I 1936 fylte fru Olina Solheim 101 år. Litt enkel matte sier da at hun ble født i 1835. Hun ville fylt 180 år i 2015 om hun fortsatt levde. Det er ganske fascinerende å høre denne tidskapselen fra veldig VELDIG gamle dager:
Innslaget er fra radioprogrammet Hva Nu. Intervjuer er en ung Theodor Bernhoft Osa – en av de første som snakket nynorsk i reportasjene i Kringkastingen.
Vi har lagt på litt filtrering og kompresjon for å gjøre det lettere å høre hva som sies, men alle lange, rare pauser og annet som ville blitt klippet vekk i et program fra vår tid har fått bli værende:
Hallo, så vanvittig tøft! Kjempefascinerande greier – spennande om alle 100-årsreportasjene frå notida vert trekt fram på tilsvarande vis i framtida!
Flott reportasje fra en svunnen tid. Dyktig av reporter Osa å gi et resymé for oss med begrenset dialektkunnskap!
Har du kunnskap om din egen dialekt da?
Mvh
Odin
«Oss med begrenset dialektkunnskap?» Alle prater jo dialekt, men ikke alle prater samme dialekt.
Dette var helt herlig! 😀 Rett og slett befriende menneskelig. Noe annet enn dagens masende media. 🙂
Som snytt ut av en Ivo Caprino-film. Fantastisk!
Hehe, det slo meg også. Mon tro hva de flirer av i fremtiden angående nåtidens reportasjer.
Det høye tempoet! 😉 Og den litt påtatt ledige stilen.
Fantastisk!
Dette var som å høre fra et Asbjørnsen & Moe eventyr, en intressant historie fra virkeligheten og også som et eventyr fra en fjern fortid…
Litt vanskelig å høre hva som hun sier, ja. Hadde vært artig å lese en transkripsjon med kommentarer.
Om du holder ut gjennom hele, så oppsummerer reporteren på slutten.
Jeg er usikker på om det er mulig å forstå alt som sies uansett, og synes noe av magien ligger i at det er litt ugjennomtrengelig.
Ja, men mer interessant å vite eksakt hva dama sier. Undring overfor det ukjente har sin sjarm, men det driver ikke verden framover. Vi kommer ikke til å få mindre å undre oss over jo mer vi veit, snarere tvert om.
Skjønner hva du mener, HC, men er ikke enig. At noe ligger i halvmørke har selvstendig verdi for meg.
Dette bildet feks.
ville vært vesentlig stussligere om vaskelyset hadde vært skrudd på.
Og for meg er det en del av opplevelsen at jeg – uansett hvor mye jeg konsentrerer meg – ikke skjønner 2/3 av det som sies i radioinnslaget. Det lar meg oppleve med en helt annen tyngde enn om jeg kunne lest detaljene at dette er noen fra en annen tid som snakker om en fremmed verden.
Det er ikke så mange år sia, mens Dawkins & co raste på det verste, og det ennå var litt kraft igjen i den norske kristendommen, at «undring» var noe stort og fint som de dumme og uspirituelle ateistene ikke skulle komme og ta fra oss. Dette synet fikk en viss gjenklang i andre kretser også, bl.a. i debatter om skole og undervisning, mener jeg å huske. Astrofysikeren Øystein Elgarøy leverte en veldig bra kommentar til undringssvermeri i filosofisk innpakning på fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7932&sok=1 (navnet hans mangler på sida), der han mente at undring var oppskrytt.
Undring er noe av det som gjør kunst verdifullt, men blir fort en bremsekloss i andre sammenhenger. Som jeg var inne på: Jo mer vi veit, jo mer veit vi at vi ikke veit. Det gjelder også i språkhistorie og alt annet som har med fortida å gjøre. For hvert spørsmål som blir besvart, dukker det opp to nye. Vi kan se på Olina Solheim som en fossilert kunstinstallasjon eller som et vindu som kan åpnes mot ei enda fjernere og mer gåtefyllt fortid. Jeg har mest sans for den siste innfallsvinkelen.
Ser poenget ditt. Og skal ikke stoppe deg fra å transkribere.
For meg selv er likevel formålsløs undring en aktivitet jeg (innimellom) verdsetter, tross egen ateisme. Jeg er nysgjerrig på mange ting, men trenger ikke vite alt.
Og av og til kan til og med viten komme i veien. For eksempel; jeg skulle fortsatt ønske ingen hadde lært meg om skiftemerker i film.
Hva er skiftemerker i film? Google gir meg to treff på «skiftemerker».
Spoiler alert for all analog kinofilm og mange eldre filmer overført til video:
I tidligere tider ble film vist fra filmruller. Det var ikke plass til en hel spillefilm på en rull, så enten viste man alt fra én fremviser (typisk bygdekino) byttet rull og fortsatte på neste, man hadde flere projektorer og byttet fra én projektor til neste når tiden var inne, eller man hadde et monstersystem der man kunne skjøte sammen alle enkeltrullene til én kontinuerlig filmremse.
For å gi maskinisten signal om at det var tid for å skifte projektor, inneholdt filmen et merke som ga et lite flash synlig for det trente øye som sa «nå er det straks!».
For at ikke det skulle bli veldig usmidig bytte mellom projektorene, hopp i lyd, etc, lå rullskiftene gjerne mellom to ulike scener og gjerne med et lite sprang i handling.
Om du som seer vet hvordan et skiftemerke ser ut, og får øye på det i noe du tror er midten av en spennende scene, kan man ofte se for seg a) at den ender ganske straks og av og til også b) hvordan den ender.
Takk for spennende info!
Vi som kjem frå sunnmøre forstår jo det meste, det er jo dialekt
Var «Hvad nuh», den elleville TV-serien som gikk på NRK på 70-tallet, en slags parodi på eller allusjon til denne serien, som tydeligvis heter «Hva nu»? 40 år mellom, men tida gikk jo så mye saktere før. Artig å høre ordentlig riksmål og i-mål i Kringkastningen også. Det var tider.
Det er ikke lett å skjønne hva som sies, men fascinerende er det.
Er det noen der ute som vet hvor intervjuet er gjort og hvilken dialekt som snakkes?
Intervjuet er gjort i Bergen (der hun bodde hos datteren), hun er opprinnelig fra Sunnfjord.
Håper en gang å få et gjenhør med «Apropos», et «up to date» og satirisk radioprogram med kommentarer fra datidens aktuelle begivenheter.
Mvh Tore
Dette intervjuet er ein skatt. Tenk om det fanst bilder frå barndomen til denne dama, og ho kunne fortelje frå ein vanleg dag midt på 1800-talet.. Det kan verke rart og kuriøst for oss, men ho var nok 100 prosent verkeleg, tilstades og tindrande klar, tydelegvis. (slett ikkje fossil kunst)Ho kommenterer til og med resymèet undervegs 🙂 Dei gamle har unik kunnskap, som forsvinn med dei. Slik er det også i dag. Unge som veks opp i nær kontakt med gamle er heldige. Slik er det eit tankekors at dei fleste vert «stabla» vekk på institusjon når dei ikkje lenger klarer seg heilt sjølve.
Morsomt at «damen» ikke vet at NRK er på «vitting» som han seier, da en mikrofon kan gjera einkvar nervøse, uansett alder. Dette vil gå under ulovlig avlytting i dag, rett og slett.
Du mener at (om de skulle brukt Vær Varsom-plakaten dengang) det at verden får et glimt inn i livet for noen hundre år siden 79 år senere ikke er tilstrekkelig til å utløse eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning-unntaket vedr. bruk av skjult kamera / mikrofon? 😉 Tilbøyelig til å være enig. Men vi ville vært fattigere.
RadioLab hadde en fin episode om det nylig, «Smile My Ass»: radiolab.org/story/smile-my-ass/
Journalisten sier jo at datteren er informert, og de forteller det til den gamle kvinnen når de kommer inn. Men hun visste det ikke på forhånd.
Morsomme greier. Det høres ut som om hun snakker sognedialekt.
Man intervjueren klarer jeg ikke å plassere – høres ut som en rar blanding av Oslomål og nynorsk.
Damen er fra Sunnfjorden, intervjueren er født i Kristiansand, bosatt i Bergen. Mulig han har skapt seg etslags normert nynorsk anno 1936?
Kilde
Fant ut at reporteren og i løpet av livet bodde i Hyllestad som ligger i ytre Sogn,han har tydelig innslag av dialekt derfra.
Theodor Bernhoft Osa var bror til den kjente musikeren Sigbjørn Bernhoft Osa. Wikipedia sier at familien til Sigbjørn bodde i Valle i Setesdal og på Voss. Det kan sikkert stemme med uttalen til Theodor i intervjuet. Han snakker normert nynorsk her, men med enkelte ord og ordformer som er uvanlige eller unormerte i dag. NRK-folk fikk vel ikke lov til å bruke noe annet enn normert talespråk i radioen den på den tida, heller ikke i uformelle intervjuer.
Nynorsk er ikke en dialekt, men et skriftmål.
Her noen utfyllende opplysninger om Olina, ifølge en kommentar på Facebooksida til Fjaler i Sunnfjord:
«Sunnfjordingar dei fere no alle steds». Fru Olina Solheim. Frå Fauske i Naustdal. Teneste på Ulltang. Til Hellevik nær Florø. Så gift til Solheim i Naustdal. 1915 flytte ho til Bergen, til dotter si. Fru Olsen.
Har liggende fleire kort fra Olina Solheim fra Fauske skrevet til min oldemor Anna Eikevoll. Kan det være samme dama.?
Denne damen som prater kommer i fra Naustdal, en halvtimes kjøring fra Førde. Fauske var også navnet på en gaard. Jeg tror ikke det er samme damen, hvis du tenker på Fauske i Nordland.
På etternamnet (Eikevoll) er det vel ikkje så usannsynleg, dersom dette er Eikevoll frå Eikefjordsområdet 🙂
Frå Naustdal bygdebok. Gards- og ættesoge. Band II: Solheim; Hogane, plass under br.1 «Brukarar frå 1872 til omlag 1908: Elias Andreas Olsson f. 1847 på Solheim, d. 1903 på Solheim. Gift 1872 med Olina Olsdtr f. kring 1836 på Kråkenes (då Naustdal herad, no Førde kommune), d. kring 1936 i Bergen. Born: a. Oliana Bergit f. 1871, b. Nikolina Johanna f. 1875. Gift 1. g. med Abraham Pedersen? Gift 2. g. 1907 med Ingvard Matias Olsen frå Hammerfest, bustad Bergen.»
Da er kanskje dette samme person i Folketelling 1900 for 1433 Naustdal herred Bosatt på husmannsplassen Haugerne under gnr 106; Solheim Gård som ligger ca her
Hvor er like-knappen når man trenger den?
Takk til alle som fyller ut hvite felter i historien her 🙂
Noen som vet når Olina Solheim døde? 101 år på den tiden var jo en veldig høy alder. Noen som vet når intervjueren også døde, og eventuelt hvor gammel han ble? Utrolig fascinerende å høre på.
Intervjueren døde i 1986 – 82 år gammel
Det er muligens ho som dør 2.1.1938, ref. digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/15/pa00000000671653
Ser ut som navn og sted kan stemme, ihvertfall (men isåfall litt utydelig om hun er Olina eller Oline)
Olina var nok født 23. oktober 1835, døpt 1. november 1835 i Naustdal (Førde kirkebok nr. A 6 (1821-1842), fødte og døpte 1835, side 120).
Olina og Elias gifta seg 19. juni 1972 i Naustdal. (Naustdal i Førde, Klokkerbok nr. D 1 (1852-1877), Ekteviede 1872, side 147)
Kirkebøkene for 1936 der begravelsen muligens er, er klausulert og dermed ikke tilgjengelig ennå.
Er det noen som kjenner til hvor gammel hun ble til slutt? Fantastisk opptak fra en svunnen tid.
Vidunderlige langsom-radio.
Denne snutten skal jeg dele på minneksriveverkstedet mitt.
Herlig! Hvem blir den første til å gjøre noe musikalsk ut av dette? 😉
Kjempekjekt at noe slikt har blitt tatt vare på. Her har vi sittet og hørt på Olina og vi er enige om at dette var helt fantastisk! Tenk å få høre en stemme av et menneske som ble født i 1835, og som har levd et liv hinsides det livet vi lever i dette landet i dag. Det blir nesten som en tidsmaskin dette, Olina var født på den tiden mine oldeforeldre ble født, så dette var virkelig artig å høre på.
Må henge meg på mange av kommentarene at dette var veldig moro å høre på og meget interessant. Det er viktig å få informert kommende generasjon hvordan det var før i tiden, så de får en viss følelse av hvor tøft de kunne ha det , men samtidig hadde de det veldig bra på mange måter. Dagens generasjon har veldig godt av å forstå hvordan det var i den tiden og hvordan det har utviklet seg.
Veldig arti! Hvordan er rettighetene for bruk av denne lydfilen? Og finnes det mer av det?
Dette er det eneste loggførte klippet fra serien Hva Nu i det digitale radioarkivet, men det finnes endel mer innhold fra samme periode.
Rettighetsmessig er det fortsatt copyright på innholdet vil jeg tro. Men jeg kan prøve å ta en sjekk.
Var det noe særskilt du tenkte det kunne brukes til?
OK; her er rettighetsdetaljene, litt forenklet fremstilt:
Selve opptaket er over 50 år, og har dermed i seg selv falt i det fri.
Opphavsretten knyttet til det (altså den kunstneriske delen av det, for å kalle det det) faller imidlertid først i det fri 70 år etter opphavsmannens død. Og denne må man forholde seg til om man vil resirkulere opptaket eller deler av det.
Olina Solheims medvirkning er falt i det fri (om vi forutsetter at hun døde før 1944), og det står dermed fritt å bruke hennes medvirkning også i evt nye sammenhenger.
Intervjuerens opphavsrett (om innslaget skal brukes til noe annet enn det som følger av NRKs forhold til ham som ansatt) er ikke NRKs å gi bort, den ligger hos hans arvinger inntil 70 år etter hans dødsår; altså 1. januar 2057.
Slik vi forstår det kan man altså klippe ut 101-åringens stemme og bruke den. Men ikke intervjuerens. Og antagelig heller ikke Fru Olsens.
Vi ska lägga ut radioarkivet på nett, på samma sätt som vi håller på att publisere tv-arkivet. Vi har fått ett avtal med Norwaco (paraplyorganisasjon för flera rettighetshavere) att publisere vårt arkiv över det vi har sendt fram till 01.01.1997 (och vi hoppas att vi snart får ett nytt avtal som sträcker sig längre). Tv-arkivet publiseres løpende på tv.nrk.no (här kan du se vad vi lägger ut: arkivpublisering.nrk.no/1) och så fort vi har fått upp løypa ska vi också lägga ut radioprogram. Välkommen att komma med önskemål!
Hälsningar
Maja Wettmark, arkivutvikling, Arkiv & Research, NRK
For et levende innslag i sann tid!
Tips.. Legg hendene innpå høytalerene og kjenn vibrasjonen fra stemmen samtidig som du lukker øynene. Det gir en enda sterkere opplevelse.
Helt underbar intervju. Vad är det för dialekt hon pratar?
Hun er fra Naustdal i nærheten av Førde på vestlandet. Ca 3,5 timers kjøring nord for Bergen
«Mykje slit på garane i den tia ja»…. Det har jeg hørt i 2 generasjoner etter 1935 også xD
Fantastisk og interessant, flink reporter
Vet noen om lydklipp av personer født enda tidligere? Og kanskje vel så interessant, hvor gamle er egentlig de eldste lydklippa som er bevart?
Tidligste er rundt 1860 ser det ut til
Lenka med opptaket av Oline (hu frå 1830-talet) er brote. Kor finn eg opptak?
Kult!
Janne
Ja det er det fleire som lurer på! Kvifor er lekkja brote? Er opptaket no å finna ein annan stad?