Hvordan fant journalistene egentlig ut det der?

Kategorier: Journalistikk & NRK

METODERAPPORTER: Selv kan jeg si at jeg har lært helt konkrete triks og metoder fra å lese i metoderapporter og høre kolleger fortelle om sitt arbeid på SKUP-konferansen, skriver Øyvind Bye Skille i NRK Illustrasjon: Øyvind Bye Skille

Åpenhet om metode og åpenhet som verktøy i jobben som journalist.

Mange vet overraskende lite om hvordan journalister jobber. I møte med vanlige folk er det ofte kjent for dem at jeg som journalist lager nyhetssaker til radio, tv, på nett eller i ei avis hvis jeg sier at jeg er journalist.

Hvordan de sakene er blitt til er derimot mer diffust for flere.

Det er litt synd at mange ikke vet hvor omfattende bakgrunnsarbeid som kan ligge bak en nyhetssak. Slik kunnskap er med på å skape bedre forståelse mellom folk flest og mediene.

Åpenhet om metode

Fra norske medier og journalister har det heldigvis blitt mer vanlig med åpenhet rundt metodene som ligger bak sakene som kommer på trykk eller på lufta. Ved store satsninger, som kanskje også er litt kontroversielle, er det nå ikke så uvanlig at en redaktør eller leder skriver om hvordan arbeidet har vært og hvorfor saken publiseres.

Et annet veldig godt eksempel på åpenhet er nok egentlig mest kjent internt i pressekretser.

Hvert år publiseres det flere titalls rapporter om metodene bak de største sakene laget i året som gikk. Metoderapportene publiseres på www.skup.no av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Pressse (SKUP).

I metoderapportene er det mulig å lese hvordan norske journalister har jobbet seg fram til mye omtalte saker – saker som ofte satte dagsorden. Det kommer ofte fram både hva som var utgangspunktet for saken, hvilken bakgrunnsundersøkelser som ble gjort og hvilke humper i veien journalistene har møtt.

Alt dette er veldig nyttig for å skjønne hvordan slike saker jobbes fram, og kanskje burde metoderapportene tilgjengeliggjøres og bli lesning for andre enn bare journalister i større grad enn slik det er nå.

For noe av innholdet kan nok til tider virke faginternt for journalistkretser, og rapportene er tross alt skrevet som et bidrag til den årlige SKUP-konferansen og er inngangsbilletten for konkurransen om den høythengende SKUP-prisen. Samtidig er det helt sikkert mulig å lære noe både for vanlige folk og for andre journalister.

Selv kan jeg si at jeg har lært helt konkrete triks og metoder fra å lese i metoderapporter og høre kolleger fortelle om sitt arbeid på SKUP-konferansen.

20110402 T¯NSBERG: Nick Davies and David Leigh of The Guardian and Kristinn Hrafnsson of Wikileaks talks at a panel debate during the Norwegian journalism conference SKUP.
På SKUP-konferansen deles det metoder, tips og triks mellom journalister. Her fra en paneldebatt om Wikileaks året etter de første store lekkasjene fra det amerikanske forsvaret: Skal alt publiseres rått som Wikileaks eller skal det filtreres som i vanlige medier? (foto: Øyvind Bye Skille)

Her er metoderapportene som pdf-filer fra vinnerne av SKUP-prisen de siste årene:

Alle metoderapportene kan som nevnt finnes på nettsidene til SKUP.

Forståelse for åpenhet

Selv har jeg opplevd at til og med svært medievante personer ikke forstår hva som er bakgrunnen for saker jeg har jobbet med.

I fjor laget jeg noen saker som fikk Kristin Clemet til å først rope ut lekkasje!

Da hun fikk vite at NRK og VG hadde fått dokumenter gjennom normale metoder ved å be om å få innsyn hos offentlige etater skrev hun:

Da er det, såvidt jeg kan skjønne, en saksbehandlingsfeil.
Kristin Clemet i Syretesten – ikke bestått likevel?

Kristin Clemet Illustrasjon: Ståle Grut / NRKbeta via foto fra Nordforsk (CC BY 2.0)
Kristin Clemet Illustrasjon: Ståle Grut / NRKbeta via foto fra Nordforsk (CC BY 2.0)

Sakene handlet om hvordan den mye omtalte instruksen som førte til at Najmuddin Faraj Ahmad skulle tvangsflyttes til Kyrksæterøra hadde blitt til i forvaltningen og hos politikerne i Høyre/Frp-regjeringen – ofte omtalt som Krekar-instruksen.

Clemet reagerte visst svært kraftig på at de interne diskusjonene var blitt spredt i pressen, og at det kom fram hvilken informasjon politikerne hadde fått fra sine fagfolk før de laget de nye reglene. Regler som helt tydelig var svært tett knyttet til enkeltsaken til Najmuddin Faraj Ahmad.

Som journalister hadde vi bare brukt et svært vanlig og nyttig arbeidsredskap, innsynsretten.

Her er formuleringen jeg sendte til Justis- og beredskapsdepartementet for å be om å få vite hva som egentlig hadde skjedd i saken rundt instruksen:

«NRK ønsker innsyn i alle dokumenter i saken som omhandler

Instruks om bestemt oppholdssted og meldeplikt

Med alle dokumenter mener vi alle registreringer som er relevante for saken. Dette inkluderer brev, e-poster, notater, SMS-er og alt annet som etter arkivloven og arkivforskriften burde være journalført på saken fordi de er relevante for saksbehandlingen.»

Hovedregelen i Norge er at alle dokumentene som offentlige etater og kontorer jobber med er mulige å se for både journalister og vanlige innbyggere. Dette prinsippet kalles offentlighetsprinsippet, og er beskrevet slik i loven:

Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.
Offentleglova § 1

Dette prinsippet er så viktig at det til og med er tatt med i grunnloven:

Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Grunnloven § 100

Disse reglene er noe jeg bruker mye i mitt arbeid, og det var blant annet med på å gjøre det mulig å lage saken om USAs ønske om at Snowden skulle arresteres om han kom hit.

Nå er den saken mer aktuell enn på lenge med søksmålet Snowden har startet mot staten.
Hvis noen vil vite litt mer om hvordan jeg og vi i NRK jobber.

Her er noen av metoderapportene jeg har vært med på å lage:

  • 2015: Radonfare: Påvirkning fra radon i norske boliger, skoler og barnehager
    – sammen med Marit Higraff
  • 2015: Forsvaret som forsvant: Eiendomsforvaltning og bruk av offentlige midler etter den kalde krige
    – sammen med Ståle Hansen, Marit Higraff, Espen Andersen og Eirik Veum
  • 2015: Scandiland: Et skandinavisk forum for pedofile på det mørke nettet
    – sammen med Henrik Lied, Marius Arnesen, Ellen Borge Kristoffersen, Ståle Hansen
  • 2014: Jakten på IS: Om kontakt med en IS-avhopper og hvordan Norge betalte for et sykehus i IS-område – sammen med Mohammed Alayoubi og Tormod Strand
  • 2012: Trøbbel i tårnet: Om hvordan lønnskamp blant flygeledere og dårlig styring fra Avinor fikk store konsekvenser for mange flypassasjerer  – sammen med Peter Svaar
  • 2011: En rød gummibåt: Om hvordan NRK jobbet med saker om beredskap etter 22. juli – sammen med resten av NRKs 22. juli-redaksjon
  • 2010: Nåla i høystakken: Om hvordan NRK jobbet med lekkede Wikileaks-dokumenter fra krigen i Afghanistan – sammen med bl.a. Astrid Randen og Espen Andersen

Innlegget er først publisert på Øyvind Bye Skilles blogg.

3 kommentarer

  1. Fantastisk at dere deler dette!
    Som Andreas sa: Velding interessant lesning!

    Håper NRKBETA fortsetter å løfte teppet på denne måten. Er utrolig spennende å se, samt det gir et bedre bilde av alt arbeidet som gjøres for å skape det sluttprodukt som offentligheten ser. 🙂

    Kjør på!

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.