nrk.no

Hvorfor er midten død?

Kategori: Journalistikk


Denne artikkelen er drøye 500 ord lang. Er du som folk flest, går du lei og hopper av lenge før du kommer så langt ned at du rekker å skrive en kommentar. OK, men hvorfor? Er det publikums bruksmønstre, eller hvordan sakene er skrevet som gjør at noen artikkellengder er Dødens Dal?

Dritten i midten

For noen år siden begynte folks lesevaner å flytte seg fra dataskjerm til telefon. Da tenkte media publikum ønsket kortere innhold til å passe denne mindre skjermen. Men snart så man at mange også leste lange ting på mobilen – den er jo med oss overalt. Det som ikke ble lest like nøye var det som var «lengre enn kort, men kortere enn langt». Dermed ble det erklært at midten var død.

Siste halvdel av halvlange artikler ble uansett ikke lest, så hvorfor bruke ressurser på å skrive den delen?

Work on both ends of the curve: short journalism and long-form. “Too much reporting is 700-word articles that everyone else has got.”

Kevin Delaney (Quartz)

Slik gjer dei det der

Her i NRK har vi – som i mange andre medier – gjort analyser av hvor mye folk leser, tatt konsekvensene og sluttet å skrive den delen av artikkelen folk ikke leser. Hovedinnsikten var at artikler fungerte dårligere idet lengden ble over 350 ord. Grensen ble likevel skjøvet litt høyere opp, så ikke journalistene måtte bruke alt for mye tid på «ett ord inn, ett ord ut»-finskriving, om de hadde kommet skjevt ut. Artikler hos nrk.no skal dermed være enten korte (under 450 ord), eller lange (over 1000 ord).

Lengdebegrensninger som dette blir nødvendigvis skjematiske når en stor bedrift med mange ansatte skal ha et praktisk og håndhevbart prinsipp. Hovedpoenget med lengderegler er ikke egentlig lengde, men å velge å enten skrive en kort og konsis artikkel om at etellerannet har skjedd, eller å skrive noe skikkelig og dyptpløyende som er en fryd å lese. Ikke å bruke tid på underlige mellomting med svake publikumsresultater. Erfaringen så langt er at dette ser ut til å fungere bra.

Men… men…?

Derfor ble jeg litt i stuss da NRKbeta-kollega Ståle Grut her om dagen sa han synes formatet på M.G. Sieglers nettsted 500ish Words funket godt. Hvor konseptet er at alle sakene er ca 500 ord lange – godt på vei inn i Dødens Dal.

Etter at dette har murret i bakhodet mitt en tid, undrer jeg:

Why? Why?!?

Vi (og andre) har tall som viser:

  • Tiden folk er på nettsider viser at få fullfører lesningen av halvlange artikler. Før vi innførte lengdegrenser lå gjennomsnittlig scrolldybde på rundt 30% av saken. Nå er den mer enn doblet.
  • Innhold som deles i sosiale medier har en tendens til å være enten kort eller langt – sjeldnere halvlangt (dette gir en grov indikator på popularitet på tvers av medier, dersom man ikke har tilgang til medienes faktiske trafikktall).

Utifra dette kan man se for seg ihvertfall to ulike underliggende årsaker (kan godt hende det finnes fler).

Enten:
Med mindre de har masse tid, og vil lese en lang, deilig lese-sak, har ikke folk (i snitt) tålmodighet til å lese mer enn ca 350 ord.

Eller:
Måten nyhetssaker gjerne skrives på – slik den undervises i journalistutdanning – er uinteressant etter ca 350 ord.

Hvis svaret er 2) må vi kanskje justere siktet.

Er det noen av dere som har innsikt vi kan bruke for å forstå mer av dette?

57 kommentarer

  1. Når jeg skal lese en artikkel er det som regel fordi jeg er nysgjerrig på noe, en undring som kan settes inn i spørsmålsform. Det hender ofte at artikkelen ikke lengre er interessant dersom jeg tidlig får svar på det jeg lurer på. Det hender også at hvis det drøyer for lang tid før jeg får svar på mine nysgjerrigheter, hvis jeg må lese gjennom mye uinteressant vrøvl først, at jeg slutter å lese etter første avsnitt (avhengig av avsnittets lengde).

    Svar på denne kommentaren

  2. Må si meg skyldig i det å hoppe ut eller til bunnen av artikler hvis de er «så lange» som denne. Personlig så tror jeg at jeg må skylde på «information overload», med mellom 500-1000 nye RSS elementer daglig så blir jeg fort utålmodig og kanskje tenker at det er mer interessante artikler jeg vil lese. Det skal være sagt at for stoff jeg brenner for så betyr lengden lite, da leser jeg hele artikkelen.

    Svar på denne kommentaren

  3. Har lesesituasjonen endret seg? Kanskje en stor prosent av leserne har gått fra å lese på datamaskiner hvor man gjerne sitter stille hjemme/ på jobb og kan ta seg tid til å lese, til nettbrett/ smarttelefoner som du kan gjøre ute på farten?

    Hvor du leser har vel en del å si for hvor langt eller lenge du kan holde på konsentrasjonen? Sitter du og venter på t-banen mister du nok konsentrasjonen når du må gå på banen. Leseren trener seg kanskje da opp til å fokusere på å lese kort og hurtig i denne situasjonen?

    Svar på denne kommentaren

    • Martin Blystad (igjen) (svar til Martin Blystad)

      For å utdype litt (jeg tar meg friheter og påstår uten å ha relevant data): Å lese lengre artikler krever konsentrasjon. Avbrytes man ofte blir det tungt og vanskelig å følge et langt narrativ og huske relevante detaljer.

      Eksempler på avbrytelser: animerte web-annonser, pip fra innkommende meldinger, telefonen din (eller en annens) ringer, en bil tuter, du beveger deg mens du leser og må holde noen lunde øye med hvor du trør…

      Personlig foretrekker jeg papiraviser/magasiner (når det er et alternativ) til lengre artikler fordi det inneholder få distraherende elementer. Disse elementene (reklamer) er godt markert så jeg kan unngå å vie dem mer oppmerksomhet enn helt nødvendig.

    • Det at det piper og blinker er absolutt en faktor som medvirker. At man på andre nettsteder i tillegg er uheldig når man scroller og trykker på irriterende reklamer lagt ut slik at man har stor sjans for å uheldigvis trykke på dem spiller også inn. Men det er jo ikke problemet på NRK…… Så hvis folk er som oss to og irriterer seg over det så burde NRK sine artikler statistisk sett gjøre det bedre enn andre sine.

  4. Asbjørn Ulsberg

    Har dere gjort noen analyser på om artikkelens tittel påvirker bruksmønsteret under lesing av artikkelen? Jeg har en teori om at jo mer click-bait-aktig tittelen er, jo mindre tålmodighet vil leseren ha. Kan det være noe substans i denne teorien?

    Svar på denne kommentaren

    • Jeg er i hvert fall ganske sikker på at jo mindre «lurt» man føler seg, jo mer sannsynlig er det at man leser mer av innholdet. Vet man hva man skal lese om, og har klikket fordi man er interessert i gitte tema og forventer å lese noe man ikke visste fra før, så er sjansen stor for at man leser alt – om saken leverer på de forventningene. Det er mye som tyder på det også ut fra statistikken, uten at jeg har laget noen analyse av akkurat det (ennå).

    • Annette (svar til Helene)

      Etter min egen erfaring vil jeg si meg enig i dette. Jeg har ingen problemer med å lese mellomlange eller lange tekster online, så lenge det er om et interessant eller relevant tema, og hvor man kan lære eller få et nytt perspektiv. Hvis det er en nyhetsoppdatering eller en typisk «click-bait» artikkel, så går jeg ofte inn for å se, men så snart jeg har funnet den informasjonen jeg var ute etter setter jeg ikke av mer tid for å lese alt som står der. Det finnes mye informasjon der ute, og jeg kan ikke bruke timesvis med å lese alt fra begynnelse til slutt. Jeg gjør det samme med papiraviser, ukeblader osv.

      Det er også, for meg, en forskjell på informasjon og «informasjon». Det er forskjellen på en artikkel som informerer meg om at Siv Jensen presenterer forslag det nye statsbusjettet, og en artikkel som informerer meg om hvordan det nye statsbudsjettet vil påvirke Norge i det kommende året. Den første artikkelen er uinteressant etter at jeg har fått svar på de enkle spørsmålene; Når presenterte Jensen budsjettet? Hva er de viktigste punktene i budsjettet? Hva synes Jensen om budsjettet? Har noen kritisert det allerede, og hva sier de?

    • Cecilie Frøysa (svar til Asbjørn Ulsberg)

      Jeg er enig. Dersom det viser seg at overskriften er formulert kun for klikk går jeg raskt ut igjen. Det var også en periode at nrk.no endret overskriften på samme sak til dagen etter slik at jeg endte med å komme inn i samme sak dagen etterpå.

  5. For meg er det ofte det same som for Vilde, lenger opp: Etter eg har lest det eg kom for å lese, hoppar eg til neste sak, jamvel om artikkelen fortset. Det er kanskje synd, men om det framleis er interessant, les eg til siste slutt, uansett. «Sjå video» gjer eg aldri.

    Svar på denne kommentaren

  6. «Derfor faller du av etter 350 ord» er den tittelen jeg klikket på. Artikkelen her stiller spørsmålet, fremmer noen vage hypoteser, men oppfyller på ingen måte forventningen som klikketittelen vekket om et svar på hvorfor… – tittelen er direkte villedende, usann. Dette skjer mer enn ofte på NRK.no (og andre nettsteder), og gjør at jeg, når jeg etter litt lesing «lukter lunta’ scroller ned til konklusjonen for å se om det er substans i artikkelen. Som oftest viser det seg jo at det hele fisler ut i intetsigende blablabla, slik tilfellet er her.

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Astri Ulland)

      Beklager at du følte deg lurt, Astri. Absolutt ikke vår hensikt å si vi har gode svar; for det har vi ikke – vi leter etter dem.

      Inngangen fra nrkno-forsiden var en kort stund «Derfor faller du av etter 350 ord», men jeg føler ikke jeg gir noe godt svar på det; for det har jeg ikke ennå. Derfor ba jeg dem endre det til «Hvorfor faller du av etter 350 ord?», det gjorde de i 12-tiden.

      Men det drysser jo inn med ulike forklaringer her – kanskje kommer vi nærmere, sammen.

    • Bjarte Rundereim (svar til Astri Ulland)

      «Folk leser hvis dere har noe å fortelle.»

      Selv en lettvekter som Ibsen sa: Mitt kall er ei at svare, jeg spørger kun.
      Det gikk den gangen.

      Nå forlanger folk ferdigtygde svar på alt mulig og fra alle mulige og umulige skribenter.
      Dessverre strekker sjelden oppmerksomhetsspennet til for lange «svar». og særlig ikke om de skulle vise seg å bare være en utdyping av spørsmålet.
      Jeg ser ikke det som spørrerens feil, så derfor tror jeg at dette med «midten er død» er helt feil.

      Det er nå langt flere som leser enn før, kanskje nettopp fordi det er så forbasket enkelt, når man bare behøver å starte nettleseren, og gå til gamle kjente nettsider som man allerede har et slags forhold til, og vet hva man kan vente. Man slipper å bruke mange penger i bokhandelen på bare én enkelt skribent, eller gå på biblioteket og bare få lov til å ta med seg visst mange bøker, – forutsatt at biblioteket har den du ønsker.

      Tidligere tiders ikke-lesere er nå blitt lesere de også, men som alltid har de manglende evne til å konsentrere seg om mer enn det «forventede» resultat. Om det dukker opp ukjente meninger og problemer i teksten, hopper man av – som man alltid har gjort – og hopper videre til neste sted hvor man kan forvente bekreftelser på egne meninger og holdninger.

      Journalistene fyrer opp under disse mekanismene, ved å «gi hva kunden vil ha», i følge statistikken.

      Problemet som da oppstår, er at den delen av leserne som ønsker mer, og mer fordypning, slutter å lese vedkommende journalist – og i den grad dette er gjengs nivå for avisen – slutter å lese avisen. På denne måten tar moderne journalistikk et langsomt og veloverveid selvmord.

      En stor del av lesermassen kutter annonsene på digitale medier.
      Dersom annonsene blir innkorporert i det redaksjonelle stoffet, vil folk etter en tid kutte også dette, for – som det heter – du kan lure alle en stund, og noen hele tiden, men du kan ikke lure alle hele tiden.

    • Morsomt, jeg leste bare begynnelsen og slutten på kommentaren din. Med all respekt, tok meg i det på slutten og må kommentere.

      Forventning: en kort og konsis kommentar.

      Får en lang.

      Hopper til konklusjon.

    • Anonym1992 (svar til Ola)

      Samme her.
      Legger delvis skylden på meg selv. Som person har jeg mistet interesse for å fullføre en tekst/bok som har krevd litt mer tid på å å fullføre.
      Det er vel ikke bare meg selv. Men dette er virkelig en stor uvane som jeg må kvitte meg med…

      Så konklusjon; Rød tråd? og holde leserens interesse.

    • Bjarte Rundereim (svar til Ola)

      Som jeg skriver ovenfor, mange (svært mange) lesere ønsker bekreftelse, ikke ny kunnskap.
      Når de ikke finner det med en gang, vil mange si «kjedelig», og bla videre.
      Takk for at du bekrefter mine anelser.

    • Jeg er enig. Overskrifter som ikke stemmer med innholdet gjør ofte at jeg hopper av når jeg lukter lunta. Og sørgelig mange overskrifter er elendige.

  7. Fra min smule erfaring som journalist på 60-70 tallet har jeg tatt med meg noen viktige prinsipper for en nyhetsartikkel: overskriften skal fange interessen, hovedpoenget (konklusjonen) i historien skal med i ingressen, og om det blir nødvendig under «brekking» av siden før trykking, skal «brødteksten» kunne kuttes bakfra uten at viktig informasjon går tapt. Selv om disse prinsippene også hadde en teknisk årsak – dette var lenge før IT-teknologien overtok styringen av medieproduksjonen, setterne jobbet jo med bly, så var prinsippene der av hensyn til hva vi nå måtte forstå var en «vanlig avisleser». (Dette kunne vel bli en fin ingreess , eller hva?)

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Arne Dahlen)

      Denne modellen (den omvendte trekanten med fallende viktighet) er fortsatt vanlig, og vil jo gi stadig økende grunn til å slutte å lese etterhvert som man kommer nedover.

    • Det er jo det som er poenget, at overskriften fanger interessen og ingressen gir deg konklusjonen. Så leser du videre om du er interessert i en mer utfyllende og detaljert beskrivelse – og om skribenten kan faget sitt, kan interessen holdes oppe til siste punktum (selv om det ikke kommer så mye ny informasjon i siste halvdel av «brødteksten»).

      Jeg har hatt god nytte av det jeg lærte som journalist i et par lokalaviser i mine senere jobber – i Norge og i en rekke andre land der jeg har brukt det skrevne ord som ett av verktøyene i arbeidet.

      Det utøves mye god journalistikk i norske media, men det slurves også stadig mere – og jeg gremmes ofte over elendige formuleringer og direkte feil. Likevel – vi kan kanskje håpe at en artikkel som din ovenfor kan være med på å holde oppe et kritisk blikk på faget ditt.

    • Jan Fredrik Bjørntvedt (svar til Anders Hofseth)

      Kommer ikke det veldig an på om du forteller en god historie eller ikke, Anders?
      Synes det står overraskende lite om historiefortelling i disse analysene. Den omvendte trekanten, altså fallende viktighet, lar seg fint kombinere med god dramaturgi.
      Nyhetspoenget trenger ikke være punchlin/klimaks i historien.

  8. Korte nyhetsartikler er gjerne skrevet som omvendt pyramide. Dermed kan en slutte å lese hvor som helst, og likevel fått med deg hovedpoengene. Mange års avislesning gjør at mange er vant til dette formatet. Har du lest overskrift og ingress har kan du kutte ut resten.
    Lange feature- og magasinlignende artikler derimot, er ikke pyramideforma. Leseren er da i et annet modus når disse leses. Har man dårlig tid, og er i letemodus, må lange artikler hoppes over til en har tid.

    Svar på denne kommentaren

  9. To momenter jeg har tenkt litt på:

    Det er ofte at man må lese det samme innholdet flere ganger: Først tittel + ingress. Så kikker man seg inn og leser samme tittel/variant av tittel + ingress. Og så leser man noen ganger begynnelsen på artikkelen som mer eller mindre er det samme som ingressen. Dette vil jeg påstå preger måten man tilnærmer seg resten av teksten på.

    I hvor stor grad klarer statistikk-verktøyene å plukke opp at jeg som leser egentlig har lyst til å lese hele den lange artikkelen som jeg har begynt å lese på mobilen (og gjør det på et senere tidspunkt), men det passer seg ikke nå og jeg haster videre etter 30sek… Senere på dagen etter å ha lest artikkelen i sin helhet og tatt en kaffekopp, finner jeg ut at en jeg kjenner også burde lese den. Jeg finner tilbake til artikkelen på desktop (enten på jobb eller hvor-som-helst) og bruker 30sek på å dele den via x. Vil sånne tilfeller kunne gi uheldige utslag: 2stk har brukt 30sek og scrollet litt ned i artikkelen mot 1 stk som har lest artikkelen i sin helhet.

    Pst! forenklet noe og har ikke inkludert innlogget+les-senere-funksjoner i dette lille narrativet…

    Svar på denne kommentaren

  10. Torkild Jemterud

    Dette er min erfaring: Når jeg starter å lese en artikkel på telefonen, har jeg ingen idé om den er lang eller kort. Og jeg leser så lenge det er interessant. Kan gjerne ta opp trådene igjen seinere (feks på trikken) om det er spennende. Dette har for min del ført til at jeg leser fler lange artikler nå enn tidligere. Det er noe avskrekkende med å starte på en mangesiders artikkel i en papiravis. Jeg tenker at dette har jeg (dessverre) ikke tid til nå. Det tenker jeg nesten aldri når jeg starter på en tekst på den lilles skjermen i hånda (selv om det i praksis viser seg å ta 20 minutter å lese den, så jeg lurer meg sjøl og er klar over det).

    Uansett: for min del spiller det ingen -null&nix- rolle, om teksten er small. medium large, mellomlarge, mediumm++ eller xl.
    Alt som betyr noe er om den er bra skrevet. Dvs på en måte som gjør at jeg vil lese videre. At en god del tekster har godt av å strammes inn, er annen sak. Det er sikkert ikke dumt å oftere bestemme seg på forhånd for å skrive kort og konsist, men lengdeformatet i seg sjøl, som en selvstendig faktor, tror jeg er et blindspor. Det handler om teksten. (og bildene).

    Svar på denne kommentaren

  11. Folk leser hvis dere har noe å fortelle. Hovedproblemet er at teksten ofte tilpasses en forhåndsbestemt lengde, uavhengig av innhold. Men har man ikke noe mer å si, så hjelper det lite at redaktøren har bedt om et bestemt antall ord. Da blir det litt kort og presis info i begynnelsen, en rask oppsummering på slutten og det hele holdt sammen med svada i midten.

    De lange sakene er derimot lange nettopp fordi det er mye å fortelle – saken bestemmer lengden og ikke redaktøren.

    Jeg synes ikke dette virker som noen stor gåte. Løsningen på problemet er rett og slett å la saken bestemme lengden og slutte å levere saker på X antall ord. Det er en helt meningsløs oppgave.

    Svar på denne kommentaren

    • Iselin Pedersen (svar til Are Solberg)

      Helt enig!
      Middels lange artikler er som regel korte artikler i forkledning; samme innhold med en dose svada eller gjentagelser for å gjøre den lengre. De gidder jeg aldri å lese ferdig.
      Når NRK ( og en del andre) legger ut lange artikler er det fordi de har mye interessant å fortelle, og da bruker jeg gjerne tid på å lese dette. Disse artiklene er stort sett alltid godt skrevet og bærer preg av at forfatteren har jobbet grundig med stoffet.

  12. Feature-artikler som er så korte at de ikke krever noe scrolling har ofte så lite innhold at de ikke er verd å lese. Når de går over et par siden så blir det ofte litt bedre, men mangler forsatt ofte nødvendige referanser. Lengre artikler forsøke som regel å få med seg informasjon som bygger opp om emne i artikell, noe som gjør det lesbart selv om konklujoner ikke nødvendigvis er noe som jeg er enig i.

    Basert på det så kan jeg si at det er jeg ofte hopper over korte artikler, starte å lese lengre, men stopper hvis forfatteren ikke greier å gi en god presntasjon av emne i løpet av et par sider.

    Svar på denne kommentaren

  13. Leif Roar Moldskred

    Litt av problemet er nok måten vi går frå forsida til dei enkelte artiklane med lite kontekst og ofte med altfor generelle overskrifter. Det er for eksempel ofte umogleg å sjå om ein artikkel gjeld innanriks eller utanriks, og overskrifter av typen «Ulykke på E-39» gir fint lite informasjon.

    Eg finn ofte at eg går inn på ein artikkel på nrk.no _ikkje_ for å lese om ei sak som interesserar meg, men for å _finne ut_ om saka interesserar meg. Om den ikkje gjer det, går eg naturlegvis ut igjen så snart eg har bragt det på det reine.

    Svar på denne kommentaren

  14. Er metodene for å måle dette er gode nok?

    Ein typisk NRK artikkel (og dette stemmer generelt for andre store norske nyheitsnettstader), starter ofte med eit bilete som brukeren scroller forbi fram til skjermen viser ein andel av artikkelen som kan tilsvare ca 300 ord. Om dei les første setning eller heile teksten er det ingen fornuftig måte å måle på med mindre skjermlengden til brukeren er veldig liten eller spaltebredden er veldig lav (som kan stemme i større grade på smarttelefoner enn på desktop). Målte cut-off punkt for fornuftig artikkelstørrelse står da i fare for å vere «så mykje av artikkelen ein typisk bruker har plass til på skjermen» heller enn «så mykje av artikkelen som faktisk vert lest».

    Dette kan føre til ein situasjon der målet er å få brukeren til å scolle mest mulig heller enn å produsere innhold som er av høg kvalitet, på samme måte vi ser kommersielle aktører ønsker å produsere overskrifter som stimulerer til klikk (og dermed annonseinntekter) heller enn overskrifter som oppleves som beskrivande for innholdet i artikkelen.

    Svar på denne kommentaren

  15. Vanlig oppbygging av artikler og kronikker:

    – Heidundranes overskrift
    – intro som fenger
    – semiinteressant formulert årsak til at artikkelen/kronikken ble skrevet
    – Artikkelfyll
    – svada
    – konklusjon/lett interessant avslutning

    Svar på denne kommentaren

  16. Alexander Hatlen

    Det er to ting som skal til for at jeg leser ut en artikkel.

    1) Tittel, for å vurdere om det skal klikkes, og dens motivasjonsfaktor for å gjøre seg klar for uttømmende lesning. Jeg tillater meg å klassifisere de i 3 grader:

    -Clickbait (side2, klikk.no m.fl.) = no go, I ren protest, og du vet det er dårlig journalistikk – dermed mister artikkelen tilliten før man har lest den.
    – Delvis clickbait (VG, noe NRK m.fl.) = dersom tema interesserer i den grad man kan gå inn for å se raskt, litt på linje med notis/funfact. Men kan bli lest som følge av pkt 2.
    – Informativ tittel (Aftenposten, NRK, noe VG/DB (mest kronikk og granskende))= klikkes på om det er interesse for tema, høyere forventing og mer klar for å lese lenger. Dette er gjerne magasin-artikkel, kronikk, åpent brev, leserbrev, utdypende artikler (alt fra granskende artikler til utdypende gjengivelse av feks en Apple Keynote).

    2) Det som skiller på om jeg leter etter raske fakta eller leser er hvorvidt det gjøres refleksjoner i teksten, at forfatter gis tillit ved å være objektiv og reflektert. Dette er hvorfor hvertfall jeg gjerne heller leser ut kronikker enn artikler, så lenge ikke kronikken er veldig partisk. Det fanger interessen, og er eneste som gjør at jeg eventuelt leser gjennom en delvis-clickbait.

    Det er med refleksjon, enten ved at forfatter reflekterer eller stiller åpne spørsmål til leseren, at interesse og engasjementet skapes. Da blir man gjerne sittende og lese kommentarene også 🙂

    Svar på denne kommentaren

  17. Jeg leser nettaviser som regel på farten, og unødvendig fyll hoppes over da man må haste videre til neste sak for å skaffe seg det overblikket på nyhetsbildet man ønsker. Man ønsker seg bredden, men ikke dypt og inngående.

    I helgene har jeg mer tid til å sette meg ned og lese dybdeartikler.

    Det er så mye i dette samfunnet som opptar tiden, og det er stadig mer man skal rekke på samme tid som før. Da klarer vi ikke å lese like mye av alt som før.

    Svar på denne kommentaren

  18. Jeg mener begrensningen på 450 ord kan ha noe for seg i noen saker. I mange tilfeller kan saken gjøres bedre og mer lesverdig med et strammere språk. Det er mange journalister som kan skjerpe seg her. Samtidig synes jeg at noen saker kan tåle mer enn 450 ord, selv om det ikke er en sak som skal ligge på over 1000 ord. Måten å tenke på med fastsatte maler er for skjematisk etter min mening og gir ikke rom for å følge journalistiske vurderinger på hvor god saken og historien er og hvor mye plass den fortjener. Dette handler også om antall kilder som kreves i visse saker. Det blir fort for trangt hvis man skal ha en case med en god historie, pluss to kilder i tillegg presset inn i en sak som ikke skal være lenger enn 450 ord. Historien kan være god, men det er ikke dermed sagt at den fortjener å bli på over 1000 ord selv om den bør være over 450 ord. Det er saken og historien som bør styre lengden på saken. Ikke malene som er fastlagt på forhånd. Er saken god nok og ikke minst godt nok skrevet blir den lest etter min mening. Hilsen journalist og ivrig leser av artikler på nett.

    Svar på denne kommentaren

  19. Kristin M. Johansen

    Det enkle svaret er: God journalistikk, godt språk og beinhard redigering. For å si det folkelig: Drit i lengden (og statistikken), en godt skrevet artikkel trumfer alt enten det er på cellulose eller skjerm!

    Svar på denne kommentaren

    • Kirsten Lundem (svar til Ragnhild Vinkenes)

      Enig med deg, Ragnhild. Det er nok hva artikkelen handler om som avgjør om den blir lest uansett lengde. Store dramatiske hendelser fenger ofte mange og lengre artikler kan fort slukes. Jeg for min del, skjerpet konsentrasjonen da teksten i midten kom i uthevet tekst. Kanskje det er noe?
      Ellers var det mange interessante kommentarer å lese og jeg støtter meg til tanken om endrede lesevaner til «folk-på-farten» der avbrytelser, venting på transport etc spiller inn for hvor mye man leser der og da. God torsdag.

  20. Om jeg gidder å lese en lang artikkel kom an på om det er interessant og skriftstørrelsen. Er det en knøttliten skrift krysser jeg ut med en gang.

    PS: hvorfor er «legg igjen en kommentar» helt i bunnen? den burde vært under artikkelen,

    Svar på denne kommentaren

    • Anders Hofseth (NRK) (svar til Rasmus)

      Godt spørsmål… Usikker på hvor bevisst valgt det er, men det gjør at det er større sjanser for at den som legger igjen kommentar forholder seg til annet som allerede er sagt – blir litt mer samtale og litt mindre «si noe og gå». Jeg tror jeg er for at det er slik.

  21. Korrelasjon er ikke kausalitet. Kan det ikke være at det er andre faktorer som spiller inn?

    Kan det ikke for eksempel tenkes at de aller korteste tekstene er de ferskeste nyhetene? Du vet de sakene som dukker opp på alle nettaviser ved f.eks en skyteepisode, utean at media vet særlig mer eenn akkurat at det har vært en skyteepisode. Senere kommer det mellomlange saker på samme tema, og folk klikker seg raskt inn for å se om det har skjedd en utvikling i saken, men skjønner raskt at så ikke er tilfelle.

    Motsatt er det vanskelig å skrive noe som helst av «kvalitetsjournalistikk» på under 500 ord. Da tenker jeg på portretter, gravende reportasjer, kronikker med dypere resonementeer osv.

    Svar på denne kommentaren

  22. Kristian Kalvå

    Jeg tror nok det er nummer 2. Interessante ting å lese er interessante uavhengig av lengde. Hvis ord 351-800 er varierende grad av gjenntakelser av tidligere gitt info så gir det seg selv at man øker sansynligheten for at leser slutter før slutten.

    Men heller en godt skrevet tekst på 800 ord enn en skåret helt til beinet og vel så det på 350 ord.

    Svar på denne kommentaren

  23. Erlend Vold Enget

    Interessant og relevant artikkel!

    Eg lik å skrive, og har fuska som journalist for blant anna fagtidsskrift. Skrivemessig jobba eg svært mykje med ingressen for å få denne til å sitte, før eg ga meg i kast med overskrifta, og, endeleg sjølve artikkelen. Denne tilnærminga fekk skrivesperra til å løysne.

    Neste utfordring har stort sett vore å skrive artikkelen ned til å passe med lengda eg fekk beskjed om at eg kunne skrive. Dette er ein, for meg, krevjande prosess. Kva er essensielt? Kva kan bort? Kva må bort? Kva må skrivast om?

    Når eg vel kva eg skal lese, er det dels overskrifta, dels ingressen, som avgjer. Er det eit tema som opptek meg, er lengda på artikkelen irrelevant. Er det ein nyheitsak, vel eg han ut ofte fordi eg følgjer saka.

    Feks om Mannen er eg ute etter «har det skjedd noko viktig nytt?», og vil då gjerne «fange» det essensielle der og då. Dette kan bety at eg hoppar av.

    Dersom artikkelen pløyer djupare, og har med seg mykje ny kunnskap, vil eg supe i meg alt. Dersom artikkelen har ei blanding av nytt, og i tillegg har med seg mykje kjend, delvis oppsummering frå tidlegare artiklar, vil eg hoppe av, med mindre tematikken er noko eg frotsar i. Eksempel her er utforskinga av Mars. Der er eg som ungar: Repitisjon er gøy!

    Eg har ikkje noko fasitsvar frå mi side. Korte, faktabaserte, nyheiter, kan invitere lysta til å dykke djupare. Då vil eg ha ein oppfølgjar, og kan bli litt irritert dersom det berre er headlines. På den andre sida, eg kan og ha fått metta mi. Her er nok spesiell, eller generell interesse, og tidsfaktoren avgjerande.

    Tidlegare fråtsa eg i papiraviser. Eg held inntil for fire-fem år sidan tre dagsaviser. Nå klarar eg meg med ei, og den dekkjer ein del lokalstoff, men papiravisa er nok dessverre noko eg ikkje les nøye. Derimot er nrk.no hovudkjelda mi til nyheiter. Andre har skrive det: iPhone er med over alt. iPad og mac i stova og på kontoret. Lett tilgjengeleg, noko ulik lesningsrutinar på dei ulike formata. Ikke minst: Reklamefri, og rask å laste ned. Der teller og!

    Som Apple-fan les eg mykje på feks macworld.com, men dei sidene er belemra med omkring 70 trackarar og reklame, og nedlastinga gjer ofte at eg gir opp. NRK sine sider lastar jamnt over raskt ned. Det er viktig!

    Eg ser videoar dersom eg er på wifi, eller har tid. Med den gode datapakka eg har, spiller ikkje dette nokon stor rolle meir, men, eg les feks korrespondentbreva snarare enn å høyre podcasten, og, eg les artikkelen snarare enn å sjå innslaget. Valmoglegheita er likevel viktig!

    Dette innlegget gjekk gjennom korrektur. Eg er pedant, hatar eigne, og andre sine, «skrive feil», og dårleg språk. Her har dessverre NRK forbereingspotensiale.

    Til slutt: Takk for at de bryr dykk, og spør!

    Svar på denne kommentaren

  24. Hvorfor er midten død? | Språk | …

    […] Denne artikkelen er drøye 500 ord lang. Er du som folk flest, går du lei og hopper av lenge før du kommer så langt ned at du rekker å skrive en kommentar. OK, men hvorfor? Er det publikums bruksmøn…  […]

    Svar på denne kommentaren

  25. Hva med vår biologi?
    Pussig at ingen tar for seg hvordan våre øyne er utstyrt. For mange år siden, den gang man var mye opptatt av ergonomi i forbindelse med «dataarbeidsplasser», var det en del skriverier om hvordan våre øyne var konstruert for ofte å skifte posisjon og fokus. Det gjør at oppmerksomhetsspennet nødvendigvis blir begrenset.
    Vi skal visst heller ikke være konstruert for å lese så mye tekst loddrett. Den vil vi helst ha flatt etter på skrå, mens vi gjerne vil se bilder loddrett.
    Dette er selvsagt ikke hele historien, men sikkert en del som det er bryet verd å vie litt oppmerksomhet i stedet for kun å snakke om innholdsmessige kvaliteter.
    Kildene til det jeg har nevt har jeg ikke. De ligger begravet i historien. Må ha vært på 1970-tallet, men jeg har sett det omtalt mye seinere.

    Svar på denne kommentaren

  26. Jeg leser svært fort, og jeg leser mye. Jeg avslutter lesingen hvis artikkelen ikke er godt skrevet, det være seg innhold eller språk. Gjentakelser, lettvintheter, fyllstoff, tungvint setningsstruktur eller plagsomme skrivefeil; alt dette får meg til å lukke artikkelen.

    En god artikkel skal være konsis og to the point. Jeg vil ha litt intellektuell motstand når jeg leser, men jeg vil ikke svette mens jeg forsøker å forstå hva journalisten forsøker å formidle.

    I tillegg: Å plassere lenker til andre, lignende artikler inni artikkelen er rett og slett useriøst. Det bryter flyten i lesingen ved å tvinge meg til å reflektere over hvorvidt jeg også skal lese disse sakene.

    Svar på denne kommentaren

  27. Valerius Hildonen-Nilsen

    Nå skriver jeg sjeldent SMS fordi det er tungt å bruke en finger skrivingen fordi jeg skriver normalt på et tastatur hvor jeg kan bruke alle fingrene til å skive med. Så det å kommunisere skriftlig ved bruk av mobiltelefon liker jeg ikke og det tar altfor lang tid…

    Når jeg skriver så skriver jeg for at jeg elsker å skrive å se ordene dukke opp bokstav for bokstav på skjermen, før i gamle dager på papirarket som en hadde plassert i skrivemaskinen., eller om en skrev håndskrevne brev som brukte på bli på 20-30 sider normalt sett. Så stort sett skriver fordi det tilfredsstiller et behov for meg i veldig stor grad. Det å høre lyden fra et klapprende tastatur er som musikk i øret for meg. Jeg elsker å skrive lange setninger og male teksten utover siden. Er jo tegner også og jeg maler også i tillegg så det å skrive er som å tegne eller male, men da med ord og språket som verktøy.

    Prinsipielt så burde den som leser en tekst lære seg å deklamere den høyt enten for seg selv eler for andre. Tenke seg at en var en skuespiller som skulle formidle innholdet på den måten han eller hun oppfattet den eller tolket den. Da med innlevelse…. for eksempel dramatisere de hele etter å ha lest teksten flere ganger om nødvendig.

    Dette er jo noe som skulle ha vært oppgaven for lærerne på skolen å skape glede hos elevene å elske både å skrive og lese. Husker jeg hadde en lærer i femte og sjette klasse som var utrolig flink til å fortelle eventyr og lese tekster for oss elevene, men så hadde han jo vært kunstmaler før han ble lærer og var også en dyktig musiker, så han behersket flere uttrykksformer. Noe som gjorde han til en spennende lærer …. Sånn burde alle lærere være?

    Kreative kunstere på flere felt

    … nå skal det jo sies at å lese tekt på skjerm er nok mer anstengende enn å lese tekten i bokform eller på trykt papir og det er ikke alle skrifttyper som er like lett å lese….det lærte jeg jo en god del om da jeg utdannet meg som typograf på åttitallet… og senere da jeg lærte web design …

    samtidig så er det nok viktig å se på i hvilke situasjoner en leser på en datamaskin… fordi det vil nok ha avgjørende betydning for hvordan en forholdet seg til tekt, og lengde på teksten. Personlig så leser jeg sjeldent eller aldri på min iPhone fordi skjermen der er så liten og teksten blir knapt leselig og skal du forstørre den så blir det ikke noe bedre av den grunn for da mister du helt tråden, som for meg er mobiltelefonen ubrukelig til å lese noe som helst… men så sliter jeg jo med essensiell tremor til daglig som skaper problemer med å ha styring på hender og fingre innimellom når det blir for smått….

    Svar på denne kommentaren

  28. Dag Midtgård

    Jeg vet ikke om dere har sett om det er en forskjell på lengden på artikkelen i forhold til opplevd luft og bilder.

    En og samme artikkel oppleves ganske forskjellig på en smarttelefon vs nettbrett; en- eller to eller tre spalter, med tilsvarende fordeling av bilder i forhold til spalter og tekst…

    En annen irriterende faktor på hvorfor jeg hopper av lengre artikler, både på smarttelefon og lesebrett, er hvordan enkelte artikler er skrevet på tomgang. Når ingressen til stadighet gjentas i kommende avsnitt blir jeg ofte sittende å lure på hvor hjernedød formidleren og redaktøren må tro vi lesere er, som tror at leserinteressen øker med gjentagende omskrivning av ingressen. Nå skal det sies at dette oppleves mer på vg.no og dagbladet.no enn på nrk.no, heldigvis!

    Tyngre artikler er lettere å lese på nettbrett da jeg føler at disse krever mer luft og konsentrasjon, kortere, mer presist stoff fra 3-600 ord er greitt på smarttlf…

    Svar på denne kommentaren

  29. For de fleste av oss er det nok slik at overskriften får oss til å starte å lese en artikkel. Klarer ikke de første linjene å få oss på «kroken » så slutter vi og lese evt leser slutten. Dette gjelder særlig når artikkelen er litt lenger. Vi er kresne og vil ikke bruke tiden på halvdårlige/ halvlange artikler
    .

    Svar på denne kommentaren

  30. I amerikanske aviser så er det ofte en mer spenstig overskrift som trigger. De forteller gjerne mer om hva teksten handler om enn hva man gjør i norske aviser om dagen («du gjetter aldri hva som skjer her… etc» – Nei, det gjør jeg ikke og jeg gidder ikke å finne det ut vs. «I Want to Get Laid But I’m Afraid of Oppressing Women»)

    Det som derimot skjer etter første avsnitt i amerikanske aviser er at det kommer et startparti som er kjempelangt, men gjerne om noe helt annet. Litt historie, hvem vi har med å gjøre etc. Det betyr at når man først har lest 500 ord så begynner teksten på amerikansk, mens på norsk er den gjerne avsluttet. Skriver man første delen spennende nok så kan man holde på leseren på over 40 sider. Sjekk ut intervjuet av JOnathan Ive i The New Yorker for eksempel

    Svar på denne kommentaren

  31. Torleif Remme

    For mitt vedkommende slutter jeg å lese når artikkelen begynner å gjenta seg selv eller språket blir for dårlig. Jeg har lesevansker, men lengen på artikkelen er aldrig avgjørende. Er artikkelen godt konstruert slik at innholdet gradvis avdekker og klargjør de forskjellige momentene som skribenten bygger budskapet sitt på kombinert med et godt språk leser jeg det hele uavhengig av lengde.
    Gjentagelser, mangel på sammenheng og dårlig språk derimot gjør at jeg slutter å lese.
    Mitt inntrykk er at alt for mange artikkler er for dårlig gjennomarbeidet og ender opp som uleselige. Om det skyldes tidspress eller mangel på kompetanse vet redaksjonene mer om enn vi som leser. Uansett kan skribentene gjøre noe med dette.

    Svar på denne kommentaren

  32. For min del er det mest sånn at lange artikler ⇒ send to kindle via readability, så kan jeg ta dem på tbanen, i godstolen, senga, osv. Tror nok jeg også er sånn at når artikler overskrider en viss grense ser jeg heller fort over etter ting det kan trolles for.

    Svar på denne kommentaren

Legg igjen en kommentar til Rasmus Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *. Les vår personvernserklæring for informasjon om hvilke data vi lagrer om deg som kommenterer.