nrk.no

Nyhetenes endelikt: Slik slukte Facebook journalistikken – og verden

Kategorier: Det sosiale nettet & Journalistikk

Facebook og grunnlegger Mark Zuckerberg har 2,2 milliarder brukere innom hver måned, sa selskapet i september. Illustrasjon: Ståle Grut med foto fra Alessio Jacona og NASA

Nesten uten at vi merker det skjer det noe veldig dramatisk med medielandskapet vårt, det offentlige rom og journalistikken. Garantert uten den offentlige debatten – og granskningen – denne omveltningen fortjener.

Nyhetenes økosystem har endret seg mer på fem år, enn de fem hundre foregående årene.

Vi ser store sprang i teknisk kapasitet – virtuell virkelighet, live video, kunstig intelligens, nyhetsroboter, lynmeldinger og meldings-apper. Vi ser store endringer i kontroll og finansiering. Dette plasserer fremtiden for vårt publisistiske økosystem i hendene på noen få. Disse få kontrollerer nå skjebnen til de mange.

De sosiale mediene har ikke bare svelget journalistikken, de har slukt alt. De har spist politiske kampanjer, banksystemer, personlige historier, utelivsbransjen, detaljhandelen, selv myndigheter og sikkerhet. Telefonen i lommen er vår portal til verden. Jeg troar på mange måter det betyr enormt spennende muligheter for utdanning, informasjon og tilkobling. Det bringer også med seg mulige farer og risikoer av mer eksistensiell karakter.

Emily Bell under South by Southwest-konferansen i 2012 Foto: Mohamed Nanabhay (CC BY 2.0)
Emily Bell under South by Southwest-konferansen i 2012 Foto: Mohamed Nanabhay (CC BY 2.0)

Journalistikk er ikke den viktigste funksjonen for sosiale plattformer, men den er av sentral interesse for de som bruker dem.

Internett og det sosiale nettet åpner for at journalister kan gjøre en potent jobb. Det bidrar samtidig til at publisering av journalistikk ikke blir særlig økonomisk gunstig.

To viktige ting har allerede skjedd uten at vi har viet nok oppmerksomhet til dem:

For det første har nyhetsutgivere mistet kontroll over distribusjonen.

Sosiale medier og plattformselskaper tok over det utgiverne aldri fikk til, selv ikke om de hadde ønsket det. Nå filtreres nyhetene gjennom algoritmer og plattformer som er både ugjennomsiktige og uforutsigbare. Nyhetsbransjen omfavner denne trenden. De digitalt innfødte selskapene som Buzzfeed, Vox og Fusion har bygget sin tilstedeværelse under den forutsetning at de arbeider innenfor dette systemet, ikke mot det.

Den økte makten som tilfaller sosiale medie-selskapene er det andre, uunngåelige resultatet av alt dette.

De største plattform- og sosiale medier-selskapene, Google, Apple, Facebook, Amazon – til og med de nest største som Twitter, Snapchat og de framvoksende chat-app selskapene – har blitt svært mektige når det kommer til å kontrollere hvem som publiserer hva til hvem, og hvordan en publikasjon tjener penger.

I så måte er maktkonsentrasjonen langt større enn den noen gang har vært tidligere i historien.

Nettverk favoriserer stordriftsfordeler, så vår forsiktige bevaring av mangfoldet i mediemarked som Storbritannia forsvinner med et trylleslag. Markedsdynamikken og lovene som tidligere har hjulpet med å bevare bevare mediemangfoldet, fungerer ikke i møte med de sosiale gigantene.

Mobilrevolusjonen er årsaken til mye av dette.

På grunn av mobilrevolusjonen har tiden vi bruker på nettet, alle tingene vi nå gjør der og oppmerksomheten vi vier plattformene eksplodert.

Designet og egenskapene til telefonene våre (takk, Apple) favoriserer apper som fremmer nye brukervaner. Ny forskning gjort av Google på Android-plattformen deres, viste at selv om vi har i gjennomsnitt 25 apper på mobilene våre, bruker vi bare fire eller fem av dem hver dag.

Av de appene vi bruker hver dag, går en stor andel av tiden til en sosiale medier-app. Akkurat nå er Facebooks rekkevidde langt større enn noen annen sosial plattform.

Majoriteten av amerikanske voksne er Facebook-brukere, og størsteparten av disse brukerne får jevnlig en eller annen form for nyheter fra Facebook. I følge data fra Pew Research Centre betyr det at rundt 40 prosent av amerikanske voksne anser Facebook som en nyhetskilde.

Så, la oss oppsummere.

  • Folk bruker i økende grad smarttelefoner til alt.
  • De gjør det i hovedsak gjennom apper, og spesielt sosiale medier og meldings-apper som Facebook, Whatsapp, Snapchat og Twitter.
  • Konkurransen om å bli en slik app er knallhard. Konkurransefortrinnet for plattformer beror på å holde brukerne inne i appen. Jo flere brukere innenfor din app, desto mer vet du om dem. Jo mer av denne informasjonen som brukes for å selge reklame, desto høyere blir inntektene dine.

Konkurransen om oppmerksomheten er hard. Google, Facebook, Apple og Amazon – Apokalypsens fire ryttere (fem om du legger til Microsoft) – har inngått en langvarig og brennhet krig over hvilke teknologier, plattformer og selv ideologier som skal vinne fram.

På grunn av dette har journalister og nyhetsutgivere det siste året uventet skjønt at det er de som blir begunstiget av denne konflikten.

I løpet av det siste året har Snapchat lansert sin Discover-tjeneste, som åpnet for egne kanaler til merker som Vice, Buzzfeed, Wall Street Journal, Cosmo og Daily Mail. Facebook lanserte Instant articles, som de nylig åpnet for alle utgivere i april. Apple og Google fulgte raskt etter, med henholdsvis Apple News og Accelerated mobile pages (AMP).

Uten ønske om å bli utelatt, lanserte Twitter sin egen «Moments», en samling av populære elementer på plattformen som forteller en mer helhetlig historie om ulike hendelser.

Google og de store sosiale plattformene satser nå på å være et hjem for innholdsleverandører med hhv. Googles AMP, Snapchats Discover, Twitters Moments og Facebooks Instant articles.
Google og de store sosiale plattformene satser nå på å være et hjem for innholdslevrandører med hhv. Googles AMP, Snapchats Discover, Twitters Moments og Facebooks Instant articles.

Det er veldig gode nyheter at ressurssterke plattformselskaper utformer systemer som distribuerer nyheter. Men idet en dør åpnes, stenges en annen.

Utgivere blir forledet til å publisere direkte i apper og nye systemer, som raskt vil øke deres publikum på mobil. På samme tid annonserte Apple at de ville tilby nedlasting av programvare som blokkerer annonser i sin App store.

Med andre ord: hvis alternativet ditt som utgiver er å gå inn på en distribuert plattform for å tjene penger gjennom mobilreklame, kan alle med en Iphone nå blokkere reklame og de uheldige sporingsprogrammene som følger dem. Artikler som vises gjennom plattformer som Discovery på Snapchat eller Instant articles på Facebook er stort sett immune mot annonseblokkering.

Den allerede lille andelen av mobilannonsering som utgivere skaffer seg på egen hånd, blir dermed effektivt kuttet ut. Selvfølgelig kan man legge til at utgiverne hadde det i vente, all den tid de har nedlesset sidene sine med påtrengende annonser ingen ønsket i utgangspunktet.

De kommersielle utgiverne har tre alternativer.

En er å publisere mer av journalistikken rett inn i apper som Facebook og deres Instant articles. Der er annonseblokkering ikke helt umulig, men langt vanskeligere enn på nettleser-nivå. Som en utgiver sa til meg:

Vi ser på hvor mye vi kan tjene på mobil, og mistenker at selv om vi ga alt direkte til Facebook, ville vi fortsatt være bedre stilt enn nå.
Utgiver til Emily Bell

Likevel, risikoene ved å være avhengige av inntektene og trafikken fra en distributør er svært høy.

Den andre muligheten er å bygge andre forretningsmuligheter og inntekter utenfor distribuerte plattformer. Aksepter at å søke et stort publikum gjennom andre plattformer ikke bare ikke hjelper deg, men aktivt skader journalistikken din. Begynn å måle publikums engasjement heller enn størrelse.

Medlemskap eller abonnement er vanligvis vurdert i denne konteksten. Ironisk nok er forutsetningene for dette å ha en sterk merkevare som abonnenter føler tilhørighet til. I en verden hvor innholdet er svært distribuert er dette langt vanskeligere å oppnå, enn når det knyttes til ferdigpakkede fysiske produkter. Selv i en håndfull av tilfeller hvor abonnement fungerer, gjør det ofte ikke opp for underskuddet i annonsering.

Det tredje er, selvfølgelig, å lage reklame som ikke ser ut som reklame i det hele tatt. Slik oppdager ikke annonseblokkeringen den. Dette pleide å bli kalt tekstreklame eller sponsing, men er nå kjent som «native advertising». Det utgjør nesten en fjerdedel av all digital skjermreklame i USA.

Digitalt innfødte selskapere som Buzzfeed, Vox og hybrider som Vice har brutt ut av de feilende utgiver-modellene ved å praktisk talt bli reklamebyråer. Reklamebyråene står selv i fare for å mislykkes.

Det jeg mener med det, er at de nevnte selskapene selv inngår avtaler direkte med annonsører. De lager virale videoer og GIFer som vi nå ser over alt på Facebook. Så publiserer de dem til et publikum som tidligere har likt eller delt annet innhold fra dem.

Den logiske slutningen mange utgivere har fattet, er å satse på egne apper. Men som vi har sett, må selv din egen app være kompatibel med andres distribusjonsstandarder for å fungere. Å investere i og opprettholde din egen tilstedeværelse kommer i en tid når annonsering (spesielt på papir) er under press, og nettannonseringen ikke vokser nevneverdig.

Den kritiske balansen mellom destinasjon og distribusjon er sannsynligvis den vanskeligste innvesterings-avgjørelsen tradisjonelle utgivere er nødt til å ta akkurat nå.

Utgivere rapporterer at Instant articles gir dem kanskje tre eller fire ganger den trafikken de forventet. Fristelsen for utgiverne til å gå «all in» på distribuerte plattformer, og bare begynne med journalistikk og historier som virker på det sosiale nettet, blir sterkere. Jeg kan forestille meg at vi vil se nyhets-selskaper som forlater produksjonskapasitet, teknologisk kapasitet, selv reklameavdelinger. De vil delegere det til en tredjepartsplattform i et forsøk på å holde seg flytende.

Dette er en høyrisiko-strategi: Du mister kontroll over forholdet til publikum, inntekter og veien sakene må ta for å nå fram dit de skal.

Med milliarder av brukere og hundretusenvis av artikler, bilder og videoer som publiseres på nett hver dag, må de sosiale plattformene benytte algoritmer. De sorterer det viktige, siste og populære for å bestemme hvem som burde se hva. Vi har ikke noe annet valg enn å stole på at får til dette.

Faktisk har vi lite eller ingen innsikt i hvordan de ulike selskapene sorterer nyheter. La oss si at Facebook bestemmer seg for at video-saker vil gjøre det bedre enn tekst-saker. Dette vil vi aldri få vite uten at de forteller det til oss, eller at vi observerer det selv. Dette er et uregulert felt og ingen gjennomsiktighet i hvordan systemene virker på innsiden.

Det er store fordeler ved at en ny type teknisk kyndige, samfunnsbevisste, økonomisk vellykkede og svært energiske mennesker som Mark Zuckerberg tar over funksjoner og økonomisk makt fra noen av de trauste, politisk fastlåste og tidvis korrupte portvokterne vi har hatt tidligere.

Men vi bør være oppmerksomme på at dette også er et dyptgripende kulturelt, økonomisk og politisk skifte.

Vi overlater spakene til viktige deler av vår offentlighet og privatsfære til et svært begrenset antall personer, som ikke er på valg eller holdes ansvarlige.

Vi trenger regulering for å sikre at alle borgere får lik tilgang til nettverkene av muligheter og tjenester de trenger. Vi trenger også å vite at all offentlig tale og ytring vil bli håndtert gjennomsiktig, selv om alt ikke kan behandles likt. Dette er grunnleggende forutsetninger for et fungerende demokrati.

For at dette skal skje, må det i det minste være noe enighet om at ansvaret på disse områdene flytter seg. De som bygget disse plattformselskapene gjorde det ikke for å overta ansvaret for en fri presse. Faktisk er de ganske skremt av at dette er resultatet av deres suksess.

En av kritikkene som så langt har blitt rettet mot disse selskapene er at de har drevet «cherry picking» av de lønnsomme delene av publiseringsprosessen. Å lage god journalistikk er dyrt, og dermed satt helt på sidelinja. Hvis dagens begynnende eksperimenter som Instant articles leder til et mer integrert forhold med journalistikken, er det mulig vi vil se et betydelig skifte av produksjonskostnader i kjølvannet, spesielt rundt teknologi og annonsesalg.

Det så en gang ut som informasjon ville bli fullstendig demokratisert gjennom framveksten av det åpne nettet. Når nye mellommenn nå kommer til, i motsetning til at alle forsvinner får det konsekvenser. Det vil gjøre mekanismene for å finansiere journalistikk dårligere før de blir bedre. Ser en på utsiktene for mobilreklame og de aggressive vekstmålene selskapene som Apple, Facebook, Google har for å møte børsens krav, er det rimelig å si at med mindre sosiale plattformer gir langt mer penger tilbake til kilden, vil nyhetsproduksjon sannsynligvis bli et profittløst oppdrag heller enn en kapitalistisk motor.

For å være bærekraftig, vil nyhets- og journalistiske-virksomheter radikalt måtte endre sitt kostnadsgrunnlag. Det virker mest sannsynlig at den neste bølgen av medieselskaper vil bli formet rundt en studiomodell for å håndtere forskjellige historier, talent og produkter på tvers av et bredt spekter av dingser og plattformer. Idet dette skiftet skjer, vil det å legge ut journalistikk direkte på Facebook eller andre plattformer bli regelen heller enn unntaket. Selv å vedlikeholde et nettsted kan bli nedprioritert til fordel for hyperdistribusjon.

Skillet mellom plattformer og utgivere vil smelte helt.

Selv om du tenker på deg selv som et teknologiselskap, tar du viktige beslutninger om alt fra tilgang til plattformer, former for journalistikk og uttrykk, inkludering eller forbud mot visse typer innhold og aksept eller avvisning av forskjellige utgivere.

Det som skjer med den aktuelle typen nyhetsutgivere er et mye mindre viktig spørsmål enn hva slags nyheter og informasjonssamfunn vi ønsker å skape, og hvordan vi kan bidra til å forme dette.

Teksten er en lett redigert versjon av en tale Emily Bell holdt ved Cambridge 2. mars, kalt «The End of the News as We Know It: How Facebook Swallowed Journalism«. Et opptak er tilgjengelig på Youtube. Teksten ble først publisert i Columbia Journalism Review og er oversatt av Ståle Grut etter avtale.

Sluker Facebook journalistikken?

  • World Association of Newspapers and News Publishers omtaler Bells tale som apokalyptisk, og har intervjuet journalist-professor Jeff Jarvis i anledningen.
  • Jarvis er uenig med Bell.
  • Han mener det ikke er Facebook som er utfordringen, men brukerne.
  • «Skal vi tjene offentligheten, må vi være der den er», sier han.

Her kan du lese saken Jeff Jarvis: Stop being jealous and start solving problems

33 kommentarer

  1. Arnstein Bjone

    Facebook og Google har en fantastisk evne til å se noen år inn i fremtiden. De bruker alle oss andre som små brikker til å gi dem enorme mengder hjelp, feedback og informasjon som de senere bruker til å gå fra styrtrike til ufattelig rike, og i praksis oppnå monopol.

    jeg hjelper f.eks. til med å forbedre GT (Google Translate). Den eneste «belønningen» jeg får er diverse «badger». Mao. omtrent som på søndagsskolen. Jeg hjelper ikke til fordi jeg er naiv, men forbedringen av GT vil komme hele verden til gode. F.eks. har GT fra norsk til engelsk blitt vannvittig mye bedre på få år.

    Svar på denne kommentaren

    • Øystein Andersen (svar til Arnstein Bjone)

      Vel. Hva med NRK? De styrer skuta selv over på FB
      Andre aviser mister kunder pga av NRK også.
      Om noen år er alle over i en ny fase.

    • Nils Kristianssen (svar til Øystein Andersen)

      Skulle akkurat til å si det samme om andre norske nettaviser (Schibsted et al). De bruker sin statsstøtte til å kopiere andre folks apper og forretningsideer, for så å reklamere for dem på sine nettaviser. Dette er ufattelig urettferdig og ødelegger for lokalt næringsliv.

    • Magne Henriks (svar til Arnstein Bjone)

      Google Translate er for oss brukere en gratistjeneste, hva er da galt i at Google nytter vår bruk til å forbedre den?

      Er det noe jeg ikke har forstått her?

    • Vegard Gjuvsland (svar til Magne Henriks)

      Det å måtte se reklame er en kostnad. Man går fra å være en kunde til å bli et produkt, og de fleste merker jo det. Slik sett er det ikke helt «gratis».

  2. Birgitta Garvik

    De første åra etter internett kom synes jeg var bra . Etter facebook synes jeg ‘debatten’ har blitt fordummet og flat. Vi har ingen felles plattform for debatt.
    ‘Debatten’foregår på facebooksider som bare få vet om.
    Det er noe ‘syforeningsaktig’over det hele og et totalt tilbakeskritt ,spør du meg.
    Det føles som vi alle er privatisert og har vårt eget privatisert ‘debattliv’!

    Svar på denne kommentaren

    • Ståle Grut (NRK) (svar til Vidar Havellen)

      Hei Vidar!

      Den er oversatt fra setningen:

      Networks favour economies of scale, so our careful curation of plurality in media markets such as the UK, disappears at a stroke, and the market dynamics and anti-trust laws the Americans rely on to sort out such anomalies are failing.

      Den refererer til maktforskyvningen mot store aktører som Facebook. Bell skriver at markedsdynamikken og lovene som tidligere har hjulpet med å bevare bevare mediemangfoldet, ikke fungerer i møte med de store sosiale plattformene.

    • Ståle Grut (NRK) (svar til Vidar Havellen)

      Endret den til følgende:

      Markedsdynamikken og lovene som tidligere har hjulpet med å bevare bevare mediemangfoldet, fungerer ikke i møte med de sosiale gigantene.

    • Ståle Grut (NRK) (svar til kai a. olsen)

      Hei, det var leit å høre at du er misfornøyd. Har ikke brukt Google translate for annet enn forslag til enkelte ord. Mye av fagterminologien er utfordrende å oversette til norsk. Har du noen eksempler på hva du ville oversatt annerledes?

    • Ståle Grut (NRK) (svar til Geirmund)

      Leit å høre at dette er dårlig. Kom gjerne med noen eksempler på hva du ville oversatt annerledes.

    • Eirik Vågeskar (svar til Ståle Grut)

      Oversettelsen var på et mer enn adekvat nivå, og jeg bryr meg om godt språk. Formålet dens er å tilgjengeliggjøre et engelsk stykke for de som har norsk som morsmål, og dette klarer den uten problemer.

      Det er selvsagt steder der man kunne vært enda mer norsk i formen, men sammenlignet med den jevne journalists oversettelser av engelske setninger er dette ganske bra. Feilen «ansette algoritmer» kan man kanskje rette opp i, men slikt kan fort falle igjennom.

      Jeg ser gjerne at du/dere gjør lignende ting i fremtiden.

    • Korsfest Somheim (svar til Vidar Havellen)

      Det mangler et komma etter «anomalier» (innledende leddsetning); når et slikt komma er satt, gir setningen med ett mening.

  3. Jeg bruker ikke en eneste sosial «plattform» (pøh!), har en Nokia fra 2005 uten kamera, og bruker fremdeles kontanter. Kan noen forklare meg nøyaktig hva det er jeg går glipp av?

    Svar på denne kommentaren

    • Birgitta Garvik (svar til Odd Jepsen)

      Du har gått glipp av mye irritasjon og frustrasjon .
      Sliter fortsatt med min ‘smart phone’, som jeg betegner dum som et brød , som lever sitt eget liv og vil ikke lystre !!

  4. Les boken «1984», og forstå følgende:

    The ministry of truth er nå i ferd med å skifte til nettet.
    Digitale media er svært sårbart ettersom det er dynamisk, og kan endres av aktører som vi ikke kan stole på.

    Facebook har svakt person-vern, og det er rimelig å tro at både Google og Facebook er overvåkings-systemer.

    Hvis nyhetsbransjen nå skal overtas av militære overvåkings-systemer, vil vi riskere svært mye.

    Da er det bedre at norske aviser blir subsidiert fremfor at vi taper dem til nettet. Omtrent som med bønder. Vi trenger solide nyheter som vi trenger mat..

    Det er helt absurt å tro at norske media kan stole på en privat kapitalist i amerika til å distribuere våre nyheter.

    Etter 9.11 har lovene for overvåking i amerika blitt så absurde, at tyskerene bannlyste google street-view. Det er ikke uten grunn, ettersom de har førstehånds kunnskaper om Gestapo og Stazi.

    Tenk nøye, og man vil forstå konsekvensene av hva dette har å si, hvis samfunnet vårt endres av klima og andre problemer som kan oppstå i kjølvannet av disse super-kapitalistene i amerika.

    Svar på denne kommentaren

  5. Det positive, som kom med opplysningstiden; de mange bøker, aviser og andre opplysningskilder av allehånde opphav, hvilket til sammen skapte det spirende ønske om enda mer kunnskap, og som var grunnlag og underlag for diskusjoner og meningsutvekslinger, er kanskje ved sin endestasjon. Denne sin tids grunnlag for den økende higen efter mer kunnskap; som menneskene kunne utveksle og enes eller uenes om, skal altså nu efterhvert algoritmeselekteres slik at «alle» får ferdig presentert den samme informasjon, den samme mening; som efterhvert skal «passe alle». Tror en virkelig at denne samordnede informasjonsoverfloden også er hva som vil få de tidligere vitebegjærlige menneskene til å utvikle sine egen resonnementer?

    Selv tror jeg heller at dette vil føre til en degenerering av det selvstendige menneske, til i økende grad å bli en zombie i forhold til allmenn og social kunnskap, hvor de efterhvert, og mer og mer går i en samlet takt, gjør de samme bevegelser, de samme handlinger, med tomt blikk fremover, åpen munn og et brennende ønske om å tilbe de færre styrende ledere i det fremtidige samfunn, sammen med et behov for å oppfylle disse samme lederes ordrer, ønsker og anbefalinger.

    Dette hele er på mange måter begynnelsen på slutten for det selvstendig tenkende menneske, og føre til at René Descartes'»Jeg tenker; derfor er jeg», efterhvert også vil få en ganske annen mening.

    Svar på denne kommentaren

  6. Google AMP, https://www.ampproject.org , som det refereres til i teksten har da ingen ting å gjøre med nyhetsformidling, det er kun et teknisk initiativ fra Goole for å gjøre websider mye raskere. De gjør dette ved blant annet å hindre dynamiske elementer som f.eks. flashbasert reklame. Reklame som er statisk og ellers følger reglene slipper i gjennom.

    Svar på denne kommentaren

    • Ståle Grut (NRK) (svar til Jan Raknes)

      Godt poeng det du nevner om at Google nok ønsker å beholde folk på nettet for at nettsøk fortsatt skal være god butikk. Jeg er tilbøyelig til å være enig at AMP ikke er så likt de andre tjenestene, og mer en teknisk standard. Likevel er det mulig at AMP-artikler kan få fordeler i Googles øvrige økosystem, som høyere ranking i søk. Med bakgrunn i denne utviklingen er jeg enig med Bell i at det går an å sammenligne med de andre nevnte aktørenes tjenester.

  7. Google AMP kan tvert i mot ses på som et initiativ som bidrar til å bremse den utviklingen som artikkelen beskriver. Det er svært irriterende å lese avisenes hjemmesider pga. all reklamen som laster tregt og hindrer siden i å laste i riktig rekkefølge. Når man vil klikke på en artikkel så hopper den plutselig bort og man kommer inn på helt noe annet enn det man ville. Derfor er det mye mer behagelig å lese nyheter i en app. Det er i Googles egen interesse at nettinnhold presenteres i websider og ikke i apper pga at de er avhengige av at nettsøk skal fungere, det er opp til app-produsentene om innholdet deres skal være søkbart av Goodle. Søk er jo en betydelig del av eksistensgrunnlaget til Google. AMP bidrar til at nettsider lastes raskt og uten hopping slik at de blir like behagelige å bruke som apper. Det blir derfor veldig urettferdig å sette Google i samme bås som Facebook slik som artikkelforfatteren dessverre forsøker.

    Svar på denne kommentaren

  8. Dette er bare en analyse av hvordan ting ser ut akkurat nå, ikke hvordan det er og ikke hvordan det blir.

    Selvsagt morsomt å leke med alskens muligheter, men folk går garantert lei. Har klikket på litt av dette som liksom skal ta over. Blir fort lei og står over alt sammen.

    Kvalitet, oversikt, ryddighet, saklighet vil stå igjen som vinnere. Det blir fortsatt massevis av ulike media, omtrent som i dag, med egne nettsider og unikt innhold, etc.

    Det vil komme noe helt nytt som snur alt på hodet, tilbake til start igjen. Jeg har sett det.

    Svar på denne kommentaren

  9. Jan-Erik Vinje

    Ingen nevner et slags spotify alternativ for nyheter. At man kan skippe paywalls og reklame mmed å betale månedlig fastbeløp til en tjeneste som aggregerer artikler fra et hav av kilder. Det er dødfødt å ha individuelle paywalls per nettavis. Spotify modellen kan drives som et samvirke eller ideell stiftelse og trenger ikke levere profitt.

    Svar på denne kommentaren

    • Eirik Vågeskar (svar til Jan-Erik Vinje)

      Blendle er en kul tjeneste som forsøker seg på dette. Der betaler man per artikkel og har mulighet til å kreve pengene tilbake dersom artikkelen ikke innfridde forventningene.

  10. Jørgen Kaurin

    Veldig interessant artikkel, men irriterende dårlig oversatt. Ord-for-ord fra engelsk. Eksemplene er mange, f.eks «ansette algoritmer», skulle selvfølgelig vært f.eks «benytte..». Oversettelse er vanskelig. Men det er viktig, fordi så dårlig språk gjør det mer fristende å lese dette på engelsk. Men vi vil jo gjerne ha denne debatten på norsk, i norsk kontekst. Så skriv det bedre neste gang.

    Svar på denne kommentaren

    • Ståle Grut (NRK) (svar til Jørgen Kaurin)

      Takk for kommentar Jørgen, og leit å høre at oversettelsen ikke er god nok. Håper å bli bedre på dette, så konkrete eksempler er veldig bra. Har endret det til benytter, og endret noen flere setninger. Mener likevel ansette er mer presist. Spesielt i denne konteksten, hvor Facebook nettopp ikke ansetter journalister.

      Jeg har et ønske om å tilby flere artikler fra utlandet og dette var den enkleste måten. Ser at et oversetter-kurs hadde vært bra, eventuelt hjelp fra en proff 🙂

  11. Facebook er ikke en plass hvor man deler ting om «livet», (untatt de voksne som publiserer bilder av hva de spiser og gjør hele tiden).

    Nå ser jeg bare linker til nyhetsartikler og tusenvis av bilder fra en fb-side som jeg hadde likt dagen før.

    Nå har jeg ikke vært på facebook på en uke. Tror jeg klarer meg mange uker uten det. Er 18 år, og vil heller gjøre andre ting enn å sitte på mobil hele dagen

    Svar på denne kommentaren

  12. Direktesending er medienes nye luftspeiling

    […] forholdet mellom Facebook og mediene ytterligere. Som om ikke problemene rundt sensur og kontroll over distribusjon var nok, begynner det å se ut som Facebook har fått total makt over […]

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Eirik Vågeskar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.