– Jeg gikk på en solid smell

---

En ny generasjon journalister blir oftere eksponert for særdeles støtende innhold på jobb. Einar Otto Stangvik i VG møtte veggen etter et stort graveprosjekt. Redaksjonene må endre hvordan de jobber, sier tidligere Associated Press-redaktør.

Enten det brukes som research til større prosjekter eller i løpende nyhetsdekning, er brukerskapt innhold en stadig viktigere kilde for mediene. Dette er innhold skapt av andre enn profesjonelle medier og byråer – i all hovedsak publikum. På engelsk brukes forkortelsen UGC: user generated content.

VG skrev i fjor serien Nedlasterne. I ti måneder kartla og identifiserte VG nordmenn som skal ha lastet ned bilder og filmer av seksuelle overgrep mot barn. Dette var kun mulig gjennom omfattende innsamling og gjennomgang av data.

Einar Otto Stangvik jobber hos VG. Han er etisk hacker og en av VGs fremste eksperter på datasikkerhet.

Etter å ha jobbet i IT-bransjen en årrekke, jobber han nå som sikkerhetsanalytiker i VG.

Det var Stangvik som avslørte en tidligere Høyre-politikers tyveri og spredning av intime bilder av norske kvinner. Politikeren ble senere dømt til fengsel for datainnbrudd.

Svart rom

Vi har i tiden etter Nedlasterne-prosjektet møtt Stangvik flere ganger, for å snakke om prosjektet og konsekvenser det har hatt.

Høyt oppe i etasjene i VG-bygget i Akersgata 55, leder Stangvik oss til et ganske spesielt rom.

Det finnes grønne og hvite rom i bygget, men her i et helt svart konferanserom kalt «blackroom», jobbet VG med Nedlasterne-saken.

Også Kripos har et rom som bærer samme navn og innredning – i sorgens farge. Der sitter politiets gruppe som gjennomgår overgrepsmateriale.

I dagene etter avsløringen av nedlasterne ble politikerne opprørte, bevilget mer penger – og journalistene dekket behørig metoden som ble brukt.

Stangvik avdekket og analyserte dataene som ga VG identiteten til nordmennene som skal ha lastet ned overgrepsmateriale.

Hvordan har saken påvirket ham?

Avstand

Stangvik har jobbet på flere graveprosjekt, men har sitt daglige virke i VGs driftsavdelingen. Der staker han ut kursen for sikring av digitale ressurser og journalister på reise. I tiden etter Nedlasterne, måtte han holde redaksjonens ulike graveprosjekt på avstand.

– Det er ikke alle graveprosjekter man blir sliten av, for det er et godt spenn i temaer her. Men du nærmer deg en arbeidsmodus hvor du er nødt til å fokusere helt sinnsykt på det du holder på med. Du kan ikke jobbe bare litt med graving, jeg klarer i hvert fall ikke det. Enten er du helt inne i det, eller helt ute. Ofte handler det om å slå seg igjennom mange vegger og finne flest mulig veier til informasjonen. Til en hver tid må det derfor være en prosess som ligger og ulmer for at du skal klare å se de ulike sammenhengene, sier Stangvik.

Graveprosessen er tidkrevende, samtidig som den både gir og tar energi. Stangvik sier man vanskelig kommer i riktig modus om man bare jobber med et prosjekt noen timer av gangen. Hvis man i tillegg jobber med ting som er tunge og vanskelige, koster det mye mer.

– Det er ikke alltid det er innholdet man ser, som er det tyngste. Det kan også være hvordan du er nødt til å sette deg inn i tankesettet og modusen til noen andre. Du lever deg inn i holdninger og tanker til ekstremister, overgripere eller andre miljø en jobber mot, forteller Stangvik.

Som journalist har man gjerne én vei inn, hvor man får innblikk i noen andres verden. Ønsker man å finne mer informasjon, må man sette seg inn i hvordan de som har valgt å være en del av dette tenker. Hvilke nettsider ville de delt den og den typen informasjon? Hvilken måte ville de kommunisert med den og den forbindelsen? Hvor ville man publisert bilder?

– Alle disse tingene blir en del av prosessen. Du må kjenne til hvordan de tenker og bli en av dem på en eller annen måte. Sånn var det i nedlaster-saken, sier Stangvik.

Ulik type informasjon

– Jeg sier ikke at jeg sitter og tenker som en pedofil, men en er nødt til å ta inn over deg måten de bruker nettet og kommuniserer på, for å skjønne dem godt nok til å forstå hva de leter etter, forteller han.

Med overgrepsmateriale er det åpenbart hvor utfordrende det er å jobbe med. Men også hatet, drapstrusler og andre ytringer fra ekstremistmiljøer kan være belastende for de som leser det.

– Det er veldig sprik i informasjonen jeg leter etter. Det kan være overgrepsmateriale, portrettbilder av en islamist eller relasjoner mellom forskjellige personer. Det er selvfølgelig også mer ufarlige historier, hvor man graver etter relasjoner eller pengeflyt eller sånne ting, sier han.

Prosjektene Stangvik jobber med varierer sterkt. Datakunnskapene lar ham finne og gjennomgå langt større mengder materiale enn journalister tradisjonelt har hatt mulighet til. Stangvik er koblings og nettverksorientert, og bygger sine egne verktøy underveis i projektene for å håndtere all informasjonen.

– I en del situasjoner, som når jeg leter etter grafiske ressurser, kan jeg nok både finne og bli eksponert for mer innhold på kortere tid enn andre, sier han.

– Man forholder seg til datamaskinen. Du er på et trygt sted med en kollega én meter borte, og kaffekoppen innenfor rekkevidde. Likevel får du innblikk i mørke, dystre, tunge og fæle ting. Det verste eksemplet er overgrep. Selv om du ikke vil, ser du greier som ødelegger deg, sier Stangvik.

Han tror det ville gjort en forskjell å oppsøke en institusjon, og se på dette materialet der i mer kontrollerte former. Ikke ulikt hvordan Kripos jobber med slikt materiale. Mer om det senere.

Ikke alene

– For meg handler det mest om at man ikke er alene om det. At man kan jobbe i et team, hvor det er flere som deler på byrden, sier Stangvik.

– Når man kommer i gang med et prosjekt som Nedlasterne, får man en sterkere og sterkere driv til å løse dette, fordi det er grusomt. Man trenger noen som stiller spørsmålet om man har det bra, eller om vi «har gjort nok i dag». Akkurat nå mangler nok de kontrollmekanismene. En har ikke gjort solide nok vurderinger fra starten, hvor man burde hatt samtaler og gjennomgang av hvilke reaksjoner man kan få når man jobber med denne typen materiale, sier Stangvik.

– Støtten har vært der, men den må man som regel oppsøke selv. Jeg har nok sendt ut signaler om at jeg har vært stødig og stabil underveis – og nok tenkt det selv også. ”Dette er OK, vi fikser og tåler det her”. Jeg har ikke meldt behovet, og andre har ikke vært i stand til å se at ting ikke har vært helt på stell, forteller Stangvik.

Solid smell

Han sier at det i ettertid har vært viktig å snakke ut. I tiden etter Nedlasterne har han hatt jevnlige samtaler med en sykepleier med spesialkompetanse på krisehåndtering.

– Jeg gikk på en solid smell i etterkant, av flere årsaker. Én var tomrommet som oppstår etter man har levert fra seg noe så stort. Ambisjonene vi hadde var langt høyere enn det som var realistisk å få til. Du føler at du ikke kom noen vei, at du ikke har løst en dritt. Temaet nådde aldri dagsorden i særlig grad, og politikerne børstet skuldra og gikk videre, sier Stangvik.

Etter en lang og intens periode med graving var Stangviks mentale forsvar redusert til et minimum. Han var også nylig blitt far for første gang.

– Jeg var langt nede, og hadde vanskelig for å håndtere følelsene som kom min vei. Jeg var på god vei inn i en depresjon, og gammelt grums kom tilbake med full styrke fordi jeg var så langt nede. Det var som å løpe rett inn i en vegg, forteller Stangvik.

Kripos

Kripos gjennomgår mye overgrepsmateriale for å kunne føre bevis i straffesaker, og har lang erfaring og en praksis få mediehus kan skilte med.

De har et fysisk miljø som er tilrettelagt for gjennomgang av overgrepsmateriale. Et eget kontorlandskap brukes brukes spesifikt til dette.

– Vi har verktøy som gjør det raskere og mer skånsomt å gå igjennom dette. Vanlige brukere vil ta opp ett og ett bilde på en stor skjerm og få det flashet i øynene, forteller Lena Reif i Kripos.

Dette er vanlig praksis for journalister som leter etter stoff for å dekke en fersk nyhetshendelse. Dermed kan ting oppleves sterkt. Reif forteller at de har verktøy som lar dem se opp mot 20 bilder samtidig. De scanner raskt store mengder materiale uten å gå detaljert inn i det.

Enkelte ganger må man likevel gå grundigere inn i det, men Kripos har teknikker som å skru av lyden på filmer og lete etter ting som er egnet for etterforskningen. Kripos konsentrerer seg eksempelvis heller om sengetøy og andre detaljer i bildet, enn selve overgrepet, forteller Reif.

– Det er en fordel med tidligere erfaring fra politiet. Det er en forferdelig del av jobben å måtte se på at et barn utsettes for overgrep, sier Reif.

– Drivkraften er at dette er veldig meningsfylt. Det fins ingen viktigere jobb enn å stoppe overgrep og utnytting av barn, forteller hun.

De ansatte har tett oppfølging og samtaler med sine ledere. En er også klar på at det i visse faser av livet ikke passer å se på slike bilder.

– Et godt fagmiljø er veldig viktig. Det å jobbe i et team og ikke sitte alene er også viktig. Man må kunne prate om det grusomme man ser og hører. Selv om vi er profesjonelle, må vi også kunne spøke og le i hverdagen, sier Reif.

KRIPOS har et årlig HMS-opplegg hvor alle som jobber med dette samles. De gjennomgår naturlige reaksjoner, faresignal på utbrenthet og alle ansatte har en obligatorisk samtale med psykolog en gang i året. Alt i forebyggende hensikt.

– Vi har lav terskel for kollegastøtte. Noe av det viktigste er de små samtalene mellom kolleger som jobber med det samme. Det er ofte vanskelig for utenforstående å sette seg inn i jobben, sier Reif.

En ny type medieinnhold

Fra mobilen som alle har i lommen kan man enkelt publisere bilder på sosiale medier. Stort sett alle nyhetshendelser formidlet i media de siste årene har blitt presentert ved hjelp av bilder fra øyenvitner.

På den ene siden kan det være folkets bilder fra 17. mai-feiring, men det åpner også for nærbilder av tragedie og ulykke. I ytterste konsekvens faller IS’ mange henrettelsesvideoer også inn i kategorien brukerskapt innhold.

– De siste par årene har man sett en økning av denne typen innhold, sier Fergus Bell til NRKbeta. Han var tidligere sjef for brukerskapt innhold hos Associated Press, men jobber nå for sitt eget selskap.

Den økte tilgangen på rimelige smarttelefoner har forsterket dette bildet.

– Hovedsakelig har det skjedd fordi man har brukt mer av det, og på den måten gjort folk oppmerksomme på at deres bidrag er det som skaper nyhetene. Slik får folk øynene opp for at dette er en legitim måte å dele informasjon og bilder fra hendelser, sier Bell.

Nyhetsorganisasjonene selv har endret holdningen til brukerskapt innhold, mye på grunn av den enorme mengden som er tilgjengelig.

– Det er et vindu til en verden du ikke kan besøke ellers, fordi du som journalist ikke vil nå fram tidsnok, sier Bell.

Det som tidligere ble sett på som ren amatørvideo har endret karakter. Nå har det meste høy teknisk kvalitet

– Uredigert brukerskapt innhold er faktisk ganske nyttig ettersom stadig flere redaksjoner dekker verdensnyheter. Samtidig ser vi nå at folk putter falskt eller misvisende innhold inn i videoene sine. Det har det definitivt blitt mer av den siste tiden, forteller Bell.

NRKbeta skrev om dette etter terror-aksjonene i Paris i november, men i tilknytning til stort sett alle større nyhetshendelser blir det også publisert falsk informasjon. Verifisering har derfor vokst fram som et eget fagfelt innenfor journalistikken. Det krever kunnskap, og nøye gjennomgang av innholdet.

Påvirker journalister

Kun minutter etter Malaysia Airlines rute MH17 var skutt ned i Ukraina var bilder fra bakken kun et par tastetrykk unna. Sterke bilder fra hendelser som flyktningkrisen og terrorangrep verden over har satt spor i offentligheten. For journalistene som leter etter informasjon, er de ufiltrerte bildene fra åstedet raskt på skjermen.

Fordi journalister nå i langt høyere grad blir eksponert for brukerskapt innhold, kommer de i økende grad også i kontakt med visuelt og støtende innhold. Bell sier det både anekdotisk og vitenskapelig er bevist at dette påvirker folk.

– Ny forskning viser at det er like skadelig å bli eksponert for denne typen traumatisk innhold, som det er å være ute i felt, sier Bell.

I en studie utført av Eyewitness Media Hub sier 40 prosent av de spurte at å se på støtende innhold har hatt en negativ påvirkning på dem.

Som journalist ute i felt har man rutiner, sikkerhetsopplegg – og i tillegg en mengde adrenalin som gjør det enklere å takle og bearbeide en dramatisk situasjon. Journalister som sitter trygt bak dataskjermen i et redaksjonslokale kan likevel oppleve traumatiske hendelser. Få redaksjoner er i dag bevisst dette, og færre har rutiner for hvordan journalister skal jobbe med det som bokstavelig talt kan kalles brukerskapt råvare.

Mengden er problemet

– Alle kan bli opprørt av en bestemt video, men det er ikke det som gjør at folk blir påvirket. Det er den konstante eksponeringen mot denne typen innhold som gjør at folk blir dårlige, sier Bell.

Han sier at tidligere var det gjerne slik at man måtte se igjennom en slik video for å få bekreftet noe spesielt. Nå må man ofte tråle igjennom store mengder video for å finne saken en leter etter.

– Du kan ikke være modig eller ”ta en for laget” i møte med dette. Den mest hardbarka og erfarne journalist, som har sett mange forferdelige historier, vil ikke ha noe beskyttelse mot dette. Det kan ramme hvem som helst, sier Bell.

Stangvik mener at forberedende samtaler før en setter i gang med slikt arbeid er svært viktig.

– Erfaringene i etterkant har tydelig vært at hvis andre skal tråkke lignende løype, eller jobbe mot noe som er utfordrende, er det lurt å ha noen forberedende samtaler. Du bør gå noen runder med både deg selv og kolleger. Hvis jeg på noen som helst måte representerer andre i samme bransje, er det viktig at vi få noen mekanismer på plass for å takle dette, sier Stangvik.

NRK bevisst utfordringen

NRK merker også at brukerskapt innhold blir stadig vanligere. Jobben med å finne denne typen materiale går ofte til én person som har kompetanse nok til å finne innholdet på ulike sosiale medier. Dermed spres ikke byrden av å se på og vurdere innholdet i redaksjonene.

– Vi ser at det er mange bilder som fins i sosiale medier og andre nettsteder som kan være bra for oss å bruke. Det er en fantastisk mulighet at folk som er ute på et drama ønsker å legge ut ting og dele det. Det gir også noen utfordringer. Er det ekte? Har vi rettigheter til å bruke det? spør Anders Børringbo, konstituert reportasjeredaktør i NRK Nyheter.

NRK har prosedyrer for debrief av personell som har jobbet med store kriser, som tsunamien i 2004 og angrepet på Oslo 22. juli. De som i dag jobber opp mot sosiale medier, har ennå ikke fått den samme oppfølgingen.

– Vi har reflektert over påvirkning i alt for liten grad. Vi har prosedyrer for debrief av folk som har vært ute på alvorlige oppdrag, men det at folk ser heftig bildestoff på deskene har vi ikke vært spesielt oppmerksomme på. Vi er nødt til å gå inn i det og se nærmere på konsekvensene det kan få, sier Børringbo til NRKbeta.

Varsom tilnærming

Flere initiativ både globalt og nasjonalt har vært med å sette fokus på rutiner for brukerskapt innhold. Det dreier seg i hovedsak om rettigheter og rutiner ved bruk. Påvirkningen det har på journalistene har så langt ikke vært på dagsorden.

– Det er tydelig at nyhetsorganisasjoner som VG og andre må ta dette på alvor i tiden som kommer. I hvert fall hvis man skal støtte seg mer på brukerskapt innhold og motta mer på kortere tid. Det skal ikke være feil av deg å flagge hva du synes er ubehagelig, sier Stangvik.

Vi kan konkludere med at det i høyere grad bør diskuteres mer åpent at denne typen arbeid foregår, hvorfor det må gjøres, hvem som tar belastningen i redaksjonen, og at kollegastøtte er nødvendig. Rutiner for arbeid med brukerskapt innhold er til syvende og sist et lederansvar. Det digitale skiftet gir nye redaksjonelle utfordringer. Etikken på området bør komme på plakaten.

Når det kommer til brukerskapt innhold tilsier all erfaring at vi trenger redaktører som er varsomme – også med sine egne.