Hva er samtidighet? Og betyr det det samme som det gjorde for ti år siden? Hva betyr egentlig LIVE i vår tid? Og hvordan tenker publikum (foreksempel DU) om dette?
Vi gjør stadig vekk ting samtidig som andre.
Det kan være noe så enkelt som å stå ved siden av en fremmed og vente på et tog som skulle vært der for 15 minutter siden. Eller så komplekst som «Det store vi» som sitter i sofaen og venter på at de første valgresultatene skal komme inn valgkvelden. Det å gjøre noe samtidig binder oss sammen som enkeltindivider – og som samfunn.
Alle sammen nå:
Samtidighet har kunnet styres av to ulike ting frem til for-ikke-altfor-lenge-siden-i-menneskehetens-historie: Enten at man fysisk er på samme sted (som i å stå på Fredrikstad stasjon og snakke med en dame som blir mer og mer sikker på at hun ikke rekker danskebåten), eller i at en ytre ting plasserer oss på en felles tidslinje og synkroniserer opplevelsen. For eksempel valgkvelden, sport, grampri – eller for den del Nytt på Nytt, som gjerne samler en drøy million personer over 12 år i ulike sofaer rundt i Norge på fredager. De som sitter i sofaen en fredag og ser TV, tar del i samme opplevelse samtidig.
Men … hva er NÅ?
I det siste har jeg fundert litt på om følelsen vår av hva SAMTIDIG betyr og hva LIVE betyr er blitt endret de siste årene – og at sosiale medier eller On Demand-innhold har skylden.
Kringkastings-nå
Vi i NRK har røttene våre i en verden der innholdet vårt kom ut av folks TVer og radioer ca idet vi sendte det. Når noe er Live betyr det – for oss – at vi ser ca det samme på monitoren i studio som publikum ser i sofaen mens de ser det.
Men hva skjer når du blander On Demand-virkeligheten inn i miksen?
Hørte vi ikke på sett og vis podcasten Serial sammen, selv om jeg hørte på den på vei til jobb fredag, mens kollega Henrik hørte på den på en torsdag mens han var ute med hunden? Ser vi ikke Side Om Side eller Narcos på Netflix samtidig, selv om noen av oss ser førstnevnte på TV lørdag, mens andre fyrer opp Apple TV’en og ser 3 episoder i slengen?
Digital forsinkelse
Nå skal det i parentes bemerkes at selv de som ser ting live ikke ser det live. Det er en rekke digitale småforsinkelser fra kameraet og frem til skjermen i stuen. Så du er nok 5-10 sekunder bak NRK-studioets NÅ. Men forsinkelsene gjennom ulik elektronikk er relativt umerkelig (helt til man prøver å snakke sammen). Når du ser Sigurd Falkenberg Mikkelsen inne fra Midtøsten over satellitt og ser ham nikke flere sekunder etter at spørsmålet er ferdigstilt før han begynner å snakke, ser du at selv små tekniske forsinkelser kan gjøre «samtidig»-opplevelser litt seige når de blir toveis.
Streaming-nå
Kanskje merker du samme problemstilling om du livestreamer sport. Da vil du kunne oppleve at du får resultatene i sosiale medier før du ser dem skje på skjermen. Eller at du ikke vet om Twitter snakker om forrige eller neste kjole under Eurosong. Hopper du i tillegg noen minutter tilbake fordi telefonen ringte midt i det estiske bidraget, er du enda mer i usynk med hvilke kommentarer som hører til hvilke plagg.
Når det gjelder ulike sosiale medier, lurer jeg på om de kanskje har hvert sitt «samtidig»:
Messenger-nå
Messenger føles som enslags live samtale, men egentlig er også den asynkron. Man venter på svar fra noen sekunder til flere minutter. Venter du på meg må du ofte vente flere timer. Men – så lenge man er grønn – er man ikke likevel der samtidig?
Facebook-nå
Hvis jeg skriver noe på Facebook, vil det være en periode på typ 3-4 timer hvor det er størst sannsynlighet for at noen får opp oppdateringen i feeden sin. Facebookfeeden din er ikke en perfekt kronologi. Det er en blanding av tidsstempling og mye magisk saus som bestemmer rekkefølgen Facebook gir deg. Deretter kan ting være sticky en stund til dersom det får mye kommentarer og likes og flyte opp en stakket stund, før det igjen er på kurs mot dypet. Facebook er dermed ikke helt live, men heller enslags halv-live. Der hovedvinduet du ser er en samtidighet på 3-4 timer.
Twitter-nå
Twitter er et smalere sosialt medium enn Facebook, men det er på grunn av sin høye samtidighet populært blant endel mediefolk. Og endel av som liker det liker det veldig godt. Twitters hovedprinsipp er kronologi. Skjer det breaking news, kan du følge godt med. Frem til punktet der ALLE begynner å snakke om det samme, og du må ta frem Power User-verktøykassen din for å skille skitt og kanel. Men Twitter er likevel ikke en ustoppelig tidslinje. Vi kan grave oss nedover i historien.
Likevel: Under en hendelse FØLES det på et vis også Live, selv om endel av oppdateringene vi leser kan være alt fra noen minutter gamle til flere timer gamle. Om skal prøve å tidfeste Twitter, vil jeg kalle hoved-tidsvinduet jeg ser «siste 15 minutter».
Snapchat Stories-nå
Snapchat Stories viser delte snaps fra siste 24 timer. Gir det også en følelse av å være «mer eller mindre nå»? Usikker. Hva tenker dere?
Samtidige medieopplevelser
En kollega av meg har snakket endel om samtidige medieopplevelser – enten vi snakker om Gullrekka eller det å se en fyr gå over målstreken rett foran (eller rett bak) en annen fyr samtidig som resten av nasjonen gjør det – , og at det har en verdi for oss som individer og som samfunn, og ett av premissene for TV’ens posisjon i samfunnet.
Sense or nonsense?
Det jeg lurer på, er om «samtidig» er i ferd med å begynne å bety noe nytt, og mindre presist. Men jeg kan også være på jordet. Derfor spør jeg dere:
Hva betyr samtidig for dere? Og føler dere noen endring i dette om dere kjenner etter?
Hei Anders.
Samtidighet er knyttet til timing. Som du sier, før fikk vi samtidighet i gjennom analog broadcast av TV og radio. Denne samtidigheten er svekket gjennom digitalisering av broadcast kjeden (mer delay) og overgang til on-demand konsum. På den måten er det riktig at samtidighet har blitt et mer ullent begrep – både sosialt og teknologisk.
Det har vi imidlertid gjort noe med i Norut/Motion Corporation. Vi har laget en global timing tjeneste for Web, og den gir alle muligheter for å ta samtidigheten tilbake – både i live og on-demand setting. Denne teknologien er nå foreslått inn til W3C som ny timing modell for Webben. Så, ja, «samtidig» er definitivt i ferd med å få en ny betydning 🙂
Kan forresten legge til at vi har endel erfaring med betydningen av samtidighet (også for slutt-brukere) etter å ha eksperimentert med mange forskjellige typer multi-device Web-applikasjoner de siste årene. Det som synes klart for oss er at samtidighet, som du antyder Anders, kan forsterke det sosial aspektet av Web innhold og opplevelser ganske betydelig. Hvis noe skjer samtidig for meg og deg (og vi vet det eller kan legge merke til det) så trigger det følelsen av å være del av det samme fenomenet. I en kommunikasjonssammenheng kan samtidighet gi trygghet om at en samtalepartner har samme opplevelse. Vi prøvde nettopp samseing av YouTube videoer kombinert med Skype. Siden videoen var komedie var det effektfullt å se både vitsen (video) og latter (skype) samtidig. Den opplevelsen blir fort redusert hvis man ikke kan være trygg på at videoen avspilles ca samtidig – evt at det blir mye manuelt styr for å få det til. Samtidighet kan også være viktig for å signalisere sammenhenger mellom ting. Dette blir spesielt viktig i en setting med flere enheter, for eksempel når man legger til et bokmerke i NRK sin TV app og to av enhetene dine piper samtidig. Samtidigheten forteller at det en en hendelse – ikke to – samt illustrerer en sammenheng mellom det de to enhetene driver med. På den andre siden kan mangel på samtidighet være direkte forstyrrende – som for eksempel når Magnus Carlsen flytter en brikke i video feeden, mens ingenting sjer med illustrasjonen av brettet i Web-siden – før 20 sekunder senere.
Man kan i hvert fall ikke stille klokka etter den på TV-skjermen lenger!
Etter tekst-tv så.
Samtidighet kan selvsagt være alt fra samme nanosekund (eller bedre) til samme generasjon. Ikke mindre ullent enn det.
Det er selvsagt mange unge som ikke har tenkt over saken ennå, som vil ha nytte av å lese en artikkel som denne, for å problematisere begrepet.
Den tilnærmingen som Ingar Arntzen, ovenfor, har beskrevet er likevel så spesiell, at den ikke er interessant for andre enn teknisk personell innen fagområdet. Det er som når noen beskriver den tekniske oppbyggingen av kjernen i hastighetskontrollen i en Tesla til en gruppe bilkjøpere.
Ikke akkurat der det ligger, kanskje, og helt sikkert en av betydningene av «samtidighet» som aldri vil tas med i ordbøker.
Beg to differ!
Ingar og en av hans kolleger har vært og demonstrert teknologien sin for oss for en stund siden, og det å få i utgangspunktet usynkrone datamaskiner til å spille i synk er både imponerende og nyttig. Tenk deg f.eks. at du kan sitte og se en video på storskjerm sammen med andre og alle i rommet kan få lyden levert på eget språk (eller skriftlige kommentarer) via egen mobil i 100% sync? OG det er fortsatt i sync selv om det skulle trykkes på pause underveis. Det er faktisk ganske høy matnytte på det de driver med.
Du er åpenbart godt festet inne i din virkelighetsboble og har problemer med å forstå dagligspråk.
Hva jeg forsøkte å si, var bl.a. at det er himmelvid forskjell mellom dagligspråk og fagspråk og at dagligspråkgruppen har liten interesse eller nytte av de innerste tankene og referansene til fagfolk.
Spør deg selv om brukere flest, av de mulighetene du beskriver, vil ha stor interesse av å kjenne til hvordan tjenesten er programmert, eller hvilke teknologiske dingser og dippedutter som er nødvendige for å få til den virkningen som her skal selges?
Jeg tror ikke det er tilfeldig at bilbrukere snakker om «den svarte boksen», eller at ganske få mennesker er i stand til å stille tenningen på sin egen Volvo.
Ellers vil jeg vel si at det er en viss kvalitetsforskjell mellom ordene «samtidighet» og synkronitet».
Det ene er et typisk hverdagsord, mens det andre er et typisk fremmedord/fagord.
Overskriften er ikke tydelig rettet mot rene fagkretser, men innholdet er kanskje det.
Selv i ungdomsskolen lærer elevene at man bør vurdere målgruppen før man avleverer et budskap, og innrette språkbruk og ordvalg etter det. De lærer også om forskjellen på fagspråk og dagligspråk, og litt om fellene man kan gå i om man overser slike forberedelser.
På tampen lurer jeg på hva du egentlig ønsket å ta avstand fra når du skrev «beg to differ».
Alt? (Kanskje jeg burde stilt det spørsmålet først?)
Beg to differ om at «tilnærmingen som Ingar Arntzen, ovenfor, har beskrevet er likevel så spesiell, at den ikke er interessant for andre enn teknisk personell innen fagområdet» fordi det er nettopp den typen ting som drøftes her på NRKbeta, og som saken søker å diskutere. Men jeg ser at dette kanskje ikke tydelig nok fremgår om man har kommet inn fra nrk.no-forsiden…
Tidsbegrepet volder problemer selv om man ikke trekker inn «sanntid/realtime»- fenomenet.
Rent filosofisk er jo tid et skikkelig vanskelig tema, men det lar jeg ligge her. Jeg kommer imidlertid på en logisk brist begått av et varehus (eller deres PR-folk) for noen måneder siden. I en annonseserie ville varehuset fortelle at de nå skulle åpne dørene for publikum/kunder klokken 09.00 i stedet for, som tidligere, klokken 10.00. Dette gjorde varehuset ved å si «Vi har skrudd klokken 1 time tilbake»!
Det er sannsynlig at publikum skjønner det rent faktiske – at varehuset nå vil åpne 1 time tidligere enn hva de før har gjort, og at et derfor rent praktisk går greit.. Men det logiske problem er jo at hvis varehuset har stilt sin klokke tilbake, så viser denne bare 08.00 når kundenes klokke viser 09.00. Varehuset har ingen planer om å åpne når deres klokke er 08.00. Dermed kommer kundene til stengte dører og må vente til varehusets klokke viser 09.00.
Alt er relativt! Også begreper som samtidighet og nuet NÅ. Og det som er relativt er også objektivt, altså både situasjons-avhengig OG person-avhengig. Er det da interresant hva jeg eller for den saks skyld innleggsforfatter mener om begrepet?
«Nå» er egentlig den tidsenhet som et menneske trenger for å oppfatte og tolke omgivende virkelighet. Denne tidsenhet varierer sterkt fra menneske til menneske men du kan si at for et så kallt normalt fungerende menneske, er «nå» maks. ca. 120 sek. Dette ifølge den psykologiske persept-genetiske teorien, som tar hensyn til den prosessering av stimuli og derfor forsinkelse som oppstår på grunn av aktivering av den enkelte individets psykologiske forsvars mekanismer. Prosessering av optiske stimuli, som har selvsagt lysets hastighet, er langsammere når disse optiske stimuli aktiverer angst som f. eks. i psykisk farlige eller konkret livstruende situasjoner.
Rettelse: Beklager skrivefeil i innlegg. Det skal være «et nå er 2 sekunder», i innlegget angis 120 sekunder.
Det fins ikkje fortid. Det fins ikkje framtid. Det fins berre NO, og det kjem heile tida meir av det!
Spot on, Kåre!
Nå er det som all tid skjer innen i. Alle øyeblikk skjer i nået. Og innholdet er alltid forskjellig og unikt.
10 randomize timer
20 color int(rnd*15)+1
30 print «Alt var bedre før.»
40 goto 20
run
Det er også en utfordring med begrepet nå, rent fysisk også.
Sett at du utveksler e-poster med han som ble etterlatt på Mars. Du sender en e-post som når ham ti minutter senere, Han han svarer på umiddelbart og du mottar svaret etter ytterligere 10 minutter.
I «omtrent samme tidsrom» har noen sendt en spam til begge. Du mottar dette etter at du sendte først e-post og vil hevde at din e-post kom først. Men han på Mars mottok spammen først (fordi avsender var nærmere ham) og vil hevde en annen rekkefølge på hendelsene.
Både du og din marsvenn har rett. Begrepene «nå», «tidligere» og «senere» avhenger av observatøren.
Min vinkling er mindre teknisk enn endel av kommentarene over.
Min definisjon: En opplevelse oppleves samtidig dersom dersom det er flere personer involvert, der det er uttrykt at opplevesen er felles og der man kan kommunisere om opplevelsen i sanntid eller i etterkant.
Noen eksempler:
En innbetaling til TV-asksjonen oppleves som mer samtidig, enn akkurat samme innbetaling en annen dag i året, selv der det innbetales akkurat samtidig. Det er kommunisert at dette er noe felles. Samme med lysvandring langs Akerselva – til enhver tid er det folk går langs elva, men følelsen av samtidighet er mye større når det uttrykkelig er et fellesarrangement.
Eller gårsdagens feiring av Dagsnytt18. Jeg så på og hørte på når det skjedde, men ville ikke ha sett det i opptak. Det var en følelse av samtidighet, selv om jeg satt i et rom helt alene. Jeg visste at andre hørte og så på samtidig.
Det å se TV-serier samtidig, er for meg ikke å ha sett de på samme klokkeslett, men ha sett de tidlig nok til å kunne være med i lunsjdiskusjonen på mandag. Om jeg ser Nytt på Nytt fredags kveld eller søndag er ikke farlig, men mandags kveld er for sent, for da er samtalen om programmet i etterkant allerede over.
Et annet eksempel: jeg tar hver dag kollektivtrafikk sammen med mange mennesker (tog eller t-bane). Vanligvis tenker jeg ikke på at jeg gjør dette samtidig med mange andre – det er enhver for seg selv. Helt til toget stopper opp. Da er vi plutselig mange som tar toget sammen – samtidig. Og vi snakker om det – da og etterpå.
Et tredje eksempel, kan hende det bare gjelder meg. En chattesamtale med flere andre personer føles mer samtidig enn en chattesamtale med én annen person. Med én person blir det mer som en melding eller et brev, der jeg selv velger når jeg vil svare – det blir asynkront. I en samtale med flere personer så går samtalen videre selv om jeg ikke svarer – det er ikke likegyldig om jeg skriver noe nå eller om fem minutter.
Takk for en god kommentar. Sånn jeg leser og tolker dine eksempler, og Anders sin tekst, så peker dere på at «samtidighet» har en viss elastisitet. Og det tror jeg er helt riktig.
Jeg var forresten på den Dax18-festen og er ikke tvil om at stemningen der også var preget av at forestillingen gikk ut til hele landet live.
Jeg liker også tv-aksjonseksemplet ditt godt. Det viser at graden av samtidighet også kan medføre et element av, i mangel av et bedre ord, tvang. Eller iallfall ytre motivasjon. Man gjør det andre i flokken gjør, fordi de gjør det nå.
Et eksempel jeg ofte bruker er hvordan vi kan velge å se en film som går på tv, nettopp fordi den går på tv. Når f.eks Politiskolen 5 går på TV 3 så velger jeg å se den, selv om jeg aldri ville funnet på plukke den ut av rotekassa med gamle DVD-er (hvor den hører naturlig hjemme). Og jeg tror at om jeg velger å se den, så er det ikke bare et uttrykk av latskap, men også fordi den oppleves som betydelig mer relevant, når jeg vet at det sitter folk over hele Norge og ser det samme, akkurat der og da.
Men dette med samtidighet gjelder også tregere medier enn film og tv. Bøker preges også av å være ferskvare. Da Knausgård ga ut Min kamp-bøkene var det uten tvil viktig for mange å lese dem så raskt og synkront at man kunne delta i samtalen over lunsjbord og barkrakker landet over.
En avart av dette er leseklubber. Min svigermor er med i leseklubb hvor de sammen blir enige om å lese bøker i takt, for nettopp å konstruere en felles følelse av samtidighet. Ja de drar til og med sammen til syden, hvor de _bare_ leser. Og da leser de også bøker som mange av dem ikke ville rørt om ikke det var for fellesskapet det innebærer.
Jeg tror disse eksemplene, og hva de kan fortelle oss om oss selv, kan være et godt utgangspunkt for å forstå hvorfor ikke endringer i befolkningens medievanene alltid beveger like fort som teknologien og tilbudet legger til rette for.
Takk for svar – og for å fortsette samtalen!
Jeg er enig i at disse eksemplene (ikke minst dine) gir et utgangspunkt for å forstå hvorfor medievaner ikke endrer seg like fort som man skulle tro.
Men jeg tror også teknologien (eller rettere sagt bruken av teknologien) har gitt oss nye muligheter til å bruke medier, både produsenter og befolkning. Det er særlig to ting jeg tenker på – i hver sin ytterkant.
Det ene er sakte-TV. Det som appellerer er ikke bare fin natur, koselig stemning eller fin korsang, det er at det skjer NÅ og at vi gjør det SAMMEN. Formatet varer over så lang tid, at det blir en felles opplevelse, selv om jeg så Hurtigruta på Helgelandskysten og en annen så programmet dager senere under innseilinga til Kirkenes. Og «vi» bidro. Hvem langs kysten prøvde ikke å komme på TV? Hvem lette ikke etter naboer eller slekt i et eller annet kor under salmesynginga i Trondheim?
(NRKBeta-digresjon som kanskje handler mer som sammen enn om nå: det å få være med i kommentarfeltet fra brainstormingen om neste prosjekt etter Bergensbanen til tekniske innspill før, under og etter Hurtigruta – dette var vi med på, da det skjedde, om enn bare med et lite bidrag).
Den andre enden er tv-seing som blir beriket med kommunikasjon underveis, med flere enn bare de som sitter i samme sofa. Grand Prix + twitter blir så mye mer enn bare Grand Prix (kommer kanskje an på hvor bra festen er). Eller Dagsnytt18 – med twitterdiskusjonen.
Samtidigheten gjelder også tregere medier, som du nevner. En mellomting mellom tv og bøker er aviser eller blogginnlegg. Det er en samtale som føres. Selvfølgelig kan man gå tilbake til det som er skrevet for en stund siden og finne noe interessant, men man går glipp av å kunne snakke om det mens det skjer.
Når du nevner aviser kom jeg på noe Ida Aalen sa en gang. For å begrense tiden hun brukte på unødvendig nyhetskonsum droppet hun nettaviser og leste bare ukegamle papiraviser. Da ble det mye lettere å avgjøre hva som var verdt å lese, og hva som ikke var det.
Og sett i lys av det vi diskuterer her var det nettopp samtidigheten hun fjernet fra likningen, fordi den tilførte «nyheter» en kunstig og kortvarig relevans.
Og når vi snakker om medievaner så slår det meg at de to teknologiene som virkelig har bredt om seg de siste årene; sosiale medier og mobil (og gjerne i kombinasjon) nettopp legger til rette for samtidighet.
«sosiale medier og mobil (og gjerne i kombinasjon) nettopp legger til rette for samtidighet»
… og «kunstig og kortvarig relevans» ?
Om jeg mener at sosiale medier og mobiltelefon legger til rette for større grad av unødig tidsbruk på kunstig og kortvarig relevans?
JA