene, slår det meg at alt for mange forsøk på journalistikk mangler nøkkelingredisenser som gode historier og historiefortelling. Det er ganske utrolig, all den tid journalistikken bygger på historier og måter å fortelle dem på.

Teknisk sett må vi kaste nesten alt vi kan om tradisjonell medieproduksjon overbord. Dette minner mer om dataspill eller teater. Tenk at rollen din er en audioguide på et museum eller som Petter Smarts «Lille hjelper».

Det var faktisk så sent som i fjor, da jeg virtuelt ble med ABC News’ reporter Alexander Marquardt til Syria, at jeg ble overbevist om at denne teknologien kunne være nyttig også for journalistikken.

Siden har jeg lett etter en lignende opplevelse, men den har vært vanskelig å finne igjen. En av de få utfordrerne var Ben Solomon og New York Times opplevelse fra frontlinjen mot IS i Irak.

Det første spranget mange ønsker å gjøre mot VR er nå vanlig i mange redaksjoner, og tidvis parodisk. Når flere og flere dårlige eksperimenter lages og distribueres til publikum, svekkes kraften til mediet og ryktet til mediene. Historien havner i skyggen, eller er ikke en gang tilstede, fordi teknologien har tatt dens plass.

Derfor vil jeg oppmuntre flere journalister og medieorganisasjoner til å ta en kikk på BBC og hvordan de tilnærmer seg VR og 360°-video. Det er mye å lære, både av resultatene og tenkingen som ligger til grunn.

Å oppleve historien har vært kjernen i BBCs eksperimentering med VR. De holder fram tilstedeværelse som en nøkkel til suksess. Hvis du befinner deg i en skog, handler det om vinden i trærne, greiner som knekker og vann som sildrer.

Dette er ikke noe du ser på TV. Det er noe du opplever. Noe du husker at skjedde deg. Som et verktøy for journalistikk – for å forklare situasjoner, historier og steder – kan det være et av de sterkeste.

Etter min mening ligger BBC langt foran andre aktører, på tross av at de bare har publisert en håndfull opplevelser med VR og 360°-video.

En av grunnene er at de startet med å skrote to av tre prosjekter. Før de begynte å publisere prosjektene, gikk de nøye gjennom de første stegene med å avdekke mediets styrker og svakheter. Til slutt publiserte de kun prosjektene som hadde høy nok kvalitet til å møte publikum.

Lista er allerede satt høyt for opplevelsene. Nå har selskap som Facebook hundrevis av utviklere i sving for å heve den. Da er det på tide å innrømme at publikum ikke trenger å se alle journalisters feilgrep på vei mot full forståelse av mediet.

La oss ta et konkret eksempel.

Legg merke til de primitive omgivelsene rundt Sir David Attenborough (hvem ellers?) når han introduserer deg for verdens største dinosaur.

Husk å sjekk ut deres åtte tips for å produsere VR før du starter med ditt første prosjekt på nyåret.

De lar deg også bli en av flyktningene i en gummibåt på vei over Middelhavet. Ikke så langt unna det Planned Parenthood gjorde, da de lot deg være med på en reise til en av deres klinikker. Opplevelser som dette viser godt fram det emosjonelle aspektet i dette mediet.

Et annet godt eksempel fra oss i det kalde nord kommer fra Sverige og deres Utbildningsradion. Den setter deg i et klasserom hvor du blir utsatt for mobbing av medelever.

Takket være tilgangen på unike lydopptak bygget BBC en historisk VR-dokumentar rundt en soldats minner fra påskeopprøret i Irland. Der inntar du hans rolle. Tanken er at din tilstedeværelse vil øke forståelsen din av et emne eller en situasjon. Akkurat som Nonny de la Peña har gjenskapt faktabaserte hendelser i VR i flere år.

Tross iherdig innsats fra teknologiselskapene, er det ikke det som vil gjøre 2017 til VR’ens år. VR og 360°-video vil bare slå an om folk begynner å ha fantastiske opplevelser med mediet og begynner å snakke med hverandre om dem.

Det er der journalistikken bør spille en avgjørende rolle.

Innlegget er opprinnelig publisert hos The Nieman Foundation for Journalism ved Harvard University.